Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den gjennomsiktige virksomheten - Konsekvenser av elektronisk styring og kontroll i arbeidslivet

TRANVIK, TOMMY. Dr.polit. i statsvitenskap, Universitetet i Bergen 2003. Forsker ved Senter for rettsinformatikk siden 2007.

tommy.tranvik@jus.uio.no

BRÅTEN, MONA. Cand.polit. i sosiologi, Universitetet i Oslo 1997. Forsker ved Fafo siden 1998.

mona.braaten@fafo.no

  • Side: 420-448
  • Publisert på Idunn: 2015-11-11
  • Publisert: 2015-11-11

Feltteknologi – elektronisk arbeidsutstyr (nettbrett, smarttelefoner, bærbare pc-er osv.) eller digitale systemer (for eksempel flåtestyring) som anvendes til datafangst om ansatte utenfor fast arbeidssted – har blitt vanlig i private og offentlige virksomheter i løpet av de siste årene. I denne artikkelen vil vi argumentere for at feltteknologi virkeliggjør mange av prinsippene som ligger til grunn for generelle reformprogrammer for administrativ styring og kontroll, for eksempel «New Public Management» eller risikostyring. Samtidig utvider feltteknologi rommet for styring og kontroll: den individualiseres i større grad enn tidligere. Vi vil videre hevde at individualisering av styring og kontroll ved bruk av feltteknologi har to viktige konsekvenser: For det første at dette kan bidra til svekkelse av de ansattes personvern (svekket innflytelse over hva ledelsen bruker registrerte opplysninger om egne ansatte til), og for det andre at svekket personvern kan ha visse negative virkninger for de ansattes arbeidsmiljø. Artikkelen baseres på en empirisk studie av hvordan tillitsvalgte og verneombud i 52 private og offentlige virksomheter opplevde innføring og bruk av feltteknologi. Virksomhetene fordelte seg på sju bransjer hvor deler av arbeidsstyrken tilbrakte arbeidsdagen utenfor ledelsens direkte og fysiske kontroll.

Nøkkelord: feltteknologi, styring og kontroll, personvern, arbeidsmiljø

THE TRANSPARENT COMPANY. RAMIFICATIONS OF ELECTRONIC SURVEILLANCE IN THE WORKPLACE

Field technologies include smartphones and digital management systems (such as fleet management) that employers in the private and public sectors are increasingly using to capture and process data related to the work performance of field workers. In this article we argue that field technologies implement the central principles underpinning popular programmes for administrative reform, most notably New Public Management and risk management. Moreover, we argue that use of field technologies tends to individualize the management and control of field workers held accountable by management for their work performance. This seems to imply that the data protection of field workers is under greater pressure than prior to the deployment of field technologies and that certain aspects of the work environment may be adversely affected by the new systems for individualized management and control. The discussions and conclusions in this article are based on empirical studies of the use of field technologies in 52 Norwegian companies as reported by trade union and health and safety representatives.

Keywords: field technology, management and control, data protection, work environment

 

Feltteknologi er elektronisk arbeidsutstyr (nettbrett, smarttelefoner, bærbare pc-er osv.) eller digitale systemer (for eksempel flåtestyring) som anvendes til datafangst om ansatte som jobber utenfor fast arbeidssted. Datafangsten innebærer blant annet at det registreres opplysninger om hvor individuelle arbeidstakere befinner seg, hva de gjør eller hvor lang tid de bruker på ulike arbeidsoppdrag. Etter at opplysningene er registrert, overføres de til og gjøres tilgjengelige i arbeidsgivernes datasystemer.

Konsekvensene av feltteknologi ble for alvor satt på dagsordenen i Norge i 2010. Årsaken til dette var oppslag i riksmedia om en sjåfør i et interkommunalt renovasjonsselskap i Nord-Troms som ble oppsagt fra jobben på grunn av opplysninger registrert i selskapets flåtestyringssystem (et satellittbasert system som automatisk registrerer opplysninger om kjøring med firmabiler).1 Bakgrunnen for saken var at ledelsen fikk mistanke om at sjåføren førte opp for mange timer på sine timelister. Ledelsen bestemte seg derfor for å sjekke opplysninger om faktisk kjøring registrert i flåtestyringssystemet. Sjekken viste, ifølge ledelsen, at sjåføren hadde tatt pauser i arbeidet, men at han hadde ført opp pausene som arbeidstid på timelistene. Sjåføren ble dermed oppsagt, men hevdet at selskapets kontroll av arbeidstid var ulovlig (krenkelse av personvernet).2

Denne saken er spesiell og endte til slutt opp i Høyesterett (hvor sjåføren tapte på alle vesentlige punkter). Likevel er feltteknologi vanlig i en lang rekke bransjer hvor ansatte jobber utenfor fast arbeidssted, for eksempel i vare- og busstransport, renhold, elektroinstallasjon, vakthold og den kommunale hjemmetjenesten. En viktig årsak til dette er at feltteknologi kan innebære viktige fordeler for arbeidsgiverne, for eksempel ved å forenkle eller effektivisere planleggingen, utførelsen eller dokumentasjonen av arbeidet – i tillegg til å avdekke misligheter blant de ansatte.

I denne artikkelen vil vi imidlertid drøfte andre effekter av feltteknologi. Vi vil for det første drøfte hvordan feltteknologi kan styrke arbeidsgivernes styring og kontroll med de ansatte. For det andre vil vi drøfte hvordan dette kan (a) utfordre de ansattes personvern og (b) påvirke arbeidsmiljøet i virksomhetene. Drøftelsene er basert på en studie av hvordan tillitsvalgte og verneombud i 52 private og offentlige virksomheter opplevde konsekvensene av feltteknologi.

Vårt utgangspunkt er at virkningene av feltteknologi på personvern og arbeidsmiljø kan forstås innenfor rammen av generelle reformprogrammer for administrativ styring og kontroll som har preget privat og offentlig sektor de siste par tiårene. Reformprogrammene seiler under noe ulike merkelapper, for eksempel risikostyring eller New Public Management.

Vi mener at feltteknologi er tekniske løsninger som virkeliggjør mange av prinsippene og begrunnelsene som ligger til grunn for disse reformprogrammene. Samtidig utvider feltteknologi rommet for intern styring og kontroll: styringen og kontrollen individualiseres i større grad enn tidligere. Feltteknologi kan derfor tolkes som en høyteknologisk versjon av Frederick Taylors «scientific management» (Taylor 1967). Det betyr at måten feltteknologi brukes på i private eller offentlige virksomheter, og konsekvensene bruken får, kan kaste lys over viktige utviklingstrekk i det norske arbeidslivet.

I første del av artikkelen gjør vi kort rede for (a) tidligere forskning på kontroll i arbeidslivet, (b) vårt analytiske rammeverk og (c) datagrunnlaget som artikkelen baserer seg på. Deretter drøfter vi den praktiske bruken av feltteknologi i private og offentlige virksomheter, og hvordan bruken påvirker de ansattes personvern og arbeidsmiljø.

Kontroll i arbeidslivet

Kontroll i arbeidslivet defineres som ledelsens evne til å følge med på og sjekke de ansattes arbeidsutførelse og aktiviteter, slik at avvik fra normert atferd, for eksempel tidsbruk per arbeidsoppdrag eller andre produksjons- og prestasjonsmål, kan oppdages, korrigeres eller sanksjoneres (Ball 2010: 87).3 Kontrollen kan enten foregå fortløpende mens arbeidet utføres, eller ved at opplysninger om arbeidsutførelse og aktiviteter registreres og lagres i datasystemer som ledelsen kan sjekke ved leilighet (Tranvik 2013).

Det er særlig to forhold som kjennetegner bruken av feltteknologi – elektronisk arbeidsutstyr og digitale systemer – til kontroll med ansatte som jobber utenfor fast arbeidssted: For det første at opplysninger om arbeidsutførelse og aktiviteter som tidligere var helt eller delvis skjult for ledelsen nå blir registrert, overført til og kan granskes fra en sentral lokasjon (hovedkontoret, kjøre- eller driftssentralen osv.), og for det andre at kontrollen individualiseres: arbeidsutførel-sen og aktivitetene til hver enkelt ansatt kan synliggjøres og granskes. På denne måten blir kontrollen nærgående og personlig, for eksempel ved at ansatte kontinuerlig kan observeres på dataskjermer, og hver enkelt kan når som helst bli stilt til ansvar for det arbeidet som han/hun utfører.

Tidligere forskning

Det er gjort få studier av omfanget av feltteknologibruk i ulike bransjer/yrker. De få studiene som er gjort indikerer likevel at bruken er raskt voksende:

  • I en spørreundersøkelse gjennomført blant et representativt utvalg av norske arbeidstakere i 2010, svarte sju prosent at flåtestyring – satellittposisjonering og sporing av ansatte – ble brukt på deres arbeidsplass. Det ble ikke spurt om utbredelsen av andre typer feltteknologi (Bråten 2010).

  • I en panelundersøkelse gjennomført av Fafo i 2012, hvor 3500 tillitsvalgte fra ulike LO-forbund deltok, svarte 21 prosent at ulike typer feltteknologi (ikke bare flåtestyring) ble brukt av de fleste ansatte eller av enkelte grupper ansatte på deres arbeidsplass. Knapt et år senere, i august 2013, hadde andelen tillitsvalgte i panelet som svarte det samme, økt til 30 prosent.

En nærmere analyse av tallene fra panelundersøkelsene viste at utbredelsen av feltteknologi var størst innenfor privat tjenesteproduksjon. Her svarte 37 prosent i 2012 og 45 prosent i 2013 at feltteknologi ble anvendt på deres arbeidsplass (Bråten 2013).

Tallene indikerer at feltteknologi er utbredt i mange bransjer/yrker – og at bruken er raskt økende. Vi kjenner vi ikke til at det tidligere er gjennomført studier av hvordan feltteknologi påvirker styring og kontroll, personvern og arbeidsmiljø. Det er likevel gjort en del forskning på andre former for kontroll i arbeidslivet. Noe av forskningen har primært et teoretisk siktemål (se for eksempel Allmer 2012; Swell 2012; Allen et al. 2007; D’Urso 2006; Weckert 2005), mens andre deler mangler en eksplisitt problematisering av konsekvensene for de ansattes personvern og arbeidsmiljø (se for eksempel Øvstedal et al. 2010; Bennett & Crowe 2005; Ravlum 2004). Atter andre deler av forskningen fokuserer enten på kontroll i bransjer hvor ansatte har fast arbeidssted eller på arbeidslivet mer generelt (se for eksempel Swell et al. 2012; Bråten 2008; Bodie & Estreicher 2007; Hansson & Palm 2005; Nygaard & Bergo 1974). Til slutt har deler av den juridiske litteraturen vært opptatt av personvern- eller arbeidsrettslige problemstillinger knyttet til bruk av ulike typer elektroniske kontrolltiltak (se for eksempel Kjølaas 2010; Bing 2009; Berkvens 2009).

Heller ikke den internasjonale overvåkningslitteraturen har vært særlig opptatt av elektronisk styring og kontroll i arbeidslivet. Her er det kontroll/overvåkning i statlig regi, eller hvordan private virksomheter kartlegger sine kunder, som i første rekke har blitt analysert (se for eksempel Mathisen 2013; Andrejevic 2012; McGrath 2012).

Styring og kontroll på virksomhetsnivå

I motsetning til den forskningen som det er referert til ovenfor, er vårt utgangspunkt at bruken av feltteknologi til styring og kontroll med ansatte kan forstås innenfor rammen av generelle reformprogrammer for administrativ styring og kontroll som er innført i privat og offentlig sektor i løpet av de siste 25–30 årene. I privat sektor er reformprogrammene beskrevet og analysert under overskrifter som «revisjonseksplosjonen» eller risikostyring (se for eksempel Power 2004 eller 1997), mens tilsvarende reformer i offentlig sektor gjerne betegnes som New Public Management (NPM) (se for eksempel Hood & Dixon 2015; Hood et al. 2010 eller Power 2007).

I faglitteraturen hevdes det at reformprogrammene introduserer en kontrollkultur i private og offentlige virksomheter (Hood 2011; Power 2004). Kontrollkulturen kjennetegnes av at kontroll som idé endrer valør, det vil si at kontroll går fra å være negativt (vanligvis assosiert med unødvendig byråkrati, mindre selvstendighet eller trusler om sanksjoner) til å bli positivt og nødvendig: noe virksomhetene må formalisere og systematisere for å være i stand til å gjøre en skikkelig jobb. Dermed blir ideen om kontroll viktig for valg av organisatoriske løsninger.

Dette skjer ved at det indre livet i private og offentlige virksomheter – og forholdet til eksterne aktører, for eksempel samarbeidspartnere, kunder eller oppdragsgivere – i økende utstrekning struktureres av hierarkiske systemer for egenkontroll. I slike systemer er registrering og behandling av virksomhetskritisk informasjon avgjørende (Hood et al. 2010). Planer, rutiner, maler og sjekklister for dokumentasjon, rapportering og evaluering av informasjon om ressursbruk og resultater inngår derfor som viktige elementer i egenkontrollen (Hutter 2010). Tanken er at dette skal forbedre virksomhetsstyringen, styrke ledelsens evne til å fatte rasjonelle beslutninger og føre til «kontinuerlige forbedringer» i mål- og resultatoppnåelsen, for eksempel når det gjelder effektivitet, tjenestekvalitet, omdømme eller lovetterlevelse (Power 2007).

Styring og kontroll på individnivå

Selv om det hevdes at reformprogrammer som risikostyring eller NPM innebærer etablering av en kontrollkultur og -praksis, har litteraturen vært mindre opptatt av om dette har konsekvenser for ledelsens kontroll med de ansatte, det vil si hvordan og (eventuelt) i hvilken grad kontrollen forflytter seg fra virksomhetsnivået til individnivået. Enkelte har ment at en slik forflytning ikke skjer, dels fordi interne systemer for egenkontroll er bygd opp med tanke på virksomhetsstyring i stort snarere enn for kontroll med selve arbeidsutførelsen, og dels fordi kompleksiteten i mange private og offentlige virksomheter gjør kontroll med hver enkelt ansatt svært vanskelig (Power 1994: 15–16; Power 1997).

I resten av artikkelen vil vi imidlertid argumentere for at innføring av feltteknologi kan bidra til at formaliserte og hierarkiske systemer for egenkontroll og styring forflyttes fra virksomhets- til individnivået. Vi mener at dette kan skje fordi feltteknologi omformer reformprogrammenes generelle prinsipper for styring og kontroll til tekniske systemløsninger – prinsippene bygges inn i selve teknologien. Konsekvensen synes å være at prinsipper som tidligere ble praktisert på virksomhetsnivå nå også kan gjenbrukes overfor de ansatte, og at virksomhetsledelse suppleres med tydeligere arbeidsledelse. Dette innebærer at ledelsen kan rette et sterkere fokus mot hvordan hver enkelt ansatt bidrar til virksomhetens mål og resultater, blant annet gjennom registrering av opplysninger om tidsbruk per arbeidsoppdrag eller inntjening per ansatt. Liknende argumenter om individualisering av styring og kontroll som følge av digital teknologi, fremsettes også i teorier om «det fleksible arbeidslivet» (se blant annet Sennet 2003 og 1999) og i deler av organisasjons- og teknologilitteraturen (se for eksempel Scott & Davis 2007: 211–212; Zuboff 1988).

Vårt poeng er at med feltteknologi har ideen om kontroll som noe positivt og nødvendig fått en ny innpakning. Teknologileverandørene markedsfører derfor feltteknologi som implementeringen av de sentrale tankene bak NPM eller risikostyring (se for eksempel bransjetidsskriftet Field Technologies Online, www.fieldtechnologiesonline.com). Feltteknologi – i alle fall i sine mest avanserte versjoner – kan følgelig forstås som den teknologiske individualiseringen av de siste tiårenes mest populære administrative reformprogrammer.

I resten av artikkelen vil vi vise hvordan feltteknologi kan bidra til individualisering av styring og kontroll. Vi mener videre at dette kan sette de ansattes personvern under press ved at feltteknologi ofte registrerer detaljerte opplysninger om hver enkelt ansatt som ledelsen har tilgang til. Dette styrker ledelsens opplysningskontroll samtidig som de ansatte kan miste innflytelse over hvilke opplysninger om dem som registreres, hvem som har tilgang til opplysningene og hva opplysningene brukes til (Bråten & Tranvik 2012). Til slutt skal vi se at når de ansattes opplysningskontroll svekkes og personvernet settes under press, kan det ha visse problematiske konsekvenser for arbeidsmiljøet.

Datagrunnlaget

Drøftelsene i denne artikkelen baserer seg på studier av feltteknologibruk i 52 norske virksomheter i privat og offentlig sektor. I tillegg deltok 15 av de største leverandørene av feltteknologi i Norge i studien.

Virksomhetene ble primært valgt med utgangspunkt i kundelistene til de 15 leverandørene. Kriteriene for utvelgelse var (a) ordnede partsforhold (virksomhetene hadde tillitsvalgte og verneombud) og (b) størrelse (store, små og mellomstore virksomheter i samme bransje).4 Til tross for kriterium b (størrelse), deltok flere store enn små og mellomstore virksomheter i studien. Ved utvelgelse av virksomheter ble det i noen grad tatt hensyn til bransjestruktur, det vil si at det deltok flere virksomheter i bransjer med mange aktører enn i bransjer med færre aktører.

Virksomhetene som deltok, fordelte seg på sju bransjer: elektroinstallasjon/energiforsyning, renhold, den kommunale hjemmetjenes-ten, sikkerhet (vekterbransjen), busstransport (buss), varetransport og veidrift. Bransjene ble valgt fordi de er typiske feltbransjer (viktige deler av arbeidsstyrken jobber utenfor fast arbeidssted). Andre virksomheter i andre bransjer kunne vært valgt. Dette kunne gitt andre resultater enn de som fremkommer i denne studien. Vi mener likevel at funnene antyder enkelte generelle utfordringer knyttet til bruk av feltteknologi.

Datainnsamlingen foregikk på følgende måte:

  • 90 dybdeintervjuer med leverandører, tillitsvalgte og verneombud, hovedsakelig i perioden oktober 2011 til og med desember 2012 (omkring halvparten av intervjuene ble gjennomført på telefon). Respondentene på virksomhetsnivå (tillitsvalgte og verneombud) ble spurt om hvilke typer feltteknologi som ble anvendt, begrunnelser for innføring og bruk, prosessen med innføring og erfaringer med hensyn til de ansattes personvern og arbeidsmiljø. Leverandørintervjuene fokuserte på teknisk funksjonalitet (produktenes oppbygning og virkemåte).

  • Analyser av virksomhetsinterne dokumenter. Dette omfattet primært prosjektnotater, drøftingsprotokoller i forbindelse med innføring av feltteknologi og avtaler om bruken av feltteknologi (mellom ledelsen og de ansatte).

  • Produktdemonstrasjoner hos leverandørene av feltteknologi.5

At det ble gjennomført intervjuer med representanter for arbeidstakersiden, kan påvirke resultatene: tillitsvalgte og verneombud kan ha interesse i å fremstille feltteknologibruken i et negativt lys. Likevel er det grunn til å anta at både tillitsvalgte og verneombud kan bidra med viktig kunnskap om teknologiens anvendelse og konsekvenser.

Feltteknologi i bransjene

Alle de 52 virksomhetene som deltok i studien anvendte to eller flere former for feltteknologi. Bruken av feltteknologi fordelte seg mellom bransjene på følgende måte:

  • Elektroinstallasjon og energiforsyning: Elektroniske kjørebøker (satellittbasert registrering av kjøring med firmabil), flåtestyring og håndholdte dataenheter (smarttelefoner, PDA eller bærbare pc-er) integrert mot interne datasystemer.

  • Renhold: Håndholdte dataenheter (smarttelefoner eller PDA) integrert mot interne datasystemer, radiofrekvensidentifisering (RFID) og elektroniske kjørebøker.

  • Den kommunale hjemmetjenesten: Håndholdte dataenheter (smarttelefoner eller PDA) integrert mot interne datasystemer, for eksempel elektroniske journaler.

  • Sikkerhet (vekterselskaper): Håndholdte dataenheter (smarttelefoner eller PDA) integrert mot interne datasystemer, strekkodesystemer (registrering av arbeidsutførelsen) og elektroniske kjørebøker.

  • Busstransport. Flåtestyring, elektroniske billettsystemer med satellittsporing og sanntidsinformasjonssystemer (satellittbaserte systemer for publikumsinformasjon – beregnet ankomst til holdeplass – for prioritering av busstrafikk i lyskryss6 og for registrering av tidspunkt for ankomst til og avgang fra holdeplassene).

  • Varetransport. Flåtestyring, digitale fartsskrivere (satellittbasert registrering av sjåførenes kjøre- og hviletid), håndholdte dataenheter integrert mot interne datasystemer og strekkodesystemer (registrering av varer ved lasting og lossing).

  • Veidrift. Integrerte produksjonsstyringssystemer (satellittbaserte systemer for innsamling av produksjonsdata) og håndholdte dataenheter (smarttelefoner eller PDA) integrert mot interne datasystemer.

Selv om enkelte bransjer hadde brukt feltteknologi i mange år, var det vanligste at bruken var av nyere dato (enkelte virksomheter var i ferd med å innføre feltteknologi da studien ble gjennomført).

Feltteknologien kunne også inneholde andre funksjoner enn de som er nevnt ovenfor, for eksempel bevegelsessensorer, integrasjoner mot datanettverk i kjøretøy og løsninger for kommunikasjon mellom ledere og ansatte.

Styring, dokumentasjon og kontroll

I denne delen av artikkelen vil vi gjøre rede for hvordan feltteknologi ble anvendt i virksomhetene som deltok i studien. Deretter vil vi drøfte hvordan anvendelsen kan forstås som den teknologiske virkeliggjøringen og individualiseringen av generelle prinsipper for styring og kontroll.

Drøftelsen struktureres med utgangspunkt i feltteknologiens tre viktigste bruksområder:

  1. Styring av arbeidet, spesielt til å fatte beslutninger om tildeling eller omfordeling av arbeidsoppdrag.

  2. Dokumentasjon av arbeidet, vise at arbeidet er utført i henhold til normerte krav eller kontrakter med kunder/oppdragsgivere.

  3. Etterfølgende kontroll av arbeidet, det vil si gransking av lagrede opplysninger om arbeidsutførelsen til arbeidstakerne.

Styring av arbeidet

I bransjene elektroinstallasjon/energiforsyning og varetransport var bruken av feltteknologi i stor grad (men ikke bare) begrunnet med mer effektiv tidsbruk og bedre «timing» (rasjonalisering og effektivisering av arbeidet). Dette handlet om at lederne ønsket oversikt over hvor de ansatte til enhver tid befant seg og hvilke arbeidsoppdrag hver enkelt utførte. Tanken var at beslutninger om fordeling eller omfordeling av individuelle arbeidsoppdrag skulle fattes raskere enn tidligere (innenfor knappe tidsvinduer). Det skulle dels bidra til å øke virksomhetenes konkurransekraft og inntjening, og dels til å forbedre tjenestekvaliteten, spesielt ved at normert responstid for nye arbeidsoppdrag eller hasteoppdrag kunne reduseres.

I tillegg ble det rapportert at økt personellsikkerhet – å vite nøyaktig hvor hver enkelt ansatt befant seg i tilfelle de trengte assistanse – var viktig, spesielt i energivirksomheter. Ut over dette ble det anvendt spesifikke tekniske løsninger for dokumentasjon og etterfølgende kontroll av arbeidsutførelsen (se nedenfor).

Effektiv tidsbruk og bedre «timing» betyr at hensikten med bruken av feltteknologi i elektroinstallasjon/energiforsyning og varetransport primært kan forstås i lys av styringsambisjoner: anvendelsen skulle gjøre det lettere for virksomhetene «å flytte på folk» – omdirigere ansatte og omprioritere oppdrag – i løpet av arbeidsdagen. Virksomhetene anvendte i hovedsak flåtestyringssystemer (av samme type som i oppsigelsessaken fra Nord-Troms) for å realisere styringsambisjonene.

I elektroinstallasjons- og energivirksomheter som anvendte flåtestyring, førte bruken til at tildeling eller omfordeling av arbeidsoppdrag ble forsøkt sentralisert i større grad enn tidligere. Istedenfor at de ansatte fikk tildelt et visst antall arbeidsoppdrag som de selv kunne planlegge utførelsen av, kunne individuelle arbeidsplaner bli endret etter instruks (eller forespørsel) fra arbeidslederne. Dette skjedde vanligvis ved at personell på ressursstyrings- eller driftssentralen hadde tilgang til dataskjermer som fortløpende viste hvor de ansatte befant seg og hvilke oppdrag de utførte, eventuelt også statusen på arbeidet («startet nytt oppdrag», «ferdig med oppdraget», «ledig for nye oppdrag» osv.). Hos noen virksomheter hadde styringssentralene dessuten tilgang til informasjon om enkeltansattes faglige kvalifikasjoner og erfaring via dataskjermene, for eksempel hvilke oppdrag de tidligere hadde utført eller hvilke sikkerhetskurs de hadde tatt. Når nye arbeidsoppdrag ble meldt inn til sentralene, ble oppdragene tildelt nærmeste ansatt med ledig kapasitet og de riktige faglige kvalifikasjonene (arbeidserfaringen) eller sikkerhetsutdanningen. På dataskjermene kunne det også gis informasjon om hvor lang tid ulike ansatte brukte på forskjellige arbeidsoppdrag – og om de overholdt den normerte tiden for gjennomføring av oppdragene.

Dette innebar i prinsippet at arbeidsoppdrag kunne tildeles de «mest produktive» medarbeiderne. Men det virket likevel som arbeidsfordeling på basis av produktivitet er lite utbredt. Det vanlige var isteden at opplysninger om arbeidsprestasjoner (spesielt tidsbruk) ble brukt til etterfølgende kontroll av ansatte, særlig i virksomheter som hadde bonusordninger.

I elektroinstallasjon var etterfølgende kontroll og dokumentasjon i hovedsak knyttet til bruken av elektroniske kjørebøker (samtlige elektroinstallasjonsvirksomheter i studien anvendte elektronisk kjørebok) og håndholdte dataenheter. Elektroniske kjørebøker var enten egne produkter eller moduler i flåtestyringssystemene som automatisk registrerte all kjøring med firmabil. Hensikten var å sjekke at de ansatte ikke anvendte firmabilene til skattepliktig privat kjøring. Men kjøreopplysningene kunne også bli brukt til etterfølgende kontroll av arbeidsrelaterte forhold fordi detaljerte opplysninger om hvor, når og hvor lenge bilene hadde stått i ro ble registrert. Dermed kunne for eksempel tiden som ansatte brukte på arbeidsoppdrag estimeres og sammenholdes med normert tidsbruk (differansen mellom tidspunkt for ankomst hos og avreise fra en kunde). Samtidig kunne opplysninger om tidsbruk som de ansatte selv registrerte på sine håndholdte dataenheter, sjekkes opp mot opplysninger i kjørebøkene for å se om egenregistreringene stemte. I energiforsyning kunne tilsvarende opplysninger registrert i flåtestyringssystemene anvendes på samme måte.

I varetransport var styringsambisjonene ved bruk av flåtestyring mer omfattende enn det som var vanlig i elektroinstallasjon/energiforsyning. Dette gjaldt først og fremst i de største transportvirksomhetene. Enkelte av de mindre varetransportvirksomhetene hadde relativt beskjedne styringsambisjoner, og noen av disse virksomhetene hadde derfor valgt ikke å investere i flåtestyring. Det typiske var at de minste transportvirksomhetene anvendte feltteknologi som var lovpålagt, primært digitale fartsskrivere, hvor formålet var dokumentasjon av og kontroll med kjøre- og hviletiden. I tillegg var bruken av temperatursensorer i lasterom ved transport av kjøle- eller frysevarer vanlig (temperaturer ved transport av denne typen varer – melk, fisk, kjøtt, ost osv. – er forskriftsregulert og skal kunne dokumenteres).

Styringsambisjonene i de større varetransportvirksomhetene kom til uttrykk på liknende måter som i elektroinstallasjon/energiforsyning: Effektiv tidsbruk og «timing» fremstod som den viktigste motivasjonen for sentralisert dirigering av individuelt arbeid. Men også her fremstod økt personellsikkerhet (rask lokalisering av sjåfører i tilfelle ulykker, ran, motorhavari osv.) som relativt viktig, først og fremst i internasjonal langtransport.

Også i varetransport foregikk styringen ved at personell på styringssentralene (kjørekontorene) observerte varefremføringen via dataskjermer. På skjermene ble det gitt fortløpende oppdateringer om sjåførene og transportene fra forskjellige datakilder, det vil si ulike moduler i flåtestyringssystemene. Dermed kunne opplysninger om hvor sjåfører/biler til enhver tid befant seg, sammenholdes med (a) opplysninger om statusen på sjåførenes kjøre- og hviletid, (b) opplysninger om fyllingsgraden i bilene (ledig transportkapasitet) eller (c) opplysninger om temperaturer i lasterommene (registrert ved hjelp av temperatursensorer). Styringen av kjøreoppdrag kunne følgelig foregå ved at nye kjøreoppdrag ble tildelt på bakgrunn av hvor de ulike sjåførene befant seg, hvor mye av den tillatte kjøretiden de hadde igjen før de måtte ta pauser (for eksempel dags- eller ukehvile) eller om de hadde ledig transportkapasitet. Samtidig kunne automatiske varslinger om temperaturendringer i lasterommet ved transport av kjøle- eller frysevarer sammenholdes med opplysninger om geografisk posisjon og fyllingsgraden i bilene. Dette kunne danne grunnlag for beslutninger om omlasting av kjøle- eller frysevarer til nærmeste bil med ledig transportkapasitet dersom kjøleaggregatet i en av de andre bilene ikke lenger virket.

Som i enkelte av elektroinstallasjons- og energiforsyningsvirksomhetene var normering av tidsbruk viktig i flere av varetransportvirksomhetene. Enkelte virksomheter anvendte for eksempel ruteoptimaliseringsprogrammer som planla kjøreruter og normerte tiden for hver enkelt rute. Dersom sjåførene avvek fra den planlagte kjøreruten, eller brukte mer tid enn hva som var normert av ruteoptimaliseringsprogrammet, kunne personalet på kjørekontoret få varslinger om dette (vanligvis i form av «pop-up-meldinger» på dataskjermene). Det ble rapportert at slike opplysninger skulle brukes til justering av kjøreruter og -tider, men opplysningene kunne også bli anvendt til etterfølgende kontroll, for eksempel til å avdekke om og eventuelt hvorfor enkelte sjåfører brukte lengre tid på den samme kjøreruten enn andre.

Dokumentasjon og etterfølgende kontroll

I de øvrige bransjene – renhold, hjemmetjenesten, vekterselskaper, busstransport og veidrift – var styringsambisjonene mer moderate enn i bransjene drøftet ovenfor. Istedenfor at feltteknologi ble anvendt til mer sentralisert arbeidsstyring, handlet bruken hovedsakelig om dokumentasjon og etterfølgende kontroll (og til en viss grad om ivaretakelse av personellsikkerheten). Det primære var derfor ikke sentralisert arbeidsledelse for å oppnå mer effektiv tidsbruk og bedre «timing», men virksomhetenes ønske om å skaffe seg «ryggdekning». Dette handlet om forbedret evne til å dokumentere og kontrollere at individuelt arbeid ble utført slik som avtalt med kunder/oppdragsgivere – og til å korrigere avvik dersom det ikke var tilfellet.

I disse bransjene (renhold, hjemmetjenesten, vekterselskaper, busstransport og veidrift) var dokumentasjon og etterfølgende kontroll i særlig grad basert på datafangst via håndholdte dataenheter (men med noen unntak, se nedenfor). Spesielt i yrker hvor det kunne oppstå tvil om oppdragene faktisk var utført som avtalt (fordi innsatsen ikke etterlot «fysiske bevis» på utført arbeid), var dette viktig. Det gjaldt for eksempel i vekterbransjen. Her handlet dokumentasjon og etterfølgende kontroll hovedsakelig om å godtgjøre at tjenestekvalitet og tidsbruk var i henhold til kontrakten med kundene, for eksempel at vekterne hadde sjekket alle avtalte kontrollpunkter på vaktrunden (vinduer, dører, porter, kaffetraktere osv.) og at vaktrunden oppfylte avtalefestede normer for tidsbruk. Opplysninger om tjenestekvalitet og tidsbruk ble registrert ved at vekterne skannet strekkodemerker som var satt opp på bestemte kontrollpunkter (ved bruk av håndholdte dataenheter). Opplysninger om hvilke merker som hadde blitt skannet – og når skanningen skjedde – ble så overført trådløst til (og lagret i) selskapenes datasystemer. Deretter ble opplysningene oversendt kundene for kontroll, vanligvis hver måned. Opplysningene kunne også bli brukt for å ansvarliggjøre hver enkelt vekter dersom det var mistanke om at jobben ikke ble utført i henhold til kontrakten, for eksempel hvis vekterne brukte kortere tid på vaktrunden enn normert eller at de hadde unnlatt å sjekke alle kontrollpunktene.

Samtidig fremstod personellsikkerhet som særlig viktig i vekterbransjen – spesielt der hvor vekterne jobbet alene og på kveldstid eller natt. Håndholdte dataenheter kunne for eksempel inneholde fallsensorer eller alarmknapper som – når de ble utløst – varslet personell på vaktsentralen om at vekteren trengte assistanse. Ved verditransport (primært penger til butikker, bankautomater osv.) ble behovet for personellsikkerheten ivaretatt av flåtestyringssystemer, det vil si at vaktsentralen hele tiden hadde oversikt over hvor transportene befant seg og progresjonen i de ulike transportoppdragene. I tillegg hadde vekterne muligheter for talekommunikasjon med vaktsentralen i kritiske situasjoner.

I renhold og den kommunale hjemmetjenesten ble håndholdte dataenheter benyttet på tilsvarende vis som i vekterselskapene. I renhold ble det (spesielt i kommunal sektor) rapportert om bruk av RFID-baserte systemer som registrerte tid inn og ut av bygninger eller rom som skulle rengjøres. Systemene fungerte slik at databrikker (RFID-brikker) var satt opp ved inngangen til bygningene eller rommene, og passeringer inn og ut ble automatisk registrert på de ansattes håndholdte dataenheter (smarttelefonapplikasjon). Dokumentasjonen på tidsbruk kunne dermed forevises dersom det ble påstått at renhold ikke var utført (eller ikke utført i henhold til kontrakten) og til etterfølgende kontroll av hver enkelt renholder, for eksempel fak-tisk tidsbruk sammenholdt med avtalefestet tidsbruk på ulike renholdsoppdrag. I enkelte virksomheter ble det i tillegg rapportert om eksperimenter med bruk av elektroniske skrittellere (smarttelefonapplikasjoner). Skrittellerne registrerte de ansattes fysiske bevegelser under arbeidet, og hensikten var å kontrollere om de ansatte løste sine renholdsoppgaver på en mer eller mindre effektiv måte (antallet skritt var normert for hvert bygg/rom).

Til tross for relativt omfattende muligheter for kontroll av tidsbruk, ble det ikke rapportert om at bedriftsledelsen anvendte de nye kontrollmulighetene særlig aktivt. I flere renholdsvirksomheter undret tillitsvalgte og verneombud på om årsaken til dette kunne være at tidsregistreringene viste at mange ansatte ofte jobbet flere timer enn hva de fikk betalt for.

I hjemmetjenesten handlet feltteknologi om dokumentasjon av og kontroll med at tjenestebrukerne (eldre, funksjonshemmede osv.) fikk den hjelpen de var tildelt av kommunen, målt som antall minutter fordelt på ulike arbeidsoppgaver (gulvvask, matlaging, hygiene, sårstell osv.). Tidsmålingene foregikk ved at de ansatte logget seg inn og ut på «kontoen» til hver enkelt tjenestebruker via håndholdte dataenheter (enten smarttelefoner eller PDA). Tidsdifferansen mellom inn- og utlogging anga om brukerne hadde fått sine tildelte minutter med assistanse. Samtidig kunne transporttiden mellom hver bruker på de ansattes arbeidslister måles: tidspunkt for utlogging hos bruker A sammenholdt med tidspunkt for innlogging hos bruker B. På denne måten kunne de ansatte ansvarliggjøres for avvik fra normert tidsbruk både hos brukerne og mellom hver enkelt bruker.

Det ble likevel rapportert om få tilfeller av denne typen kontroll. Det som var mer aktuelt var at opplysninger om systematiske avvik fra normert tidsbruk hos en bestemt bruker, det vil si at hjemmehjelperne brukte lengre eller kortere tid enn hva vedtaket i kommunen tillot, kunne bli brukt som underlag for å endre omfanget av assistansen som brukeren mottok.

I busstransport ble flåtestyring anvendt i alle selskapene som deltok i studien, men i liten grad til styring av arbeidet (styringen var i stor grad bestemt via rutetabellene). Isteden ble flåtestyringen primært anvendt for å dokumentere og kontrollere (a) punktlighet i henhold til rutetabeller og (b) tomgangskjøring på endeholdeplass (motoren skulle vanligvis ikke gå på tomgang i mer enn to minutter). Disse opplysningene ble registrert og lagret fordi de fylkeskommunale busstransportkjøperne vanligvis forlangte det i sine kontrakter med bussselskapene. Opplysningene kunne blant annet bli brukt til å ilegge selskapene bøter eller tildele bonus, avhengig av om avtalt tjenestekvalitet (for eksempel punktlighet) ble oppnådd eller ikke.

I tillegg ble opplysninger om sjåførenes kjøreatferd registrert og lagret. Dette foregikk ved at alle bevegelser i bussene (bremsing, akselerasjon, krengninger osv.) som oversteg en viss terskelverdi ble registrert i flåtestyringssystemene. Opplysningene skulle dels brukes i videreutdanningen av sjåfører med «verst» kjøreatferd (flest registreringer) og dels til premiering av sjåfører med «best» kjøreatferd (færrest registreringer). Da denne studien ble gjennomført, hadde interne ordninger for videreutdanning eller premiering av sjåfører ennå ikke blitt innført i de aktuelle selskapene.

Også i veidrift lå fokuset på behovet for dokumentasjon og etterfølgende kontroll. Som i busselskapene ble disse behovene ivaretatt ved at produksjonsdata ble registrert i flåtestyringssystemer (omtalt som integrerte produksjonsstyringssystemer), spesielt i forbindelse med vinterdrift av veier. Dette innebar automatisk registrering av opplysninger om salting, brøyting, strøing osv. av ulike veistrekninger og når dette arbeidet var utført. Men heller ikke her ble det rapportert om at flåtestyringen i særlig grad ble benyttet til sentral dirigering av individuelt arbeid. Dette til tross for at sterkere styring opprinnelig var ett av de viktigste formålene med innføringen av systemene. Isteden ble registrerte produksjonsdata overført til de offentlige oppdragsgivernes datasystem (Statens vegvesen eller kommunale myndigheter), som deretter kontrollerte at arbeidet var utført i henhold til driftskontrakten mellom oppdragsgiveren og driftsselskapet.

Selv om registrerte produksjonsdata i prinsippet kunne benyttes til etterfølgende kontroll av hver enkelt ansatt, ble det rapportert at dette forekom nokså sjelden. Kontrollen rettet seg isteden mot selskapene som hadde driftsansvaret innenfor de ulike kontraktsområdene. Det var likevel ett unntak fra denne regelen: ved trafikkulykker ble registrerte produksjonsdata sjekket for å avdekke om enkeltansatte hadde utført arbeidet på en tilfredsstillende måte, eller om ulykkene kunne skyldes manglende brøyting, strøing eller salting av veibanen.

Oppsummering

Fremstillingen så langt indikerer at bruken feltteknologi individualiserer styring og kontroll av arbeidet, men at praktiseringen av styrings- og kontrollmulighetene varierte noe mellom bransjene. I bransjene elektroinstallasjon/energiforsyning og varetransport manifesterer dette seg gjennom økt sentralisert dirigering av arbeidsutførelsen, og i de øvrige bransjene – renhold, hjemmetjenesten, vekterselskaper, busstransport og veidrift – gjennom detaljert dokumentasjon av og kontroll med individuelt arbeid, vanligvis med utgangspunkt i normer for ønsket arbeidsutførelse.

Konsekvensen virker å være at mål- og resultatstyring ikke lenger bare gjør seg gjeldende på virksomhetsnivå, men får økt betydning for organiseringen og utføringen av individuelt arbeid, for eksempel ved at opplysninger om den enkeltes arbeidsinnsats lettere kan sammenholdes med fastsatte normer for tidsbruk per arbeidsoppdrag eller formelle og kontraktsfestede krav til tjenestekvalitet. Målet om å jobbe raskere og smartere – være mer produktiv og kvalitetsbevisst – kan dermed overføres til hver enkelt ansatt gjennom teknologiske kontroll- og styringssystemer. Dette gjaldt ikke bare i bransjer hvor hovedformålet med feltteknologi var økt produktivitet (mer effektiv tidsbruk og bedre «timing»), men også i bransjer hvor hovedformålene var å vise eller sjekke at arbeidet ble utført slik som avtalt.

Samtidig er det verdt å legge merke til at bruken av feltteknologi ikke synes å være større i privat enn i offentlig sektor. Særlig i bransjer hvor offentlige myndigheter er bestillere/oppdragsgivere, for eksempel i busstransport og veidrift, inneholdt kontraktene med utførervirksomhetene gjerne eksplisitte krav om bruk av feltteknologi – eller bruken var en forutsetning for å kunne delta i anbudskonkurransen.

Det kan derfor hevdes at feltteknologi bidrar til å løse en av de viktige utfordringene som privatisering og kontraktstyring av offentlig tjenesteproduksjon innebærer: Den gjør det mulig å opprettholde større grad av kontroll på bestillersiden selv om tjenesteproduksjonen overlates til private aktører. Samtidig kan dette føre til større press på de som faktisk produserer tjenestene fordi det som avtales mellom virksomheter, for eksempel punktlighet, tomgangskjøring, kjøreatferd, brøyte- eller renholdskvalitet osv., er noe som hver enkelt ansatt lettere kan bli stilt til rette for.

Opplysninger og personvern

En viktig konsekvens av at feltteknologi kan bidra til å virkeliggjøre individualisert styring og kontroll, er at ledelsen får vite mer om arbeidstakerne, men uten at de ansatte får tilgang til opplysninger om hva ledelsen bruker teknologien til – systemene er ikke «skrudd sammen» for å sikre gjensidig og likeverdig tilgang til opplysninger mellom partene.

Ulik fordeling av opplysningskontroll, det vil si at ledelsen får vite mer om de ansatte enn hva de ansatte får vite om ledelsen, indikerer at feltteknologi kan sette de ansattes personvern under press. Dette fordi personvern defineres som den enkeltes innflytelse over bruken av opplysninger som gjelder vedkommende selv. Personvernet settes derfor under press når denne innflytelsen over og kontrollen med egne opplysninger reduseres (se Bygrave 2014; Schartum & Bygrave 2011; Blekeli 1977 eller Westin 1967).

Nedenfor skal vi se at bruken av feltteknologi kan svekke de ansattes opplysningskontroll, spesielt ved at ledelsen gis relativt frie hender til å anvende opplysninger om individuelle arbeidstakere slik den selv ønsker. Vi skal også se at svekkelser av personvernet – mindre kontroll med egne opplysninger og hva de brukes til – kan føre til at innføring og anvendelse av feltteknologi politiseres: de ansatte gjør motstand mot det som fra ledelsens side fremstilles som rent teknisk-administrative forbedringstiltak.

Motstand og skepsis

Flertallet av tillitsvalgte og verneombud rapporterte at bruken av feltteknologi hadde vært gjenstand for motstand og skepsis blant de ansatte. Motstanden eller skepsisen var likevel noe ulikt fordelt mellom bransjene. Den var størst i elektroinstallasjon/energiforsyning og varetransport, altså i bransjer hvor styringsambisjonene var store og hvor flåtestyring eller elektronisk kjørebok ble mye brukt. Skepsisen virket å være noe mindre i de øvrige bransjene, det vil si der hvor dokumentasjon og etterfølgende kontroll var særlig viktig, og hvor håndholdte dataenheter integrert mot interne datasystemer var den primære feltteknologien.

De spørsmålene som fremsto som mest omstridt, handlet om hvorvidt det var nødvendig å registrere såpass detaljerte opplysninger om hver enkelt ansatt, hva ledelsen ønsket å bruke opplysningene til, hvor lenge opplysningene skulle lagres og hvem i bedriftsledelsen som skulle få (eller allerede hadde fått) tilgang til opplysningene. Flertallet av tillitsvalgte og verneombud var spesielt kritiske til hva arbeidsgiverne kunne tenkes å anvende opplysningene til, og hvordan de ansatte kunne sikre seg mot at de ble benyttet til andre formål enn hva innføringen av feltteknologi opprinnelig ble begrunnet med (for eksempel rasjonalisering og effektivisering av driften eller dokumentasjon av utført arbeid overfor oppdragsgivere og kunder). Synspunktet var at når opplysningene først var registrert og lagret, ville det være en smal sak for ledelsen å anvende dem til helt andre formål enn de opprinnelige, spesielt til å sanksjonere individuell atferd som ledelsen oppfattet som uønsket, for eksempel avvik fra normer for tidsbruk, krav til raskere responstid eller målsettinger om økt punktlighet.

Majoriteten av respondentene mente derfor at de ansattes muligheter for innflytelse over bruken av egne opplysninger var begrenset, og at dette svekket de ansattes opplysningskontroll til fordel for ledelsens styrings- og kontrollkapasitet. Synspunktet var at ledelsen i stor grad – og uten særlige begrensninger – kunne bruke opplysningene slik det passet dem, ofte uten at ansatte eller tillitsvalgte fikk vite om det før ledelsen selv gjorde dem oppmerksom på at ulike typer avvik eller andre kritikkverdige forhold var avdekket. Slike synspunkter kom også til uttrykk i bransjer hvor det var få eksempler på at ledelsen anvendte registrerte opplysninger særlig aktivt i styring med eller kontroll av enkeltansatte.

Misbruk av opplysninger

Påstander om svekket opplysningskontroll og personvern ble i særlig grad begrunnet med det tillitsvalgte eller verneombud beskrev som misbruk av opplysninger om enkeltansatte. Med misbruk ble det siktet til at opplysninger registrert ved hjelp av feltteknologi ble benyttet til å fatte negative beslutninger om ansatte, for eksempel til å gi skriftlige eller muntlige advarsler eller (i enkelte tilfeller) til å avskjedige eller si opp ansatte, og at slik bruk av opplysningene ikke var avklart med de ansatte og deres tillitsvalgte.

I virksomhetene som deltok i studien, ble det rapportert om relativt mange episoder med påstått misbruk av opplysninger (eller mistanker om misbruk). Selv om det var viktige variasjoner i rapportert misbruk mellom de ulike bransjene (se nedenfor), oppfattet vi omfanget som nokså stort, spesielt sett i lys av at mange av virksomhetene bare hadde anvendt feltteknologi i en kort periode da datainnsamlingen foregikk.

Rapporter om påstått misbruk var hyppigst i bransjer hvor flåtestyring eller elektronisk kjørebok ble brukt. I elektroinstallasjon og energiforsyning dreide rapportene seg primært om at opplysninger som var ment å dokumentere privat kjøring med firmabil overfor skattemyndighetene, også ble brukt av ledelsen til kontroll av ansattes arbeidsutførelse eller arbeidstid. Det kunne for eksempel handle om oppmøtepunktlighet (tidspunkt for ankomst hos arbeidsgiver om morgenen) eller tidsbruk hos ulike kunder (sammenholdt med normert servicetid). I tillegg kunne opplysningene innsamlet for styringen av bilflåten (fordeling av nye arbeidsoppdrag) bli brukt til kontroll av kjøreatferd, for eksempel hastighetsovertredelser. Det var heller ikke uvanlig at ansatte fikk kritiske spørsmål fra ledelsen om valg av kjøreruter eller ble bedt om å gjøre rede for stopp langs kjøreruten. I slike tilfeller ble det hevdet at de ansatte kunne bli gitt muntlige eller skriftlige advarsler dersom de ikke hadde en god forklaring.

I andre tilfeller ble det vist til at ansattes egenrapporterte arbeidstid ble sammenholdt med opplysninger registrert i elektroniske kjørebøker for å sjekke om tidsrapporteringene stemte. Der hvor det ble påvist avvik, for eksempel at ansatte hadde registrert flere timer (eller minutter) på arbeidsoppdrag enn hva kjøreopplysningene indikerte, ble det vanligvis gitt advarsler til den ansatte. Det ble videre vist til flere episoder hvor ansatte hadde blitt bedt om å forklare hvorfor den elektroniske kjøreboken viste at han/hun hadde overnattet på en annen adresse enn sin egen hjemmeadresse. Til slutt ble det rapportert om tilfeller hvor det var mistanke om at ledelsen anvendte opplysninger fra flåtestyringen eller elektroniske kjørebøker i personalsaker (eller for å bygge opp saker mot enkeltansatte), men hvor ledelsen ikke ønsket å si hvor opplysningene kom fra av frykt for reaksjoner fra den lokale klubben.

I varetransport var også skepsisen til flåtestyring markant. Årsakene var dels at flertallet av flåtestyringssystemene registrerte mange ulike typer opplysninger om sjåførene, og dels at ledelsen vanligvis hadde få begrensninger på hva den kunne bruke opplysningene til. Det kunne imidlertid virke som mangelfulle avklaringer på hva opplysningene kunne brukes til (og hvem som kunne få tilgang til dem), førte til at mistanker om misbruk var mer utbredt enn den faktiske forekomsten av misbruk.

Som i elektroinstallasjon og energiforsyning handlet de vanligste typetilfellene i varetransport om at opplysninger registrert for et bestemt formål ble benyttet til andre og uforenelige formål. Mer konkret dreide det seg om at flåtestyringen ikke bare ble brukt til styring eller planlegging av transportoppdrag, men også til kontroll av sjåførenes kjøreruter, stopp langs kjørerutene eller sjekk/korrigering av innleverte timelister opp mot tidspunkter for kjøring registrert i systemene. I flere av transportvirksomhetene ble det rapportert om at nyansatte sjåfører ikke ble informert om flåtestyringen, og at de derfor trolig ikke visste at ledelsen hadde tilgang til opplysninger om arbeidet. I enkelte virksomheter ble det også hevdet at viktige kunder (vareeiere) hadde «svartelistet» utvalgte sjåfører, det vil si at det ble fremsatt krav om at navngitte sjåfører ikke lenger var ønsket ved transport av kundenes varer. Bakgrunnen for slike krav var at kundene hadde tilgang til opplysninger i flåtestyringssystemene (via internettet) som viste at enkelte av sjåførene brukte lengre tid på varefremføringen enn hva andre sjåfører gjorde.

Motstanden var imidlertid mindre organisert i varetransport enn innenfor elektroinstallasjon og energiforsyning. Den virket i hovedsak å eksistere i form av skepsis eller frustrasjoner på sjåførnivå, og problemstillingene ble i liten grad løftet opp på partsnivå i virksomhetene.7

I busstransport ble det rapportert om noe færre tilfeller av misbruk eller mistanker om misbruk enn i elektroinstallasjon/energiforsyning og varetransport. Det ble likevel vist til en del episoder hvor sjåfører hadde blitt oppringt fra trafikkledere og fått beskjed om å slå av motoren (ved opphold på endeholdeplasser) eller å redusere kjørehastigheten. Dessuten ble det rapportert om motstand mot at flåtestyringen registrerte opplysninger om sjåførenes kjørestil, og at sjåfører kunne bli innkalt til ekstra opplæring på bakgrunn av disse opplysningene. De fleste tillitsvalgte og verneombud oppfattet dette som en straff snarere enn opplæring.

Enkelte tillitsvalgte innenfor busstransport var likevel uenige i dette synspunktet. De mente riktignok at registrering av opplysninger om kjøreatferd satte press på sjåførenes personvern og svekket sjåførenes innflytelse og medbestemmelse. Disse tillitsvalgte hevdet likevel at sjåføropplæring var «nødvendige onder» for å forbedre tjenestekvaliteten og for å vinne konkurransen om anbud på nye ruter (sikre arbeidsplassene i virksomheten).

Også innenfor renhold ble det rapportert om relativt utbredt skepsis mot bruken av feltteknologi. Men her var ikke bekymringer for personvernet og misbruk av opplysninger like fremtredende som i bransjene drøftet ovenfor. Bekymringen handlet først og fremst om at feltteknologi kunne føre til høyere arbeidspress og større fysiske belastninger, det vil si at nye krav til effektivitet fikk negative arbeidsmiljøeffekter. Slike effekter ble likevel ikke knyttet spesielt til bruken av feltteknologi, men ble isteden forklart som utslag av at bransjen var preget av useriøse aktører, hard konkurranse og knappe profittmarginer. Andre hevdet (som nevnt tidligere) at økt registrering av faktisk arbeidstid var «et tveegget sverd» for arbeidsgiverne, fordi de ansatte lettere kunne dokumentere at de jobbet flere timer enn hva de fikk betalt for (og at arbeidsgiverne dermed kunne bli tvunget til å utbetale mer lønn).

Veidrift avvek fra tendensene drøftet ovenfor. I veidrift ble det rapportert om liten bekymring for de ansattes personvern og svært få tilfeller med påstått misbruk av registrerte produksjonsdata (brøyting, salting, strøing osv.). Isteden ble det hevdet at registreringene førte til at ansatte i større grad enn tidligere kunne «renvaske» seg dersom ledelsen eller oppdragsgivere (for eksempel kommunale myndigheter) fremsatte påstander om mangelfullt utført arbeid. Dessuten ble det hevdet at registrering av produksjonsdata ville bidra til å «stramme opp» useriøse aktører i bransjen, det vil si mindre virksomheter som (ifølge respondentene) fikk nye oppdrag fordi de feilaktig fremstilte seg som mer effektive enn hva de i virkeligheten var (ved å overrapportere hvor mye brøyting, salting, strøing osv. som ble utført innenfor en gitt tidsperiode). Håpet var derfor at de nye systemene ville føre til mer rettferdig anbudskonkurranse i bransjen.

Også i den kommunale hjemmetjenesten ble det rapportert om få episoder med direkte misbruk av opplysninger om ansatte. Dette til tross for at tillitsvalgte og verneombud mente at bruken av håndholdte dataenheter førte til økte muligheter for kontroll med og disiplinering av arbeidet (tidsbruk hos brukerne eller transporttid mellom brukere). Men det ble likevel ikke rapportert om at de ansatte følte seg vesentlig mer overvåket eller kontrollert enn i tiden før feltteknologi ble innført. Dette ble ofte forklart med at ledelsen vanligvis ikke hadde kapasitet til å sjekke registrerte opplysninger om hver enkelt ansatt, eller at dette bare ble gjort ved konkrete mistanker om vesentlig mislighold av arbeidsplikter.

I vekterbransjen var holdningene til feltteknologi noe mer kritiske igjen. Tillitsvalgte og verneombud viste til flere eksempler på det de mente var uberettiget bruk av opplysninger for å fatte negative beslutninger om enkeltansatte. Her handlet det om at vektere hadde fått skriftlige eller muntlige advarsler fordi ledelsen hevdet at de ikke hadde gjennomført sine kontrollrunder på den måten som var avtalt med kundene.

Avtaler og protokoller

I flere av virksomhetene som deltok i studien, hadde spørsmål om de ansattes personvern og opplysningskontroll blitt forsøkt håndtert gjennom inngåelse av dataavtaler/protokoller som regulerte ledelsens bruk av opplysningene. Slike dataavtaler/protokoller fantes i omkring hver tredje av de studerte virksomhetene. Avtalene/protokollene inneholdt typisk bestemmelser om formål (hva ledelsen kunne bruke opplysningene til), tilgangsstyring (hvem i ledelsen som kunne få tilgang til opplysningene og hvordan dette skulle skje) og lagringstid (hvor lenge arbeidsgiver kunne oppbevare opplysningene) (se spesielt Schartum 2013). Avtaler/protokoller var hyppigst forekommende i bransjer med relativt høy organisasjonsgrad og tradisjoner med forhandlinger mellom partene, for eksempel i veidrift og busstransport. Forekomsten av avtaler/protokoller var klart minst i varetransport og den kommunale hjemmetjenesten.

I enkelte virksomheter med avtaler/protokoller mente tillitsvalgte eller verneombud at overenskomstene ivaretok (i alle fall til en viss grad) hensynet til de ansattes innflytelse over bruken av egne opplysninger. I andre virksomheter mente tillitsvalgte eller verneombud at avtalene/protokollene var lite verdt fordi de hadde få eller ingen muligheter til å kontrollere at bestemmelsene ble overholdt av ledelsen. I disse virksomhetene var det relativt vanlig med mistanker om at avtalene ikke ble respektert, for eksempel at flere i ledelsen fikk tilgang til registrerte opplysninger enn det som var avtalt med den lokale klubben.

Oppsummering

Diskusjonene ovenfor indikerer at tillitsvalgte og verneombud var relativt enige om at feltteknologi enten svekket eller hadde potensial til å svekke de ansattes personvern og innflytelse over bruken av egne opplysninger. Enigheten omfattet også i noen grad virksomheter hvor det ikke ble rapportert om at ledelsen misbrukte opplysninger om de ansatte. Bekymringen for personvernet og de ansattes opplysningskontroll var generelt noe mindre i virksomheter hvor det forelå lokale dataavtaler/protokoller med ledelsen.

Men selv om det var relativt stor enighet om at feltteknologi i prinsippet førte (eller kunne føre) til svekket opplysningskontroll og redusert personvern, var det ulike oppfatninger om hvor alvorlig problemet i praksis var. Spesielt i bransjer hvor feltteknologi primært ble brukt til dokumentasjon eller etterfølgende kontroll av arbeidet (særlig veidrift, den kommunale hjemmetjenesten og renhold), virket problematikken å være noe mindre presserende enn i bransjer hvor styring av arbeidet var et viktig formål.

Kort om arbeidsmiljøet

Økt press på de ansattes personvern – og motstand, skepsis eller misbruk/mistanker om misbruk av opplysninger – antyder at individualisert styring og kontroll kan ha visse problematiske konsekvenser for arbeidsmiljøet. Slike problemstillinger har vært diskutert i deler av faglitteraturen (se for eksempel Ball 2010; Gallie 2007 eller D’Urso 2006), og i norsk lovgivning er koblingen mellom personvern og arbeidsmiljø tematisert gjennom arbeidsmiljølovens regler om innføring og bruk av kontrolltiltak i virksomhetene. Det er derfor en nær sammenheng mellom de ansattes opplysningskontroll/personvern og de arbeidsmiljøfaktorer, for eksempel tekniske systemløsninger (feltteknologi), som omgir og påvirker det arbeidet som utføres (Johansen & Stueland 2011; Bing 2009).

Det siste spørsmålet vi kort vil drøfte er følgelig hvordan bruken av feltteknologi kan sies å påvirke arbeidsmiljøet i de virksomhetene som deltok i studien.

«Negative prognoser» og positive effekter

Tillitsvalgte og verneombud som hevdet at feltteknologi satte personvernet under press, hadde også en tendens til å mene at dette var negativt for arbeidsmiljøet. Slike oppfatninger fantes særlig i bransjer hvor feltteknologi ble brukt til styring av arbeidet, spesielt i elektroinstallasjon/energiforsyning og varetransport. Tilsvarende vurderinger fantes i noe mindre grad i bransjer hvor formålet var dokumentasjon eller etterfølgende kontroll av arbeidet. Spesielt i veidrift og hjemmetjenesten ble det hevdet at verken personvernet eller arbeidsmiljøet hadde blitt vesentlig påvirket av feltteknologi, men det var likevel en viss frykt for at det kunne skje (se nedenfor).

I bransjer hvor redusert personvern i særlig grad ble koblet til forverret arbeidsmiljø – elektroinstallasjon, energiforsyning, varetransport og (i noe mindre utstrekning) busstransport – fremstod koblingen til en viss grad som «negative prognoser»: vurderinger av arbeidsmiljøeffektene handlet like mye om forventet endring – hva som kunne komme til å skje – som om dagens faktiske tilstand. Årsaken var at mange av virksomheter i disse bransjene hadde anvendt feltteknologi (flåtestyring spesielt) i relativt kort tid, og det ble derfor antatt at effektene ville bli tydeligere etter hvert som bruken ble mer innarbeidet.

De «negative prognosene» som ble hyppigst nevnt i elektroinstallasjon/energiforsyning, varetransport og busstransport, handlet spesielt om to forhold. For det første mindre individuell selvstendighet, det vil si at den enkelte ansattes innflytelse over egen arbeidshverdag ble redusert, for eksempel ved at ansatte ikke fikk fullføre påbegynte arbeidsoppdrag, men ble beordret til hasteoppdrag. Det ble videre hevdet at mindre individuell selvstendighet kunne føre til en mer stressende arbeidshverdag, blant annet økt tidspress og høyere arbeidstempo. For det andre handlet det om at usikkerhet om hva arbeidsgiverne kunne bruke opplysninger om de ansatte til, både kunne bidra til økt mistrivsel i jobben (opplevd ubehag ved å være gjenstand for mer styring/kontroll) og til redusert motivasjon (ansatte ville ikke lenger være like villige til å gjøre en ekstra innsats dersom det var behov for det).

Disse mulige konsekvensene ble også nevnt av tillitsvalgte og verneombud i veidrift, vekterbransjen og den kommunale hjemmetjenesten. Men særlig i veidrift og vekterbransjen ble det også lagt vekt på at feltteknologi kunne ha enkelte positive effekter på arbeidsmiljøet. Dette gjaldt spesielt økt personellsikkerhet (lettere å lokalisere ansatte i nødsituasjoner og tilkalle assistanse) og større trygghet for ansatte dersom det ble fremsatt påstander om mangelfullt utført arbeid (påstandene kunne sjekkes og eventuelt avkreftes). I renhold har vi tidligere sett at feltteknologi ble oppfattet som negativt for arbeidsmiljøet, men uten at dette ble beskrevet som en effekt av større press på de ansattes personvern.

Konflikter og tillit

Selv om vurderingene av arbeidsmiljøeffektene av svekket personvern var noe sprikende og usikre, var det likevel én effekt som fremstod som relativt sikker: Konfliktnivå mellom ledelsen og de ansatte økte, og tilliten mellom partene ble svekket ved innføring av feltteknologi. Dette gjaldt i de fleste virksomheter og bransjer, men med et visst unntak for (a) veidrift og hjemmetjenesten og (b) virksomheter hvor lokale dataavtaler/protokoller var fremforhandlet i minnelighet.

I noen virksomheter og bransjer ble det rapportert at konfliktene hadde avtatt og at tilliten var gjenopprettet etter at innføringen var sluttført, men i de fleste virksomheter innenfor elektroinstallasjon/energiforsyning og varetransport virket ikke dette å ha skjedd i samme utstrekning. Her var det relativt vanlig at tillitsvalgte og verneombud mente at motsetningene varte ved, særlig fordi mange ansatte oppfattet feltteknologi som uttrykk for mistillit overfor dem personlig – ledelsen stolte ikke lenger på at de gjorde jobben sin på en tilfredsstillende måte. Opplevd mistillit til de ansattes arbeidsinnsats ble derfor nevnt som en negativ arbeidsmiljøeffekt ved bruk av feltteknologi i disse bransjene.

Konklusjon

Bruken av feltteknologi i private og offentlige virksomheter kan forstås som den teknologiske virkeliggjøringen av generelle prinsipper for administrativ styring og kontroll slik disse kommer til uttrykk i populære reformprogrammer, spesielt New Public Management og risikostyring. Samtidig innebærer feltteknologi en videreføring av disse prinsippene gjennom økende individualisering av internt styrings- og kontrollformer. Det betyr sterkere fokus mot hvordan hver enkelt ansatt bidrar til virksomhetens måloppnåelse.

Drøftelsene i denne artikkelen indikerer at teknologiseringen og individualiseringen av interne styrings- og kontrollsystemer har to viktige konsekvenser. For det første dreier det seg om en svekkelse av de ansattes personvern ved at feltteknologi gir ledelsen kontroll med opplysninger om individuelle arbeidsforhold som den tidligere ikke hadde systematisk tilgang til. For det andre kan dette påvirke de ansattes arbeidsmiljø, for eksempel gjennom mindre selvstendighet i jobben, økt mistrivsel eller lavere jobbmotivasjon. Arbeidsmiljøkonsekvensene fremstår som de mest usikre, mens personvernkonsekvensene i større grad gjaldt i enkelte bransjer enn i andre.

Et viktig spørsmål etter hvert som feltteknologi blir stadig mer utbredt i ulike bransjer, men som vi ikke har drøftet spesielt her, er hvordan individualisert styring og kontroll vil påvirke organiseringen i arbeidslivet. På den ene siden er det trolig at det vil styrke arbeidsgiversidens faktiske muligheter til å utøve sin styringsrett, det vil si evnen til ensidig å organisere, lede og kontrollere arbeidet (Evju 2003). På den andre siden kan feltteknologi bidra til svekkelse av arbeidsfellesskapet og oppsplitting på arbeidstakersiden ved at styringsretten og -evnen anvendes til å blinke ut enkeltansatte for særskilt oppfølging, straff eller belønning (Lysgaard 1961). Dette vil i så fall være i tråd med anbefalinger i de reformprogrammene som feltteknologien kan sies å virkeliggjøre.

Om artikkelen

Prosjektet som artikkelen baserer seg på, ble finansiert av Landsorganisasjonen i Norge (LO).

Referanser

Allen, M. W. et al. (2007). Workplace Surveillance and Managing Privacy Boundaries. Management Communication Quarterly, 21(2), 172–200.

Allmer, T. (2012). Towards a Critical Theory of Surveillance in International Capitalism. Frankfurt am Main: Peter Lang.

Andrejevic, M. (2012). Ubiquitous Computing. I K. Ball et al. (red.), Routledge Handbook of Surveillance Studies (s. 91–98). London: Routledge.

Ball, K. (2010). Workplace Surveillance: an Overview. Labour History, 51(1), 87–106.

Bennett, C. J. & L. Crowe (2005). Location-Based Services and the Surveillance of Mobility. An Analysis of Privacy Risks in Canada. Victoria, B.C.: University of Victoria. Report to the Office of the Privacy Commissioner of Canada.

Berkvens, J. (2009). The Role of Trade Associations: Data Protection as a Negotiable Issue. I S. Gutwirth et al. (red.), Reinventing Data Protection? (s. 125–129). Milton Keynes: Springer.

Bing, J. (2009). Samtykke til behandling av personopplysninger i arbeidsforhold. I H. Aune et al. (red.), Arbeid og rett. Festskrift til Henning Jakhellns 70-årsdag (s. 45–65). Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Blekeli, R. D. (1977). Hva er personvern? I R. D. Blekeli & K. S. Selmer (red.), Data og personvern (s. 13–26). Oslo: Universitetsforlaget.

Bodie, M. & S. Estreicher (2007). Workplace Discrimination, Privacy and Security in an Age of Terrorism. Haag: Kluwer Law.

Borchgrevink, M. (2011). Om avgrensning av arbeidsgivers styringsrett på grunn av arbeidstakers personvern. Complex 5/11. Oslo: Unipub.

Bråten, M. (2008). Personvern under press – hvor går grensene i arbeidslivet? Oslo: Fafo-rapport 2008:34..

Bråten, M. (2010). Kontroll og overvåking i arbeidslivet. Oslo: Fafo-rapport 2010:22..

Bråten, M. (2013). Kontroll og overvåking – utfordringer for personvern og arbeidsmiljø. En kunnskapsstatus. Oslo: Fafo-rapport 2013:32..

Bråten, M. & T. Tranvik (2012). Kontroll med ansatte utenfor fast arbeidssted. Ansattes erfaringer med feltteknologi. Oslo: Fafo-rapport 2012:50..

Bygrave, L. A. (2014). Data Privacy Law. An International Perspective. Oxford: Oxford University Press.

D’Urso, S. C. (2006). Who’s Watching Us at Work. Toward a Structural-Perceptual Model of Electronic Monitoring and Surveillance in Organizations. Communication Theory, 16(3), 281–303.

Evju, S. (2003). Arbeidsrett og styringsrett – et perspektiv. Arbeidsrett og arbeidsliv. Bind 1. Oslo: Norsk Arbeidsrettslig Forening.

Gallie, D. (red.) (2007). Employment Regimes and the Quality of Work. Oxford: Oxford University Press.

Hansson, S. O. & E. Palm (red.) (2005). The Ethics of Workplace Privacy. Brussels: P.I.E. Peter Lang.

Hood, C. (2011). The Blame Game: Spin, Bureaucracy and Self-Preservation in Government. Princeton: Princeton University Press.

Hood, C. et al. (2010). The Government of Risk: Understanding Risk Regulation Regimes. Oxford: Oxford University Press.

Hood, C. & R. Dixon (2015). A Government That Worked Better and Cost Less? Oxford: Oxford University Press.

Hutter, B. M. (2010). Anticipating Risk and Organizing Risk Regulation. Cambridge: Cambridge University Press.

Johansen, A. & E. Stueland (red.) (2011). Arbeidsmiljøloven. Kommentarer og praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kjølaas, C. (2010). Personvern i arbeidsforhold. Oslo: Universitetsforlaget.

Lyon, D. (2007). Surveillance Studies: An Overview. Cambridge: Polity Press.

Lysgaard, S. (1961). Arbeidskollektivet. En studie av de underordnedes sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Mathisen, T. (2013). Towards a Surveillance Society. The Rise of Surveillance Systems in Europe. Sherfield on Loddon: Waterside Press.

McGrath, J. (2012). Performing Surveillance. I K. Ball et al. (red.), Routledge Handbook of Surveillance Studies (s. 83–90). London: Routledge.

Neyland, D. (2009). Surveillance, Accountability and Organisational Failure: the Story of Jean Charles de Menezes. I B. J. Goold & D. Neyland (red.), New Directions in Surveillance and Privacy (s. 107–132). Cullompton: Willian Publishing.

Nygaard, K. & O. T. Bergo (1974). Planlegging, styring og databehandling. Grunnbok for fagbevegelsen. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

Power, M. (1994): The Audit Explosion. London: Demos.

Power, M. (1997). The Audit Society: Rituals of Verification. Oxford: Oxford University Press.

Power, M. (2004). The Risk Management of Everything: Rethinking the Politics of Uncertainty. London: Demos.

Power, M. (2007). Organized Uncertainty: Designing a World of Risk Management. Oxford: Oxford University Press.

Ravlum, I.-A. (2004). Makt, beslutninger og integritet. IKT og personvern i transport. Oslo: TØI-rapport 703/2004.

Schartum, D. W. (2013). Rettslige aspekter ved feltteknologi i arbeidslivet. Oslo: Unipub.

Schartum, D. W. & L. Bygrave (2011). Personvern i informasjonssamfunnet. En innføring i vern av personopplysninger. Bergen: Fagbokforlaget.

Scott, R. W. & G. F. Davis (2007). Organizations and Organizing. Rational, Natural and Open Systems Perspectives. Upper Saddle River: Pearsons Education.

Sennett, R. (2003). Respect. The Formation of Character in a World of Inequality. London: Allen Lane.

Sennett, R. (1999). The Corrosion of Character. The Personal Consequences of Work in the New Economy. New York: W. W. Norton.

Swell, G. (2012). Organizations, Employees and Surveillance. I K. Ball et al. (red.), Routledge Handbook of Surveillance Studies (s. 303–312). London: Routledge.

Swell, G. et al. (2012). Working Under Intensive Surveillance. When does ‘Measuring Everything That Moves’ Become Intolerable? Human Relations, 65(2), 189–215.

Taylor, F. W. (1967). The Principles of Scientific Management. New York: Norton.

Tranvik, T. (2013). Det gjennomsiktige arbeidslivet. Erfaringer med feltteknologi i utvalgte yrker. Oslo: Unipub.

Weckert, J. (2005). Electronic Monitoring in the Workplace. Controversies and Solutions. Hershey: Idea Group Publishing.

Westin, A. (1967). Privacy and Freedom. New York: Atheneum.

Zuboff, S. (1988). In the Age of the Smart Machine. The Future of Work and Power. Oxford: Heinemann.

Øvstedal, L. et al. (2010). Personvern og trafikk. Personvern i intelligente transportsystemer (ITS). Trondheim: SINTEF.

1Se Datatilsynet (http://www.datatilsynet.no/Regelverk/Personvernnemda/Klagesaker/2011/Ulovlig-bruk-av-GPS/); Personvernnemnda (http://www.personvernnemnda.no/vedtak/2011_04.htm); dom i Hålogaland lagmannsrett (www.lovdata.no, LH-2011-155315); dom i Høyesterett (www.lovdata.no, HR-2013-234-A ). Se også Borchgrevink 2011.
2En tilsvarende sak ble behandlet i Datatilsynet våren 2013, se http://www.datatilsynet.no/Nyheter/2013/Overtredelsesgebyr-for-ulovlig-bruk-av-gps-data-fra-yrkesbil/.
3For alternative definisjoner, se Neyland 2009:109 eller Lyon 2007: 13–16.
4Vi definerer virksomheter med færre enn 100 ansatte som små og mellomstore.
5For nærmere redegjørelser for metodisk design og datagrunnlag, se Tranvik 2013; Bråten & Tranvik 2012.
6Prioritering av busstrafikk i lysstyrte kryss foregikk ved at opplysninger om hvor bussene befant seg, ble kommunisert trådløst fra satellittsystemet i bussene til radiomottakere i trafikklysene. Skifte av lys, for eksempel fra rødt til grønt, kunne dermed holdes igjen når trafikklysene fikk informasjon om at en buss nærmet seg.
7En forklaring på dette kan være fagforeningenes ulike styrke og posisjon i de to bransjene. Transport er svakt organisert og preget av en individualistisk kultur, mens fagforeningene i elektroinstallasjon og energiforsyning er godt organisert og har relativt mye makt.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon