Som sosiologistudent ved Universitetet i Oslo på slutten av 1980-tallet, var også jeg en av dem som fikk en svak berøring med «gullaldersosiologien», som en av Vilhelm Auberts siste studenter. Aubert (Åbær), aldri Vilhelm blant oss studentene, underviste på hovedfag i kurset «Analyse av norske samfunnsforhold». Undervisningen, med diskusjoner, var inspirerende. Men det kan ikke nektes, i de store lefsene (kompendier) av litteratur til kurset var det også en del som ikke var veldig spennende. Hvorfor så mye, hvorfor så mange tema, spurte vi. Vel, Aubert dro litt på det, til han svarte oss at da det gikk opp for ham at nesten alle de vitenskapelig ansatte på instituttet var med, ja så «måtte alle med»! For å si det med Bismarck: Det er tre ting du ikke vil vite noe om: Hvordan pølser, politikk og pensum lages!

Vel, hva har dette med saken å gjøre? Kanskje ikke mer enn at som leser er det ikke alltid like opplagt hva som har vært styrende for redaktørene som har bestemt hva som skal med i en antologi eller tre, som her: Det norske samfunn i 2016-tapning.

Det er et stort, rikt og ambisiøst prosjekt. Men spørsmålet trenger seg likevel på: Hva skal vi med denne mastodonten? Lykkes redaktørene med siktemålet i arven etter Natalie Rogoff Ramsøy: «… å fange opp generelle mønstre i det norske samfunnets utvikling gjennom de siste tiårene ved hjelp av forskningsforankret beskrivelse og vurdering av spesifikke områder» (s. 9)?

Forordet gir et inntak til å få grep om hva redaktørene har villet. Forordet ja, for noe innlednings- eller avslutningskapittel finnes ikke. Det er en svakhet. Forordet er knapt og ordrett det samme i alle tre bøkene (om vi ser bort fra den ene siden som er viet det enkelte bind). Men noe sies som det er verdt å merke seg.

For det første er redaktørene opptatt av at det ikke lenger gir mening å begrense verket til de klassiske hovedområdene i sosiologiske samfunnsbeskrivelser. Derfor har de trukket inn flere tema og forfattere fra ulike deler av samfunnsforskningen. For det andre er de opptatt av at Norge står ved et veiskille, hvor tiden er over for annerledeslandet bygd på en oljedrevet velstands- og velferdsvekst. Betyr det at vi gjennom å lese bidragene i Det norske samfunn kan forstå bedre noen av framtidas store utfordringer? Ja, som redaktørene sier det selv: «Å skape forståelse for utviklingens retning og de sosiale prosessene som driver den – det er bokverkets ubeskjedne prosjekt» (s. 11). Det smaker fugl av slikt, og da må det også være lov å spørre om de har lykkes – ikke minst om et sosiologisk prisme kan hjelpe oss i å forstå dagens samfunnsutfordringer.

Passer puslespillbitene sammen?

Det er ingen overdrivelse å si at Det norske samfunn er et rikt verk. Det er en overflod av tema og vinklinger som til sammen utgjør de tre bøkene. Nesten en firedel nordisk komparativt, sies det. Om redaktørene har ønsket en slik andel med nordisk sammenligning, eller om det bare er blitt slik, vites ikke. Neppe har kjønnsbalansen vært en viktig rettesnor heller. Knapt over 30 prosent av forfatterne er kvinner.1 Det står vel ikke helt i stil med fagets utvikling?

Bøkene omhandler 42 tema, også ifølge forordet – i hvert fall er dette antallet kapitler. Det er bidrag om befolkningsutviklingen, regional utvikling, urbanisering, kommunalt sjølstyre, samferdsel, migrasjon, innvandrere, boligmarkedet, forsvarspolitikk, utenrikspolitikk, sosiale bevegelser, humanitær politikk og godhetsregimet, europeisering, klimapolitikk, den norske arbeidslivsmodellen, forhandlingssystemet, sosial ulikhet, maktutredning, innovasjonspolitikk, oljeøkonomi og ressursforvaltningspolitikk, sjømatsektoren, likestilling, livsløp, familiepolitikk og familiepraksis, utdanning, yrkesfagene, matsikkerhet, velferdsstaten, nordisk velferdsstat, verdiutvikling, sivilsamfunn, helsesosiologi, genetikk, psykisk helse, funksjonshemning, rus, medier og kommunikasjon, kulturpolitikk, religion, forbruk, fritid og kriminalitet. You name it. Lett å bli litt svimmel her.

Jeg skulle gjerne vite om redaktørene mener at dette er hovedbestanddelene som utgjør det norske samfunn. For det må vel være tanken? Eller kanskje ikke, for hva er det de mener når de sier «det gir ikke mening lenger å begrense et verk som dette til de klassiske hovedområdene i sosiologisk samfunnsbeskrivelse» – uten at det gis noen nærmere forklaring på hva som er de klassiske sosiologiske hovedområdene? De må vel ha ment at det nettopp er i dette mangfoldet av tema at vi finner brikkene som skal til for å legge puslespillet Det norske samfunn? At det er denne kunnskapen vi trenger for: «… å fange opp generelle mønstre i det norske samfunnets utvikling gjennom de siste tiårene … » (s. 9)?

Jeg må si jeg savner en form for vurdering av om det er nettopp disse brikkene som til sammen er viktige å ha kunnskap om for å forstå det norske samfunn i dag. Eller kunne brikkene vært noen andre? Ville det gitt det samme bildet eller et annet? Samtidig som jeg syter litt over omfanget, mener jeg også at det er noen viktige tema som mangler.

Vi får for eksempel lese om en haug med politikkområder, men selve politikken – det politiske systemet – glimrer med sitt fravær. Gir utenriks-, forsvars- og bistandspolitikk mer innsikt og hjelp til å sette det norske samfunn på begrep (som det heter) enn innenrikspolitikk, partipolitikk, valg og stemmegivning? Det er mer som ikke er med. Familien er med, men ikke som levd liv. Kriminalitet er med, men ikke vold og utrygghet, eller lov og rett. Lista kunne vært gjort lenger. Jeg skulle gjerne forstått hvorfor mye er med, mens noe mangler. Det kan da ikke være tilfeldig?

Det er lett å være kritisk til et verk som Det norske samfunn. Jeg innser det. Derfor må det også sies at her er det noen perler av kapitler som det glitrer vakkert av. Mange av kapitlene byr på viktig kunnskap på sine felt, analyse og innsikt i samtidas endringsprosesser.

Det norske samfunns forretningskonsept

Kanskje er det naivt og utdatert å la seg frustrere over at jeg ikke helt griper helheten – over at jeg ikke ser skogen for bare trær. Kanskje har ikke tanken bak verket vært ambisiøst på den måten, kanskje heller et produkt av sin tid, et stykke smart business – hvor motivet er salg? I hvert fall kan noe slikt anes når redaktørene fornøyd skriver i forordet om vår nye digitale tid: «Lesere som foretrekker skjerm, kan laste ned et utvalg kapitler etter eget ønske – mange eller få. Undervisere, kurs- og konferanseledere kan dessuten få skreddersydd egne forsider til sine spesielle anledninger» (s. 9). Spredningspotensialet er med andre ord stort, uten at kroner og øre nevnes med ord. Men nedlastninger og skreddersydde kompendier gir vel litt på konto for forlag, redaktører og forfattere?

Hva er det så undervisere, kurs- og konferanseledere kjøper? Det beste av «forskningsforankret beskrivelse og vurdering på spesifikke områder» fra flere av de mest sentrale norske (og nordiske) samfunnsforskerne. Et bokverk som undervisere, kurs- og konferanseledere skal plukke ut kapitler og skreddersy med egne forsider, til sine spesielle anledninger, bør kunne stå støtt på egne ben.

Likestilling – et eksempel

Kompetanse til å vurdere enkeltbidrag vil selvsagt variere med hva slags spesialkompetanse en selv har. Min befinner seg på likestillingsfeltet. Jeg har relativt god oversikt over de senere års likestillingsutvikling. Derfor drister jeg meg til å komme med en liten kommentar til Gunn Elisabeth Birkelund og Trond Petersens kapittel «Likestilling: Utdanning, politikk og arbeidsliv».

Én ting er at beskrivelsene av endring og stabilitet i likestillingsutviklingen i det norske samfunn er tynn og i liten grad basert på ny forskning. Beskrivelsen av gutters svakere prestasjoner i utdanningssystemet lener seg for eksempel mindre på «forskningsforankret beskrivelse» og mer mot en kronikk i Aftenposten.

Men det er perspektiveringen jeg særlig stiller meg spørrende til. «Likestilling dreier seg om likefordeling av goder og byrder mellom kvinner og menn i et samfunn» (s. 191), skriver Birkelund og Petersen i kapittelets første del. Likestilling forstått som likefordeling gir en smal og omdiskutert forståelse – ofte kalt kjønnsbalanse. Mange vil jo mene at likestilling handler om mye mer, hvor likestillingens kjerne er frihet til å velge uavhengig av kjønnsbestemte forventninger og begrensninger og om retten til ikke å bli diskriminert.

Neste setning: «Et idealsamfunn med full likestilling mellom kvinner og menn er utopisk. Det vil alltid være forskjeller mellom kjønnene, og mange vil mene at en del kjønnsforskjeller er både nødvendige og ønskete» (s. 191). Mange mener kanskje det, men hvordan skal det forstås? Kunne det i et kapittel om demokrati ha stått: «Et idealsamfunn bygd på demokrati og like rettigheter er utopisk. Det vil alltid være forskjeller i politisk innflytelse, og mange vil mene at slike forskjeller er både nødvendige og ønskete»? Eller hva med andre likhetsprosjekter: etnisitet, rase, klasse osv.? Er utopi rammen vi vil legge for disse spørsmålene? Er likhet kun en utopi «å strekke seg etter», men vite at en aldri når?

At likestilling er utopi forklarer Birkelund og Petersen videre (neste setning) med: «Tiltrekning mellom kvinner og menn er basert på en viss grad av forskjellighet, relatert til både sosiale og biologiske faktorer. Et ideal gir oss likevel noe å strekke oss etter». Enten mangel på likestilling forklares med sosiologi eller biologi – og egentlig er vel de to ikke til å skille fra hverandre – så må jeg si jeg undres. For når likestilling forstås som likefordeling, er vel problemet med skjevfordeling at attraktive goder fordeles systematisk skjevt mellom kvinner og menn? Menn fortjener vel ikke mer lønn fordi tiltrekning ofte er basert på kjønnsforskjell?

Hva sier den sosiologiske glasskula?

Til tross for kritiske kommentarer. Det norske samfunn har en åpenbar styrke i sin ambisjon og omfang. Forordets påstand om at vi står ved et veiskille – og særlig at det er bokverkets ubeskjedne prosjekt å skape forståelse for utviklingens retning og de sosiale prosessene som driver den – må jeg si jeg liker. Dette er en stor ambisjon, som finner gjenklang i flere av bidragene.

Et prosjekt om å forstå samfunnsutviklingen gjennom forskningsforankret beskrivelse og vurdering er ikke til å kimse av. Det er jo slikt vi kan håpe at sosiologien stadig kan bidra til. I tilslutningen til det ubeskjedne prosjektet bor også skuffelsen over mangelen på bidrag til å forstå og forklare sammenhenger. Et verk med navn Det norske samfunn må vel bygge på en helhetlig ambisjon, eller eventuelt romme en vurdering av hvorfor helhet er en forfeilet måte å tenke sosiologisk om det norske samfunn?