Inger Furseth (red.)

Religionens tilbakekomst i offentligheten? Religion, politikk, medier, stat og sivilsamfunn siden 1980-tallet

Oslo: Universitetsforlaget 2015. 226 sider

Innanfor norsk akademia har det i dei siste tiåra blitt utvikla ein betydeleg religionssosiologisk kompetanse, med Universitetet i Agder, Universitetet i Oslo og Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (tidlegare kjent som KIFO) som forankringspunkt. Framståande forskarar på feltet er Pål Repstad (UiA), Knut Lundby og Inger Furseth (UiO), Pål Ketil Botvar og Ulla Schmidt (KIFO). I denne boka er alle desse, i lag med yngre forskarar, representert med eitt eller fleire kapittel.

Bakgrunnen for boka er det nordiske forskingsprosjektet «The role of religion in the public sphere. A comparative study of the five Nordic countries» (NOREL, 2009–2014). Som undertittelen på boka indikerer, har prosjektet undersøkt religionen sin plass i fire norske offentlegheiter: (1) partipolitikk, (2) media, (3) statlege institusjonar og (4) sivilsamfunnet. I tillegg til dei tilsvarande tematiske kapitla, rammar Inger Furseth det heile inn med eit innleiingskapittel om endringar i det norske, religiøse landskapet, og eit avslutningskapittel med oppsummerande, teoretiske drøftingar.

Kapitla om religion i partipolitikken og i media er basert på kvantitative undersøkingar av tre utvalde år (1988, 1998 og 2008), for ein del supplert med data frå 2013. Kapitlet om religion i sivilsamfunnet er bygd på kvalitative undersøkingar av korleis leiarane for trus- og livssynssamfunna forstår si rolle i storsamfunnet, medan kapitlet om stat og religion er meir statsvitskapleg drøftande i si tilnærming. Slik sett representerer boka også eit metodisk mangfald.

Teoretisk relaterer alle forfattarane til nyare religionssosiologiske diskusjonar – relatert til ordpar som privatisering/deprivatisering, sekularisering/desekularisering og differensiering/dedifferensiering. Den salomoniske konklusjonen er at utviklinga i Norge (liksom i store delar av Europa elles) kan framvise trekk frå alle desse tilsynelatande motstridande tendensane. Utviklinga kan dermed seiast å vere prega av aukande «kompleksitet» – for eksempel ved at «religionen fortsetter å få mindre betydning for individene og på samme tid blir noe mer synlig og offentlig» (s. 182). Slik forfattarane ser det, er dei fleste vestlege land «religionskomplekse i den forstand at forskjellige trender av religiøs nedgang, vekst og endring skjer på samme tid og på ulike nivåer» (s. 19).

Boka – og forskingsprosjektet – har ei klar institusjonell innretting. Det er altså ikkje individa som står i fokus (som i religionssosiologiske spørjeundersøkingar av folks religiøse førestillingar og truspraksis), men religionen si rolle i «ulike større og mindre offentligheter på ulike nivåer i samfunnet, der ulike grupper og stemmer gjør seg gjeldende» (s. 13).

Boka sitt religionsdemografiske innleiingskapittel viser korleis oppslutnaden om Den norske kyrkja er dalande, samtidig som innvandringa (særleg av muslimar) gjer fenomenet religion meir synleg i samfunnet. Også den alternative spiritualiteten, som boka fortenestefullt vier stor merksemd, skaper eit inntrykk av at religiøse førestillingar og praksisar blir meir synlege, men då i endra former.

Eit tema som i liten grad blir gjort til føremål for kritisk drøfting, er forholdet mellom religion og kultur – som generelt er flytande. Korleis skal ein for eksempel telje muslimar i Norge? Skal ein (slik boka gjer) gå etter institusjonell tilhøyrsle, det vil seie formelt medlemskap i eit muslimsk trussamfunn (ca. 2,5 % av befolkninga), eller etter muslimsk familie- og kulturbakgrunn (ca. 4,5 % av befolkninga)? Her vil sosialantropologien, med sitt fokus på levd religion og eit syn på religiøse praksisar som del av eit større kulturelt mønster, kunne gi supplerande perspektiv til sosiologien og statsvitskapen som legg vekta på det institusjonelle.

Kapitlet om «Religion i politikken – gammelt tema, nye konflikter» gir grunnlag for ein annan viktig diskusjon, nemleg kva som definerer eit konflikttema som «religiøst». Med tanke på aktuelle diskusjonar om religion i offentlege institusjonar (for eksempel hijab-debatten), konstaterer boka at KrF, SV og Venstre skil seg ut som dei mest «religionstolerante» av partia. Av desse partia er det faktisk SV som står fram som mest tolerant når det gjeld det å bere religiøse symbol i politiet, rettsvesenet og skulen. Men som forfattarane peikar på, i lys av korleis SV og deira veljarar profilerer seg i andre spørsmål om religionen si rolle, speglar ikkje dette eit generelt religionsvennskap i SV, men heller at partiet er generelt opptatt av å verne om minoritetsrettane – anten desse er religiøst markert eller ikkje. Liksom forholdet mellom religion og kultur er også relasjonen mellom religion og menneskerettar kompleks, slik Cora Alexa Døving har demonstrert i sin analyse av norske hijab-debattar i boka Sekularisme – med norske briller. Her viser ho at mange muslimar faktisk (liksom SV?) argumenterer sekulært og menneskerettsleg for sin rett til å bere hijab.

Kapitlet om religion i media undersøker to former for «medialisert» religion, nemleg religion som tema i allmenne nyheitsmedia og den miksen av folketru og populærkultur som ein kan finne både i gamle og nye medieformer. Endringane i det undersøkte tidsrommet synest ikkje å vere store når det gjeld kor stor (eller rettare sagt, liten) plass religiøse tema opptar i radio, TV og aviser. Derimot har fokus skifta, og i stigande grad med «islam» som eit kronisk konflikttema. Når det gjeld religion i livsstilblada (undersøkinga sitt populærkulturelle case), viser forfattarane korleis dei undersøkte blada (i motsetnad til nyheitsmedia si konfliktorientering) redigerer fram nye bilete av «feelgood»-religion, med sterke innslag av nyreligiøsitet. Men det undrar meg litt at forfattarane utan vidare dreg inn astrologi og horoskop som markørar for religion i den populære bladkulturen. Også her reiser spørsmålet seg om korleis ein avgrensar fenomenet religion, noko som boka generelt og i større grad kunne gjort til føremål for diskusjon.

I avslutningskapitlet peikar Furseth på ei implisitt og tredelt kategorisering av religion som god, dårleg eller feelgood, slik det kjem til uttrykk i ulike media: «Mens nyhetsmediene i stor grad ga islam en skurkerolle, ble kristendom i større grad regnet som ‘god religion’ og alternativ spiritualitet som ‘feelgood’. Mediene heier altså på liberal og ‘myk’ religion og er langt mer kritisk til det de anser for å være konservativ og restriktiv religion» (s. 181). Desse diskursive observasjonane kallar på ein vidare diskusjon om korleis media ikkje berre speglar religion, men fungerer som normative instansar (kanskje til og med som endringsagentar) på religionsfeltet.

Kva seier boka så om religion, stat og sivilsamfunn? Kapitlet om stat og religion illustrerer i høgste grad kompleksiteten i forholdet. Det blir sjølvsagt gjort greie for dei seinaste grunnlovsendringane av 2012 som inneber at Den norske kyrkja ikkje lenger er å forstå som «statens offentlege religion» (slik det heitte før), men som «Norges folkekirke» som rett nok framleis (liksom den gamle statskyrkja) «understøttes som sådan av staten». I tillegg slår Grunnlova fast at alle trus- og livssynssamfunn «skal understøttes på like linje». Til grunn for den generøse støtteordninga, som inneber at alle trus- og livssynssamfunn har rett på det same kronebeløpet per medlem som Den norske kyrkja får, ligg prinsippet om «ein aktivt støttande tros- og livssynspolitikk». Dette prinsippet har det sidan hundreårsskiftet vore politisk konsensus om, slik det kjem til uttrykk i dei offentlege dokumenta som utgjer fundamentet for dei seinaste grunnlovsendringane. Som det blir peika på, er dei økonomiske støtteordningane ikkje lenger å forstå som ein skatterefusjon for (den gamle) statskyrkjeordninga, men «begrunnet med at de [trus- og livssynssamfunna] representerer fellesgoder i samfunnet» (s. 112). Synet på religion som eit velferdsgode opnar også, som Schmidt peikar på, for at staten i prinsippet kan gripe styrande inn på religionsfeltet – for å fremje sentrale samfunnsverdiar som likestilling mellom kjønna. Men så langt har den norske staten gitt religionsfridommen trumf over styringsviljen og avstått frå å presse trussamfunna i likestillingsspørsmål. Nok ein kompleksitet, med andre ord.

Kapitlet om stat og religion gir elles mange gode eksempel på korleis Den norske kyrkja framleis har trekk av å vere ei statskyrkje, ikkje minst når det gjeld åndeleg betjening i offentlege institusjonar der lutherske prestar så langt har tilnærma monopol på dei aktuelle stillingane. Vi får også slåande eksempel på korleis politikarane framleis behandlar «Norges folkekirke» som ei nasjonalkyrkje.

Sjølv om den direkte styringa av Den norske kyrkja er oppheva i og med grunnlovsendringane frå 2012, blir spørsmålet om vi stadig har ei statskyrkje eller ikkje ståande opent. Men kapitlet illustrerer ei generell vending frå kyrkjepolitikk til religionspolitikk, jf. dei signala som kulturministeren kom med i februar 2016 om at regjeringa vil ta initiativ til å utforme ein ny trus- og livssynspolitikk. Ministeren ville også hente fram igjen Stålsett-utvalet si utgreiing «Det livssynsåpne samfunn. En helthetlig tros- og livssynspolitikk» (NOU 2013:1) – ei utgreiing som er kritisk til nasjonalkyrkjeleg retorikk og har eit gjennomgåande likebehandlingsperspektiv. Om desse spørsmåla no for alvor blir sett i spel, vil det også vise seg om det relativt nyformulerte prinsippet om ein aktivt støttande religionspolitikk, med tilhøyrande generøse støtteordningar, vil overleve i noverande form og omfang – eller om tru og livssyn sakte men sikkert blir definert om til ei privatsak meir enn som eit offentleg gode.

Kapitlet om stat og religion går ikkje så mykje inn på den andre grunnlovsendringa frå 2012 som i staden for statsreligionen har gitt oss ein verdiparagraf som slår fast at «verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv» (jf. tilsvarande formuleringar i skulens formålsparagraf, revidert i 2008). Verdiparagrafen illustrerer eit anna aspekt ved forholdet mellom stat og religion, nemleg den nye kulturarvsdiskursen som med sine «kristne» og «humanistiske» referansar ikkje er relatert til staten sitt forhold til Den norske kyrkja, men snarare reflekterer ein slags kristen-humanistisk sivilreligion. Også her gjer boka sitt institusjonelle perspektiv at dei meir flytande trekka av kulturelt definert religion går under radaren.

Det fjerde tematiske kapitlet handlar om religion i det sivile samfunnet, også her med eit institusjonelt fokus på trus- og livssynssamfunna og deira leiarar. Her gir boka mange gode eksempel på korleis religiøse leiarar artikulerer forholdet mellom eigeninteresser og eit vidare samfunnsengasjement. Kapitlet viser også korleis det i løpet av dei siste tiåra har vakse fram ein interreligiøs infrastruktur, representert ved bilaterale kontaktgrupper som den mellom Den norske kyrkja og Islamsk råd, eller multilaterale forum som Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Her ser forfattarane konturane av ein ny type interreligiøs offentlegheit der religiøse leiarar, heller enn berre å tale ut ifrå eigne interesser, «er blitt mer orientert mot hverandre og det samfunnet de er en del av, for å synliggjøre seg, fremme sine saker og sikre fredelig sameksistens» (s. 149).

Dei kvalitative intervjua som sivilsamfunnskapitlet delvis baserer seg på, indikerer også at dagens religiøse leiarar (liksom kyrkjeleirane i tidlegare maktundersøkingar) er meir radikale enn gjennomsnittet når det gjeld sosial likskap og miljøspørsmål og meir liberale i innvandringspolitikken, men meir konservative når det gjeld samlivsmoral (på det siste punktet er kyrkjeleiarane rett nok vesentleg meir liberale enn dei andre).

Boka Religionens tilbakekomst i offentligheten? er ein stor ressurs for alle som ønskjer ei oppdatert og forskingsbasert drøfting av religionen si rolle i dei fire offentlegheitene partipolitikk, media, stat og sivilsamfunn. Som eg har peika på, kunne boka hatt ein tydelegare diskusjon av korleis ein avgrensar fenomenet religion, i lys av dei flytande grensene mellom religion, livssyn og kultur(arv). Men forfattarane er klare på at dei har valt å fokusere på dei institusjonelle aspekta ved religion i Norge – ikkje berre trus- og livssynssamfunna si institusjonaliserte rolle, men også den måten religionsrelaterte tema og utfordringar blir handtert av sentrale samfunnsinstitusjonar som media og statlege institusjonar. Så blir det opp til teologane, kultur- og religionshistorikarane og sosialantropologane å gi eit oppdatert bilete av teologiske endringsprosessar, nye kulturarvsdiskursar og det generelt flytande forholdet mellom religion og kultur i dagens Norge.