Terje Rasmussen

Offentlig parlamentarisme. Politisk strid og offentlig mening 1945–2000

Oslo: Pax forlag 2015. 524 sider

Professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, Terje Rasmussen, har skrevet en bok der han tar for seg forholdet mellom posisjon, opposisjon og offentlig mening i etterkrigstiden. Faglig plasserer han boken i kategorien politisk sosiologi, samtidig som han markerer avstand både til opinionsforskning og valgforskning. Med det han definerer som en «bred forståelse» av parlamentarisk politikk, kan den, ifølge ham selv, heller ikke plasseres «i hyllen» for statsvitenskapelige og historiske studier. Han skriver derimot at boken er en sosiologisk studie av «politikkens manøvrering mellom (og i) offentlig mening» (s. 463). Selv om en slik programerklæring ikke nødvendigvis fremstår som krystallklar, kan den skjerpe nysgjerrigheten på hva slags bok dette er.

For det første er det en omfangsrik og ordrik bok. Litt avhengig av hvordan man teller, omtales opp mot hundre ulike hendelser og «saker» i en begivenhetsrik og viktig periode i norsk historie. Her omtales Spania-saken, Nordisk forsvarsforbund, Påskeopprøret, Vietnamkrigen, EF/EU, Redaktør Egil Sundar, Eldremilliarden og Rød-Larsens Fideco – blant mange andre.

Noen av sakene er omtalt relativt grundig, mens andre er mer overflatisk behandlet. Forfatteren har valgt å gå mer i bredden enn i dybden. Men ved å gi et riss av mange sentrale (og noen mindre sentrale) hendelser i norsk politikk, kan boken fungere som en påminnelse og repetisjon for de av oss som har levd en stund, og som nyttig informasjon for nye generasjoner som bør lese seg opp på norsk historie. Forfatteren har gjort seg stor møye med å lete frem hendelser, navn og detaljer, og det er kanskje på dette området boken vil ha størst appell blant en del lesere.

De historiske hendelsene er imidlertid ikke omtalt for sin egen skyld. Forfatteren har ambisjoner om å vise i hvor stor grad og på hvilken måte den offentlige mening «har inntatt en fremskutt stilling som politikkens legitimerende resonans» (s. 9). Mens valg til folkevalgte forsamlinger bidrar til å legitimere politisk makt, er forfatteren mer opptatt av hva som legitimerer makten mellom valgene. Det er her han mener den politiske offentlighet nå spiller en viktigere og mer avgjørende rolle enn tidligere – i skjæringspunktet mellom de partier og politikere som sitter med makten og de som utgjør den parlamentariske opposisjonen. Det er to begreper som er sentrale. Det ene er ‘offentlig mening’. Med dette mener han «debatt, protest og appell på gater og møter, aksjoner og kampanjer, kunst og kultur med politisk budskap. Den offentlige mening bygges av ordskifte: journalistikk, argumenter, forslag, appeller, protester og trusler» (s. 9). Videre fremholder han at «den offentlige mening mener mye og mangt ustanselig. Den danner hegemonier, protestbølger og stemninger» (s. 10).

Det andre begrepet er ‘offentlig parlamentarisme’. Her legger han vekt på at regjeringer i vårt system «utgår» fra Stortinget. Derfor er skillet mellom posisjon og opposisjon helt sentralt. For forfatteren er parlamentarisme «et samspill mellom posisjon, opposisjon og den offentlige mening» (s. 14). Omtalen av de ulike historiske hendelsene blir vevd sammen med det som er forfatterens hovedærend, nemlig å vise hvor avhengig «politikken» er blitt av den offentlige mening (s. 15).

Det er ikke vanskelig for forfatteren å finne eksempler på at offentlighetens søkelys har spilt en viktig – og noen ganger helt avgjørende – rolle for utfallet av politiske stridsspørsmål. Her er medieforskeren på trygg grunn, og viser til viktige endringer når det gjelder medienes avhengighet av partiene og medienes økte selvstendighet som politiske aktører. Det å bringe medienes og offentlighetens rolle inn i en historisk fremstilling som denne, er absolutt på sin plass. Når beskrivelsen av hendelsene noen ganger blir så detaljert at det er vanskelig å få øye på den røde tråden, hjelpes man videre av forklarende avsnitt som underbygger det overordnede siktemålet med boken.

Til tross for boken gode sider, skal en anmelder også finne frem til de mindre heldige sidene. Selv om det er svært mange saker og hendelser som er omtalt, er det selvsagt mange hendelser som er utelatt. Hvilke kriterier og hensyn som ligger bak utvalget av hendelser, er det ikke redegjort for. Dette er en alvorlig innvending gitt at boken skal betraktes som faglig meritterende. Her kunne forfatteren vært tydeligere på hva slags bok han ønsker dette skal være. Videre gjør den kronologiske fremstillingsformen det vanskelig å se forskjeller og likheter mellom de ulike hendelsene, noe som kan ha betydning for forfatterens analytiske ambisjoner. En tydeligere syntetisering av funnene kunne ha avhjulpet noen av disse problemene.

Forfatterens avgrensning mot andre fagdisipliner har også en del viktige konsekvenser og etter min mening ulemper. Når han legger så stor vekt på «den offentlige mening», er det påfallende at han ikke forholder seg til det store fagfeltet som internasjonalt går under betegnelsen «Public Opinion». Referanselisten kan tyde på at han ikke kjenner denne litteraturen, og heller ikke publikasjoner fra (tidligere) kolleger ved hans eget institutt. Når man leser henvisningene til «den offentlige mening» (i bestemt form), er det lett å tro at han viser til «folkemeningen» i en eller annen avskygning. Men det er snarere medienes og journalistenes mening som refereres. At offentlig mening eller offentlighet brukes i entall, skyldes at «det dannes samstemt mening i en selvdisiplinerende prosess» (s. 328). Om og i hvilken grad denne «samstemte» meningen skiller seg fra «folkets» mening, diskuteres i liten grad, med et lite unntak for EU-striden. Flere steder får man dessuten inntrykk av at «den offentlige mening» er en aktør med egne motiver og egen eksistens, med andre ord en reifikasjon av begrepet.

Forfatteren fremholder at den offentlige mening selekterer politiske spørsmål og forenkler og generaliserer posisjoner som politikken forholder seg til (s. 103), og at den offentlige mening i stadig større grad fremstår som «den tredje aktør, som uopphørlig og egenrådig alliert for den politiske opposisjonen» (s. 323). Noe pompøst hevdes det endatil at «med Grunnloven som forankring foregir den offentlige mening å tale på vegne av opinionen» (s. 277). Her blir forholdet mellom «public opinion» og «offentlig mening» særdeles uklart. Sett under ett skaper bruken av begrepet «offentlig mening» forvirring om hvilke aktører og krefter som egentlig er i sving, og kan slik svekke argumentasjonen om offentlighetens og medias betydning for politikkens utfall.

Et annet problematisk begrep er «offentlig parlamentarisme». Rasmussen definerer det som forholdet mellom posisjon og opposisjon, og opposisjonens bruk av offentligheten som våpen mot posisjonen (s. 14). Rent bortsett fra at forfatterens definisjon av parlamentarisme i beste fall er upresis, er forskjeller og eventuelle likheter mellom politikeres bruk av den offentlige mening og medienes bruk av den offentlige mening ikke gjort til gjenstand for nærmere diskusjon. Noe som igjen skaper uklarhet om det teoretiske rammeverket.

Jeg har nevnt at gjennomgangen av de historiske hendelsene kan være interessant i seg selv. Det forhindrer likevel ikke at forfatterens kildegrunnlag i noen tilfeller er begrenset. Han siterer ofte fra politikeres biografier. Intet galt i det, men det setter ekstra krav til kildekritikk, noe som med fordel kunne vært diskutert mer inngående. Ellers preges fremstillinger og sammenfatninger av hendelser til dels sterkt av forfatterens personlige oppfatninger. Av de mer kuriøse innslag er omtalen av Kristelig Folkeparti i perioden 1981–83. Som kjent gikk partiet ikke med i Willochs regjering i 1981 på grunn av abortsaken. Det at partiet likevel valgte å gå inn i regjeringen to år senere, tolker Rasmussen som et epokeskifte i KrFs historie. Han mener at partiet gikk fra å se på seg selv som et slags trossamfunn (min betegnelse) til at det «entret den sekulære politikken for alvor. Den kristne ’fundamentalismen’ forsvant til fordel for verdiene» (s. 369). Kjell Magne Bondevik får æren for å ha «politisert» partiet. Dette er i beste fall en egenartet fortolkning av Kristelig Folkepartis rolle i norsk politikk både før og etter 1983. Noe lignende hevder forfatteren skjedde med Senterpartiet, der bøndenes og landbrukets interesser etter hvert ble «pakket inn» i distriktenes interesser, noe som «nøytraliserte de reaksjonære tendensene i partiet» (s. 371).

Sett under ett er det mange positive trekk ved denne boken, ikke minst for lesere som ønsker å friske opp hukommelsen når det gjelder politiske begivenheter og hendelser i etterkrigstiden. Boken gir også viktig kunnskap om endringer i mediestrukturen, pressens forhold til partiene og nye normer for journalistisk virksomhet. Når det derimot gjelder boken analytiske rammeverk, er den ikke like vellykket. Dels gir den kronologiske fremstillingen et fragmentert bilde av den empirien som skal underbygge analysene, og dels bidrar uklarheter i begrepsbruk og manglende metodiske refleksjoner til å svekke viktige deler av bokens budskap.