Jeg har aldri hatt samme nære forhold til Det norske samfunn (heretter DNS) som flere andre generasjoner sosiologistudenter. Det er mulig at deler av den var på grunnfagspensum da jeg tok dette i Oslo i slutten av 80-årene, men i så fall har jeg glemt det. Uansett var det Østerberg og Engelstads (1984) Samfunnsformasjonen som var det viktigste inntaket til kunnskap om det norske samfunnets institusjoner og deres virkemåte. Denne boka var på minst én måte ganske ulik DNS, i og med at den var forsøkt innrammet av et helhetlig, sosiologisk perspektiv, åpenbart sterkt preget av Østerbergs øvrige sosiologi. DNS har først og fremst bestått i et jevnt (og nå drastisk) økende antall kompetente artikler om samfunnslivets ulike institusjoner, med uklar eller manglende innramming. I og med den store tematiske spennvidden er det selvsagt mulig å argumentere for at en slik innramming hverken er ønskelig eller mulig. Som redaktørene har påpekt (Kjølsrød & Frønes 2016); bruken av DNS vil trolig for det meste være knyttet til enkeltkapitler, som kan bestilles og leses elektronisk. Slik sett har bokverket oppløst seg selv, eller det har selv blitt oppløst av teknologiens muligheter. Bare boksamlere og anmeldere vil ha de tre bindene samlet i hylla. Kanskje er det uttrykk for den samme type fragmentering som en del av kapitlene (ikke alle) i verket beretter om.

Til tross for et klart sosiologisk tyngdepunkt er 2016-utgaven relativt tverrfaglig, og redaktørene understreker og begrunner også dette i forordet. For så vidt er dette heller ikke nytt, 1968-utgaven demonstrerte tydelig sosiologiens nære forbindelse til blant annet juss og statsvitenskap. Frønes og Kjølsrød gjør likevel rett i å understreke denne forskyvningen fra tidligere utgaver: Sammenlignet med 2003-utgaven, som hadde samme redaktører, er det flere ikke-sosiologer som bidrar. Det er i utgangspunktet helt i orden, for DNS er ikke ment som en lærebok i sosiologi. Lesere får mye kunnskap om en rekke av sosiologiens ulike emner, men mindre om fagets redskaper i form av teorier, begreper og metoder. Det er samfunnet som er tema, ikke sosiologien som sådan. Det er naturligvis ikke noe galt i det, og det er sannsynligvis også grunnen til at jeg synes Slagstads (2016) kritikk bare delvis treffer: Med utgangspunkt i utvalgte samfunnsinstitusjoner og -prosesser beskrives utviklingen av og tilstanden til det norske samfunnet i vår tid. En god del sosiologisk forskning faller da utenfor, men det betyr samtidig at DNS i seg selv ikke er noen indikasjon på at sosiologien er marginal – det foregår jo mye sosiologisk forskning som ikke er inkludert i dette verket. Hvilke deler av sosiologien som er inkludert er et annet spørsmål, som jeg skal komme tilbake til.

Mer interessant er etter mitt syn dette: Som tilfellet også har vært for de foregående utgavene, er det foreliggende utsynet over det norske samfunnet konstruert med Oslo som det klart viktigste utkikkspunktet. I 1968, da første utgave av boken kom, var dette naturlig (Ørjar Øyen dro rett nok til Bergen samme år som førsteutgaven kom, og Tore Lindbekk dro til Trondheim året etter): Det var bare i Oslo det fantes noen sosiologi å snakke om.

Senere har vi som kjent fått vitale sosiologimiljøer ikke bare i Bergen og Trondheim, men også i flere andre byer. DNS er likevel i all hovedsak forblitt en Oslo-publikasjon. Det var enda tydeligere i 2003-utgaven enn i den foreliggende, men hovedmønsteret er det samme: Om vi ser bort fra enkeltartikler fra forskere ved institusjoner i Tromsø, Trondheim, Bergen, Agder og Bø, samt ett internasjonalt bidrag, er det Oslo-sosiologien og dens forgreininger (FAFO, TØI, SSB etc.) som utgjør det klare tyngdepunktet.

Det jeg gjør her er å konstatere et faktum, ikke å påstå at DNS dermed er et svakere bokverk enn det kunne ha vært. Spørsmålet er først og fremst om et slikt faktum påvirker utvalg av temaer, samt innhold og vinklinger i artiklene. Er man i det spekulative hjørnet, kan man sikkert antyde at Oslo-miljøene befinner seg nærmest maktens sentrum, og at det derfor er den sosiologien som er tettest på statsapparatet og de store organisasjonene som først og fremst kommer til uttrykk. I så fall er dette sosiologi som først og fremst er til nytte for beslutningstakere; et blikk på det norske samfunn ovenfra og fra utsiden.

Etter min mening er dette et stykke på vei tilfellet, men om det har å gjøre med geografisk avstand til maktens institusjoner, er et annet spørsmål. Historisk har jo faktisk sosiologimiljøene i Bergen og Trondheim i mye mindre grad enn Oslo vært hjemsøkt av både politiske vekkelser, fagkritikk og evne og vilje til å se samfunnet nedenfra. Trondheimsmiljøet la i begynnelsen hovedvekten på politisk adferd og verdier, primært basert på kvantitative metoder, mens Bergen var det viktigste åstedet for den første maktutredningen, et i utgangspunktet politisk initiert prosjekt (den fikk da også omfattende kritikk fra deler av Oslo-sosiologien). Så vidt jeg kan vurdere, hadde positivismekritikken langt mindre innflytelse på forskningstemaer og pensumlister i Trondheim og Bergen enn i Oslo. Tromsø er en egen historie, der sto vel et opposisjonelt perspektiv nærmest innskrevet i formålsparagrafen, men det skal jeg la ligge her. Alt i alt var det imidlertid i Oslo den såkalt kritiske sosiologien var mest markant, enten den tok form av fagkritikk eller gullaldersosiologiens problemorienterte empirisme, hvor det å studere samfunnet nedenfra var et sentralt grep. Både Nils Christie, Johan Galtung og Thomas Mathisen bidro slik til den første utgaven av DNS.

Om vi skulle ta innholdet i DNS som representativt for sosiologien i Oslo, noe som rett nok er en tvilsom forutsetning, er ikke dette lenger tilfellet. Den typiske artikkel i bokverket tar mål av seg til å gi en mer eller mindre objektiv beskrivelse av tilstanden i en institusjon eller på et felt; hvordan institusjonen er bygget opp, hvilke endringer (eller mangel på endringer) som har inntruffet de siste tiårene og hvilke utfordringer og muligheter dette representerer. Man kan godt tenke seg at i tillegg til studenter, vil artiklene være nyttige for beslutningstakere både i politikk og samfunnsliv: Slik står det til her i landet, og kanskje vi kan få noen råd om hva vi kan eller bør gjøre med det.

Tydeligst er kanskje dette i bind 1, som i hovedsak er viet de ytre rammer for nordmenns liv og levnet: Befolkning, infrastruktur, migrasjon og Norges plass i verden. Særlig det siste temaet er langt sterkere til stede i den nye utgaven, med bidrag fra profilerte (og tidvis kontroversielle) folk som Janne Haaland Matlary og Terje Tvedt. Dette temaet skrev Galtung om i den første utgaven, men det har senere blitt nedtonet.

Men også i bind 2 og 3 er det i hovedsak utenfra- eller ovenfra-blikket på samfunnet som dominerer: slik er forhandlingssystemet i arbeidslivet organisert og dette er utfordringene vi står overfor, dette er omfanget av sosial mobilitet, dette er konsekvensene av reformer i utdanningssystemet. Flere av bidragsyterne taler i og for seg på vegne av de underprivilegerte og viderefører slik på mange måter den problemorienterte empirismens program, men bare et fåtall taler med de underprivilegerte (eller for den del: med de privilegerte).

DNS gir i hovedsak analytiske oversikter over forutsetningene for, og resultatene av, det livet folk lever, og mindre innsikt i det sosiale livet selv. Lesere får god innsikt i hvordan relasjonene mellom partene i arbeidslivet er formalisert og strukturert, men mindre om alle de mer uformelle praksiser, kulturer og mekanismer som Lysgaard (1961) kom på sporet av i Arbeiderkollektivet. Vi lærer mye om inntektsulikhet, men mindre om livet i de ulike klassene, som blant andre Helene Aarseth og May-Len Skilbrei har undersøkt på svært innsiktsfulle måter. Tilsvarende er det på det kulturelle feltet: Kunnskapsrike oversikter over medieinstitusjoner og mediepublikum (Lundby og Staksrud) og kulturpolitikk (Mangset), men mindre om hvordan publikum knytter mening til kulturkonsum. Hvordan er det sosiale livet på en musikkfestival organisert? Hvordan resonnerer folk som spiser økologisk mat? Hvordan er det mulig å få folk til å betale for å se på norsk fotball av middelmådig kvalitet? I forlengelsen av det siste eksemplet; at et så sentralt felt i folks tilværelse som idretten, enten det er i form av trening eller konsum, bare nevnes i forbifarten i noen få av de 42 kapitlene, er verdt å merke seg.

DNS har et offisielt preg, den gir verdifull kunnskap for den som skal skaffe seg en første oversikt, mens den mer antropologiske tradisjonen i norsk sosiologi fremstår som nokså marginal om man har dette verket som utgangspunkt.

Nå skal det ikke stikkes under stol at det finnes unntak fra denne hovedtendensen. Willy Pedersens bidrag om rus utnytter for eksempel det rikholdige kvalitative materialet som han og kolleger har samlet inn gjennom mange år. Et annet eksempel er Kristoffer Chelsom Vogts artikkel om yrkesfagene. Jan Grues meget gode artikkel om funksjonshemming legger seg også litt på tvers av hovedmønsteret, skjønt på en litt annen måte. Min påstand er ikke at det burde vært færre tabeller og tall i en del av kapitlene, men at DNS samlet sett mer gir oversikt over samfunnets institusjoner enn over sosial interaksjon innenfor og mellom institusjonene. Det er ikke nødvendigvis noen vektig innvending mot innholdet, men det gir ikke noe fyllestgjørende bilde av hvilke problemstillinger norske sosiologer er opptatt av for tiden. Med et delvis unntak for førsteutgaven, har dette vært et nokså tydelig kjennetegn ved DNS.

Den mest forunderlige mangelen i et verk som dette, som allerede er påpekt av Slagstad (2016), er at det sosiologiske perspektivet på klasse og ulikhet er bortimot fraværende. Ikke bare hadde den forrige utgaven et utmerket kapittel av Marianne Nordli Hansen og Fredrik Engelstad om klasser og klasseteorier, inkludert empiriske analyser. I mellomtiden har også denne forskningen blitt beriket med flere interessante prosjekter (for eksempel Korsnes, Hansen & Hjellbrekke 2014), og en rekke lovende forskere har skrevet gode avhandlinger om temaet (for eksempel Flemmen 2013; Jarness 2013; Ljunggren 2016). Kjølsrød og Frønes (2016) viser til at et slikt kapittel falt ut på grunn av en misforståelse. Man undres på hvor mange misforståelser som skulle til for at ingen av disse ble spurt om å bidra. Kapitlet om ulikhet er skrevet av to økonomer ved Frisch-senteret, kompetent og ryddig gjort, men uten den sosiologiske spenst som dette temaet har hatt, og fortsatt har, i norsk sosiologi.

En casestudie i bindestrekssosiologi, kalte Aakvaag (2006) den forrige utgaven av DNS. Hans bekymring var at samlingen, til tross for interessante enkeltbidrag, ikke klarte å gi noen samlet oversikt over nettopp det norske samfunnet og dets utvikling. Noen bidrag postulerte stabilitet i sosiale mønstre, andre la vekt på endringsprosesser. Endringene som har skjedd i sosiologien de siste ti årene består i så fall i at det er kommet til flere bindestreker. Det er (minst) to måter å forsøke å skape større helhet på. Man kan, slik Østerberg og Engelstad (1984) gjorde, ramme det inn i et sosiologisk begrepsapparat som i hvert fall delvis rammer inn de empiriske delene. Eller man kan, kanskje mer kontroversielt, argumentere for å ramme inn enkeltanalysene i en mer helhetlig fortelling om hva som kjennetegner samfunnsutviklingen siden for eksempel DNS ble utgitt første gang. Det er dette Aakvaags prosjekt langt på vei har bestått i de siste årene.

Som nevnt tror jeg nok likevel at en overordnet samtidsdiagnose ikke kan være det overordnede målet for et prosjekt som dette, og de fleste artiklene gir, på sine premisser, et godt innblikk i ulike deler av – ja, nettopp – det norske samfunn. Et mer helhetlig perspektiv hører nok mer hjemme i et annet bokprosjekt.

Referanser

Flemmen, M. (2013). Class Analysis and Social Differentiation. An Approach to Contemporary Class Divisions. Thesis submitted for the degree PhD, Department of Sociology and Human Geography, University of Oslo.

Jarness, V. (2013). Class, Status, Closure: The Petropolis And Cultural Life. PhD Dissertation, University of Bergen.

Kjølsrød, L. & Frønes, I. (2016). Marginalisering eller forklaringskraft; kommentar til Slagstads dystopiske refleksjoner om sosiologifaget og «Det norske samfunn». Hentet fra http://sosiologen.no/2016/11/marginalisering-forklaringskraft-kommentar-slagstad-dystopiske-refleksjoner-sosiologifaget-norske-samfunn/

Korsnes, O., Hansen, M. N. & Hjellbrekke, J. (2014). Elite og klasse i et egalitært samfunn. Oslo: Universitetsforlaget.

Ljunggren, J. E. (2016). A Class in Descent? Cultural Capital under Pressure in 21st Century Norway. Series of Dissertations submitted to the Faculty of Social Sciences, University of Oslo.

Lysgaard, S. (1961). Arbeiderkollektivet. En studie i de underordnedes sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Slagstad, R. (2016). De marginale sosiologer. Hentet fra http://sosiologen.no/2016/11/de-marginale-sosiologer/

Østerberg, D. & Engelstad, F. (1984): Samfunnsformasjonen. Oslo: Pax.

Aakvaag, G. C. (2006). Den samtidsdiagnostiske sosiologiens forjettelse. Sosiologi i dag, 36(4), 6–33.