Det er hyggelig å bli lest, og det er en svir å bli lest grundig, så tusen takk til TfS’ anmeldere. Kommentarene fra Målfrid Braut-Hegghammer og Helge Pharo er konstruktive innspill til debatt og innbyr til refleksjon og presisering av vårt prosjekt. Vi begynner derfor med et par overgripende spørsmål, før vi kommenterer våre lakuner og uklarheter.

Et spørsmål som står sentralt både i disse anmeldelsene og i andre motinnlegg vi har fått på utgivelsen, gjelder ideers relevans for utenrikspolitikken. Pharo nevner Riste og vektlegger realpolitikkens betydning. Annetsteds har andre historikere, som Olav Njølstad, gjort det samme. Braut-Hegghammer gjør et poeng av at vi ikke gir «stor predikerande kraft til dette tankegodset, ettersom dette har ført til ulik politikk i praksis». 

Det er riktig at vi ikke ser tenkning om utenrikspolitikk som fullt ut determinerende for ført utenrikspolitikk. Tove Gravdal skrev sin anmeldelse av boken i Morgenbladet under overskriften «Er det sant at norsk utenrikspolitikk er grunnlagt på drømmen om evig fred?», og mente tydeligvis dette som en irettesettelse (https://morgenbladet.no/ideer/2016/04/drommen-om-den-evige-fred). Vi mener imidlertid ikke at ført norsk utenrikspolitikk har vært tuftet på fred, eller at noen stats utenrikspolitikk er tuftet på spesifikke ideologier overhodet. Sovjetunionens utenrikspolitikk er standardeksempelet i litteraturen; de færreste finner en tvers igjennom ideologisk sovjetisk ført utenrikspolitikk. Iran siden 1979 kan tjene som et annet eksempel: selv om alle brev fra landets utenriksdepartement utstedes «In the name of God», er det rett og slett umulig å lese ført iransk utenrikspolitikk som gjennomført islamistisk. Det prinsipielle poenget er at andre faktorer enn ideer, først og fremst men ikke utelukkende det internasjonale systemets beskaffenhet, også spiller inn når ført utenrikspolitikk fastlegges.

På den annen side mener vi at ideer og klynger av ideer – tankesett, tradisjoner, mentaliteter – betyr noe. Selvsagt mener vi det. Om vi hadde vært klassiske realister, eller klassiske marxister, og sett ideer som et epifenomen, ville vi neppe ha brukt tid på å skrive bøker om utenrikspolitisk idéhistorie. Det spiller en rolle om Russland ledes av kommunister, nasjonalister eller liberale, og det spiller en rolle at Norge har en spesielt sterk tradisjon for å arbeide med fred. Vi mener at ideer har innflytelse på politikk, men betrakter ikke ideer som uavhengig variabel i en tradisjonell kausalanalyse. Følgelig kan vi heller ikke predikere ut fra dem. Spørsmålene blir heller om hvor stor betydning ideer har og hva slags rolle de spiller.

Det klassiske synet er Webers jernbanemetafor: at politikk følger materielle interesser slik tog følger skinneganger. Ut fra dette bildet har ideene en betydning for hvor skinnegangene går. De er å sammenligne med sporveksler. Ideer former altså hva slags interesser det er snakk om, og når det er fritt frem for å forfølge slike interesser. Det er en flott metafor, men den er mekanisk, og politikk er ikke mekanisk. Derfor er kanskje den franske samfunnsvitenskapelige tradisjonen vel så nyttig å gripe til. Der tenker man seg at ideene er konstitutive for sosiale fenomener, i den forstand at den sosiale realitet har en spesifikk væren. Politikkens materielle interesser forfølges i en kontekst som er sosial, og det sosiale er produsert blant annet av tenkning. 

I tråd med dette kan man tenke seg at en spesifikk sosial realitet – la oss si norsk utenrikspolitikk – konstitueres blant annet av måten deltagerne tenker omkring den på. Det betyr for eksempel, for å ta et sentralt poeng i boken, at krig er konstituert som et fenomen andre land enn Norge, nemlig stormakter, bedriver. Det betyr ikke at krigføring ikke kan være del av ført norsk utenrikspolitikk, slik den var i 1940–45 og har vært igjen og igjen siden 1992, men det betyr i det minste a) at det krever et mottrekk mot hverdagspolitikken å gå til krig; b) at det krever store diskursive ressurser å legitimere krigføringen i det norske ordskiftet (jfr. hvordan de fleste politikere forsøker å argumentere for at Norge ikke var i krig i Serbia, Afghanistan, Irak, Libya etc.); c) at dersom staten igjen og igjen går til krig, vil det bygge seg opp en krise der den norske måten å tenke krig på vil undergraves av ført politikk. 

Grunnen til at vi skrev boken var at vi ville belyse hele den idémessige konteksten – altså ikke bakteppe, men konstitutiv kontekst – som norsk utenrikspolitikk var innskrevet i i perioden 1890–1940. I og med at vi er samfunnsvitere, ville vi også antyde hvordan det kan ha seg at Norge i dag fortsatt kan holde seg med et selvbilde som fredsland, til tross for vår idelige krigføring over det siste kvarte århundret. En mulighetsbetingelse for at politikere og andre fortsatt kan snakke om at Norge er så fredelig, til tross for at vi beviselig stadig vekk går til krig, er nettopp ideenes kumulative betydning. I den henseende er de historiske ideene vi stiller til skue i boken fortsatt virksomme, men altså ikke determinerende, for ført norsk utenrikspolitikk.

I lys av det foregående rokker det heller ikke ved vår hovedtese om en dominerende nasjonal-liberal idétradisjon at Norge, også i den perioden vi behandler, har ført en delvis «realistisk» utenrikspolitikk, et poeng Braut-Hegghammer reiser i sin anmeldelse. Hun innleder anmel-delsen med et godt sammendrag av bokens formål og argument: boken søker «å beskrive og forklare utviklinga av ein norsk utanrikspolitisk idéverden, samt å forklare korleis dette tankegodset har forma vår norske utanrikspolitiske kultur», skriver hun, og redegjør klart for begge deler. Men hun har to innvendinger:

For det første undrer hun på om norsk utenrikspolitikk i praksis har vært realpolitisk, eller i det minste hatt realpolitiske elementer. Her kan det være nyttig å gjøre forholdet mellom ideer og politikk enda litt klarere. Hvis man skjærer den liberale utenrikspolitiske idétradisjonen til benet, står man igjen med troen på at verden kan bli et bedre sted og at den kan påvirkes i riktig retning. Tilsvarende vil vi hevde at kjernen i den realpolitiske idétradisjonen er en forventning om at kvalitativ endring i verden er svært vanskelig, og at forsøk på endring kan føre til mer skade enn gagn. Den første av disse posisjonene er det altså vi mener har ligget under det meste av tenkningen om norsk utenrikspolitikk; verden kan bli bedre (og ofte – Norge kan bidra til dette!). Dette er særlig klart i tidsrommet før første verdenskrig; når vi observerer det politiske ordskiftet etter første verdenskrig, blir bildet mer sammensatt.

Når vi beveger oss fra idégrunnlag til overordnet politikk og konkrete handlingsvalg til strategi og taktikk, blir forskjellene dessuten mindre tydelige. Uklar språkbruk i ordskiftet forsterker forvirringen. Strategiske ideer om nasjonale interesser finner man for eksempel både hos liberalere og realpolitikere; på slutten av 1800-tallet ble imperialismen begrunnet dels i realpolitisk ekspansjonsiver, dels i liberale forestillinger om en siviliserende misjon. På det taktiske nivået brukes «realpolitikk» ofte rett og slett som en betegnelse på en politikk der mål og midler er tilpasset hverandre, altså en politikk som er «realistisk» i den daglige forståelsen av begrepet. Når Halvdan Koht i 1937 omtalte den norske fredspolitikken som «realpolitikk som reknar med dei røynlege faktorane i det mellomfolkelege samfundet og som derfor ikkje vågar seg ut i eventyr, men slår tak i dei praktiske resultata som det er mogleg å nå», så ligger realpolitikken på strategisk og taktisk nivå.

For det andre antyder Braut-Hegghammer at vi fremfører et nesten sirkulært argument om den nasjonal-liberale dominansen: «alternative idear oppstod ikkje av di ingen framførte dei, og det var heller ikkje behov for dei», skriver hun. Mange av aktørene vi beskriver kan nok sies å ha hatt en nærmest tautologisk forståelse av for eksempel Norge og fred, etter modellen «Vi er en fredsnasjon fordi vi har en fredstradisjon, og vi har en fredstradisjon fordi vi er en fredsnasjon». Men en av de mange drivkreftene for vårt prosjekt har vært å denaturalisere slike forestillinger. Vi har riktignok ikke presentert kontrafaktiske scenarier for hvordan tenkningen hadde kunnet bli annerledes, men vi har vist til de alternativene og variantene som dukket opp (som den militante nasjonalismen rundt 1905 og kommunismen et drøyt tiår senere), og diskutert hvordan og hvorfor de ikke fikk gjennomslag.

Helge Pharo innleder sin anmeldelse med en presentasjon av bokens struktur – hvordan bokens første del dreier seg om idétradisjoner i studiet av internasjonal politikk, andre del drøfter tidlig norsk utenrikspolitisk tenkning (1814–1905), mens bokens tredje del tar for seg utenrikspolitiske ideer mellom 1905 og 1940 – med første verdenskrig og Folkeforbundet som viktige referansepunkt. Pharo gir en presis oppsummering av bokens grunntese: at Norges utenrikspolitiske aktører har hatt en tendens til å velge bort ideer som tilhører den «realistiske» idétradisjon og isteden betonet ideer fra den liberale idétradisjonen; at disse ideene først og fremst kom fra England, som Norge i siste halvdel av 1800-tallet ble knyttet til med økonomiske interesser, politiske resonnementer og kulturelle bånd. Denne tilknytningen ble særlig drevet av norsk skipsfart, som økte voldsomt etter at Storbritannia opphevet navigasjonslovene like før 1850 (hvilket innebar at britiske varer nå også kunne fraktes på ikke-britiske, deriblant norske, skip). Gjennom disse årene ble Norge disponert for liberale økonomiske og politiske ideer. (Senere, i årene etter første verdenskrig, importerte Norge også illiberale ideer – radikale ideer fra Øst og nasjonalistiske ideer fra Sør.)

Pharo aksepterer tesen om at Nobelinstituttet var en sentral formidler av utenrikspolitiske ideer i den viktige tiden like etter unionsoppløsningen, og at personer som var tilknyttet Nobelinstituttet – først og fremst Jørgen Løvland, Christian L. Lange og Halvdan Koht – hadde viktige funksjoner som idéformidlere, idéutviklere og idébærere i denne tidlige fasen av norsk utenrikspolitikk. Når det gjelder fasen etter første verdenskrig – da vi mener at Nobelinstituttets innflytelse falmet og bl.a. Fridtjof Nansen og C. J. Hambro trer frem som viktige idébærere – mener Pharo vi burde ha tatt med Johan Ludvig Mowinckel også. Det har han helt rett i. Vår vurdering var at Mowinckel ikke tilførte så mye nytt til de ideene vi diskuterte, men her har vi nok undervurdert betydningen av institusjonaliseringen av ideer i politiske strukturer.

Mowinckel passer utmerket inn i vårt teoretiske kram på mange måter. Liksom Nansen og Hambro, tilhørte Mowinckel ikke kretsen rundt Nobelinstituttet. Han tilhørte landets økonomiske elite – han var født inn i en av Bergens beste familier, slo seg opp som skipsreder og utviklet en dyp interesse for internasjonale forhold. Like etter første verdenskrig deltok han i opprettelsen av Stortingets utenrikskomité. På 1920-tallet dominerte han norsk politikk: han var statsminister og utenriksminister i flere perioder – noen ganger begge deler. Pharo har helt rett: det var en tabbe å skyve Mowinckel til side. Vi skulle ha fulgt Odd Bjørn Fures bind av samleverket Norsk utenrikspolitikks historie og gitt ham en mer fremtredende plass. Mowinckel var Venstremann og reflekterte partiets ideer om makt, velstand, krig og fred. Han dominerte sin samtids politiske liv og var en representant for de liberale idealene vi drøfter i denne boken – og han var den tredje skipsrederen i løpet av få år som ble statsminister i Norge (etter Michelsen og Knudsen).

Her må vi bøye oss for Pharos konstruktive kritikk. I tillegg kan vi, i refleksjonens og presiseringens interesse, følge opp med å tilstå en annen unnlatelsessynd: Norges utenrikspolitiske idéhistorie har, i diskusjonene om idébærende institusjoner, lagt stor vekt på Nobelinstituttet – vi hevder at Instituttet var et kunnskapssenter som hadde politisk innflytelse og spilte en formende rolle for norsk utenrikspolitisk tenkning i den viktige tiden rundt unionsoppløsningen. Vi kunne i tillegg ha drøftet andre institusjoner.

Fra vårt teoretiske ståsted ville det ha vært interessant å drøfte en institusjon som vi tidlig i prosjektet valgte bort: Misjonsskolen i Stavanger. Denne skolen kan neppe måle seg med Nobelinstituttet når det gjelder direkte innflytelse på norsk utenrikspolitikk – Misjonsskolen hadde ingen idébærere som var like politisk sentrale som Løvland eller Koht. Det er imidlertid ikke til å komme fra at Misjonsskolen forvaltet en betydelig kunnskap om verden, og da særlig om de områdene som senere skulle bli kalt ‘Den tredje verden’. Det er fristende å fremholde at mens Nobelinstituttet reflekterte den vestvendte norgeselitens verdensbilde, så formet Misjonsskolen forestillingene til store grupper vanlige folk. En slik diskusjon ville brakt tro og religiøse forestillinger inn i argumentet: Misjonsskolen formidlet bl.a. ideer om sammenhengen mellom kristentro og samfunnets utvikling, og gjorde dette på en måte som var helt i tråd med britiske idealer (f.eks. slik disse ble formulert av dr. David Livingstone fra London Missionary Society). Misjonsskolen formidlet kunnskap og ideer i en slik grad at «bedehusfolket i kvar einaste norske bygd [var] velorientert om og djupt engasjert i den norske misjonen i Zululand og på Madagaskar», skriver Roald Berg i sin ferske bok Norsk utanrikspolitikk etter 1814. Denne virksomheten «fekk handfaste symbolske uttrykk på heimebane», legger han til, og oppmuntrer dermed til å undersøke nærmere hvordan skolen formidlet kunnskapen sin og spore effekten på Norges folkelige idéverden – både på landets dominerende (liberale) utenrikspolitiske diskurs, og kanskje særlig på alternative eller motkulturelle forestillinger om ikke-vestlige samfunn.

Siden norsk skipsfart bidro til å knytte økonomiske og politiske bånd til England, kunne vi i tillegg ha spurt hvilken innflytelse Norges Rederforbund hadde i utformingen av landets utenrikspolitiske idéverden i tiden rundt første verdenskrig – ikke minst fordi Rederforbundet ble stiftet like etter unionsoppløsningen, hadde Christian Michelsen som sin første president, og Gunnar Knudsen og J. L. Mowinckel blant sine fremste medlemmer.

Endelig ville det ha vært interessant å utvide diskusjonen om Folkeforbundet til å omfatte organisasjonens rolle som idébærer; var det for eksempel slik at Norges aktiviteter i Folkeforbundet og forpliktelser ute befestet ideer om rettferdighet, folkerett og fred hjemme? En slik drøfting ville ha hatt stor nytte av Karl Erik Haugs studie om Folkeforbundet og krigens bekjempelse, en bok som står i hyllene våre både på NUPI og NTNU, men som vi allikevel klarte å glemme i vår siste gjennomgang av manus.

Vår oversikt over Norges utenrikspolitiske idéhistorie er, som Pharo påpeker, bare delvis forenlig med den tilnærmingsmåten som Olav Riste har utviklet. Den vurderingen er vi svært fornøyd med. Ristes tilnærming er å fokusere på hva politikere og tjenestemenn sa og skrev til hverandre. En slik tilnærming overser ofte kontekstuelle sosiale faktorer. Den er skrevet ut fra et materialistisk perspektiv som legger liten vekt på ideenes egenverdi og som derfor aldri kan levere et helhetsperspektiv på utenrikspolitikken. Vår hensikt har blant annet vært å inkludere sosiale faktorer ved å skrive «et bredt anlagt arbeid» som åpner opp for nye, idébaserte perspektiver på studiet av norsk utenrikspolitikk. Vi er enige med Pharo i at den videre debatten vil måtte dreie seg om balansen mellom ideenes og de materielle interessenes innflytelse – om «hvilken vekt fredsretorikken skal tillegges». Men den vil også dreie seg om sosialfilosofiske spørsmål – ikke minst om ideers natur og rolle.