Tre fremtredende norske statsvitere, Torbjørn Knutsen, professor ved NTNU, Halvard Leira, seniorforsker ved NUPI og Iver B. Neumann, Montagu Burton Professor of International Relations ved London School of Economics, har sammen skrevet en betimelig og meget nyttig fremstilling av norsk utenrikspolitisk idéhistorie fra 1814 og frem til utbruddet av annen verdskrig. Boken fyller et tomrom, som forfatterne selv understreker. Studiet av utenrikspolitikk som idéhistorie har ikke i synderlig grad interessert flertallet av norske historikere og statsvitere. «Ideer og utenrikspolitikk var definitivt ikke noe hett emne», sier forfatterne om forskningsstatus da de begynte arbeidet. I det vesentlige har de rett i det, men som jeg kommer tilbake til, er det ikke et uproblematisk utsagn.

Boken er delt inn i 11 kapitler, inklusive en omfattende innledning og en avslutning som knytter an til utviklingen etter 1940. De ni hovedkapitlene er plassert i tre hoveddeler. Del en, kapitlene to og tre, dreier seg om idétradisjoner i studiet av internasjonal politikk og rammene rundt Norges utenrikspolitiske tenkning. Del to, kapitlene fire til og med seks, dreier seg i det alt vesentlige om tidlig norsk utenrikspolitisk tenkning fra 1814 frem til 1905, samt internasjonal påvirkning på den. Forfatterne analyserer den relativt begrensede norske diskusjon omkring utenrikspolitikk og årsaker til krig og betingelser for fred fra 1814 og frem til de siste årtiene av nittenhundretallet, og tar så for seg i større bredde diskusjonene som kan knyttes direkte til unionsstridighetene og oppløsningen av den svensk-norske unionen. Del tre tar for seg norske utenrikspolitiske ideer i perioden 1905 til 1940, med første verdenskrig og Folkeforbundet som naturlige utgangspunkt. De redegjør for utviklingen av andre internasjonale institusjoner og i særlig grad fremveksten av internasjonale studier, i mellomkrigstiden, internasjonalt og i Norge.

Fremstillingen er bredt anlagt, og utviklingen av den norske forestillingsverdenen er på instruktivt vis satt inn i en bred internasjonal kontekst. Den består for det første av den materielle utviklingen fra begynnelsen av 1800-tallet, dvs. på den ene siden den raske industrialiseringen og den enda raskere veksten i internasjonal handel. Dernest fremhever de utviklingen i offentlig meningsdannelse med mange nye presseorganer og internasjonale korrespondenter som ved hjelp av telegrafen kunne bringe nyheter fra hele verden. Dette utgjorde også en del av globaliseringen.

Disse nye materielle og intellektuelle betingelser ga rom for både personer og organisasjoner med andre synspunkter på årsaker til krig og betingelser for fred enn de som hadde preget elitene i det tradisjonelle europeiske statssystem. Forfatterne redegjør for fremveksten av fredsbevegelsen, som dels hadde sin opprinnelse hos protestantisk kristne, kvekerne i særdeleshet. Den representerte en moralsk fundert motstand mot krig. Viktigere var likevel frihandelsforkjemperne, særlig Richard Cobden i England. De var særlig representert i det nye borgerskapet, som var overbevist om at frihandel ville fremme fred ved å fjerne den økonomiske rivalisering som førte til krig. Krig var ikke bare fornuftsstridig, men også naturstridig. Om årsakene til rivaliseringen ble fjernet, ville menneskenes fredelig natur prege internasjonale forhold. Forfatterne legger også stor vekt på det de kaller «Folkerettsbevegelsen», som ble drevet frem av progressive jurister på begge sider av Nord-Atlanteren. De søkte å fremme en rettsbasert fredelig orden blant de såkalt siviliserte stater. Bruken av voldgift står sentralt i denne tradisjonen, og dens forkjempere var sentrale ved etableringen av Det internasjonale folkerettsinstituttet i 1873. Senere, i 1889, fulgte Den interparlamentariske union, et forum for parlamentarikere som ville bruke flernasjonale forhandlinger for å løse konflikter og bevare fred. Flere slike organisatoriske fremstøt fulgte fra slutten av 1800-tallet.

Forfatterne fremhever videre fremveksten av andre tilnærminger til internasjonal politikk som også la grunnlaget for forsknings- og formidlingsinstitusjoner. I England fantes nyimperialister som ville fremme en fredeligere verden gjennom imperiet og samarbeid med USA. I Tyskland og også i Frankrike, England og USA fantes forskere, publisister og politikere som så internasjonal politikk som en nådeløs kamp mellom nasjoner. De stod langt fra forestillingen om en naturlig harmoni så vel som fra tanken om å ordne forholdet mellom maktene gjennom internasjonal rett og internasjonale organisasjoner. På grunnlag av denne gjennomgangen av historisk utvikling, idéhistoriske brytninger og utviklingen av internasjonale studier, primært fra annen halvdel av 1800-tallet, identifiserer forfatterne, i tråd med etablert historiografi, to hovedretninger i forståelsen av årsakene til krig og betingelsene for fred, realismen og den liberale internasjonalismen.

Denne distinksjonen danner grunnlaget for fremstillingen av den norske utenrikspolitiske idéhistorien. Forfatterne finner så godt som ingen spor av realismen i den norske utenrikspolitiske diskurs. Det forklarer de ved å vise til avskaffelsen av adelen i 1814, til at unionen hadde en svensk utenriksminister og at utenrikspolitikken var kongens prerogativ. Sentralt i fremstillingen er det at unionsoppløsningen var en seier for motkulturene, som ble befestet i tiårene etter 1900, og at i Norge representerte utenrikspolitikken folket snarere enn staten. De anser Norge som en atypisk europeisk stat som også skilte seg ut fra de skandinaviske naboland. Forfatterne konstaterer at Norge hadde en ekstremt utadvendt økonomi og var avhengig av et liberalt internasjonalt handelsregime. Det nye norske borgerskapet var liksom de motkulturelle grupper disponert for den liberale internasjonalismen, om ikke av de samme grunner.

Hvem fremmet den liberale internasjonalismen i Norge? Kvekerne bidro med sin absolutte pasifisme. De var langt fra de viktigste, om enn de periodevis dominerte den organiserte fredsbevegelsen. Partiet Venstre, fundert på motkulturene og kampen for likeberettigelse i og dernest oppløsning av unionen, var viktigst. I Venstre fantes også deler av det liberale borgerskap som engasjerte seg for megling og voldgift, Den interparlamentariske union og domstolen i Haag. Imidlertid var det kun en drøy håndfull personer som drev det hele fremover. Etter unionsoppløsningen fikk de følge av flere, men de var aldri mange. De bygde på frihandelsideologien og på juristenes engasjement for en rettslig organisert verden. Fra opprettelsen av Den interparlamentariske union og særlig med etableringen av Folkeforbundet, fremmet de også internasjonale organisasjoner. Forfatterne understreker at den nasjonale konsensus omfattet Høyre, og i løpet av mellomkrigstiden også Arbeiderpartiet.

Boken setter personer med tilknytning til Det norske Nobelinstitutt i sentrum for disse bestrebelsene. Mange av dem satt også på Stortinget og i regjeringen, eller hadde tilknytning til Utenriksdepartementet og Universitetet. Medlemmene av den lille utenrikspolitiske eliten bar mange hatter samtidig. Forfatterne hevder, med godt belegg, at norske utspill i internasjonal politikk tok sikte på å skape en fredeligere verden. Det var ikke bare en norsk selvoppfatning, men et syn som ble delt av representanter for mange stater. Det er viktige funn, som også støttes av nye avhandlinger i forskningsprosjektet om den norske fredstradisjonen.

Norsk utenrikspolitisk idéhistorie er et bredt anlagt arbeid. Forfatterne må for en stor del basere sine konklusjoner på eksisterende forskning. Selv for en gruppe på tre som sammen har godt og vel et halvt århundres forskererfaring på feltet, vil det i et slikt arbeid som favner to store fagdisipliner, være vanskelig å unngå enkelte lakuner, manglende belegg, misvisende utsagn, inkonsistenser eller faktiske feil. De fleste svakheter er ikke virkelig alvorlige, og mye kunne vært unngått med mer pågående innsats fra forlagets side. Jeg skal kort kommentere noen av disse, før jeg avslutningsvis diskuterer to mer vesentlige innvendinger.

Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet ble inngått i 1935, ikke i 1933, som forfatterne hevder (s. 207). Hovedtrekkene i fredsteorien rundt 1900 var ikke spesielt norske; de stod sterkt i «liberale handelsstater som Storbritannia og USA» (s. 141). USA var ikke på dette tidspunkt noen liberal handelsstat, men hadde høy beskyttelsestoll. Det vet forfatterne, eller i alle fall burde de vite det. De siterer nemlig Halvdan Kohts negative konsulentuttalelse om Theodore Roosevelt for Nobelprisen i 1906, der han understreker at Roosevelt var «høgtollsmann» og dermed, slik Koht så det, i strid med et «grunnkrav i fredsideologien» (s. 143). På side 61 siterer de to ganger utenriksminister Løvlands programtale fra 1905 om de europeiske stormaktene, først som «de kontinentale krigerstater», så to avsnitt lenger ned «de europæiske krigerstater», som han faktisk uttrykte det. I flere tilfeller savner jeg kildebelegg for konkrete opplysninger. Hvordan vet de f.eks. om C. J. Hambros innlegg i debatten i Stortinget om medlemskap i Folkeforbundet, at han hadde lest William Borahs tale i det amerikanske senatet (s. 175)? Alvorligere er det at Per Jostein Ringsbys Ph.D.-avhandling om de skandinaviske fredsforeninger fra 2010, «40 års kamp for fred», som finnes i bibliografien, har satt lite spor etter seg i fremstillingen. Det samme gjelder Øyvind Tønnessons avhandling om Christian Lange. I tillegg kjenner forfatterne åpenbart ikke til Karl Erik Haugs Ph.D.-avhandling om Norge i Folkeforbundet eller Cecilie Schjatvets arbeider om Francis Hagerup og folkerett.

Virkelig problematisk er det at forfatterne neglisjerer Johan Ludwig Mowinckels rolle og betydning. Han finnes med én oppføring i registeret og to ganger i teksten. Mowinckel var både stats- og utenriksminister i tre omganger fra 1924 til 1935 og utenriksminister fra 1922 til 1924. Han var den fremste eksponent for de utenrikspolitiske ideer som diskuteres i denne fremstillingen, og fast i troen på frihandelens velsignelser så vel som voldgift og megling. Han var ingen entusiastisk tilhenger av Folkeforbundet; medlemskap var etter hans oppfatning knapt forenlig med nøytralitetspolitikken. Han var skeptisk til de sanksjonsforpliktelsene som medlemskap i Folkeforbundet brakte med seg. Sammen med Koht, som tok over som utenriksminister i 1935, var Mowinckel talsmann for en tilbakevending til nøytraliteten etter at Folkeforbundet, dvs. Frankrike og Storbritannia, av gode realpolitiske grunner viste seg handlingslammet i forhold til tyske, italienske og japanske brudd på folkeretten.

Fra et historiografisk perspektiv er det problematisk at forfatterne neglisjerer Olav Ristes arbeider om den norske utenrikspolitiske tradisjonen, enklest tilgjengelig i boken Motstrøms. Olav Riste og norsk internasjonal historieskrivning fra 2003. Den finnes ikke i bibliografien. Riste finner tre hovedelementer i denne tradisjonen: isolasjonisme/nøytralisme, misjonærimpulsen og internasjonalisme. For Riste er fredsutspillene i Folkeforbundet utslag av misjonærimpulsen og ikke av et forpliktende engasjement for fred. Det kan selvsagt hevdes at Ristes fremstilling av denne tradisjonen, som er generaliseringer basert på så vel handling som ord, faller utenfor dikotomien realisme-liberal internasjonalisme som er konstituerende for Norsk utenrikspolitisk idéhistorie. Ristes bidrag til forståelsen av den norske utenrikspolitiske tradisjonen er imidlertid av grunnleggende betydning i den norske utenrikspolitiske historiografien, og inntil publiseringen av dette arbeidet langt de viktigste for å forstå utviklingen av tradisjonen. Prosjektet om den norske fredstradisjonen ligger i høy grad i forlengelsen av Ristes arbeider.

Avslutningsvis konstaterer de tre at i 1935 var sirkelen langt på vei sluttet. «Det nye statsbærende Arbeiderpartiet hadde kommet i posisjon med en utenrikspolitisk ideologi som til forveksling minnet om den utenrikspolitiske ideologien som det tidligere statsbærende partiet Venstre hadde hamret ut i Kohts ungdom» (s. 229). Det er riktig at Koht og Mowinckel var ganske samstemte om retretten til nøytraliteten. Men Kohts parti var ikke samstemt om denne retretten, og på landsmøtet i 1936 måtte han i realiteten stille kabinettspørsmål for å kunne forfølge sin politikk.

Fremstillingen gir et vakkert avrundet bilde av norsk utenrikspolitisk idéhistorie. Forfatterne mener at hovedtrekkene for politikken også etter krigen var lagt i mellomkrigstiden. Denne fortolkingen må brynes mot Ristes om den skal tilleg-ges stor vekt. Deres syn er bare delvis forenlige. Den grunnleggende uenigheten dreier seg, slik jeg forstår det, langt på vei om hvilken vekt fredsretorikken skal tillegges. I tillegg kommer spørsmålet om Koht og Mowinckel faktisk mente at nøytraliteten og den implisitte britiske garanti kunne holde Norge utenfor krigen. Riste hevder at internasjonalismen, dvs. viljen til forpliktende internasjonalt samarbeid, fulgte av det tyske overfallet. I den forstand representerer 1940 et grunnleggende skille. Riste er i den sammenheng opptatt av norsk praksis. Idéhistorisk kan, som Åsmund Svendsen viser i sin biografi over Koht, nyorienteringen føres tilbake til 1935–36 og opposisjonen mot Koht på landsmøtet i mai 1936. De førende i opposisjonen mente nettopp at oppslutning om Folkeforbundet krevdes for å stoppe Hitler-Tyskland. De mente, for å knytte an til Einar Gerhardsens formulering etter krigen, at freden var udelelig. De førende i denne opposisjonen stod sentralt i Arbeiderpartiets vestvending fra 1947 og deretter medlemskapet i NATO, da FN viste seg ikke å fungere som en universell sikkerhetsorganisasjon.

Vi vil ha et bedre grunnlag for å diskutere disse spørsmålene hva gjelder mellomkrigstiden, når alle arbeidene fra prosjektet om den norske fredstradisjonen er fullført i løpet av det nærmeste året. Resultatene fra de enkelte avhandlinger, som forfatterne dels ikke har hatt adgang til underveis og dels ikke har utnyttet tilfredsstillende, skal da knyttes sammen i en monografi som selvsagt også skal inkorporere funnene i Knutsen, Leira og Neumanns meget nyttige, tankevekkende og til dels banebrytende, om enn ikke lytefrie, fremstilling.