På tross av alle motforestillingene som ble reist under positivismestriden på 1960- og 1970-tallet, har samfunnsvitenskapen i Norge gått i naturvitenskapens fotspor – særlig når det gjelder strukturer og formater. Selve den vitenskapelige tekstproduksjonen viser dette veldig tydelig: artikkelen er blitt det foretrukne formatet på bekostning av monografien; fler-forfatterskap er blitt stadig vanligere; og engelsk er blitt helt dominerende som fagspråk i de aller fleste disipliner. Et ledd i den samme utviklingen er at den samfunnsvitenskapelige publiseringspraksisen er blitt mye mer standardisert, og prosedyrene for manuskriptbehandling i både tidsskriftredaksjoner og bokforlag har konvergert slik at det i dag er IMRAD-formatet og noen få stilmanualer som råder grunnen.1 Denne standardiseringen er et internasjonalt fenomen, og det er i dag ikke bare samfunnsvitenskapen som etterligner realfagene; også enkelte områder innen humaniora viser tegn til å gå i samme retning.

Tendensen til standardisering er etter mitt syn ikke nødvendigvis noe problem i seg selv. Men det er et problem at flere av de standardene som er hentet fra naturvitenskapen (og som for alt jeg vet fungerer godt der),2 legger opp til uheldige siteringspraksiser som passer dårlig for samfunnsvitenskapen og for humaniora, blant annet fordi de to sistnevnte feltene ikke akkumulerer kunnskap på samme måte som førstnevnte. Pedagogen Solveig Østrem har i et oppslag i Forskerforum nylig tatt opp problemet hun kaller «slurv med referansene». I saken understreker hun at dette problemet er særlig alvorlig innenfor humaniora og samfunnsvitenskap: «I naturvitskapen byggjer truverdet på beviset. I samfunnsvitskap og humaniora er det argumentet som skaper truverdet. Der blir det desto viktigare å kunne undersøke kva argumenta byggjer på» (Pileberg 2015). Spørsmålet om normer for sitering og referanser fikk fornyet aktualitet i forlengelsen av sommerens debatt om plagiat, særlig i pressen, men også i forskningen (se for eksempel Høeg, Jakobsen & Time 2015).

I denne artikkelen ønsker jeg å utdype det problemet Østrem peker på ved å drøfte det jeg har valgt å kalle samfunnsforskningens «unoter» på bakgrunn av noen teoretiske betraktninger om sitering og referanser. Jeg deler unotene inn i fire typer: namedropping, tendensiøse referanser, ansvarsfraskrivelse og overforenkling. Selv om omfanget av disse problemene i dag må forstås på bakgrunn av forskningssystemets ekspansjon og det økende publiseringspresset mange steder, hevder jeg at en medvirkende årsak er redaksjonelle praksiser, særlig bruken av bestemte varianter av stilmanualer som ikke er tilstrekkelig disiplinerende. Jeg hevder videre at enkelte av disse «unotene» i siste instans står i motstrid til forskningsetikken; ikke så mye fordi de innebærer risiko for skade for enkeltmennesker (som allmennetikken er mest opptatt av), men fordi forskningens etos, som Robert K. Merton kalte det, også krever noe annet og mer av oss som forskere enn at vår virksomhet skal være ufarlig. Avslutningsvis argumenterer jeg for at samfunnsvitenskapen har mye å lære av humanioras tradisjoner – eller, mer spesifikt, av historievitenskapen og den klassiske filologien – når det gjelder sitering og referanser.

Hvilken funksjon har sitering og referanser i forskningen?

Før det er mulig å si noe om hva som utgjør uheldige praksiser og forskningsetiske problemer i denne sammenhengen, er det nødvendig å presisere nærmere hva sitering og referanser er og hvilken funksjon disse praksisene har i forskningen. Kanskje er det symptomatisk at forvirringen begynner allerede når det gjelder forskjellen på å sitere og å referere. Dette er begreper som man i samfunnsvitenskapen ofte kan høre brukt om hverandre, både på norsk og engelsk.3 Man sier for eksempel gjerne at man har sitert en forfatter når man bare har henvist til vedkommende gjennom en referanse. Det kan derfor være nødvendig å starte ved slå fast det åpenbare, nemlig at å ‘sitere’ betyr å gjengi et tekstutdrag fra en annen tekst (om så bare ett enkelt ord). Forpliktelsen om ordrett gjengivelse signaliseres da gjennom bruk av anførselstegn eller andre typografiske virkemidler. Å ‘referere’ innebærer derimot bare å henvise til en annen publikasjon gjennom å oppgi bibliografiske opplysninger som gjør det mulig å gjenfinne denne. Et sitat skal selvfølgelig alltid ledsages av en referanse til kilden, men det er også svært vanlig i samfunnsvitenskapen å referere uten at det forekommer noen form for sitat. I enkelte tilfeller vil referansen da være knyttet til en parafrase av faglig innhold fra den refererte publikasjonen, men ofte mangler selv dette, og referansen fremstår da som et helt ukommentert apropos. Som vi skal se er det ikke minst denne typen referanser som medfører forskningsetiske problemer.

Hvilken funksjon har så sitering og referering i vitenskapen? På dette området er den allerede nevnte Merton et naturlig sted å starte, for han var blant de første innen moderne vitenskapsstudier som satte siterings- og referansepraksiser på begrep:

The reference serves both instrumental and symbolic functions in the transmission and enlargement of knowledge. Instrumentally, it tells us of work we may not have known before, some of which may hold further interest for us; symbolically, it registers in the enduring archives the intellectual property of the acknowledged source by providing a pellet of peer recognition of the knowledge claim, accepted or expressly rejected, that was made in that source (Merton 1996:334–35).

Den underliggende dynamikken her, at «intellektuell eiendomsrett» i vitenska-pen bare kan gjøres gjeldende ved å tilby ens ideer til allmenn benyttelse i bytte mot anerkjennelse, sporer Merton tilbake til den første redaktøren av Transactions of the Royal Society, Henry Oldenburg. Allerede mot slutten av 1600-tallet oppfordret Oldenburg medlemmene av Royal Society til å publisere sine forskningsresultater åpent, gjennom «the new form of free communication through a motivating exchange: open disclosure in exchange for institutionally guaranteed honorific property rights in the new knowledge given to others» (Oldenburg sitert i Merton & Zuckerman 1971:70–71).

Etter at Merton åpnet dette temaet, har siteringspraksiser og referansenes funksjoner i vitenskapen, latente så vel som manifeste, vært gjenstand for stor oppmerksomhet i de ulike retningene innenfor vitenskapsstudier (vitenskapssosiologi, vitenskapshistorie, Science and Technology Studies (STS), bibliometri/scientometri o.a.). Siden 1970-tallet har debatten særlig dreiet seg om hvorvidt Mertons redegjørelse er for idealistisk. Mange har hevdet at Merton og hans etterfølgere overser sitering som middel til overtalelse, som retorikk (for eksempel Gilbert 1977:114–115; Latour 1987:33f og 145f). Denne debatten er blitt komplisert, langvarig og uten noen egentlig avklaring. Det er flere grunner til dette. Den viktigste er kanskje fremveksten av bibliometri/scientometri. Fra 1964, da den første vitenskapsindeksen ble publisert, har siterings- og referansestatistikk blitt stadig viktigere – på den ene siden som en vitenskapssosiologisk og -historisk metode som tar sikte på å kartlegge ulike sider ved forskernes adferd (utvikling av spesialiteter, akkumulasjon av kunnskap, etc.), og på den annen side som metode i evaluering av forskning og som indikator i forskningspolitikk. Når det gjelder sistnevnte bruksområde, har vi i senere år sett at det er koblet økonomiske insentiver mer eller mindre direkte til disse indikatorene.

Ulikheten mellom disse to anvendelsene av bibliometri som metode, den vitenskapssosiologiske og den forskningspolitiske, har gjort det vanskelig å etablere et noenlunde stabilt teoretisk paradigme for siterings- og referansepraksis som sådan.

Videre kan man spore i mange av debattene om temaet en sammenblanding av utsagn som gjelder normene for siterings- og referansepraksis og utsagn som gjelder faktisk adferd (som kan være mer eller mindre i overensstemmelse med normene). For eksempel kan det være uklart om Merton mener at CUDOS-reglene, som underbygger hans teori om sitering og referanser, er å betrakte som normer som alle forskere på kantiansk vis må anerkjenne i hvert fall i prinsippet, men uten at det dermed er sagt noe om faktisk adferd, eller om han også mener at disse normene forteller noe om hva som er «normal» adferd, altså hva et overveldende flertall faktisk gjør.4

Uklarheten blir forsterket når mange av Mertons kritikere unnlater å opplyse om de kritiserer CUDOS-normene som normer (enten fordi de mener slike normer er unødvendige, eller fordi de mener at akkurat denne utformingen er for idealistisk), eller om de bare ønsker å påvise at disse normene ofte ikke blir fulgt (se for eksempel Mitroff 1974:593–94 og Slaughter & Rhoades 2009:99–107).5

Slike uklarheter har bidratt til å holde debatten gående. Det vil føre for langt å gå igjennom hele denne litteraturen her, men det kan nevnes at diskusjonene vesentlig har dreiet seg om å finne frem til begreper som kan håndtere noen interessante paradokser i vitenskapens dynamikk, paradokser som kommer til syne i siterings- og referansepraksisene:

  • Innebærer (anerkjennende) sitering/referering primært en form for innrømmelse av andres autoritet, eller bør praksisen tvert imot forstås som et verktøy for å styrke egen autoritet?

  • Utøver tidligere forfattere innflytelse gjennom sine tekster (som derfor blir sitert og/eller referert), eller er det senere forfattere som utøver innflytelse gjennom å velge hvilke av sine forgjengere man vil bygge videre på?

  • Hva kommer det av at de forfatterne som først er blitt kjente, blir sitert/referert langt mer enn originaliteten i deres ideer skulle tilsi? (Matteus-effekten.)

  • Hvordan forholder den retoriske bruken av sitering og referering seg til forestillingen om vitenskapelig produksjon som akkumulasjon av kunnskap?

Forskningen på dette området er i dag rik og mangfoldig, særlig når det gjelder statistiske metoder, men på nivået for teori har det vist seg vanskelig, av ovennevnte grunner, å komme særlig videre enn å forsøke å syntetisere Merton-skolens (sitering/referering som belønning) med den retorikk-baserte teorien til Gilbert og andre. Suzan Cozzens bidrag fra 1989 har vært blant de mest innflytelsesrike forsøkene på en slik syntese:

The main point which emerges is that citations stand at the intersection between two systems: a rhetorical (conceptual, cognitive) system, through which scientists try to persuade each other of their knowledge claims; and a reward (recognition, reputation) system, through which credit for achievements is allocated. The two systems are analytically distinct; that is, by abstracting from reality, analysts can discuss one at a time if they want to. But they are concretely indistinguishable; they are both present as impetus and constraint in any given act of citation (Cozzens 1989:440).6

Unoter

Hva kan vi på denne bakgrunnen si om det jeg har omtalt som forskningsetisk problematiske siterings- og referansepraksiser? Den mest opplagte og derfor også mest diskuterte problemadferden som knytter seg til sitering og referanser er ulike former for plagiat, altså umarkert sitering uten referanse. Dette temaet er utførlig behandlet av andre, senest i forbindelse med sommerens plagiat-avsløringer i norsk presse og forskning, og skal ikke utdypes nærmere her. De problemene jeg vil peke på er de jeg i tittelen har kalt «unoter», og som kanskje kan bestemmes nærmere som mangel på etterlevelse av vitenskapelige idealer, men uten at det foreligger påviselige regelbrudd. Som vi skal se kan det til og med hevdes at enkelte former for problematisk adferd fasiliteres av gjeldende regelsett – i hvert fall i den forstand at regelsettene, slik de brukes i dag, ikke lenger virker disiplinerende, men tvert imot tilbyr fremskutt plass til unotene og aktivt begrenser mulighetene for å gi nyanserende og utfyllende informasjon.

Kategoriseringen av unotene i det følgende er min egen.7 Jeg vil tro de fire typene er lett gjenkjennelige, og jeg begrenser meg derfor til korte skisser:

Namedropping: Referanser som er motivert av den refererte forfatteres prestisje. Det er selvfølgelig ingen original observasjon at sitering og referering innbyr til namedropping; i en viss forstand er det jo selve poenget. Det er også all-ment kjent at det internasjonale forskersamfunnet er skarpt stratifisert, med svært ujevn fordeling av makt og prestisje. Hovedsakelig kommer dette av at moderne vitenskap er (og må være) meritokratisk. At enkelte fremstående forskere siteres/refereres mye mer enn andre, er derfor ikke et problem i seg selv. Problemet oppstår når det utvikler seg et eget signalsystem innenfor et felt, der bare det å nevne visse navn, eller unnlate å nevne andre, bidrar til retoriske formasjoner som synes å få egentyngde. Ved å nevne et visst antall og en viss type navn, låner man glans av disse og/eller signaliserer tilhørighet til en bestemt gruppe, skoleretning eller klikk. I den grad jakten på prestisje og gruppetilhørighet blir primærmotivasjon, er det rimelig å anta at insentivene til selvstendig vitenskapelig arbeid svekkes tilsvarende.

Tendensiøse referanser: Referanser der en publikasjon oppgis som støtte for en egen påstand (eksplisitt eller implisitt), men hvor man baserer støtten på en ensidig fortolkning, underslår nyanser eller motargumenter i den refererte teksten, eller unnlater å opplyse at konteksten i de refererte publikasjonene er en helt annen.

Ansvarsfraskrivelse: Det vil si at man bruker referanser for å underbygge egne påstander med normativt tilsnitt selv om de refererte publikasjonene er av normativ karakter og mangler eget empirisk belegg. Vanligvis vil dette være en spesialvariant av det nevnte problemet med «namedropping» ettersom forfattere som vegrer seg for å ta ansvar for egne normative oppfatninger oftest vil bruke kjente snarere enn ukjente navn som skalkeskjul.

Overforenkling: Selv når en referanse er relevant, og ideene i den refererte publikasjonen virkelig underbygger det som sies i den refererende teksten, vil den utbredte praksisen med å bare referere uten å sitere ofte underslå viktige nyanser som ligger i den måten ideene er formulert på i den opprinnelige teksten. Ved å ikke gå inn på det semantiske nivået, gjøres det en antagelse om at det går an å peke direkte på «ideene» som sådan, og man går glipp av den betydningsrikdommen som kan ligge (eller mangle) i den refererte teksten. Samfunnsvitenskapen kan på den måten bidra til en stadig forflatning av de innsikter den selv skaper.

Så vidt jeg kan se er alle disse fire formene for «unoter» i hovedsak knyttet til utbredelsen av det som Chubin og Moitra har kalt overfladiske («perfunctory») referanser, det vil si referanser der det ikke finnes noe sitat eller forpliktende parafrase, og der sammenhengen mellom den refererende og den refererte teksten er helt ukommentert (Chubin og Moitra 1975:427). Det er selvfølgelig vanskelig å fastslå med sikkerhet hvilke motiver eller ubevisste tilbøyeligheter som bidrar til fremveksten av slike unoter. En optimistisk tolkning, som Østrem tar til orde for, er at disse problemene skyldes utilsiktet «slurv».8 Det er det sikkert noe i. Men gitt det vitenskapssosiologien har lært oss om forskningens retoriske aspekter og det Merton har kalt forskningens «belønningssystem» (Merton 1968:57), mener jeg det er rimelig å anta, som jeg har gjort ovenfor, at forskere i en del tilfeller bevisst utnytter den mangel på tydelig referanse som kjennetegner slike «overfladiske referanser» slik at de kommer til å tjene retoriske formål (les: som rene midler til overtalelse) mer enn de inngår i loggføringen av reell kunnskapsakkumulasjon.

Stilmanualenes rolle

At denne adferden er problematisk mener jeg er åpenbart; hvorvidt den også er (eller kan være) i strid med forskningsetikken skal jeg komme tilbake til. Først skal jeg imidlertid argumentere for at slik sitat/referanse-praksis om ikke tilskyndes, så i hvert fall tillates, og bare i liten grad motarbeides i dagens samfunnsvitenskap. Stilmanualene spiller en nøkkelrolle her, vil jeg hevde, sammen med enkelte av tidsskriftenes og forlagenes øvrige preferanser. Utbredelsen av systemet med referanser oppgitt i parenteser i løpende tekst bidrar, under dekke av å være en slags nødvendig teknikalitet, til å gi prominent plass til den etter hvert svært sjenerende og påfallende praksisen med å liste opp mange og gjerne kjente forfatternavn (evt. mer esoteriske hint til de innvidde) som har sagt noe lignende om et bestemt tema, men uten sitater som kan klargjøre betydninger, nyanser og eventuelle forbehold, og ofte med svært vag eller til og med helt manglende parafrase av innholdet i den forskningen som refereres. Sammen med preferansen for sluttnoter i stedet for fotnoter i mange tidsskrifter (en preferanse som tidligere hadde trykktekniske grunner) og redaksjonell motvilje mot «diskursiv» tekst i noter knyttet til referanser (det vil si mer utfyllende informasjon enn den rent bibliografiske, for eksempel korte kommentarer eller forbehold knyttet til den oppgitte referansen), er dette så godt som en oppfordring til å holde siterings/referanse-praksisen på et overflatisk («perfunctory») nivå. Det er på den måten jeg mener at stilmanualer og andre former for redaksjonell standardisering og forenkling bidrar til å legitimere og fasilitere for de unotene jeg har nevnt ovenfor. Riktignok har de fleste stilmanualene ryggen dekket ved å tilby et utall varianter, hvorav i hvert fall noen inneholder strengere krav til presise referanser og korrekt sitering. Poenget her er imidlertid ikke håndbøkene som APA, MLA eller andre utgir i seg selv, men den forenklede praksisen som har utviklet seg i deres kjølvann, og som ofte kan gjenfinnes i vrimmelen av kortfattede oppsummeringer av stilmanualene som finnes på internett. I det allerede nevnte oppslaget i Forskerforum viser Ragnvald Kalleberg til at fulltekstvarianten av APA-manualen faktisk ikke aktivt fritar noen fra å gi sidehenvisninger, men som Østrem påpeker: «Manglande sidetilvisning er så utbreidd at ein kan kalle det ein tradisjon» (Østrem, sitert i Pileberg 2015). Da hjelper det ikke så mye med godt gjemte – og i praksis sovende – regelsett.

Forskningsetikk?

På hvilken måte er så disse unotene forskningsetiske problemer? Er de ikke bare utslag av beklagelig, men i siste instans uunngåelig forfengelighet og latskap som preger forskere i likhet med alle andre yrkesutøvere? Til en viss grad er det nok slik. Namedropping, for eksempel, er det jo ingen mangel på i dagligtalen eller mediespråket heller. Samtidig er det grunn til å minne om at forskning er en høyt spesialisert virksomhet som, selv om den neppe kan gjøre krav på å være viktigere eller mer aktverdig enn andre skriftpraksiser som sådan, må stille særlig høye krav hvis den skal kunne oppfylle sin samfunnsmessige funksjon, nemlig å produsere vitenskapelig sannhet.

På dette punktet er det imidlertid lett å gå i surr når det gjelder etikkbegrepet, for sannhet er jo en etisk fordring både innen den allmenne etikken og i forskningsetikken. I allmennetikken er imidlertid sannhet en relativ målsetting som må veies opp mot andre hensyn. For eksempel kan det være etisk underordnet å frembringe vitenskapelige sannheter når politiske eller økonomiske forhold gjør det tvingende nødvendig å handle på bestemte måter for å unngå konsekvenser som er enda mer etisk problematiske enn misvisende forskning. Innenfor den vitenskapelige produksjonen er det imidlertid ikke anledning til å gjøre slike avveininger – der må det bare være sannhetssøken som er retningsgivende.

Dette innebærer en mer spesifikk forståelse av «forskningsetikk» enn den man ofte hører diskutert i mediene og i etikkurs for doktorgradskandidater, og hvis fremste siktemål er å sikre (eller i det minste fremme) gode etiske valg i de allmennetiske dilemmaer som oppstår i vitenskapelig arbeid. Det er utvilsomt både viktig og riktig, men med utgangspunkt i allmennetikken kan man for det meste bare utlede negative fordringer for forskningen. Det vil i praksis ofte si beskrankninger på muligheten til å drive forskning overhodet. Positive etiske fordringer for vitenskapen derimot, følger av dens egen dynamikk, som Merton har kalt dens etos, oppsummert i den nevnte CUDOS-doktrinen. Denne doktrinen innebærer blant annet at hvis man tilgodeser utenomvitenskapelige hensyn (politiske, økonomiske, eller hva som helst) på en måte som svekker den vitenskapelige sannhetsgehalten, så bryter man fundamentalt med forskningsetikken.

Det er nettopp på denne måten jeg mener at de ovennevnte fire unotene representerer forskningsetiske problemer. Ikke som brudd på allmennetiske bud, men som normutglidning innenfor forskningens egen etikk. Utbredelsen av unotene vitner om at det har vokst frem en stilltiende aksept innenfor forskningen for at retoriske virkemidler som ikke rammes av absolutte forbud, må være greit å ta i bruk. Hvorfor og hvordan det har utviklet seg i denne retningen kan jeg ikke gå nærmere inn på her, men det virker sannsynlig at det har sammenheng med den dramatiske utvidelsen av forskersamfunnet som har funnet sted siden Merton først formulerte CUDOS-normene i 1942. Antakelig hadde normsettet sterkere virkekraft som en profesjonskodeks innenfor det relativt homogene elitesystemet den gang enn man kan påregne i dagens ekstremt heterogene, massifiserte og dermed «alminneliggjorte» forskningssystem. Særlig når man tar i betraktning at hele bredden av lærerpersonellet ved universitetene og høyskolene nå er underlagt – eller snarere har insistert på å bli innrullert i – forskningens ’publish or perish’-regime, er det kanskje ikke så rart at enkelte skranker senkes for å kunne holde produksjonen oppe.

Tar en inn over seg disse tunge strukturelle endringene, som jo er globale, fremstår det muligens fåfengt å appellere til forskningsetikken som motgift, særlig når det relevante normsettet nødvendigvis må være skjønnsbasert. Samtidig er det ikke lett å få øye på noe alternativ. Skal tilliten til samfunnsvitenskapen opprettholdes, må det påpekes (i forskeropplæringen, gjennom fagfellevurdering, i anmeldelser) at den enkelte forsker som tillater seg tvilsomme praksiser for sitering og referanser, bryter med forskningens etos rett og slett ved å tilgodese egen forskningsmessig suksess og prestisje gjennom lettkjøpte poenger fremfor å innordne seg de rigide begrensningene som er nødvendige for at forskningen skal gi pålitelige resultater. Ikke minst må det erkjennes, slik Østrem også er inne på i sitt utspill i Forskerforum, at institusjoner som ikke aktivt bidrar til å motvirke slik adferd, enten på grunn av slapp kvalitetskontroll eller muligens ut fra et ønske om å tilgodese et publikum med preferanse for en bestemt retorisk tendens, begår en forskningsetisk unnlatelsessynd.

Tilbake til humaniora?

Men hvis man innser at det neppe er nok å oppfordre til etisk refleksjon – hva kan man så gjøre i tillegg? Jeg tror man må slutte å dilte tankeløst etter realfagene. Jeg er som nevnt ingen prinsipiell motstander av at humsam-fagene lærer av mednat-fagene, som på mange områder (og særlig når det gjelder organisering) har vært mer innovative og har funnet bedre løsninger. Men akkurat når det gjelder siterings- og refereringspraksiser mener jeg allikevel at de siste tiårenes forsøk på å etterligne realfagene har bidratt til en svekkelse. Det enkleste botemiddelet mot dette er etter mitt syn å gjenreise en akademisk tradisjon og en referanseteknologi som tidligere har vist seg å fungere svært godt, nemlig den humanistiske – særlig slik denne er blitt praktisert innenfor den moderne filologien og historievitenskapen.

For samfunnsvitenskapene, som gjerne vil fremstå så cutting edge som mulig, virker det antakelig naturstridig å se bakover i historien etter forbilder. Men noen ganger er de gamle eldst. Som Grafton (1994) og Turner (2014) har minnet om, har historiefagets og filologiens formater utviklet seg over mange hundre år, men det var først på 1800-tallet at referansesystemet basert på fotnoten ble bærer av krysskoblingene i den moderne forskningens kommunikasjonsnettverk. I den forstand var den systematiske bruken av referanser og sitater en nyvinning som var ment å få bukt med nettopp slike tendenser til autoritetsdyrkelse, retoriske triks og overflatisk kunnskap som jeg har beskrevet ovenfor, og som så sent som på 1700-tallet utgjorde den dårlige arven fra skolastikken. Den prøyssiske filologien slik den ble utviklet av Karl Lachmann og andre, og likeledes historiografien til Leopold von Ranke, var motgift mot skolastikk i nettopp den betydningen. Filologiens styrke var (og er) dens vekt på grundig gransking av alle semantiske nyanser som var å finne i den originalteksten man refererte til. Det var dermed ikke mulig innenfor filologien å riste av seg en overfladisk referanse til en vag idé i Aristoteles' Poetikk uten å belegge ens fortolkning med utfyllende sitat av relevante tekststeder, på gresk i tillegg til en eventuell oversettelse. Historievitenskapen på sin side utviklet respekten for svært presise kildehenvisninger, samt for kildekritikk, som handlet om verdien av flere kilder, men også om tydelige forbehold om hvilke slutninger man kunne trekke av informasjonen disse ga. På den måten kunne moderne historieforskere gjennom profesjonell refleksivitet markere en avstand til fortidens mer eller mindre pålitelige kronikører. Som Anthony Grafton har sagt det, «[o]nce the historian writes with footnotes, historical narrative has become a distinctly modern, double form» (Grafton 1994:57).

Dette har ikke bare vitenskapshistorisk interesse. Stadig flere er etter hvert blitt klar over at de humanistiske standardene for vitenskapelig tekstproduksjon har relevans også for utfordringene i det tjueførste århundret. Det er for eksempel ikke slik at ny informasjonsteknologi med alle dens søkemuligheter overflødiggjør et system for presise sitater og referanser. Tvert imot er det grunn til å frykte at forskningen, i tillit til internetts mange utmerkede egenskaper, risikerer å få en mye mer upålitelig hukommelse enn hittil. Det er nok å nevne et begrep som lenkeråte i den forbindelse. I tillegg kommer uendelige muligheter for manipulasjon og juks. Under tittelen «The Cobweb: Can the Internet be Archived?» skrev historikeren Jill Lepore til dels alarmistisk om dette i The New Yorker nylig. Her fant hun grunn til å minne om at motgiften faktisk er oppfunnet, men at den er i ferd med å bli glemt: «The footnote, a landmark in the history of civilization, took centuries to invent and to spread. It has taken mere years nearly to destroy» (Lepore 2015).

Vil ikke en gjenreising av strengere krav til sitering og referanser bidra til å forvanske og forsinke den samfunnsvitenskapelige produksjonen? Jo, det tror jeg. Det vil senke produktiviteten, og antakelig også dempe en del av ambisjonene med hensyn til hvilke konklusjoner det er mulig å trekke av vår akkumulerte kunnskap. Strømmen av middelmådig og uforpliktende samfunnsvitenskap vil minske. Til gjengjeld vil det som det er mulig å si noe om innenfor slike strenge regler, få et mer solid fundament.

Referanser

Chubin, D. E. & S. Moitra (1975). Content Analysis of References: Adjunct or Alternative to Citation Counting. Social Studies of Science, 5, 423–441.

Cozzens, S. E. (1989). What do Citations Count? The Rhetoric-First Model. Scientometrics, 15(5–6), 437–447.

Gilbert, G. N. (1977). Referencing as Persuasion. Social Studies of Science, 7, 113–22.

Grafton, A. (1994). The Footnote from De Thou to Ranke. History and Theory, 33(4), 53–76.

Høeg, E., H. Ø. Jakobsen & J. K. Time (2015). I overkant inspirert forskning. Morgenbladet, 14.–20. august.

Latour, B. (1987). Science in Action. Milton Keynes: Open University.

Lepore, J. (2015). The Cobweb: Can the Internet be Archived? The New Yorker, 26.01.2015. Hentet fra: http://www.newyorker.com/magazine/2015/01/26/cobweb.

Merton, R. K. (1968). The Matthew Effect in Science. Science, 159(3810), 56–63.

Merton, R. K. (1996). The Matthew Effect, II. I Piotr Sztompka (red.), On Social Structure and Science. Chicago: University of Chicago Press.

Merton, R. K. & H. Zuckerman (1971). Institutionalized Patterns of Evaluation in Science. Minerva, 9(1), 66–100.

Mitroff, I. I. (1974). Norms and Counter-Norms in a Select Group of the Apollo Moon Scientists: A Case-Study of the Ambivalence of Scientists. American Sociological Review, 39, 579–595.

Pileberg, S. (2015). Siteringspraksis – Vi treng ein debatt. Forskerforum, 1. Hentet fra: http://www.forskerforum.no/wip4/-vi-treng-debatt-om-siteringspraksis/d.epl?id=2194341

Slaughter, S. & G. Rhoades (2009). Academic Capitalism and the New Economy: Markets, State, and Higher Education. Baltimore: Johns Hopkins University Press.

Turner, J. (2014). Philology: The Forgotten Origins of the Modern Humanities. Princeton: Princeton University Press.