Kan vi se inn i framtida om vi bare skaffer oss de rette brillene? Er Stavanger den linsen som viser oss morgendagens Norge? Det vil redaktørene av boka Hva har oljen gjort med oss? ha oss til å tro. Det er en fantastisk ambisjon. «Kulturell endring» er ingen enkel variabel på teoretisk nivå, og dette er et empirisk prosjekt, så kulturell endring må observeres og analyseres. Så skal leseren overbevises om at observasjonene ikke er særegne for Stavanger, men faktisk beskriver morgendagens Norge. Da kan selv 446 sider, 17 kapitler, to redaktører og fem bidragsytere fra fem fag (sosiologi, historie, antropologi, litteraturvitenskap og arkitektur), virke noe knapt.

Allerede i kapittel 2 vekkes tvilen på at Stavanger er det «prisme» det nye Norge kan studeres gjennom. Det mest sentrale begrepet i Nils Rune Langelands kondenserte framstilling av Stavangers historie både før og etter oljen, er «innhøstingsregime». Før «sildeeventyret» startet, var Stavanger en svak provinsby. Med det rike vårsildfisket kom økt handel, skipsbygging, hermetikkindustri og økt folketall. Vårsildas mirakuløse tilbakekomst i 1808 knyttes også til den fatalistiske religionsoppfatningen som var typisk for den religiøse motkulturen i området. Et fåtallig byborgerskap førte an i det industrielle høstingsregimet; relasjonene dem imellom var personlige, kontakten til resten av lokalsamfunnet og den nasjonale eliten, begrenset. Hermetikkindustrien var basert på lokal kapital og lokal ledelse. Stavanger manglet dessuten en utdanningselite. Først etter andre verdenskrig blir byen for alvor dratt inn i homogeniseringen av Norge gjennom utviklingen av velferdsstaten og utdanningssystemet. Med oljen overtar et nytt innhøstingsregime, og Stavangers utvikling tar en ny retning. Det ligger vel i historiefagets egenart at det særegne kommer i fokus. Slik er det også her. Stavanger framstår mer som et særtilfelle enn som en forløper.

Analysene i flere kapitler bygger direkte (4, 5, 6) eller indirekte (7) på Pierre Bourdieus bok Distinksjonen. Vi presenteres for bordieuske kart av sammenhengene («homoligen») mellom samlet kapitalvolum og kapitalsammensetning (kulturell versus økonomisk) på den ene siden og kulturforbruk og kulturpreferanser på den andre. Det ikke helt enkle habitus-begrepet presenteres for å binde sammen struktur og atferd/preferanser. Kartene brukes i neste omgang til å identifisere «livsstiler» og å beskrive endring fra 1994 til 2009: Den religiøse subkulturen blekner, en nyliberal subkultur styrker seg, kulturkonsumet øker og en ny kulturelite trer fram. Disse fire kapitlene utgjør ikke bare en stor del av boka – drøyt hundre sider – men er også bokas tettest integrerte kapitler. På mange måter setter de rammen for de seinere kapitlene.

Alle som har lest Distinksjonen, vet at det er lett å bli forført av Bourdieus analyser. Analysene som presenteres i kapitlene 4–7 har ikke helt samme virkning, i hvert fall ikke på denne leseren. Det kan være flere grunner til det, men noe henger trolig sammen med abstraksjonsnivået i framstillingen. Bourdieus teoretiske argument er i seg selv meget abstrakt, og de tørre, statistiske metodene som brukes for å skape kartene i kapitlene 4–6 bidrar nok også til å skape distanse til framstillingen for mange lesere. I Distinksjonen «krydres» kartene fortløpende med illustrerende eksempler. I Hva har oljen gjort med oss? kommer eksemplene i de påfølgende kapitlenes kvalitative analyser, og disse eksemplene knyttes ikke alltid til rammeverket i kapitlene 4–7, selv når det virker svært nærliggende. Dermed levendegjør ikke eksemplene i samme grad som hos Bourdieu.

Det kan virke som om forfatterne har oversett at Bourdieus Distinksjonen har en undertittel: «En sosiologisk kritikk av vurderingen av smak». Bourdieus poeng er at kulturelitens definisjonsmakt på kulturfeltet og utdanningsfeltet er en virksom makt, en makt de bruker aktivt for å utdefinere de ukultiverte, enten de ukultiverte har mye eller lite penger. Skal vi tro Bourdieu, var dette et effektivt og til tider brutalt maktmiddel i det franske samfunnet. I den nye bokas beskrivelser av Stavanger framstår kulturell kapital nærmest som en sutteklut, en trøst til innvortes bruk for de som verken tilhører de nyrike eller det gamle byaristokratiet. I Stavanger er det ingen tvil om at det er penger som definerer hierarkiet, og kultureliten gjør egentlig ikke noe forsøk på å utfordre pengemakta. Det ser heller ikke ut til at kultureliten føler noe sterkt behov for å hevde seg over de som verken har økonomisk eller kulturell kapital.

Den organiserte arbeiderbevegelsen ble aldri noen avgjørende politisk kraft i Stavanger, og de økte økonomiske forskjellene i kjølvannet av oljerikdommen synes heller ikke å ha skapt store økonomiske motsetninger. Skal vi tro analysene i kapittel 9, er heller ikke relativ deprivasjon noe utbredt fenomen i Stavanger. Folk har lite fokus på økonomisk ulikhet. Mange av de nye rike er rekruttert fra Stavangers arbeiderklasse og landbruksdistriktene rundt byen. Kulturelt er de blant sine egne, de er «skikkelige folk». Forfatterne refererer flere ganger til Marianne Gullestads argument om at nordmenn underkommuniserer ulikhet, fordi ensartethet gjør samhandling enklere. Det kan imidlertid ikke være hele forklaringen. Det er ingen tvil om at vurderinger av økonomisk ulikhet har hatt mindre politisk betydning på Vestlandet og Sørlandet enn i resten av landet. I flere kapitler berøres spørsmålet om religionens rolle i det å underkommunisere ulikhet og å bremse framveksten av en organisert arbeiderbevegelse. I dybdeintervjuene dukker forestillinger om «skikkelige folk» stadig opp. Skikkelige folk etterlever noen uskrevne regler om moral, om måtehold, om å unngå prangende forbruk osv. Spørsmålet er om dagens forestillinger om skikkelige folk dypest sett har sin rot i legmannsbevegelsen. Dette argumentet skulle jeg gjerne sett videreutviklet.

I den grad boka beskriver en kritikk av den økonomiske eliten, kommer kritikken fra «kulturfraksjonen» – de med høy kulturell kapital, men beskjeden økonomisk kapital. Denne kritikken beskrives som en verdibasert kritikk av materialismen blant de nyrike, snarere enn et uttrykk for økonomisk relativ deprivasjon, ifølge Vassenden og Jonevik.

Kapitlene 8 til og med 15 kan beskrives som casestudier basert på stort sett kvalitative metoder av de verdi- og kulturmønstrene som er beskrevet ved hjelp av kvantitative analyser i kapitlene 4 til 7. Hvert kapittel er en selvstendig analyse som står godt på egne bein. Det gjør analysene mer spennende og nyanserike, men det gjør også at koblingen til det overordnede prosjektet blir mindre tydelig i flere kapitler. Det er umulig å yte alle disse kapitlene rettferdighet i en bokanmeldelse.

I kapittel 8 gjennomfører Jonevik en kvalitativ kohortanalyse av endringer langs flere dimensjoner. Respondentene beskriver hvordan livet har endret seg fra (økonomisk) «trongt til travelt». Det er ikke bare i arbeidslivet det er travelt, folk opplever valgfriheten i overflodssamfunnet som et tidspress: De «må» bruke mulighetene, men tida er knapp. Mange opplever dette som en «forbrukeruro i kroppen», som en respondent uttrykker det. I skarp motsetning til sine forfedre, må 70-tallsbarna disiplinere sitt konsum fordi de ikke rekker over alt. Er Jonevik på sporet av den ultimate velstandssykdommen her?

Stavanger er ikke lenger en del av det Garborg karakteriserte som «det mørke fastlandet». Babyboomerne, den tallrike etterkrigsgenerasjonen, tok oppgjøret med bedehuskulturen, og deres barn, beskrives som fremmede for religionen og bedehuskulturen. De skiller seg lite fra folk ellers i landet med hensyn til religiøs praksis. Forfatterne finner ingen tegn at sekulariseringsprosessen blir reversert, slik religionssosiologer har hevdet at det skjer i andre land. Samtidig finnes det rester av lekmannskristendommen både som holdningsmønster og i folks atferd. Mange er «kulturkristne»; de anerkjenner kirken som kultur- og tradisjonsbærer, men er ikke troende. Fordi kristendommen har mistet nesten all atferdsregulerende kraft, blir den ufarlig, og konfliktene mellom troende og ikke-troende dempes. Mange respondenter vegrer seg derfor mot å bli kalt «ateist», fordi ateisme oppfattes som religionsfiendtlighet. Folk i regionen er også noe mer tradisjonelle med hensyn til f.eks. ekteskapsinngåelse enn andre nordmenn.

I kapitlene 13, 14 og 15 analyseres folks oppfatninger av hjemmeinnredning, billedkunst og arkitektur. I grove trekk bekrefter analysene forestillingene om forskjeller mellom tre fraksjoner: de som har mye økonomisk kapital men lite kulturell kapital, de som har mye kulturell men lite økonomisk kapital, og de som verken har mye økonomisk eller kulturell kapital. I kapittel 13 beskriver Jonvik etableringen av et «estetisk hegemoni» blant de yngre kapitalsterke, mens de eldste er mer «biografiske» i sin orientering mot hjemmeinnredning. I det neste kapitlet diskuterer Jonevik om det har etablert seg en «legitim kunstsmak» blant folk. Analysen tyder på at svaret er både «ja» og «nei». De med høy utdanning har tatt opp i seg kulturelitens smaksvurderinger, men billedkunstfeltet er lite og isolert. Blant mange blir den mest abstrakte billedkunsten ikke tatt på alvor, snarere tvert om. Flere respondenter snakker om «keiserens nye klær», og har tilsynelatende ingen problemer med sin manglende kulturelle kapital på dette feltet.

En liknende opposisjonell kulturforståelse er enda tydeligere på litteraturfeltet. I kapittel 12 viser forfatterne hvordan ideen om en entydig distinksjon mellom høylitteratur og populærkultur bryter sammen. Litterært konsum eller litterær smak unndrar seg en klassifisering som enten høy eller lav, fordi smaken oppfattes som sterkt personlig og derfor uangripelig. Flere respondenter nekter å rangere bøker. Gujord og Vassenden forklarer dette med at skolen har formidlet et leser-orientert syn på litteratur: tolkningen er subjektiv, og lar seg derfor vanskelig rangere som rett og gal. Denne holdningen støtter seg på moderne holdninger som toleranse, kulturrelativisme og kritikk av etnosentrismen. Litteratursyn fungerer altså ikke som en distinksjon i Bourdieus mening.

De to kapitlene (3 og 16) med fokus på Rogalands store forfattere i fortid (Garborg og Kielland) og nåtid (Fløgstad, Renberg og Rimbereid) er fornøyelig lesning, men bidrar i beskjeden grad til boka som helhet. Gujord, som har skrevet begge kapitlene, forholder seg bare indirekte til bokas overordnede problemstilling og bedriver først og fremst skarpskodd litteraturkritikk. Et unntak finnes imidlertid. I den kostelige drøftingen av Renbergs karakter, Jarle Klepp, ligger det mye innsikt i en subkultur i oljehovedstaden. Vi forstår hvorfor begrepet «kulturfraksjonen» brukes framfor «kultureliten» om denne subkulturen gjennom storparten av boka.

Viser Stavanger oss det nye Norge? I gjenreisningsperioden etter krigen ble Stavanger gradvis mer lik resten av landet. Velferdsstatens vekst, utdanningssamfunnet, framveksten av serviceøkonomien og massekonsumet, alt dette bidro til å redusere Stavangers historiske egenart. Bidro oljerikdommen til å gi byen en ny egenart, eller ble Stavanger først og fremst mer av det som preget hele Norge? Bokas overordnede problemstilling bygger på et argument om det siste: Stavanger er spydspissen, og resten av landet følger etter. Dette argumentet kan problematiseres på flere vis. Én ting er at Stavangers utvikling atskiller seg mer fra andre deler av landet enn argumentet tåler, et annet forhold er hvor langt foran andre deler av landet Stavanger egentlig ligger.

Bokas innsiktsfulle beskrivelse av sekulariseringsprosessen i Stavanger munner ut i bildet av en ufarliggjort legmannsbevegelse som ikke bare tolereres, men verdsettes som kulturbærer av mange verdsliggjorte eller rett og slett glemmes av de unge. Hvor relevant er denne erfaringen i de delene av landet som møter dogmestyrte, sterkt atferdsregulerende religionsutøvelser fra andre religioner? Innvandringen til Stavanger skiller seg mye fra innvandringen til f.eks. Oslo og Drammen. Dernest, hvor mye rikere er egentlig folk i Stavanger? I kapittel 4 viser Bergsgard at folk i Stavanger tjener mer enn folk i andre norske storbyer og at inntektene er noe skjevere fordelt. Det mest slående i statistikken som presenteres, er likevel den voldsomme inntektsveksten i hele Norge. Stavanger leder an, men resten av landet følger ganske tett på. Tallene forteller om gradsforskjeller, ikke om en by med en velstand hinsides det andre deler av landet opplever. De kulturelle utviklingstrekkene som beskrives i Stavanger kan nok observeres i andre deler av landet også, men de er kanskje ikke like lette å få øye på?

Ideen om Stavanger som en historisk forløper bygger også på en framskriving av den økonomiske veksten byen har opplevd de siste tiårene. Langeland peker i kapittel 2 på at stabil økonomisk vekst langt fra er Stavangers historiske erfaring. Byen gikk inn i en nedgangsperiode da den mistet sine handelsprivilegier til Kristiansand, men reiste seg igjen med det rike sildefisket først på 1800-tallet. På 1960-tallet førte overfiske til sammenbrudd i sildestammen og nedlegging av hermetikkindustrien. Dette nevnes, men vies lite oppmerksomhet, kanskje fordi «sildekapitalismen» såpass raskt ble avløst av et nytt høstingsregime, oljeindustrien, eller «det globalkapitalistiske haustingsregimet», som Langeland kaller det. Ingen trær vokser inn i himmelen. Oljeprisen ble halvert andre halvår 2014. Etter januar 2015 har gjennomsnittsprisen vært 47 USD per fat råolje, og prisen forventes å ligge omtrent på dette nivået i årene framover. I dette perspektivet blir Stavanger bildet på kyst-Norges – og dermed hele Norges – råvareavhengighet, ikke på uendelig velstandsvekst.

I en tid da korte, teorifattige artikler med smalest mulig problemstilling har blitt normen, er det fantastisk å kunne lese en bok, en riktig tjukk bok med en heftig, for ikke å si «fet», problemstilling. Kapitlene er velskrevne og tankevekkende hver for seg, og de fleste bidrar også til boka som helhet. Noen skjønnhetsfeil finnes, men i det store og hele er boka vel verdt å lese. Strengt tatt lar vel leseren seg aldri helt lure med på premisset om Stavanger som linsen vi skal se framtidas Norge gjennom, men det er mye leserglede på veien fram til den endelige sammenfatningen i kapittel 17. Vi får – som ventet – ingen dristig konklusjon om morgendagens Norge.