Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kampen om familiepolitikken: Farvel til hybridregimet?

Ellingsæter, Anne Lise. Dr.philos. i sosiologi, Universitetet i Oslo 1995. Professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, siden 2005.

a.l.ellingsater@sosgeo.uio.no

Det norske familiepolitiske regimet har vært betegnet som en hybrid – en blanding av en likestilt og en tradisjonell familiepolitisk modell. Hvordan har den partipolitiske dynamikken bidratt til å forme dette regimet? Her undersøker jeg hvordan partiene har posisjonert seg når det gjelder reformer knyttet til familiepolitikkens kjerneordninger – foreldrepermisjoner, kontantstøtte og offentlig subsidierte barnehager – basert på regjerings- og stortingsdokumenter fra 1990-tallet til i dag. Hvilken betydning har ideologi og partikonkurranse hatt for forløpet, og hva er følgene for det familiepolitiske regimets karakter?

Nøkkelord: familiepolitikk, Norge, ideology, partikonkurranse

STRUGGLE OVER FAMILY POLICY IN NORWAY: FAREWELL TO THE HYBRID REGIME?

The Norwegian family policy regime has been typified as a hybrid – a combination of a gender equal and a traditional family policy model. How have dynamics of party politics contributed to shaping this regime? The positions taken by the political parties on reforms in core family policy arrangements – paid parental leave, cash for care benefit and subsidised childcare services – are examined based on government and parliamentary documents from the early 1990s and onwards. How have ideology and party competition influenced the course of development, and what are the consequences for the character of the family policy regime?

Keywords: family policy, Norway, ideology, party competition

 

Det omfattende familiepolitiske systemet som har vokst frem i de nordiske velferdsstatene omtales gjerne i den internasjonale litteraturen som et forsørger–omsorgsregime (dual earner/dual carer). Kjernen er likestilte foreldreskap der begge foreldre er både lønnsarbeider og omsorgsperson, støttet av ordninger som betalte foreldrepermisjoner med øremerket permisjon for fedre og rett til barnehageplass. Sosialdemokratiet anses som lokomotivet i utviklingen av modellen (Huber & Stevens 2000).

Moderniseringen av norsk familiepolitikk ble satt i gang med viktige reformer i andre halvdel av 1970-tallet. Regimet som senere utviklet seg har hatt hybride trekk, i den forstand at det har kombinert elementer fra det som analytisk sett defineres som to ulike familiepolitiske modeller (Ellingsæter 2006): Den ene, forsørger–omsorgsmodellen, stimulerer omfordeling av barneomsorg fra mor til far innad i familien, og fra familien til det offentlige. Den andre, som gjerne betegnes som en tradisjonell mannlig forsørgermodell, støtter éninntekts-familien og familiebasert barneomsorg besørget av mødre (Korpi 2000). Dette norske «hybridregimet» har også vært karakterisert som dualistisk, ambivalent og tosporet (Ellingsæter 2003; Leira 1992; Skrede 1999).

Men det er gode grunner til å granske nærmere hvordan det norske familiepolitiske regimet endres. Inspirert av nyere internasjonal forskning om partipolitikkens betydning for utviklingen av velferdspolitikk, undersøker jeg her hvordan partipolitisk dynamikk har bidratt til å forme det norske familiepolitiske regimet. Hvordan har partiene posisjonert seg når det gjelder reformer knyttet til kjerneordningene – foreldrepermisjoner, kontantstøtte og offentlig subsidierte barnehager? Hvilken betydning har ideologi og partikonkurranse hatt for utviklingen? Og hvilke følger har dette hatt for det familiepolitiske regimets karakter? Det empiriske grunnlaget er regjerings- og stortingsdokumenter fra begynnelsen av 1990-tallet og til i dag.

Regimer og partipolitikk

Som andre velferdspolitiske felt har familiepolitisk forskning vært influert av det man kan kalle «regimetenkning», der velferdsstater typologiseres på grunnlag av ulike nasjonale sett av familiepolitiske komponenter. Regimeteorier fikk et gjennombrudd med Esping-Andersens (1990) typologi over velferdsstatsregimer. Det innebar at fokus ble flyttet fra sammenligninger av velferdspolitikk på enkeltområder, som analyser av utgifter til pensjon, helse osv., til nasjonale konfigurasjoner av institusjoner og velferdsproduksjon. Esping-Andersen identifiserte tre idealtypiske velferdsregimer – liberale, konservative og sosialdemokratiske. Tesen var at de tre regimene allokerer velferdsproduksjonen mellom stat, marked og familie på ulike måter. Typologien har oppnådd paradigmatisk status, men har også avfødt en kritisk litteratur, blant annet når det gjelder klassifisering av enkeltland (Emmenegger et al. 2015). Men de skandinaviske velferdsstatene, Danmark, Norge og Sverige, oppfattes ofte som «rene» case, i de fleste analyser havner de i det sosialdemokratiske regimet (Ferragina & Seeleib-Kaiser 2011).

Esping-Andersen ble imidlertid også kritisert for et ensidig fokus på koplingen stat–marked og neglisjering av familien, en kritikk han har tatt hensyn til i senere arbeider. Som ledd i kritikken av manglende familie- og kjønnsperspektiv, ble det utarbeidet alternative typologier. For eksempel skilte Lewis (1992) mellom tre forsørgerregimer: et sterkt, et modifisert og et svakt. I denne typologien dannet ulike kombinasjoner av familiepolitikk forskjellige forsørgersystemer, og dette sorterte velferdsstater på tvers av Esping-Andersens tre velferdsregimer. Norge ble beskrevet som å ha et «modifisert» mannlig forsørgerregime, i motsetning til et «svakt» mannlig forsørgerregime i Sverige, der politikken hadde beveget seg lenger i støtten til toinntekts-familien. Dette viser at man vanskelig kan snakke om én nordisk familiepolitisk modell; det har vært betydelig variasjon mellom landene (se for eksempel Leira 2006; Mahon 2002). Det har vært vanlig å oppfatte det norske familiepolitiske regimet som delvis å henge igjen i en kjønnstradisjonell tenkning (se for eksempel Leira 1992), betegnende for hybridregimet skissert innledningsvis.

Men både graden av hybride trekk, hvordan de ulike politikkelementene begrunnes og hvilke konsekvenser de har, kan tenkes å endres over tid (Ellingsæter 2006). Dette er sentrale spørsmål i denne studien, og de knytter an til et aspekt ved regimeteorier som analyseredskap som har fått økt oppmerksomhet, nemlig hvordan man kan fange opp endring. Diskusjonen berører velferdstypologier generelt, og også familiepolitiske typologier. En generell begrensning ved regimetypologier er at de er statiske, basert på klassifikasjon på et gitt tidspunkt. I tillegg har litteraturen om velferdsstaters respons på endringspress (se for eksempel Pierson 2004) vært dominert av en tese om at politiske beslutninger har konsekvenser for senere valg. Fokus har derfor vært på prosesser som medvirker til å holde politikken på samme utviklingsspor, betegnet som sti-avhengighet (path dependency). En av forutsetningene for tesen er at politikkendring i «modne» velferdsstater er et resultat av kriser eller eksterne sjokk. Flere har argumentert for at dette perspektivet på endring er for snevert. Institusjoner er utsatt for endringsforsøk også på mer kontinuerlig basis, hevder for eksempel Mahoney og Thelen (2010): Når institusjoner først er etablert, vil de endres gradvis. Formelle politiske institusjoner er preget av kontinuerlig kamp; de fordeler ressurser til noen og ikke til andre, noe som ansporer endringsforsøk. Det betyr også at institusjonell stabilitet kan være et produkt av aktiv og vedvarende politisk mobilisering. Ikke minst når institusjoner representerer kompromisser, vil de være utsatt for endringstrykk, understreker Mahoney og Thelen. Forventede omkostninger ved ikke å støtte visse politiske tiltak er innbakt i aktørenes strategiske atferd.

Problemene med å forklare endring i familiepolitiske regimer er blitt presserende. I løpet av de siste 10–15 årene har flere europeiske velferdsstater innført uventede reformer. For eksempel har Tyskland, Nederland og Storbritannia, tidligere kjent for et «sterkt» mannlig forsørgerregime, innført reformer som støtter opp om mødres yrkesaktivitet (Morgan 2013; Seeleib-Kaiser 2010). Slike regimeoverskridelser kan ikke forklares med regimeteori og sti-avhengighet. Morgan (2013) mener at hovedproblemet er at dette er en teoretisk tilnærming som har satt analysen av partipolitikk på sidelinjen. Sammen med andre forskere tar hun til orde for at dersom man skal forstå den familiepolitiske utviklingen, er det helt nødvendig å trenge dypere inn i de underliggende politiske mekanismene (Morgan 2013; Mahon et al. 2012).

Denne studien er inspirert av nyere tilnærminger til å undersøke forholdet mellom partipolitikk og velferdspolitikk, med særlig vekt på partikonkurranse som drivkraft for politisk endring (eller stabilitet). Familiepolitiske reformer i den «modne» norske velferdsstaten foregår i en kontekst der sosialdemokratiets stilling er svekket og koalisjonsregjeringer bestående av ulike partikombinasjoner har blitt det vanlige. Det betyr at partikonkurranse kan få økt betydning.

Partikonkurranse er et ganske nytt perspektiv innen velferdsforskningen (Fleckenstein & Lee 2014; Häusermann, Picot & Geering 2013; Morgan 2013; Seeleib-Kaiser 2010; Seeleib-Kaiser, van Dyk & Roggenkamp 2005). I en oversiktsartikkel hevder Häusermann og kolleger (2013) at den tradisjonelle teorien om partipolitikk – der partier er representanter for sosiale klasser og bærere av klare ideologiske posisjoner – har vært viktig for forståelsen av fremveksten av ulike velferdsregimer. Men i postindustrielle samfunn er forholdet mellom partipolitikk og velferdsstat endret: Ideologiske posisjoner og sammensetningen av velgergrupper er endret. Partienes strategier er ikke alltid programmatiske, forankret i et bredere ideologisk program. De kan være partikularistiske, utformet for å tiltrekke seg bestemte velgergrupper. Partier med samme ideologiske merkelapp kan tenkes å velge ulike strategier dersom de handler i en situasjon med konkurranse mellom partier. Den «sterke» versjonen av partikonkurranseteorien betrakter politiske partier som strategiske og opportunistiske (Häusermann et al. 2013). Instrumentalistiske partier jakter på stemmer og taburetter heller enn å være drevet av dypere ideologiske forpliktelser (Fleckenstein & Lee 2014). «Mykversjonen» av teorien bygger på en antagelse om at de tradisjonelle forbindelsene mellom parti og velger fortsatt finnes, men at det også er et element av partikonkurranse i politikkutforming (Häusermann et al. 2013). Også andre hevder at ideologiske forskjeller vil fortsette å spille en viktig rolle; men ideologier er ikke statiske, og det er vanlig for partier å tilpasse seg omstendighetene (Buckler & Dolowitz 2012).

Som bakgrunn for min analyse er det nyttig å se nærmere på studier av norsk politikk. Valgforskningen viser at partiene fremdeles representerer velgerne i betydelig grad, både når det gjelder hva som oppfattes som viktige politiske spørsmål og når det gjelder sosioøkonomiske grupper (Allern, Heidar & Karlsen 2015). Betydningen av sosial bakgrunn for stemmegivning er svekket, men mønsteret preges fremdeles av ganske stabile ideologiske grunnholdninger (Aardal 2011). Velgernes vandringer mellom partier skjer i overensstemmelse med disse holdningene. Økt polarisering langs venstre–høyre-aksen har imidlertid gjort seg gjeldende etter valget i 2001. Kvinner velger i større grad enn menn partier på venstresiden. Ser man nærmere på tall presentert i en artikkel av Karlsen og Aardal (2011), er ikke saksfeltet barne- og familiepolitikk det som velgerne opplever som aller viktigst i valgene fra 1990-tallet og senere. Men velgernes dom over hvilke partier som hadde spesielt stor tillit på dette politikkfeltet, peker mot Ap og KrF, to partier med ulike familiepolitiske prioriteringer.

Studier av andre velferdspolitiske saksfelt enn familiepolitikk, tyder på at mønstrene når det gjelder partikonkurranse er sammensatte. En analyse av alderspensjon og fattigdomsbekjempelse fant at venstre–høyre-aksen fremdeles gjør seg gjeldende, men det var langt fra den eneste dimensjonen som preget partienes politikkutforming og velgernes forventninger (Bay, Pedersen & Saglie 2009). Stemmemaksimering var bare ett av flere motiver. Partiene er også opptatt av å utforme en gjenkjennelig strategi, og de er dessuten avhengige av andre partier for å komme i regjering (Bay et al. 2009). En annen studie peker på at politiske posisjoner formes i et samspill mellom impulser fra konkurrerende partier og interne prosesser i partiene (Allern, Heidar & Karlsen 2015).

Data og metode

Denne dokumentanalysen studerer partienes posisjoner slik de fremkommer i sentrale regjerings- og stortingsdokumenter knyttet til de aktuelle reformene: budsjett- og lovforslag, komitéinnstillinger og stortingsdebatter.1 Analysen innebærer en dekomponering av det familiepolitiske regimet; det er den politiske dynamikken bak hver enkelt reform i de ulike politikkelementene blir analysert. Hensikten er å klarlegge hvilke partier det var som fremmet reformer, hvilke partier som eventuelt sluttet seg til eller gikk imot, og hvilke argumenter som understøttet de ulike posisjonene.

Analyseperioden er det vi kan kalle den «modne» fasen av politikkutviklingen, perioden etter at pionerfasens reformer var på plass; først og fremst innføring av foreldrepermisjon og lov om barnehager. De aktuelle reformene i foreldrepermisjonen er utvidelsen av permisjonen og innføringen av fedrekvote i 1993, samt endringer i fedrekvoten i perioden 2005–2013. Kontantstøttereformer tar for seg innføringen av reformen i 1998, avvikling av ordningen for toåringene i 2012, og økt beløp for ettåringer i 2013. Reformer knyttet til barnehager inkluderer barnehageforliket i 2003, innføring av rett til plass i 2009 og lovregulering av utbytte i private barnehager i 2012. Andre deler av familiepolitikken er ikke med i analysen. Det gjelder blant annet ordninger for aleneforeldre som overgangsstønad, som har hatt en til dels annen underliggende partipolitisk dynamikk (se Ellingsæter 2007), samt lovregulering av ulike familieformer og foreldreskap.

En oversikt over regjeringer og de aktuelle reformene er presentert i tabell 1. I de følgende delene undersøkes først foreldrepengereformene inkludert fedrekvote, deretter kontantstøttereformene og til sist barnehagereformene. Hver del innledes med en kort bakgrunn for ordningene.

TABELL 1. Sentrale familiepolitiske reformer 1990–2014 under ulike regjeringer

Regjering

Foreldrepermisjon

Fedre-/ mødrekvote

Barnehage

Kontantstøtte

Brundtland III: Ap (1990–1996)

1992: 35 uker1993: 42/52 uker 1994: Tidskonto

1993: Fedre 4 uker

 

 

Jaglands regjering: Ap (1996–1997)

 

 

 

 

Bondevik I: KrF, Sp, V (1997–2000)

 

 

 

1998: 1–2- åringer (3300 kr)

Stoltenberg I: Ap (2000–2001)

 

 

 

 

Bondevik II: KrF, H, V (2001–2005)

2005: 43/53 uker

2005: 5 uker

2003: Barnehageforliket (utbyggingsplikt for kommunene, makspris)

 

Stoltenberg II: Ap, SV, Sp (2005–2013)

2006: 44/54 uker2009: 46/56 uker2011: 47/57 uker2013: 49/59 uker

2006: 6 uker2009: 10 uker2011: 12 uker 2012: Mødre 12 uker 2013: Fedre /mødre 14 uker

2009: Rett til barnehageplass (barn 1–5 år)2012: Regulering av utbytte i private barnehager

2012: Avviklet for toåringer. Økt sats for barn 13–18 mnd. (5000 kr)

Solbergs regjering: H og Frp (2013–)

 

2014: Fedre/mødre 10 uker

 

2014: Økt sats for barn 13–23 mnd. (6000 kr)

Foreldrepermisjon – konsensus, konflikt og kompromiss

Retten til fravær fra jobb i forbindelse med barnefødsel reguleres av arbeidsmiljøloven, mens kompensasjonen – foreldrepengeordningen – reguleres av folketrygdloven. Det er det siste som omtales her. Kort om bakgrunnen for foreldrepengeordningen: I 1978, under Nordlis regjering (Ap), ble den betalte morspermisjonen endret til foreldrepermisjon, og permisjonen ble samtidig utvidet fra 12 til 18 uker. Seks uker etter fødselen skulle fortsatt være reservert for mødrene, mens resten ble en familierettighet som kunne deles mellom foreldrene slik de måtte ønske det. Innføring av full lønn ved sykdom i 1978 ble også gjort gjeldende for fødselspengene. Formålet med fødselspenger, senere betegnet foreldrepenger, er å kompensere for stønadsmottakerens inntektstap.2 Utvidelsen av permisjonen var begrunnet i kvinners helsemessige behov for å være borte fra arbeidet og i hensynet til barnet. Argumentene for overgangen til rett til permisjon for begge foreldre var likestilling og farsomsorg. Permisjonslengden sto så stille i flere år, før utvidelser kom i rask rekkefølge fra 1986 under regjeringen Brundtland II (Ap). Det var ett av elementene i Aps utforming av en «helhetlig omsorgspolitikk» som også inkluderte barnehageplass og skolefritidsordning.3

Permisjonsutvidelsen i 1993

I 1993 ble målet til regjeringen Brundtland III (Ap) om ett års permisjon nådd, da ble 52 uker med 80 prosent lønnskompensasjon innført (alternativt 42 uker med 100 prosent kompensasjon). Samtidig ble fire uker av permisjonen øremerket for fedre. Dersom fedre ikke benytter seg av denne fedrekvoten, går den tapt. Målet var økt kjønnslikestilling og hensynet til barnets behov for foreldreomsorg. Lengre permisjon skulle bidra til økt kontinuitet i kvinners yrkestilknytning og få fedre til å ta mer permisjon.4 Reformene sprang ut av en oppfatning av et samfunn i dyp forandring: yrkesaktive mødre var kommet for å bli.

I likhet med far er også hun [mor] betalt utearbeidende, og flertallet av kvinnene kommer nok aldri til å bli hjemmearbeidende på heltid igjen [...] Jeg tror vi lurer oss selv hvis vi tror det bare er økonomiske årsaker til denne utviklingen. Det er en dramatisk endring som samfunnet ennå ikke helt har tatt konsekvensen av [...] Et samfunn med dobbeltarbeidende foreldre stiller nye krav, og det er den virkeligheten vi må forholde oss til (representant fra Ap).5

Balansen mellom lønnsarbeid og foreldreomsorg i den sosialdemokratiske likestillingstenkningen hadde dreid i løpet av 1980-tallet. Mens politikken i det foregående tiåret ble ansett for å ha styrket kvinners posisjon i arbeidsliv og politikk, ble det hevdet at «kvinners gjøremål og verdier må oppvurderes – både økonomisk og som premisser for samfunnets organisering».6 Behovet for lengre permisjon bygde også på en diagnose om tidspressede toinntekts-familier. Bedre muligheter for familien til å gi bedre og mer omsorg for barnet i dets første leveår ville styrke familien. Dette ville også gi mor og far mulighet til å kunne dele arbeid hjemme og ute mer likt (representant fra Ap).7

SV og Sp støttet regjeringens forslag om å utvide permisjonen. De andre partiene (KrF, H, Frp) prioriterte heller å øke kontantoverføringene for barn under tre år.8 Målet var å gi familien større valgfrihet i omsorgen for de yngste barna. Éninntekts-familien var familiekategorien med størst behov. At foreldre som brukte barnehage mottok de største offentlige overføringene, ble oppfattet som urettferdig. Å rette opp slagsiden i sosialdemokratenes «ensidige familiepolitikk» var et viktig mål (representant fra KrF).9 KrF hadde tidligere foreslått en kontantstøtte med et langt høyere beløp; de ønsket å «prioritere de hjemmearbeidende foreldre» (representant fra KrF).10 Da forslaget ble nedstemt, støttet de forslaget om å øke småbarnstillegget i barnetrygden. KrF understreket at likestilling ikke nødvendigvis er avhengig av kvinnenes yrkesaktivitet og selvstendige inntekt.11 Gapet mellom ytelser til hjemmearbeidende og utearbeidende mødre var altfor stort.12 Økt kvinnelig yrkesaktivitet ble i stor grad beskrevet som drevet av økonomiske behov:

Vi er i Kristelig Folkeparti etter hvert blitt vant til å bli beskyldt for at vi ønsker å «binde kvinnene til kjøkkenbenken». Det er noe sludder, hvis det er tillatt å bruke et slikt uttrykk. Blant Kristelig Folkepartis tilhengere er det i dag et høyt antall yrkesaktive småbarnsmødre. Men det er også mange som ønsker å være hjemmearbeidende på grunn av små barn. Vi snakker ofte med store ord om valgfrihet. Men det er et faktum at svært mange mødre i dag gjerne ville vært mer hjemme hos sine små barn, men økonomien tillater det ikke. Det er også et faktum at mange småbarnsmødre ønsker seg arbeid utenfor hjemmet, på hel- eller deltid, ikke minst på grunn av vanskelig økonomi (representant fra KrF).13

Aps respons var at valgfrihet i form av kontantstøtte kun støtter valget til de som ønsker å være hjemmearbeidende (representant fra Ap).14 Valgfrihet er et kjønnet spørsmål – i hovedsak et spørsmål om kvinners valgfrihet, ettersom ytterst få menn er hjemme med barn. Kvinner skal ha rett til å velge lønnet arbeid og omsorg for barn.

Høyre prioriterte å «avhjelpe barnefamiliens vanskelige økonomiske situasjon», å gi «en håndsrekning» til gruppen med lavest disponibel inntekt.15 Det ble bemerket at det ikke var prinsipielle grunner bak denne prioriteringen, Høyre hadde nådd sitt programfestede mål når det gjaldt permisjonens lengde, og landets vanskelige økonomiske situasjon ble også nevnt.16 Frp ville «bedre familiens mulighet til å ta seg av egne barn».17 De foreslo en «alternativ familiepolitikk».18 For å få slutt på den urettferdige statlige overføringen og diskriminering av éninntekts-familien, foreslo partiet et grunnleggende nytt kontantstøttesystem hvor alle familier skulle få samme beløp. «Det offentlig bør belønne barnefamiliene likt, enten de passer sine barn selv eller om de overlater det til andre.»19 Likestilling er ikke grunnlaget for familiereformer; likestilling er «ikke en sentral og primær oppgave for staten» (representant fra Frp).20

Fedrekvoter

Innføringen av en fedrekvote i permisjonsordningen skulle omfordele omsorgstid fra mødre til fedre.21 For å styrke fedrenes plass i barnas liv er det viktig at de deltar i omsorgen i barnets første leveår, og deler av permisjonen bør reserveres for fedre. Omsorg anerkjennes dermed som en viktig virksomhet også for fedre. Fedrekvoteukene ble lagt til den eksisterende stønadslengden: styrking av menns rettigheter skulle ikke gå ut over kvinnenes rettigheter.22 Menns atferd skulle endres gjennom et «kjærlig dytt» (representant fra SV)23 eller «kjærlig press» fra staten:

Jeg kjenner mannen, av naturlige årsaker. Han er vanskelig å lokke til omsorg for egne barn. Vi må derfor innføre et kjærlig press ved at en del av permisjonstiden forbeholdes mannen, og at familien mister den om han ikke tar imot (barne- og familieminister, Ap).24

Ap fikk støtte til fedrekvoten fra SV og Sp. Høyre og Frp var motstandere.25 Ordningen innskrenker familiens valgfrihet og «straffer» foreldre som ikke bruker den. KrF valgte å støtte fedrekvoten. De mente blant annet at fedrekvoten ville gi menn innsikt i omsorgsarbeidet og bidra til en oppvurdering av kvinners omsorgsarbeid.

Etter 1993 sto både permisjonslengden og fedrekvoten stille i over ti år. Alle senere utvidelser av stønadsperioden har vært knyttet til utvidelser av fedrekvoten.26 I perioden 2005–2013 kom utvidelser i rask rekkefølge. Det var regjeringen Bondevik II (KrF, H og V) som fremmet det første forslaget om utvidelse av fedrekvoten: én uke ble lagt til stønadslengden fra 2005. Begrunnelsen var at det ville gi «en holdningsmessig støtte til foreldre som ønsker en ytterligere fordeling av stønadsperioden».27 Utvidelsen av fedrekvoten gjennom en forlengelse av permisjonstiden ville også styrke familiens valgfrihet. I 2006 ble nok en uke øremerket fedre lagt til stønadsperioden, denne gangen fremmet av Stoltenberg II-regjeringen (Ap, SV, Sp). Ifølge Soria Moria-erklæringen var regjeringens mål en fedrekvote på 14 uker. Muligheten for foreldre til å kombinere jobb og barn og bedre utnytting av fars «omsorgspotensial», var blant begrunnelsene.28 Alle partier, med unntak av Frp, støttet begge utvidelsene. Frp var imot å bruke penger på å utvide fødselspermisjonen, og var uansett uenig i å øremerke en eventuell utvidelse til fedre; «[...] det bør være opp til det enkelte par hvordan de vil fordele fødselspermisjonen mellom seg».29

I 2009 ble fedrekvoten utvidet med nye fire uker av Stoltenberg II-regjeringen. Denne gang ble to nye uker ble lagt til den samlede permisjonen, mens to uker ble overført fra fellesdelen av permisjonen.30 Kjente argumenter ble trukket frem, blant annet fedres «omsorgspotensial», «holdningsmessig støtte», og betydningen av fedres omsorg i barnets første leveår som grunnlag for fordeling av omsorgsansvaret når barna blir større. Opposisjonspartiene var imot. Høyre var for fedrekvotens to ekstra uker som ble lagt til stønadsperioden, men ikke de to ukene som skulle overføres fra fellesdelen: «Ulike familier har ulike behov og ønsker, noe vi som politikere skal respektere.» Men samtidig var det viktig at man «[...] i en periode fremover beholder fedrekvoten» (representant fra Høyre).31 KrF og Venstre mente det var viktig å tilrettelegge for at fedre kan tilbringe mer tid med barn, og foreslo at alle de fire ukene skulle legges til stønadsperioden. KrF mente fedrekvote var god likestillingspolitikk (representant fra KrF).32 Frp ønsket ingen som helst utvidelse.33

I 2011 ble fedrekvoten utvidet med ytterligere to uker av regjeringen Stoltenberg II: en av ukene ble lagt til stønadsperioden, mens den andre ble overført fra fellesdelen. Arbeiderparti-politikere karakteriserte fedrekvoten som et «kinderegg»: Bra for barnet, bra for far og bra for mor. Nå gikk imidlertid Høyre sammen med Frp og foreslo at hele fedrekvoten måtte fjernes.34 Frp konstaterte at fedrekvoten er «en klassiker» i familiekomiteen, et tema som viser de store forskjellene mellom høyresiden og de rød-grønne (representant fra Frp).35 Argumentene var velkjente, men ordskiftet var blitt skarpere. Frp hadde tro på far og familien; politikerne «er ikke nødt til å legge klamme hender over alle ting som familiene skal gjøre» (representant fra Frp).36 Høyre viste til «dette familiepolitiske sosialistkjøret» (representant fra Høyre).37 Ap svarte med at norske fedre ønsket fedrekvoten.

[F]oreldrepermisjon er en ordning for å sikre barn en trygg og god omsorg det første leveåret, ikke for å forbedre regjeringens likestillingsstatistikk [...] den såkalte fedrekvoten utgjør derfor en sosialistisk tvangstrøye overfor foreldre som selvstendige mennesker (fraksjonsmerknad Høyre og Frp).38

Mang ein far har sagt til meg at hadde han ikkje hatt fedrakvoten, hadde han ikkje hatt moglegheita til å velje [...] for det er dessverre slik [...] at mange fedrar i dag [...] ikkje møter den forståinga på arbeidsplassen som me, ideelt sett, skulle ynskje at dei gjorde. Eg meiner at det nærmast er ein hån mot dei før oss som har kjempa for likestilling, å anta at samfunnet likestiller seg sjølv (representant fra Ap).39

KrF støttet utvidelse av fedrekvoten på en uke som tillegg til stønadsperioden, men ønsket primært en foreldrepermisjon på 68 uker, der ti uker er forbeholdt hver av foreldrene. En representant fra KrF betegnet Høyre og Frp’s standpunkt som naivt og virkelighetsfjernt og fryktet at «den blå linjen» ville «føre oss mange skritt tilbake.»40

Den siste utvidelsen av fedrekvoten under Stoltenberg II kom i 2013, i form av to uker som ble lagt til stønadsperioden.41 Høyre og Frp anførte redusert valgfrihet, unødvendig byråkrati og overformynderi mot utvidelsen. Hvis en av foreldrene ikke kan ta full kvote, vil det ramme barnet.42 Barnet blir brukt av staten som et virkemiddel i likestillingspolitikken. Likestilling og familiers valgfrihet ble presentert som rake motsetninger:

Det er et tema som viser forskjellen mellom høyresiden og de rød-grønne når det gjelder familiepolitikk. Der regjeringspartiene holder fast på et system, snakker høyresiden om familiene. Der flertallet snakker om likestilling, snakker vi om valgfrihet for familiene [...] Vi ønsker å sette familiene, og ikke minst barna, først [...] Foreldrepermisjonen skal ikke være et virkemiddel i likestillingskampen, men et velferdsgode som tilkommer barnefamiliene. (representant fra Frp).43

Jeg er bekymret for den kvoteinndelingen vi nå har fått i foreldrepermisjonen, der målet om full likestilling og at mor og far skal ta ut like mange dager foreldrepermisjon er viktigere enn hensynet til omsorgen for en liten unge (representant fra Høyre).44

KrF ønsket heller ikke videre utvidelse av fedre-/mødrekvoten, ti uker var nok. Når fedrekvoten blir for lang, blir den tvangstrøye for familien; «familien må innrette seg på en spesiell måte som ikke er bestemt rundt kjøkkenbordet, men rundt Kongens bord» (representant fra KrF).45

Selv om begge partiene i Solberg-regjeringen (H, Frp) hadde som mål å fjerne fedrekvoten, resulterte samarbeidsavtalen med KrF og Venstre i at kvoten ikke ble avviklet, men redusert fra 14 til 10 uker fra 2014.46 I stortingsdebatten omtalte høyresiden fedrekvoten som «en sak med sterke ideologiske skillelinjer» (representant fra Høyre).47

Kontantstøtte – kronisk ideologisk konflikt?

Allerede i 1990 ble det lagt frem et forslag om en kontantstøtteordning for familier med barn under tre år, hjemlet i barnetrygdloven.48 Målet var å gi større valgfrihet mellom hjemme- og utearbeid og å bidra til utjevning av den offentlige støtten til familier med og uten barnehageplass. Regjeringen Syse trakk imidlertid forslaget da Arbeiderpartiet kom i regjering etter valget høsten 1990.49 Ordningen som ble innført i 1998, ble vedtatt av regjeringen Bondevik I (KrF, Sp, V) med støtte fra høyrepartiene.50 Foreldre med barn i alderen 1–2 år som ikke hadde offentlig subsidiert barnehageplass, fikk rett til et månedlig kontantbeløp tilsvarende de statlige subsidiene til en barnehageplass (ca. 3000 kr). Støtten kunne også brukes til å kjøpe privat barnepass. Delvis kontantstøtte kunne kombineres med deltidsplass i barnehage. Kontantstøtten skulle bedre småbarnsfamiliens muligheter til en god barneomsorg; den skulle sikre familier mer tid til selv å ta omsorgen for sine barn og gi foreldre reell valgfrihet når det gjelder omsorgsform. Den skulle også bidra til større likhet i statlige overføringer til familier, uavhengig av omsorgsordning.51

Regjeringen la vekt på at kontantstøtten skulle styrke familien, og foreldrebasert omsorg ble ansett som best for de minste barna. Valgfrihet er viktig fordi foreldrene er de som kjenner familiens ønsker og behov best. Reformen ble presentert som en løsning for tidspressede familier med ulike behov:

Familien er den grunnleggende sosiale enhet i samfunnet. Den rammen familien danner er særlig viktig i forhold til barna. Ingen kan fullt ut erstatte familien i sin kjennskap, kjærlighet og omsorg for egne barn. Vi må derfor ha ordninger som i større grad gjør det mulig for foreldre å være hjemme mens barna er små (regjeringen Bondevik I).52

Dagens samfunn er preget av en hektisk hverdag, en hverdag som ikke kan settes inn i et A4-format, en hverdag som arter seg forskjellig fra familie til familie, en hverdag som roper på muligheten for individuelle valg fra familie til familie (representant fra Høyre).53

Det ble hevdet at likestillingspolitikken så langt i hovedsak hadde «tatt opp yrkeskvinnenes interesser».54 Den konvensjonelle likestillingstenkningen ble utfordret: «Kvinner er ikke en ensartet gruppe og gjør ulike praktiske valg...[L]ikestilling er ikke at alle må velge likt.»55 Reformen ville være positiv for likestilling, fordi den ville oppvurdere kvinners tradisjonelle ulønnede omsorgsarbeid.

[D]et er en stor og viktig utfordring å arbeide for at omsorgsarbeidet i hjemmet får den status det fortjener [...] Respekt og likestilling må vel ikke avhenge av at man er utearbeidende [...] Kvinner må få lov til å være kvinner (representant fra KrF).56

Oppvurdering av omsorg ble satt opp mot likestillingsmodellens «konformitetstenkning» og inngripen i den private sfære. Reformen ble omtalt som en historisk vending i familiepolitikken, en markering av slutten på sosialdemokratiets familiepolitiske dominans og dets rigide «standard familiemodell». «Å gjenreise troen på og tilliten til foreldre som oppdragere og omsorgspersoner», ble fremhevet som kanskje den viktigste oppgaven innenfor familiepolitikken (representant fra KrF).57

Innføringen av kontantstøtten var omgitt av en opphetet politisk debatt (Ellingsæter 2003). Ap og SV var sterkt imot reformen. Den ville ha negative konsekvenser for likestillingen; den ville svekke mødres yrkesaktivitet og redusere etterspørselen etter barnehageplass. Kontantstøtten var også et hinder for den åpenbare løsningen for tidspressede familier, nemlig å øke fedres tid til omsorg for barn. Denne formen for valgfrihet innebar at kvinner måtte velge mellom jobb og barn. Kontantstøtte øker ikke valgfriheten, men er en belønning til dem som ikke velger barnehageplass. Som svar på anklagen om konformisme ble det anført:

Det blir hevdet at Arbeiderpartiet er motstander av kontantstøtten fordi vi ikke vil gi småbarnsfamiliene valgfrihet, og fordi vi nærmest ønsker at alle skal være like. Til det vil jeg si: Arbeiderpartiets likhetsideal er ikke at alle skal være like, men at alle skal ha de samme mulighetene. Det er et spørsmål om rettferdighet (representant fra Ap).58

Regjeringen Stoltenberg II rørte imidlertid ikke ordningen før i 2011, da støtten for toåringer ble vedtatt avviklet. Samtidig ble beløpet for de aller minste barna økt.59 Begrunnelsen for avviklingen var likestilling og integreringshensyn.60 En forutsetning for å nå målet om likestilling er at det legges til rette for at kvinner og menn kan kombinere arbeid med omsorg for små barn. «Når kontantstøtten varer helt til barnet fyller tre år, kan perioden utenfor yrkeslivet bli langvarig, i alle fall hvis kvinnen får flere barn.»61 Økt kontantbeløp for de aller yngste ble begrunnet med at det er en periode der en del familier ikke har mulighet til å få barnehageplass. Det ble vist til at flere offentlige utvalg har anbefalt å fase ut/avvikle kontantstøtten fordi den virker negativt inn på kvinners yrkesdeltakelse og at barn ikke kommer i barnehage. Det ble også pekt på at småbarnsforeldre har fått økt valgfrihet gjennom lengre foreldrepermisjon og rett til barnehage. Ordningene har kommet «som følge av lang kamp hvor venstresiden har måttet dra høyresiden etter håret» (representant fra Ap).62 Disse ordningene er viktige ikke bare for familiene, men for samfunnet; høy kvinnelig sysselsetting er viktig for landets konkurransekraft. Kontantstøtten er dårlig likestillingspolitikk, dårlig inkluderingspolitikk og dårlig fordelingspolitikk (representant fra SV).63 Senterpartiet understreket imidlertid at valgfriheten som ligger i kontantstøtten er viktig, og at «det er ikke alltid sånn at alle likestillingstiltak og det som vil bidra mest til likestilling er best for familiene» (representant fra Sp).64

Opposisjonen var imot avviklingen for toåringene. KrF uttalte at dette var det sterkeste angrepet noen gang på barnefamiliers valgfrihet fra denne regjeringen.65 «Trygghet og tid» er viktig for barns oppvekstvilkår, og det ble vist til reformens opprinnelige mål.66 Regjeringen ble anklaget for å ønske at flest mulig foreldre skulle velge barnehage etter foreldrepermisjon. Dette viser en manglende respekt for foreldrenes evne til, og ønske om, å velge omsorgsform for egne barn. Høyre og KrF avviste dessuten integreringshensyn som begrunnelse; det er kun en liten andel av kontantstøttemottakerne som er dårlig integrert. Integreringsutfordringer må løses med helt andre tiltak enn å fjerne velferdsordninger. Også i denne debatten ble motsetningen mellom likestilling og familiers/barns velferd fremhevet:

I familiepolitikken ser vi at Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre gjennomgående er opptatt av at familien er den viktigste rammen – og fellesskapet – rundt barns oppvekst. Vi er bekymret for at fokuset på familien blir satt til side og [...] for at likestillingen dominerer mer og mer av det som er knyttet til oppvekstvilkår [...] Vi ser at man systematisk mer og mer fjerner valgfriheten og fleksibiliteten for familiene fordi man ønsker å dekke andre behov som ikke først og fremst handler om familiens muligheter til å ta vare på ungene sine og organiserer hverdagen til beste for familiene (representant fra Høyre).67

Kontantstøtteordningen ble karakterisert som fremdeles «kontroversiell» av både regjeringspartier og opposisjon. Stortingsdebatten ble beskrevet som en «sannhetens dag», for den viser «de ideologiske skillene her i salen»: «hvem som har tillit til familiene og hvem som ikke har det, og hvem som snakker om konkurransekraft mens vi andre snakker om ungers oppvekstsvilkår» (representant fra KrF).68 Det ble også sagt at regjeringen godt kunne innrømmet at reformen var et kompromiss – «et rød-grønt sammensurium», som viser «viktige politiske konfliktlinjer i det norske politiske landskapet med de rød-grønne», der Senterpartiet egentlig ikke er med (representant fra KrF).69

Ifølge Solberg-regjeringens samarbeidsavtale med KrF og Venstre var målet å bevare kontantstøtten og gjeninnføre den for toåringene. I budsjettforliket i 2013 med Kristelig Folkeparti og Venstre, økte Solberg-regjeringen kontantstøtten for alle ettåringene til 6000 kroner.70 Regjeringens begrunnelse var å støtte opp om familiens viktige rolle i samfunnet og gi barnefamilier økt fleksibilitet i hverdagen: «Dette gir betydelig styrking av familiens valgfrihet til å tilbringe mer tid med barn i deres første leveår».71 KrF påpekte at det gir større muligheter for de som ønsker det å være hjemme mens barna er små, mens de som ønsker å ha barna i barnehage får større muligheter til det, i og med at etterspørselen etter barnehageplasser vil reduseres noe som følge av økt kontantstøtte. Likestilling var ikke noe tema, verken for regjeringen eller samarbeidspartiene. Det ble presisert at hensynet til familieliv skal gå foran hensynet til arbeidsliv og produktivitet. Arbeiderpartiet bemerket at det gjenstår mye for å sikre full likestilling, og at familie- og arbeidslivspolitikk må ses i sammenheng. Ved budsjettforhandlingene i 2014 prioriterte imidlertid KrF flere barnehageopptak fremfor kravet om gjeninnføring av kontantstøtte til toåringene.72 Begrunnelsen var at kun ett opptak i året innskrenker foreldres valgfrihet. KrF droppet kravet om å gjeninnføre ordningen for toåringene i stortingsperioden 2013–2017 fordi det ikke var flertall, og fordi man fryktet at kamp for en utvidelse vil føre til en ny debatt om hele ordningen.73

Barnehager – kompromiss og konkurranse

Grunnlaget for den offentlige barnehagepolitikken ble lagt med barnehageloven i 1975, fremmet av regjeringen Bratteli II og støttet av alle partier med unntak av Fremskrittspartiet. Barnehageloven hadde to hovedmål: å sikre barn i førskolealder gode utviklings- og aktivitetsmuligheter i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem, og stimulere kommunene til økt utbygging.74 Enslige mødres og yrkesaktive mødres behov for omsorgsløsninger ble også nevnt. I debatten kom et skille mellom venstre- og høyresiden til syne: toinntekts-familiens behov ble satt opp mot interessene til éninntekts-familien (Vollset 2011).

Barnehageutbyggingen gikk imidlertid for sakte. Tilbudet på plasser var i flere tiår langt mindre enn en stor og voksende etterspørsel. Det gjelder også 1990-tallet, til tross for at både utvidelsen av foreldrepermisjonen i 1993 og senket skolealder fra 7 til 6 år i 1996, reduserte tallet på barn i målgruppen (Ellingsæter & Gulbrandsen 2007). De viktigste reformene i barnehagepolitikken i løpet av de to siste tiårene kom på 2000-tallet. I 2002 inngikk opposisjonspartiene på Stortinget en avtale om finansiering og styring av barnehagesektoren (barnehageavtalen). Initiativet kom fra SV og Frp og fikk støtte fra Ap og Sp. Regjeringen Bondevik II ble bedt om å komme med forslag til hvordan avtalen kunne gjennomføres. Regjeringen anklaget opposisjonen for å drive «uansvarlig stortingsregjereri».75

Våren 2003 la regjeringen frem forslag til endringer i barnehageloven, og utfallet av Stortinget behandling var et tverrpolitisk forlik, gjerne omtalt som «barnehageforliket».76 Målet var full behovsdekning, som på dette tidspunktet ble stipulert til 80 prosent dekningsgrad for barn 1–5 år. Viktige elementer var lovpålagt plikt for kommunene til å bygge ut barnehager, økte offentlige tilskudd, makspris på foreldrebetaling, samt likebehandling av kommunale og privateide barnehager. Regjeringen ønsket i utgangspunktet ikke å innføre makspris før tilbudet dekket etterspørselen, fordi det ville gi en ytterligere subsidiering av de som allerede hadde fått plass.77 Det ble også hevdet at makspris legger sterke begrensninger på foreldres muligheter til å påvirke tilbudet. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ba dessuten regjeringen utrede spørsmålet om at lik offentlig støtte til private og kommunale barnehager må følges av likeverdige lønns- og arbeidsforhold. Høyre og KrF på sin side understreket at inngåelse av tariffavtaler er et forhold mellom partene i arbeidslivet.

Lovfestet individuell rett til barnehageplass ble innført i 2009, etter forslag fra regjeringen Stoltenberg II. Retten gjelder for barn som har fylt ett år innen utgangen av august det året det søkes om barnehageplass. Rettigheten ble fremstilt sett som en «historisk viktig milepæl i norsk barnehagepolitikk.»78 De mange positive sidene ved barnehager ble listet opp: Barnehage gir barn en god start i livet, særlig for barn fra lavinntektsfamilier og barn med et annet morsmål.79 Barnehager er en frivillig del av utdanningsløpet og vil bidra til å styrke Norge som kunnskapsnasjon. I tillegg til å være et godt pedagogisk tilbud, er det også et godt omsorgstilbud til barn og en viktig nøkkel til foreldres yrkesdeltakelse. Det «bidrar til å gi familier som ønsker at deres barn skal gå i barnehage, et godt tilbud og til likestilling i samfunnet.»80 Barnehager har en helsefremmende og forebyggende rolle og skal bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Barnehagens «vide samfunnsmessige betydning» ble understreket, et virkemiddel for regjeringen til å nå andre overordnede mål i samfunnet.

Alle partiene stilte seg bak prinsippet om retten til barnehageplass. Men opposisjonen ville utsette reformen til det var full barnehagedekning, i tråd med barnehageforliket. Regjeringen viste imidlertid til at det var oppnådd full barnehagedekning i over 90 prosent av landets kommuner. Regjeringen ble også kritisert for en for lav utbyggingstakt; så lenge det var mangel på barnehageplasser ville rettigheten ikke bli reell, men symbolsk – «et slag i luften», selv om regjeringen «forsøker å gi inntrykk av at full barnehagedekning er innen rekkevidde» (representant fra Frp). Bekymringer for barnehagenes kvalitet og for reell økonomisk likebehandling av private barnehager var også blant motargumentene.81 Høyre hadde dessuten regjeringspartiene «litt mistenkt for å skulle skape en situasjon rundt de største kommunene, som har de største problemene med denne utbyggingen. Disse kommunene er – ikke helt tilfeldig – Høyrestyrte eller borgerlig styrte» (representant fra H).82

Stortingsdebatten avdekket strid om eierskapet til «billigere og flere barnehager». Frp kritiserte Senterpartiet og Arbeiderpartiet for å slå seg på brystet og ta æren:

Det er hyggelig man gjerne vil være med som fadder i slike saker, men tilfellet er at det var Fremskrittspartiet og SV som kom – først til Arbeiderpartiet, så senere kom Senterpartiet luntende, halvveis under tvang, og så kom Kristelig Folkeparti og Høyre ... Det triste er at SV i regjering ikke helt har klart å leve opp til det gode forarbeidet som de gjorde. Det blir liksom noe ynkelig over den barnehagepolitikken som regjeringen fører» (representant fra Frp).83

Representanter fra Arbeiderpartiet på sin side pekte på Brundtland-regjeringen som startpunktet for en massiv utbygging som kontantstøtten satte en brå stopper for. SV fremholdt at de har kjempet for full barnehagedekning i langt over 30 år.

Stridsspørsmål knyttet til de private barnehagene ble aktualisert i 2013 da regjeringen Stoltenberg II lovfestet begrensninger i muligheten til å ta ut overskudd. 84 Ifølge regjeringen medførte prinsippet om likebehandling av kommunale og ikke-kommunale barnehager behov for et regelverk som sikrer likeverdig kvalitet i barnehagene. Utbyttebetaling er ikke av stort omfang, men er et problem i enkelte tilfeller. I barnehagesektoren ligger muligheten til å ta utbytte først og fremst i justering av kostnader, det vil si å ha lavere kostnader enn kommunale barnehager. Private barnehager skal tillates «et rimelig årsresultat»; resultatet er ikke rimelig dersom personalkostnadene ligger langt lavere enn i kommunale barnehager. Hvis rimelighetskravet ikke oppfylles, kan kommunene holde tilbake tilskudd. Opposisjonen stemte imot. Frp og Høyre mente at forslaget representerte en unødvendig og utilbørlig inngripen, basert på en grunnleggende mistillit til privat eierskap i barnehagesektoren og en oppfatning om at penger i barnehagesektoren ikke kommer barna til gode.85

Diskusjon: Partipoliske posisjoner over to tiår

På begynnelsen av 1990-tallet sto toinntekts-familien mot en éninntekts-familien i partienes prioriteringer når det gjaldt forslag om utvidelser av foreldrepermisjonen. Venstresiden fremmet en forsørger–omsorgsmodell, ideologisk forankret i et mål om likestilte foreldreskap. Den mannlige forsørgermodellen, med éninntekts-familier og hjemmeværende mødre, var på vei til å bli historie. Høyrepartiene og KrF helte mot en prioritering av éninntekts-familien. Men det ideologiske fundamentet sprikte. Høyre fremstilte sin posisjon som pragmatisk i motsetning til Frps liberalistiske alternativ; statens støtte til familier skulle være nøytral, alle familier burde få det samme. KrFs posisjon var fundert i en valgfrihet som skal tilrettelegge for å velge familiebasert omsorg. Forsvaret for éninntekts-familien fortar seg imidlertid utover i den undersøkte perioden. En viktig grunn kan være innføringen av kontantstøtteordningen. Frp har forlatt sin alternative familiepolitiske modell. Den nåværende permisjonslengden er lite diskutert. Men KrF har programfestet en ytterligere utvidelse. Mødre flest har klare interesser knyttet til permisjon: 84 prosent av kvinnene har opparbeidet rett til lønnet permisjon når de får barn (Grambo & Nicolaisen 2015). Politikken har blitt til norm: Ett år hjemme med barnet er forventningen til vordende foreldre/mødre (Ellingsæter & Pedersen 2013).

Fedrekvoten var venstresidens nyvinning. Likestilling i familien og anerkjennelse av fedre som omsorgspersoner er et vesentlig element i forsørger–omsorgsmodellen. Kvoteutvidelser er i hovedsak drevet frem av de opprinnelige protagonistene, med sentrumspartiene som medfølgere et godt stykke på veien. Høyre har beveget seg fra motstander til støtteparti for de nye ukene som har vært lagt til permisjonen, og tilbake til motstander. Intern uenighet i partiet er en av grunnene til disse skiftene; enkelte mener at større likedeling av permisjonen fremdeles krever politisk oppbakking (Ellingsæter 2011). Frp har som eneste parti vært urokkelig i sin motstand. Motstand mot fedrekvoten artikuleres av Høyre og Frp som en klassisk motsetning mellom venstre og høyre: «Sosialistene» og «systemet» står mot familiens valgfrihet, og barnet blir et «middel» i likestillingskampen. Men Solberg-regjeringen trengte hjelp til å komme i regjering, og da var et kompromiss nødvendig. Venstre har varslet reversering av kvoten etter at statistikken viser at fedre tar ut mindre permisjon, det er også kommet lignende signaler fra KrF-politikere. Venstresiden ønsker naturlig nok også en reversering. Individualisering av permisjonen utover de 14 ukene, som var målet for den rød-grønne regjeringen, har få talspersoner (Ellingsæter 2011).86 Fedrekvoten er omstridt blant velgerne, og konkurranse om velgerne kan være en av grunnene til både høyrepartienes skarpstilling av politiske motsetninger og venstresidens relativt moderate delingsmodell. Men til tross for at høyrepartiene og KrF ofte avviser at likestilling har noe med familiepolitikk å gjøre, er likestilte foreldreskap i ferd med å befeste seg som en felles norm, også i Frp’s repertoar: «Man kan være for likestilte foreldreskap. Men imot en kvote, og det er denne saken handler om» (representant fra Frp, debatt om fedrekvoten).87

Kontantstøtten har vært den fremste ideologiske markøren for skillet mellom venstre- og høyresiden i familiepolitikken. Konflikten har holdt stand, de skarpe frontene ble igjen aktivert i debatten om avviklingen av ordningen for toåringene. Foreldres valgfrihet har vært, og er, det overordnede ideologiske argumentet for ordningen. Familiens valgfrihet er hevet over venstresidens instrumentalisme, der familien ofres på økonomiens og produktivitetens alter, og ideologisk forblindet likestillingspolitikk gjør barn til tapere. Men en viss forskyvning i argumentasjonen kan registreres – fra hjemmeomsorg som den beste omsorgen for de minste barna, som særlig har vært KrFs forutsetning, til å begrunne ordningen som et alternativ til barnehage for familier og barn med andre behov. Det er lite kritikk å spore når det gjelder barnehage for de minste barna. Likestilling har vært den ideologiske begrunnelsen for motstandere mot reformen, men integreringshensyn har fått større plass i kritikken av ordningen over tid. Men selv under en flertallsregjering utgått fra venstresiden ble ordningen kun delvis avviklet, trolig et kompromiss med Sps ønske om å beholde ordningen for de aller minste.

En drastisk reduksjon i andelen foreldre som mottar kontantstøtte i majoritetsbefolkningen, samtidig med vedvarende høye andeler i enkelte innvandrergrupper, har hatt konsekvenser for partienes argumentasjon. Da ordningen ble innført mottok tre av fire foreldre støtten, mot en av fire på det tidspunktet ordningen for toåringene ble fjernet. Det økte beløpet for ettåringer har ikke ført til at mødre jobber mindre (Dahl 2014). I den reduserte og skjeve fordelingen av kontantstøttemottakere ligger kimen som muligens kan underminere hele ordningen. Ordningen er under kontinuerlig skyts med hensyn til negative virkninger på integrering, og «trygdeeksport», støtte til arbeidsinnvandreres barn som ikke bor i Norge, oppfattes også som et problem. Det har stadig vært forslag til justeringer. I partiprogrammene for perioden 2013–17 ønsket Arbeiderpartiet og SV å gjøre om kontantstøtten til en ventestønad for foreldre som ikke har fått barnehageplass, mens Senterpartiet har ønsket å videreføre kontantstøtteordningen for ettåringene mot at en av foreldrene er hjemme. Frp og Høyre har ønsket å erstatte den statlige kontantstøtten med en kommunal kontantstøtte. I arbeidet med partiprogrammene for stortingsperioden 2017–2021 er det forslag både i Høyre og Venstre om å avskaffe hele ordningen.88 Det synes å være vilje til å la valgfriheten vike for integreringshensyn.89 KrF står igjen som ordningens eneste standhaftige forsvarer. De vil øke beløpet til ettåringene ytterligere, gjeninnføre ordningen for toåringene og innføre alternative modeller for uttak.

Den viktigste barnehagereformen i perioden, barnehageforliket, ble overraskende nok initiert av SV i tospann med Frp. Mens SV på mange måter har vært «barnehagepartiet», har Frp historisk sett ikke akkurat vært noen samarbeidspartner når det gjelder barnehager (Vollset 2011). Frp’s prinsipielle syn på barnehager har vært igjennom et hamskifte, fra å mene at barnetilsyn er et privat og ikke et offentlig anliggende. Partiene kappes i dag om å fremstå som best på barnehager: Det strides om eierskapet til den enorme forbedringen i barnehagetilbudet når det gjelder tilbud og pris. Arbeiderpartiet har erklært barnehager som sin «viktigste familiepolitiske satsing.»90 Høyresiden beskylder venstresiden for å utnytte situasjonen for å kaste dårlig lys over dem. Venstre har tatt til orde for innføring av gratis barnehage på sikt, som en «frihetsreform».91 Enkelte høyrepolitikere har foreslått gratis barnehage mot å fjerne kontantstøtte og barnetrygd. Alle partiene er opptatt av mer fleksibilitet i opptaket og bedre kvalitet i barnehagene.

Samtidig har det vært en dreining i oppfatningen av hva barnehagen står for, på tvers av partipolitiske skiller. Som i mange andre land har investeringsparadigmet slått igjennom; barnehagen oppfattes i økende grad som en del av utdanningssystemet og investering i samfunnets humankapital. Barnehagen tillegges også stor betydning som arena for sosial utjevning og for integrering av innvandrere. Barnehagen fremstår som et selvfølgelig element i foreldres organisering av barneomsorg, selv om man kan spore en underliggende bekymring for økende systemtvang, kanskje mest fra KrF. Det er lite igjen av kritikken mot barnehagesubsidier som forskjellsbehandling av familier. Når 90 prosent av barn i alderen 1–5 år går i barnehage, har denne kritikken mistet betydning. I senere år har motsetninger mellom venstresiden og høyresiden på dette politikkområdet manifestert seg i spørsmål knyttet til regulering av private barnehager.

Konklusjon: Farvel til hybridregimet?

Forsørger–omsorgsmodellen er befestet som familiepolitisk hovedspor siden begynnelsen av 1990-tallet. Den betalte foreldrepermisjonen og fedrekvoten er blitt lenger, barnehagepolitikken har vært igjennom en gigantisk ekspansjon når det gjelder ressurser og rettigheter. Sidesporet, representert ved kontantstøtten og en tradisjonell forsørgermodell, er vingeklippet. Modellens hybride eller ambivalente trekk er betydelig svekket gjennom disse forskyvningene. Enkelte forskere har for øvrig ment at ambivalens er en dårlig betegnelse på motstridende tendenser i familiepolitikken; det bør heller ses som et uttrykk for statens forsøk på å balansere ulike hensyn – støtte til familien som sosial institusjon versus individualisering av rettigheter (Daly 2011). Men dekomponeringen av den familiepolitiske utviklingen viser at den partipolitiske dynamikken er helt avgjørende for å forstå «statens» politikk. Staten er ingen monolittisk aktør, det er partienes posisjoner som former det familiepolitiske regimets karakter. Utviklingen har for øvrig klare fellestrekk med de andre nordiske velferdsstatene: På den ene siden reformer knyttet til foreldrepermisjoner og barnehager, drevet frem av konvergens og kompromisser; på den andre siden konflikter knyttet til fedrekvote og kontantstøtte, som tidvis har ført til avvikling eller kutt i disse ordningene (Ellingsæter 2014). Konfliktlinjene synes fremdeles å bli aktivert langs venstre–sentrum/høyreaksen.

I Norge har den politiske kampen delvis vært forankret i ideologisk gjenkjennelige partipolitiske posisjoner, temperert av tilpasninger til samfunnsendringer og kompromisser knyttet til regjeringsmakt. «Mykversjonen» av partikonkurranseteorien – en kombinasjon av partikonkurranse og ideologi i politikkutformingen – kan et stykke på vei forklare det norske forløpet. Foreldre har i praksis valgt forsørger–omsorgsmodellen: De aller fleste mødre opparbeider seg rett til foreldrepermisjon, og nesten alle barn går i barnehage. Den sosialdemokratiske ideen om å gi kvinner frihet til å kunne velge jobb og barn, basert på en prediksjon om at yrkesaktive mødre har kommet for å bli, har vist seg å være tettest på samfunnsendringene. I mindre polariserte saksfelt er det en tendens til at partier konvergerer dit det er stemmer å hente (Buckler & Dolowitz 2012). Ikke å støtte disse ordningene ville være forbundet med store politiske kostnader. Sentrum-høyresidens forsvar for éninntekts-familien har mistet politisk kraft. Tilpasning til nye familiemønstre har beveget sentrum–høyresiden mot det som synes å ha blitt familiepolitikkens nye sentrum: normen om likestilte foreldreskap (se også Ellingsæter 2011). Men ideologiske tilpasninger betyr ikke nødvendigvis konvergens på alle områder.

Partier vil forsøke å oppnå en retorisk fordel ved å fremheve egne standpunkt i kontrast til andre partiers feilslåtte politikk (Buckler & Dolowitz 2012). Den ideologiske kampen har utspilt seg først og fremst rundt fedrekvote og kontantstøtte, ordninger der velgernes meninger er delte. Småbarnsforeldre synes å være positive til fedrekvoten (Bringedal & Lappegård 2012), men befolkningen er mer negativ.92 Når det gjelder kontantstøtteordningen, har befolkningen mer eller mindre vært delt i to (Gulbrandsen 2009), men nyere undersøkelser tyder på økt motstand og mer indifferens.93 Valgfrihet har utgjort sentrum–høyresidens «retoriske fordel» i posisjonering mot venstresiden/sosialdemokratiet. Grenser for statens innblanding i familien er gjenkjennelig som liberalkonservativ ideologi. Men valgfrihet som ideologi er satt kraftig under press på grunn av problemer knyttet til integrering av innvandrere. Familiepolitikken reflekterer ikke bare spenninger mellom familie og stat, men også mellom familie og individ. For eksempel hevder Notaker (2013) at strid om den ideologiske fortolkningen av individets uavhengighet går tvers igjennom partiet Høyre. En begrensning ved regjerings- og stortingsdokumenter som har utgjort det empiriske grunnlaget for denne analysen, er at interne motsetninger i partiene som kan føre til skift i politiske posisjoner ikke fanges opp. I Høyre er det uenighet om både fedrekvote og kontantstøtte. Spenningen i familiepolitikken går mellom en tradisjonsbeskyttende linje hvor familien forstås som en enhet, og en linje hvor mor og far er individer først og familiemedlemmer etterpå (Notaker 2013). Dersom den siste linjen, som har vært venstresidens, også vinner frem på sentrum–høyresiden, vil en av grunnkonfliktene som har skapt og holdt liv i den norske hybridmodellen, svinne hen og føre til dens endelikt.

Om artikkelen

Takk til Randi Hovden Borge for tilrettelegging av dokumentene, og til TfS’ redaktører og anonyme konsulenter for verdifulle kommentarer.

Referanser

Allern, E. H., Heidar, K. & Karlsen, R. (2015). After the Mass Party: Continuity and Change in Political Parties and Representation in Norway. London: Lexington Books.

Bay, A.-H., Pedersen, A. W. & Saglie, J. (2009). Når velferd blir politikk. Partier, organisasjoner og opinion. Oslo: Abstrakt forlag.

Bringedal, K. H. & Lappegård, T. (2012). Småbarnsforeldre sier ja til fedrekvote. Samfunnsspeilet, 26(1), 19–23.

Buckler, S. & Dolowitz, D. (2012). Ideology Matters: Party Competition, Ideological Positioning and the Case of the Conservative Party under David Cameron. British Journal of Politics and International Relations, 14, 576–594. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/j.1467-856x.2011.00482.x.

Dahl, E. S. (2014). Fleire foreldre er i arbeid etter endringane i kontantstøtteordninga. Arbeid og Velferd, 1, 25–36. Oslo: Nav.

Daly, M. (2011). What Adult Worker Model? Social Politics, 18(1), 1–23. DOI: http://dx.doi.org/10.1093/sp/jxr002.

Ellingsæter, A. L. (2003). The complexity of family policy reform. European Societies, 5(4), 419–443. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/1461669032000127679.

Ellingsæter, A. L. (2006). The Norwegian childcare regime and its paradoxes. I A. L. Ellingsæter & A. Leira (red.), Politicising Parenthood in Scandinavia (s. 121–144). Bristol: Policy Press.

Ellingsæter, A. L. (2007). ’Old’ and ’new’ politics of time to care: three Norwegian reforms. Journal of European Social Policy, 17(1), 49–60. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/0958928707071886.

Ellingsæter, A. L. (2011). Symmetriske foreldreskap – politiske forhindringer. Tidsskrift for samfunnsforskning, 52(1), 3–32.

Ellingsæter, A. L. (2012). Familiepolitikk i klassesamfunnet. I A. L. Ellingsæter & K. Widerberg (red.), Velferdsstatens familier (s. 99–121). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Ellingsæter, A. L. (2014). Nordic Earner-Carer Models – Why Stability and Instability? Journal of Social Policy, 43(3), 555–574. DOI: http://dx.doi.org/10.1017/S004727941400021X.

Ellingsæter, A. L. & Gulbrandsen, L. (2007). Closing the Child Care Gap: The Interaction of Childcare Supply and Mothers’ Agency in Norway. Journal of Social Policy, 36(4), 649–669. DOI: http://dx.doi.org/10.1017/S0047279407001225.

Ellingsæter, A. L. & Pedersen, E. (2013) Fruktbarhetens fundament i den norske velferdsstaten. Tidsskrift for samfunnsforskning, 54(1), 3–29.

Emmenegger, P., Kvist, J., Marx, P. & Petersen, K. (2015). Three Worlds of Welfare Capitalism: The Making of a Classic. Journal of European Social Policy, 25(1), 3–13. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/0958928714556966.

Esping-Andersen, G. (1990). The Three Worlds of Welfare Capitalism. Cambridge: Polity.

Ferragina, E. & Seeleib-Kaiser, M. (2011). Welfare Regime Debate: Past, Present, Future. Policy & Politics, 39(4), 583–611. DOI: http://dx.doi.org/10.1332/030557311X603592.

Fleckenstein, T. & Lee, S. C. (2014). The Politics of Postindustrial Social Policy: Family Policy Reforms in Britain, Germany, South Korea and Sweden. Comparative Political Studies, 47, 601–630. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/0010414012451564.

Grambo, A.-C. & Nicolaisen, H. (2015). Engangsstønad ved fødsel. Arbeid og velferd, nr. 3, 135–152. Oslo: Nav.

Gulbrandsen L. (2009). The Norwegian Cash-for-Care Reform. Changing Behaviour and Stable Attitudes. Nordic Early Childhood Education Research, 2, 17–25. DOI: http://dx.doi.org/10.7577/nbf.247.

Häusermann, S., Picot, G. & Geering, D. (2013). Review Article: Rethinking Party Politics and the Welfare State – Recent Advances in the Literature. British Journal of Political Science, 43, 221–240. DOI: http://dx.doi.org/10.1017/S0007123412000336.

Huber, E. & Stephens, J. D. (2000). Partisan Governance, Women’s Employment, and the Social Democratic Service State. American Sociological Review, 65, 323–342.

Karlsen, R. & Aardal, B. (2011). Kamp om dagsorden og sakseierskap. I B. Aardal (red.), Det politiske landskap. En studie av stortingsvalget 2009 (s. 131–162). Oslo: Cappelen Damm.

Korpi, W. (2000). Faces of Inequality: Gender, Class and Patterns of Inequalities in Different Types of Welfare States. Social Politics, 7, 127–191. DOI: http://dx.doi.org/10.1093/sp/7.2.127.

Leira, A. (1992). Welfare States and Working Mothers. The Scandinavian Experience. Cambridge: Cambridge University Press.

Leira, A. (2006). Parenthood change and policy reform in Scandinavia, 1970s–2000s. I A. L. Ellingsæter & A. Leira (red.), Politicising Parenthood in Scandinavia (s. 27–51). Bristol: Policy Press.

Lewis, J. (1992). Gender and the Development of Welfare Regimes. Journal of European Social Policy, 2, 159–173. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/095892879200200301.

Mahon, R. (2002). Child Care: Toward What Kind of «Social Europe»?. Social Politics, 9, 343–79. DOI: http://dx.doi.org/10.1093/sp/9.3.343.

Mahon, R., Anttonen, A., Bergqvist, C., Brennan, D. & Hobson, B. (2012). Convergent Care regimes? Childcare Arrangements in Australia, Canada, Finland and Sweden. Journal of European Social Policy, 22, 419–431. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/0958928712449776.

Mahoney, J. & Thelen, K. (2010). A Theory of Gradual Institutional Change. I J. Mahoney & K. Thelen (red.), Explaining Institutional Change. Ambiguity, Agency, and Power (s. 1–37). Cambridge: Cambridge University Press.

Morgan, K. J. (2013). Path Shifting of the Welfare State. Electoral Competition and the Expansion of Work-Family Policies in Western Europe. World Politics, 65, 73–115. DOI: http://dx.doi.org/10.1017/S1537592708080274.

Notaker, H. (2013). Høyres ideologiske spenninger. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 29(2), 111–119.

Pierson, P. (2004). Politics in Time. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Seeleib-Kaiser, M. (2010). Socio-Economic Change, Party Competition and Intra-Party Conflict: The Family Policy of the Grand Coalition. German Politics, 19, 416–428. DOI: 10.1080/09644008.2010.515789.

Seeleib-Kaiser, M., van Dyk, S. & Roggenkamp, M. (2005). What do Parties Want? An Analysis of Programmatical Social Policy Aims in Austria, Germany and the Netherlands. European Journal of Social Security, 7, 115–137.

Skrede, K. (1999). Shaping gender equality – the role of the state: Norwegian experiences, present policies and future challenges’. I B. Palier & D. Bouget (red.), Comparing Social Welfare Systems in Nordic Countries and France (s. 169–199). Paris: Maison des sciences de l' Homme Ange-Guépin.

Vollset, G. (2011) Familiepolitikkens historie – 1970 til 2000. Oslo: Nova.

Aardal, B. (2011). Det politiske landskap – stabile grunnholdninger og skiftende partipreferanser. I B. Aardal (red.), Det politiske landskap. En studie av stortingsvalget 2009 (s. 97–130). Oslo: Cappelen Damm.

1Partienes seneste handlings- og prinsipprogrammer er tidvis brukt som supplement; http://www.nsd.uib.no/polsys/data/parti/partidokumentarkivet.
2Ot.prp. nr. 15 (1976-77):5, Ap.
3St.meld. nr. 70 (1991-92): 25, Ap.
4St.meld. nr. 70 (1991-92), Ap.
5S.tid. (1992-1993): 986.
6St.meld. nr. 70 (1991-92): 3, Ap.
7S.tid. (1992-1993): 986.
8Innst. S. nr. 148 (1992-93).
9S.tid. (1992-1993): 988.
10S.tid. (1992-1993): 971.
11Innst. S. nr. 148 (1992-93).
12S.tid. (1992-1993): 971.
13S.tid. (1992-1993): 971
14S.tid. (1992-1993): 986-87.
15Budsjett-innst. S. nr. 2 (1992-93): 46.
16Innst. O. nr. 34 (1992-93).
17Budsjett-innst. S. nr. 2 (1992-93).
18Budsjett-innst. S. nr. 2 (1992-93).
19Budsjett-innst. S. nr. 2 (1992-93): 31.
20S.tid. (1991-1992): 968.
21St.meld. nr. 70 (1991-92): 30-31, Ap.
22Innst. S. nr. 148 (1992-93).
23S.tid. (1992-1993): 3640.
24S.tid. (1991-1992): 726.
25Innst. O. nr. 34 (1992-93).
26Muligheter for mer fleksibelt uttak av permisjonen (tidskonto) ble innført i 1994 (Innst. O. nr. 139 (1992-93)). Denne ble erstattet av en ny og enklere ordning i 2007. Her har det vært bred enighet blant partiene. Det har også vært endringer i betingelsene for uttak av fedrekvote og selvstendige opptjeningsrettigheter for fedre. Lovendringen i 2000 som ga fedre som tar foreldrepermisjon kompensasjon basert på deres egen opptjening, ble støttet av alle partiene. Det har imidlertid vært uenighet når det gjelder selvstendige rettigheter som medfører dobbeltomsorg, det vil si at far kan være hjemme når også mor er hjemme.
27Ot.prp. nr. 98 (2004-2005): 4.
28Ot.prp. nr. 70 (2005-2006).
29Budsjett-innst. S. nr. 2 – 2005-2006: 31.
30Ot.prp. nr. 56 (2008-2009).
31O.tid. (2008-2009): 505.
32O.tid. (2008-2009): 506.
33Innst. O. nr. 69 (2008-2009).
34Høyres landsmøte hadde i 2010 vedtatt å fjerne fedrekvoten. Enkelte i Høyre så det som et «prinsipielt godt forslag», men ønsket ikke at det skulle bli praktisk politikk («Høyre-topper mot fedre-kvote kutt», VG Nett 19.1.2010).
35S.tid. (2010-2011): 4267.
36S.tid. (2010-2011): 4267.
37S.tid. (2010-2011): 4271-4272.
38Innst. 354 L (2010-2011): 3.
39S.tid. (2010-2011): 4271.
40S.tid. (2010-2011): 4269.
41Prop. 79 L (2012-2013).
42Innst. 279 L (2012-2013).
43S.tid. (2011-2012): 3278.
44S.tid. (2011-2012): 3278.
45S.tid. (2012-2013): 3289.
46Prop. 40 L (2013-2014).
47S.tid. 20. mai 2014.
48Ot.prp. nr. 8 (1990-91).
49Ot.meld. nr. 2 (1990-91).
50St.prp. nr. 53 (1997-98).
51St.prp. nr. 53 (1997-98).
52St.prp. nr. 53 (1997-98): 8.
53S.tid. (1997-1998): 3421.
54St.prp. nr. 53 (1997-98).
55St.prp. nr. 53 (1997-98): 31-32.
56S.tid. (1997-1998): 3470.
57S.tid. (1997-1998): 3470.
58S.tid. (1997-1998): 3449.
595000 kr for barn 13-18 måneder; 3303 kr som før for barn 19-23 måneder.
60Prop. 8 L (2011-2012); Innst. 103 L (2011-2012).
61Prop. 8 L (2011-2012): 2.
62S.tid. (2011-2012): 1491.
63S.tid. (2011-2012): 1492.
64S.tid. (2012-2013): 1493.
65«Toåringer mister kontantstøtten», Vårt Land 4.11.2011.
66Innst. 103 L (2011-2012).
67S.tid. (2011-2012): 1492.
68S.tid. (2011-2012): 1494.
69S.tid. (2011-2012): 1496.
70Prop. 1 S (2013-2014); Prop. 1 S Tillegg 1 (2013-2014).
71Innst. 14 S (2013-2014).
72«KrF dropper kontantstøttekrav», nrk.no, 14.8.2014.
73NTB 3.9.2014.
74Ot.prp. nr. 23 (1974-75).
75«Høyre motarbeidet barnehageforliket», Dagsavisen 19.8.2014.
76St.meld. nr. 24 (2002 – 2003); Ot.prp. nr. 76 (2002 – 2003); Innst. S. nr. 250 (2002-2003).
77Innst. S. nr. 250 (2002-2003).
78Ot.prp. nr. 52 (2007-2008). Innst. O. nr. 69 (2007-2008).
79Ot.prp. nr. 52 (2007-2008)
80Innst. O. nr. 69 (2007-2008).
81Innst. O. nr. 69 (2007-2008).
82St.tid. (2007-2008): 661.
83St.tid. (2007-2008): 660-661.
84Prop. 98 L (2011-2012).
85Innst. 352 L (2011-2012): 8.
86Forslag om todeling av permisjonen ble imidlertid fremmet på Venstres landsmøte i 2016, men ble nedstemt.
87S.tid. (2012-2013): 3294. Se også Solberg-regjeringens familiemelding, Meld. St. 24 (2015-2016).
88www.venstre.no; Høyres likestillingsutvalg 2016.
89«FrP-Horne vil nekte flyktninger kontantstøtte i fem år», VG 23.4.2016.
90Innst. 2 S (2014-15).
91«Gratis barnehage er en frihetsreform», Dagbladet 12.8.2015.
92«To av tre vil fjerne fedrekvoten», Klassekampen 2. januar 2012.
9341 prosent mener ordningen bør avvikles, 28 prosent har ikke en mening («Velgerne med oppfordring til Siv og Erna: Skrot kontantstøtten», VG 9.9.2014).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon