Lars Laird Iversen

Uenighetsfellesskap. Blikk på demokratisk samhandling 2014

Oslo: Universitetsforlaget 2014. 176 sider

Denne boka tar opp de klassiske politiske utfordringene: å leve i et pluralistisk samfunn med økende forskjellighet, og samtidig finne forståelse og et felles beste på tross av ulikhet og motsetninger. Temaet aktualiseres naturligvis av økende mangfold skapt av globaliserings- og kommunikasjonsprosesser så vel som av moderniseringen i vårt samfunn.

Forfatteren innleder med å avklare begreper og mål der det sentrale er tittelordet «uenighetsfellesskap» på ulike nivå i vårt samfunn. Iversen krediterer bl.a. Thomas Hylland Eriksen for konstruksjonen av ordet i samband med sitt CULCOM-prosjekt. I sin definisjon framhever han tre kjennetegn ved det han kaller et «idealtypisk» uenighetsfellesskap: for det første er det et skjebnefellesskap mellom samfunnsmedlemmer, for det andre at dette fellesskapet har «ureduserbar», men ikkevoldelig uenighet seg imellom, og for det tredje: fellesskapet har behov for å skape en form for felles handling. Det kan tenkes mange slike fellesskap der nasjonen eller staten er det mest opplagte, mens barnehager, skoler og arbeidsplasser kan være andre. Riktignok velger en arbeidsplasser ved å søke, men kollegaer er ikke på valg! Målet med å skrive om temaet er å skape større innsikt og debatt om det å handtere uenighet, skape konsensus om viktige spørsmål, og ikke minst å leve med forskjellighet. Målgruppa er forsøksvis vid og omfatter blant andre akademikere og studenter, kanskje særlig innafor lærerutdanning der skolen er viet ett av tre kapitler. Et faglig mål med boka er å utdype uenighetsfellesskap på tre nivåer: samfunns-, institusjons- og individnivå. Et annet mål er å bruke begrepet til et ferskt blikk på demokratisk samhandling i små grupper og på nasjonalt plan (s. 23).

Bokas hoveddel er viet tre kapitler om de tre omtalte nivåene, individet, institusjonen og samfunnsperspektivet. Et viktig poeng for Iversen er å slå litt hull på myten om at vår forståelse av «enighet» mellom mennesker ofte bygger på overflatisk kunnskap eller dekker over dypereliggende skillelinjer mellom mennesker. Ord som «felles verdier, kultur og eller tro», det siste er religionssosiologen Iversens hjemmebane, rommer i virkeligheten mange ulikheter. Disse avdekkes ofte ikke, fordi enighet kan være et personlig eller politisk prosjekt og er slik sett viktig å bevare. Likevel finnes forskjellene, og forfatteren er opptatt av å vise at bak enighet finnes et mangfold av nyanser, situasjoner og kontekster.

Det første av de tre substanskapitlene belyser derfor den indre uenighet i individet. Iversen velger tre ulike perspektiver for å beskrive individet som sammensatt og flerstemmig. Med Erving Goffmann trekker han fram de mange rollene som individet har i vårt samfunn. Individet konstruerer seg sjøl i forhold til sine omgivelser og at selvet er et kontinuerlig konstruerende prosjekt. Videre bruker han Mikael Bakhtins synspunkt om at mennesker alltid er flerstemmige og aldri entydige, slik vi tenderer til å oppfatte det. Alle som uttrykker seg legger i noen grad ulike betydninger eller innhold i tilsynelatende like utsagn. Forfatteren støtter seg videre på Tverrsky og Kahnemanns kognisjonsforskning for å belyse hvordan kognitive mønstre kan styre preferanser forbundet med en rasjonell informasjonsbehandling. Framfor alt er menneskets evne til å prosessere informasjon begrenset. Derfor bruker alle mennesker former for heuristikker eller tommelfingerregler for å handtere kompleksitet eller andre beslutningsutfordringer. Med bakgrunn i dette drøfter forfatteren utfordringer som kan skapes av tvisyn, ulike væremåter som stereotypier, fordommer og sinne så vel som mer positive gevinster av dialog og kreativitet.

Det gode med den individorienterte delen er for det første at ord som enighet, det enhetlige og det sammenhengende problematiseres. Det minner oss om at verden er mangfoldig, nyansert og detaljrik om vi måler den med tilstrekkelig liten skala. For det andre blir vi også minnet om våre begrensninger når det gjelder å vurdere informasjon der subjektivitet og selektiv oppmerksomhet spiller en avgjørende rolle blant annet i dialoger med andre mennesker. Men begreper om enighet og uenighet har også perspektiver av mer personlig og politisk karakter. Å erklære seg enig så vel som uenig handler mye om relasjoner, strategier, politikk og konvensjoner. Dette er alt sammen forhold eller vurderinger som kanskje ligger bortenfor faktisitet og egentlige meningsforskjeller og som er mindre berørt i teksten.

Skolen er valgt som et eksempel på et uenighetsfellesskap i mindre grupper. Fokuset på skolen er naturlig og grunngitt med at praksis for uenighet kan overføres til andre samfunnsarenaer. Kapitlet viderefører diskusjonen om det enhetlige individet og de «indre» uenigheter med en diskusjon om «verdifellesskap», verdier og verdikonflikter. Forfatterens poeng synes å være at forståelser av fellesskap dekker over mange forskjeller. Han vier derfor en del plass til forskning relatert til det å tolke og forstå andre i dialog. Inkludert er også en sving innom Rokkans tenkning om konfliktlinjer. I siste del av kapitlet blir Iversen mer didaktisk. Han trekker inn Arne Næss’ saklighetsnormer, ulike hersketeknikker og utfordringen med å skille sak og person, og legger vekt på problemløsning og kreativitet. Diskusjonen er opplysende og stedvis nyttig for en lærer som skal møte mangfoldet og bidra til et fellesskap som jeg mener skoleklasser også skal være.

Det siste kapitlet handler naturlig nok om Norge som det påtvungne nasjonale fellesskapet. Forfatteren innleder med å diskutere verdier med referanse til Verdikommisjonen, Bolstad-utvalget om skolens verdifellesskap, Rema-Reitans verdibaserte konsern og snikislamisering som opptakt til å problematisere nasjonen som et verdifellesskap – en parallell diskusjon finnes i innledningen og er omtalt over. Han problematiserer deretter dette fellesskapet gjennom ulike teoretiske perspektiver og oppsummerer at det som er felles er like mye en myte som en realitet. Likevel vil undertegnede her også peke på den mal eller målestokk som legges på begreper som kultur, verdier og fellesskap. Som abstrakte begrep er de vanskelig å måle, men som utsagn uttrykker «det felles» en subjektiv opplevelse kanskje også et fromt subjektivt ønske om samhørighet på tross av nyanser og ulikhet?!

Nasjonalt er Iversen opptatt av at ulikhetene skal komme til syne og at det «demokratiske underskuddet» – for å bruke hans ord – skal møtes med åpenhet og dialog (s. 135). Dette foregriper en diskusjon av Habermas’ forfatningspatriotisme og deliberativt demokrati som sammenliknes med «uenighetsfellesskapets innhold». Denne delen er svært kort. Mer plass vies til Habermas’ synspunkter på religiøsitet i den offentlige samtalen. Og forfatteren plasserer uenighetsfellesskapet nær Chantal Mouffes syn på deltakelse i offentlig politikk.

Lars Laird Iversen har skrevet en interessant bok om det å leve med uenighet i vårt samfunn. Framfor alt er bokas tittel og tema om det å leve sammen tross forskjeller og væremåter viktig og aktuelt for leseren som person så vel som for de ulike fellesskapene han måtte opptre i. Bokas styrke er også at han problematiserer mange forhold, særlig forutsetningene for og hverdagsoppfatninger av likhet, enighet og fellesskap, både individuelt, i skolen og i det norske samfunnet. Nettopp grepet med å vie et kapittel til individet, til skolen og til Norge som fellesskap, gjør at uenighet og fellesskap drøftes grundig. Videre diskuterer han både teoretiske tilnærminger og empiriske eksempler på de tre ulike nivåene, noe som bidrar til at han behandler mange forhold på relativt beskjeden plass.

Undertegnede er litt mer kritisk til ambisjonen om sjangerblanding av essay, fagbok og lærebok. Relativt lange kapitler, liten markering av overskriftsnivåer, en del steder et pussig forhold mellom overskrift og innhold og en noe «barokk» skrivemåte med mange perspektiver, gjør at leseren fra tid til annen tas med på turer som krever stor konsentrasjon for faglitterær orienteringsevne. Noen lesere finner dette interessant, og noen finner det til tider uoversiktlig. Boka hadde stått seg på enklere og tydeligere oppbygging innad i kapitlene og færre perspektiver som kan behandles mer utdypende. Mer substansielt kunne boka vært sterkere påkoblet forskning og didaktiske bidrag om klasserom, dialog, deliberasjon og kontroversielle spørsmål (se for eksempel (Englund 2004, 2006; Hess 2009; Ljunggren 2008; Ljunggren & Øst 2010; Solhaug & Børhaug 2012) Sist, fra en statsviter, kunne argumentasjonen vært tydeligere koblet til demokratiet og kvalitetene ved det (Diamond & Morlino 2005).

Litteratur

Diamond, L., & Morlino, L. (red.) (2005). Assessing the Quality of Democracy. New York: Journal of Democracy Book.

Englund, T. (2004). Skola för deliberativ demokrati. I P. Aasen, P. B. Foros & P. Kjøl (red.), Pedagogikk og politikk. Festskrift til Alfred Oftedal Telhaug i anledning 70-årsdagen 25. september 2004 (s. 249–270). Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Englund, T. (2006). Deliberative Communication: A Pragmatist Proposal. Journal of Curriculum Studies, 38(5), 503–520.

Hess, D. E. (2009). Controversy in Classroom. The Democratic Power of Discussion. London: Routledge.

Ljunggren, C. (2008). Det offentliga rummets princip – om kontroversiella frågor i utbildningen. Norsk Pedagogisk Tidsskrift, 92(4), 314–327.

Ljunggren, C., & Øst, I. U. (2010). Skolors och lärares kontrovershantering. I Skolverket (red.), Skolor som politiska arenor. Medborgarkompetens och kontrovershantering. Analysrapport till 345. Stockholm.

Solhaug, T., & Børhaug, K. (2012). Skolen i demokratiet Demokratiet i skolen. Oslo Universitetsforlaget.