Per Mouritsen

En plads i verden. Det moderne medborgerskab

København: Gyldendal 2015. 579 sider

«Velferdsstaten handler ikke om godhet», skriver Per Mouritsen (PM) i sin nye bok. Han skriver dette vel vitende om at velferdsstaten selvfølgelig også har et normativt fundament. Men det PM legger vesentlig vekt på, er det han kaller «humlebiens anatomi». Humlebien er et mye brukt bilde om den nordiske velferdsstaten, og alluderer til et litt tungt og klumsete insekt som flyr ved å trosse tyngdekraften.

Den nordiske modellen (her – den danske) har vist seg forbløffende motstandsdyktig. Den er «ikke en klamp om foten» på næringslivet, den er som modell betraktet konkurransedyktig – den forener effektivitet med sjenerøs omfordeling. Mouritsen betegner universell og gratis eller billig tilgang til barnepass, helse og utdannelse som smart globalisering (s. 211). Velferdsstaten er rasjonell og fornuftig – et godt og velfungerende system. Samtidig gir velferdsrettighetene de lovlige innbyggerne muligheter – i T. H. Marshalls ånd: adgang til samfunnsmessige institusjoner og utviklingsmuligheter, som legger til rette for et materielt, utdanningsmessig og kulturelt godt liv (s. 26). Velferdsstaten skaper empowerment – handlekraftige og frie borgere – ved at den investerer i menneskelige ressurser istedenfor å gi almisser.

PMs analyse av velferdsmodellen er kjent stoff, og føyer seg pent inn i den dominerende forståelsen innen nordisk velferdsforskning. Det som er bokens mer nyskapende misjon, er dens kopling mellom velferdsmodellen og forutsetninger for citizenship 1 i en samtid preget av økende innvandring, verdikonflikter og kulturelt mangfold. PMs budskap er at man må forstå humlebiens anatomi for å innse hvilke systemiske premisser vi står overfor når det gjelder nåtidig innvandring og mulighetene for det gode borgerskap – ikke bare for majoriteten, men for alle bosatte. Denne koplingen foretar han gjennom bredt anlagte samfunnsfaglige analyser, over nesten 600 sider, med historiske visitter til rettighetsutviklingen forankret i politisk-filosofisk teori, det politiske medborgerskap – forutsetninger for deltakelse, sivilsamfunn, multikulturalisme, identitet, tilhørighet, borgerdyd og dannelse, og en god del mer.

Bokens tematikk plasserer seg rett inn i dagens mest kontroversielle og vanskelige politiske spørsmål i Skandinavia. Den kom ut på forsommeren 2015, rett før flyktningkrisen tok av, og har gjennom det siste årets dramatikk fått ytterligere aktualitet.

Per Mouritsen vedstår seg et normativt prosjekt. Han tror ikke på den verdifrie forskning, og han har «skrevet med en holdning» (s. 15), som han uttrykker det. Men PMs normative prosjekt er så nyansert, komplekst, all-inclusive og vel-resonnerende at han i grunnen kunne unnvært sitt normative forbehold uten at noen hadde reagert. Mouritsen er ikke tilhenger av åpne grenser, han drøfter et statlig og institusjonelt forankret fellesskap med arbeidsforpliktelse, han ser nødvendigheten av en sterk medborgerlig offentlighet med politisk deltakelse, og han vil være kulturelt liberal. Med hans egne ord: han er sosialdemokratisk på en liberal-republikansk måte, kulturinklusiv, men er også nasjonalt forankret (s. 46).

Per Mouritsen kombinerer alle etisk gode og realpolitiske elementer i ett. Han representerer «den rene fornuft» i ny betydning. Og dette er ikke først og fremst ironisk ment, for jeg har stor sans for prosjektet.

PM er ansvarlig på nasjonalstatens vegne: Sjenerøse velferdsstater må med nødvendighet ha innvandringsregulering. Han konstaterer at citizenship er og må være eksklusivt, men spørsmålet er hvor eksklusivt. Med andre ord, det er grenser for hvor store barriere som fornuftsmessig og legitimt kan reises mot tildeling av statsborgerskap når vi snakker om innvandrere med permanent oppholdstillatelse. Skal nye samfunnsmedlemmer bli velfungerende (skattebetalende og positive) borgere, må de også inkluderes – fullt og helt. Men når skal dette skje, og på hvilke vilkår? Ingen land tildeler statsborgerskap fra dag én. Alle land beskytter seg mot nykommere – i ulik grad og på ulike måter.

Følgende spørsmål mener jeg kan sammenfatte Mouritsens prosjekt: Hvordan ser den «legitime proteksjonisme» ut i en nordisk velferdsstat, både overfor territorium og kultur? Hvem bør få komme, og hvilke krav kan man stille til nye borgere når det gjelder livsførsel og holdninger, når alle som får opphold er grunnleggende inntektssikret fra første stund?

Humlebiens anatomi gir noen sterke føringer for hva man kan gjøre: Handlingsrommet er begrenset hvis ikke modellen skal undermineres på sikt. Så det mest interessante spenningsfeltet er snarere forbindelsen mellom økonomiske/sosiale rettigheter og normer om det sivile liv.

«Arbeidslinja» – nødvendigheten av at flest mulig er i arbeid – møter nye kulturelle eller religiøse utfordringer med deler av innvandrerbefolkningen. Hva gjør for eksempel staten hvis kvinners valg av klesdrakt (les shador, niqab e.l.) fører til at ingen arbeidsgiver vil ansette dem? – Hvem tar det økonomiske ansvaret for dette?

Det er nå snart 30 år siden norske og svenske myndigheter kom med sine definerte absolutte krav til borgere fra utlandet – det alle måtte slutte seg til for å være en del av samfunnet – nemlig demokrati, likestilling mellom kjønnene og barns rettigheter. I Norge het det i klartekst at nykommere ikke kunne velge å trekke seg tilbake fra samfunnet ved ikke å lære norsk, ved ikke å delta i foreldreaktiviteter med barna, i sivilsamfunnet osv. Etter 30 år med handlingsplaner og tiltak er dette stadig de mest presserende konfliktområdene i det flerkulturelle samfunnet.

Så langt tyder det meste på at de sosiale rettighetene vinner i de fleste sammenhenger i Skandinavia. Om regjeringer måtte ønske å være strenge for å få folk inn i folden, er virkemidlene ikke så mange når det kommer til stykket. Ikke dermed sagt at man ikke kan gjøre innstramninger – det har skjedd i alle landene, og særlig i Danmark, men skal man lykkes i reell inkludering, må man uansett spille på lag med dem det gjelder. Så man må også i det flerkulturelle feltet satse på sosialisering, tillitsbygging og utvikling av gagns mennesker, som det het på 60-tallet. Og hvordan gjør man dette godt når verdipreferansene er forskjellige? Spenningen mellom individuell frihet og disiplinering/kollektiv ansvarliggjøring er velkjent fra velferdsstatslitteraturen generelt, men oppdragergjerningen har blitt vanskeligere og legitimitetsspørsmålene så mye mer påtrengende.

De kanskje mest interessante og nyskapende delene av En plads i verden befinner seg i denne tematikken. Hva kan man gjøre for å lykkes i inkludering uten å bli for paternalistisk eller autoritær? Hvordan kan man utstyre nye samfunnsmedlemmer med redskaper til å bli selvstendige aktører i hverdagsliv og arbeid? En «progressiv assimilasjon», om man vil, eller social engineering i ny utgave.

PM erkjenner betydningen av det nasjonale fellesskapet i Danmark som et kollektivt prosjekt som gir folks hverdagsliv en ramme og retning. Nasjonen gir meningsdannende strukturer og et grunnlag for gruppesolidaritet. Men hvis jeg skal komme med noen kritiske merknader til PMs analyser, dreier det seg om synet på majoriteten. Forfatteren avviser kontant at fremmedgjøring er et fenomen man kan tilkjenne majoriteten. Jeg tror vi trenger en mer velvillig og dyptpløyende analyse av majoritetsbefolkningen enn det Mouritsen her byr på – også de mer sosialpsykologiske sidene: frykten for endring. Man kan mislike de proteksjonistiske reaksjonene, men man må ha redskaper til å forstå dem. Flyktningkrisen anskueliggjorde problemstillingene i klartekst. Hvis de territorielle grensene blir definert som for åpne av majoriteten, kan man forstyrre forutsetningene for medborgerlig ansvar.

Denne spenningen har vært mer fremtredende i Danmark enn i resten av Norden – også før flyktningkrisen – noe som trolig forklarer noe av den danske nidkjærhet når det gjelder kontroll og restriksjoner. Balanseringen mellom innreisekontroll og inklusjonskapasitet har vært en bærebjelke i skandinavisk innvandringspolitikk siden 1970-tallet. Det har i stigende grad utviklet seg en viss avmakt når det gjelder de reelle mulighetene til innreisekontroll i regionen. Kanskje er det danske svaret på situasjonen en refleksjon av dette: Er det ikke lenger mulig med tilfredsstillende ytre kontroll, stiller man i stedet stadig flere krav – gjennom symbolske og mer effektive sperrer – når det gjelder inklusjon og rettigheter i det danske samfunnet. Så kan man mene at slike sperrer underminerer samfunnsprosjektet like fullt; uintegrerte borgere er ikke glade og funksjonelle borgere. Men den basale spenningen forsvinner ikke av den grunn, og myndighetene selv hevder at press gjennom høyere krav bedrer integrasjonen.

PM har gode og interessante drøftinger av det danske restriksjonsfeltet, men når han blir konkret på hva som bør kreves av nykommere, blir kontrastene innad i Skandinavia slående. Forfatterens bud på dette (s. 320) bærer stikkordene «rimelig og realistisk». Han vil ha få og realistiske krav til språkferdigheter; tilsvarende krav til samfunnskunnskap, realistisk krav til selvforsørgelse, lojalitetserklæring i liberal-demokratisk ordlyd og fire–fem års ustraffet ventetid. Med unntak av ventetiden, er dette faktisk strengere krav enn den norske naturaliseringsloven – fram til 2016.

Etter et offensivt oppløp mot urimeligheten i gjeldende rett, er det litt underlig at PM stadig vil ha såpass med krav. Dette er symptomatisk for en viss diskrepans jeg synes man finner mer generelt i boken: Det er som om følelsene til forfatteren informerer de omfattende diskusjonene om inklusjon, rimelighet, sjenerøsitet, liberalitet osv, mens fornuften dominerer når det hele skal kokes ned til politikk. Da vinner den pragmatiske sosialdemokraten. Men dette er i grunnen helt fint. Leseren blir tatt med på alle dilemmaene, verdikonfliktene, alle de følelsesmessige påkjenningene dette feltet rommer underveis. Og så realitetsorienteres man like fullt gjennom hovedpremisset som ligger der, om at den samfunnsformasjonen vi faktisk har i Skandinavia er bevaringsverdig på de fleste områder når det kommer til stykket.

Og da handler det i bunn og grunn om spørsmålet om samfunnsmessig kapasitet til å ønske nye borgere velkommen. Det dreier seg grunnleggende om hvor mange mennesker med andre livsanskuelser, mangel på utdannelse og herav problemer i arbeidsmarkedet våre små land har mulighet til å absorbere uten å endre samfunnsformasjonen. Eller uten at det kommer politiske reaksjoner de færreste av oss ønsker.

PM gir en god diskusjon av grensene for et politisk fellesskap. Dette er en jordet, pragmatisk bok med svært omfattende og gode diskusjoner og analyser av det normative grunnlaget for vårt politiske system og dets relasjoner til fenomenet innvandring.

En pliktvending har funnet sted – trolig i hele Europa. Både i sosialpolitikken, men også i inklusjonspolitikken. Assimilasjonsbegrepet har kommet tilbake i nye klær, og det klassiske liberale dilemma – om det er riktig å tvinge folk til liberalitet – diskuteres med ny glød. Frihet fra majoritetskultur eller frihet fra minoritetskultur? Mao: er det for mye eller for lite assimilasjon som pågår? Feltet er stadig svært kontroversielt, men det har flyttet seg.

Det er og blir noen vesentlige motsetninger i moderne liberale demokratier: Eksklusive ideer om nasjonalstaten versus inklusive ideer om universelle menneskerettigheter. Likebehandling versus differensiert behandling. Retten til å være forskjellig versus retten til å være lik.