Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hvem diskuterer politikk? - Et longitudinelt perspektiv

WALDAHL, RAGNAR. Dr.philos. i statsvitenskap, Universitetet i Oslo 1984. Ansatt ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, siden 1976, professor emeritus fra 2011.

ragnar.waldahl@media.uio.no

  • Side: 32-55
  • Publisert på Idunn: 2015-03-04
  • Publisert: 2015-03-04

Selv om mediert kommunikasjon spiller hovedrollen når et nytt valg nærmer seg, er politiske diskusjoner i familien og med venner og bekjente en sentral del av valgkampen: Få diskuterer aldri politikk, og mange oppgir slike samtaler som en viktig informasjonskilde. Personlige samtaler om politiske spørsmål er slik sett et viktig aspekt ved dagens politiske offentlighet, og det er borgernes deltakelse i dem som er tema for denne artikkelen. Dataene er hentet fra Det norske valgforskningsprogram, som i alle sine elleve undersøkelser mellom 1969 og 2009 spurte velgerne om hvor ofte de pratet om valget. Analysen tar opp tre spørsmål: Makroperspektiv: Hvordan varierer diskusjonsdeltakelsen med den politiske situasjonen ved det enkelte valg, og med viktige utviklingstrekk i samfunnet? Mikroperspektiv: Hvor store forskjeller er det mellom velgere med ulik sosio-demografisk posisjon og politisk engasjement? Partiperspektiv: Diskuterer noen partiers sympatisører og velgere flittigere enn andre partiers? For alle spørsmålene er tidsaspektet sentralt: Hvilke endringer har funnet sted i løpet av disse 40 årene?

Nøkkelord: politisk diskusjon, valgkamp, endring i et 40-årsperspektiv

Who discusses politics? A longitudinal perspective

Although mediated communication has the main role ahead of a new election, political debate within family and friends is an important part of the election campaign. Since most voters discuss politics, such conversations are a significant aspect of the public sphere, and the theme of this article is voters’ participation in political discussions. The data come from the Norwegian Election Research Program’s national surveys ahead of the eleven elections between 1969 and 2009 asking voters how often they discussed politics. The analysis addresses three questions: Macro perspective: How does participation in political discussion fluctuate with the political situation ahead of elections and with important trends in society? Micro perspective: How do political discussions differ between voters with different socio-demographic status and political involvement? Party perspective: Do some political parties’ sympathizers and voters discuss more than others? All questions have a time perspective: What changes took place during the 40 years between 1969 and 2009?

Keywords: political discussion, election campaign, changes in a 40 years perspective

 

Helt siden Katz og Larzarsfelds banebrytende arbeider på 1940- og 50-tallet, har betydningen av personlige meningsutvekslinger om aktuelle politiske spørsmål stått sentralt i studiet av samfunnets opinionsdannende prosesser (Lazarsfeld et al. 1944; Katz & Lazarsfeld 1955). Selv om slike samtaler har mindre politisk betydning enn mediene som hurtig sprer samfunnets offentlige diskurs bredere, er de en viktig del av det folkelige engasjementet som et demokratisk styresett forutsetter. Mens mediene stiller krav til kunnskaper, kommunikative ferdigheter og motivasjon som mange ikke oppfyller, krever deltakelse i politisk diskusjoner mindre, og brede lag av folket tar mer aktivt del i denne delen av samfunnsdebatten. Personlige samtaler om aktuelle spørsmål spiller fortsatt en viktig rolle, og det er borgernes deltakelse i dem som er tema for denne artikkelen.

Som et supplement til medienes og de politiske elitenes politiske diskurs, påvirker deltakelse i politiske diskusjoner velgernes forutsetninger for å ta del i samfunnets demokratiske prosesser på flere måter. For det første har de en informativ funksjon ved at de sprer kunnskaper om aktuelle saker mange ikke kjenner så godt fra før, samtidig som sakenes kompleksitet ofte kommer tydeligere frem (Eveland, Jr. 2004). Dernest har deltakelsen en fortolkningsfunksjon ved at den tilpasser mediert informasjon til lokale forhold, forklarer dens betydning, og viser hvordan den kan forstås i en større sammenheng (Lindlof 1988). Videre har politiske diskusjoner en pedagogisk funksjon ved at de gir deltakerne erfaringer som forbereder og stimulerer til deltakelse i mer krevende former for politisk virksomhet (Delli Carpini et al. 2004). Sluttelig har de en utprøvningsfunksjon ved å fungere som en arena der velgerne med mindre sosial risiko enn i offentlige fora kan dele nye og uortodokse tanker med andre, for å se hvordan de blir mottatt (Scheufele 2002).

Sett i sammenheng viser disse momentene at politisk diskusjon spiller en viktig demokratisk rolle (de Vreese & Boomgaarden 2006). Det er ikke uvesentlig hvor mange som tar del i samfunnets uformelle politiske diskurs, og hvem som deltar mer enn andre. Hvem som diskuterer påvirker både hvilke saker og synspunkter som preger denne delen av samfunnsdebatten; hvilket opinionsklima den avtegner; og hvilke politiske signaler den formidler. Slik sett burde flest mulig, på tvers av sosial posisjon og politisk engasjement, diskutere aktuelle samfunnsspørsmål, både for å fremme egne holdninger og for å bli kjent med andres vurderinger. Det er imidlertid vel kjent at all politisk deltakelse er skjevt fordelt i befolkningen (Martinussen 2003b).

Mot denne bakgrunn analyserer jeg velgernes deltakelse i politiske diskusjoner foran samtlige elleve stortingsvalg mellom 1969 og 2009. Siktemålet er å gi en samlet fremstilling av hvordan sentrale trekk ved denne delen av vår politiske offentlighet, som tidligere bare har vært beskrevet stykkevis og delt, har utviklet seg i løpet av 40 år. Denne målsetningen medfører at analysen nødvendigvis får en deskriptiv form. Fremstillingen er organisert i tre deler som fokuserer på hvert sitt aspekt ved velgernes diskusjonsdeltakelse

Første del viser hvordan diskusjonsdeltakelsen i forkant av disse valgene har utviklet seg over tid, sett i relasjon til viktige endringer knyttet til det politiske liv, til samfunnsutviklingen, og til mediene som bindeledd mellom politikere og velgere. På politisk plan har valgdeltakelsen sunket samtidig som båndene mellom partier og velgere er svekket, med flere uavhengige velgere som resultat. I samfunnet har høyere utdannelse gått fra å være et privilegium for de få til å bli en mulighet for de fleste, samtidig som kvinnene har styrket sin politiske posisjon. I medienes verden har avisene gått fra å være partipolitiske talerør til å bli selvstendige politiske aktører, samtidig som fremveksten av sosiale medier har skapt muligheter for en fri meningsflyt uavhengig av formaliserte og redigerte kanaler.

Det er ikke lett å si hvordan velgernes deltakelse i politiske diskusjoner har endret seg i løpet av 40 år preget av et åpnere samfunn, mindre politisk stabilitet og bedre muligheter for politisk meningsutveksling uavhengig av fysisk nærhet. Mens noen utviklingstrekk kan tenkes å inspirere til større diskusjonsaktivitet, kan andre tenkes å trekke i motsatt retning. Det er imidlertid lite trolig at så omfattende endringer ikke har satt noen spor etter seg, selv for en så dagligdags og sosialt preget aktivitet som politiske diskusjoner. I tillegg kommer at ingen valg er like. Hver enkelt valgkamp har sin egen form bestemt av de saker som preger samfunnsdebatten, og av forholdet mellom partiene i forkant av valget. Det er grunn til å forvente at også variasjoner av denne art i noen grad påvirker diskusjonsdeltakelsen, avhengig av hvordan slike forhold preger valgkampens intensitet.

Analysens andre del ser på hvilke individuelle egenskaper som skaper forskjellig diskusjonsdeltakelse, og om det i så måte er noen endringer i løpet av perioden. Relevante egenskaper kan grovt sett grupperes i to. På den ene siden ser jeg deltakelsen i et ressursperspektiv som sier at politisk diskusjon knytter an til velgernes sosiale posisjon i samfunnet. Her er utgangspunktet en antakelse om at velgere som har en sentral posisjon i samfunnet, sosio-demografisk eller geografisk, er mer aktive enn velgere som er mindre sentralt plassert (Teorell 2006; Zukin et al. 2006). Viktige årsaker er at slike velgere mottar flere politiske stimuli, har mer støtte i sine nære sosiale nettverk, og oftere føler at politiske spørsmål betyr noe for dem. Dernest ser jeg deltakelsen i et engasjementsperspektiv som sier at diskusjonsdeltakelse knytter an til velgernes politiske posisjon i samfunnet. Her er utgangspunktet en antakelse om at velgere som er nær knyttet til partiene og velgere som er aktivt engasjert i politikk, diskuterer mer enn andre. Viktige årsaker til det er at slike velgere har bedre innsikt i politiske spørsmål og følger bedre med i det politiske liv.

Analysens tredje del vurderer om de ulike partienes velgere diskuterer omtrent like mye, eller om noen peker seg ut i positiv eller negativ retning – og om forholdet mellom dem har endret seg i løpet av perioden. Selv om velgerne oppfatter tv og aviser som sine viktigste kilder for politisk informasjon når et nytt valg nærmer seg, sier fire av ti både i 2005 og i 2009 at diskusjoner med familie og venner er en viktig kilde (Karlsen 2007:289, 2011:49). Det er følgelig ikke likegyldig for partiene hvor aktive deres velgere er når det forestående valget er tema i samfunnets mange små samtaler. Engasjerte velgere som gir uttrykk for egne holdninger og argumenterer for sitt partis standpunkter er en ressurs for partiet, og det er rimelig å anta at det er forskjeller mellom partienes velgere. Det er likevel vanskelig å forutsi hvilke partier som vinner og taper på dette punkt, men det er grunn til å tro at forskjellen mellom dem varierer med partienes oppslutning ved valgene.

Data og metode

Analysen bygger på data fra Det norske valgforskningsprogram (Valen & Aardal 2000; Aardal & Valen 2001), som stilte følgende spørsmål i samtlige landsrepresentative intervjuundersøkelser i tilknytning til stortingsvalgene i perioden 1969–2009:

Vi vil gjerne høre om du har deltatt i politiske diskusjoner eller samtaler foran valget i år. Hvor ofte pratet du om valget i familien eller med venner og bekjente? Vil du si daglig, et par ganger i uken, mer sjelden eller aldri?1

Siden en tabellanalyse av tidsserier nødvendigvis gir store og uoversiktlige tabeller, bruker jeg to metodiske tilnærminger som gir et mer tilgjengelig bilde av de endringer som har funnet sted over tid:

  • Regresjonsanalyse, som viser sentrale forklaringsfaktorers relative betydning

  • Ulike gruppers gjennomsnittlige diskusjonsdeltakelse, som viser hvilke endringer som har funnet sted.2

Selv om mange detaljer dermed ikke kommer frem i numerisk form, bygger diskusjonen av resultatene også på mer detaljerte tabellanalyser. I løpet av elleve undersøkelser er det nødvendigvis mange endringer i hvilke spørsmål som er stilt ved hvert enkelt valg. Det begrenser hvilke egenskaper som er tilgjengelige for å forklare de endringene som har funnet sted i løpet av de 40 årene undersøkelsen omfatter.

Endringer i diskusjonsdeltakelsen

Valgkampens form og innhold utgjør en politisk kontekst av stor potensiell betydning for hvor mye velgerne diskuterer politikk i forkant av valget. Hver enkelt valgkamp har sin spesielle karakter som på ulikt vis påvirker velgernes engasjement og aktivitet, og tabell 1 viser at velgernes deltakelse i politiske diskusjoner som forventet varierer noe, med høyst deltakelse i 1989 og lavest i 1977. Bortsett fra en noe høyere gjennomsnittlig deltakelse ved de siste valgene i perioden enn ved de første, er det imidlertid ingen tydelig tendens i variasjonene fra valg til valg. Forskjellen mellom periodens første og siste del skyldes i hovedsak at det fra slutten av 1990-tallet er færre som aldri diskuterer, enn hva det var frem til midt på 1980-tallet. Andelen som diskuterer daglig har derimot holdt seg stabil, med unntak for et par avvikende valg (1989 og 1993). Men selv med en viss utjevning i diskusjonsdeltakelsen, ved at færre enn tidligere helt lar være å delta i politiske samtaler om det forestående valget, er deltakelsens omfang bemerkelsesverdig stabil, periodens lengde tatt i betraktning.

TABELL 1. Velgernes deltakelse i politiske diskusjoner foran valgene 1969–2009

 

1969

1973

1977

1981

1985

1989

1993

1997

2001

2005

2009

Diskuterer politikk:

Aldri

14

15

22

17

16

9

11

5

8

6

8

Mer sjelden

32

30

27

25

25

18

30

28

22

23

22

Et par dager i uken

24

29

26

30

30

32

39

43

46

44

46

Daglig

30

26

25

28

29

41

20

24

24

27

24

Total

100

100

100

100

100

100

100

100

100

100

100

N

1474

1217

1719

1586

2160

2163

2177

2050

2051

2012

1781

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gjennomsnitt

2,69

2,65

2,54

2,70

2,72

3,05

2,67

2,86

2,87

2,92

2,85

Valgdeltakelse

83,8

80,2

82,9

83,2

84,0

83,2

75,8

78,3

75,5

77,4

76,4

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Valget preget av:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En dominerende sak

 

ja

ja

 

ja

 

ja

ja

 

 

 

Klare regj-alternativer

ja

 

ja

 

ja

 

 

 

 

ja

 

Krysspress

 

ja

 

 

 

 

ja

 

 

 

 

En markert nedgang i valgdeltakelsen, både ved nasjonale og lokale valg, er et viktig kjennetegn ved norsk politikk i den perioden undersøkelsen dekker. Således var deltakelsen ved stortingsvalgene, slik tabellen viser, i overkant av 80 prosent frem til slutten av 1980-tallet, mens den deretter har vært seks–sju prosentpoeng lavere. For perioden som helhet faller altså en viss økning i velgernes diskusjonsdeltakelse, som figur 1 illustrerer tydeligere enn tabellen, sammen med en klart lavere valgdeltakelse. Økt aktivitet av denne art i løpet av valgkampen inspirerer tydeligvis ikke flere til å benytte stemmeretten, selv om økningen særlig skyldes at velgere som tidligere aldri diskuterte politikk, nå gjør det i noen grad. Fra slutten av 1980-tallet endrer imidlertid valg- og diskusjonsdeltakelsen seg, i motsetning til tidligere, i takt. Det er nå tilsynelatende større «harmoni» mellom de to uttrykkene for politisk aktivitet blant velgerne, uten at det i seg selv forteller om en gjensidig påvirkning.

FIGUR 1. Politisk diskusjon og valgdeltakelse ved valgene 1969–2009

 

Tre aspekter ved valgkampens karakter kan tenkes å påvirke velgernes deltakelse i politiske diskusjoner. For det første er klart definerte politiske hovedmotstandere, særlig i form av tydelige regjeringsalternativer, viktig. En valgkamp der valgresultatet åpenbart vil få konsekvenser for hvem som kommer til å danne regjering etter valget, inspirerer vanligvis til et høyere aktivitetsnivå, enn en uklar situasjon der det er usikkert hvilke følger den vil ha (Narud & Valen 1996). Dernest har valgkampens dagsorden betydning. Mens en valgkamp preget av én sentral sak gir en oversiktlig situasjon med klart definerte motsetninger, gir en valgkamp med flere delvis kryssende saker en uryddig situasjon. Sluttelig er omfanget av motstridende lojaliteter viktig, og både norsk og internasjonal forskning viser at krysspress som regel gir lav deltakelse (Sears 1969; Aardal & Valen 1995:49). I flerpartisystemer skal det likevel mye til før dette aspektet gir tydelige utslag, og i norsk politikk er det bare EF/EU-debattene som i nevneverdig grad har påvirket valgkampens intensitet på denne måten. Valg med tydelige motstandere, én (eller to) sentral(e) hovedsak(er) og fravær av krysspress, tilsier altså høyere diskusjonsdeltakelse enn valg preget av en uklar politisk situasjon, flere aktuelle stridsspørsmål og kryssende konfliktlinjer.

Sett i sammenheng gir de tre aspektene valgene fra 1969 til 2009 hver sitt særpreg, selv om de ikke var like tydelig til stede i samtlige valgkamper. Noen valg skiller seg likevel ut for hvert av dem. Klare regjeringsalternativer finner vi ved valgene i 1969 (AP versus Lyng-regjeringen), 1977 (AP versus H, KrF og V), 1985 (AP versus H, KrF og V) og 2005 (de «rød-grønne» partiene versus H, KrF og V). Ingen av dem har imidlertid vesentlig høyere diskusjonsdeltakelse enn nærliggende valg. Valg preget av én dominerende sak finner vi i 1973 (EF-saken), 1977 (abortsaken), 1985 (helse og omsorg), 1993 (EU-saken) og i 1997 (helse og omsorg).3 Heller ikke disse valgene skiller seg imidlertid ut med høyere diskusjonsdeltakelse enn nærliggende valg.

Derimot synes krysspress i noen grad å ha en forventet betydning. Særlig gjelder det 1993-valget med de lojalitetsproblemer EU-avstemningen året etter skapte for mange velgere. I stedet for en omfattende meningsutveksling inspirert av velgernes store engasjement i valgets dominerende sak, syntes den splittelsen EU-spørsmålet skapte i mange partier og lokalsamfunn, i noen grad å dempe velgernes interesse for å diskutere politikk i sine nærmiljø. Også foran 1973-valget, preget av de politiske omveltningene EF-avstemningen året før skapte, var diskusjonsdeltakelsen lav, selv om den ikke avvek mye fra de nærliggende valgene.

At deltakelse i politiske diskusjoner i hovedsak er uavhengig av politiske kjennetegn som vanligvis påvirker valgkampens intensitet, er tydelig når vi sammenligner 1977-valget, som har lavest diskusjonsdeltakelse, med 1989-valget, som har høyest. Mens valgdeltakelsen er tilnærmet like stor ved de to valgene, hadde 1977-valget både én dominerende sak og klare regjeringsalternativer, noe 1989-valget ikke hadde. Ut fra antakelsen om at 1977-valgets politiske kontekst i større grad inspirerte til diskusjonsdeltakelse enn 1989-valgets, burde det vært omvendt. En mulig forklaring kan være at en viss tretthetsreaksjon hos velgerne i etterkant av EF-striden preget valget i 1977, mens 1989-valget var et polariserings- og protestvalg der de politiske fløypartiene SV og FrP gikk markert frem, samtidig som DNA og H gikk tilbake (Valen et. al. 1990). Den mobiliseringen av unge og nye velgere som fant sted ved 1989-valget (Bergh 2013) kan ha virket i samme retning, men det er likevel vanskelig å knytte 1989-valgets særlig høye diskusjonsdeltakelse til spesielle kjennetrekk ved valget og valgkampen.

Av mange endringer i det norske samfunnet mellom 1969 og 2009, er nok en sterk økning i utdannelsesnivået viktigst i denne sammenheng. Mens over halvparten av befolkningen bare hadde grunnskole i 1970, og under ti prosent høyere utdannelse, er de to gruppene omtrent jevnstore i 2010, med knappe 30 prosent i begge (Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken (2014). Det er en viktig utvikling når diskusjonsdeltakelsen, som neste avsnitt viser, i noen grad stiger med økende utdannelse. Selv om diskusjonsomfanget på hvert enkelt utdannelsesnivå har endret seg lite mellom 1970 og 2010, vil stadig flere høyt utdannede velgere føre til en noe høyere samlet diskusjonsdeltakelse. Det er ikke like lett å si hva kvinnenes sterkere stilling på den politiske arena betyr, men neste avsnitt viser også at kvinner, relativt sett, har blitt noe mer aktive i politiske diskusjoner i løpet av disse årene. Og selv om det er umulig å si hva disse to utviklingstrekkene har betydd for en økende diskusjonsdeltakelse i slutten av perioden, er det rimelig å anta at kombinasjonen av flere høyt utdannede velgere og flere politisk bevisste kvinner er én grunn til at færre velgere nå er passive.

En annen viktig endring de senere årene er fremveksten av sosiale medier (Haugseth 2013). Mens personlige samtaler og innlegg i avisene tidligere var eneste mulighet når menige velgere ønsket å delta i samfunnets politiske diskurs, har fremveksten av Internett skapt en ny situasjon. Siden litt etter årtusenskiftet har nettsamfunn som YouTube, Facebook og Twitter, kommentarfeltene i avisenes elektroniske utgaver samt egne blogger av ymse slag, senket terskelen for slik deltakelse. Stadig flere benytter denne muligheten, og spørsmålet er om det har endret den politiske samtalens form (Enjolras et al. 2013). Har en utvidet mulighet til å tilkjennegi politiske holdninger løsrevet fra fysisk nærhet, konsekvenser for omfanget av politiske diskusjoner «face to face» – i negativ eller positiv retning? Kan det være at en slik «kvasi-sosial» deltakelse begrenser den tradisjonelle politiske samtalen ved at elektronisk meningsutvikling finner sted på dens bekostning? Eller virker nye kommunikasjonsformer tvert imot stimulerende, med økt deltakelse i personlige samtaler som resultat?

Et tilnærmet identisk diskusjonsomfang foran de fire siste valgene tyder ikke på en slik påvirkning i noen retning. Politisk deltakelse i nye sosiale medier ser ikke ut til å erstatte den tradisjonelle politiske samtalen, men synes heller ikke å stimulere den. Nye muligheter kan imidlertid ha endret forståelsen av begrepet «politisk diskusjon». Mens dette tidligere utvilsomt var synonymt med personlig meningsutvikling i et felles sosialt rom, kan det være at noen nå også innbefatter medierte samtaler via Internett i begrepet, selv om spørsmålets formulering «pratet om» ikke peker i den retning. Slik sett er det mulig at en tilsynelatende stabil situasjon rommer visse kvalitative endringer i den personlige meningsutvekslingens form som spørsmålet ikke fanger opp. Det kan også være at utviklingen har endret den politiske samtalens innhold ved at noen sosiale mekanismer som er til stede når velgerne møtes ansikt til ansikt, er mer eller mindre fraværende i de sosiale medienes distanserte – og delvis anonyme – rom.

Politisk diskusjonsdeltakelse kan både stimulere til deltakelse ved valg, og selv bli påvirket av den politiske situasjonen foran valget. Tidsserien artikkelen bygger på viser få tegn til en slik gjensidig påvirkning. Variasjonene i velgernes diskusjonsdeltakelse ved de elleve valgene som undersøkelsen omfatter, er i meget beskjeden grad knyttet til viktige kjennetegn ved det enkelte valg, samtidig som velgerne diskuterer mindre foran periodens tidlige valg der valgdeltakelsen er høy enn foran dens sene valg, der den er lavere. I fraværet av en sammenheng på makronivå, er neste skritt å undersøke hvilke individuelle egenskaper som bevirker variasjoner i velgernes deltakelse.

Betingelser for varierende diskusjonsdeltakelse

Tidligere forskning viser at all politisk deltakelse er skjevt fordelt. Mens noen velgere tar aktivt del i det politiske liv, er andre mer eller mindre passive (Martinussen 1973, 2003a; Rose & Waldahl 1982). Deltakelse i ulike former for politisk aktivitet varierer imidlertid mye både med hensyn til ressursbruk og effektivitet (Waldahl 2007:172f). Politisk diskusjonsdeltakelse er sammenlignet med de fleste andre aktivitetsformer lite effektiv, men siden deltakelse krever få ressurser, diskuterer mange i varierende grad. Og selv om den direkte innflytelsen er liten, er det i et demokratisk perspektiv ikke likegyldig hvem som deltar mye og hvem som deltar lite – og hvordan dette mønsteret har utviklet seg over tid.

For å vise hvordan egenskaper knyttet til ressurs- og engasjementsperspektivet virker inn på velgernes deltakelse i politisk diskusjon og hvilke endringer som har funnet sted, anvender jeg trinnvis regresjonsanalyse (Lewis-Beck 1980; Cohen & Cohen 1983). Jeg antar en kausal ordning mellom de to perspektivene, slik at sosiale ressurser danner et utgangspunkt som legger grunnlaget for ulikt politisk engasjement. Analysen bygger altså på følgende enkle analysemodell som bestående av to blokker, der den første omfatter ressursvariablene, og den andre både de og engasjementsvariablene.

FIGUR 2. Analysemodell

Analysen belyser tre aspekter ved velgernes deltakelse i politiske diskusjoner. Først viser den ved hjelp av justert R2 hvor stor del av den totale variansen egenskapene i hver blokk forklarer. Dernest viser den egenskapenes relative betydning og hvordan forholdet mellom dem har endret seg over tid. Denne sammenligningen «på langs» innenfor hvert valg bygger på den standardiserte regresjonskoeffisienten (beta) som korrigerer for variasjoner i variablenes måleenhet (Ringdal 2001:401). Sluttelig viser analysen hvilke endringer som har funnet sted for hver enkelt egenskaps betydning i løpet av perioden. Denne sammenligningen «på tvers» av samtlige valg bygger på den ustandardiserte koeffisienten (b), som ikke påvirkes av endringer i variablenes varians (Ringdal 2001:402). Tabell 2 viser justert R2 for modellens to trinn og hver enkelt variabels beta- og b-koeffisient i hvert av dem.

TABELL 2. Diskusjonsdeltakelse etter sosial posisjon og politisk engasjement. Regresjonsanalyse

 

1969

1973

1977

1981

1985

1989

1993

1997

2001

2005

2009

 

B

Beta

B

Beta

B

Beta

B

Beta

B

Beta

B

Beta

B

Beta

B

Beta

B

Beta

B

Beta

B

Beta

Trinn 1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alder

–,24

–,10

–,33

–,15

–,33

–,13

–,42

–,17

–,32

–,13

–,35

–,15

–,23

–,10

–,18

–,08

–,23

–,11

–,14

–,07

–,03

–,01

Utdannelse

,26

,17

,15

,10

,38

,24

,42

,26

,38

,24

,36

,24

,30

,23

,22

,17

,18

,13

,23

,19

,34

,27

Kjønn

,25

,12

,34

,17

,26

,12

,13

,06

,11

,05

,10

,05

,15

,08

,14

,08

,14

,08

,16

,09

,03

,02

Justert R2

,07

,06

,11

,12

,10

,10

,08

,05

,04

,05

,07

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Trinn 2

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alder

–,34

–,14

–,42

–,19

–,43

–,17

–,53

–,12

–,47

–,19

–,45

–,19

–,37

–,16

–,32

–,15

–,32

–,16

–,23

–,11

–,20

–,10

Utdannelse

,21

,13

,08

,05

,24

,15

,24

,15

,24

,15

,23

,15

,19

,14

,10

,07

,04

,03

,09

,07

,14

,11

Kjønn

,12

,06

,21

,10

,04

,02

–,01

,00

–,01

–,01

,01

,01

,06

,04

,04

,02

,03

,02

,05

,03

–,02

–,01

Pol intr

,43

,25

,45

,28

,62

,36

,61

,35

,51

,31

,48

,30

,53

,35

,44

,32

,47

,32

,46

,32

,51

36

Intr valg-res

,13

,10

,17

,13

,16

,12

,21

,17

,28

,21

,24

,17

,19

,15

,25

,19

,31

,23

,26

,20

,27

,21

Justert R2

,14

,18

,26

,30

,27

,25

,25

,22

,24

,23

,29

N

1437

1180

1662

1558

2117

2147

2146

2031

2036

2010

1753

Positiv korrelasjon betyr: økende politisk diskusjonsdeltakelse med økende alder, utdannelse, politisk interesse og interesse for valgresultatet, og at menn diskuterer mer enn kvinner.Signifikante sammenhenger er markert med fet skrift

De mest relevante egenskapene i første del av analysen er utdannelse, kjønn, alder og bosted. Bosted, operasjonalisert ved regional plassering og urbanitet, har imidlertid ifølge en innledende analyse minimal betydning, og inngår derfor ikke i analysemodellen.

Første del av tabell 2 viser, som forventet ut fra tidligere forskning om politisk deltakelse, en stabil og tydelig sammenheng mellom utdannelse og deltakelse i politisk diskusjon (Lake & Huckfeldt 1998). Jo høyere utdannelse, dess hyppigere deltakelse. Betydningen varierer noe over tid, men uten et klart mønster, og det er ingen tendens til at utdannelse betyr mindre etter som stadig flere får høyere utdannelse. Betydningen av utdannelse kan føres tilbake til en kombinasjon av flere forhold (Eveland, Jr. & Scheufele 2000). På den ene siden gir høy utdannelse bedre muligheter for å forstå abstrakte og komplekse aspekter ved politikken, større forutsetninger for å skjønne politikkens betydning for ens egen situasjon, og større evne til å vurdere hvordan en kan påvirke myndighetenes politikk. På den andre siden gir høy utdannelse både en bredere politisk horisont og større tro på egne forutsetninger for å nå frem med sin argumentasjon, uavhengig av hvem en diskuterer med.

Tidligere forskning har påvist en kurvelineær sammenheng mellom alder og de fleste former for politisk deltakelse, slik at middelaldrende deltar mer enn yngre og eldre (Milbrath & Goal 1977:114), selv om denne sammenhengen er mindre tydelig i dagens politiske Norge (Strømsnes 2003:99f). En innledende tabellanalyse viser imidlertid at dette ikke er tilfellet for deltakelse i politisk diskusjon foran valgene før tusenårsskiftet. For velgere under 60 år er det i denne perioden bare mindre og usystematiske forskjeller mellom ulike alderssegmenter, inklusiv de yngste, mens velgere over 60 år diskuterer klart mindre enn velgere under 60. Ved de tre neste valgene diskuterer velgere under 30 år relativt sett noe mindre enn tidligere, slik at en nå ser konturene av en omvendt U-formet sammenheng med lavere diskusjonsdeltakelse blant de yngste og eldste velgerne enn blant de middelaldrende – en tendens som antyder at fremveksten av nye sosiale kommunikasjonsformer i noen grad kan ha bidratt til å redusere de yngste velgernes deltakelse i tradisjonell meningsutveksling om politikk. Hovedskillet går likevel fortsatt mellom velgere over og under 60 år, og i regresjonsanalysen bruker jeg derfor for hele perioden en dikotom aldersvariabel som kun skiller mellom disse to aldersgruppene. Også dette skillet har imidlertid begrenset betydning, og alder betyr klart mindre enn utdannelse.

Første del av tabell 2 viser at betydningen av alder synker fra slutten av 1980-tallet og frem til 2009, da alder har minimal betydning. En tabellanalyse viser at denne utviklingen i hovedsak kan føres tilbake til økende deltakelse blant de eldste. Fra omkring 1990 avviker velgere over 60 år mindre fra yngre velgere enn tidligere. Og mens de eldres generelt lave deltakelse i politikk ifølge tidligere undersøkelser i stor grad reflekterer deres lave utdannelse (Milbrath & Goal 1977), er det ingen slik tendens for politisk diskusjonsdeltakelse, som i hele perioden øker med økende utdannelse både blant velgere under og over 60 år.

Til tross for en betydelig innsats for å bevisstgjøre kvinner politisk, mange bestrebelser på å legge forholdene til rette for deres deltakelse i politikk og en utjevning av menn og kvinners situasjon i samfunnet, er menn fortsatt mer engasjert i politikk enn kvinner (Martinussen 2003b:239ff). Dette gjelder ifølge tabell 2, også for en så lite krevende deltakelse som politisk diskusjon. Menn deltar i hele perioden mer enn kvinner, selv om forskjellen er liten, og kjønn forklarer jevnt over omtrent like mye som alder. Og som for alder har kjønn større betydning ved de tidligste valgene enn ved de senere, der det bare er små og delvis ikke-signifikante forskjeller mellom menn og kvinner.

Kjønnsforskjellene kan kanskje forklares som en siste rest av en arv fra den tid da politikk var forbeholdt menn, noe som enkelte ennå ikke har frigjort seg fra. Det kan også være at kvinner sjeldnere engasjerer seg i politiske diskusjoner enn menn fordi politikk i mindre grad dreier seg om tema som de tradisjonelt har vært mest opptatt av. Den muligheten antyder en mulig samvariasjon mellom utdannelse og kjønn. Her viser korrelasjonsanalyser at forskjellen mellom menn og kvinner er mindre for velgere med høy utdannelse enn for velgere med lav utdannelse. Og mens det for høyt utdannede velgere ikke er systematiske endringer i forskjellen mellom menn og kvinner over tid, er det for lavt og middels utdannede større forskjeller mellom dem i begynnelsen av perioden enn i resten av den. Den utjevningen som har funnet sted mellom menn og kvinners deltakelse i politiske diskusjoner, skyldes med andre ord først og fremst en tilnærming blant velgere med lav og middels utdannelse.

Mens forholdet mellom utdannelse på den ene siden og kjønn og alder på den annen side i liten grad påvirker velgernes diskusjonsdeltakelse, er det, som tabell 3 viser, en tydelig samvariasjon mellom alder og kjønn. For samtlige valg er det tre tydelige nivåer i diskusjonsdeltakelsen når kjønn og alder sees i sammenheng. Menn under 60 år diskuterer mest og kvinner over 60 år minst, mens de to øvrige gruppene inntar en mellomposisjon med liten innbyrdes forskjell. Mot slutten av perioden svekkes dette mønsteret noe. Mens «yngre» menn diskuterer omtrent like mye i slutten av perioden som i begynnelsen av den, diskuterer de to mellomgruppene noe mer, og eldre kvinner vesentlig mer. Forskjellen mellom de fire gruppene er altså mindre enn tidligere, og kvinner over 60 år bidrar mer til at velgerne sett under ett diskuterer mer etter årtusenskiftet enn hva de gjorde på 1970-tallet, selv om de er så få at det betyr lite for det samlede nivået.

TABELL 3. Diskusjonsdeltakelse etter kjønn og alder. Gjennomsnittsverdier

 

Menn

Kvinner

 

inntil 60 år

over 60 år

inntil 60 år

over 60 år

1969

2,91

2,54

2,60

2,31

1973

2,92

2,57

2,57

2,16

1977

2,84

2,28

2,49

2,09

1981

2,91

2,28

2,75

2,20

1985

2,89

2,49

2,76

2,22

1989

3,22

2,69

3,08

2,61

1993

2,81

2,50

2,69

2,24

1997

2,99

2,66

2,83

2,65

2001

2,99

2,77

2,88

2,54

2005

3,04

2,80

2,88

2,69

2009

2,91

2,75

2,87

2,71

Tabellen viser det aritmetiske gjennomsnittet for verdiene: 1 (aldri), 2 (mer sjelden), 3 (et par ganger i uken) og 4 (daglig).

Selv om det er en tydelig sammenheng mellom utdannelse og diskusjonsdeltakelse i hele perioden, og både kjønn og alder spiller en viss rolle ved de fleste valgene, forklarer de tre egenskapene samlet sett bare en beskjeden del av den totale variasjonen i diskusjonsdeltakelsen. Hvor mye varierer noe fra valg til valg, men uten en klar tendens. Forklaringskraften er dog minst tidlig og sent i perioden. Analysen viser altså at grunnleggende betingelser for velgernes deltakelse i politisk diskusjon, gitt ved sentrale sosio-demografiske ressurser, har beskjeden betydning, og at det ikke er vesentlige endringer fra 1969 til i dag.

Trinn to i regresjonsanalysen bekrefter som forventet at velgernes generelle interesse for det som skjer på samfunnets politiske arena er den klart viktigste forklaringen på varierende diskusjonsdeltakelse.4 Jo mer velgerne er opptatt av politiske spørsmål, dess mer diskuterer de politikk. Denne sammenhengen kan kanskje oppfattes som en tautologi: «selvfølgelig vil de mest politisk interesserte velgerne også diskutere mest». De to egenskapene er imidlertid langt fra sammenfallende. Korrelasjonen mellom politisk diskusjon og politisk interesse (målt ved Pearsons r) er mellom .30 og .40 ved de to første valgene og mellom .40 og .50 ved de senere, noe som betyr at politisk interesse kun forklarer mellom 10 og 25 prosent av den totale variasjonen i diskusjonsdeltakelsen. Det er følgelig meningsfullt, både metodologisk og substansielt, å analysere sammenhengen mellom velgernes politiske diskusjonsdeltakelse og deres generelle interesse for politikk.

Tidlig i perioden varierer betydningen av politisk interesse noe, men fra valget i 1985 har den vært bemerkelsesverdig stabil, og det er en jevnt høy betydning som er viktig, ikke små variasjoner innenfor dette bildet. Det er imidlertid ikke bare velgernes generelle interesse for politikk som påvirker diskusjonsdeltakelsen, også den betydning de tillegger hvilke partier som vant det aktuelle valget er viktig.5 Betydningen av velgernes spesifikke interesse for valgutfallet har imidlertid endret seg over tid, med en utvikling i tre faser. Ved de tre første valgene (1969–1977) har velgernes interesse for valgresultatet lite å si, ved de fire neste (1981–1993) er betydningen merkbart større, og ved de fire siste valgene (1997–2009) enda noe større. Velgernes interesse for hvem som vinner hver enkelt valg har med andre ord økende betydning etter som deres bånd til partiene svekkes. Betydningen av generell politisk interesse minker likevel ikke, og er viktigst for diskusjonsdeltakelsen også ved de siste valgene.

Det faktum at valgresultatets betydning for velgerne har en selvstendig mobiliserende innflytelse på deres diskusjonsdeltakelse, særlig ved de senere valgene, kan synes å stå i en viss kontrast til resultatene i forrige del, som ikke viste noen sammenheng mellom valgets karakter og deltakelsens omfang. Heller ikke tabell 2 antyder imidlertid at interessen for valgutfallet betyr spesielt mye ved valg preget av en tilspisset politisk situasjon – eller spesielt lite ved valg uten tydelige politiske motsetninger. Det er derfor nærliggende å knytte denne utviklingen til velgernes økende volatilitet i perioden. Etter som deres lojalitet til partiene svekkes og skiftningene mellom dem tiltar, blir det viktigere for diskusjonsdeltakelsen hvor mye de bryr seg om hvem som vinner valget.

En økende betydning av velgernes spesifikke interesse for valgutfallet finner imidlertid ikke sted uavhengig av deres generelle politiske interesse. Mens spesifikk interesse er uvesentlig for samtlige velgeres diskusjonsdeltakelse ved de fire første valgene, betyr den ved de fire neste en god del for velgere med liten generell politisk interesse, og ved de tre siste også for de som er en del politisk interessert. Samlet gir dette et entydig mønster. Velgernes spesifikke interesse for valgutfallet får først betydning hos lite politisk interesserte velgere, og har ennå ikke fått noe å si for de politisk mest interesserte velgerne.

Partitilknytning er en tredje motivasjonsfaktor som det er naturlig å knytte til politisk diskusjonsdeltakelse, slik at velgere som identifiserer seg med et politisk parti deltar mer enn andre. Bivariate analyser viser da også en slik tendens, i den forstand at sterke partitilhengere diskuterer mer enn svake tilhengere og uavhengige velgere. For valgene på 1960- og 1970-tallet bekrefter en regresjonsanalyse i noen grad denne sammenhengen, men deretter kan den i sin helhet forklares av de andre faktorene som inngår i analysen. I mesteparten av perioden diskuterer ikke sterke partitilhengere mer enn deres generell interesse for politikk – og deres interesse for valgutfallet – tilsier. Partitilhørighet er derfor utelatt i regresjonsmodellen.

Regresjonsanalysens andre trinn viser videre at politisk engasjement påvirker forholdet mellom sosiale ressurser og diskusjonsdeltakelse. Den fra før beskjedne betydningen av kjønn forsvinner, med unntak for de to første valgene, når politisk engasjement inngår i analysen. Sammenhengen med utdannelse svekkes også, særlig ved de senere valgene, men utdannelse har fortsatt en viss selvstendig betydning, om enn i mindre grad enn tidligere. Det er med andre ord ikke kjønn i seg selv, og bare i beskjeden grad utdannelse i seg selv, som skaper forskjeller i politisk diskusjonsdeltakelse, men det forhold at menn og kvinner, og folk med forskjellig utdannelse, i ulik grad interesserer seg for politiske spørsmål.

For alder er situasjonen en annen. Med 1981-valget som enslig unntak, fremstår alder som viktigere for velgernes diskusjonsdeltakelse når politisk engasjement tas i betraktning. Forklaringen er at velgere over 60 år diskuterer mindre enn velgere under 60, samtidig som politisk engasjement er positivt forbundet med både alder og diskusjonsdeltakelse. Mens et sterkere politisk engasjement hos eldre velgere tilsier høyere diskusjonsdeltakelse hos dem enn hos yngre, motvirker tydeligvis andre forhold ved deres livssituasjon en slik påvirkning. Eldre velgere diskuterer mindre enn en skulle forvente ut fra deres politiske engasjement, og ut fra sammenhengen mellom dette og diskusjonsdeltakelse. Resultatet er at den reelle betydningen av høy alder først blir fullt ut synlig i lys av velgernes politiske engasjement.

Sett under ett viser tabell 2 at selv om deltakelse i politisk diskusjon øker svakt med økende utdannelse, er alder minst like viktig, ulike sosio-demografiske gruppers politiske engasjement tatt i betraktning. Velgernes sosiale bakgrunn betyr imidlertid lite i hele perioden fra 1969 og til i dag. Velgernes interesse for politiske spørsmål – og ved de senere valgenes også for valgutfallet – har derimot mye å si. Den samlede forklaringsevnen til modellens andre trinn er derfor, med unntak for de to første valgene, rimelig høy. Men også her er det bare små og usystematiske variasjoner over tid. Den samlede betydningen av sentrale ressurs- og motivasjonsegenskaper har endret seg lite fra slutten av 1970-tallet og frem til i dag. Det er først og fremst politisk interesserte velgere som diskuterer politikk, og blant dem er det beskjedne sosiale forskjeller, med det unntak at eldre velgere diskuterer mindre enn deres politiske interesse tilsier.

Variasjoner mellom partienes velgere

Valgkampens mange politiske samtaler mellom velgerne formidler ikke bare politikernes medierte budskap; de supplerer, modifiserer og utdyper det også. Dermed har de en selvstendig plass i valgkampen, og det er stemmer å vinne for partier som har aktive tilhengere når diskusjonen dreier seg om det forestående valget. Tabell 4, som presenterer den gjennomsnittlige diskusjonsdeltakelsen for de ulike partienes velgere, viser at det er SV-velgerne som diskuterer flittigst. Forspranget til de andre partienes velgere er størst ved de første valgene, men også ved de senere diskuterer de mer enn alle andre partiers velgere. Etter en omtrent gjennomsnittlig diskusjonsdeltakelse ved de to første – for partiet vanskelige – valgene i skyggen av EF-striden og partisplittelsen, ligger Venstres velgere nærmest SVs. Høyres velgere ligger også stabilt i overkant av snittet, og det samme gjør FrP-velgerne, om enn i litt mindre grad enn Høyres. Av de tre resterende partiene vaker AP-velgerne i hele perioden rundt gjennomsnittet, mens KrF og SP er taperne, i den forstand at deres velgere med få unntak kommer dårligst ut.6 Bortsett fra den relativt sett noe avtakende diskusjonsaktiviteten hos SV-velgerne, Venstre-velgernes lave deltakelse ved de to første valgene og en viss bedring for KrFs velgere fra midten av 1980-tallet, er det ingen klare tendenser over tid, bare mindre uregelmessige variasjoner fra valg til valg.

TABELL 4. Diskusjonsdeltakelse og stemmegivning. Gjennomsnittsverdier

 

SV

DNA

V

KRF

SP

H

FrP

Alle velgere*

1969

3.24

2.76

2.78

2.50

2.43

2.86

 

2.69

1973

2.98

2.67

2.66

2.52

2.60

2.71

2.84

2.65

1977

3.18

2.48

2.85

2.38

2.47

2.86

2.39

2.54

1981

3.37

2.60

3.07

2.45

2.59

2.91

3.00

2.70

1985

3.19

2.66

2.93

2.65

2.70

2.90

2.76

2.72

1989

3.41

2.93

3.33

2.94

3.00

3.26

3.15

3.05

1993

3.03

2.69

2.95

2.62

2.67

2.92

2.77

2.67

1997

3.18

2.89

3.07

2.74

2.73

2.99

2.94

2.86

2001

3.07

2.87

3.13

2.83

2.88

3.05

2.91

2.87

2005

3.08

2.97

3.24

2.91

2.85

3.03

2.97

2.92

2009

3.17

2.88

3.03

2.85

3.00

2.99

2.91

2.85

Tabellen viser det aritmetiske gjennomsnittet for verdiene: 1 (aldri), 2 (mer sjelden), 3 (et par ganger i uken), og 4 (daglig). * Gjelder samtlige velgere, også de som ikke har stemt eller ikke har oppgitt hvilket parti de stemte på.

At SVs velgere er ivrige diskusjonsdeltakere, er kanskje ikke så rart. Partiet er et fløyparti i opposisjon til de øvrige partiene i sentrale politiske spørsmål, oppslutningen om partiet har med unntak av valgene i 1973, 1989 og 2001 vært liten, og dårlig økonomi har begrenset mulighetene for en organisert innsats for å trekke til seg nye velgere. I en slik situasjon ønsker sikkert både engasjerte kjernevelgere og andre sympatisører å gjøre en innsats for å spre partiets politikk. Det er ikke like lett å forklare at KrFs og SPs velgere er de minst aktive. For KrFs del kan det imidlertid ha betydning at partiet har mange eldre velgere, som i hele perioden diskuterer mindre enn yngre, og mange kvinnelige, som diskuterte mindre enn menn ved de første valgene, da KrFs velgere diskuterte særlig lite.

Selv om enhver diskusjonsdeltakelse fra et partis tilhengere er til dets fordel, er det ikke likegyldig hvem av partienes velgere som diskuterer mest. Det er deres sterke partisympatisører som har best innsikt i partiets politikk, som har best forutsetninger for å argumentere på en overbevisende måte, og som sikkert også i størst grad prøver å vinne nye velgere til partiet. De diskuterer da også, med et par unntak, flittigere enn partienes øvrige velgere. Det ene unntaket gjelder KrF, der partiets sterke sympatisører avviker fra hovedtendensen i den forstand at de diskuterer mindre enn de andre partienes sterke sympatisører, mens det er langt mindre forskjeller for velgerne for øvrig. Det andre unntaket gjelder AP, der samme tendens gjør seg gjeldende etter midten av 1980-tallet, om enn i mindre grad. Dette betyr at KrF, og delvis også AP, får mindre drahjelp enn de øvrige partiene fra de av sine velgere som er best rustet til å fremme partiets politikk på en god måte i dagliglivets mange uformelle sammenhenger.

Innenfor de generelle tendensene i tabell 3 er det for alle partier noen variasjoner fra valg til valg, og neste spørsmål blir om velgernes diskusjonsaktivitet kan knyttes til partienes oppslutning ved hvert enkelt valg. Gjør partiene det bedre ved valg der deres velgere diskuterer mye, enn ved valg der de diskuterer lite? Enkelt sagt viser det konkrete bildet for hvert enkelt parti få spor av en slik sammenheng. Ved SVs gode valg i 1973 diskuterer dets velgere lite i forhold til tilgrensende valg, ved det like gode valget i 1989 er diskusjonsdeltakelsen derimot høy, og ved partiets siste gode valg i 2001, omtrent som ved nærliggende valg. Heller ikke APs velgere diskuterer spesielt mye ved det gode valget i 1969 eller spesielt lite ved det meget dårlige i 2001, og Venstres velgere diskuterer lite ved partiets gode valg i 1969. 1993-valget er ett av tre valg der SPs velgere ikke diskuterer mindre enn gjennomsnittet, men deltakelsen må likevel sies å være liten i forhold til partiets store oppslutning i forkant av den kommende EU-avstemningen. I perioden mellom 1969 til 2009 hadde Høyre to spesielt gode valg (1981 og 1985) og to spesielt dårlige (1997 og 2005), men partiets velgere diskuterer verken spesielt mye eller lite ved noen av dem. FrP-velgernes diskusjonsdeltakelse skiller seg heller ikke spesielt ut ved partiets to meget gode valg i 2005 og 2009.

Resultatene ovenfor samstemmer godt med resultatene i artikkelens første del. Det er ingen merkbar sammenheng mellom valgets karakter og velgernes oppslutning om partiene på den ene siden og velgernes diskusjonsdeltakelse på den annen. Verken for elektoratet som helhet eller for hvert enkelt partis velgere, faller høy diskusjonsdeltakelse i nevneverdig grad sammen med høy valgdeltakelse – eller særlig lav deltakelse sammen med lav valgdeltakelse.

Avslutning

Politikk er et vanlig samtaleemne når et nytt valg nærmer seg. Svært få diskuterer aldri politikk i denne perioden, og omtrent hver fjerde velger gjør det daglig. Politiske diskusjoner er slik sett en sentral del av valgkampen. På grunn av sin private karakter blir deres mulige konsekvenser likevel som regel glemt når politikere og kommentatorer i ettertid vurderer hva som var viktig for velgernes partivalg. Den store utbredelsen bør likevel ikke forundre. Som en del av en allmenn sosial omgang i arbeid og fritid krever deltakelse i politiske diskusjoner om aktuelle politiske spørsmål verken initiativ, kunnskaper eller politisk engasjement. Andre bringer ofte politiske spørsmål inn i samtalen, klare meninger gjør seg like godt som solide kunnskaper, og de som ikke ønsker å tilkjennegi egne holdninger, kan nøye seg med generelle synspunkter.

Men selv om det ikke bør overraske at mange diskuterer politikk i løpet av valgkampen, må det nok sies at deltakelsen har endret seg uventet lite i løpet av de 40 årene undersøkelsen dekker. Norge anno 2009 er på mange måter svært ulikt Norge anno 1969. Dagens velgere møter nye personlige og sosiale utfordringer med en annen utdannelses- og yrkesballast; det politiske landskapet har fått nye aktører, konfliktlinjer og stridsspørsmål; og dagens digitale samfunn rommer kommunikasjonsformer som knytter en annen type bånd mellom velgerne enn tidligere. Det er derfor en viktig observasjon at den tradisjonelle politiske samtalen mellom velgerne holder stand som en sentral del av det politiske liv og viser seg å være motstandsdyktig mot konkurransen fra nye måter å kommunisere på.

Det er også viktig at diskusjonsdeltakelsen synes å være frikoplet fra valgkampens politiske klima. Variasjonene fra valg til valg kan ikke knyttes til forhold ved valget eller valgkampen som skaper en mer eller mindre intens politisk atmosfære. Entydige og klare motsetninger inspirerer tydeligvis ikke til større diskusjonsdeltakelse enn flertydige og uklare. Høy diskusjonsaktivitet faller heller ikke sammen med høy valgdeltakelse. Tvert imot diskuterer velgerne mer foran periodens senere valg enn foran dens tidlige, da valgdeltakelsen var klart høyere. Politiske samtaler synes ikke å inspirere til større fremmøte ved valgurnene, selv om det er færre ved de senere valgene som aldri diskuterer politikk. Det er heller ingen sammenheng mellom oppslutningen om partiene ved det enkelte valg og hvor mye velgerne deres diskuterer i forkant av dem. Selv om alle partier har noen gode valg og noen dårlige i løpet av perioden, har deres velgere et tilnærmet stabilt diskusjonsmønster. Partier som tidlig i perioden har velgere som diskuterer mye, har det også i slutten av den, slik det også er for partier med velgere som diskuterer lite.

Et tilnærmet stabilt politisk diskusjonsnivå betyr ikke at alle diskuterer like mye. Selv for en så dagligdags aktivitet er det forskjeller mellom velgerne, i varierende grad bestemt av sosiale ressurser og politisk engasjement. Isolert sett er utdannelse den viktigste ressursen. I hele perioden er det en moderat økning i velgernes diskusjonsdeltakelse med økende utdannelse. Den beskjedne forskjellen som tidlig i perioden var knyttet til alder og kjønn er derimot mer eller mindre forsvunnet i slutten av den, selv om kombinasjonen av alder og kjønn fortsatt har betydning, i den forstand at eldre kvinner henger etter de øvrige velgerne. Videre diskuterer velgere over 60 år klart mindre enn deres politiske interesse skulle tilsi. For denne velgergruppens diskusjonsdeltakelse er derfor alder viktigere enn utdannelse. Det er imidlertid, ikke uventet, velgernes interesse for politikk som i særlig grad skiller mellom de som diskuterer mye og de som diskuterer lite. Gjennom hele perioden er det en klar sammenheng mellom diskusjonsdeltakelse og generell politisk interesse, og fra midten av 1980-tallet betyr også velgernes vektlegging av hvem som gjør det godt ved valget en god del. Derimot har velgernes tilknytning til partiene i seg selv liten betydning.

Den økningen i diskusjonsnivået som kan registreres mellom første og siste del av undersøkelsens 40 år, kan særlig knyttes til to aspekter ved utviklingen i løpet av perioden. For det første medvirker en stabil, om enn svak, positiv sammenheng mellom diskusjonsdeltakelse og utdannelse til en noe høyere diskusjonsdeltakelse fordi utdannelsesnivået har økt jevnt og trutt. Dernest trekker svekkelsen av båndene mellom partiene og velgerne i samme retning, gjennom velgernes økende vektlegging av hvem som vinner valget. Derimot ser ikke de senere års fremvekst av en helt ny kommunikasjonsteknologi, med de muligheter den har skapt for kontakt mellom kjente og ukjente, ut til å spille noen vesentlig rolle – heller ikke for unge velgere. Moderne og mer upersonlige måter å «snakke på» synes heller å supplere enn å erstatte den gode gamle personlige politiske samtalen. Én grunn til at politisk diskusjon fortsatt en viktig del av valgkampen, er ganske sikkert at et flertall av velgerne føler at landets politiske kurs er viktig for dem. En annen er nok at politikk er et naturlig og greit samtaleemne når velgere i forkant av et valg møtes i ulike sosiale sammenhenger.

Om artikkelen

Bernt Aardal fortjener en stor takk for nyttige kommentarer til et første utkast til artikkelen, og Atle Haugsgjerd for nødvendig datateknisk bistand.

Referanser

Bergh, J. (2013). Valgdeltakelse i ulike aldersgrupper. Notat. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Cohen, J. & Cohen, P. (1983). Applied Multiple Regression/Correlation Analysis for the Behavioral Science. Hillsdale: Lawrence Erlbaum.

Delli Carpini, M., Cook, F. L. & Jacobs L. (2004). Public Deliberation, Discursive Participation and Citizen Engagement: A Review of the Empirical Literature. Annual Review of Political Science, 7:315–344.

De Vreese, C. H. & Boomgaarden H. G. (2006). Media Message Flows and Interpersonal Communication. Communication Research, 33:19–37.

Enjolras, B., Karlsen, R., Steen-Johnsen, K. & Wollebæk, D. (2013). Liker–liker ikke. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Eveland, Jr., W. P. (2004). The Effect of Political Discussion in Producing Informed Citizens: The Roles of Information, Motivation, and Elaboration. Political Communication, 21:177–193.

Eveland, Jr., W. P. & Scheufele, D. A. (2000). Connecting News Media Use with Gaps in Knowledge and Participation. Political Communication, 17:215–237.

Haugseth, J. F. (2013). Sosiale medier i samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget.

Karlsen, R. (2007). Den første internettvalgkampen? Velgernes informasjonskilder. I Aardal, B. (red.), Norske velgere (s. 281–3  302). Oslo: Damm.

Karlsen, R. (2011). Velgernes valgkamp. I Aardal, B. (red.), Det politiske landskapet (s. 41–63). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Katz, E. & Lazarsfeld, P. (1955). Personal Influence. New York: Free Press.

Lake, R. & Huckfeldt, R. (1998). Social Capital, Social Networks, and Political Participation. Political Psychology, 19:567–584.

Lazarsfeld, P., Berelson, B. & Gaudet, H. (1944). The People´s Choice. New York: Colombia University Press.

Lewis-Beck, M. (1980). Applied Regression. An Introduction. Beverly Hills: Sage.

Lindlof, T. (1988). Media Audiences as Interpreting Communities. Communication Yearbook 11. Newbury Park: Sage.

Martinussen, W. (1973). Fjerndemokratiet. Oslo: Gyldendal.

Martinussen, W. (2003a). Folkestyre? Politisk medborgerskap i Norge over den siste generasjonen. Rapport 59. Oslo: Makt- og demokratiutredningen 1998–2003.

Martinussen, W. (2003b). Demokrati og sosial ulikhet. Politisk deltakelse i Norge i etterkrigstida. Sosiologisk tidsskrift, 11:203–247.

Milbrath, L. & Goel, M. (1977). Political Participation. Chicago: Rand McNally.

Narud, H. M. & Valen, H. (1996) Decline of Electoral Turnout: The Case of Norway. European Journal of Political Research, 29:235–256.

Ringdal, K. (2001). Enhet og mangfold. Bergen: Fagbokforlaget.

Rose, L. & Waldahl, R. (1982). The Distribution of Political Participation in Norway. Scandinavian Political Studies, 5(NS):285–314.

Scheufele, D. A. (2002). Examining differential Gains from Mass Media and their Implications for Participatory Behavior. Communication Research, 29:46–65.

Sears, D. (1969). Political Behavior. I Lindzey, G. & Aronson, L. (red.), The Handbook of Social Psychology, vol. 5. Reading: Addison-Wesley.

Statistisk sentralbyrå, Statistikkbanken (2014). Tabell 06938. Hentet fra www.ssb.no/statistikkbanken juni 2014.

Strømsnes, K. (2003). Folkets makt. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Teorell, J. (2006). Political Participation and three Theories of Democracy: A Research Inventory and Agenda. European Journal of Political Research, 45:787–810.

Valen, H., Aardal, B. & Vogt, G. (1990). Endring og kontinuitet. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Valen, H. & Aardal, B. (2000). Valgforskning i mer enn 40 år. I Engelstad, F. (red.), Kunnskap og refleksjon. 50 års samfunnsforskning. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Waldahl, R. (2007). Opinion og demokrati. Oslo: Universitetsforlaget.

Zukin, C., Keeter, S., Andolina, M. & Jenkins, C. (2006). A New Engagement? Political Participation and the Changing American Citizen. Oxford: Oxford University Press.

Aardal, B. & Valen H. (1995). Konflikt og opinion. Oslo: NKS-forlaget.

Aardal, B. & Valen H. (2001). Notat om norsk valgforskning. Vedlegg 10 i NOU 2001:3, Velgere, valgforskning, valgte. Oslo: Kommunal- og regionaldepartementet.

1I analysen er variabelen snudd slik at verdien 1 betegner «aldri» og verdien 4 «daglig», noe som gir intuitivt mer forståelige resultater.
2Jeg beregner altså det aritmetiske gjennomsnittet for verdiene 1 (aldri), 2 (mer sjelden), 3 (et par ganger i uken) og 4 (daglig). For en variabel på ordinalskalanivå er det strengt tatt ikke statistisk korrekt, men likevel den måten som best gir en lett tilgjengelig innsikt i hvilke endringer som har funnet sted i ulike gruppers diskusjonsdeltakelse. Målsetningen er ikke å foreta en detaljert analyse av forskjellene, men å indikere hvordan ulike gruppers diskusjonsdeltakelse ligger an i forhold til gjennomsnittet, og hvordan forholdet mellom dem har endret seg.
3Skjønnsmessig vurdert, med støtte i valgundersøkelsenes spørsmål om hvilke saker velgerne mente var viktigst for deres stemmegivning.
4Til og med valget 1981 lød spørsmålet: Vil De si at De i alminnelighet er meget interessert, en del interessert eller lite interessert i politikk? Fra og med 1985-valget ble spørsmålet endret til: Vil du si at du i alminnelighet er meget politisk interessert, ganske interessert, lite interessert, overhodet ikke interessert? For å få mest mulig sammenlignbare resultater over tid, har jeg slått sammen kategoriene «lite interessert» og «overhodet ikke interessert» for disse valgene, slik at variabelen har tre kategorier for samtlige valg. Siden det for alle valg med den nye spørsmålsformuleringen er svært få (2,2 % – 7,3 %) som svarer «overhodet ikke interessert», betyr denne tilpassingen lite.
5Spørsmålet lød slik: Når vi ser tilbake på valget nå i høst, vil du si at du personlig brydde deg mye om hvilket parti eller hvilke partier som vant valget, brydde du deg en del om det, eller spilte det liten rolle for deg personlig?
6En mulig forklaring på disse forskjellene kan være å finne i utdannelsesforskjeller mellom partienes velgere. En kontroll for utdannelse viser imidlertid at variasjonene mellom partiene i hovedsak holder seg, selv om variasjonene fra år til år er litt mindre konsistente og i noen grad påvirket av et lite tallgrunnlag for de minste partiene.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon