Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Når velferdsstaten bryter tilliten ned: Somaliske innvandrere i møte med NAV

Friberg, Jon Horgen. Ph.d. i sosiologi, Universitetet i Oslo 2013. Ansatt ved Fafo Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning siden 2004, som forsker II fra 2013.

jhf@fafo.no

Elgvin, Olav. M. phil. i Peace and Conflict Studies, Universitetet i Oslo 2011. Forsker ved Fafo Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning siden 2011 og stipendiat ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen, siden 2014.

olav.elgvin@uib.no

Artikkelen undersøker hvordan møtet med NAV bidrar til å forme opplevelser av tillit og medborgerskap blant innvandrere fra Somalia. Analysene er basert på fokusgrupper og kvalitative intervjuer med somaliske NAV-brukere og ansatte i NAV. Vi finner at møtet med NAVs tiltaksapparat i stor grad oppleves som meningsløst, ydmykende og vilkårlig og har betydelige negative konsekvenser for brukeres selvtillit, motivasjon og tiltro til storsamfunnets institusjoner. Årsaken knyttes til et grunnleggende misforhold mellom hva slags virkemidler NAV har til rådighet og de særskilte behovene som mange somaliske innvandrere har som følge av Somalias nyere historie. Avslutningsvis diskuterer vi om tilsvarende mekanismer kan gjøre seg gjeldende i møtet mellom NAV og andre brukergrupper.

Nøkkelord: somaliske innvandrere, institusjonell tillit, velferdsproduksjon

BREAKING DOWN TRUST: SOMALI IMMIGRANTS IN THE NORWEGIAN WELFARE SYSTEM

Based on focus groups and qualitative interviews with Somali immigrants and NAV employees, this article examines how interaction of Somali immigrants with the Norwegian welfare administration (NAV) shapes institutional trust and belonging in Norwegian society. Targeted by public activation policies we find that Somali immigrants perceive these as largely meaningless, humiliating and arbitrary, and that interaction with NAV has significant negative consequences for their self-esteem, motivation and general trust in society. We argue that there is a fundamental mismatch between the policy instruments available in the Norwegian activation regime, and the actual needs that many Somali immigrants have in light of Somalia's recent history. We conclude by discussing whether comparable mechanisms might take place in the interaction between NAV and other groups as well.

Keywords: Somali immigrants, institutional trust, welfare service production

 

Hvordan bidrar møtet med offentlig velferdsforvaltning til å forme opplevelser av tillit, tilhørighet og medborgerskap blant innvandrere fra Somalia? Det er spørsmålet vi undersøker i denne artikkelen, basert på en kvalitativ studie av møtet mellom somaliske innvandrere og ansatte i NAV. Selv om det ikke er noe entydig begrep, har tillit de siste årene blitt et sentralt tema i internasjonal samfunnsforskning. Det hevdes blant annet at høy grad av mellommenneskelig tillit bidrar til økonomisk vekst (Zak & Knack 2001), til stabile politiske institusjoner (Putnam 1993; Rothstein 2005) og til demokratisk og sivil deltakelse (Uslaner & Brown 2005; Sønderskov 2011). Hvordan tillit og disse positive utfallene kausalt henger sammen, er riktignok uklart: Er det slik at høy grad av tillit fører til bedre institusjoner og sivil deltakelse, eller er det velfungerende institusjoner og sivil deltakelse som fører til høyere tillit (Sønderskov 2011; van Ingen & Bekkers 2015)? Likevel er det liten tvil om at det er et gode for samfunnet at mennesker har tillit til hverandre og til samfunnets institusjoner.

Blant alle innvandrergrupper i Norge er kanskje somaliske innvandrere de som har møtt størst utfordringer knyttet til økonomisk og sosial integrasjon i Norge, og et gjennomgangstema i forskningen på deres situasjon er en gjennomgående lav grad av tillit til offentlige institusjoner (Engebrigtsen & Farstad 2004; Engebrigtsen & Fuglerud 2009; Fangen 2008; Open Society Foundation 2013). Ved å undersøke hvordan møtet med en av de sentrale norske samfunnsinstitusjonene bidrar til enten å bygge opp eller bryte deres følelse av tillit, ønsker vi å belyse både de konkrete utfordringene i møtet mellom NAV og en marginalisert brukergruppe, og mer generelle integrasjonsprosesser i møtet mellom innvandrere og det norske storsamfunnet.

Innvandrere og tillit til offentlige institusjoner

Spørsmålet om innvandreres tillit til vertslandets offentlige institusjoner knytter an til et mer fundamentalt spørsmål: Har tillit mellom mennesker pre-politiske, kulturelle røtter, eller er det primært et resultat av hvilke samfunnsinstitusjoner folk lever under? Noen har hevdet at tillit har mest å gjøre med kultur, i form av disposisjoner innlært gjennom barndom og sosialisering (Putnam 1993; Uslaner 2002; Bergh & Bjørnskov 2014). Andre har hevdet at det som har mest å si er om man faktisk møter institusjoner som det er rimelig å ha tillit til, og som regulerer sosial samhandling på en måte som oppleves som forutsigbar og rettferdig (Rothstein & Stolle 2008; Freitag & Bühlmann 2009; Nannestad et al. 2014). Det kan for eksempel være rimelig å vise tillit til et politikorps som er effektivt og rettferdig, men det er ikke spesielt rasjonelt å ha tillit til et politikorps som er korrupt og inkompetent. Et effektivt retts- og politivesen gjør det dessuten lettere å stole på at andre mennesker oppfører seg som de skal.

Antakelig har både kulturalistiske og institusjonelle forklaringer noe for seg. Komparative survey-undersøkelser blant innvandrere i ulike vestlige land har for eksempel vist at innvandreres møte med offentlige institusjoner kan bidra til å utvikle en positiv opplevelse av medborgerskap, tilhørighet og tillit avhengig av kvaliteten på institusjonene (Dinesen 2011; Nannestad et al. 2014). Både Ljunge (2014) og Moschion & Tabasso (2013) konkluderer med at det har noe å si både hvor man kommer fra og hvor man kommer til: Barn av innvandrere fra lavtillits-samfunn fortsetter ofte å ha et lavere tillitsnivå enn andre, men gode institusjoner og et høyt tillitsnivå i landet de kommer til, gjør likevel at også deres tillit øker over tid (Ljunge 2014).

Vi vet imidlertid lite om de konkrete sosiale mekanismene og prosessene som bidrar til å bygge opp eller bryte ned tillit når innvandrere møter samfunnets institusjoner. Nannestad et al. (2014) hevder at det har en del å si om innvandrere opplever at samfunnets institusjoner behandler dem på en rettferdig og likeverdig måte. Basert på en survey fra Danmark, viser de at det er tydelige sammenhenger mellom opplevelsen innvandrere har av samfunnets institusjoner, og hvor mye tillit de utviser (Nannestad et al. 2014: 557–58). Når det gjelder befolkningen generelt, har flere hevdet at innretningen på velferdsytelsene har noe å si. I samfunn der velferdsstaten er relativt universell, har folk mer tillit til hverandre enn i samfunn der velferdsytelsene i større grad er behovsprøvd (Larsen 2007). Kumlin og Rothstein (2005) hevder at behovsprøvde ytelser kan oppleves som vilkårlige, og at personer som får eller søker om behovsprøvde ytelser kan oppleve at staten ikke behandler dem rettferdig. De underbygger påstanden med en survey fra Sverige, der de fant at personer som hadde hatt større erfaring med behovsprøving hadde mindre tillit – også kontrol-lert for andre faktorer. Samme tendens fant Soss (1999) i en undersøkelse blant mottakere av ulike typer velferdsytelser i USA. Andre har hevdet at universelle ytelser skaper en sterkere opplevelse av «vi» i et samfunn, som går på tvers av økonomiske skiller (Larsen 2007). Ambisjonen vår i denne artikkelen er å undersøke hvordan disse prosessene utspiller seg på mikronivå, gjennom en kvalitativ studie av møte mellom NAV og somaliske innvandrere i Norge.

Velferdstjenester i reformenes tid

NAV-reformen i perioden 2006–2011, har blitt betegnet som en av Norges største forvaltningsreformer i nyere tid (Andreassen, Fimreite & Hagen 2009). Reformens overordnede målsetninger ble formulert som å få flere i arbeid og færre på trygd, bedre tilpassede tjenester til brukerne og en mer formåls- og kostnadseffektiv organisering. De to statlige etatene trygdeetaten (med ansvar for forvaltning av folketrygdloven) og arbeidsmarkedsetaten (med ansvar for arbeidsformidling) ble dermed slått sammen med den kommunale sosialtjenesten til det som ble NAV (Andreassen & Fossestøl 2011). NAV betjener hele spekteret av de norske velferdsytelsene, fra universelle ytelser som barnetrygd og alderspensjon til behovsprøvde eller tidsavgrensede ytelser som arbeidsledighetstrygd, arbeidsavklaringsstønad og økonomisk sosialhjelp. De fleste innbyggerne i Norge vil derfor i løpet av livet være brukere av NAV (Lundberg 2012). Som vi skal komme tilbake til, er mange somaliske innvandrere avhengige av tidsbegrensede og behovsprøvde ytelser, hvorav mange har knyttet aktivitetskrav til seg.

Reformarbeidet knyttet til slike tidsavgrensede behovsprøvde ytelser har vært preget av tre trender (Berkel & Borghi 2007; Clarke et al. 2007). Den første handler om intensivering av den såkalte «arbeidslinja». Dette innebærer en sterkere vektlegging av mottakernes plikter samt et tydelig skille mellom «passive» og «aktive» ytelser, der stadig flere ytelsesområder knyttes opp mot aktiveringskrav. Lødemel og Trickey (2001) har formulert denne typen aktivitetskrav som «an offer you can’t refuse». Brukt riktig, tenker man seg at denne typen aktivering kan være en måte å hjelpe folk til å ta styring over eget liv på (se f.eks. Arnstein 1969). En annen hovedtrend i reformarbeidet er målsettingen om økt brukermedvirkning og individuell tilpasning, gjerne oppsummert under parolene om «skreddersydde tjenester» og «å sette brukeren i sentrum» (NOU 2004:13). Antakelsen er at brukernes utfordringer er sammensatte og krever individuell tilrettelegging, og at tiltak har større sjanse for å lykkes dersom brukerne selv får være med på å påvirke tiltakenes innhold. Til sist har det vært et mål at NAV-reformen skulle innebære forenkling og standardisering av tiltak og ytelser. Hensikten har vært å øke effektiviteten og rettferdigheten i tjenesteproduksjonen ved å unngå vilkårlig praksis og sikre lik behandling på tvers av geografi og brukergrupper.

Hvordan kan man tenke seg disse reformtrendene har påvirket tilliten hos brukerne? For det første jobber de ansatte i NAV i et spenningsforhold mellom individuell tilpasning og standardisering. Mens prinsippet om standardisering tilsier at like saker skal behandles likt, tilsier prinsippet om individuell tilpasning at tiltak skal utformes i tråd med den enkelte brukerens særegne behov. Dilemmaet oppstår i avveiningen mellom de to. For mye individuell tilpasning kan oppfattes som urettmessig forskjellsbehandling, mens for mye standardisering kan føre til at brukerne blir pådyttet tiltak de ikke har noen nytte av.

Tilliten kan også bli påvirket av hvordan aktiveringen av brukerne fungerer. Aktivitetskrav i forbindelse med sosiale ytelser kan bidra til økt myndiggjøring og ansvarliggjøring av brukerne, slik at de får økt mestringsfølelse og kanskje også mer tillit. Man får klare rammer og rutiner å forholde seg til i hverdagen, og ved å bli stilt krav til, gis man mulighet for mestring. Men å tvinges til noe som ikke oppleves som meningsfullt, vil kunne oppleves som en overstyring av folks ønske om å bestemme over seg selv. Filosofen Avishai Margalit (1996) har hevdet at denne typen overstyring av brukernes autonomi i møte med velferdsforvaltningen kan oppleves som ydmykelse. Ydmykelse blir gjerne definert som eksponering av egen utilstrekkelighet; å bli nedgradert i andres og egnes øyne, å bli ekskludert fra det sosiale fellesskapet, å få sin personlige autonomi invadert eller overstyrt, å bli gjort avhengig av andres vilje (Lazare 1987; Klein 1992; Margalit 1996). Ydmykelse skiller seg fra skam ved å ha et sterkere sosialt element, selv om dette er følelser som kan minne om hverandre. Man kan forstå forskjellen slik: Skam dreier seg ofte om at man opplever at man kommer til kort i egne eller andres øyne. Ydmykelse trenger der-imot ikke handle om at man kommer til kort etter en moralsk standard. Man kan oppleve at man er i sin fulle rett og ikke har handlet galt, men likevel føle seg ydmyket (Collazzoni et al. 2014).

Margalit argumenterer for at så lenge velferdstiltak bidrar til å gjøre brukerne selvhjulpne og løfte dem ut av fattigdom, kan det være legitimt at tiltakene til en viss grad oppleves som en overstyring av personlig autonomi. Krav og overstyring fra NAV-ansattes side vil med andre ord være mindre ydmykende og mer legitime dersom kravene munner ut i kvalifisering til arbeidsliv og reell samfunnsdeltakelse, på en måte som oppleves som meningsfull for mottakeren. Dersom de ikke har den forventede effekten, vil opplevelsen av ydmykelse bare bidra til ytterligere marginalisering.

I den tidligere forskningen på folks møter med det norske velferdsbyråkratiet har mekanismer av typen vi har drøftet her ofte blitt avdekket. Rønning (2005) diskuterer hvordan mottakelsen av sosialhjelp kan oppleves ydmykende. Djuve (2011) viser at deltakerne i introduksjonsprogrammet for flyktninger opplevde ulike former for «tvangsbruk» i programmet som mer legitime dersom de samtidig hadde en tro på at tiltakene ville virke (Djuve 2011). Lundberg viste i sin doktorgrad om brukererfaringer i møte med NAV at folk ofte opplevde møtet med NAV som uforutsigbart, og at mange opplevde NAV som kontrollerende og moraliserende (Lundberg 2012). Det samme funnet kommer fram i en studie han og Syltevik publiserte et år senere (Lundberg & Syltevik 2013). Tesdal (2015) finner at saksbehandlere i NAV kunne oppleve det som et dilemma at de iblant var nødt til å bruke makt for å få brukerne til å gjøre noe de ikke ønsket, og at dette «kunne ta motet fra brukerne» (ibid: 71).

Somaliske innvandrere som prisme og som case

Når det gjelder hvordan møtet med velferdsstatens institusjoner kan forme opplevelse av tillit og medborgerskap, kan de somaliske innvandrerne i Norge kan være et særlig interessant case å studere. Blant alle innvandrergruppene i Norge er kanskje somaliske innvandrere de som har møtt størst utfordringer knyttet til økonomisk og sosial integrasjon. Et gjennomgangstema i forskningen på deres situasjon er at somaliske innvandrere ofte viser lav grad av tillit til offentlige institusjoner (Engebrigtsen & Farstad 2004; Engebrigtsen & Fuglerud 2009; Fangen 2008; Open Society Foundation 2013). Ved å undersøke hvordan møtet med en av de sentrale norske samfunnsinstitusjonene bidrar til enten å bygge opp eller bryte ned deres følelse av tillit, ønsker vi å belyse både de konkrete utfordringene i møtet mellom NAV og en marginalisert brukergruppe, og mer generelle integrasjonsprosesser i møtet mellom innvandrere og det norske storsamfunnet.

Den norske befolkningen med somalisk bakgrunn har vokst fra mindre enn 1400 personer i 1990 til mer enn 37 361 personer per 1.1.2015, hvorav 10 298 er født i Norge. De aller fleste av dem som selv har innvandret, har kommet som flyktninger eller som familieinnvandrere i deres kjølvann, etter at den somaliske staten under president Siad Barre kollapset i 1991 og det ble borgerkrig i landet. Somaliere kommer altså fra et samfunn som i nesten en hel generasjon har vært uten sentraladministrasjon og statlig infrastruktur. Den sosiale organiseringen har vært klanbasert, noe som har preget både lagdelingen og skillelinjene i samfunnet og de kulturelle identitetene i befolkningen.

I Norge har somaliske innvandrere hatt utfordringer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Ifølge tall fra SSB er bare rundt 30 prosent av den voksne somaliske befolkningen i dag sysselsatt – om lag 34 prosent av mennene og 21 prosent av kvinnene. Dette har til en viss grad sammenheng med kort botid, men selv for dem med mer enn sju års botid er sysselsettingen under 40 prosent (tall hentet fra ssb.no, 20.11.2015). Undersøkelser viser at de som er i jobb hovedsakelig befinner seg i arbeidsmarkedets randsoner, med lav inntekt, mye deltidsarbeid og midlertidige ansettelser, dårlig arbeidsmiljø og lite autonomi i arbeidet (Henriksen 2010). Årsakene til deres utsatte posisjon på arbeidsmarkedet er sammensatte, men mest grunnleggende er antakelig manglende skolegang og få formelle kvalifikasjoner fra hjemlandet. I et kompetansekrevende arbeidsmarked som det norske, der formelle kvalifikasjoner og dokumentasjon spiller en viktig rolle også i de yrkene som normalt ikke krever høy utdanning, kan somaliske innvandrere slite med å få innpass. I tillegg er somaliere sannsynligvis blant de innvandrergruppene som er mest utsatt for diskriminering i Norge.1

Den lave sysselsettingen gjør at store deler av den somaliske befolkningen er avhengig av støtte fra NAV. Samtidig er somaliere en relativt ung innvandrergruppe (mer enn 80 prosent er under 40 år), og mange mottar såkalt tidsbegrensede ytelser med aktivitetskrav knyttet til seg – altså støtteordninger der NAV kan kreve deltakelse i ulike typer aktiviteter som betingelse for utbetaling av støtte. Mange somaliere har også relativt liten kontaktflate overfor det norske samfunnet, og NAV er derfor en sentral arena for deres møte med det norske samfunnet.

Data og metode

Analysen er basert på kvalitative intervjuer med somaliske innvandrere med mye erfaring som brukere i NAV på den ene siden, og ansatte i NAV som har mye erfaring med somaliske brukere på den andre. Når det gjelder de somaliske innvandrerne, har vi konsentrert oss om voksne personer som har innvandret fra Somalia og utelatt personer som er født eller oppvokst i Norge, da deres utdanning og erfaringer med det norske samfunnet vil være langt mer sammensatte. Utvalget er ikke representativt for somaliske innvandrere i Norge, ettersom vi bevisst har forsøkt å rekruttere folk som har mye NAV-erfaring. Heller ikke utvalget av NAV-ansatte er representativt. Vi intervjuet hovedsakelig ansatte ved kontorer med mange somaliske brukere, men vi søkte å oppnå en viss spredning med tanke på fordeling mellom ansatte både i statlig og kommunal del, samt personer som jobber i førstelinjen og personer som jobber i det vi kan kalle andrelinjetjenesten (bl.a. NAV Intro).

Ulike deler av NAV har ulike formål, vilkår og regelverk, men vi har ikke foretatt noe systematisk skille mellom for eksempel statlig og kommunal del. Dels er materialet for lite, men den viktigste årsaken er empirisk. De aller fleste av våre somaliske informanter var såkalte «fler-brukere» som gjennom lang tid har vært i kontakt med mange ulike deler av NAV-systemet. Selv om de i noen tilfeller la vekt på forskjellene mellom ulike deler av forvaltningen, er de fleste erfaringene deres mer diffuse og preget av generelle betraktninger etter møtet med NAV-systemet. For brukergrupper med lite systemkunnskap kan det være krevende å skille mellom ulike deler av regelverket. Å bryte ned deres erfaringer etter hvorvidt de var basert på møtet med den ene eller andre delen, ville i mange tilfeller gi liten mening. Det er likevel erfaringene med behovsprøvde og tidsbegrensede ytelser – som dag-penger, sosialhjelp, bostøtte, overgangsstønad og arbeidsavklaringspenger – som dominerer informantenes fortellinger.

Intervjuene med somaliske innvandrere ble gjennomført som fokusgruppeintervjuer med mellom fire og seks personer i hver gruppe. I alt arrangerte vi sju fokusgrupper med somaliske innvandrere med til sammen 35 personer. I tre av gruppene var det bare menn, i tre av gruppene var det bare kvinner, mens det i den siste var både menn og kvinner. De fleste kvinnene ble rekruttert gjennom ulike typer arbeidsmarkedsrelaterte tiltak, mens mennene hovedsakelig ble rekruttert på kafeer i Grønlandsområdet. Hver fokusgruppe varte fra én og en halv til tre timer. Samtalene ble gjennomført dels på somalisk ved hjelp av tolk, og dels på norsk, avhengig av informantenes ønsker. En ulempe ved fokusgrupper er at de begrenser tilgangen til informasjon om individuelle erfaringer, men til gjengjeld gir de god innsikt i mer felles forståelsesrammer og talemåter innad i en gruppe. I tillegg intervjuet vi 15 NAV-ansatte, fordelt på tre fokusgrupper: fem ansatte i førstelinjetjenesten (publikumsmottak og saksbehandlere) ved NAV-kontorer i Oslo, fem ansatte i førstelinjetjenesten ved NAV-kontorer i Buskerud, og fem ansatte i andrelinjetjenesten i Oslo. Alle intervjuer ble tatt opp på bånd og oversatt og transkribert av somalisktalende forskningsassistenter.

Somaliernes opplevelser i møte med NAV

Alle fokusgruppene bar preg av at informantene hadde negative erfaringer med NAV. Som eksempel kan vi bruke et sitat fra «Abdi», en eldre somalisk mann som tok ordet tidlig i den første fokusgruppen vi arrangerte:

Ofte føler jeg at NAV skader mennesker heller enn å hjelpe dem. At de lager de problemene som folk opplever i samfunnet. Det at folk ikke har noen jobb, ikke har noe sted å bo, ingenting å leve av og ingenting å ta seg til, at de bare blir gående på gaten ... At det kan føres tilbake til kontakten med NAV, at det er NAV som skaper disse problemene.

Utsagnet ga umiddelbar gjenklang i gruppen, og flere av de andre nikket og kom med støttende bemerkninger. Eksempler på det som ble oppfattet som dårlig og urettferdig behandling, var gjennomgangstema i alle de sju fokusgruppene. Et stadig tilbakevendende tema var at NAV gjorde det vanskeligere for somalierne å delta i det norske samfunnet, og at NAV bidro til å forsterke deres problemer i møtet med arbeidsmarkedet snarere enn å hjelpe dem.

Informantenes forhold til de ansatte i NAV var likevel ikke bare negativt. Mange var opptatt av å understreke at de som jobber i NAV er flinke og sympatiske. De fleste ønsket seg mer tid med saksbehandlerne, ikke mindre. Likevel hadde de fleste altså en grunnleggende opplevelse av kontakten med NAV som negativ.

Hvorfor ble det slik? Vårt intervjumateriale tyder på at det allerede i starten er mye som skjærer seg mellom NAV og somaliske brukere. Det gjelder kommunikasjon, språk og tolkninger av hva som blir sagt og gjort. Dels handler dette om lav «byråkratisk kompetanse» hos mange somaliske brukere, og dels handler det om mangel på tolker og tidspress i førstelinjetjenesten. I alle intervjuene var dette gjennomgangstema: kompliserte skjemaer som brukerne ikke forstår, vedtak om avslag eller pålegg som gis uten at de får en begrunnelse som de forstår, henvisning til lover og paragrafer som de ikke kjenner til, og møter med stadig nye saksbehandlere som ikke kjenner deres situasjon. Innsikten om at ressurssvake brukergrupper ofte møter høye terskler inn i hjelpeapparatet, er et sentralt tema i tidligere forskning på norsk velferdsforvaltning (Lundberg 2012). Somaliske flyktninger er likevel særlig utsatt, siden mange har dårlige kunnskaper i skriftlig norsk, og somaliere flest har liten erfaring med skriftlig informasjon og byråkratiske regler og rutiner. Flere forteller at de møter opp i publikumsmottaket og stiller seg i kø for en samtale, men at de får beskjed om å komme tilbake når de har fylt ut et skjema som kan lastes ned fra internett. For mange er dette et uoverstigelig hinder, og flere trekker fram at disse tersklene har blitt høyere i takt med at stadig mer saksbehandling blir gjort elektronisk på nett. Mange forteller at de er avhengig av hjelp fra venner eller familiemedlemmer i kontakten med NAV. For dem som har relativt gode språkkunnskaper, kan pågangen av folk som trenger hjelp bli en betydelig påkjenning. En av våre informanter som behersket norsk godt, kunne fortelle at hun daglig fikk forespørsler om å hjelpe andre med skjemaer og søknader, og at hun stadig måtte avvise folk som trengte hjelp fordi hun ikke hadde tid til alle.

En mistanke om forskjellsbehandling

Mange av informantene mente at de fikk dårligere behandling fordi de var somaliere. På direkte spørsmål om somaliere ble behandlet annerledes enn andre, svarte en av informantene slik:

Noen [i NAV] sier det rett ut: «Dere somaliere, dere kommer her og skal bare ha». Vi somaliere, uansett hvor vi er, vi får det vanskelig. Vi får ikke jobb. Jeg synes norske medier bruker aller mest tid på oss. Det er ikke bare somaliere som misbruker staten. Jeg ser også norske som misbruker staten. Flere millioner. Men det står ikke i media. Vi føler oss veldig trykket ned.

Dette sitatet illustrerer et gjennomgangstema i intervjuene: Hver gang temaet stigmatisering og fordommer mot somaliere blant NAV-ansatte kom opp, ble dette umiddelbart satt i sammenheng med den generelle stigmatiseringen informantene opplevde at de ble utsatt for i media. Det kan virke som om det var uklart for mange av informantene hvor den generelle stigmatiseringen de følte seg utsatt for sluttet, og hvor den eventuelle spesifikke stigmatiseringen de mente de møtte i NAV begynte. Mange ser ut til å ha en opplevelse av at de generelt blir stigmatisert, og at dette derfor også gjelder i NAV.

Stemmer dette? Det vil være rart om det ikke er noen somaliske informanter som møter stigmatisering qua somaliere, ettersom en del NAV-ansatte tross alt antakelig deler mange av de samme stereotypiene og holdningene som resten av befolkningen. Noen av informantene i NAV ga tydelig uttrykk for at somaliere var en mer vanskelig gruppe enn andre:

Altså, det er jo brukere fra noen grupper det er vanskeligere å ha med å gjøre, det erfarer man. (...) men jeg må nok si at somaliske brukere ofte er vanskelige. Der er det vanskelig å få til ting. (...) Det er så mye ... Språket og kommunikasjonen, for det første. Og bare innstillingen ... De setter seg på bakbeina og vil ikke samarbeide konstruktivt.

Flere NAV-ansatte fortalte at det ofte var mye negativt fokus på somaliere som en krevende brukergruppe blant ansatte. Men de la også vekt på at de nettopp derfor var ekstra bevisste på å ikke møte somaliere med fordommer. Flere NAV-ansatte fortalte at de opplevde at det var mye rykter blant somaliere om hvordan NAV fungerte: Den hadde fått det, den hadde ikke fått det, den saksbehandleren er ok, men ikke han ... og så videre. Flere mente at somaliere ofte hadde helt gale oppfatninger og forventninger knyttet til NAV-systemet, som følge av det de omtalte som en lite pålitelig «jungeltelegraf».

Ut fra vår studie kan vi ikke å si noe om hvorvidt eller i hvor stor grad somaliere blir møtt med fordomsfull behandling i NAV. Poenget er at den lokale skjønnsutøvelsen på NAV-kontorene, og myndigheten den enkelte NAV-ansatte har til å ta avgjørelser ang. utbetalinger, tiltak, osv. – i kombinasjon med svak byråkratisk kompetanse hos brukerne – bidrar til en usikkerhet hos mange brukere om hva som ligger bak vedtakene. Fra den enkelte brukerens perspektiv er det vanskelig å vite om saksbehandleren bare fulgte reglene i en gitt situasjon, eller om saksbehandleren gjorde et vedtak fordi vedkommende har fordommer mot somaliere. Denne usikkerheten preget de fleste av våre informanter.

Opplevelser av ydmykelse i møte med systemet

Et enda mer sentralt gjennomgangstema var opplevelsen av å bli ydmyket i møte med systemet. Historien til «Ali», en mann i begynnelsen av 30-årene, kan fungere som illustrasjon. Hans fortelling handler om kronisk arbeidsledighet og en tilværelse ut og inn av ulike NAV-tiltak og møter med stadig nye saksbehandlere. Hans høyeste ønske var å få en jobb og kunne forsørge seg selv. Men han var ikke særlig flink i norsk, verken muntlig eller skriftlig. Han hadde ikke fullført grunnskolen, og han hadde ingen relevant arbeidserfaring. Han hadde hatt noen vikariater og strøjobber som ringevakt for ulike renholdsfirmaer, men aldri noe fast over tid. Når han oppsøkte NAV, var det både fordi han trengte hjelp til å overleve økonomisk, men også fordi han ønsket hjelp til å skaffe seg relevant kompetanse og til å søke på jobber. Men han opplevde ikke å få noen av delene. I stedet følte han at han ble møtt med mistenksomhet, bebreidende blikk og negative kommentarer. Hans oppsummering av kommunikasjonen med NAV lyder slik:

Jeg går dit for å få hjelp til å finne jobber, men i stedet sier de bare: «Hvorfor har du ikke gjort mer selv? Hvorfor har du ikke søkt på flere jobber? Hvorfor har du ikke tatt mer initiativ? Du kan ikke bare gå hjemme, vet du ...». Sånn er det de sier til meg, hele tiden. Det hjelper jo ikke.

Hver gang han gikk ut av NAV-kontoret, hadde han litt mindre tro på at han noensinne vil klare å få en jobb. For «Ali» – som selv mener at han er svært motivert for å jobbe – var det ydmykende å erfare det han opplevde som gjentatte implisitte anklager.

Opplevelsen av ydmykelse henger nær sammen med det å få sine personlige valg og sitt privatliv vurdert med kritiske blikk. «Fatuma», en kvinne i 30-årene med fem barn, forteller om det på denne måten:

Jeg må velge ut en dag jeg orker å gå på NAV. Hvis jeg har en dårlig dag og er litt nede, så kan det knekke meg helt å gå der. Noen av dem setter seg selv i en posisjon som er så mye høyere enn deg. Bare et ord de sier kan knekke deg. De trykker ned selvrespekten din, de får deg til å føle deg så liten. Hver gang jeg går ut av NAV-kontoret, føler jeg meg litt mindre. Sist gang jeg var på NAV, snakket jeg med en dame som fikk meg til å bli så sint. Jeg følte meg dårlig. Jeg skulle bare levere noen papirer. Men hun lurte på hva jeg brukte pengene mine på, og snakket bare om hvilke klær jeg kjøper til barna mine, merkeklær, Adidas. Det er ikke hennes sak. Det er mitt problem. Det er min økonomi. De har kalkulator, liksom «har du kjøpt klær, har du gjort det, har du gjort det. Du må ikke spise luksusmat. De sier nei, nei, ikke lov, ikke merkeklær». De styrer veldig mye. Ellers får du ikke hjelp.

Å bidra til en fornuftig husholdningsøkonomi hos brukerne, er en viktig del av jobben til NAV-ansatte. For mange brukere oppleves likevel spørsmålene og veiledningen som mistenkeliggjøring og nedvurdering av deres evne til å ta fornuftige valg selv.

«Asha», en kvinne i slutten av 20-årene, forteller det samme. Hun er særlig opptatt av den offentlige ydmykelsen det innebærer å måtte svare på spørsmål om privatliv og økonomi i publikumsmottaket:

De som sitter i publikumsmottaket er de verste jeg vet. Jeg skal levere et papir, for eksempel. Det er ikke hun i resepsjonen som skal ha det, det er saksbehandlerne. Likevel stiller hun meg masse spørsmål: Hvorfor jobber du ikke, hvorfor det og hvorfor det? Hun spør om livet ditt. Hvor er mannen din? Står han på Grønland? Hvorfor jobber han ikke? Det føles ekkelt. [...] Men det er noen få som er hyggelige. Ja, jeg vet hvem som er hyggelige. Så hver gang jeg kommer til resepsjonen trekker jeg tre–fire kølapper, så jeg hopper over dem jeg ikke vil være hos. Til slutt kommer det opp noen som er ok, så går jeg til dem.

På oppfølgingsspørsmål om hva det innebærer at en ansatt i publikumsmottaket er hyggelig, svarer hun at det er en som «ikke snakker så mye» eller som i hvert fall «snakker lavt». «Ali», «Fatuma» og «Asha» sine historier er typiske for mange av dem vi snakket med. De ønsket hjelp med kvalifisering, formidling og jobbsøking. Men i stedet følte de at saksbehandlerne stiller spørsmål ved deres motiver og moral. Møtene med stadig nye saksbehandlere oppleves som et forhør, der forbruk, familieliv og motivasjon gang på gang settes under lupen. Det at hele ens person gjøres til gjenstand for fremmedes kritiske og granskende blikk, kombinert med følelsen av aldri å være god nok, oppleves som krenkende og ydmykende.

«Ikke akkurat noe du kan vise til en arbeidsgiver»

I drøftingen av hvordan tiltakene til NAV kunne påvirke tilliten hos brukerne, løftet vi fram muligheten for økt myndiggjøring og mestring. Dersom den enkelte brukeren blir sendt på tiltak som oppleves som meningsfulle og som kan bidra til økt selvhjulpenhet, kan man tenke seg at tilliten og tilhørigheten øker som følge av møtet med NAV. Det ville fortsatt være en risiko for overstyring av autonomi, men dette ville antakelig ikke bli opplevd som like ille dersom brukerne selv trodde det ville føre noe sted. Slik var det imidlertid ikke. De aller fleste var i utgangspunktet positive til å kunne komme i arbeid, men det var svært få som hadde noen tro på at tiltakene til NAV kunne bringe dem nærmere en jobb.

Praksisplasser var uten tvil den typen tiltak som brukerne var minst fornøyd med, i tråd med tidligere studier på feltet (Sandbæk & Djuve 2012). Når praksisplasser framsto som det minst «populære» tiltaket, kan dette ha sammenheng med at det er her skuffelsen er størst: mange har hatt en forventning om at praksisen vil føre til ansettelse, og for mange er det tungt å oppleve at så ikke skjer, gang på gang.

Historien til «Mohamed», en mann i 50-årene, kan fungere som illustrasjon. Han hadde bodd i Norge i ti år, men snakket ikke særlig godt norsk. Da vi møtte ham, hadde han akkurat avsluttet noen måneders praksis i en rengjøringsbedrift. Han ønsket å fortsette å jobbe der, og fortalte at han hadde vært så pliktoppfyllende som mulig. Dagen før vårt intervju hadde han likevel fått beskjed om at det ikke ble noen jobb videre. I stedet tok de inn en ny person på praksisplass fra NAV. Men han klandret ikke rengjøringsbedriften. Han klandret NAV, og politikerne som hadde laget ordningen med praksisplasser:

Jeg har vært igjennom så mange praksisplasser. Senest i går fikk jeg en tekstmelding om at min praksisplass er over. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Og jeg gruer meg til å besøke NAV igjen. Jeg orker ikke flere praksiser. [pause] Skal jeg være ærlig, så er det helt ubegripelig for meg at NAV holder på med det her, at politikerne har bestemt det sånn. Det er bare gratis arbeidskraft for arbeidsgiverne, måned etter måned, år etter år, som ikke fører noe sted. Når praksisen er ferdig, står det en ny kandidat klar – hvorfor skal de ansette noen når de får gratis arbeidskraft fra NAV? Arbeidsgiverne utnytter oss. Men det er klart at de gjør det, når de har sjansen. (...) Det er ikke sånn det burde være.

Holdningene til å gå på kurs var i utgangspunktet mer positive. Mange vi snakket med var klar over at de ikke hadde de nødvendige kvalifikasjonene til å konkurrere på det norske arbeidsmarkedet, og de ønsket derfor å styrke sin kompetanse. De færreste var likevel fornøyd med kursene de hadde deltatt på. Mange hadde konkrete ønsker, for eksempel hjelp til å ta førerkort for å kunne kjøre drosje, hjelp til å ta en helsefaglig utdanning e.l. Mange understreket at de trenger det noe uspesifiserte begrepet «papirer». Men de færreste får sine ønsker oppfylt. De fleste hadde omfattende erfaringer med ulike typer motivasjonskurs, jobbsøkerkurs og aktiveringskurs, men ingen trodde at slike kurs ga dem noen reell kvalifisering de kunne bruke på arbeidsmarkedet. En mann i 40-årene uttrykte det slik:

Vi har kofferten full av kurspapirer (latter). Kursene de sender oss til er mer som et kaffemøte, man drikker kaffe og bare sitter der. Det virker ikke som de som arrangerer kursene regner med at vi skal få noe ut av det (...) Det er ikke akkurat noe du kan vise til en arbeidsgiver ...

Når det gjaldt norskopplæring derimot, var informantene overveiende positive. Et flertall sa at de ønsket mer norskopplæring, men mange var også klar over at de hadde en svært lang vei å gå. Følgende sitat kom under en samtale med en gruppe kvinner i kvalifiseringsprogrammet (KVP), der praksisutplassering blir kombinert med blant annet arbeidsrettet norskopplæring. Alle i gruppen var enige om at norskopplæringen var det beste med hele programmet, men de følte at det var et altfor hardt press om å avslutte kurset og bli klar for jobb:

Det er mye bedre med kurs enn med praksis. Vi vil ha mer undervisning. Språk, skriftlig norsk. Men det er ikke nok. Hvis man bygger et hus, så bygger man ikke øverste etasje først. Man bygger nederste etasje først. Men NAV vil bygge den øverste. Det går ikke an. Man må først lære norsk før man kan begynne å jobbe. Men vi har ikke noe valg. Det er de som bestemmer. Vi må gjøre som de vil. De presser oss veldig ...

Informantenes forhold til tiltak framstår altså som ambivalent. De fleste vi snakket med, var avhengige av ulike ytelser som dagpenger, sosialhjelp, arbeidsavklaringspenger og overgangsstønad, med tilhørende aktivitetskrav. De aller fleste var fullt klar over at de manglet de kvalifikasjonene som skal til for å lykkes på arbeidsmarkedet, og de hadde et sterkt ønske om mer formell kvalifisering og norskopplæring. Men mange anså tiltakene de gikk på som lite relevante og nyttige. De har likevel ikke noe reelt valg, og de fleste uttrykte tydelig at aktiveringsregimet som de fleste av dem er (eller har vært) underlagt, oppleves som ren tvang.

«Et system for Ola og Kari»

En del ansatte i NAV var opptatt av at mange somaliere tilsynelatende ikke ønsket å gå på tiltak. Blant de ansatte i førstelinjetjenesten var det vanlig å tolke dette som manglende motivasjon:

Min erfaring er at somaliske brukere ofte er utrolig godt klar over rettighetene sine. Det kan de! De vet at de har krav på det og det, og skal ha og skal ha. Men når vi sier at de må gjøre noe for å få penger ... da vil de ikke. De vil ikke på kurs, vil ikke på praksis, vil ikke ha noe av det jeg tilbyr dem. Hva skal jeg gjøre da? Når jeg har et fint kurs å sende dem på, og de ikke vil?

Andre NAV-ansatte la derimot vekt på at de byråkratiske rammene for NAVs arbeid kunne virke ødeleggende i møtet med de særskilte behovene som mange brukere med flyktningbakgrunn har, og da kanskje særlig somaliske brukere. Dette gjaldt ikke minst de informan-tene som ikke jobbet direkte i førstelinjetjenesten. Flere av disse var opptatt av at virkemiddelapparatet som er til rådighet er dårlig tilpasset brukere som mangler grunnleggende utdanning.

NAVs tiltaksapparat hviler på et tydelig skille mellom «arbeidsrettede tiltak» og grunnopplæring – i form av språkopplæring og grunnskole. Mens NAV har ansvaret for førstnevnte, er det kommunene som har ansvaret for sistnevnte. NAVs tiltak er hjemlet i lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (2006), samt i forskrift om arbeidsrettede tiltak, mens den kommunale grunnopplæringen i norsk språk er hjemlet i introduksjonsloven (2005). Ettersom disse i liten grad forholder seg til hverandre på dette punktet, er de fleste NAV-kontorer overlatt til å følge årlige mål og disponeringsbrev som i generelle ordelag omtaler arbeidsdelingen mellom NAV og kommunene samt vektleggingen av NAVs tiltak som «arbeidsrettede». I mål og disponeringsbrev til fylkene for 2014 heter det for eksempel at ansvaret for grunnleggende opplæring i norsk ligger hos kommunene og utdanningsmyndighetene, og at opplæringen fra NAV skal være et tillegg til, og ikke en erstatning for, den opplæringen som kommunene har ansvaret for. Norskopplæring kan inngå som et delelement i AMO-kurs for målgrupper med mangelfulle norskkunnskaper, men hovedinnholdet skal være såkalt «arbeidsrettet».

I sine vurderinger av hvor formålstjenlig dagens arbeidsrettede aktiveringsregime er for mange somaliske brukere, var enkelte NAV-ansatte helt på linje med våre somaliske informanter, og flere hadde forståelse for deres frustrasjon og motvilje:

Noe av den mistilliten, krenkelsen og håpløsheten [som somaliske brukere opplever i møte med NAV] handler om at det er et system som ikke fungerer for dem. For dem kan det virke som at NAV ikke vil deg vel.

De fleste NAV-ansatte mente i likhet med de fleste av våre somaliske informanter at somaliernes største utfordring på det norske arbeidsmarkedet handler om mangel på kvalifikasjoner. Samtidig understreker de at den kvalifiseringen som NAV tilbyr, ikke treffer deres behov. Flere understreket at arbeidsrettede tiltak er meningsfulle først når man allerede har en grunnleggende kompetanse som lar seg omsette på arbeidsmarkedet. En av informantene omtalte det som et «system for Ola og Kari»:

Systemet vi opererer i er laget for Ola og Kari som har mistet jobben sin, men de har jo gjerne videregående ... Man har ikke tatt innover seg hva som trengs. Systemet vårt er ikke dimensjonert for at du har en stor innvandrergruppe som ikke engang har grunnskole ... Jeg snakket med en somalier i slutten av 30-årene. Han har bodd i Norge i ti år og prøvd å få seg jobb hele tiden. De siste fem årene stagnerer jo utviklingen når det gjelder norsk. Og så brytes moralen ned. Ti år! Tenk om han hadde fått et realistisk løp. Med ordentlig skolegang. Han har jo uansett holdt meg og mine kollegaer i arbeid i ti år ...

Mange NAV-ansatte etterlyser muligheten til å bruke grunnleggende opplæring som en del av tiltakskjeden. Men NAV har i dag ingen mulighet til å bruke grunnopplæring eller videregående opplæring, og svært begrensede muligheter til å anvende norskopplæring som aktivitetskrav. De fleste henviser til arbeidsdelingen mellom NAV og kommunene. Et illustrerende eksempel på dette er følgende sitat fra intervjuet med en av de NAV-ansatte:

Grunnopplæring ... det er snakk om folk som ikke kan lese og skrive tilstrekkelig. Den grunnopplæringa finnes ikke i NAV. Så den må gis av kommunen gjennom voksenopplæringen. (...) Problemet er å få den undervisningen koblet med penger. Kommunen sier nei til det. De sier «nei, du får ikke sosialhjelp for å gå på grunnskole». De vil ha deg ut i en vaskejobb. Men hvor lenge holder du i den vaskejobben? Grunnskolen er fundamentet. Men det sier kommunen nei til. NAV sier nå nei til grunnskolerettet norsk sammen med AAP fordi det ikke er arbeidsrettet. (...) det er et symptom på at det er vanskelig å få aksept for at grunnopplæring i norsk, matematikk, engelsk, samfunnsfag – eller bare norsk – er noe som skal og må til.

Lignende synspunkter kom til uttrykk i flere av intervjuene med NAV-ansatte. Mange av de ansatte i NAV opplevde det altså som svært frustrerende ikke å kunne kreve eller tilby aktiviteter som var tilpasset de behovene som mange somaliske innvandrere har. Samtidig pekte de på stadig skiftende målstyringskriterier som gjorde det vanskelig for dem å utøve nødvendig skjønn og fleksibilitet i møte med disse brukerne. Resultatet ble det de kalte en evig runddans av meningsløse krav og tiltak som sjelden førte noe sted.

Ydmykelse, aggresjon og (mis)tillit

Møtet med krav om aktiviteter som føles meningsløse, følelsen av mistenkeliggjøring og mistanken om forskjellsbehandling i møtet med NAV opplevdes av mange somaliske brukere som svært ydmykende. Hva gjør så denne opplevelsen med deres mer generelle opplevelse av tilhørighet, medborgerskap og tillit? Innledningsvis trakk vi fram to psykologiske reaksjoner på ydmykelse, én rettet innover og én rettet utover, og begge kommer tydelig fram i vårt intervjumateriale. På den ene siden beskriver mange en følelse av motløshet og apati. Den samme «Mohamed» som nettopp hadde fått beskjed om at praksisperioden hans var over og at han skulle erstattes av en annen, fortalte følgende:

Det er ubehagelig å måtte gå igjennom det samme om og om igjen. Ikke sant, første gang er du full av håp. Du tenker at det her skal gi deg jobb. At du har fått en sjanse. Men så går det ikke. Og så, andre gang, er du litt mer skeptisk. Og så får du ikke jobb da heller. Og så, tredje gangen, har du kanskje gitt opp. Da er det ikke sikkert du gidder å komme presis på jobb en gang. Men denne gangen prøvde jeg virkelig. Og nå må jeg begynne på nytt. Jeg vet ikke om jeg orker.

«Mohameds» reaksjon var preget av skuffelse og sviktende motivasjon. Andre ga uttrykk for et sterkt sinne i møtet med NAV. I en fokusgruppe kom drapet på en NAV-ansatt i 2013 opp i diskusjonen. Alle i gruppen ga uttrykk for at hendelsen var tragisk og at slike handlinger ikke kan aksepteres, men samtidig hadde de forståelse for at det kan bygge seg opp et voldsomt raseri som kan resultere i denne typen handlinger. Her er det viktig å understreke at forståelse av hva som kunne motivere en slik ugjerning, ikke er det samme som å bifalle den. Deltakerne i gruppen antok at drapsmannen hadde en liknende opplevelse av ydmykelse i møtet med NAV som de selv mange ganger hadde følt på. At denne antakelsen neppe stemte med den faktiske motivasjonen til gjerningsmannen i dette tilfellet, er irrelevant. Poenget var at informantene umiddelbart tolket ugjerningen inn i en ramme av ydmykelse og avmakt i møtet med byråkratiet.

Samtalene ga også innblikk i mer subtile måter å vise motstand på. Det var for eksempel ingen historier som vakte like mye begeistring i fokusgruppene som dem om folk som hadde «vunnet» over NAV, enten ved å få medhold i en klage eller at et vedtak ble omgjort av andre grunner. Å sette seg inn i reglene, søke juridisk bistand og påklage avslag til fylkesmannen, var blant de få mulighetene til å føle en form for mestring i møtet med NAV-systemet. Flere ga uttrykk for at det viktigste i slike tilfeller var at motparten innrømmet sin feil. En kvinne som hadde fått omgjort et vedtak, var for eksempel svært frustrert over at saksbehandleren aldri hadde innrømmet for henne i ettertid at han hadde gjort en feil. Omgjøringen av vedtaket var bare en halv seier. Pengene var viktig, men den moralske seieren og dermed gjenopprettelsen av egen selvrespekt var vel så avgjørende.

På hvilken måte kan disse erfaringene påvirke tilliten hos de somaliske brukerne? Tillit har blitt definert på ulike måter (se for eksempel diskusjonen hos Markova & Gillespie 2008). Likevel er det gjennomgående i flere av definisjonene at tillit handler om at man forventer at andre personer eller institusjoner vil behandle deg godt og rettferdig, selv om de ikke er tvunget til det. Motsetningen til tillit er mistillit: At man antar at en annen person eller institusjon ikke vil behandle deg godt og rettferdig med mindre de er nødt. Flere forskere har også gjort et skille mellom generalisert tillit og mer spesifikke former for tillit (Nannestad 2008). Konseptet generalisert tillit antyder at folk har et slags generelt tillitsnivå til andre personer, enten de er kjente eller fremmede. Mer spesifikke former for tillit gjelder da ikke generelt for «folk», men for dem man kjenner eller for bestemte grupper: Man stoler kanskje på sosiologer, men ikke på statsvitere. Det er videre vanlig å skille mellom generalisert tillit og institusjonell tillit. Det er for eksempel mulig å ha lav tillit til institusjoner, som NAV, men likevel ha høy tillit til folk flest – og vice versa. Mye tyder imidlertid at disse formene for tillit henger sammen og kan påvirke hverandre gjensidig (Newton & Zmerli 2011).

Vi har ikke kunnet måle eventuelle endringer i brukernes generelle eller institusjonelle tillit før og etter interaksjonen med NAV. Vi kan imidlertid trekke veksler på eksperimentell sosialpsykologisk forskning når man gjør tolkninger av sitt empiriske materiale (se Elgvin og Friberg 2014 for mer om dette). Mekanismene sosialpsykologer har identifisert er ofte mer presise – og bedre belagt – enn tolkningene man kan gjøre på bakgrunn av intervjuer.

Det begrepet vi har brukt i denne artikkelen som en grunnbetegnelse på somaliernes erfaringer, er ydmykelse. Ifølge noen psykologer kan ydmykende erfaringer ha stor betydning for utvikling av tillit. Leask (2013) hevder for eksempel at den sentrale konsekvensen av ydmykelse er det han kaller å miste tillit til verden («losing trust in the world»). Når man blir ydmyket, blir ikke det man opplever som urettferdig rettet opp igjen av den andre – den andre vil deg ikke vel, rett og slett. En banal konklusjon er at opplevelsene de somaliske informantene hadde hatt med NAV reduserte deres tillit til NAV som institusjon: Dersom man forstår tillit som en antakelse om at en person eller institusjon vil behandle deg bra selv om vedkommende ikke er nødt til det, kan så godt som ingen av informantene i studien vår sies å ha særlig stor tillit til NAV som institusjon, og tilliten synes å synke jo mer de har hatt med NAV å gjøre. Slik vi skrev over, utelukker imidlertid ikke det at de kan ha tillit til noen av saksbehandlerne de møtte på. Det var «systemet» de fleste reagerte på, ikke nødvendigvis menneskene.

Det som er mer usikkert, er hva dette gjorde med deres tillit til det norske samfunnet mer generelt. Kendler et al. (2003) hevder at ydmykende erfaringer øker det generelle angstnivået, og nettopp følelsen av angst har vist seg å påvirke det generelle tillitsnivået negativt (Myers & Tingley 2011). Gadarian og Albertson (2012) hevder at angst ikke nødvendigvis reduserer tilliten til politikere og politiske institusjoner, ut fra eksperimenter der personer blir primet med ulike angstframkallende stimuli. Angst ser først og fremst ut til å redusere den politiske tilliten dersom man mener at politikerne kan holdes ansvarlige for det som utløser angsten. I vårt tilfelle kan man tenke seg at dersom man oppfatter at NAV-systemet er politikernes eller det politiske systemets ansvar, kan negative erfaringer med NAV komme til å redusere tilliten til dette systemet. Hos dem som ikke ser NAV-systemet som et uttrykk for det politiske systemet eller det norske samfunnet som sådan, er det mindre sikkert at negative erfaringer med NAV reduserer den generelle politiske tilliten.

Blant våre informanter fant vi begge typer uttalelser. Enkelte hadde en relativt sofistikert forståelse for den institusjonelle heterogeniteten i det norske samfunnet. På direkte spørsmål om negative erfaringer med NAV påvirket synet på Norge, svarte for eksempel en av våre informanter avkreftende:

Nei, det norske samfunnet består av flere ulike institusjoner. Selv om NAV fungerer dårlig, så fungerer rettsvesenet bra, for eksempel. Det er ikke slik at alt er dårlig selv om NAV er dårlig.

En slik forståelse av det norske samfunnet var det imidlertid ikke alle informantene som delte. Flere understreket at tvangen de mente å oppleve i NAV-systemet i liten grad harmonerte med de frihetsidealene som de ellers fikk høre at det norske samfunnet er bygget på. En kvinne i 30-årene kunne for eksempel fortelle følgende om å bli «tvunget» til aktiviteter hun ikke hadde noen tro på:

Det føles ofte kvalmt. Men du må gjøre det [gå på NAV] uansett. Det er lønnen din, du må betale husleie. Det gjør veldig vondt ... De sier til oss at Norge er et demokrati, at ingen kan tvinge noen andre. Men dette her, jeg føler at jeg blir tvunget hele tiden til noe jeg ikke vil. Er det sånn demokratiet i Norge skal være?

Denne kvinnen gir uttrykk for en opplevelse av at det norske samfunnet taler med to tunger: Man snakker om verdighet for alle, men i praksis gjelder det ikke henne. Slike opplevelser er antakelig med på å gjøre noe med opplevelsen av tilhørighet og medborgerskap i det norske samfunnet som sådan.

En selvforsterkende sirkel

Innledningsvis reiste vi spørsmålet om hvordan møtet med NAV bidrar til å forme tillit og opplevelse av medborgerskap blant somaliske innvandrere. Svaret synes å være at mange opplever møtet med NAV som svært negativt, og at deres erfaringer med NAV på mange måter har en negativ effekt på institusjonell tillit og opplevelse av medborgerskap mer generelt. Det de opplever som en kombinasjon av invadering, mistenkeliggjøring og nedvurdering i kommunikasjonen med NAV, krav om aktiviteter som føles meningsløse, og stadige skuffelser og nederlag i arbeidslivet, gjør at mange har en konstant følelse av å bli ydmyket. Vanlige reaksjoner på denne følelsen synes å være tilbaketrekning og apati på den ene siden og aggresjon og motvilje på den andre. Selv om disse reaksjonene i første rekke retter seg mot NAV-systemet, er det god grunn til å tro at det også kan farge innstillingen til det norske samfunnet generelt. Også NAV-ansatte opplever mye frustrasjon i møtet med somaliske brukere – dels fordi de opplever somaliere som en særlig vanskelig gruppe, dels fordi de ikke opplever å kunne tilby eller kreve noen meningsfulle aktiviteter.

Forholdet mellom NAV-ansatte og somaliske brukere kan i mange tilfeller forstås som en selvforsterkende ond sirkel som bidrar til å bryte ned tillit i relasjonen mellom brukere og saksbehandlere. Mange somaliske brukere ønsker reell kvalifisering, men føler i stedet at de møtes med mistenksomhet, bebreidelser og tvang. Mange reagerer på det de opplever som ydmykelser i møte med systemet med apati og tilbaketrekning, sviktende selvfølelse og lav motivasjon. Andre reagerer med aggresjon og motstand. Disse reaksjonene bekrefter og forsterker de NAV-ansattes oppfatninger om at somaliere er en særlig vanskelig og kravstor brukergruppe. Dette preger kommunikasjonen med brukerne i negativ retning, noe som igjen forsterker brukernes opplevelse av bebreidelse, mistenkeliggjøring og negativ forskjellsbehandling.

Denne onde sirkelen kan knyttes an til den mer overordnede problemforståelsen som preger aktiveringspolitikken i Norge og spørsmålet om hvorvidt tiltakene «treffer» de behovene og utfordringene som somaliske flyktninger har. Den norske arbeidslinja er i dag preget både av et fokus på kvalifisering og aktivering, men også en diskurs rundt manglende motivasjon og insentiver – det Levitas (1998) ville betegnet som henholdsvis en «social investment discourse» og en «moral underclass discourse». Skillet mellom grunnopplæring og arbeidsrettede tiltak bidrar imidlertid til at kvalifiseringstiltakene i liten grad treffer behovene til somaliske NAV-brukere med lite skolegang. I fraværet av et kvalifiseringsapparat som treffer deres behov, blir fokuset på motivasjon – og en implisitt bebreidelse for å mangle vilje – stående igjen som dominerende i møtet med NAV. Krav om aktiviteter som oppleves som meningsløse, forsterker ydmykelsen og følelsen av bebreidelse.

Relevans for andre brukergrupper

Vi har her skrevet spesifikt om innvandrede somaliske brukere. Vår antakelse er imidlertid at en del av prosessene vi her har beskrevet kan ha gyldighet for andre grupper, ettersom de fleste prosessene vi har beskrevet i liten grad er knyttet til brukernes «somaliskhet». Snarere er de knyttet til utfordringer som den somaliske gruppen nok har i større grad enn andre som følge av Somalias nyere historie, men som også kan gjenfinnes hos andre.

Lundberg (2012) og Lundberg og Syltevik (2013) viser for eksempel at også andre brukergrupper kan oppleve kontakten med NAV som overstyrende og kontrollerende. En evaluering av NAV-reformen viste at overgangen til arbeid faktisk var blitt dårligere etter at NAV-reformen ble innført (Fevang, Markussen & Røed 2013). Det er rimelig å anta at manglende suksess, kombinert med opplevelse av overstyring kan føre til opplevelser av ydmykelse og frustrasjon også blant andre brukergrupper. Samtidig er det langt fra alle brukere som opplever møtet med NAV som negativt. Brukerundersøkelser viser for eksempel at det i 2015 var 24 prosent av brukerne som var misfornøyd med tjenestene til NAV (16 prosent svært misfornøyd), mens 52 prosent var fornøyd (32 prosent svært fornøyd). Resten var enten nøytrale eller visste ikke (DIFI 2015: 9). Omtrent like mange hadde henholdsvis tillit eller ikke tillit til NAV.

De generelle spørsmålene i slike brukerundersøkelser har blitt kritisert for ikke å fange opp bredden i erfaringene brukerne har (Hansen et al. 2012). Det kan likevel se ut som om møtet med NAV kan fungere positivt for en del mennesker, og antakelig bygger opp deres tillit til samfunnets institusjoner. Men for et mindretall kan møtet med velferdsforvaltningen bidra til å bryte tilliten ned. Dersom mekanismene vi har skrevet om her har bredere relevans, kan vi anta at møtet med velferdsforvaltningen vil bygge tilliten opp hos personer med en viss grunnutdanning og som ikke møter andre barrierer som hindrer dem i å nyttiggjøre seg tilbudet hos NAV. Tidligere tillitsforskning har vist at slike personer ofte har høyere tillit i utgangspunktet (Vrålstad 2012). Hos personer som mangler slik grunnutdanning (og/eller møter andre barrierer inn i arbeidsmarkedet som f.eks. diskriminering), vil møtet med velferdsforvaltningen kunne bryte tilliten ned, ettersom de har liten nytte av det arbeidsrettede tilbudet hos NAV. Tidligere tillitsforskning har vist at slike personer ofte har lavere tillit i utgangspunktet (ibid.). I så fall er det matteuseffeken vi ser: Den som har, får, mens den som ikke har, blir fratatt det han har. For å kunne si noe om hvorvidt disse mekanismene også finner sted i møtet mellom NAV og bredere lag i befolkningen, trengs studier som inkluderer flere brukergrupper.

Om artikkelen

Analysene i denne artikkelen er basert på empiri samlet inn gjennom et prosjekt finansiert av NAV gjennom programmet FARVE – forsøksmidler arbeid og velferd. Deler av empirien er publisert i Friberg og Elgvin (2014), men analyseres her på nye måter.

Referanser

Andreassen, Tone Alm & Fossestøl, Knut (red.) (2011). Nav ved et veiskille. Organisasjonsendring som velferdsreform. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Andreassen, Tone Alm; Fimreite, Anne Lise;Hagen, Kåre (2009). Introduksjon: NAV i støpeskjeen: Internsjoner og utfordringer. Tidsskrift for velferdsforskning. 09(3), 152–154.

Arnstein, S. R. (1969). A Ladder of Citizen Participation. JAIP, 35(4), 216–224.

Bacchi, C. (1999). Women, Policy and Politics. The Construction of Policy Problems. London: SAGE. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/01944366908977225.

Bergh, A. & Bjørnskov, C. (2014). Trust, Welfare States and Income Equality: Sorting out the Causality. European Journal of Political Economy, 35, 183–199. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.ejpoleco.2014.06.002.

Berkel, R. van & Borghi, V. (2007). New Modes of Governance in Activation Policies. International Journal of Sociology and Social Policy, 27(7/8), 277–286. DOI: http://dx.doi.org/10.1108/01443330710773854.

Chan, C. K. & Bowpitt, G. (2005). Human Dignity and Welfare Systems. Bristol: Policy Press. DOI: http://dx.doi.org/10.1332/policypress/9781861344311.001.0001.

Clarke, J., Newman, J., Smith, N., Vidler, E. & Westmarland, L. (2007). Creating Citizen-Consumers: Changing Publics and Changing Public Services. London, UK: Sage Publications. DOI: http://dx.doi.org/10.4135/9781446213551.

Collazzoni, A., Capanna, C., Marucci, C., Bustini, M., Riccardi, I., Stratta, P. & Rossi, A. (2014). Humiliation: An Excluded Emotion. Journal of Psychopathology, 20, 252–257

Danso, R. (2002). From ‘There’ to ‘Here’: An Investigation of the Initial Settlement Experiences of Ethiopian and Somali Refugees in Toronto. GeoJournal, 56(1), 3–14. DOI: http://dx.doi.org/10.1023/a:1021748701134.

Delhey, J. & Newton, K. (2005). Predicting Crossnational Levels of Social Trust: Global Pattern or Nordic Exceptionalism? European Sociological Review, 21, 311–327. DOI: http://dx.doi.org/10.1093/esr/jci022.

DIFI (2015). NAV. Innbyggerundersøkelsen 2014/15. Brukerdelen. Grafikkrapport. Hentet fra https://www.difi.no/sites/difino/files/nav.pptx.

Dinesen, P. T. (2011). Where You Come From Or Where You Live? Examining the Cultural and Institutional Explanation of Generalized Trust Using Migration as a Natural Experiment. European Sociological Review, 29(1), 114–128. DOI: http://dx.doi.org/10.1093/esr/jcr044.

Djuve, A. B. (2011). Introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere. Et integreringspolitisk paradigmeskifte? Doktoravhandling. Oslo: Fafo-rapport 2011:19.

Djuve, A. B. & Tronstad, K. R. (2011). Innvandrere i praksis. Om likeverdig tjenestetilbud i NAV. Oslo: Fafo-rapport 2011:07.

Elgvin, O. & Friberg, J. H. (2014). Migrasjonssosiologiens svarte boks? Sosialpsykologiske prosesser i møtet mellom innvandrere og det norske samfunnet. Sosiologi i dag, 44(03), 11–31.

Engebrigtsen, A. & Farstad, G. R. (2004). Somaliere i eksil i Norge. En kartlegging av erfaringer fra fem kommuner og åtte bydeler i Oslo. Oslo: NOVA Skriftserie 1/2004.

Engebrigtsen, A. & Fuglerud, Ø. (2009). Kultur og generasjon. Tilpasningsprosesser blant somaliere og tamiler i Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Fangen, K. (2008). Identitet og praksis. Etnisitet, klasse og kjønn blant somaliere i Norge. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Fevang, E., Markussen, S. & Røed, K. (2013). Til, fra og mellom inntektssikringsordninger – før og etter NAV. Rapport 1/2013. Oslo: Frischsenteret.

Fimreite, Anne Lise og Hagen, Kåre (2009). Partnerskapet mellom stat og kommune: Velferdspolitikkens territorielle dimensjon revisited? Tidsskrift for velferdsforskning, 12(3), 155–167.

Freitag, M. & Bühlmann, M. (2009). Crafting Trust. The Role of Political Institutions in a Comparative Perspective. Comparative Political Studies, 42(12), 1537–1566. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/0010414009332151.

Friberg, J. H. & Elgvin, O. (2014). Når aktivering blir ydmykelse. En studie av møtet mellom somaliske innvandrere og NAV. Oslo: Fafo- rapport 2014:43.

Gadarian, S. & Albertson, B. (2012). Anxious Politics: The Effect of Anxiety of Political Trust. APSA 2012 Annual Meeting Paper.

Griffiths, D. J. (2002). Somali and Kurdish Refugees in London: New Identities in the Diaspora. Burlington: Ashgate.

Grødem, A. S. & Sandbæk, M. L. (2013). Helt bakerst i køen. Barnefamilier med ustabile boforhold. Oslo: Fafo-rapport 2013:45.

Hansen, I. L. S. & Grønningsæter, A. B. (2010). Nye velferdssignaler. En analyse av stortingsmeldinger og offentlige utredninger om velferdspolitikken. Oslo: Fafo-rapport 2010:40.

Hansen, H. T., Lundberg, K. & Syltevik, J. (2012). Stiller en ny tid samfunnsforskere overfor nye metodiske utfordringer? Forskning om brukererfaringer med NAV som case. Sosiologisk tidsskrift, 20(3), 203–224.

Henriksen, K. (2010). Kjønnsforskjeller og levekår blant innvandrere fra ti land. Rapporter 2010/6, Statistisk sentralbyrå.

HL-senteret (2012). Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

Kendler, K. S., Hettema J. M., Butera F., Gardner C. O. & Prescott C. A. (2003). Life Event Dimensions of Loss, Humiliation, Entrapment, and Danger in the Prediction of Onsets of Major Depression and Generalized Anxiety. Archives of General Psychology, 60(8), 789–796. DOI: http://dx.doi.org/10.1001/archpsyc.60.8.789.

Klein, D. C. (1992). Managing Humiliation. The Journal of Primary Prevention, 12(3), 255–268. DOI: http://dx.doi.org/10.1007/bf03337910.

Kumlin, S. & Rothstein, B. (2005). Making and Breaking Social Capital. The Impact of Welfare-State Institutions. Comparative Political Studies, 38(4), 339–365. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/0010414004273203.

Larsen, C. A. (2007). How Welfare Regimes Generate and Erode Social Capital: The Impact of Underclass Phenomena. Comparative Politics, 40(1), 83–101. DOI: http://dx.doi.org/10.5129/001041507x12911361134479.

Lazare A. (1987). Shame and Humiliation in the Medical Encounter. Arch Intern Med, 147(9), 1653–8. DOI: http://dx.doi.org/10.1001/archinte.147.9.1653.

Leask, P. (2013). Losing Trust in the World: Humiliation and its Consequences. Psychodynamic Practice, 19(2), 129–142. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/14753634.2013.778485.

Levitas, R. (1998). The Inclusive Society? Social Exclusion and the New Labour. London: Macmillan.

Lindner, E. G. (2002). Healing the Cycles of Humiliation: How to Attend to the Emotional Aspects of «Unsolvable» Conflicts and the Use of «Humiliation Entrepreneurship». Peace and Conflict: Journal of Peace Psychology, 8(2), 125–138. DOI: http://dx.doi.org/10.1207/s15327949pac0802_02.

Ljunge, M. (2014). Trust Issues: Evidence on the Intergenerational Trust Transmission among Children of Immigrants. Journal of Economic Behavior & Organization, 106, 175–196. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.jebo.2014.07.001.

Lundberg, K. G. (2012). Uforutsigbare relasjoner. Brukererfaringer, NAV-reformen og levd liv. Avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Universitetet i Bergen.

Lundberg, K. G. & Syltevik, L. J. (2013). Brukererfaringer med Nav i reformperioden: Kompleks organisasjon, bakkebyråkrati og ustabile relasjoner. Fontene Forskning, 2, 19–30.

Lødemel, I. & Trickey, H. (2001). ‘An Offer You Can’t Refuse’: Workfare in International Perspective. Bristol: Policy Press. DOI: http://dx.doi.org/10.1332/policypress/9781861341952.001.0001.

Malmberg-Heimonen, I. (2005). Unemployment Benefits, Job Search Activity and the Risk of Mental Health Problems – Discouraging or Buffering Effects? Nordisk sosialt arbeid, 25(1), 2–16.

Margalit, A. (1996). The Decent Society. Camebridge, Massachusetts. Harvard University Press.

Markova, I., & Gillespie, A. (2008), Trust and Distrust in Society. Charlotte: Information Age Publishing.

Merton, R. K. (1936). The Unanticipated Consequences of Purposive Social Action. American Sociological Review, 1(6), 894–904. DOI: http://dx.doi.org/10.2307/2084615.

Midtbøen A. H. & Rogstad, J. (2012). Diskrimineringens omfang og årsaker. Etniske minoriteters tilgang til norsk arbeidsliv. Rapport (2012:001). Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Moschion, J. & Tabasso, D. (2013). Trust of Second Generation Immigrants: Intergenerational Transmission or Cultural Assimilation?. Melbourne Institute Working Paper, 02/13. DOI: http://dx.doi.org/10.2139/ssrn.2217945.

Myers, D. & Tingley, D. (2011). The Influence of Emotion on Trust. Unpublished PhD thesis. Princeton, NJ: Princeton University.

Nannestad, P. (2008). What Have we Learned about Generalized Trust, if Anything? Annual Review of Political Science, 11, 413–436. DOI: http://dx.doi.org/10.1146/annurev.polisci.11.060606.135412.

Nannestad, P., Svendsen, G. T., Dinesen, G. T. & Sønderskov, K. M. (2014). Do Institutions or Culture Determine the Level of Social Trust? The Natural Experiment of Migration from Non-Western to Western Countries. Journal of Ethnic and Migration Studies, 40(4), 544–565. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/1369183x.2013.830499.

Newton, K. & Zmerli, S. (2011). Three Forms of Trust and their Association. European Political Science Review, 3(2), 169–200. DOI: http://dx.doi.org/10.1017/s1755773910000330.

NOU (2004:13). En ny arbeids- og velferdsforvaltning. Om samordning av Aetats, trygdeetatens og sosialtjenestens oppgaver. Oslo: Arbeids- og sosialdepartementet.

Open Society Foundation (2013). Somalis in Oslo. Somalis in European Cities. Report from the At Home in Europe Project. New York: Open Society Foundations.

Putnam, R (1993). Making Democracy Work. Civic Traditions in Northern Italy. Princeton: Princeton University Press.

Putnam, R. (2007). E Pluribus Unum: Diversity and Community in the Twenty-First Century. The 2006 Johan Skytte Prize. Scandinavian Political Studies, 30(2). DOI: http://dx.doi.org/10.1111/j.1467-9477.2007.00176.x.

Rothstein, B. (2005). Social Traps and the Problem of Trust. Cambridge: Cambridge University Press. DOI: http://dx.doi.org/10.1017/cbo9780511490323.

Rothstein, B. & Stolle, D. (2008). The State and Social Capital. An Institutional Theory of Generalized Trust. Comparative Politics, 40, 441–460. DOI: http://dx.doi.org/10.5129/001041508x12911362383354.

Rønning, Rolf (2005). Den institusjonelle ydmykingen. Nordisk sosialt arbeid, 2, 111–121.

Sandbæk, M. L. & Djuve, A. B. (2012). Fortellinger om motivasjon. Hva er gode arbeidsmetoder i NAVs AMO-kurs for innvandrere? Oslo: Fafo-rapport 2012:27.

Shala, A. & Eide, K. (2012). Somalieres møte med NAV. Tidsskrift for velferdsforskning, 15(1), 11–22.

Soss, J. (1999). Lessons of Welfare: Policy Design, Political Learning, and Political Action. American Political Science Review, 93(02, 363–380. DOI: http://dx.doi.org/10.2307/2585401.

Sønderskov, K. M. (2011). Explaining Large-N Cooperation: Generalized Social Trust and the Social Exchange Heuristic. Rationality and Society, 23(1), 51–74. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/1043463110396058.

Tesdal, S. (2015). Idealer og ambivalens. Bakkebyråkrater i Nav i møte med brukere. Masteroppgave ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Torres, W. J. & Bergner, R. M. (2012). Severe Public Humiliation: Its Nature, Consequences, and Clinical Treatment. Psychotherapy, 49(4), 492–501. DOI: http://dx.doi.org/10.1037/a0029271.

Uslaner, E. (2002). The Moral Foundations of Trust. Cambridge: Cambridge University Press. DOI: http://dx.doi.org/10.1017/cbo9780511614934.

Uslaner, E. M. & Brown, M. (2005). Inequality, Trust, and Civic Engagement. American Politics Research, 33(6), 868–894. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/1532673x04271903.

van Ingen, E. & Bekkers, R. (2015). Generalized Trust through Civic Engagement? Evidence from Five National Panel Studies. Political Psychology, 36(3), 277–294. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/pops.12105.

Vrålstad, S. (2012). Deltakelse i organisasjoner og politisk virksomhet. Mer aktive med tillit til andre. Samfunnsspeilet, 26(2), 14–20.

Wollebæk, D. & Segaard, S. B. (red.) (2011). Sosial kapital i Norge. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Zak, P. J. & Knack, S. (2001). Trust and Growth. The Economic Journal, 111(470), 295–321. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/1468-0297.00609.

1Felteksperimenter har dokumentert at personer med pakistansk-klingende navn har mindre sannsynlighet for å bli innkalt til jobbintervjuer (Midtbøen & Rogstad 2012), og det er liten grunn til å tro at somalisk-klingende navn utgjør en positiv forskjell. Tvert imot, av ti innvandrergrupper topper somaliere listen over selvrapportert diskriminering (Henriksen 2010). En undersøkelse gjennomført av HL-senteret tyder på at de har rett: blant de spurte i et representativt utvalg av den norske befolkningen, oppga 42 prosent at de ville mislike å få en somalier som nabo – mot 26 prosent for «muslimer» generelt og 16 prosent for «polakker». Kun «romfolk» kom dårligere ut, med 55 prosent.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon