Hvorfor framstår det som naturlig og selvfølgelig at noen arbeidsoppgaver forbindes med menn, andre med kvinner, og atter andre med etniske minoriteter? Denne boken handler om hva som er avgjørende for studenter på manns- og kvinnedominerte høyskoleutdanninger sine valg i utdanning og arbeid. Fokus er på hvordan kulturelle forestillinger om kjønn, etnisitet og kompetanse begrenser og muliggjør individuelle valg. Sosiologen Julia Orupabo undersøker hvordan menn og kvinner, med og uten etnisk minoritetsbakgrunn, rammes ulikt av ulike kompetanseidealer. Boken gir et originalt og viktig bidrag til bedre forståelse av både fastlåste kjønnsmønstre og nye etniske skillelinjer i dagens utdanningssystem og arbeidsliv.

I kapittel 1 framgår det at boken er basert på kvalitative intervjuer med 21 kvinner og 14 menn som ble intervjuet først i sluttfasen av sin utdanning, og igjen ca. to år etter, da de fleste hadde begynt i arbeid. Ved første intervju gikk informantene enten på kvinnedominert eller mannsdominert høyskoleutdanning (sykepleierutdanning, bioingeniørutdanning og datateknologi). 22 av informantene hadde etnisk majoritetsbakgrunn, mens 14 hadde minoritetsbakgrunn. Kapittel 1 introduserer også de teoretiske perspektivene som har vært viktige i denne studien. Fokus er på kompetanseidealer, symbolske grensedragninger og kulturelle stereotypier. Både kjønn og etnisitet behandles her som ‘tomme kategorier’ som gjøres uviktig eller viktig gjennom aktørers grensedragninger (19). For eksempel betraktes det å være etnisk minoritet (eller majoritet) ikke som noe du fødes eller er, men som noe du ‘gjøres til’ gjennom diskurser om norskhet og gjennom samhandling med andre (23).

Kapittel 2 introduserer en rekke ulike tilnærminger til å forstå og forklare den horisontale arbeidsdelingen som gjør at kvinner og menn, og den etniske minoritet og majoritet, ofte jobber i ulike yrker. Med stødig hånd formidles et tidvis kritisk oversiktsbilde over den relevante faglitteraturen. Orupabo påpeker at vi så langt vet relativt lite om ‘etnifiseringen’ av det norske arbeidsmarkedet, og tydeliggjør det originale i å bringe inn etnisitet som en ny dimensjon for å forstå kjønnsrelasjoner. Hun argumenterer overbevisende for at tilbudssideforklaringer som ensidig vektlegger individers preferanser og ressurser har klare svakheter, blant annet fordi de overser kulturelle stereotypier som gjør ulike jobber mer eller mindre ‘passende’ for ulike grupper. Det vises her også til sosialpsykologisk forskning som tilsier at segregering ut fra kjønn og etnisitet henger sammen med skjulte seleksjonsmekanismer, som en ikke kan forvente at aktørene selv skal være klar over. For eksempel kodes noen arbeidsoppgaver som feminine. Orupabos valg om å studere studenters kulturelle stereotypier og ikke arbeidsgiveres, slik som har vært mer vanlig på dette forskningsfeltet, framstår som både originalt og betimelig.

På side 50, en tredel ut i boken, kan den empiriske analysen starte, og her har leseren mye å glede seg til. I kapittel 3 får vi møte de tre ulike gruppene (og undergruppene) av utvalget. Orupabo går i gang med å undersøke hvordan studentenes beskrivelser og legitimering av egne utdanningsvalg bærer i seg felles forståelser av hvem som typisk tar ulike typer utdanning. Sykepleierstudentene er først ut, og her er funnene overraskende og spennende. Disse studentene forteller at de absolutt ikke hadde planlagt å bli sykepleiere, men at de «oppdaget» sykepleie som et alternativ gjennom erfaring, enten i helsevesenet eller gjennom egen og andres sykdom. Og ikke nok med det: Gjennom stereotypiene og grensedragningene de gjør bruk av når de beskriver egne valg, tar sykepleierstudentene avstand fra de sidene ved sykepleieryrket som tradisjonelt er blitt forstått som feminine og kvinnelige. De vektlegger hvordan sykepleieryrket er ‘mye mer’ enn stell og omsorg, og en inngangsport til en allsidig karriere med mange valgmuligheter. Dette gjelder de kvinnelige sykepleierstudentene. De mannlige vektlegger også hvordan de selv er utradisjonelle, men da bare i kraft av å være menn på sykepleierstudiet.

På datateknologiutdanningen er kjønnede kompetanseidealer også tydelige. Gjennom vektlegging av det å alltid ha vært interessert i data og ha bygget sin første PC selv (etc.), blir den ideelle kompetansen her naturliggjort. Mennene bruker slike fortellinger til å legitimere egne utdanningsvalg. Det påfallende er at ingen av kvinnene gjør krav på slik naturlig kompetanse. Selv om de også hadde tidlige erfaringer med datateknologi fra barndommen, hadde fått skryt for at de tok data lett etc., følte kvinnene seg mer ambivalente og fremmede (out of place) i faget. Den uformelle kompetansen ble med andre ord kodet som maskulin – som en form for gutteromskompetanse. Orupabo argumenterer overbevisende for at denne kompetansen ikke er noe mennene hadde (i større grad enn jentene), men noe informanter av begge kjønn brukte til å framstille menn som naturlig kompetente. Her illustreres ett av Orupabos mer overgripende poeng: at kompetanseidealer kan brukes både til eksklusjon og inklusjon. Samtidig som de maskuline kompetanseidealene på datateknologiutdanningen virket ekskluderende overfor kvinnelige studenter, fungerte de inkluderende overfor mannlige studenter med minoritetsbakgrunn.

På bioingeniørutdanningen var majoriteten av studentene kvinner, med både majoritets- og minoritetsbakgrunn. I omtalen av egne valg og vurderinger vektla disse at bioingeniørutdanning representerte noe annet enn den arbeiderklassebakgrunnen de ofte la bak seg; at de var oppegående og oppadgående kvinner som hadde ‘tatt skrittet videre’ for å gjøre karriere (81). De tre mannlige bioingeniørstudentene som ble intervjuet, hadde alle minoritetsbakgrunn. Disse fortalte om tidligere erfaring med diskriminering i arbeidslivet, og at de anså bioingeniørutdanningen som et trygt utdanningsvalg for innvandrere (83). Informanten Mohammed, som hadde utdanning i hydrologi og geologi fra sitt hjemland, hadde for eksempel erfart at arbeidsgivere ‘helst ville ha norske personer’. Han begynte på bioingeniørutdanningen fordi han ble tipset av en venn om at det var bedre sjanser for ‘utlendinger’ der enn på andre fagområder (84). Gjennom at disse mennene posisjonerte seg som minoritet, framsto bioteknologiutdanningen som trygg og attraktiv for dem. Orupabo viser på denne måten hvordan oppfatninger om trygghet og risiko knyttet til valg i utdanning og arbeidsliv må sees i sammenheng ikke bare med kjønn og klasse, men også med norskhet og etnisitet.

Kapittel 4 borer enda dypere i de kulturelle stereotypier om kompetanse som var viktige i de tre utvalgte fagene. Hvordan så informantene for seg den ideelle arbeidstaker? Hvem har mulighet til å bli en slik ideell arbeidstaker? Her utdypes først funnene om sykepleierstudentenes vektlegging av sykepleie som mer enn rumpevask, avføring, kateter og stell. Flere oppfattet det første året med praksisutplassering på sykehjem som kjedelig og lite lærerikt, et vondt år de bare måtte igjennom. Arbeid på sykehus hadde høyere status, blant annet fordi det var knyttet til teknisk kompetanse, avanserte apparater og verktøy. Orupabo relaterer disse funnene til tidligere forskning som viser at pasientgrupper som eldre og langtidssyke i økende grad er lavstatus blant sykepleiere, slik det lenge har vært hos leger. Med andre ord har (også) sykepleierstudentene aspirasjoner og kompetanseidealer som kan fortolkes som maskuline (95). Men i dette faget, i motsetning til datateknologifaget, har både menn og kvinner tilgang til dette hegemoniske kompetanseidealet og bruker det til å framstå som kompetente sykepleiere og til å skape en tilhørighet til egen karriere.

På bioingeniørutdanningen hadde etnisitet større betydning for informantenes ulike tilgang til kompetanseidealene. Her var det kvinnene som, gjennom grensedragninger som spilte på pålitelighet, nøyaktighet og norske holdninger til likestilling, inntok en hegemonisk posisjon, mens minoritetsmennene ble marginaliserte (112). Orupabo presenterer her også en raffinert analyse av måten norsk «språk» henvises til som en forutsetning for å inneha den ideelle kompetanse, både i sykepleie og bioingeniørfaget. Hennes skarpe observasjon er at «språk» her åpenbart ikke bare dreier seg om ord og uttale, men fungerer som en sekkebetegnelse på kulturell kompetanse, som også innbefatter norsk væremåte.

I kapittel 5 framstilles funnene fra oppfølgingsintervjuene som ble gjort etter at (de fleste av) studentene hadde fått seg jobb. Blant sykepleierne var det en tendens til at de med minoritetsbakgrunn jobbet på sykehjem og de med majoritetsbakgrunn jobbet på sykehus. Orupabo har en rekke interessante refleksjoner om hvorvidt norsk språk (og væremåte) dermed kan se ut til å fungere som inngangsbillett til høystatusposisjonene. Blant datateknologene hadde det gått overraskende bra med den kvinnelige minoriteten i overgangen til arbeidslivet. Minoritetsmennene på bioingeniør derimot, slet ikke uventet med å få seg jobb. Utdanningen hadde (så langt) ikke innfridd deres håp om å være en bedre vei til inkludering i arbeidslivet enn veiene de hadde forsøkt før. Samlet sett var datateknologi faget hvor det å ha minoritetsbakgrunn så ut til å ha minst betydning, blant annet fordi sekkebetegnelsen «språk» her ikke var en like viktig del av den ideelle kompetansen.

I siste kapittel hever Orupabo blikket. Dette innebærer i første rekke at hun inviterer til en teoretisk kontekstualisering av det som er framkommet i analysen. Hun tar funnene og ‘setter dem inn i litteraturen’. Denne leseren kunne ønsket seg noe mer samfunnsmessig kontekstualisering. Orupabo virker noe tilbakeholden med å ta stilling til de bredere samfunnsmessige implikasjonene av de ulike stereotypiene og kompetanseidealene som avdekkes. Mye her framstår som svært urovekkende for leseren, men først på tredje siste side antydes at noe av det som er framkommet kan betraktes som problematisk. Denne etterlengtede problematiseringen gjelder imidlertid primært de framvoksende etniske skillelinjene på arbeidsmarkedet. Funn som angår kjønn blir i (enda) mindre grad problematisert. Det sentrale funnet om at særlig sykepleierstudentene gjennomgående nedvurderer tradisjonell kvinnelig kompetanse – og mer generelt kan man kanskje si: nedvurderer praktisk kompetanse overhodet – blir aldri adressert som potensielt problematisk på samfunnsnivå. Leseren kunne med fordel fått noe mer hjelp til å reflektere over spørsmålet: Hva sier alt dette om dagens norske samfunn?

Samlet sett kan denne engasjerende og velskrevne boken anbefales til både nybegynnere og viderekomne. Den representerer en original analytisk tilnærming til studiet av kjønn og etnisitet og viser også hvor fruktbart det kan være med kvalitative studier av seleksjonsprosesser i utdanningssystem og arbeidsliv. Orupabo formidler en kompleks faglitteratur og presenterer egne forskningsfunn på en forbilledlig måte. Boken er også et levende bevis på at den sosiologiske monografien på norsk kan overleve i symbiose med sin utfordrer, artikkelen.