Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Det sosiale dramaet om «monstermastene» i Hardanger - Et kulturelt-pragmatisk perspektiv

Master i sosiologi, Universitetet i Bergen 2013.

thomdavidsen@gmail.com

Dr.polit. i sosiologi, Universitetet i Bergen 2000. Ansatt ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen, siden 1989, som professor fra 2013.

atle.moen@uib.no

  • Side: 182-210
  • Publisert på Idunn: 2015-05-20
  • Publisert: 2015-05-20

Denne artikkelen analyserer et utsnitt av det sosiale dramaet om «monstermastene» i Hardanger. Dette sosiale dramaet blir analysert innenfor et kulturelt-pragmatisk perspektiv, der en analyserer hvordan aktørene fremførte sine fortellinger og manuskripter på ulike offentlige scener. Det er et særlig fokus på overgangen fra at denne saken om mastebygging i Hardanger var en rutinepreget politisk sak, til at det oppsto et ekstraordinært sosialt drama med sterke kollektive følelser. Disse kollektive følelsene ble også overført til det negative ikoniske symbolet om «monstermastene».

Nøkkelord: Hardangeraksjonen, kulturell pragmatikk, sosialt drama, sosiale fremføringer

THE SOCIAL DRAMA OF HARDANGER’S «MONSTER PYLONS». A CULTURAL–PRAGMATIC PERSPECTIVE

The social drama of Hardanger’s «monster pylons». A cultural–pragmatic perspective

This article is an analysis of the social drama of the «Monster pylons» in Hardanger against the backdrop of a cultural–pragmatic perspective in which it is believed different actors performed and staged their narratives and manuscripts. A main focus is the transformation from construction of the pylons as a case of political routine to emergence of an extraordinary social drama enlivened by strong collective emotions transferred to iconic symbols.

Keywords: the Hardanger-protests, cultural pragmatic, social drama, social performances

 

I denne artikkelen vil vi for det første stille forskningsspørsmålene: Hvordan – og hvorfor – en i utgangspunktet teknisk og rutinepreget politisk sak om utbygging av kraftlinjer i Hardanger ble forvandlet til det vi kan forstå som et ekstraordinært sosialt drama (Alexander 2006)? Kampen om luftlinjen i Hardanger var en politisk og administrativ sak helt tilbake til 2004, men det var først da regjeringen 2. juli 2010 bestemte seg for å bygge en 92 kilometer lang kraftlinje gjennom Hardanger at saken ble eksponert i media og forvandlet til et sosialt drama, der det ble det utløst et sterkt emosjonelt engasjement, følelsesladde argumenter, moralske bedømmelser og estetiske anskueliggjøringer; fra lokal- og rikspolitikere, kjendiser, lokale aktivister og akademikere. Vi vil finne ut hvorfor i utgangspunktet lokale protestaksjoner i Hardanger ble utvidet til et sosialt drama med store deler av det norske folk som publikum. Men etter en tid med intense demonstrasjoner og vellykkede dramatiseringer i media avtok intensiteten: Hvorfor avtok intensiteten i den sosiale dramatiseringen?

Ved hjelp av Jeffrey Alexanders kulturpragmatiske perspektiv vil vi fokusere på hvordan dette sosiale dramaet utspilte seg i media og hvordan aktørene dro veksler på ulike fortellinger og manuskripter, noe som ble fremført både lokalt og for et mediepublikum. Vi er selvsagt klar over at «Hardangeraksjonen» hadde en dypere forankring i konkrete møter, intense samhandlinger, aksjoner, demonstrasjoner, sosiale nettverk, sosiale medier, organisasjoner og politiske partier, men disse mobiliseringsressursene har vi ikke hatt spesielt fokus på i denne artikkelen.

I den videre fremstillingen vil vi gjøre rede for Jeffrey Alexanders kulturpragmatiske perspektiv, der han både vil analysere ulike fortellinger og diskurser og hvordan disse danner grunnlag for fremføringer og dramatiseringer, mellom annet i media. Neste avsnitt diskuterer noen metodiske utfordringer ved utvalg og analyse av avistekster og TV-innslag. På bakgrunn av denne teoretiske og metodiske diskusjonen foretar vi deretter en empirisk analyse av noen av vendepunktene i det sosiale dramaet om Hardanger.

Et teoretisk perspektiv: Den kulturelle pragmatikk

I den kulturelle pragmatikken vil Alexander (2006) både teoretisere den strukturelle sosiale teksten og den pragmatiske fremføringen. Dette betyr at enhver konkret fremføring «siterer» en «fraværende» sosial tekst, eller et metaspråk. Dette dramatiske perspektivet er særlig kjent fra Goffmans verker, men han fokuserte utelukkende på fremføringer og manglet begrep om en sosial tekst, eller et rekonstruert manuskript som strukturerer fremføringene. På den andre siden fokuserte antropologen Clifford Geertz ensidig på sosiale tekster som manifesterte seg i konkrete fremføringer, uten begreper om aktørenes performative kompetanse og evne til å spille et manuskript på ulike måter (Alexander 2006:12). Innenfor dette kulturelt-pragmatiske perspektivet fremfører aktørene et bestemt manuskript som implisitt refererer til kollektive representasjoner, fortellinger, diskurser og kulturelle koder, spesielt skillene mellom hellig og profant og godt og vondt. Dersom dette er en fortelling og en forestilling som sitter dypt i publikums kollektive minne, vil fremføringen skape gjenklang eller resonans, slik at publikum blir følelsesmessig, estetisk, kognitivt og moralsk berørt av aktørenes opptredener og identifiserer seg med fremføringen av manuskriptet i det sosiale dramaet.

Den tyske sosiologen og filosofen Jürgen Habermas (1991) beskriver offentligheten i moderne demokratier som et forum der private aktører møtes til rådslagning. Her kan de diskutere seg frem til enighet ved å legge frem velbegrunnede, rasjonelle argumenter, og slik sett fokuserer Habermas på det rasjonelle og kognitive aspektet ved den offentlige sfæren. Jeffrey Alexander mener imidlertid at denne rasjonelle og argumenterende rådslagningen kun er ett av flere aspekt ved den offentlige sfære. Heller enn å se på den som en arena for rasjonell debatt, bør den forstås som opptredener på en offentlig scene (Alexander 2006:51), der publikum må overbevises gjennom fremføringer som skaper gjenklang og emosjonell identifikasjon snarere enn overtales gjennom rasjonelle argument. Alexander hevder at aktøren gjennom sine opptredener eller fremføringer har mulighet til å skape kulturell forlengelse til publikum som vil gjøre at de identifiserer seg emosjonelt, moralsk, estetisk og psykologisk med en fortelling, eller en kulturell tekst, i tillegg til at publikum også deltar i en rasjonell diskusjon (Alexander 2006:51). Den politiske kampen dreier seg ikke utelukkende om rasjonelle argument eller retorikkens logos, denne kampen er også moralsk og emosjonell, eller inneholder retorikkens patos. Denne emosjonaliteten handler om mening og symbolsk konstruksjon av narrativ om de «hellige», moralsk gode og kloke protagonistene som kjemper mot de «profane», uverdige og slue antagonistene (Alexander 2010:xii, Alexander 2006:52).1

Alexanders fremstilling viser til at alle sosiale opptredener består av sammenhengen mellom tekst, aktør og publikum, som vist nedenfor på figuren (Alexander 2006:32). For det første, dersom vi starter med figurens venstre side: I sosiale drama er det ofte flere konkurrerende kollektive representasjoner, tekster, narrativ, retoriske figurer og diskurser som gir manuskriptene til de dramatiske fremføringene. De kollektive representasjonene, eller sosiale tekstene, strukturerer seg også rundt binære koder som skiller mellom hellig og profant, godt og dårlig, rett/galt, venn/fiende, godhet/ondskap, rent/skittent, spiselig/ikke-spiselig eller vakkert/stygt (Alexander 2003, 2006).

FIGUR 1. Vellykket fremføring: Sammensmelting av tekst, aktør og publikum (Alexander 2006: 34)

For det andre: Det analytiske utgangspunkt er at moderne samfunn er blitt så komplekse og differensierte at tekst, aktør og publikum er adskilte. Men i en vellykket opptreden får man en midlertidig sammensmelting gjennom at aktørene tolker de kollektive representasjonene og manuskriptet på en adekvat måte og opplever en emosjonell tilknytning (cathexis) til fortellingen, slik at fremføringen blir autentisk, naturlig, engasjert og troverdig. På samme måte som en skuespiller får litteraturen til å «snakke og gå», gir aktøren liv til de kollektive representasjonene og det mer konkrete og implisitte manuskriptet som strukturerer fremføringen (Alexander 2006:33).

For det tredje: Enhver opptreden er avhengig av et publikum, slik som tilskuere, tilhørere eller observatører, slike som våre forskerobservasjoner og fortolkninger. En autentisk fremføring blir først vellykket dersom det skjer en kulturell utvidelse til et publikum, og en tilsvarende psykologisk identifisering og resonans i kollektive følelser hos publikum, slike som moralske vurderinger, estetiske opplevelser og kognitive tanker (Alexander & Mast 2006:7, 73). Mange sosiale drama og opptredener foregår i media, som er bindeleddet mellom aktøren og publikum. Mottakelsen påvirkes dessuten av det kollektive minnet til publikum, slik at det vil sammenligne forestillinger med tidligere, lignende opptredener (Alexander 2006:76).

For det fjerde, og da trenger vi å referere til figur 2 nedenfor: For å kunne utføre en opptreden må aktøren ha tilgang til symbolske midler for å kunne effektivt tolke, knytte seg følelsesmessig til og fremføre en kulturell mening. Dette kan bestå i hverdagslige ting som spesielle klesplagg (for eksempel findress for å signalisere formalitet og autoritet, prestedrakt for å passe inn i rollen som prest), en talerstol, et auditorium eller tilgang til naturlige omgivelser som kulisser, og så videre. Sist, men ikke minst trenger man teknologiske hjelpemidler for å få kringkastet dramaet til publikum, både gjennom media og horisontale informasjonsnettverk (Castells 2012; Alexander 2006:67). Med sosiale medier er det også mulig for enkeltpersoner eller sosiale bevegelser å nå et stort publikum via for eksempel fan-sider på Facebook eller Twitter. Fellesnevneren for disse er teknologi, enten det er snakk om datamaskiner, internett, videokameraer eller avanserte mobiltelefoner.

FIGUR 2. Midler for symbolsk produksjon, iscenesettelse og sosial makt (Alexander 2006: 46)

For det femte: Fremføringene må også stilles til skue eller iscenesettes i tid og rom gjennom egnet regi (mise en scène) (Alexander 2006:63). Utfordringen for iscenesettelsen er å binde sammen skript, fremføring og rommet for opptredenen eller scenen. Aktøren bør ha en passende scene for sin opptreden. Samtidig bør ikke skriptet være for detaljert, fordi det er vanskelig å forutse hvordan opptredenen best kan koreograferes i samsvar med de fysiske kulissene. Derfor må aktøren gis en viss frihet til å improvisere, slik at ikke opptredenen fremstår som over-regissert. Det vil da virke som om aktøren er styrt av andre utenforstående, leser opp fra et manus og på alle måter har en falsk og ikke autentisk opptreden eller fremføring.

For det sjette: Alexanders perspektiv medfører å forstå sosiale handlinger som fremføringer. I en sosial handling analyserer man en aktør som forsøker å realisere mål som er forankret i symboler og kulturell mening, noe som blir forstått som de ideelle omgivelsene for en sosial handling, eller de indre grensene. Denne realiseringen av mål skjer også innenfor materielle vilkår, eller eksterne grenser for den sosiale handlingen, slik som for eksempel tilgjengelige middel. Dersom vi analyserer den sosiale handlingen som en fremføring, vil de kollektive representasjonene utgjøre de ideelle omgivelsene, eller indre grensene, for fremføringene. Dette betyr at enhver fremføring drar veksel på en tenkt fortelling, eller et manuskript. Fordelingen av sosial makt, som er de materielle vilkårene, eller eksterne grensene for fremføringene, avgjør hvilke opptredener som blir produsert, formidlet og fortolket. Spesielt når det gjelder produktiv makt, dreier denne seg om hvem som har tilgang til midlene for symbolsk produksjon, og derfor kan skape en fremføring. Men det er ikke nok bare å ha teknologiske hjelpemidler, rekvisitter og en passende scene, man må også få overført forestillingen til et publikum. Dette avgjøres av distributiv makt. I dagens samfunn er media rommet for det meste av politikken, og derfor utøver media svært stor distributiv makt (Castells 2009). Men samtidig har det foregått en demokratisering av informasjonsfordelingen gjennom fremveksten av horisontale informasjonsnettverk, slik som Facebook, Twitter og YouTube (Castells 2012). Den tredje og siste formen for makt er hermeneutisk makt. Etter at den sosiale opptredenen er gjennomført og formidlet til et publikum, gjenstår fortsatt mottakelsen. En opptreden skal tolkes og bedømmes av kritikere, og disse kritikerne vil ha ulik evne til å utøve innflytelse over publikummet med sin tolkning av en opptreden (Alexander 2006:68).

Metode – utvalg og analyse av tekster

Vårt teoretiske og analytiske fokus er på fortellinger og diskurser og betingelser for vellykkete dramatiseringer, noe som spesielt er lokaliserte i media. Dette betyr ikke at Hardangeraksjonen bare utspilte seg i media; aksjonen var like mye forankret i oppglødde offentlige demonstrasjoner, kollektive minner, sosiale medier, nettverk, ansikt til ansikt-møte mellom mennesker og alle samtalene om saken landet rundt (Eyerman 2006). For å få en mer fullstendig innsikt i flere aspekt ved aksjonene i Hardanger, kunne vi også utført kvalitative intervjuer med aksjonistene, deltakende observasjoner av både planlegging og iverksetting av aksjonene og en survey til det allmenne publikum om ulike holdninger til saken. Men i og med at vårt teoretiske fokus er på å identifisere bakgrunnshistorier, diskurser og rekonstruerte manuskripter som ble dratt veksel på i dramatiseringene, var det mer i samsvar med det teoretiske perspektivet å fokusere på ulike slags tekster som fakta i denne undersøkelsen (Larsen 2014:78; Bratberg 2014).

Frembringelse av sosial kunnskap skjer gjennom et samspill mellom to meningssystemer: Det første er å etablere på en pålitelig og etterprøvbar måte (spørsmålet om reliabilitet) hva som er meningsfulle fakta, og det andre er en teoretisk forståelse og forklaring av disse meningsfulle sosiale fakta (spørsmålet om validitet). Dette betyr at det er mulig å etablere de sosiale faktaene om hva som faktisk hendte i Hardangeraksjonen, relativt uavhengig av et teoretisk perspektiv. Men i denne artikkelen er vi spesielt interessert i de av aktørenes meningsfulle sosiale handlinger som kan analyseres og forstås som dramatiserte fremføringer. Denne forskningsstrategien kaller Isaac Reed (2011) for en «maksimal fortolkning», noe som medfører at fakta som refererer til hendelser og observasjoner, og teorien som refererer til begrepsmessige relasjoner, blir forsøkt forent på en særdeles effektiv og omfattende måte (Reed 2011:23). Men denne maksimale teoretiske fortolkningen må være forankret i spørsmålet om hva som hendte og hva er meningsfulle og relevante fakta. Hvilke metodisk teknikker benyttet vi i utvalget av de fakta som etablerte fenomenet? Vårt empiriske utvalg er for det meste knyttet til innslag i media i form av avisartikler og fjernsynsinnslag, men vi har også i noen grad lest offentlige dokumenter, mest for å danne et bilde av det kronologiske forløpet. En viktig grunn til at vi har konsentrert oss om medieinnslag heller enn offentlige dokumenter, knytter seg til publikumselementet i Alexanders modell. Vi har gått ut fra at innslag i media har langt større innflytelse på publikum enn offentlige dokumenter. I den grad de offentlige dokumentene har ligget som basis for en iscenesettelse, som Terje Riis-Johansens pressekonferanse 2. juli (som vi kommer tilbake til senere i artikkelen), er det også media som til slutt videreformidler fremføringen.

Det empiriske utvalget er tidsmessig avgrenset av vendepunktene i dramatiseringene, for det første perioden med spesielt intense dramatiseringer, som fant sted sommeren og høsten 2010. For det andre fasen da den sosiale dramatiseringen avtok i media vinteren 2010/2011. Vi startet med en bred orientering og valgte ut tekster fra Atekst med søkeord om «monstermastene», «Hardangeraksjonen» etc. På denne måten dannet vi det som i metodelitteraturen kalles et korpus av tekster, og i denne sammenhengen må datamaterialet være stort nok til å fange opp ulike perspektiv og fortellinger (Bratberg 2014:40). Et videre spørsmål blir om utvalget skal være et representativt utvalg og danne grunnlaget for en kvantitativ og statistisk innholdsanalyse, om det skal være et strategisk utvalg som blir analysert gjennom en kvalitativ innholdsanalyse, eller en analyse av ulike fortellinger og diskurser (Bratberg 2014:55, 82–104).

Vi har foretatt et strategisk utvalg, eller et teoretisk utvalg, fordi vi har vært spesielt interessert i de dramatiske aspektene ved Hardangeraksjonen (Silverman 2008:307–308). På bakgrunn av det teoretiske perspektivet om kulturell pragmatikk og sosiale drama, er slike situasjoner med sterke kollektive følelser og intense drama spesielt interessante å studere empirisk. Vi bruker derfor særlig mye plass på å analysere vendepunktet, eller det som skjedde like etter at vedtaket om utbygging ble gjort 2. juli 2010, da saken om utbyggingen av kraftlinjen i Hardanger blir forvandlet til å bli et sosialt drama om «monstermastene».2

Når det gjelder spørsmålet om representativitet, er utvalget av tekstdata ikke representativt i statistisk forstand, slik som kravet er i en kvantitativ innholdsanalyse av tekster der det blir utført statistiske analyser av datatekstene (Bratberg 2014:82–104). Utvalget av tekster som danner grunnlaget for vår analyse er foretatt etter prinsippet om «metning», noe som gjelder for alle typer kvalitative fakta. Det vil si at en ytterligere økning i mengden med medieinnslag ikke ville ha bidratt med vesentlig ny innsikt i det sosiale dramaet, selv om et større utvalg sannsynligvis ville kunne gi innsikter om andre aspekt ved denne saken. Det klassiske eksemplet på denne typen metning er her den strukturalistiske distinksjonen mellom et mangfold av detaljer som gis orden og mening ut ifra en underliggende regelstruktur, noe som betyr at det ofte er nok å snakke med 10–15 personer for å få innsikt i typiske kjennetegn ved for eksempel et yrke, eller at 10–15 dagligdagse setninger kan være et tilstrekkelig utvalg for å rekonstruere en grammatisk regel (Silverman 2008:164).

På samme måten vil vi, på bakgrunn av et mangfoldig men teoretisk strukturert utvalg av dramatiserte og meningsfulle medieinnslag, forsøke å rekonstruere (tre) ulike narrativ eller diskurser3 som ble anvendt som manuskripter i vellykkede eller mislykkede fremføringer. Disse fortellingene har vi rekonstruert gjennom en «hermeneutisk sirkel» bestående av politisk-historiske analyser, blant annet av Rokkans historie-sosiologi, og konkrete fremføringer og dramatiseringer, som ble produsert lokalt i Hardanger, men distribuert gjennom media. Dette medfører en stadig veksling mellom fokus på helhetlige fortellinger og fokus på detaljerte fremføringer: Vi rekonstruerte tre fortellinger ut fra observasjoner av fremføringer og med innslag av historie-sosiologisk analyse, og vi fokuserte på bestemte fremføringer fordi disse representerte fortellingene.

Analysen: Utsnitt av den sosiale dramatiseringen

Bakgrunnshistorier om Hardanger

I Hardanger-saken ble de dype historisk-strukturelle skillelinjer som Rokkan (1989) skildret, både en kulturell skillelinje mellom motbevegelsene på Sør- og Vestlandet og elitene i hovedstaden, en territoriell periferi–sentrum-skillelinje og en mer økonomisk funksjonell skillelinje, aktualisert og manifestert i fortellingene eller diskursene om «monstermastene» (Rokkan 1989). Den første fortellingen vi beskriver, er den industrielle-teknisk-vitenskapelige fortellingen som er knyttet til industrialisering og den økonomisk-funksjonelle skillelinjen på arbeidsmarkedet og varemarkedet (Rokkan 1989:138). Denne fortellingen ser på mastene som nødvendige for å sikre energitilførselen til Bergen, og som står for fremgang, modernitet og velstand. Denne er historisk også knyttet til det industrielle Hardanger i Odda, Tyssedal og Ålvik. Ifølge Rokkan er de territorielle og kulturelle skillene mest markerte i landkommunene, og i den urbaniserte og industrialiserte periferien blir den kulturelle sentrum–periferi-konflikten dempet ned av den økonomisk-funksjonelle konflikten (Rokkan 1989:159).

De to neste fortellingene springer begge ut av de territorielle og kulturelle skillelinjene som utkrystalliserte seg på slutten av 1800-tallet. Innenfor «det nasjonalromantiske» eller naturvern-fortellingen, representerer naturen i Hardanger en opprinnelig og unik nasjonal og sakral verdi, og monstermastene blir det profane og negative ikoniske symbolet der luftlinjen anses som et ødeleggende inngrep i Hardangers sakrale og unike natur. «Brudeferd i Hardanger», som ble malt av kunstnerne Tidemand og Gude i 1848, er et av de ikoniske symbolene for denne nasjonalromantiske fortellingen (Hansen 2012:251). Denne nasjonalromantikken var historisk sett en allianse mellom de radikale kulturelle elitene i byene og den selvstendige bondestanden og motkulturene i periferien. Ivar Aasen var i denne sammenhengen paradigmatisk da han ville rekonstruere det opprinnelige norske språket, slik dette kontrafaktisk kunne ha utviklet seg uten dansk dominans, og rekonstruksjonen av det opprinnelige og ekte norske språket skjedde med utgangspunkt i ættesagaene og de mest opprinnelige dialektene i fjordarmene og på dalførene på Østlandet (Rokkan 1989:117, 119). I Hardanger står både avholdsbevegelsen og bedehusbevegelsen relativt svakt, men «språkrørsla» står sterkt. Denne historiske alliansen mellom eliten og folkebevegelsene ble vakt til live igjen da representanter fra den urbane musikkeliten spilte inn en aksjonsplate i Granvin kyrkje.

Men det finnes også en annen type territoriell sentrum–periferi-fortelling, historisk representert gjennom selvstendige bønder sin motstand mot elitene i hovedstaden. Her er også naturen i distriktene politisk symbol mot de sentrale elitene, samtidig som de også er en forestilling om en praktisk utnyttelse av naturen og landskapet, i delvis opposisjon til «nasjonalromantikkens» mer estetiske syn på landskapet og naturen. Innenfor denne fortellingen fremstår «Hardangerbrua» som et ikonisk symbol på lokalt selvstyre og praktisk utnyttelse av naturen, mens «monstermastene» ble et ikonisk symbol på dominansen til de økonomiske og kulturelle elitene i hovedstaden som trumfet igjennom utbygging på trass av den lokale motstanden.

På bakgrunn av disse tre fortellingene vil vi i den videre analysen belyse noen vendepunkter fra at saken om kraftledninger var et ordinært politisk prosjekt som var underlagt vanlige rutiner for saksbehandling, høring og politisk diskusjon, til at den ble et ekstraordinært sosialt drama med oppstemte kollektive følelser.

Det er mange samfunnsteoretikere som har fattet spesiell interesse for denne pendlingen i det sosiale livet mellom det hverdagslige og rutinepregede på den ene side, og de ekstraordinære situasjonene som skaper oppstemte kollektive følelser på den andre, noe som ofte skaper sosial endring og fremvekst av nye verdier og symboler. Weber var en av disse som mente at innimellom ble menneskene utfordret av en «utenom-hverdagslig karisma» som bidro til å skape sterke kollektive følelser, men som likevel etter en tid ble avløst av hverdagslige rutiner. Rettsteoretikeren Carl Schmitt benyttet seg av denne innsikten fra Weber da han mente at all politisk legitimitet og grunnlaget for å utøve politisk (volds) makt ble skapt gjennom (den karismatiske) «unntagelsestilstanden». Den franske sosiologen Émile Durkheim mente også at det sosiale livet av og til blir ekstraordinært og at de kollektive følelsene øker i styrke, gjerne gjennom deltakelse i offentlige seremonier. Det sosiale livet «koker og syder» i perioder av sterke følelser, noe som også kan overføres til mer varige symboler. Det er også slike oppstemte kollektive følelser som er kilden til etableringen av de fundamentale skillene mellom det sakrale og profane, det gode og vonde, rent og urent, kaos og kosmos, og venn og fiende; noe som er dype strukturer i alle samfunn.

Da det sosiale dramaet i Hardanger var på det mest intense, lyktes aksjonistene gjennom sine fremføringer med å tolke og knytte seg emosjonelt til den nasjonalromantiske fortellingen om det vakre Hardanger, og denne autentiske fremføringen skapte også gjenklang i et stort nasjonalt publikum. Disse eksalterte følelsene som ble skapt i dette sosiale dramaet ble også overført til «Hardanger» som et hellig og ikonisk symbol for harmoni og kosmos, og de negative kollektive følelsene ble overført til «monstermastene» som et demonisk symbol, noe som representerte kaos og ødeleggelse (Giesen 2006:328).

Riis-Johansens fremføring av det teknisk-industrielle manuskript i et generisk auditorium

Det virkelig dramatiske gjennombruddet ble kort, men meget intenst. I første omgang blir det den 2. juli 2010 sendt ut en pressemelding (OED 2010a) der selve vedtaket gjøres kjent, og senere avholdes en nett-tv-sendt pressekonferanse (OED 2010b) der vedtaket begrunnes ytterligere. Begge disse kan analyseres som opptredener eller fremføringer der olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) er aktøren, som representant for regjeringen. Men der pressemeldingen er ren tekst, får vi i pressekonferansen en iscenesettelse når Riis-Johansen forsøker å tolke teksten i henhold til en teknisk-økonomisk-industriell fortelling og knytte seg emosjonelt til denne teksten eller manuskriptet og gjør teksten levende, eller «gående og snakkende», slik at det blir muligheter for kulturell forlengelse fremfor et publikum, og at publikum kan identifisere seg kognitivt, moralsk og emosjonelt med fremføringen.

Riis-Johansens opptreden er en artikulasjon av den industrielle-teknisk-vitenskapelige fortellingen, kulturelle representasjonen eller diskursen (Jørgensen & Phillips 2010). Teksten hans føyer seg inn i en tradisjon der stikkord som rasjonalitet, fremskritt, teknologi, velstand, sysselsetting, kraft og økonomisk vekst er de sentrale begrepene. I denne sammenhengen er det naturlig å trekke frem Hardangers stolte industrielle tradisjon. På begynnelsen av 1900-tallet vokste det frem industribygder som Odda, Ålvik og Tyssedal. Dette skjedde som en konsekvens av at fossefallene i området ble utnyttet til å produsere vannkraft, noe som gjorde det mulig å anlegge og forsyne enorme industribedrifter med billig kraft. Disse hjørnesteinsbedriftene bidro til økonomisk vekst og dermed økt velstand for befolkningen. Det var denne fortellingen Riis-Johansen skulle forsøke å få levendegjort i et nøytralt presserom fremfor et publikum bestående av journalister og TV-seere.

Når energiminister Terje Riis-Johansen sitter og venter på klarsignal på å starte pressekonferansen der vedtaket skal offentliggjøres, er fremføringen i ferd med å starte. Scenen er klar, det samme er teksten hans; nå er det bare for Riis-Johansen å fremføre eller la den teknisk-vitenskapelige fortellingen bli fremført og dramatisert etter den teknisk-vitenskapelige regien. Iscenesettelse defineres ikke bare gjennom aktøren, men også gjennom det fysiske stedet der han befinner seg. I Riis-Johansens tilfelle foregår opptredenen i et typisk auditorium slik pressekonferanser ofte avholdes i. I pressekonferansen snakker Riis-Johansen på en saklig og teknisk måte om forsyningssikkerhet for bergensområdet, og dette virker å være hovedargumentet for at mastene skal bygges. Avslutningsvis oppsummerer han seg selv:

Forsyningssikkerheten til Bergen er ikke god nok. Eeeeh … forsyningssikkerhet er helt vitalt, det er ikke noe vi kan, øh, gamble med, det må være, øh, på plass. Sima–Samnanger er den beste løsningen for å sikre forsyningssikkerheten til Bergen, og av den grunn så har jeg sagt ja til den søknaden i dag. Takk (OED 02.07.2010b).

Men selv om det beste valget er tatt, ifølge Riis-Johansen, er det tydelig at han også er oppmerksom på de negative sidene ved kraftlinjen, noe han viser direkte ved å karakterisere den som «et betydelig inngrep». Videre refererer han til det lokale engasjementet og uttaler at han viser stor forståelse for dette, men at «her har vi en klassisk konflikt hvor storsamfunnets behov er noe annet enn hva som er de lokale ønskene i området». Folkets reaksjon på Terje Riis-Johansens opptreden viser at den ikke var vellykket, og tallene viser at APs oppslutning på Vestlandet faller fra 26,8 % til 16,2 % i løpet av en periode fra juni til august, en nedgang på over ti prosentpoeng på bare to måneder.

Hva kan dette skyldes? I opptredenen ser han rett og slett noe ukomfortabel ut og fremstår som nervøs på grunn av den stotrende fremføringen, og det er ikke en autentisk og troverdig fremføring eller opptreden. Riis-Johansen klarte ikke å skape en kulturell forlengelse til sitt publikum, og derfor identifiserte ikke publikum seg med ham eller det teknisk-vitenskapelig-industrielle narrativ. Han kunne for eksempel knyttet luftlinjen opp mot Hardangers industritradisjon eller fokusert på de nye arbeidsplassene som skapes. I stedet var hans eneste argument «å sikre strømforsyningen til Bergen».

Motstanderne har i tillegg tilgang til symbolske midler, slik at de har anledning til å iscenesette dramatiseringene i den billedskjønne Hardanger-naturen. På denne bakgrunnen er det lett å fremstille statsråden som antagonisten som vil ødelegge naturen som er hellig, god og vakker. Statsråden har ikke tilgang til slike karismatiske symbolske midler, og pressekonferansen ble iscenesatt i tid og rom i et vanlig, generisk auditorium som ikke gir noen spesielle indikasjoner om substansiell lokalisering.

Riis-Johansens opptreden 2. juli 2010 skulle føre til et skred av saker om Hardanger-saken i samtlige riksmedier. NRK Dagsrevyen kjører et innslag på kvelden der Terje Riis-Johansen også har en opptreden, men denne gang har han fått med seg statsminister Jens Stoltenberg. Flere ganger har de krevd statsministerens og ikke olje- og energiministerens nærvær i Hardanger for å stå til rette for luftlinjen. Stoltenberg og regjeringen vil vise handlekraft: «(…) da må en regjering noen ganger ta ubehagelige beslutninger for å sørge for at det er nok kraft, hele året, til bergensområdet» (NRK 02.07.2010). Riis-Johansen følger opp: «Det er et stort inngrep, og det er stor lokal motstand i hardangerregionen mot den her linja. Det er for meg et alvorlig budskap som der har blitt framført, og derfor har jeg følt behov for å bruke mye tid på det». Vanligvis vil pressekonferanser i regi av regjeringen fortone seg mer som en effektiv sosial opptreden der de politiske aktørene tolker og fremfører et politisk manuskript på en overbevisende måte, slik at publikum identifiserer seg med fremføringen. Men i denne spesielle saken finnes det flere konkurrerende fortellinger til den som allerede er fremlagt, og mange aktører står klare til å gi liv til disse gjennom sine opptredener. I og med at saken nå får nasjonal oppmerksomhet, får motstanderne anledning til å nå ut til hele landet med sine motdramatiseringer.

«Nasjonalromantikken» – iscenesatt i naturskjønne omgivelser

Naturverndiskursen og den nasjonalromantiske diskursen eller fortellingen er på mange måter mot-fortellingen til den teknisk-vitenskapelig-industrielle fortellingen. Den kan spores tilbake til nasjonalromantikken, en åndsstrømning som oppsto i Tyskland på midten av 1800-tallet og siden spredte seg til Norden og Norge. I denne perioden ser man en økende bevissthet rundt sitt eget lands kulturelle særpreg, noe som kom til uttrykk gjennom diskusjonene om et nytt norsk skriftspråk (nynorsk), lystige melodier av Edvard Grieg og malerier av uberørt, pittoresk norsk natur. Det medførte også et bestemt syn på naturen. I stedet for å ha en herredømmeholdning til denne, som i den teknisk-vitenskapelige diskursen, blir det viktig å fokusere på naturen som en verdi i seg selv. Det blir viktig å bruke naturen som den er, å nyte den gjennom sanseopplevelser i en natur fri for menneskeskapte inngrep (Hansen 2012).

Hardanger-saken er første sak i Dagsrevyen, og tonen settes allerede her: et norsk flagg vaier på halv stang i naturskjønne omgivelser (NRK 02.07.2010). Flagget, dette hellige symbolet som er forbundet med sterke kollektive følelser, er på halv stang fordi det sørges i Hardanger. Den nasjonalromantiske tonen fortsetter også i selve innslaget: «Vestlandsfjordene er postkortidyll og et av verdens vakreste reisemål», sier reporterstemmen, ledsaget av et naturskjønt utsnitt som sannsynligvis er filmet i Hardanger. I bakgrunnen ser vi mektige fjell reise seg opp fra fjorden, mens forgrunnen dekoreres av grønne busker med flotte, hvite blomster. Det er frodig, det er vakkert, himmelen er blå, og attpåtil akkompagneres det hele av fuglekvitring. Stemningen er sørgelig: «Nei, det er veldig trist. Me er ikkje akkurat i strålande humør i dag», erklærer Olav Tveito, som bor på en gård i en av sidefjordene som mastene vil bli synlige fra. Så kommer Synnøve Kvamme. På seg har hun en t-skjorte med påskriften «Hardanger seier nei-takk!» og motiv av en fjord med tre rette, forstyrrende streker over som skal forestille tre kraftlinjer som krysser fjorden. Kvamme peker opp i fjellet for å vise hvor kraftlinjen skal gå, og er tydelig indignert:

Kvamme: «Først så kunne eg liksom ikkje tru det da, og så blei eg forbanna, og nå er eg fortvila og lei meg og ... fortsatt ganske forbanna.»

Reporter: «Hva gjør dere nå da?»

Kvamme: «Altså, vi må jo berre fortsette å kjempa sånn som vi kan fortsette å kjempa. Altså, det blir iallfall sivil ulydigheit, det kan du vere heilt sikker på.»

R: «Hvor langt er du villig til å gå?»

Kvamme: «Så langt eg må.»

R: «Vil du lenke deg fast?»

Kvamme: «Jajaja. Det er det minste.»

«Våkenatt for Hardanger» -kultureliten med en vellykket opptreden

Dramatiseringene av motstanden mot monstermastene er meget vellykkete, og de tiltar i intensitet. Et eksempel på dette er innspillingen av en protestplate mot mastene som starter tidlig i september 2010. Det er Kirkelig Kulturverksted som tar initiativ til platen, som skal hete «Våkenatt for Hardanger» (NRK Hordaland 01.09.2010). Kirkelig Kulturverksted har fått med seg et variert lag av kjente norske artister som er villige til å stille opp gratis, blant dem er William Hut, Anne Grete Preus, Ove Thue, Bjarne Brøndbo, Ole Paus, Nils Petter Molvær og Hardangers egen Herborg Kråkevik. 7. september sender NRK Dagsrevyen en reportasje fra plateinnspillingen som nå er i gang, og denne gang får flere av artistene anledning til å fortelle hvorfor de er villige til å «våke over Hardanger»:

Jeg føler det er en selvfølge å være med på det. Dette her er jo en del av nasjonalarven. Det er klart, jeg bor ikke her, jeg er ikke fotgjenger i fjellet, jeg har ikke den slags alibier, men det er en del av mitt land, det er en del av mitt følelsesliv (NRK 07.09.2010a).

Dette er Ole Paus’ begrunnelse. I nettartikkelen som ledsager tv-innslaget får han utbrodere sitt syn ytterligere, og benytter sjansen til å fyre løs mot styresmaktene: «Det sitter noen drittsekker i regjeringen.» Paus går imidlertid god for Stoltenberg, som han kaller «en hyggelig mann», men påpeker, uten å nevne navn, at «det er noen drittsekker der også» (NRK 07.09.2010b).

Du må jo ha et hjerte av sten hvis du beveger deg i dette området uten å kjenne en opplevelse av skjønnhet og hvordan naturen er … hever oss opp og gjør oss følsomme for viktige ting i livet (Anne Grete Preus, NRK 07.09.2010a).

«Hardanger er på en måte et symbol på den norske naturen som vi må være veldig forsiktige med å fikle borti», meddeler Herborg Kråkevik i samme NRK-reportasje like etterpå. Til TV 2-nyhetene sier hun:

Hardanger er ikkje ein plass i Hordaland, men det [Hardanger] heng på Nasjonalgalleriet. Å begynne å pirke med den naturen og ikkje la den få vere den reinheten og den styrken som den er, det trur eg er veldig farleg for norsk folkesjel (TV2.no 07.09.2010).

I NRK-reportasjen filmes Kråkevik mens hun synger strofen «No ser eg atter slike fjell og dalar» fra diktet «Ved Rondane» av Aasmund Olavsson Vinje, tonesatt av Edvard Grieg.

Innspillingen foregår i Granvin kyrkje, strategisk plassert midt i stridens kjerne i Hardanger. Noen av intervjuene med artistene er foretatt utendørs, og vi får se fine bilder fra fjorder i Hardanger. Dette er en svært symbolsk mettet iscenesettelse, og samlet sett kan man si at det hersker en veldig nasjonalromantisk stemning i reportasjen. I denne sammenheng er det viktig å peke på at den nasjonalromantiske bevegelsen var nettopp fremmet av radikale åndseliter som hadde et prosjekt om å revitalisere noe opprinnelig norsk, som i særlig grad fantes blant annet i Hardanger. Elitene skapte retningen til prosjektet, mens kraften kom fra lokal mobilisering (Rokkan 1989:117). Dette er en vellykket fremføring med innslag av norsk folkemusikk, av nynorskmannen Aasmund Olavsson Vinje og den verdensberømte vestlandske komponisten Edvard Grieg, med Hardanger og Granvin kyrkje som scene og med innslag av en rekke folkekjære musikere med Herborg Kråkevik i spissen, fra Jondal i Hardanger – og sangtitler som «Våkenatt for Hardanger», «Når det blomstrer i Hardanger», «No ser eg atter slike fjell og dalar» og «Sørgemarsj for Hardanger», skaper lett gjenklang hos et stort publikum. Det som er felles for alle artistenes begrunnelser om deres deltakelse, er at de omtaler Hardanger som noe helt unikt og uerstattelig. Denne symbolske betydningen kommer spesielt tydelig frem når Kråkevik uttaler at Hardanger ikke er et sted i Hordaland, men at det henger på Nasjonalgalleriet.

Christine Hansen (2012) har hevdet at hvilke typer motiv som har blitt foretrukket for å representere Hardanger i kunst, har endret seg. «I 1968 kunne man selge postkort fra Hardanger der severdigheten var et dampende, forurensende smelteverk. Ti år senere var det umulig» (Hansen 2012:255). Dette setter Hansen i sammenheng med det økende miljøengasjementet på 70-tallet som endret folk sin holdning til store industrianlegg og deres konsekvenser for naturen. De nasjonalromantiske motivene har overtatt representasjonen av Hardanger. Å trekke veksler på den nasjonalromantiske naturvernrepresentasjonen gjorde det enklere for luftlinjemotstanderne å skape kulturell forlengelse til publikum, som igjen identifiserte seg med motstanderne.

«Hardangerbroen» – et ikonisk symbol for periferien i Hardanger

Dramaet har også en annen sentrum–periferi-dimensjon som har vært mindre dramatisert i media. I løsrivelsen fra Danmark i 1814 ble periferien særlig viktig i utviklingen av en norsk nasjonal identitet, og de karakteristiske norske fjorder og fjell sto i skarp kontrast til det flate danske landskapet. På denne måten ble kulturen og naturen også blandet sammen i bildet av den selvstendige nasjonale bonden som arbeidet på mager jord i vanskelig terreng for å utnytte naturressursene. Dette landskapet som var utgangspunktet for nasjonal patriotisme, var mindre et romantisk landskap (slik som nasjonalromantikken betraktet landskapet og naturen) og mer et landskap som sett ut ifra et praktisk perspektiv skulle utnyttes til fulle av driftige småbønder (Strømsnes, Selle & Grendstad 2009:398–400).

Et eksempel på denne sentrum–periferi-konflikten kommer til overflaten 12. november 2010: Ordfører i Kvam, Astrid Farestveit Selsvold (Sp), blir spurt om man i Hardanger er generelt mot endringer: «Hehe, vi er slett ikkje imot endringar. Men vi likar ikkje endringar som kjem utanfrå» (BT.no 12.11.2010). Lokalpolitikerne føler at de har blitt overkjørt av sentralmakten i hovedstaden, og dette forklarer også nedleggelsene av flere lokale arbeiderpartilag i Hardanger. Den 14. juli 2010 sier formann i Granvin Ap, Bjørn Inge Folkedal, følgende til NRK: «Som lokalparti i Hardanger føler vi ikkje at vi har blitt høyrt i denne saka. Vi er vant med å gå på politiske tap, men denne kampen synes vi ikkje var rettferdig» (NRK Hordaland 14.07.2010). Dette er et typisk utsagn som representerer perspektivet. Få sier direkte at de er mot vedtaket fordi det er gjort av sentralmyndighetene, men de setter det heller inn i en sammenheng om at prosessen har vært urettferdig og udemokratisk.

Uavhengige aktører makter i større grad å sette ord på dette, slik forsker ved Rokkansenteret, Jacob Aars, gjør på VG Nett 5. august 2010. Han forklarer: «Folk på Vestlandet konkluderer med at Arbeiderpartiet er sentralistiske og maktarrogante.» Og videre: «(…) Det er en tradisjonelt viktig konfliktlinje som aktiviseres i denne saken, nemlig konflikten mellom sentrum og periferi. Konfliktlinjen er bygget inn i regjeringssamarbeidet fordi Senterpartiet er utkantens forsvarer» (VG Nett 05.08.2010). Hardanger-saken føyer seg også inn i en rekke andre saker på denne tiden der Vestlandet føler seg overkjørt av Oslo, for eksempel den mye omtalte «månelandingen» på Mongstad, nedleggelser av viktige tjenester på lokale sykehus,4 utsettelse av heving av ubåtvraket ved Fedje5 og det stadig tilbakevendende temaet om manglende bevilgninger til Bergensbanen til fordel for utbygging av intercity-nettet på Østlandet.6 Alle disse sakene kan legge seg inn i vestlandspublikumets minne og påvirke deres mottakelse av dramatiseringene av Hardanger-saken.

Denne sentrum–periferi-diskursen overlapper med naturvernsdiskursen gjennom at naturen er et politisk symbol for periferien. Naturvernerne vil bevare Hardanger på grunn av den sakrale og unike naturen, mens innenfor denne sentrum–periferi-dimensjonen vil man bevare Hardanger mot inngrep utenfra, men samtidig utnytte naturen til praktiske formål som gagner lokalsamfunnene.

Samtidig med det sosiale dramaet om monstermastene er noe stort under bygging i Eidfjord, bare noen få kilometer unna luftlinjens planlagte trasé. Det er Hardangerbrua, som skal bli Norges lengste hengebru med et spenn på nesten 1400 meter. Brutårnene på hver side av fjorden rager 201,5 meter over bakken – det er over 4,5 ganger så høyt som de høyeste mastene vil bli (Bergens Tidende 21.09.2012). Den vil utvilsomt bli meget synlig og ruvende i landskapet. Men her er det ingen demonstranter med plakater og t-skjorter. I forbindelse med at saken om Hardangerbrua skulle opp til behandling i Stortinget i 1996, møtte det opp over 200 hardangerkvinner iført bunad – de var der for å vise sin støtte for brua (Bergens Tidende 11.06.1996). Hardangerbrua var sterkt ønsket lokalt. Interessegruppen «Aksjon Hardangerbru» (udat.) hadde ifølge tall på sine nettsider 1524 betalende medlemmer da brua ble vedtatt. I motsetning til i debatten rundt luftlinjen har naturvern-diskursen vært bortimot fraværende. Kun enkelte aktører som SV (Bergens Tidende 03.03.2006) og Naturvernforbundet (Naturvernforbundet 08.02.2006) frontet motstand, men det ga aldri nok gjenklang i befolkningen. En forklaring på den manglende motstanden mot naturinngrepet brua representerer, kan være at den er ønsket av lokalbefolkningen. Den profilerte mastemotstanderen og Ulvik-ordfører Mona Hellesnes er tilhenger av brua, og opptrer i et portrettintervju i BT i september 2010. Her legitimerer hun dette tilsynelatende paradokset:

Det er en enorm forskjell på en bro på 1,3 kilometer som vil gi et positivt bidrag til regionen og en 92 kilometer lang trasé med kraftlinjer som bare skal frakte elektrisk kraft ut fra regionen og ikke gi noe tilbake. Dessuten er inngrepet i naturen mye større med mastene. De skal ikke bare sette opp master, de skal rydde 40 meter i bredden under linjen. Det er et enormt inngrep. Det er aldeles forferdelig. Å sammenligne det med en bro som vil gjøre tingene lettere for oss her i Hardanger... (Bergens Tidende 25.09.2010).

Hardangerbrua ble sjelden fremstilt som ødeleggende for Hardanger-naturen, og naturverndiskursen kom aldri ordentlig på dagsordenen. I saker som Hardangerbrua burde egentlig naturverndiskursen og sentrum–periferi-diskursen kommet i konflikt med hverandre. Men sistnevnte trumfer naturverndiskursen gjennom sitt syn på at landskapet og naturen kan utnyttes praktisk av lokalbefolkningen. I luftlinjesaken derimot, har de to blitt sammenføyd og har skapt et enormt engasjement. Den digre brua ble imidlertid et ikonisk symbol (Larsen 2014:78), og en kollektiv representasjon for selvbestemmelse i distriktene, og på et praktisk og utnyttelsesorientert syn på landskapet og naturen, som et alternativ til både det nasjonalromantiske – og teknisk-vitenskapelige synet på naturen.

Hva inneholdt manuskriptet til dramatiseringene?

Hva er så de generelle betingelsene for at et manuskript skal få suksess, og hvilke konkrete virkemidler bør et manuskript inneholde for å oppnå dramaturgisk effektivitet? Mye av dette er gjenkjennelig fra for eksempel typiske action-filmer (Alexander 2006:59–63): 1) Et manuskript eller en tekst uttrykker de kollektive representasjonene gjennom kognitiv forenkling og stadig gjentakelse: Sakens kompleksitet forenkles for å få frem enkle poeng. For eksempel har luftlinjemotstanderne til stadighet fremstilt det som et faktum at reising av luftlinje = ødeleggelse av Hardanger. 2) Et sosialt drama må videre strebe etter tid–rom-kompresjon eller en enhet mellom handling, rom og tid. Scener må kontinuerlig utspille seg innenfor et gitt rom til en gitt tid, der hendelser i dramaet er kausalt linket til hverandre. Det må ha en tydelig start, midtdel og slutt, slik at det fremstår enhetlig og med en løpende progresjon der en hendelse forårsaker en senere hendelse. Den første fasen av dramaet var svært intens og kortvarig, men intensiteten avtok etter hvert. 3) Et sosialt drama er strukturert rundt protagonister og antagonister: Motstanderne er protagonister og helter som vil bevare Hardanger, mens regjeringen er antagonister i det sosiale dramaet. De er onde, umoralske og vil ødelegge naturen. Hardanger er et hellig naturområde, mens luftlinjen vil representere innsetting av det profane i det hellige. 4) Et sosialt drama må inneholde plot-vendinger: Alexander (2006:62) skriver at gjennombruddet for et drama gjerne forårsakes av en aktør som med hensikt vil demonstrere makt. Vedtaket 2. juli starter på denne måten, og skaper over natten enorm interesse for dramaet. Denne dramatiske intensiteten holder seg inntil regjeringen bestemmer seg for å få en uavhengig vurdering av sjøkabelalternativet. Et drama må ha en interessant dramaturgi, for eksempel ved at nye og overraskende momenter kommer til og gjør at dramaet tar nye retninger. Dramaet må holdes varmt slik at publikum ikke mister interessen og går lei.

I den videre fremstillingen vil vi spesielt fokusere på at dramaet i Hardanger avtok i styrke, blant annet fordi det var vanskelig å bevare en konsentrert dramaturgi over tid, det som Aristoteles benevner som rommets, tidens og handlingens enhet (Alexander 2006:61). Dramaet stagnerte også gjennom mangelen på nye dramatiske vendinger. De storstilte dramatiseringene ble avløst av små spredde dramatiseringer av et verdig nederlag, samtidig som det også helt på slutten av aksjonene, i juni 2011, ble gjort forsøk på å øke intensiteten i dramaet gjennom sivil ulydighet der blant annet det kollektive minnet om Alta-aksjonen ble utnyttet for å skape resonans hos publikum. Nedenfor analyserer vi først dramatiseringer av et verdig nederlag, før vi i siste avsnitt viser at publikums identifisering med en fremføring også blir påvirket av det kollektive minnet om tilsvarende aksjoner.

Iscenesetting av et verdig nederlag

Det sosiale dramaets ekstraordinære «karisma» ebbet etter en tid ut, og de sterke kollektive følelsene ble gradvis neddempet. Det politiske prosjektet om bygging av kraftlinjer i Hardanger ble likevel igjen omdannet til dagligdags rutine, og den ordinære og saksorienterte prosessen fikk igjen (delvis) gjennomslag hos publikum (se Davidsen 2013 for flere detaljer). Mastene ble bygget, og det ble ingen omfattende sivil ulydighet, bare spredte aksjoner som forsøkte å oppildne de sterke kollektive følelsene og de vellykkede dramatiseringene mot monstermastene. Den store dramatiseringen omkring kampen mot monstermastene ble avløst av på den ene siden, mange små dramatiseringer av et verdig nederlag, og på den andre siden, mislykkede forsøk på å vekke til live det kollektive minnet om Alta-aksjonen.

Den 23. mai 2011 melder NRK Hordaland at demonstrantene har satt opp teltleir på et punkt langs traseen der det skal bygges en kraftmast. Først to uker etter kommer en videoreportasje fra teltleiren (NRK Vestlandsrevyen 6. juni). Reportasjen innledes med tradisjonelle norske folketoner fremført på en hardingfele av en demonstrant som befinner seg inne i en lavvo plassert på et mastepunkt på Kvamskogen. Her forsøker demonstrantene åpenbart å la de kollektive forestillingene om det hellige og uberørte Hardanger spille harmonisk sammen med de kollektive forestillingene om de heltemodige protagonistene som kjemper mot en teknisk-økonomisk stat som ødelegger naturen og trosser folkeviljen. Dette at de sitter i en lavvo, kan tolkes som om at aksjonistene forsøker å knytte seg til en historisk tradisjon med sivil ulydighet, noe som emblematisk er representert ved samene i lavvo under Alta-aksjonen og deres kamp mot den statlige antagonist. I teltet befinner det seg åtte–ni personer. Ifølge reporteren har de hindret anleggsarbeidet. Aksjonsleder Synnøve Kvamme betegner dette som «en stor seier for oss» og at det betyr mye for demonstrantene. Reporterstemmen kan videre fortelle at Statnett ikke lar seg stanse av aksjonistene, men heller prioriterer arbeid andre steder i traseen. Til sist intervjues Kvamme i lavvoen igjen, der hun uttaler følgende: «Alle vi som sitter her er i hvert fall villige til å gå til sivil ulydighet og bli båret vekk av politiet. Vi mener på ingen måte at vi må gi opp da, og uansett så må vi jo vise at vi ikke har tenkt å gi oss og at dette inngrepet er uakseptabelt» (NRK Hordaland 06.06.2011).

Kvamme forsøker her å gi inntrykk av at aksjonistene ikke har gitt opp kampen. Men man får hele tiden som en del av et observerende publikum inntrykk av at hun ikke lenger tror på det hun selv sier, og det er en meningsfull fortolkning at det dette ikke er en autentisk fremføring av de kollektive representasjonene om «Hardanger». Denne kunstige fremføringen vekker heller ikke særlig gjenklang hos aksjonistene. Bortsett fra tonene fra hardingfelen og Kvammes stemme er det ingen andre i lavvoen som snakker med hverandre under reportasjen. Stemningen virker dyster; mange stirrer bare tomt ut i luften, og de få som er der ser slagne og resignerte ut. Den lille gjengen virker ikke akkurat som aktører som kan få de kollektive representasjonene til å bli levendegjort gjennom fremføringer og med dette overføre entusiastiske følelser til et bredt publikum.

Hvis man ser denne opptredenen opp mot betingelsene for suksess, fremgår det at aksjonistene gjør noe riktig. De fortsetter å fremføre et manuskript som trekker veksler på den nasjonalromantiske fortellingen (Alexander 2006:59). Og de fortsetter med bruken av Hardanger som kulisser og spilling av hardingfele som gir assosiasjoner til det typisk norske. Men den emosjonelle tilknytningen til de kollektive representasjonene mangler. De fremstår som resignerte, og klarer ikke å spille rollen som engasjerte naturvernaksjonister på en troverdig og autentisk måte. Sammensmeltingen mellom aktør og rolle feiler, det hele fremstår som kunstig og forkjært. De virker låst i sin retorikk, mangler perspektiv på manuskriptet og er mer opptatt av å fortelle at «vi har ikke gitt opp» enn å finne nye momenter som kan gjøre at dramaet tar uventede vendinger. De klarer heller ikke å skape en suksessfull iscenesetting fordi de blander sammen lavvoen som henspiller på sivil ulydighet og heltemodig kamp og Hardanger-naturen som kulisse, uten å skape en enhetlig og konsentrert iscenesetting. De spiller på to scener samtidig. Aksjonen dekkes kun av NRK Vestlandsrevyen og ikke av nasjonale medier, noe som viser at aksjonistene sliter med å tilføre dramaet nye momenter som holder saken varm på nasjonalt nivå. Alt dette vanskeliggjør en kulturell forlengelse til publikum, som derfor heller ikke vil identifisere seg med aksjonistenes opptreden. Aksjonen fremstår som lite annet enn et siste forsøk på å vekke engasjementet hos folket eller som fremføringen av et verdig nederlag.

Et kollektivt minne om sivil ulydighet

Alexander (2006:76) skriver at kollektive minner som eksisterer i befolkningen kan gjøre at sosiale drama oppleves på en dypere og mer intens måte. Alta-aksjonen er et slikt minne som ligger latent hos en del av publikum. Mange vil huske tv-bildene av rekker med politifolk marsjerende mot Alta-aksjonistenes leir, der de har barrikadert seg i is-pansrede lavvoer hvor de blir hentet ut og båret vekk (NRK 14.01.2006). Prosessen med å skape kulturell forlengelse og psykisk og emosjonell identifikasjon blir forsterket dersom man kan skape gjenklang hos publikum gjennom å spille på slike kollektive minner. Både ulike media og aksjonistene refererer ofte til Alta-aksjonen under Hardanger-dramaet. For eksempel refererer VG Nett allerede 2. juli 2010 om at aksjonistene «[v]arsler ny Alta-aksjon». Sommeren 2011, ett år etter at vedtaket ble gjort, fortsetter kampen mot monstermastene etter en kort vinterpause. Demonstrasjonene går også fra å være symbolske opptredener til å nærme seg aksjoner og sivil ulydighet, og situasjonen tilspisser seg. I norsk sammenheng fremstår Alta-aksjonen som et av mønstereksemplene på sivil ulydighet, og enhver referanse til dette kollektive minnet vekker gjenklang hos aksjonistene og det allmenne TV- publikum som er vitne til demonstrasjonene. I en nettartikkel skrives det at Rødt-leder Turid Thomassen har blitt pågrepet og båret bort fra stedet. Svært mange forbinder dette med å bli båret vekk av politiet med politiaksjonene i Alta. Hun uttaler at hun er «frykteleg stolt over å ha vore med på denne aksjonen og skal ta min straff» (NRK Hordaland 06.07.2011b). I artikkelen omtales denne dagen som «D-dagen» for Hardanger, nok en referanse til Alta-aksjonen.7 Dette kan tolkes som et nytt forsøk fra demonstrantene sin side på å utnytte det kollektive minnet om Alta-aksjonene i sine fremføringer, noe som samtidig ble vel mottatt i mediene som har en innebygd tendens til å fokusere på det dramatiske aspektet ved virkeligheten (Bourdieu 1998).

Men høydepunktet i konflikten mellom politi/Statnett og demonstrantene kommer 7. juli 2011. Vi er på Rong i fjellet mellom Voss og Hardanger, og politiet må på ny tilkalles for å fjerne demonstranter som nekter å flytte seg frivillig. I forbindelse med hendelsen har både NRK (NRK Hordaland 07.07.2011a, NRK Hordaland 07.07.2011b) og TV 2 (TV2.no 07.07.2011) laget videoreportasje. Vi ser en lang rekke politibiler ankomme stedet. På åstedet har demonstrantene okkupert et par containere der Statnett oppbevarer utstyr til bygging av mastene. Noen aksjonister har klatret opp på disse containerne, der de står på utstilling med plakater og bannere. Politiet informerer demonstrantene om hvilke konsekvenser det får om de ikke velger å flytte seg frivillig. På den ene containeren er det stilt opp et banner med påskriften «Demokrati = folkestyre. Høyr på folket». Synnøve Kvamme befinner seg oppå den ene containeren, iført Hardanger-bunad og en gul plakat med et kraftsymbol og påskriften «Hardanger in danger». Tre av fem demonstranter velger å etterkomme politiets pålegg, mens to av de mest profilerte aksjonistene, Synnøve Kvamme og Magne Hagesæter, må flyttes med makt. Etter hvert blir Kvamme løftet ned fra containeren av hele syv politifolk. Så ser vi henne hengende over skulderen til en politimann. Totalt blir 30 politifolk og 15 biler tilkalt for å gjøre jobben for å fjerne demonstrantene. Opptredenen er på mange måter et velregissert forsøk på å vekke til live engasjementet og gløden i folket, og det er et håp om at overdreven maktbruk på grunn av antallet politifolk i forhold til aksjonister kan vinne sympati og skape psykologisk identifikasjon hos publikum.

Avslutning

Vi har i denne artikkelen analysert et utsnitt av det sosiale dramaet om «monstermastene» innenfor et kulturelt-pragmatisk perspektiv. Det spesielle ved dette perspektivet er at en forstår sosiale handlinger som fremføringer, og at disse fremføringene drar veksler på kulturelle representasjoner som også er de symbolske og meningsfulle grenser for fremføringene, samtidig som den sosiale makten trekker opp de eksterne grensene for hvilke fremføringer som blir skapt og hvordan disse blir distribuert, kritisert og tolket i media. På denne måten er den kulturelle pragmatikken en flerdimensjonal teori om sosiale handlinger og fremføringer som både fokuserer på hermeneutisk forståelse og rekonstruksjon av kollektive representasjoner av mening på den ene siden, og kausal forklaring av hvordan sosial makt muliggjør alternative utviklingsløp for ulike sosiale drama på den andre (Alexander 2006:36).

Vi har fokusert mest på en fortolkende beskrivelse av bakgrunnshistorier, diskurser og manuskript og hvordan disse ble fremført i første omgang som vellykkede sosiale drama, men som senere ble mindre eksponert i media. Vi har argumentert for at den intense symbolske kringkastingen mastemotstanderne iverksatte umiddelbart etter 2. juli 2010 var en viktig grunn for den vellykkete kulturelle utbredelsen og den emosjonelle og psykologiske identifiseringen hos publikum eller deler av folket. Medias sosiale makt åpnet også opp for dette dramaet, for eksempel gjennom vinklingen som ble gjort i NRKs nyhetsreportasje 2. juli. Den nasjonalromantiske tonen settes umiddelbart med fuglekvitring, reporterens omtale av vestlandsfjordene som «postkortidyll og et av verdens vakreste reisemål». Det skjer fordi mastemotstanderne har anledning til å bruke Hardanger, selve det nasjonalromantiske symbolet for naturvernerne, som scene for sine dramatiseringer. Det er et effektivt virkemiddel fordi Hardanger som symbol på den norske, uberørte naturen appellerer til folks følelser. Denne dagen fikk vi også høre trusler om sivil ulydighet fra både lokale ordførere, aktivister og representanter fra DNT, noe som spiller på kollektive minner om Alta-aksjonen. Dette kan også tolkes som et forsøk på å utvide konflikten fra en lokal sak til mer allmenne natur- og miljøspørsmål på en historisk bakgrunn. Vi har også skildret en overgang fra de store, vellykkede dramatiseringene til små dramatiseringer av verdige nederlag, men vi har ikke gjort noe forsøk på en årsaksforklaring av denne tilbakevendingen til den ordinære politiske saksbehandlingen.

Regjeringen sin iscenesetting av den tekniske-industrielle fortellingen skjedde ved hjelp av pressekonferanser og intervjuer innenfor typiske og generiske auditorier, uten referanse til Hardanger som en konkret og anskuelig virkelighet. Det gjør det vanskelig for dem å gi liv til den teknisk-vitenskapelige fortellingen på måte som berører publikum emosjonelt, moralsk og estetisk, noe som også hindrer en psykologisk identifisering. Aktørenes ulike bruk av symbolske virkemidler kan derfor være nøkkelen til forståelse av hvorfor mastemotstanderne sine dramatiseringer var svært vellykkede mens regjeringen sine dramatiseringer var forfeilede.

Om artikkelen

Takk til redaktørene for svært produktive kommentarer. Og takk for faglig sterke kommentarer til to uavhengige konsulenter.

Referanser

Alexander, J. C. (2003). The Meanings of Social Life: A Cultural Sociology. Oxford: Oxford University Press.

Alexander, J. C. (2006). Cultural pragmatics: Social performance between ritual and strategy. I Alexander, J. C., Giesen, B. & Mast, J. L. (red.), Social Pperformance: Symbolic Action, Cultural Pragmatics and Ritual. Cambridge: Cambridge University Press.

Alexander, J. C. (2010). The Performance of Politics: Obama’s Victory and the Democratic Struggle for Power. Oxford: Oxford University Press.

Alexander, J. C. og Mast, J. L. (2006). Introduction: Symbolic action in theory and practice: The cultural pragmatics of symbolic action. I Alexander, J. C., Giesen, B. og Mast, J. L. (red.), Social Performance: Symbolic Action, Cultural Pragmatics and Ritual. Cambridge: Cambridge University Press.

Bourdieu, Pierre (1998). Om fjernsynet. Oslo: Gyldendal.

Bratberg, Øivind (2014). Tekstanalyse for samfunnsvitere. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Castells, M. (2009). Communication Power. Oxford: Oxford University Press.

Castells, M. (2010). The Information Age: Economy, Society and Culture. Volume II: The Power of Identity. Second Edition with a new preface. Oxford: Wiley-Blackwell.

Castells, M. (2012). Networks of Outrage and Hope: Social Movements in the Internet Age. Cambridge: Polity Press.

Davidsen, T. (2013). Det sosiale dramaet om «monstermastene» i Hardanger – en diskursanalyse av den kulturelle pragmatikk. Masteroppgave, Sosiologisk institutt. Bergen: Universitetet i Bergen.

Eyerman, R. (2006). Performing opposition or, how social movements move. I Alexander, J. C., Giesen, B. og Mast, J. L. (red.), Social Performance: Symbolic Action, Cultural Pragmatics and Ritual. Cambridge: Cambridge University Press.

Giesen, B. (2006). Performing the sacred: A Durkheimian perspective on the performative turn in the social sciences. I Alexander, J. C., Giesen, B. og Mast, J. L. (red.), Social Performance: Symbolic Action, Cultural Pragmatics and Ritual. Cambridge: Cambridge University Press.

Habermas, J. (1991). Borgerlig offentlighet – dens fremvekst og forfall: Henimot en teori om det borgerlige samfunn. Oslo: Gyldendal.

Hansen, C. (2012). Hardanger-saken og visualiseringen av et nasjonalt landskap. Nytt Norsk Tidsskrift, 29(3), 248–258.

Hjorthol, L. M. (2006). Alta: Kraftkampen som utfordret statens makt. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Jørgensen, M. W. & Phillips, L. (2010). Diskursanalyse som teori og metode. Frederiksberg C: Roskilde Universitetsforlag.

Larsen, Håkon (2014). Cultural sociology as social research: A conversation with Jeffrey C. Alexander. Sosiologisk tidsskrift, 22(1): 75–90.

Reed, Isaac Ariel (2011). Interpretation and Social Knowledge. On the Use of Theory in the Human Sciences. Chicago: University of Chicago Press.

Rokkan, S. (1989). Stat, nasjon og klasse. Essays i politisk sosiologi. 2. oppl. Oslo: Universitetsforlaget.

Silverman, David (2008). Interpreting Qualitative Data. Methods for Analyzing Talk, Text, and Interaction. 3rd ed. London: Sage.

Strømsnes, K., Selle, P. & Grendstad, G. (2009). Environmentalism between state and local community: why Greenpeace has failed in Norway. Environmental Politics, 18(3), 391–407.

Kilder

OED (Olje- og energidepartementet) (02.07.2010a). Konsesjon for kraftledning mellom Sima og Samnanger. Pressemelding. Oslo: OED. Tilgjengelig fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/oed/pressesenter/pressemeldinger/2010/konsesjon-for-kraftledning-mellom-sima-o.html?id=610924

OED (Olje- og energidepartementet) (02.07.2010b). Pressekonferanse – Sima og Samnanger. Oslo: OED. Tilgjengelig fra: http://media01.smartcom.no/Microsite/dss_01.aspx?eventid=5381

Statnett (02.11.2004). Forprosjekt ny innføringsledning til BKK-området. Oslo: Statnett. Tilgjengelig fra: http://www.statnett.no/PageFiles/1340/Dokumentarkiv/~2-Forprosjekt/Forprosjekt_Ny%20innf%C3%B8ringsledning%20til%20BKK-omr%C3%A5det_Statnett,%20oktober%202004.pdf

Aksjon Hardangerbru (udat.). Folkeaksjon for Hardangerbrua!. www.aksjonhardangerbru.no

Bergens Tidende (11.06.1996). Aktivistar med sølje. Retriever ATEKST.

Bergens Tidende (03.03.2006). SV slikker sårene, regner med at troverdigheten er intakt. Retriever ATEKST.

Bergens Tidende (25.09.2010). Kraftpakken. BT Magasinet.

Bergens Tidende (21.09.2012). Allereie ein attraksjon. Del 1, s. 12.

BT.no (12.11.2010). Dei ville ikkje ha hotell. Heller ikkje kraftliner. Tilgjengelig fra: http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Dei-ville-ikkje-ha-hotell-Heller-ikkje-kraftliner-1787962.html

Naturvernforbundet (08.02.2006). Motstanden mot Hardangerbrua framleis stor. Tilgjengelig fra: http://naturvernforbundet.no/nyheter/motstanden-mot-hardangerbrua-framleis-stor-article7486-796.html

NRK (14.01.2006). Alta-aksjonen 25 år etter. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk:klipp/796173

NRK (02.07.2010). Dagsrevyen. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/648722

NRK (07.09.2010a). Synging mot kraftlinje. Dagsrevyen. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/228208/

NRK (07.09.2010b). Protesterer mot kraft med musikk. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7281555

NRK (24.10.2012). Statnett innrømmer feilinformasjon. Dagsrevyen. Tilgjengelig fra:http://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/nnfa19102412/24-10-2012#t=16m48s

NRK Hordaland (14.07.2010). Melder seg ut av Ap og SV i protest. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7209191

NRK Hordaland (01.09.2010). Han vil redde Hardanger. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7273787

NRK Hordaland (23.05.2011). Har satt opp telt på mastepunkt. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7643816

NRK Hordaland (06.06.2011). Masteaksjon. Vestlandsrevyen. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/266587

NRK Hordaland (06.07.2011a). Fjerna aksjonistar. Vestlandsrevyen. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/270116

NRK Hordaland (06.07.2011b). Politiet fjernar aksjonistar. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7703491

NRK Hordaland (07.07.2011a). Fjerna mastedemonstrantar. Vestlandsrevyen. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/270239

NRK Hordaland (07.07.2011b). 30 politifolk mot to aksjonistar. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7704722

NRK Hordaland (24.10.2012). Statnett innrømmer: Gav ikkje riktig bilete av mastene. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.8370780

TV2.no (07.09.2010). Herborg samler musikere mot mastene i Hardanger. Tilgjengelig fra: http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/herborg-samler-musikere-mot-master-i-hardanger-3284061.html

TV2.no (07.07.2011). Her blir Synnøve (20) pågrepet etter maste-protest. Tilgjengelig fra: http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/her-blir-synnoeve-20-paagrepet-etter-masteprotest-3534910.html

VG Nett (28.02.2006). Bru over Hardangerfjorden vedtatt. Tilgjengelig fra: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=182391

VG Nett (02.07.2010). Varsler ny Altaaksjon. Tilgjengelig fra: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/klimatrusselen/artikkel.php?artid=10009990

VG Nett (05.08.2010). Forsker: – Folk syns Ap er maktarrogante. Tilgjengelig fra: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10017550

1Også teorien om emosjonell intelligens viser til at emosjonene er føringer for rasjonelle argument, se Castells 2009, kapittel 3.
2Se Davidsen (2013) for en fyldig beskrivelse av det empiriske materialet.
3Det er en likhet mellom en analyse av narrativ (fortellinger) og en diskursanalyse på den måten at begge er kvalitative analyser der en forsøker å rekonstruere en underliggende grammatikk eller regelstruktur, noe som gir mening til og typifiserer et utvalg av tekster. I denne artikkelen legger vi mest vekt på samspillet mellom tre fortellinger og hvordan disse blir dramatisert og fremført for et publikum. I en diskursanalyse er det mer fokus på hvordan ulike fortellinger og talemåter samsvarer med bestemte institusjoner og sosiale praksiser.
4Se f.eks. ‘– Frys nedleggelsesprosesser’, VG s. 12, 07.04.2010.
5Se f.eks. ‘Regjeringen hvor alt blir utsatt’. VG s. 4, 06.03.2010.
6Se f.eks. ‘Mørkt for Bergensbanen’ BT s. 14, 12.05.2010.
714. januar 1981 blir også kalt D-dagen i Stilla. Det var denne dagen konfrontasjonene mellom aksjonistene og politiet toppet seg og endte med at 900 aksjonister ble fjernet av 600 politifolk (Hjorthol 2006).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon