Pierre Bourdieu sine analysar av klasse-, kultur- og smaksforskjellar i Distinksjonen (1984 [1979]) bygde på undersøkingar frå Frankrike på 1960- og 70-talet. Analysane er breitt sitert og kritisert, men spørsmålet som stadig vert reist er: kor fruktbart er det å nytta Bourdieu sine analytiske omgrep og metodiske strategiar frå Distinksjonen i studiar i dag, om lag 50 år seinare, og i andre kontekstar enn den franske?

Både internasjonalt (sjå t.d. Bennett et al. 2009; Faber et al. 2012; Lebaron & Le Roux 2015) og nasjonalt (Andersen & Mangset 2012; Danielsen 1998; Hjellbrekke, Jarness & Korsnes 2015; Jonvik 2015; Larsen 2013; Skarpenes 2007; Skogen et al. 2008) er det fagleg debatt kring brukbarheita av perspektivet frå Distinksjonen. I Noreg har vi jamvel hatt ein temperaturrik sosiologisk debatt om temaet, ført i Tidsskrift for samfunnsforskning (nr. 4, 2007, nr. 2, 2008, nr. 3, 2008 og nr. 2, 2012). Debatten vart sett i gong av Ove Skarpenes sin artikkel «Den ‘legitime’ kulturens moralske forankring» (2007), i dag omtala som Skarpenes-debatten. I det norske sosiologiske miljøet er det tillaup til polarisering mellom det Håkon Larsen omtalar som «den nye kultursosiologien» (2013); med fransk ny-pragmatisme, repertoarteori og «det sterke programmet» som «utfordrarar» til meir eller mindre tradisjonell Bourdieu-inspirert kultursosiologi, og desse sine støttespelarar og avleggjarar i norsk sosiologi. I det seinare har det òg vore ei meiningsutveksling om kor vidt Larsen sitt forsøk på ny skuledanning innan kultursosiologien er slagkraftig eller ei (Mangset 2016; Larsen 2016).

I så vel Distinksjonen som i diskusjonen om Distinksjonen i Noreg er spørsmålet om kulturell legitimitet sentralt. Kva kulturformer og estetiske uttrykk haustar anerkjenning, og med kva rettmessigheit? Kva har kulturell legitimitet i Noreg, og ikkje minst, korleis gå fram for å få svar på spørsmålet?

Artikkelen er ein kommentar til debatten om kulturell legitimitet i Noreg. Eg skal diskutera brukbarheita i Bourdieu sine analytiske omgrep og metodiske strategiar frå Distinksjonen, via plass til kritikk reist mot desse, samt presentera ny empiri om ulike sosiale gruppers kulturelle verdsetjing (Jonvik 2015), for å sjå om desse kan kasta lys over «den legitime kulturen» si stilling og verkemåte i Noreg. Eg vil argumentera for å skilja frå kvarandre ulike former for kulturell legitimitet.

Om distinksjonen

Distinksjonen er eit referanseverk i internasjonal sosiologi. Datamateriale i Distinksjonen dekkjer både kvantitative og kvalitative data samla i Paris mellom 1963 og 1973 (Bourdieu 1984 [1979]). I Distinksjonen framhevar Bourdieu kulturelle maktforhold i samfunnet, og undersøker kva forhold som skapar smak og forskjellar i smak, måtar kultur og kunst vert tileigna på, og maktforholda som ligg bak det at visse former for smak og tileigning vert rekna som legitime eller meir anerkjend enn andre.

Distinksjonen er ein teori om sosial differensiering, der kapitalvolum – som er mengd kulturell og økonomisk kapital – og kapitalsamansetnad – som er den relative vekta av dei to – er hovuddimensjonane for sosial differensiering (Bourdieu 1984 [1979]). Desse strukturerer både det sosiale rommet av posisjonar og livsstilsrommet. Bourdieu betrakta økonomisk, kulturell og sosial kapital som dei tre grunnleggjande forskjellsskapande dimensjonane i det franske samfunnet (1986). Konseptet om kulturell kapital er spesielt sentralt, opphavleg utvikla for å forklara skulesuksessen til born av utdanna foreldre (Bourdieu & Passeron 1990 [1977]). Kulturell kapital vart aldri fullt ut definert av Bourdieu, men viser til utdanning (lengde og type), meistring av anerkjende kulturelle kodar og praksisar, og til danning generelt.

Dei som meistrar kapitalen kan dra fordelar ut av det, m.a. gjennom favorisering i skuleverket, i arbeidslivssamanheng, som sosial sjølvtillit, og ved at ein blir sett i fordelaktige posisjonar på grunn av omverda si symbolske vurdering av eins ressursar. Den kulturelle kapitalen vert på denne måten omgjort til symbolsk kapital. Med symbolsk kapital er det mogleg å utøva symbolske verknadar på andre, noko som slik sett inneber makt (Bourdieu 1996:89). Med symbolsk kapital følgjer symbolsk makt, som er makt til å konstruera røynda (Bourdieu 1996:40). Bourdieu ser for seg at alle klassar og undergrupper deltek i ein symbolsk kamp for å påtvinga den definisjonen av den sosiale røynda som best svarar til deira eigne interesser.

Om kritikken

Kritikken som har vore retta mot Bourdieu sine teoretiske perspektiv er vidfamnande og kjem frå mange hald. Teoriane har m.a. blitt kritisert for å vera dogmatiske, fordi dei i liten grad er opne for kritikk (Christensen 2002). Dei har vore kritisert for å vera reduksjonistiske, fordi dei reduserer kunstnarisk innleving til spørsmål om sosial posisjon og posisjonering, og komplekse fenomen til enkle årsaksforklaringar (Alexander 1995). Skarpenes har innvendt at det teoretiske perspektivet i for stor grad legg føringar på tolkinga av datamaterialet (2007). Vidare har teoriane vorte kritisert for å utelata folk si frie vilje (Alexander 1995; Christensen 2002), og for å oversjå tydinga av individuelle tolkingar og handlingar (Sirnes 2002).

Delar av substansen i kritikken ovanfor er å finna att i dei tre perspektiva Larsen freistar kalla «den nye kultursosiologien» (2013), representert ved repertoarteorien (Lamont 1992; Swidler 1986), den pragmatiske sosiologien (Boltanski & Thévenot 2006 [1991]) og «det sterke programmet» (Alexander & Smith 1998). Eg skal kort gå gjennom desse for å gå i tale med kritikken retta mot Bourdieu-inspirert kultursosiologi.

Repertoarteori

Innan repertoarteori ser ein kultur som eit reservoar av moglege måtar å tenkja og uttrykka seg på, og aktørar tek i bruk delar av reservoara ut frå kva kontekst dei er i (Larsen 2013). Lamont har m.a. forska på middelklassa i Frankrike og i USA sine verdiar og symbolske grensedragingar, og finn at den amerikanske middelklassa i langt mindre grad vektlegg kulturelle grenser samanlikna med den franske (1992). Ho forklarar variasjonen gjennom å visa til forskjellar mellom dei nasjonale historiske kulturelle repertoara som er gjort tilgjengelege for innbyggjarane i dei to landa. Altså sentrale historiske hendingar, nasjonale særtrekk og kjenneteikn ved ulike samfunnsgrupper og institusjonar som har påverka kva type nasjonale kulturelle repertoar som er tilgjengelege, og derav kva grensedraging som har moglegheit for å bli vektlagt. Pragmatisme, populisme, individualisme, kulturell egalitarianisme og ein intellektuell elite utan mykje påverknad, er sentrale kjenneteikn i det amerikanske kulturelle repertoaret, medan fokus på fornuft som eit ideal frå opplysingstida, ein djupt rotfesta aristokratisk tradisjon som støttar høgkultur, samt ein intellektuell elite med ein integrert subkulturell plass i samfunnet, er særtrekk i det franske nasjonale kulturelle repertoaret. Perspektivet gir større tyngd til den historiske kulturen i vid forstand, og mindre tyngd til strukturelle forklaringsfaktorar, samanlikna med Bourdieu.

Den pragmatiske sosiologien

Til liks med Lamont, ønskjer ein innan den pragmatiske sosiologien å gi meir fridom til aktørane i deira forhold til kulturen dei lev innanfor (Larsen 2013). Forsvararar av den pragmatiske sosiologien kritiserer Bourdieu-inspirert sosiologi for å vera på jakt etter å avsløra og avdekkja ulike former for skjult maktutøving (Wagner 1999). Fokus i den pragmatiske sosiologien er på aktørar sine eigne kritiske kapasitetar, på korleis aktørar kritiserer andre sine argument og rettferdiggjer sine eigne i det som blir kalla «kritiske situasjonar». Kritiske situasjonar – ifølgje Boltanski og Thévenot – er situasjonar der det oppstår konflikt og kontroversar mellom aktørar (Skarpenes & Hestholm 2007). Slike situasjonar kan vera diskusjonen i forkant av t.d. eit vegutbyggingsprosjekt, eller samarbeid og forhandlingar mellom foreldre om det å oppdra born. Her er fokus på korleis aktørar skapar semje, på kva argument dei mobiliserer og kor dei hentar legitimitet eller rettferdiggjøring for sine argument frå. Den pragmatiske sosiologien er ikkje ein teori om korleis smaksforskjellar vert skapt og reprodusert, men eit forsøk på å forstå «måtar rettferdiggjering blir mobilisert av aktørar for deira eigne og andre sine handlingar i den sosiale verda» (Wagner 1999:343). Den pragmatiske sosiologien skil seg frå Bourdieu sin kritiske sosiologi m.a. ved at dei refererer til ulike kulturomgrep og forstår legitimitet forskjellig.

«Det sterke programmet»

Den tredje «utfordraren» til Bourdieu-inspirert kultursosiologi, slik Larsen samanfattar det, er det såkalla «sterke programmet». Dette er fronta av Alexander og Smith (1998; -Larsen 2013), som i si programerklæring argumenterer for «det sterke programmet» og mot Bourdieu-inspirert sosiologi (som dei kallar eit svakt program), og for at kultur må koplast analytisk fri frå sosial struktur. Alexander kritiserer Bourdieu-inspirert kultur-sosiologi for å ha ei smal kulturforståing, og for å ha kultur som den avhengige variabelen i analysane sine (sjå òg Mangset 2016; Larsen 2016). Alexander skil mellom det å ha kultur som perspektiv og å ha kultur som forskingsobjekt, og argumenterer for førstnemnde. Heller enn som livsstil, smak og kulturelle livsorienteringar, må kultur forståast som meiningsproduksjon i det sosiale liv.

Eg skal ha med meg nokre av desse innvendingane og innfallsvinklane vidare, når eg no går over til å drøfta brukbarheita av perspektiva frå Distinksjonen i studiar av sosiale distinksjonar i andre land enn Frankrike og i vår samtid.

Bruksverdi i tid og rom

Når ein problematiserer og kritiserer bruksverdien og gyldigheita av dei analytiske omgrepa og metodiske strategiane i Distinksjonen, er det fordi ein antar eller hevder at: 1) Dei er så tett knytt til kjennemerke ved det franske samfunnet, som fransk lagdelingssystem, utdanningsstruktur og kulturliv, at dei ikkje kan brukast eller ikkje gjev meining utanfor sin opphavlege kontekst. 2) Det har skjedd endringar på dei tiåra som er gått fram til i dag som gjer at omgrepa og metodane ikkje lenger er relevante.

Endringar i tid

Om vi tek det siste først, er følgjande spørsmål relevant: kva har skjedd av endringar relevante for forholdet mellom kultur og klasse frå 1960-talet og fram til 2010-talet? Spørsmålet går ut over ramma av denne artikkelen, men eg vil gjera forsøk på å oppsummera relevante endringar slik dei står fram i kritikken retta mot Distinksjonen. Endringane går m.a. på auke i talet på folk som tek høgare utdanning, utbreiing av populærkultur, framveksten av ein mogleg altetande smak, og alder som viktig differensieringskriterium for kulturbruk.

Talet på folk som tek høgare utdanning har stige jamt dei siste 30 åra. I 2014 hadde 31,4 prosent av befolkninga i Noreg høgare utdanning, samanlikna med i 1970 då 7,4 prosent hadde det (SSB). Utdanningseksplosjonen har skapt inflasjon i utdanningskvalifikasjonar, som dermed ikkje gir same utbytte i form av status, løn og fortrinn på arbeidsmarknaden som det gjorde for eit par generasjonar sidan (Danielsen 2006; Rosenlund 2009). Dette har ført til ei devaluering av utdanningskapital, av den institusjonaliserte forma for kulturell kapital. Bourdieu seier sjølv at fordi den symbolske profitten akademiske kvalifikasjonar garanterer avhenger av deira knappheit, så kan dei visa seg å verta mindre lønsame enn dei var førespegla å bli (1986). Devalueringa av utdanningskapital er ei relevant endring når det er tale om bruken av Bourdieu sine perspektiv til andre tider, gitt perspektivet si sterke vektlegging av utdanning.

Ei anna endring som har skjedd i forholdet mellom kultur og klasse i tida etter Distinksjonen er framveksten av «omnivorisme», eller av ein altetande smak blant eliten. Peterson og Kern fann i ein studie av musikksmaken til høgstatusgrupper i USA at dei over ein tiårsperiode hadde utvikla ein meir eklektisk kulturell smak (1996). Med grunnlag i desse og andre empiriske funn (Peterson 1992), fremja Peterson påstanden om at eit nytt ideal for kulturell kompetanse har vekse fram blant eliten, ein kompetanse som vektlegg openheit og inkludering snarare enn ekskludering. Dei forklarar framveksten av omnivore-smaken med å visa til endringar som har gjort eliteestetisk smak tilgjengeleg for større segment av befolkninga: generell auke i levestandard, fleire tek utdanning, det er meir som vert vist fram av kunst i media, og geografisk migrasjon og sosial klassemobilitet miksar ulike folk med ulik smak i langt større grad i dag, samanlikna med for nokre tiår sidan.

Vidare har det sidan 1970-talet og der omkring vore ein markant og substansiell auke i utbreiinga av ulike former for populærkultur. Det er då naturleg å søkja å forstå kva som skjer med kultur som skiljemekanisme når kulturfeltet endrar seg. Frå postmodernistisk hald har det vorte hevda at endringane har ført til at dei hierarkiske distinksjonane mellom høgt og lågt har kollapsa (Featherstone 1990). Bourdieu er vidare kritisert for å gi manglande autonomi til arbeidarklassa og til populærkulturen sine eigne hierarki og spesifikke (under)former for kulturell kapital (Bennett et al. 2009; Frith 1996; Lamont & Lareau 1988; Lamont 1992).

Ei anna prinsipiell innvending kjem frå studiar som finn at alder står fram som eit viktigare differensieringskriterium enn klasse når det gjeld kulturelle preferansar og praksis (Van Eijck & Knulst 2005; Donnat 2009). T.d. er musikksmak sterkt strukturert av alder (Prieur & Savage 2013:7; Bennett et al. 2009).

Her er òg mange studiar som viser at tradisjonell høgkultur har tapt seg i utbreiing og derav som skiljemekanisme (Bennett et al. 2009; Prieur, Rosenlund & Skjøtt-Larsen 2008; Hovden, Gripsrud & Moe 2011). Dette er ei langt mindre kritisk innvending enn den som hevdar at smakshierarkia har brote saman. Prieur og Savage konkluderer m.a. – med referanse til to omfattande forskingsprosjekt frå England og Danmark – med at det er godt belegg for å hevda at høgkultur ikkje spelar ei sentral rolle i markering av klassedistinksjonar i mange europeiske land for tida (2013:9).

Likevel, endringane og dei kritiske innvendingane: utdanningsveksten, omnivore-smaken og utbreiinga av populærkultur, er ikkje einstydande med at smakshierarkia bryt saman. Sjølv om høgstatusgrupper inkluderer fleire sjangrar i si kulturelle omfamning, så kan ein ikkje ta det argumentet til inntekt for at smak ikkje lenger er sosialt differensiert (Prieur & Savage 2013; Bennett et al. 2009; Hjellbrekke, Jarness & Korsnes 2015). Det at her kjem nye uttrykk, eller at nye uttrykk vert omfamna av grupper som tidlegare ikkje omfamna dei, er ikkje einstydande med at dei kulturelle praksisane ikkje lenger er fråskild og følgjer spesifikke mønster (Bourdieu 1984 [1979]; Calhoun 2006). Holt (1997) poengterer, til liks med Gripsrud (1989) og Jarness (2015b), for at dette snarare flytter distinksjonsmekanismane frå «kva» til «korleis». At måten ein tek til seg kultur har vorte ein vel så sentral skiljemekanisme som kva kultur ein tek til seg. Så medan det å flyta mellom media og sjangrar på begge sider av høgt og lågt-skiljet vert sett på som sjølve kjennemerke for den postmoderne kulturelle tilstanden (Gripsrud 1989:198), argumenterer Gripsrud for at det sentrale er å finna ut korleis ulike typar publikum omfamnar høgt-og-lågt-sfærane. For heller enn at alle omfamnar meir eller breiare, så hevdar Gripsrud at desse endringane snarare gir eliten «dobbel tilgang». Eliten omfamnar både høg- og populærkultur, dei lågare lag held seg til populærkulturen.

Difor: når det gjeld endringar i kulturbruk sidan 1960-talet, sett gjennom kritikken mot Distinksjonen, så er nokre presiseringar sentrale. Det er ikkje berre eit spørsmål om kva nye praksisar og preferansar som måtte ha vekse fram hos kven, men om kva praksisar som heng saman med kva sosiale posisjonar. Det empiriske spørsmålet er om smak- og livsstilstrekk fordeler seg sånn at dei samsvarar med det sosiale rommet (Hjellbrekke, Jarness & Korsnes 2015:134). Sagt med Prieur og Savage så er det openbart at dei former for kulturell kapital som Bourdieu fann at verka i Frankrike ikkje nyt same anerkjenning rundt 50 år seinare, korkje i Frankrike eller i andre land (2013:4). Dei ovannemnde argumenterer slik sett metodisk for bruksverdien til perspektivet til Bourdieu. Dei understreker at Distinksjonen ikkje må lesast som ein analyse av korleis moderne samfunn er, snarare som ei brei orientering til korleis moderne samfunn kan analyserast.

Forskjellar i rom

For å kunne ytra seg om kor vidt dei analytiske omgrepa og metodiske strategiane til Bourdieu er brukbare på tvers av ulike land og kontekstar, er det naudsynt med kjennskap til studiar der dette reelt sett er prøvd ut. Eg skal difor nemna dei mest sentrale studiane i forsking på smak- og livsstilsforskjellar som i forskingsdesign liknar framgangsmåten Bourdieu nytta i Distinksjonen, med datamateriale frå ulike kontekstar.

Rosenlund har – med ein korrespondanseanalytisk framgangsmåte – studert endringar i lagdelingsstrukturen i Stavanger i tida mellom 1970- og 1990 (2009). Han fann m.a. at innbyggjarane samla sett har fått meir både utdanning og inntekt, og at ein økonomifraksjon skil lag frå ein kulturfraksjon i dette tidsrommet. Det betyr at dei øvre sosiale klasselag tidlegare var ei privilegert gruppa i Stavanger, og at denne delte seg i ein økonomielite og ein kulturelite i løpet av denne tidsperioden. Rosenlund viser med dette at sosial differensiering og forflyttingar i den sosiale strukturen let seg studera gjennom å bruka differensieringsprinsippa kapitalvolum og kapitalsamansetnad (2009).

Faber og kollegaer har studert sosial differensiering i Aalborg, gjennom bruk av både kvalitative og korrespondanseanalytiske framgangsmåtar (2012). Dei finn at klasseforskjellar viser seg tydeleg i fordelingsstrukturar, som symbolske grensemarkeringar og som habitusformer, men mindre synleg som dominansstrukturar og ikkje gjennom at folk identifiserer seg gjennom klasseforskjellar (2012:238). Hovudkonklusjonen deira er at individualisering og andre differensieringsprinsipp ikkje har gjort klassemønstre utdatert, berre mindre synlege.

I ei bok nyleg utkome i Frankrike, evaluerer Hjellbrekke, Jarness og Korsnes relevansen av teoriane til Bourdieu for studiar av livsstilar i Noreg, gitt Noreg sin særeigne egalitære karakter (2015). Dei finn at kulturelle praksisar er klart differensierte og at det er samanfall mellom det sosiale rommet og livsstilsrommet, men at det ikkje er så skarp differensiering langs kapitalsamansetnadsaksen. Sjølv om Noreg har eit sterkare likskapsideal samanlikna med andre europeiske land, er kulturbruken strukturert av sosiale klassar på liknande vis. Dei konkluderer med at modellen til Bourdieu eignar seg godt for å identifisera kulturelle orienteringar som er spesifikke for ulike kontekstar og til ulike tider.

Bennett og kollegaer finn i ein studie frå England – med bruk av kvalitative intervju og korrespondanseanalytisk framgangsmåte, men utan fokus på kapitalsamansetnadsprinsippet – at kulturell smak og praksis dannar klare systematiske mønster og er betydeleg differensiert langs både klasse, alder, kjønn og etnisitet, men at her er mange aspekt ved kulturelt liv som er delt av personar med ulike sosiale posisjonar (2009:252). Dei øvre lag omfamnar mange fleire kulturelle former enn tradisjonell høgkultur, og arbeidarklassa har ikkje monopol på utvalde kulturelle praksisar, slik eliten har. Forfattarane konkluderer med at situasjonen i England er vesentleg annleis frå det Frankrike Bourdieu skildra (2009:254), blant anna ved at legitim kultur har mindre tyding.

I tillegg har Lamont, som nemnd, utforska middelklassa sine symbolske grensedragingar i USA og Frankrike (1992). Lamont både kritiserer og vidareutviklar Bourdieu; ho nyttar ikkje kapitalomgrepa, men former for grensedraging (sjå òg Lamont & Molnár 2002), ho løftar fram moralsk grensedraging fordi det trer fram som eit sentralt funn i det empiriske materialet hennar, og ho hevdar at berre sterk grensedraging leier til dominans. Fordi kulturell grensedraging er sterkare og meir til stades i Frankrike, konkluderer ho med at kulturell grensedraging kan ha sterkare effekt på reproduksjon av ulikskap i Frankrike.

Desse studia har alle prøvd ut Bourdieu sine perspektiv i andre kontekstar enn den franske, der Lamont sine både framgangsmåtar og omgrep har størst avstand til Bourdieu. Alle stadfestar at livsstil bidrar til sosial lagdeling og reproduksjon av denne.

Til slutt kan nemnast at vennlege (eller skal vi kalla dei konstruktive?) lesingar av Bourdieu vil vektleggja at han ber om å bli lest generativt (1995:43), altså at ein unngår substansialistiske tolkingar. Sistnemnde gjer preferansar som er typiske for bestemte individ eller grupper i eit bestemt samfunn på eit bestemt tidspunkt til substansielle eigenskapar ved individa eller gruppene, og gjer dette til indre eigenskapar ved gruppa (1995:32).

«Skarpenes-debatten»

Dette leier meg fram mot kritikk retta mot Bourdieu frå ein norsk kontekst, til Skarpenes-debatten. Med utgangspunkt i kvalitative intervju av den norske middelklassa, fann Skarpenes at den legitime kulturen til middelklassa ikkje er ein borgarleg danningskultur, men ein folkeleg underhandlingskultur (2007:544). Majoriteten av middelklasseinformantane ønska ikkje å bruka kultur i sitt grensedragingsarbeid, og difor hevdar Skarpenes at her eksisterer eit egalitært verdsetjingsrepertoar som er djupt forankra i den norske kulturen (Skarpenes & Sakslind 2008:268). Altså eit sterkt present likskapsideal som m.a. viser seg gjennom at middelklassa ikkje oppvurderer tradisjonell høgkultur og er tilbakehaldne med å ytra at noko er kulturelt sett betre enn noko anna. Skarpenes meiner Bourdieu sitt perspektiv ikkje let seg bruka på samfunn prega av egalitære tradisjonar. Liknande påstandar fremja Arild Danielsen nokre år tidlegare i artikkelen «Kulturell kapital i Norge» (1998). Begge hevdar dei at det institusjonelle fundamentet for – og dermed moglegheitene for konvertering av – den kulturelle kapitalen står svakare i Noreg samanlikna med mange andre land. Dette vert forklart m.a. ved å visa til spesifikke egalitære og anti-sentralistiske historiske strøymingar, som svak stor-borgarleg tradisjon, sterk bonde- og arbeidarrørsle og sterke motkulturelle rørsler. Danielsen påpeiker samstundes det noko diffuse i ein påstand om at Noreg er prega av sterke egalitære tradisjonar, fordi det ikkje er klart om den skal forståast i retning av at det ikkje er store ulikskapar i Noreg, eller om norsk kultur er prega av likskapsverdiar (1998:82).

Skarpenes-debatten stilna etter den klargjerande artikkelen til Gisle Andersen og Marte Mangset med tittelen «Er forestillingen om det egalitære Norge resultatet av en målefeil? – Om falske og ekte motsetninger mellom sosiologiske analyser av klasse og kultur» (2012). Andersen og Mangset understrekar at her er to vesensulike sosiologiske perspektiv som støytar saman i Skarpenes-debatten, forvaltarar av høvesvis Bourdieu og Boltanski/Thévenot sine teoritradisjonar (Andersen & Mangset 2012). Desse har ulike aktørsyn, ulik metodologi, refererer til ulike kulturomgrep og har ulike måtar å konstruera forskingsobjektet «legitim kultur» på (Andersen & Mangset 2012:176–185). Likevel hevdar Andersen og Mangset at perspektiva ikkje står i rein motsetnad til kvarandre, men at dei gjennom å kasta lys over forskjellige aspekt ved relasjonen mellom kultur og klasse kan utfylla kvarandre. Avgrensa til usemja kring legitimitet, skal eg følgja tråden vidare og diskutera korleis ein kan forstå legitim kultur si stilling og verkemåte i ein tilsynelatande egalitær norsk kontekst. Heller enn å tala om legitim kultur vil det vera fruktbart – og ikkje minst meir operasjonaliserbart – å tala om ulike former for kulturell legitimitet.

Ulike former for kulturell legitimitet

I ei folkeleg meining, om ein t.d. søkjer i Store Norske Leksikon, vert det at noko har legitimitet referert til som at det er breitt akseptert, anten fordi det er godkjend i lov eller fordi det av andre grunnar vert oppfatta som rettmessig. I Sosiologisk leksikon vert legitimitet omtala som prosessar eller band der sosiale system vert rettferdiggjort av sine medlemmar, det vil seia at dei styrande vert gitt rett til å utøva makt over dei styrde (Korsnes 2008:170). Den sosiologiske interessa for legitimitet vert hevda å stamma frå Weber. Ifølgje Weber har all makt behov for å rettferdiggjera seg, om ein vil vidareføra ein bestemt form for orden eller autoritet treng ein legitimitet (Weber 1995 [1958]).

I Weber si forståing må makt- og dominansrelasjonar verta erkjend eller anerkjend som legitime om dei skal vera effektive. I Bourdieu si forståing treng ikkje aktørar bevisst støtta opp om eller akseptera makta. Den er endåtil meir effektiv når den ikkje vert sett som det den verkeleg er (Bourdieu & Passeron 1990 [1977]). I Bourdieu si forståing av makt – symbolsk makt som vert danna ved omgjering av dei andre kapitalformene – ligg det omstridde konseptet om «miskjenning» (Bourdieu 2013 [1972]: t.d. 5, 97). Symbolsk makt, som er makt til å påtvinga eigne persepsjonskategoriar på definisjonen av situasjonar og av røynda, kviler på ei stillteiande godkjenning av si legitimitet. Konseptet om miskjenning inneber at symbolsk makt gjennom å stå fram som gitt og naturleg, ikkje blir stilt spørjeteikn ved, men snarare «misforstått». Fordi enkeltpersonar ikkje naudsynleg maktar å sjå at dei hierarkia som eksisterer er sosiale konstruksjonar som tener interessene til nokre grupper meir enn andre, evnar dei ikkje naudsynleg opponera mot dei, og dermed legitimerer dei system som jobbar mot deira interesser. Symbolske former for dominans kviler slik på miskjenning. Prosessen med miskjenning er ein prosess «whereby power relations are perceived not for what they objectively are but in a form which renders them legitimate in the eyes of the beholder» (Bourdieu & Passeron 1990 [1977]:xxii).

Det ovannemnde peikar slik på at legitimitet er rettferdiggjering av sosiale system på den måten at styrande eller dominerande vert gitt «rett til å dominera», gjennom både bevisst og ubevisst godkjenning. Ifølgje Bourdieu vert rådande kulturelle verdiar og dominansforhold legitimert m.a. gjennom at lågare samfunnslag anerkjenner rådande verdiar gjennom nedvurdering av seg sjølve, og gjennom kjensler av inkompetanse og kulturell verdiløyse (1995). Dei formar seg sjølv og sin «sense of place» dels gjennom blikka til dei dominerande gruppene. Her er fleire studiar som utfordrar kor vidt arbeidarklassa oppvurderer rådande kulturelle verdiar og definerer seg sjølv i lys av dei dominerande sine blikk (Prieur & Savage 2011; Jonvik 2015). Prieur og Savage finn frå England at arbeidarklassa ikkje uttrykk ærefrykt eller age overfor legitim kultur, ei heller finn verdi i danning. I Danmark viser lågare klassar generelt lite eller inga respekt og ærefrykt for dei kulturelle vala til dei høgare klassane. Det same gjeld for eigen studie av kulturell verdsetjing i ulike samfunnslag i Stavanger, her er lite direkte eller indirekte age, aspirasjon eller kjensler av mindreverd frå arbeidarklassa overfor dominerande kulturelle praksisar (Jonvik 2015:267–272). «Bourdieu’s contention that the dominant classes’ cultural choices enjoying a general legitimacy may indeed be questioned» (Prieur & Savage 2011:573).

Likevel hevdar Friedman og Kuipers at eit naudsynt vilkår for at livsstilsforskjellar skal transformerast til makt- og dominansrelasjonar er at det er samfunnsmessig semje kring kva som har kulturell legitimitet: «it requires the public to accept the value of certain people’s cultural judgements», skriv dei (2013:180). Spørsmål som er relevante for denne artikkelen er i så måte: Når veit ein at visse sosiale grupper sine kulturelle vurderingar er allment akseptert? Kor vidt kviler kulturell legitimitet på brei anerkjenning i befolkninga? Er kulturformer t.d. breitt akseptert når alle aktørar er nøydd til å forholda seg til og retta seg mot ein bestemt kulturell praksis, som i Bourdieu sine studiar er dei dominerande klasselaga sine kulturelle preferansar og praksisar (Bourdieu 1984)? Og/eller er legitim kultur dei kulturelle praksisar og uttrykk som i institusjonell samanheng vert favorisert og prioritert, både økonomisk og symbolsk (ref. Danielsen 1998; P. Mangset 2015)? Og/eller er legitim kultur det aktørar ytrar seg om og er villige til å forsvara i offentlege samanhengar (Boltanski & Thévenot 1999; Skarpenes 2007)?

Som nokre av dei falske motsetnadane mellom partane i Skarpenes-debatten, reknar Andersen og Mangset forvirringa om kva studieobjekt partane refererer til. Skarpenes legg vekt på kva informantane ser som akseptabelt å ytra om kultur, og studerer det middelklassa sjølv ser som legitim kultur. Andersen og Mangset skriv: «De verdier, tenkemåter og kritikkformer som i datamaterialet framtrer som kollektive og felles, er etter hans mening en kilde til kunnskap om hva som er den legitime kulturen i den norske middelklassen» (2012:166). Skogen og kollegaer meinte det var reduserande å studera det folk seier om kultur utan å setja ytringane opp mot faktiske kulturelle preferansar og praksisar (2008:263). På linje med dette: Andersen og Mangset kritiserte Skarpenes for å vera uklar når det gjeld korleis middelklassa si mangel på vilje til å leggja sosial tyding til bestemte kulturuttrykk står i forhold til deira faktiske praksis og preferansar (2012:183). Skogen og kollegaer meinte vidare at Skarpenes burde sett sine funn i relasjon til institusjonar med makt si favorisering av utvalde kulturformer, idet dei definerer den legitime kulturen i det norske samfunn som «den delen av kulturlivet som blir verdsatt, diskutert og institusjonalisert» (Skogen et al. 2008).

Dette illustrerer vanskane med å operasjonalisera kulturell legitimitet. I det ovannemnde vert det skild mellom ulike former for kulturell legitimitet. Eg vil i det følgjande argumentera for at det vil vera fruktbart å skilja frå kvarandre kulturell legitimitet som praksisar og preferansar, som institusjonell forankring og som normative rettferdiggjeringar. Preferansar og praksis handlar om kva folk likar og ikkje likar, samt om faktisk kulturbruk og måtar folk tek til seg kultur (det som blir gjort). Den institusjonelle forankringa handlar om kulturelle uttrykk, sjangrar og objekt som til ei kvar tid mottar økonomisk støtte og haustar symbolsk anerkjenning (institusjonell innramming). Normative rettferdiggjeringar går på det folk er villige til å forsvara i ulike former for offentlegheiter (det som blir sagt).

Kulturell legitimitet som praksis, institusjonell forankring og normative verdsetjingsrepertoar

Nyttar ein dette skiljet, vert resonnementet som følgjer: Når det gjeld kulturelle praksisar og preferansar, forstått som kulturbruk og det kvar og ein likar og ikkje likar, er det klare differensierte mønster i Noreg. Den komparative undersøkinga Kulturbruk i Europa frå SSB frå 2006 (Vaage 2010) viser t.d. gjennomgåande klare samanhengar mellom hushaldsinntekt og kulturkonsum i dei 13 landa som er med, og det same gjeld mellom utdanningsnivå og kulturkonsum (Mangset, P. 2012:41–46). Mangset konkluderer difor med at her er lite haldepunkt for å hevda at Noreg skil seg sterkt ut frå andre land når det gjeld sosial ulikskap og kulturaktivitetar. I alle fall er det liten støtte å henta for hypotesen om eit spesielt egalitært norsk kulturaktivitetsmønster (Mangset, P. 2012:46). Hjellbrekke, Jarness og Korsnes sine analysar av data frå SSB si kultur- og mediebruksundersøking (frå 2012) stadfestar òg at dei statsstøtta institusjonelt anerkjende tilboda (som teater, opera og kunstutstillingar) er dei som er mest «klassa», dvs. skil seg etter utdanning og til ein viss grad inntekt (2015:148). Forskjellane i kulturbruk i Noreg er strukturert av sosial posisjon på liknande måtar som i andre land, konkluderer dei. Ergo er det ikkje innanfor praksis og preferansar vi er likskapsorienterte eller egalitære i Noreg.

Når det gjeld den institusjonelle forankringa til den legitime kulturen, så er institusjonar sine roller for konservering og legitimering av kulturell kapital sentralt i Bourdieu sine perspektiv. Kulturuttrykk vert gitt legitimitet gjennom m.a. tildeling av offentlege ressursar, grad av og form for institusjonalisering og gjennom merksemd i media (t.d. faste løyvingar over statsbudsjettet og støtte frå Norsk Kulturråd) (Danielsen 2006; Andersen & Mangset 2012:180). Her er ei klar favorisering av tildeling til og merksemd mot det vi kan kalla den tradisjonelle høgkulturen, såpass klar fordeling at ein innan kulturpolitikken stundom snakkar om «legitimitetsproblemet». Legitimitetsproblemet handlar om korleis ein skal grunngi offentleg støtte til kunst- og kulturtiltak som berre ein avgrensa del av befolkninga gjer bruk av (Mangset, P. 2015:188). Det har sidan det utvida kulturomgrepet byrja slå rot i kulturpolitikken rundt 1970-åra blitt stilt stadig sterkare krav overfor kulturinstitusjonane om å balansera mellom eksklusjon og inklusjon, breidd og spiss. Les ein Alfred Fidjestøl si utgjeving om Norsk Kulturråd si historie (1965–2015), vert det klart at dette høgste rådgjevande organ innanfor kulturfeltet har operert i ein konstant skvis mellom elitekultur og folkekultur i heile si verketid, i tillegg til at klimaet for å ytra seg om høgt og lågt var friare på 1960- og 1970-talet (2015). Men sjølv om den kulturelle kapitalen si institusjonelle forankring har endra seg i Noreg dei siste 50 åra, og har eit potensielt svakare fundament enn i andre europeiske land, er det historisk kontinuitet kring favorisering og tildeling til tradisjonell høgkultur.

Når det gjeld normative vurderingar og sosiale konvensjonar for kva kulturelle grensedragingar det vert vurdert som akseptabelt å trekkja, viser fleire studiar frå Noreg at her fins kulturell rangeringsvegring (Skarpenes 2007; Jonvik 2015) eller moralsk evaluering og egalitære innrammingar av andre sine kulturvanar og praksisar (Jarness 2015a). Skarpenes finn som nemnd at den norske middelklassa er meir opptekne av å framstilla seg som moralsk verdige enn som kulturelt verdige, og at dei ikkje vil fella kulturelle dommar (2007). Jarness finn motsetnadar mellom den økonomiske og den kulturelle fraksjonen av middelklassa, og at begge bruker egalitære verdiar som vurderingskriterium for å ta avstand frå andre og ser smaksrelatert sjølvhevding som moralsk mistenkeleg (2015a). Sjølv finn eg kulturell rangeringsvegring og ei diskursiv spenning knytt til kva det vert opplevd som akseptabelt å ytra og hevda om kulturell smak (Jonvik 2015). I sistnemnde studie av kulturelle grensedragingar blant folk spreidd i det sosiale rommet i Stavanger kjem her fram ein ambivalens i kulturen som for ein stor del handlar om kommunisering av kulturell kapital. Personar med høg kulturell kapital er opptekne av å tona ned sine kulturelle ressursar i møte med folk dei ser som annleis frå seg sjølv, og dei opplever det som sosialt risikabelt å fritt kommunisera eller fronta sine kulturelle ressursar. Dei er tilbakehaldne til å ville definera kva smak- og livsstilsforskjellar som fins, til å snakka om kvifor dei fins og til å ytra at dei heng saman med utdanning. Dei vegrar seg sånn sett for å gjera kulturell smak sosialt tydingsfull. Sjølv legg dei vekt på kulturelle distinksjonar, smak og utdanning i sine livsorienteringar, men dei tonar altså ned desse forholda i visse situasjonar. Denne ambivalensen knytt til kulturell kapital finst berre blant middelklassa, men sjølv om dei ikkje vil gjera kulturelle grensedragingar, er ikkje det einstydande med at dei ikkje gjer det, dei er snarare påpasselege med kva situasjonar dei spelar ut dei kulturelle skiljelinjene i.

Jørn Ljunggren sine studiar av den norske kultureliten viser at til og med det kulturelt sett dominerande samfunnssjiktet jobbar aktivt med å balansera mellom egalitære haldningar og følt kulturell overlegenheit (2015). Dei tilskriv seg sjølv kulturelitestatus, oppvurderer i aller høgste grad kulturelle livsorienteringar og omfamnar tradisjonell høgkultur, men uttrykker samstundes otte over manglande respekt frå folket. «(W)hile a cultural repertoire of strong egalitarianism, indeed, is important, it does not seem to hinder elite awareness, but rather dampens how this can be expressed in public» (Ljunggren 2015:12).

Desse kvalitativt djuptpløyande studiane – som eg rett nok berre så vidt har sveipa innom – tydeleggjer at det er på det kommunikative planet at kulturelle skiljelinjer er prega av likskapsideal og egalitære haldingar. Det er når kulturelle grenser skal kommuniserast – og derav potensielt gjerast sosialt tydingsfulle – at dei kan verta problematiske. Når kulturell legitimitet vert forstått som normative rettferdiggjeringar, kjem det klart til syne ei likskapsorientering. Den same likskapsorienteringa kjem til ein viss grad til syne i kulturen si institusjonelle innramming, synleggjort m.a. gjennom det utvida kulturomgrepet og måla om brei inklusjon og at «alle skal med», medan den ikkje kjem til syne i praksis og preferansar. Eit egalitært kommunikativt verdsetjingsrepertoar eksisterer altså ved sida av differensierte kulturelle praksisar og ved sida av institusjonell forankring og konservering av profesjonalisert høgkultur.

Sidestillinga av perspektiva til Bourdieu og Boltanski/Thévenot er med å synleggjera at her er tale om ulike former for kulturell legitimitet. Om ein skil frå kvarandre desse formene for kulturell legitimitet, kan ein etter mi meining koma nærare ei forståing av kva som har kulturell legitimitet i Noreg, og korleis ulike former for kulturell legitimitet verkar, er forankra og utbreidd i Noreg. Fråskiljinga mellom formene for kulturell legitimitet opnar opp for større presisjon når det gjeld å gjera nyanserte samanlikningar på tvers av land og kontekstar og når det gjeld å vurdera endringar i kva som har kulturell legitimitet over tid.

Referansar

Alexander, J. C. (1995). Fin de Siècle Social Theory. Relativism, Reduction, and the Problem of Reason. New York: Verso.

Alexander, J. C. & Smith, P. (1998). Sociologie culturelle our sociologie de la culture? Un programme fort pour donner à la sociologie son second souffle. Sociologie et Societes, 30(1), 107–116. DOI: 10.7202/001006ar

Alexander, J. (2004). The Meanings of Social Life. New York: Oxford. Henta frå http://ccs.yale.edu/strong-program

Andersen, G. & Mangset, M. (2012). Er forestillingen om det egalitære Norge resultatet av en målefeil? – Om falske og ekte motsetninger mellom sosiologiske analyser av klasse og kultur. Tidsskrift for samfunnsforskning, 53(02), 158–188.

Bennett, T., Savage, M., Silva, E. B., Warde, A., Gayo-Cal, M. & Wright, D. (2009). Culture, Class, Distinction. London: Routledge. DOI: 10.4324/9780203930571

Boltanski, L. & Thévenot, L. (2006 [1991]). On Justification. Economies of Worth. Princeton: Princeton University Press.

Boltanski, L. & Thévenot, L. (1999). The sociology of critical capacity. European Journal of Social Theory, 2(3), 359–377. DOI: 10.1177/136843199002003010

Bourdieu, P. (1984 [1979]). Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste. London: Routledge & Kegan Paul.

Bourdieu, P. (1986). The forms of capital. I J. Richardson (red.) Handbook of Theory and Research for the Sociology of Education (s. 241–258). New York: Greenwood.

Bourdieu, P. (1995). Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax Forlag.

Bourdieu, P. (1996). Symbolsk makt: Artikler i utvalg. Oslo: Pax.

Bourdieu, P. (2013 [1972]). Outline of a Theory of Practice. New York: Cambridge University Press. DOI: 10.1017/cbo9780511812507

Bourdieu, P. & Passeron, J.-C. (1990 [1977]). Reproduction in Education, Society and Culture. London: Sage.

Calhoun, C. (2006). Habitus, felt og kapital: Historisk spesifisitet i praksisteorien. I AGORA – Journal for metafysisk spekulasjon, 1-2, 352–385.

Christensen, O. M. (2002). Noen kritiske merknader til Bourdieu, med hovedvekt på Distinksjonen. Nordisk kulturpolitisk tidsskrift, 2, 80–105.

Danielsen, A. (1998). Kulturell kapital i Norge. Sosiologisk tidsskrift, 6(1-2), 75–107.

Danielsen, A. (2006). Behaget i kulturen: En studie av kunst- og kulturpublikum. Oslo: Norsk kulturråd.

Donnat, O. (2009). Les pratiques culturelles des Français à l’ère numérique. Éléments de synthèse 1997-2008, I Culture études, 5(5), 1–12. DOI: 10.3917/cule.095.0001

Faber, S. T., Prieur, A., Rosenlund, L. & Skjøtt-Larsen, J. (2012). Det skjulte klassesamfund. Århus: Aarhus Universitetsforlag.

Featherstone, M. (red.) (1990). Global Culture. Nationalism, Globalization and Modernity. London/Newbury Park/New Delhi: SAGE Publications.

Fidjestøl, A. (2015). Eit eige rom. Norsk kulturråd 1965–2015. Oslo: Samlaget.

Friedman, S. & Kuipers, G. (2013). The divisive power of humour: Comedy, taste and symbolic boundaries. Cultural Sociology, 7(2), 179–195. DOI: 10.1177/1749975513477405

Frith, S. (1996). Music and identity. I Hall, S. & Du Gay, P. (red.), Questions of Cultural Identity (s. 108–127). London: SAGE Publications. DOI: 10.4135/9781446221907

Gripsrud, J. (1989). ‘High culture’ revisited. Cultural Studies, 3(2),194–207. DOI: 10.1080/09502388900490131

Hjellbrekke, J., Jarness, V. & Korsnes, O. (2015). Distinctions égalitaristes: le cas de la Norvège. I Lebaron, F. og Le Roux, B. (red.) La méthodologie de Pierre Bourdieu en action: Espace culturel, espace social et analyse des données (s. 131–150). Paris: Dunod. DOI: 10.3917/dunod.lebar.2015.01.0131

Holt, D. B. (1997). Distinction in America? Recovering Bourdieu's theory of tastes from its critics. Poetics, 25(2–3), 93–120. DOI: 10.1016/s0304-422x(97)00010-7

Hovden, J. F., Gripsrud, J. & Moe, H. (2011). Changing relations: Class, education and cultural capital. Poetics, 39(6), 507–529. DOI: 10.1016/j.poetic.2011.09.007

Jarness, V. (2014). Symbolske skillelinjer. I O. Korsnes, M. Nordli Hansen & J. Hjellbrekke (red.) Elite og klasse i et eglitært samfunn (s. 229–247): Oslo: Universitetsforlaget.

Jarness, V. (2015a). Cultural vs. economic capital: Symbolic boundaries within the middle class. Sociology online. DOI: 10.1177/0038038515596909

Jarness, V. (2015b). Modes of consumption: From ‘what’ to ‘how’ in cultural stratification research. Poetics, 53, 65–79. DOI: 10.1016/j.poetic.2015.08.002

Jonvik, M. (2015). Folk om forskjellar mellom folk. Oppfatningar av kulturelle praksisar og sosiale hierarki, og deira sosiale konsekvensar. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Stavanger.

Korsnes, O. (red.) (2008). Sosiologisk leksikon. Oslo: Universitetsforlaget.

Lamont, M. (1992). Money, Morals, and Manners – The Culture of the French and American Upper-Middle Class. Chicago: University of Chicago Press. DOI: 10.7208/chicago/9780226922591.001.0001

Lamont, M. & Lareau, A. (1988). Cultural capital: Allusions, gaps and glissandos in recent theoretical developments. Sociological Theory, 6(2), 153–168. DOI: 10.2307/202113

Lamont, M. & Molnár, V. (2002). The study of boundaries in the social sciences. Annual Review of Sociology, 28, 167–195. DOI: 10.1146/annurev.soc.28.110601.141107

Larsen, H. (2011). Bred kultursosiologi. Sosiologisk tidsskrift, 19(04), 379–194.

Larsen, H. (2013). Den nye kultursosiologien: Kultur som perspektiv og forskningsobjekt. Oslo: Universitetsforlaget.

Larsen, H. (2015). Hva er kultursosiologisk forskning? I Håkon Larsen (red.), Kultursosiologisk forskning (s. 11–20). Oslo: Universitetsforlaget.

Larsen, H. (2016). Gjør empirisme sosiologien mer slagkraftig? Et svar til Marte Mangset. Sosiologisk tidsskrift, 24(3), 257–261. DOI: 10.18261/issn.1504-2928-2016-03-05

Lebaron, F., Le Roux, B. (2015). La méthodologie de Pierre Bourdieu en action: Espace culturel, espace social et analyse des données. Paris: Dunod. DOI: 10.3917/dunod.lebar.2015.01

Ljunggren, J. (2015). Elitist egalitarianism: Negotiating identity in the Norwegian cultural elite. Sociology, online juni. DOI: 10.1177/0038038515590755

Mangset, M. (2016). Gjør ny skoledannelse kultursosiologien mer slagkraftig? En kommentar til Håkon Larsens lansering av en ny kultursosiologi, Sosiologisk tidsskrift, 24(3), 246–256. DOI: 10.18261/issn.1504-2928-2016-03-04

Mangset, P. (2012). Demokratisering av kulturen? Om sosial ulikhet i kulturbruk og -deltagelse. Rapport, Telemarksforskning.

Mangset, P. (2015). Sosiologiske studier av kulturpolitikk. I Larsen, H. (red.), Kultursosiologisk forskning (s. 181– 193). Oslo: Universitetsforlaget.

Peterson, R. A. (1992). Understanding audience segmentation: From elite and mass to omnivore and univore. Poetics, 21(4), 243–258. DOI: 10.1016/0304-422x(92)90008-q

Peterson, R. A. & Kern, R. M. (1996). Changing highbrow taste: From snob to omnivore. American Sociological Review, 61(5), 900–907. DOI: 10.2307/2096460

Prieur, A., Rosenlund, L. & Skjøtt-Larsen, J. (2008). Cultural capital today: A case study from Denmark. Poetics, 36(1), 45–71. DOI: 10.1016/j.poetic.2008.02.008

Prieur, A. & Savage, M. (2011). Updating cultural capital theory: A discussion based on studies in Denmark and in Britain. Poetics, 39(6), 566–580. DOI: 10.1016/j.poetic.2011.09.002

Prieur, A. & Savage, M. (2013). Emerging forms of cultural capital. European Societies, 15(2), 246–267. DOI: 10.1080/14616696.2012.748930

Rosenlund, L. (2009). Exploring the City with Bourdieu: Applying Pierre Bourdieu's Theories and Methods to Study the Community. Saarbrücken: VDM Verlag Dr. Müller.

Sakslind, R. & Skarpenes, O. (2014). Morality and the middle class: The European pattern and the Norwegian singularity. Journal of Social History, 48(2), 313–340. DOI: 10.1093/jsh/shu074

Sirnes, T. (2002). Bourdieu-effekten. Nordisk kulturpolitisk tidsskrift, 2, 80–105.

Skarpenes, O. (2007). Den «legitime kulturens» moralske forankring. Tidsskrift for samfunnsforskning, 48(04), 531–558.

Skarpenes, O. & Hestholm, R. I. (2007). Den «nye» franske pragmatikken. Sosiologisk årbok, 1-2, 71–102.

Skarpenes, O. & Sakslind, R. (2008). Kulturforskning og empirisk analyse. Svar til Skogen mfl., Tidsskrift for samfunnsforskning, 49(2), 265–273.

Skogen, K., Stefansen, K., Krange, O. & Strandbu, Å. (2008). En pussig utlegning av middelklassens selvforståelse. En kommentar til Ove Skarpenes. Tidsskrift for samfunnsforskning, 49(2), 259–264.

Swidler, A. (1986). Culture in action: Symbols and strategies. American Sociological Review, 51(2), 273–286. DOI: 10.2307/2095521

Van Eijck, K. & Knulst, W. (2005). No more need for snobbism: Highbrow cultural participation in a taste democracy. European Sociological Review, 21(5), 513–528. DOI: 10.1093/esr/jci038

Vaage, O. F. (2010). Kulturbruk i Europa 2006. Notat frå SSB, tabellrapport med kommentarar.

Wagner, P. (1999). After justification. Repertoires of evaluation and the sociology of modernity. European Journal of Social Theory, 2(3), 341–357. DOI: 10.1177/13684319922224572

Weber, M. (1995 [1958]). Makt og byråkrati. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.