Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Forenklingens verdiverden

HAUGSETH, JAN FRODE. Ph.d. i sosiologi, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet 2012. Førsteamanuensis i pedagogikk ved Høgskolen i Sør-Trøndelag siden 2013.

jan.f.haugseth@hist.no

  • Side: 440-469
  • Publisert på Idunn: 2014-11-05
  • Publisert: 2014-11-05

Moderne kunnskapsarbeid har gjennomgått en transformasjon de siste 15 årene. Forestillinger om smidighet og tilpasning i nyere styringslitteratur foreslår at endringene bygger på en forlengelse av individorientert prosjekt- og nettverkstankegang slik denne ble formulert på 80- og 90-tallet. De nye metodene fremmer imidlertid isolasjon, regulering og resultatorientering. Ut fra et korpus bestående av 12 bøker i smidig utvikling og prosjektledelse, anvender jeg Boltanski og Thévenots fransk-pragmatiske rammeverk for å konstruere en verdiverden rundt prinsipper om forenkling og klarhet. Artikkelen åpner med en nærmere presentasjon av begrepet verdiverden og en kort innføring i det fransk-pragmatiske handlingsteoretiske rammeverket. Deretter diskuterer jeg bak-grunnen for at jeg begynte å lete etter en «ny» verdiverden, samt utvalg og metode. I diskusjonsdelen presenterer jeg forenklingens verdiverden etter Boltanski og Thévenots grammatiske oppsett. Avslutningsvis gir jeg noen argumenter for at forenklingens verdiverden representerer en egen generell form for verd.

THE WORLD OF SIMPLICITY

Modern knowledge work has undergone a transformation in the past 15 years. Notions of agility and adaptability in recent management literature suggest that the change is an extension of the individual-oriented project and network logics of the 1980s and 1990s. But the new business methodologies promote regulation and result orientation. Based on a corpus of 12 books on agile development and project management, I apply Boltanski and Thévenot’s French-pragmatic framework to construct an order of worth where simplicity and clarity are the key principles justifying change. The article starts with a short presentation of the concept of generalized worlds of worth and is a brief introduction to French-pragmatic action theory. I discuss why I began searching for a world of simplicity before presenting the methodical approach and selection. In the discussion section, I present the world of simplicity in light of Boltanski and Thévenot's grammatical setup, and in conclusion I argue that the world of simplicity represents a general form of worth separate from others.

Keywords: fransk pragmatisme, kultursosiologi legitimering, kritikk

 

Forestillingen om at samfunnet kan studeres i lys av kognitive tankesett har stått sentralt i sosiologien siden Durkheims begrep om kollektiv bevissthet. Begreper som diskurser, rasjonaliteter og logikker har etter hvert blitt utviklet for å forklare sammenhengen mellom kognitive kategoriseringer og ulike sosiale felt. Begrepet verdiverden (Boltanski & Thévenot 2006) er et relativt nytt begrep som åpner for å studere logikker kvalitativt og komparativt – over tid eller mellom kulturer – i lys av kritikker med referanse til generelle former for verd.1 Begrepet kan bidra til å belyse transformasjon og endring med hensyn til både mikro- og makrososiologiske dimensjoner, både innad og på tvers av politiske akser og kategorier som klasser og felt (Blokker 2011; Jagd 2011).

I denne artikkelen beskriver jeg en hittil ubeskrevet verdiverden som jeg kaller forenklingens verdiverden, med bakgrunn i en analyse av 12 bøker om smidig utvikling og prosjektledelse. Denne verdiverdenen er konstruert rundt et grunnleggende prinsipp om forenkling eller klarhet. Prinsippet er typisk knyttet til et allment gode ved at det frigjør plass eller tid, eller bidrar til at noe blir enklere, klarere, mer tilgjengelig eller gjennomførbart. Forenklingens verdiverden utfyller universet av verdiverdener som er beskrevet av Boltanski og Thévenot (2006) og Boltanski og Chiapello (2005).

Presentasjon av teoretisk rammeverk

Verdiverdener som uttrykk for generelle former for verd

To av sosiologiens klassiske utfordringer er å forklare hvordan overordnete sosioøkonomiske og kulturelle endringer for det første aldri er entydige, og for det andre mulig å påvirke for individuelle aktører. Boltanski og Thévenot (1999, 2006) har gjennom sin forestilling om verdiverdener gitt et perspektiv på hvordan disse utfordringene kan håndteres. Begrepet verdiverden må ikke forveksles med begrep som sosial verden eller livsverden. Derimot er det beslektet med sosiologiske forestillinger om diskurser, rasjonaliteter eller logikker, som alle har til felles at de impliserer eksistensen av mer eller mindre sammenhengende tankesett som gir føringer for menneskelige aktiviteter. Imidlertid rommer begrepet noen egne forutsetninger. For det første forutsettes det at idealer og elementer fra virkeligheten kan samles i egne «verdener» og settes i forhold til et prinsipp2 som brukes for å rangere mening, mennesker og materielle objekter. For det andre forutsettes det at selv om en gitt verdiverden uttrykkes språklig, representerer den ikke bare et vokabular men også en gitt moralsk verd. For det tredje forutsettes det at verdiverdener ikke kan bli allmenngyldige eller hegemoniske. Det finnes et mangfold av verdiverdener, de varierer i utbredelse, og de kan endre karakter.

Verdiverdenene representerer egne kognitive former av «det gode», og eksisterer bare gjennom at de blir anerkjent og gyldiggjort av aktører. De kan observeres når mening legitimeres eller rettferdiggjøres, for eksempel i diskusjoner og i tekster. En verdiverden er ofte omstridt, og dens mening og relevans i ulike situasjoner er gjenstand for debatt. Dette gjør også at verdiverdener ikke har helt klare grenser. De er ikke statiske over tid, og de skifter i noen grad med det empiriske materialet vi studerer. Ekvivalensprinsippet i kjernen av en verdiverden representerer imidlertid en relativt tidløs konstant. Hvilke ord, subjekter, objekter, relasjoner og praksiser som vurderes i henhold til denne konstanten varierer fra empiri til empiri – men kan også være bemerkelsesverdig like. Dette er noe av det som gjør rammeverket originalt og anvendelig.

Forestillingen om verdiverdener kan bidra til å belyse hvordan forestillinger om moral og verdighet er foranderlige over tid eller mellom kulturer, og hvordan disse endringene er betinget både av aktørenes gyldiggjøring og tilgjengelige grammatiske og materielle ressurser. Det sosiologien vinner på å kunne forklare endring med referanse til generelle former for verd er at pluralistiske og komparative aspekter kan håndteres mellom ulike nivåer, epoker og kulturer.

Fransk pragmatisk sosiologi

Begrepet verdiverden tilhører et handlingsteoretisk rammeverk som har blitt kjent som fransk pragmatisk sosiologi (Benatouil 1999).3 For å kritisere, mobilisere, overbevise eller vinne diskusjoner, er aktører nødt til å forme argumenter med referanse til noe som flere oppfatter som allment godt. Det finnes et mangfold av «gode» idealer, og aktørene står fritt til å henvise til så mange idealer de ønsker, eller sette dem sammen til ulike konfigurasjoner.

Rammeverket tar hensyn til at aktører er økonomiske og rasjonelle i den forstand at de gis evne til å investere og formulere ulike kritikker med referanse til en eller flere verdiverdener, og kritikkene anerkjennes som drivkrefter for endring i organisasjoner og samfunn. Dette betyr ikke at aktører uten videre kan forvente å få forståelse for å vise til en hvilken som helst av disse verdiverdenene i enhver situasjon, en referanse må først bestå en kvalifisering eller gyldiggjøring som må anerkjennes av flere.4 Rammeverket tar dermed også hensyn til en kulturell og strukturell komponent: for å vinne fram må kritikker formuleres i tråd med etablerte praksiser, allmenne idealer og virkelighetsoppfatninger – som allerede er godt etablert i samfunnet. Sosial endring basert på kritikker er dermed langsom og krever bred mobilisering.

Sju verdiverdener

Boltanski og Thévenot (2006) og Boltanski og Chiapello (2005) har beskrevet til sammen sju verdiverdener. Disse kalles den artistiske, den hjemlige og den kollektive verden, verdenen for berømthet, markedsverdenen, den industrielle verden og den prosjektorienterte verden (se tabell 1). Det finnes ikke noe endelig antall verdiverdener, men disse sju blir trukket fram som spesielt stabile, historiske konstruksjoner.5

Tabellen nedenfor skrevet inn med ulike verdiverdener i en loddrett kolonne, og et utvalg av kategoriene som utgjør rammeverket for å analysere verdiverdener i en vannrett rekke. Kategoriene jeg har tatt med her er ekvivalensprinsipp (overordnet måleprinsipp for å sammenligne verd i en verdiverden), verdighetstilstand (hva er det som gjør folk/ting verdige?), investering (hva investeres, hva kan potensielt øke verd, og hva må ofres?) og naturlig handling (verb som binder sammen verdige subjekter, objekter og handlinger).

I kjernen av verdiverdener står ekvivalensprinsippet som brukes for å rangere eller måle en gitt type verd. I den industrielle verdiverden er dette prinsippet effektivitet. Prinsippet gjør det mulig å måle eller teste hvorvidt x er mer eller mindre effektiv enn y – om et menneske er mer effektivt enn et annet menneske, om en robot er mer effektiv enn x antall mennesker eller hvorvidt ulike typer organiseringer av arbeidet er mer eller mindre effektive.

TABELL 1. Sju verdiverdener

Verdiverden

Ekvivalens-prinsipp

Verdighetstilstand

Investering (hva ofres)

Naturlig handling

Artistisk

Inspirasjon

Kjærlighet, lidenskap, kreativitet

Rutiner og stabilitet

Å skape, å oppdage og å forestille (seg)

Hjemlig

Tradisjon, generasjon, hierarki

Vaner, karakter, å ha naturlig autoritet

Egoisme, selviskhet (i stedet påtar man seg plikter)

Å reprodusere, gi og motta

Berømthet

Offentlig anerkjennelse

Å bli gjenkjent, å nyte respekt

Anonymitet og hemmeligheter

Å overbevise, å tiltrekke

Kollektiv

Den kollektive vilje, alle

Sivile rettigheter, deltakelse

Personlig vinning

Å samle, mobilisere og forene

Marked

Konkurranse, rivalisering

Behov, egoisme, kjærlighet til ting

Sympati, emosjonell distanse

Å kjøpe, selge, konkurrere

Industriell

Effektivitet, ytelse

Arbeid, energi, å utnytte et potensial

Innsats, investeringer (i tradisjonell forstand)

Å virke, å optimalisere

Prosjekt-orientert

Aktivitet

Å knytte sammen subjekter (og objekter)

Alt som vanskeliggjør tilgjengelighet eller bevegelse

Å danne nettverk

Forenklet framstilling etter Boltanski og Thévenot (2006) og Boltanski og Chiapello (2005).

For å uttrykke noe om verdien av høy produksjon, effektivitet og det å investere energi, er aktører mer eller mindre nødt til å referere til ord eller idealer som Boltanski og Thévenot har plassert i den industrielle verdiverden. Relasjonen til ekvivalensprinsippet effektivitet kan i en organisasjonskultur bli framstilt som gitt og moralsk rettferdig. Det tas i dag som en selvfølge at høyt utdannede ingeniører skal jobbe mer effektivt enn ufaglærte, og at de derfor fortjener høyere lønn. Det regnes som mer fornuftig å ha en plan enn å ikke ha en plan, og at det er en dyd å investere riktig og realisere et potensial. Det industrielle tankesettet kan også gjenkjennes på andre felt, for eksempel i idrettskonkurranser. I mange idretter, fra maraton til fotball, finnes det en verd som ikke bare er knyttet til prestasjon som kan måles objektivt, men til å investere energien sin jevnt. Denne formen for verd er imidlertid vesensforskjellig fra verdigheten assosiert med å vinne, som kan forstås ut fra markedsverdenen. Her er konkurranse ekvivalensprinsipp. Ofte, men ikke alltid er det et samspill, sånn at den parten som disponerer kreftene best også vinner. Hvis et fotballag som har spilt passivt eller dårlig vinner, regnes det gjerne som ufortjent. Disse er imidlertid ikke de eneste verdiverdenene som er gyldige på feltet. En typisk kritikk som rettes mot idrettsarrangement er at det kan være for mye fokus på prestasjonsmålinger og konkurranse. Spesielt gjelder dette i breddeidretten, som mange mener bør være en arena for inkludering. I OL finnes det populære estetiske disipliner, for eksempel ulike snøbrett-grener og kunstløp. Inkludering og estetikk hører hjemme i en henholdsvis kollektiv og artistisk verdiverden. Representasjonen og sammensetningen av moralske kritikker og vurderinger på ulike felt kan analyses kulturkomparativt.

Kritikk, testing og kompromiss

Mangfoldet av idealer, tolkninger og verdenssyn som eksisterer på et felt er utgangspunktet for den sosiale kritikkens uunngåelighet og potensial. Kritikker har den egenskapen at de berører ømme punkter i sosiale systemer, samtidig som de kan lansere forslag til forbedringer – og dermed lede til sosial endring. For å forklare dette ser Boltanski og Thévenot sosiale situasjoner og relasjoner i lys av forestillinger om styrketester og legitimeringstester. En styrketest trenger i utgangspunktet ikke å legitimeres. Den er lokal og kontekstavhengig. Om en styrketest kan vinnes, avhenger først og fremst av styrken til de involverte partene. En legitimitetstest er også en slags styrketest, men her ligger styrken i statusen til de involverte partene og argumentene som lanseres. Om en legitimitetstest skal anerkjennes og bestås, må kritikkene og idealene den viser til bli oppfattet som relevante og relatert til virkeligheten. Suksessfylte kritikker blir brukt for å utfordre den eksisterende orden, eller så tvil om statusen til de eller det kritiserte. Det er selvsagt ikke alltid kritikk fører til endring, eller at den i det hele tatt når fram til det eller den som kritiseres. Men hvis kritikken oppfattes som legitim, vil den potensielt resonere med flere, gjentas, forsterkes gjennom ytterligere testing og til slutt kunne føre til sosial endring.

I dette perspektivet trenger alle sosiale systemer sine fiender og sine kritikere for å finne nye løsninger på problemer, innarbeide mekanismer som oppfattes som rettferdige og gjenvinne moralsk støtte i tider med endringer. Kritikk kan føre til endring på minst tre måter. For det første kan tidligere idealer og prinsipper miste gyldighet og gjøre plass for nye. For det andre kan det kritiserte systemet endre seg i retning av noe som oppfattes som mer rettferdig. For det tredje kan det kritiserte systemet tilpasses til å omgå kritikken og finne løsninger som verken er optimale eller mer rettferdige, men vanskeligere å kritisere (Boltanski & Thévenot 2006:40–42, Boltanski & Chiapello 2005:27–35).

Handling og legitimering i virkelighetens verden er sjelden forankret i idealer plassert i rene verdiverdener. Et kompromiss er et verdisystem som er formet med referanse til flere ulike verdiverdener. Slike reisverk vil ikke være stabile hvis aktørene forsøker å bli enige om hvilket av evalueringsprinsippene i de sammensatte verdenene som er det viktigste (Boltanski & Thévenot 2006:282–83, 336–38). Stabile kompromiss kan imidlertid bidra til å rekonfigurere verdiverdenene og knytte dem til nye prinsipper. På lengre sikt kan kompromiss dermed danne grunnlag for etablering av nye verdiverdener.

Utvalg og metode

La oss dykke inn i empirien. Idéen om å lete etter det jeg beskriver som forenklingens verdiverden kom i løpet av en studie gjennomført i seks IKT-organisasjoner lokalisert i Norge. Her ville jeg opprinnelig beskrive hvordan såkalt hackerkultur (Himanen 2001; Castells & Himanen 2002) – en arbeidskultur hvor utøverne er frie, kreative og selvstyrte – manifesterte seg og reproduserte seg i ulike typer IKT-organisasjoner gjennom grenseanalyse. Utvalget mitt besto av 23 programmerere og ledere, og intervjuopplegget mitt besto blant annet av å spørre hvordan informantene mine ville beskrive god og dårlig arbeidskultur, en god kollega eller distansere seg fra en dårlig kollega. Mens grenseanalyse ofte har vært forbundet med å markere avstand til «de andre» eller «det skitne», så jeg etter grenser som ble brukt både for å markere distanse og for å beskrive idealer, kollegaer og miljø man strakk seg imot og så opp til. Informantenes grensetrekkinger ga fire ulike forståelser av idealer forbundet med god programvareutvikling. Disse kalte jeg hackeridealer, ingeniøridealer, hybride idealer og smidige idealer.

Hackeridealene besto stort sett av moralske grensetrekkinger som framhevet verdien av lek, lidenskap og eksperimentering. Evne til å tilegne seg ny kunnskap selv, å benytte autonomi til noe konstruktivt, god fantasi og vilje til å eksperimentere eller gode prestasjoner, var symbolske trekk en liten gruppe informanter brukte for å skille mellom gode og dårlige utviklere. Hackeridealene var sammensatte og inneholdt referanser til den artistiske, familiære og kollektive verdiverden, samt idealer forbundet med konkurranse og marked.

Ingeniøridealene besto i store trekk av kulturelle grensetrekkinger som holder seg innenfor den industrielle verdiverdenen. Gode planer, effektive løsninger og målbare resultater ble regnet som verdifulle faglige egenskaper.

De hybride idealene betonte viktigheten av å være sosial i tillegg til å være faglig dyktig. Idealene inneholdt referanser til kulturelle og moralske grensedragninger som kunne plasseres i industrielle, kollektive og prosjektorienterte verdiverdener. En god hybrid utvikler ble beskrevet som en person som hadde både gode sosiale egenskaper og evne til å danne og vedlikeholde nettverk.

De smidige idealene er satt sammen av stort sett kulturelle grensetrekkinger som framhevet verdien av å forenkle, fokusere, konsentrere, filtrere, isolere seg og å slå av (teknologi). Dette er verb som ikke fantes i de sju etablerte verdiverdenene, men som i utvalget mitt ble brukt for å danne et mikrokompromiss sammen med den industrielle verdiverden.

I de seks organisasjonene jeg besøkte eksisterte disse fire faglige verdighetene i spenning, og de hadde intern koherens på den måten at informantene i intervjusituasjonen ikke gyldiggjorde god faglig praksis på tvers av kategoriene. Smidige idealer ble verdsatt av en distinkt gruppe av utviklere som så ut til å både trives og som hadde en langt lettere tilnærming til arbeidet enn både «hackerne» og de mer industrielt orienterte «ingeniørene». Mange av de «smidige» informantene trakk grenser mellom seg selv og mot personer som etter deres mening laget for komplekse løsninger, som fordypet seg, brukte for lang tid på å løse en oppgave eller som hadde for mange jern i ilden i samtidig. De var heller ikke særlig begeistret for detaljerte planer, men verdsatte heller det å jobbe enklere og smartere.

Dette var for meg uventede funn som isolert sett ikke kunne forklares ut fra de sju verdiverdenene som allerede var beskrevet. Jeg jobbet først ut fra en tanke om at jeg lette etter en slags forskyvning i den industrielle verdiverden, som jeg kunne bruke for å skildre en slags pågående (re)industrialisering av kunnskapsarbeidet. Underveis i analyseprosessen ble det imidlertid mer og mer tydelig at mange informanter uttrykte en faglig verd uten at effektivitet (ordnende prinsipp i den industrielle verdiverden) kunne være det sentrale referansepunktet. Jeg la først merke til det i uttalelsen fra informanten Craig.

From my perspective I'm happy with people when they have written things that work, and when it's easy to understand and explain. [...] Things I appreciate with developers are for example if they maintain a bit of code, that they are aware of making changes to it that changes the way [the program] behaves. And respecting the fact people might already be using the software that they want to change, and maybe it's not ideal, or they don't think their design isn't clean enough, or that it's something they got wrong. And they would like to fix – the really good software engineers knows [...] when to accept that they made a mistake, and that it will not really be fixed in the way they like, and the less good ones don't know when to leave it alone (Craig).

Jeg begynte å lete etter andre definisjoner og grensetrekkinger som framhevet det å begrense seg, å legge ting bort eller å la ting være i fred. Jeg fant referanser til ryddighet, formidling, det å skjerme seg og slå av e-post, telefon og sosiale medier. Idealer som ikke alltid økte effektiviteten, men som fremmet konsentrasjon og fokus, og som ble regnet som et gode ut fra et ekvivalensprinsipp som refererte til forenkling eller klarhet. Etter hvert ble det nødvendig å finne ut om idealene som alluderte til forenkling var så tydelige at de kunne beskrives som en koherent verdiverden, og det kunne jeg ikke se tydelig nok ut fra intervjuene mine. Jeg begynte da å orientere meg i management-litteraturen som enkelte av informantene refererte til.6

Datastøttet analyse av management-bøker

Boltanski og Chiapello (2005:57–58) analyserte håndbøker for managere for å beskrive formasjonen av det de kaller den prosjektorienterte verdiverden. Denne typen litteratur kan leses på minst to nivåer: For det første kan den leses som beskrivelser av praksiser og råd til ledere som ønsker å lede sin organisasjon mot suksess og økt profitt. For det andre kan den leses som moral; den har et gjennomført normativt og argumenterende uttrykk som beskriver organisasjonspraksis slik forfatterne mener den bør være. For å lete etter spor av det som skulle bli forenklingens verdiverden, gjennomførte jeg derfor en datastøttet semantisk analyse av et tekstkorpus bestående av tolv management-bøker om smidig (agile) programvareutvikling og prosjekt-management utgitt mellom 2000–2010.7

Smidig utvikling eller smidig prosjektutvikling er en paraplybetegnelse på metoder eller metodologier som anvendes innen programvareutvikling og tilgrensende områder. Smidige metoder vokste fram i IKT-konsulentmiljøer i USA fra midten av 90-tallet og framover. Smidig utvikling kalles smidig fordi metodologiene skal håndtere IKT-bransjens stadige behov for tilpasning og endring av både form og målsetninger i produksjonen. Det finnes flere ulike retninger; i denne analysen har jeg tatt med bøker fra tre av disse: XP, Scrum og Lean Development. Retningene XP og Scrum er mest utbredt (både globalt og i Norge) og tilhører den opprinnelige første generasjonen av smidige metodeverktøy som går tilbake til midten av 90-tallet. Lean Development har som ambisjon å være et utviklet og helhetlig styringsverktøy for store kunnskapsorganisasjoner. Lean har sitt utgangspunkt i Toyota Production System (TPS) som ble utviklet mellom 1948 og fram til 70-tallet, men er her tilpasset programvareutvikling. Strategier for å øke produktivitet i IKT-organisasjoner har pågått de siste 15 årene, og de smidige løsningsforslagene ser ut til å være del av en global trend. Forrester Research hevdet i 2009 at smidig utvikling har blitt mainstream, med en utbredelse på ca. 35 % globalt (West & Grant 2010; Laanti, Salo & Abrahamsson 2011). Både Apple, Microsoft og Google bruker i dag smidig prosjekt-management for å organisere arbeidet.

Korpuset

De engelskspråklige bøkene som utgjør korpuset i analysen framstiller kvaliteter og idealer i arbeidspraksisen, svakheter med tidligere metoder og praksiser, og beskrivelser av ulike oppgaver og roller i IKT-organisasjoner. Bøkene er valgt ut fra at dette er populære bøker som skildrer arbeidet informantene mine refererte til, med forfattere som regnes som opphavsmenn til smidige metoder og som ellers hadde høye vurderinger i nettbutikken Amazon.com. Bøkene har den hensikt å øke bevissthet, drøfte teori og gi beskrivelser av god faglig praksis for programmerere og ledere. Mitt utvalg skiller seg fra Boltanski og Chiapellos utvalg gjennom at bøkene er gjennomført lengre og større, samtidig som jeg har færre bøker med i utvalget. Bøkene er gitt ut i perioden 2000–2010 under emnene project management eller agile software development.

  1. Beck, K. & Andres, C. (2004). Extreme Programming Explained: Embrace Change (2. utg.). Addison-Wesley Professional.

  2. Beck, K. & Fowler, M. (2000). Planning Extreme Programming (1. utg.). Addison-Wesley Professional.

  3. Berkun, S. (2005). The Art of Project Management (1. utg.). O’Reilly Media.

  4. Cockburn, A. (2001). Agile Software Development (2. utg.). Addison-Wesley Professional.

  5. Cohn, M. (2005). Agile Estimating and Planning (1. utg.). Prentice Hall.

  6. Cohn, M. (2009). Succeeding with Agile: Software Development Using Scrum (1. utg.). Addison-Wesley Professional.

  7. Gyurky, S. M. (2006). The Cognitive Dynamics of Computer Science: Cost-Effective Large Scale Software Development (1. utg.). Wiley-IEEE Computer Society Pr.

  8. Jeffries, R., Anderson, A. & Hendrickson, C. (2000). Extreme Programming Installed (1. utg.). Addison-Wesley Professional.

  9. Lui, K. M. & Chan, K. C. C. (2008). Software Development Rhythms: Harmonizing Agile Practices for Synergy (1. utg.). Wiley-Interscience.

  10. Martin, R. C. (2008). Clean Code: A Handbook of Agile Software Craftsmanship. (1. utg.). Prentice Hall.

  11. Pichler, R. (2010). Agile Product Management with Scrum: Creating Products that Customers Love (1. utg.). Addison-Wesley Professional.

  12. Poppendieck, M. & Poppendieck, T. (2009). Leading Lean Software Development: Results Are not the Point (1. utg.). Addison-Wesley Professional.

Elleve av bøkene er utgitt av USA-amerikanske forlag, og en [9] er utgitt i Hong Kong. Tre av bøkene er ikke direkte knyttet til smidig utvikling, men inneholder likevel sentrale partier med prosjekthåndtering i IKT-organisasjoner [3, 7] eller utviklingsmetodikk [9].

Framgangsmåte

Jeg bruker utvalget for å trekke ut forståelser og moralske trekk som skiller seg ut fra innholdet i de sju andre verdiverdenene.8 Resultatet kodifiserer jeg som forenklingens verdiverden, en åttende verdiverden, ved å benytte den samme grammatikken som Boltanski og Thévenot brukte i On Justification (2006). Spørsmål jeg har hatt i bakhodet under lesningen er, i tråd med Boltanski og Chiapello (2005:64): Hvilke problemer trekkes fram av forfatterne? Hvilke svar har forfatterne på disse problemene? Hvilke aspekter ved situasjonen som er under lupen forkastes? I den datastøttede analysen bruker jeg elektroniske og scannede versjoner av bøkene, konvertert til ren tekst. Jeg fjernet innholdsfortegnelse, referanser og søkeordregister først og sist i bøkene for å begrense antallet falske treff, og satt da igjen med tolv tekstdokumenter med en størrelse på 7 250 823 bytes og 1 188 650 ord.

Programvaren jeg brukte, Tropes, er laget for Windows-systemer og kan lastes ned gratis fra <http://www.semantic-knowledge.com/tropes.htm>. Tropes gjør det mulig å analysere innhold etter hvilke ord og uttrykk som blir brukt og hvordan ordene står i relasjon til hverandre. Man får en oversikt over setninger og avsnitt med ord som ofte klynger seg sammen på ulike måter. Brukeren kan lage egne sammenhenger, entiteter og kategorier og sette dem sammen til et «scenario». Scenariet kan brukes for å lete etter lingvistiske eller semantiske mønster eller, som i mitt tilfelle, logikker. Forenklingens verdiverden ble konstruert som et scenario samtidig som jeg leste korpuset. Scenariet brukte jeg for å søke gjennom korpuset med henblikk på å finne logiske sammenhenger og relasjoner. For å sammenligne representasjonen av ulike verdiverdener i korpuset, skrev jeg også inn grammatikkene fra de engelske oversettelsene av On Justification og The Spirit of the New Capitalism som egne scenarier. Dermed fikk jeg en kvantitativ telling av representasjonen av ord og uttrykk som hører hjemme i de ulike verdiverdenene.

TABELL 2. Kvantitativ representasjon av åtte verdiverdener i det smidige korpuset

Logic of simplicity

28 016

Industrial logic

27 493

Network logic

18 725

Domestic logic

14 142

Inspirational logic

12 117

Reputational logic

8 489

Civic logic

1 846

Commercial logic

606

Kvantitativt dominerer forenklingens logikk og den industrielle logikken, noe som antyder at forståelser som refererer til forenklingens verdiverden og den industrielle verdiverden vies mye plass i forhold til de andre logikkene. I resten av artikkelen legger jeg imidlertid ikke vekt på denne kvantitative tellingen, som ikke viser hvorvidt ordene er brukt i positiv eller negativ forstand. Den tar heller ikke hensyn til hvilken relasjon ordene står i. Jeg har ikke skrevet inn verdiverdenene til Boltanski og Thévenot og Boltanski og Chiapello på samme måte eller med de samme verktøyene som de gjorde. De identifiserte sine verdiverdener i franskspråklige korpus, og ordene er i ettertid oversatt til engelsk og programmert inn i Tropes av meg uten at jeg har hatt mulighet til å kode kategoriseringer på nøyaktig samme måte. Den kvantitative representasjonen peker likevel på noe viktig – nemlig at forenklingens verdiverden finnes, og at den gyldiggjøres i dette tekstmaterialet. Den kvalitative meningen, hvor dette verdisystemet kommer til uttrykk og hva det betyr, må imidlertid leses ut fra tekstene. I presentasjonen av verdiverdenen refererer jeg til passasjer hvor forenklingens logikk blir gyldiggjort. Metodisk ligner dette på måten Boltanski og Chiapello (2005:539–557) gjennomførte sin analyse.

Kritikker i korpuset – forenkling som viktig prinsipp

Oppsummert inneholder korpuset kvalitative referanser til alle sju verdiverdener som hittil er beskrevet. Forenklingens verdiverden framstår likevel som en distinkt åttende verdiverden i dette tekstmaterialet. Jeg vil her kort redegjøre hvordan og hvorfor.

Korpuset tar helhetlig sett mål av seg å løse problemer med organisasjon og arbeid i moderne IKT-bedrifter. Lønnsomhet, effektivitet og rasjonell produksjon er gjennomgående tema, det samme er arbeidsmiljø, helse og velferd. Et dominerende trekk i 1990-korpuset beskrevet av Boltanski og Chiapello var at verden ble karakterisert som i konstant forandring – en prosjektorientering skapte nødvendig fleksibilitet og tilpasningsdyktighet for å møte denne utfordringen. Mitt korpus fra 2000–2010 forkaster ikke denne forestillingen, den blir heller forsterket. Sånn sett posisjonerer bøkene seg som et tillegg som viderefører og raffinerer forståelser om IKT-organisasjon fra spesielt fire verdiverdener: Den industrielle, den markedsorienterte, den prosjektorienterte og den kollektive.

Hovedproblemene som tegnes opp for moderne IKT-organisasjoner er imidlertid verken ineffektivitet, mangel på konkurranse, hierarki, rigiditet eller grådige eieres jakt etter profitt – men derimot uforutsigbarhet og kompleksitet. Bøkene framhever at det er dette begrepsparet som gjennomgående hindrer produktivitet og lønnsomhet, forbinder prosjektorganisering med risiko, som gjør arbeidet potensielt belastende for den enkelte arbeider og som gjør tidligere management-strategier lite optimale. Individualisme, fleksible prosjekter og nettverk, som i 90-tallets management-bøker ble presentert som muliggjørende, representerer derfor i mitt korpus noe potensielt kaotisk og begrensende. Overordnet søker også bøkene å løse problemene med uforutsigbarhet og kompleksitet gjennom å innføre begrepssystemer, metoder og praksiser som skaper orden og forutsigbarhet. I seg selv kan dette vitne om en slags industriell orientering, eller en slags industrialisering av programvarefaget, hvor det profesjonelle knyttes til det å jobbe planmessig og metodisk. I legitimeringen av disse systemene og praksisene finnes det imidlertid et tydelig formulert femte ekvivalensprinsipp – idéen om det enkle og ukomplekse. Dette blir for eksempel formulert på denne måten i [3:2–3]:

The simpler your view of what you do, the more power and focus you will have in doing it. If we can periodically maintain a simple view of our work, we can find useful comparisons to other ways to make things that exist all around us. There will be more examples and lessons from history and modern industries that can be pulled from, compared with, and contrasted against. This is similar to the concept defined by the Japanese word shoshin, which means beginner's mind, or open mind, an essential part of many martial arts disciplines. Staying curious and open is what makes growth possible, and it requires practice to maintain that mindset.

Her er prinsippet om det enkle knyttet til kraft, fokus, åpenhet og vekst. Prinsippet om forenkling brukes også for å legitimere at noe skal fjernes eller begrenses, som i [1:19]:

Improving communication helps achieve simplicity by eliminating unneeded or deferrable requirements from today's concerns. Achieving simplicity gives you that much less to communicate about.

Ekvivalensprinsippet muliggjør en annen form for verd enn de andre sju verdiverdenene – det enkle er ikke alltid det mest effektive (industriell logikk) eller det mest inspirerende (artistisk logikk). Som jeg snart vil vise, har det enkle sin egen verd.

Forenklingens verdiverden

Før jeg presenterer grammatikken, må jeg presisere at forenkling eller enkelhet selvsagt ikke er nye ledeprinsipp for å vurdere sosiale fenomen, verken konseptuelt eller kognitivt. I flere tilfeller opp gjennom historien har idealer som framhever verdien av det enkle blitt brukt for å legitimere at noen typer praksis er mer verdifull enn andre typer.

Det første eksemplet på enkelhet som et viktig prinsipp er så vidt jeg har kunnet spore buddhismen, med idéen om frelse gjennom å fjerne selve behovet for anerkjennelse og materielle objekter gjennom meditasjon. Prinsippet er også viktig i kristendommen, hvor det gjerne posisjoneres mot ulike former for prestisje og status. Religiøs askese fordrer ofte et liv i åndelig og materiell enkelhet, og opp gjennom historien har mange hevdet at spirituell inspirasjon viser veien mot en enklere (og derfor bedre) livsstil. Tanker om verdien av det enkle har dessuten røtter i en vestlig, sekulær kontekst. Henry Thoreau (2008/1854) forfektet det enkle og bærekraftige livet i boka Walden, etter å ha bodd en lengre periode i en hytte langt unna resten av sivilisasjonen. Thorstein Veblen (2007/1899) advarte mot faren ved å gjøre økt forbruk til en symbolsk markør for rikdom i The Theory of the Leisure Class, og argumenterte for nødvendigheten av – og verdigheten i – en ukompleks tilnærming til livet. Richard Gregg (1936) skrev om verdien av «voluntary simplicity» i The Value of Voluntary Simplicity, hvor han trakk grenser mellom ufrivillig fattigdom og det han beskrev som en berikende, frivillig, enkel tilværelse. Forenkling har også tidligere vært et viktig prinsipp i forbindelse med arbeid og organisasjon ved masseproduksjon, som forstått gjennom taylorisme og fordisme.

Hva er grunnen til at forenklingens verdiverden ikke er identifisert tidligere? For det første har det moderne samfunnet blitt mer komplekst og sammensatt enn for 15–20 år siden. Programvareutvikling er for øvrig et felt som er viktig både økonomisk og kulturelt, samtidig som det fremdeles er i rask utvikling. Feltet er komplekst og inneholder mange konflikter og spenninger mellom eiere, ledere, utviklere og brukere. IKT-arbeidere er tidligere omtalt som en gruppe som det kan være verdt å studere fordi de tydeliggjør endringer i moderne kunnskapsarbeid (Scarbrough 1999; Glover, Currie & Ackroyd 2000). Jeg tror uansett det er naturlig at nettopp IKT-yrker og programvareutvikling, med kompleks teknologi i stadig utvikling, og høye krav til produktivitet, gir næring til en eksplisitt kritikk av de fleksible og flytende idealene som vokste fram i 80- og 90-tallets organisasjoner.

Jeg vil nå presentere forenklingens verdiverden ut fra de 14 aspektene i det grammatiske oppsettet utviklet av Boltanski og Thévenot (2006:140–144). Først et sammendrag, med en forklaring på hvert aspekt samt oversikt over søkeord med treff i korpuset (tabell 3).

Deretter følger en deskriptiv gjennomgang av forenklingens verdiverden. Merk at en verdiverden er indre konsistent; innenfor det legitimeringsrommet en verdiverden åpner, levnes det ikke rom for tvil eller refleksjon. I den følgende teksten er det derfor mye som er tatt for gitt og som kan virke konstaterende. Formålet er, som Boltanski og Thévenot (2006:158) formulerer det, «to strip the readers of their critical distance and bring them fully into the world in question, into the very process of its fabrication [...]». Som jeg vil vise under, kan verdenen likevel inngå kompromisser eller kritiseres med referanse til andre verdiverdener. I selve teksten er ordene jeg har identifisert i korpuset kursivert (på norsk).

TABELL 3. Forenklingens verdiverden – grammatikk og søkeord

Aspekt – forklaring

Navn i Boltanski og Thévenot (2006)

Ord i korpus

Ekvivalensprinsipp – overordnet måle-prinsipp for å sammenligne verd. Inkompatibel med rangeringer i andre verdener.

Higher Common Principle

Simplicity, clarity, perspective

Verdighetstilstand – hva er det som gjør folk/ting verdige?

State of worthiness

Available, agile, understandable, aware, clear, elegant, orderly, decoupled, reduced, removed

Negativ verdighetstilstand – hva er det som gjør subjekter/objekter uverdige?

State of unworthiness

Complexity, chaos, resistance, distractions, interference, sabotage, bureaucracy, delays, freedom, conflict, heavy, overloaded

Verdighet – naturlige menneskelige trekk som gir mulighet til å oppnå storhet.

Dignity

Realistic, concentrate, knowledge, distinctions

Subjekter – repertoaret som beskriver verdige subjekter

Subjects

Leaders, users, masters, professionals, gardeners, (product) owners, experts

Objekter – repertoaret som beskriver verdige objekter og teknologier

Objects

Boundaries, scope, frameworks, stories, frames, definitions, summaries, sketches, rules, procedures, bottlenecks, (oral) discussions

Investering – hva investeres, hva kan potensielt øke verdien, og hva må ofres?

Formula of investment

Attention, awareness, short-term perspective

Relasjoner – hvilke relasjoner gir verdi?

Relation of worth

Focus, balance

Naturlige handlinger og relasjoner – verb som binder sammen verdige subjekter, objekter og handlinger

Natural relations among beings

Eliminate, frame, shield, accomplish, remove, isolate, adjust, concentrate, limit, close out, separate, restructure, reduce, expose, cultivate

Harmonisk figur – virkeligheten som forstått gjennom ekvivalensprinsippet

Harmonious figure of the natural order

Cycle, iteration, balance, synchronicity, transition, harmony

Test – en test som kan brukes for å prøve gyldigheten av et argument

Model test

Continuous, responsive, continuity, time

Dom – hvordan avgjøres testen?

Judgement

Flow

Bevis – bevisets form

Evidence

Durability, stability, quality

Kollaps – verdenskollaps

The fall

Naive, common

Grammatisk oppsett av forenklingens verdiverden

Forenklingens verdiverden brukes ofte for å verdsette mennesker og direkte menneskelige relasjoner framfor teknologiske, siden førstnevnte er naturlige og dermed enklere. Høy verd tillegges mennesker som fatter seg i korthet og som klarer å bryte ned komplekse sammenhenger, eller teknologier og løsninger som gjør livet mindre komplisert.

Ekvivalensprinsipp

Ekvivalensprinsippene i forenklingens verdiverden er enkelhet og klarhet. Prinsippene brukes for eksempel til å vurdere om subjekter skaper gode løsninger, eller om en praksis, teknologi eller metode er mer verdifull enn en annen. Prinsippene favoriserer små steg foran lange: «What's the least you could do that is recognizably in the right direction?» [1:33]. I tråd med dette må kommunikasjon og organisering typisk være så enkel som konteksten tillater. Prosesser, design, funksjoner og romløsninger har verdi hvis de er selvforklarende, oversiktlige, elementære, tilgjengelige eller hvis de bidrar til å gi perspektiv. Grenser og rammer regnes også som noe positivt, så lenge de er tydelige, transparente eller manipulerbare.

Verdighetstilstand (storhet)

Det verdige er det som er enkelt i sin natur, det som er tilgjengelig eller smidig, det som først og fremst er enkelt å formidle, forstå eller huske. Å skape noe enkelt krever oppmerksomhet og bevissthet. Pedagogiske hjelpemidler som forenkler og teknikker for å formidle komplisert stoff tillegges høy verd. Ordet eleganse knytter enkelhet til det som er brukbart og det som er fungerende, «en elegant løsning». Personer, ting og arbeidsprosesser som er frikoblet er gode gjennom at de er ukomplekse. Når noe reduseres blir det bedre, selv om det ikke medfører høyere effektivitet: «The objective of [this method] is to reduce the number of design and programming mistakes made. This occurs due to the reduction of time spent in coordinating the design, and the reduction of programming and test turnaround time. [...] Individuals in this environment work at a slower pace, but this [...] is more than offset by the time that would otherwise be wasted going to and from meetings» [7:64, 127].

Negativ verdighetstilstand

Det komplekse er per definisjon uverdig. Dette omfatter at alle praksiser i en organisasjon som er tunge og ressurskrevende kan anses som lite verdifulle. Policies eller byråkratiske modeller medfører i sin natur kompleksitet og uoversiktlighet. Lange møter og for mange avbrytelser forstyrrer flyten og regnes derfor som uverdige. Personlig stil og individuell frihet tegnes også opp som en trussel siden de fører til kompleksitet og mangel på oversikt i en organisasjon. «Idiosyncratic coding styles and the values revealed by them, individual freedom at all costs, don't help the team succeed» [1:17]. Det samme kan sies om tung dokumentasjon. «Heavy documents in a small-sized project distract the team’s focus from the working software product» [9:60]. Å dele oppmerksomheten eller å gjøre for mange ting på én gang framstilles som uverdig: «Multitasking – attempting to work on two projects or two things at once – is one of the biggest drains on project team performance. Yet it has unfortunately become one of the busy manager's most frequently used tools» [6:191–192].

Verdighet (dignity)

Alle personer kan skape et bedre fellesskap gjennom å redusere kompleksitet og begrense seg. Dette inkluderer å være realistisk. Forenklingens verdighet (dignity) er knyttet til menneskets naturlige behov for å forenkle på grunn av kognitive begrensninger eller fordi tid er en knapp ressurs. «Most of us have limited room in our heads» [10:139]. Høy verd knyttes til å holde hodet klart på tross av kompleksitet og press, og gjennom å beholde konsentrasjonen. Realistiske planer gjør det mulig å minske gapet mellom det som er mulig i virkeligheten og det som er ønskelig.

For høye ambisjoner bør unngås fordi de kan skape treghet, nøling og ikke minst ubalanse i produktivitet. Eventuelt kan høye ambisjoner deles opp og realiseres steg-for-steg [11:30]. Verdighet kan oppnås ved at man ytrer eller gjør det enkle og innlysende, eller ved å eksponere seg selv eller andre, at man tør å påpeke egne og andres begrensninger. For å klare dette kreves det imidlertid en form for kunnskap. Kunnskap er helt essensielt, både for å forstå hvilke alternativ man eventuelt velger vekk, og for å kunne foreta gode avgjørelser og kunne uttale seg med autoritet. Noen mennesker har imidlertid evnen til å uttrykke seg klart og enkelt og bryte ned komplekser til bare det aller nødvendigste. Alt som distingverer, enten det er personer, sammendrag, lister eller definisjoner, er per se verdig så lenge det bidrar til oversikt og klarhet.

Subjekter

Alle har en mulighet til å forenkle. Profesjonelle gjør imidlertid grep som forenkler mer intuitivt enn amatører, og har dessuten høyere naturlig autoritet sånn at de har større mulighet til å skjære igjennom i en organisasjon eller en forsamling. Ledere og profesjonelle er derfor verdige subjekter, men brukere (av teknologier) og deres meninger tillegges også svært mye verdi.

Ledere i forenklingens verdiverden blir framstilt som gode fordi de klarer å omsette komplekse kunnskaper til enkle budskap som samler og nærer fram en god arbeidskultur samtidig som de fjerner hindringer. En dyktig leder har også god innsikt i arbeidet som hver enkelt utfører. I forhold til bildene som ble tegnet av ledere i 90-tallets management-litteratur er lederne i smidig-korpuset sterkt involvert i prosjektarbeid, og viktigheten av visjoner er nedtonet: «The vision shows what the product can become. The boundaries describe the realities within which the vision must be realized» [6:126]. «Yet attentiveness to detail is an even more critical foundation of professionalism than is any grand vision. First, it is through practice in the small that professionals gain proficiency and trust for practice in the large. Second, the smallest bit of sloppy construction, of the door that does not close tightly or the slightly crooked tile on the floor, or even the messy desk, completely dispels the charm of the larger whole» [10:xix].

Profesjonelle og eksperter i forenklingens verdiverden blir tillagt høy verd fordi de kan prioritere og kontekstualisere, og fordi de om nødvendig klarer å formidle et budskap uten å støtte seg til komplekse systemer, budsjetter og lignende. En god leder gjør store problemer om til mindre problemer, unngår faguttrykk og fatter seg i korthet.

Personer som kommuniserer på en måte som alle forstår, som setter seg raskt inn i andres problemer og som ikke fordyper seg for mye eller sløser tid på eksperimentering, regnes som verdige subjekter. Uverdige subjekter skaper på sin side kompleksitet og prøver ikke å forbedre seg. En person som fokuserer ensidig på begrensningene – «fussing about the constraints» [1:5] – blir distrahert og stresset og gjør dermed en dårligere jobb. I denne betydningen blir forestillingen om det mistilpassede individet koblet til det amatørmessige – det å klage ofte er uverdig i seg selv.

Objekter

Viktige objekter er teknologier og metoder som gjør ting enklere for subjekter. Prosedyrer, rammer, definisjoner, abstrakter, sammenfatninger har høy verdi fordi de er nyttige verktøy som fører til at subjektene klarer å formidle eller enkelt finne og gjøre det som er nødvendig. Gode skisser, eksempler og illustrasjoner er viktige. Det legges vekt på ordninger eller systemer som hjelper en å filtrere, sortere eller prioritere. Når man jobber et bestemt antall timer hver dag og forholder seg til en deadline, er konseptet omfang (scope) svært viktig siden det representerer noe som subjekter faktisk kan forhandle om eller regulere selv i en hverdag hvor andre krav er bestemt på forhånd [6:293]: «[...] our bias should be toward adjusting scope to fit available resources and schedule». Man kan ikke endre deadline, men man kan begrense arbeidsoppgavens omfang. Flaskehalser i produksjonen kan representere noe positivt, siden de tydeliggjør problemer og gir mulighet til utbedring. For mange retningslinjer fra ledelsen er på sin side problematisk fordi de skaper unødig kompleksitet og forstyrrelser. Teknikker og rammeverk for å håndtere planlegging og arbeidsfordeling gis stor plass i korpuset. Løsningene innebærer ofte å forkaste digitale løsninger til fordel for analoge teknologier.

Investering

For å gjøre en god jobb og bli en høyverdig person, må man ofre både «the big picture» og de fine detaljene i bildet. Langsiktighet abstraheres, noe som ikke innebærer at langsiktighet forsvinner helt – det å kunne gjøre en god jobb på kort sikt er en forutsetning for å kunne eksistere på lengre sikt. Dette er en tenkemåte som avslører det ubehagelige faktum at forenkling ofrer en større eller detaljert forståelse til fordel for enhet eller fokus på det lokale.

Å investere i menneskelige evner og potensial er regnet som verdifullt ifølge den industrielle verdiverden, mens det å unnlate å utvikle eller benytte et potensial medfører et brudd på menneskelig verd (Boltanski & Thévenot 2006:206). Denne industrielle formen for verd kan imidlertid kritiseres med referanse til prinsippet om forenkling, som hevder at det enkle ofte er det beste, at man alltid skal søke å redusere. Alle former for potensial, også menneskelig potensial, kan i seg selv være verdt å ofre hvis det bidrar til å nå målet.

Verdige personer har en egen evne til å investere all oppmerksomhet på den ene oppgaven som skal gjøres. Dette betyr ikke at man glemmer alt rundt seg, men at man midlertidig legger det bort ved hjelp av et organiseringssystem, f.eks. i et lappesystem på veggen. Full konsentrasjon betyr imidlertid ikke at man kan prioritere en oppgave over lengre tid. Oppmerksomhet trenger i seg selv disiplinering, for eksempel ved å avgrense tiden en bruker per oppgave. Når man har investert riktig, kan man forvente at man står igjen med et resultat som er så godt som det kan bli – gitt alle begrensningene som var der, men som ikke fikk komme i veien da selve arbeidet ble gjort.

Det er selvsagt en risiko for at en handling, et prosjekt eller et resultat likevel ikke blir bra nok. Hvis resultatet ikke skulle bli tilfredsstillende på tross av riktig investering, må man prøve å se problemet gjennom en ny ramme i neste syklus og få et nytt perspektiv.

Relasjoner (som gir verdi)

Gjennom relasjonen fokus kan mindre verdifulle tilstander bli verdifulle. Fokus beskriver selve essensen som skiller det som er relevant fra det som er mindre relevant i øyeblikket eller i situasjonen. Det verdifulle holdes skarpt og nære, og alt annet holdes uskarpt og i bakgrunnen – sånn at det ikke forstyrrer. Det er imidlertid i en kombinasjon med relasjonen balanse at fokus kan bidra til å skape noe som er varig og godt for alle, fokus må kunne flyttes. Personer som behersker både å fokusere og balansere, unngår å bli for tunge, overlesset og stresset. Ikke minst skaper det en bevissthet om hva som er mulig i virkeligheten. «Do work to get the team’s velocity up. But plan based on your actual speed, not your hopes. That keeps your plan closer to reality, and keeps you focused [...]» [8:73]. Begrepet spredning (scatter) brukes for å beskrive alle ting som kan forstyrre subjekter og hindre dem i å gjøre et substansielt, sammenhengende arbeid. Spredning distraherer og bryter opp arbeidsflyten på det individuelle nivået. «Human concentration is easy to break and hard to get back. [...] Frequent interruptions are time-wasting» [9:20]. De mest høyverdige personene forstår dette, og skaper plass og rom sånn at andre kan gjøre seg ferdig. Alle kan imidlertid slå av telefonen, e-post og alle former for sosiale medier som kan ødelegge konsentrasjonen.

Naturlige handlinger og relasjoner

Naturlige handlinger er å skape klarhet og forenkling. Dette innebærer gjerne å eliminere det som forstyrrer, konsentrere (seg) og til slutt gjennomføre (accomplish). En god arbeider deler arbeidet opp i mindre, gjennomførbare deler. Dermed blir det enklere å konsentrere seg; gevinsten er at en arbeidsoppgave kan utføres med færrest mulig avbrytelser. Flere og kortere arbeidsoppgaver gjør det dessuten lettere å justere kursen når det er nødvendig. Ved å ramme inn innhold i bilder eller historier kan en god leder illustrere verdien av enkeltelementer i en organisasjon, samtidig som det blir mulig midlertidig å stenge ute innhold som «detracts from the subject» [12:xvii]. Innenfor denne rammen kan man igjen velge hva man vil fokusere på.

Verb fra forenklingens verdiverden kan brukes i relasjon til uttrykk som hører hjemme i andre verdiverdener. Gjennom å isolere eller skjerme seg kan et subjekt for eksempel forløse sine planer (industriell verdi), sine ideer eller sitt kreative potensial (artistisk verd). Det å eliminere, å begrense, å stenge eller lukke ute er eksplisitt forbundet med noe godt. Automatisering (fra den industrielle verdiverden) kan for eksempel eliminere manuelle operasjoner og frigjøre tid. Andre ganger kan det hjelpe å fjerne hele organisasjonsnivåer: «By simply removing the three levels of customer support and having developers talk directly to customers, 40% of the total time of 800 developers was freed up» [12:25]. Mange organisasjoner stenger tilgangen til sosiale medier fordi det skaper avbrytelser.

En god leder gir hele teamet økt verdi gjennom å fjerne hindringer og løse konflikter. På den måten kan teamet jobbe smidig og konsentrert, de får sjansen til å fokusere.

Flere bøker framstiller at det å nære fram (cultivate eller grow) en god arbeidskultur er en lederoppgave. Verbet gro har en dobbelhet. For det første representerer det en fornuftig tilnærming til produksjon hvor man begynner i det små og øker verdien, som i [9:14] «Grow, don't build software» eller [8:47] «Better yet, make a little scripting language that the programmers can use. Then grow it and make it easier until the customers can use it.» For det andre representerer det som vokser noe truende. Prosjekter, systemer og relasjoner kan gro vilt. Disse trenger trimming. Det blir i mange tilfeller framstilt som bedre å fjerne mer enn å fjerne mindre [11:56]: «Simplify, prune, and strive for order – like a gardener pulling out the weeds and trimming the shrubs». Personer som klarer å kultivere og dyrke fram en god kultur, luke vekk «ugress» og fjerne «waste», blir tillagt høy verdi [11:56, 12].

Harmonisk figur

Forenklingens verdiverden låner mange metaforer fra naturen. Idealets harmoniske figur er konstruert rundt en figur med rot i østlig filosofi: syklusen, som er et uttrykk for stabilitet, balanse og mestringen av tid. Syklusen bringer orden gjennom at den kombinerer absolutte grenser med det varige. Den tydeliggjør verdien av tid gjennom at prosjekter blir delt inn i iterative faser. Gjennom å balansere progresjon og «sunn» vekst skapes stabile organisasjoner, også i overgangsfaser og i tider med mange endringer. «Permaculture is a philosophy and practice of sustainable living in a balanced ecosystem» [1:103].

En viktig figur i en smidig organisasjon er produksjonssyklusen, som typisk har varighet på to uker eller mer. Slutten på syklusen utgjør prosjekthorisonten. Funksjoner som skal implementeres senere, eller som man ikke rakk å implementere denne gangen, forskyves til den andre siden av prosjekthorisonten. Dette bidrar til ryddighet og at det blir mindre å konsentrere seg om i inneværende syklus.

Størrelse åpner for kompleksitet, og en organisasjon bør ifølge korpuset aldri la enheter eller avdelinger vokse seg for store. Da blir de trege og ineffektive. Små team har større produktivitet og mindre total innsats. Å balansere størrelsen på teamene er derfor en viktig oppgave.

Test – test som kan brukes for å prøve gyldigheten av et argument

Alt som vitner om at noe er ute av balanse eller ute av kontroll, spesielt når det er knyttet til den knappe ressursen tid, blir en test av forenkling eller smidighet. Denne typen test kan avsløre nye objekter som kan bidra til ytterligere forenkling. Korpuset trekker det fram som svært verdifullt å ha et jevnt arbeidstempo og investere omtrent like mye tid fra uke til uke. Hvis det periodevis er mye overtidsjobbing, anses dette som et problem. Overtid skaper ikke bare ubalanse i flyt og produksjon, men medfører også et problem for arbeiderne på det personlige planet.

Et smidig og stabilt system skal være responsivt og reprodusere seg mer eller mindre kontinuerlig av seg selv: «So the solution is to continuously keep your code as clean and simple as it can be. Never let the rot get started» [10:250]. Om en løsning eller endring er enkel, vil den også raskt kunne implementeres og bevise sin verdi. Testen feiler når produksjonen er ujevn, hvis folk jobber mye overtid eller viser tegn på at de er slitne, eller hvis kunder eller omgivelser stiller stadige krav om endring. Alle former for kompleksitet utfordrer syklusens enkle orden. Byråkrati, komplekse rutiner, søknader og for komplekse løsninger eller for detaljerte målesystemer forstyrrer og hindrer oversikt, de begrenser smidigheten som er nødvendig for å kontinuerlig realisere og reprodusere testen over tid.

Idealer fra den industrielle og kollektive verdenen benyttes i noen tilfeller i korpuset for å kvalifisere tester som måler om et system er enkelt nok. Har denne metoden økt produktiviteten på lengre sikt? Har tiltakene hatt noen merkbar effekt på ansattes trivsel?

Dom – hvordan avgjøres testen?

Hvis det ikke har vært en merkbar effekt, representerer dette en gyllen sjanse til å finne begrensningen og fjerne den sånn at flyten blir bedre. Om man finner begrensninger, blir dette en indikator på at et system eller en relasjon har forenklingspotensial. Når prinsippet alltid er å forenkle, vil man kunne avdekke begrensninger fortløpende – fram til alt flyter optimalt. Den endelige dommen på om man i tilstrekkelig grad klarer å forenkle blir imidlertid endelig avgjort av brukerne (av teknologi eller tjenester).

Bevis – bevisets form

Beviset på om noe er enkelt nok er om planene for gjeldende syklus blir innfridd, om prosjektgruppa er smidig, om arbeidet flyter eller om brukerne ikke klager. Den ultimate testen fra et produksjonsperspektiv er at neste syklus kommer, og at den i innsats er lik den forrige. Stabilitet blir en indikator på om prosesser er gode.

Personer som dedikerer seg for mye risikerer å ødelegge balansen: «It's the full-blown cases of hero complex that you have to watch out for because their behavior may deliberately cause the project to become unstable» [3:20].

Kollaps – fall i verdighet

Når noe ikke kan forenkles eller gjøres tydelig, kan det ikke bli verdifullt. Tung, innfløkt og akademisk argumentasjon, kompliserende moralske argumenter eller komplekse politiske og langsiktige argumenter har liten naturlig verdi. Å gå for en innfløkt og uoversiktlig løsning vil være en fallitterklæring. Personer taper ansikt når de ikke skjønner når nok er nok, når man bør begrense seg, når man skal stenge døra eller slå av teknologien.

Ifølge forenklingens logikk er man nødt til å ofre det som gjør livet mer komplisert, inntil en viss grense. Kollapset skjer når det enkle rett og slett bare blir simpelt, når det blir noe som skjer stadig vekk, når en aktivitet ikke lenger har spenning eller utfordring.

Et smidig kompromiss

Forenklingens verdighet kan brukes for å kompromisse med andre verdiverdener. I et kompromiss blir ekvivalensprinsippene utydelige, og grensene mellom verdiverdenene blir visket ut. Forenkling harmonerer godt med elementer fra andre verdiverdener, for eksempel idéen om at en prosess eller handling skal rasjonaliseres (industriell logikk) eller at det enkle og skisseaktige inspirerer og åpner (artistisk logikk). Enkelhet fordrer ellers direkte menneskelige relasjoner (hjemlig og prosjektorientert logikk), og kan i forlengelsen knyttes til det å skape enkle meninger/slagord (som er viktig ifølge kollektivt orientert logikk). Kompromiss gjør også at verdiverdenene åpnes for rekonfigurasjon. Avslutningsvis skal jeg vise noen få eksempler på hvordan forenklingsorientert og industriell logikk inngår i et slags «smidig» kompromiss i korpuset mitt. Jeg viser at prinsippet om forenkling i enkelte tilfeller gyldiggjøres som viktigere enn prinsippet om effektivitet, og andre ganger motsatt.

Følgende passasje beskriver verdien av «enkle beregninger» [6:429].

Ask most people what the purpose of measuring is, and they will probably say that it is to determine how big, how heavy, how long, or how much of something there is. This is an overly ambitious definition of measuring. The real purpose of measuring is to reduce uncertainty. A measurement does not need to be exact for it to help in reducing uncertainty.

I en rent industriell verdiverden er det et poeng at målinger og planer er nøyaktige og gjennomtenkte. Enkle beregninger, i kompromisset mellom effektiv produksjon og forenkling, framstilles som om de kan være verdifulle gjennom at de kan si noe om trender eller kommunisere et budskap ut til resten av bedriften eller til kunder. Enkle målinger koster lite å gjennomføre, og dette åpner igjen for hyppigere målinger. Effektivitet kan fremdeles skimtes som det viktigste prinsippet.

I den industrielle verden er det viktig med nøyaktige planer og kravspesifikasjoner. En god detaljert plan muliggjør en implisitt ekvivalens mellom nåtiden og framtiden – mellom handling og effekt (Boltanski & Thévenot 2006:204–5). Ifølge korpuset kan man imidlertid ikke vite effektene av en plan på lang sikt i en kompleks verden, men like fullt er det essensielt å handle planmessig. Derfor må planer være konstruert sånn at de er kortsiktige og har rom for å kunne endres: [8:79]: «Inside each release, an Extreme team plans just a few weeks at a time, with clear objectives and solid estimates.» Ved å planlegge kortsiktig slipper man å forholde seg til framtiden, og man blir bedre rustet til å håndtere problemene i nåtiden. Her er effektivitet heller en bieffekt av kortsiktig planlegging og rom for endring. Risikoen for å investere feil minimeres, og det blir lettere å justere kursen (som også harmonerer med prosjektorientert logikk).

Konseptet brukerfortellinger (user stories) finnes i både XP, Scrum og Lean (under navnet Kanban). Idéen er at hver oppgave eller egenskap som skal implementeres eller endres kan formuleres på en lapp, typisk med en størrelse som en post-it-lapp. En brukerfortelling inneholder en kort beskrivelse av en egenskap fortalt fra perspektivet til en bruker: «As a user, I want to be able to cancel a reservation» [5]. Brukeren kan være en administrator, en kunde eller en kundebehandler e.a. I hjørnet av hver lapp er det estimert hvor lang tid oppgaven vil ta. Poenget, som det framstilles i for eksempel [6:238–39], er at brukerfortellinger endrer fokus fra å skrive om egenskaper (i dokumentasjon) til å diskutere dem.

Brukerfortellinger kan nedtegnes på starten av en prosjektsyklus, puttes i en boks og settes opp på en vegg, tavle eller på et bord for planlegging og organisering. Ofte henger de på en tavle mens en produksjonssyklus pågår. Både utviklere, ledere og kunder som er innom kan dermed se, endre og flytte om på oppgavene som skal løses før syklus tar slutt. Lappene kan forflyttes og utsettes til den andre siden av prosjekthorisonten om det skulle kreves. Siden det er svært enkelt å lage en lapp, er investeringen liten hvis/når oppgaven må endres, utsettes eller fjernes. Håndskrevne lapper framstilles som mer effektive og enklere enn tilsvarende digitale system. Fysisk synlige og uformelle steder anbefales. I Lean/Kanban skal brukerfortellingene/kortene flyttes mot høyre etter hvert som de når ulike stadier. Dermed ligner prosessen litt på et samlebånd, poenget er imidlertid at dette gir mulighet til å begrense samtidige arbeidsoppgaver og øke gjennomstrømmingen [12:123]:

All kanban systems are designed to limit work-in-process, because the more work-in-process, the slower the flow. That's one of the reasons kanban systems were invented in the first place – to limit work-in-process and thus increase flow. The mechanism for limiting work-in-process in software kanban is to limit the number of items in each step of the workflow.

I Lean blir prestasjonsbasert ytelse, hvor utviklerne konkurrerer mot hverandre, disiplinert gjennom brukerfortellingene [12:127]:

There should be no partial credit; stories are not done until they are truly done, that is, tested, integrated, documented, and ready to deploy (if not deployed). Anything less gets zero credit.

Brukerfortellingene er et eksempel på planlegging hvor oversiktlighet og begrensning blir sentralt. Det henvises også til virkeligheten – nøysom realisme er viktigere enn ambisjoner:

Reliability is more valuable than false ambition; it is the prerequisite for making realistic forecasts [11:99].

The state of a shared plan provides clues about the state of the relationship between the people affected by the plan. A plan out of touch with reality betrays an unclear, unbalanced relationship. A mutually agreed upon plan, adjusted when necessaary to reflect changing reality, suggests a respectful, mutually valuable relationship [1:91].

Realismen gjør at omfanget i planer noen ganger må kuttes for å bli ferdig innenfor en produksjonssyklus. Så lenge man ender opp med et stabilt produkt, åpner det smidige kompromisset for at det å kutte omfang og begrense seg og sine ambisjoner kan forstås som noe godt.

Prosjektorientert verd (Boltanski & Chiapello 2005), med nettverk, fleksibilitet og inspirert prosjektarbeid, er fremdeles viktig i moderne IKT-organisasjoner. Det smidige kompromisset bidrar imidlertid til å gyldiggjøre idealer knyttet til orden, målstyring og planer. Kravet om forenkling og klarhet åpner for en legitim industrialisering av bransjen som Castells og Himanen (2002) beskrev som fri, kreativ og selvstyrt.

Mulighet for generalisering

Jeg har konstruert forenklingens verdiverden ut fra intervjuer med 23 programmerere i ulike IKT-organisasjoner og et utvalg på 12 bøker om smidig utvikling og prosjektledelse. Dette er et noe annet datatilfang enn det Boltanski og Thévenot og Boltanski og Chiapello opererer med. Jeg har dermed ikke det samme empiriske grunnlaget for å hevde at forenklingens verdiverden representerer en generell form for verd som er utbredt i Vesten. Jeg har imidlertid en sterk antakelse om at det moderne samfunnet, med økende kompleksitet, økende informasjonsmengde og økende bevissthet om risikoer, skaper noen overordnede krav om at både organisasjoner og enkeltindivider skal håndtere problemer som er vesensforskjellig fra problemene som var viktige for bare 15–20 år siden. Mange av problemene som diskuteres offentlig i dagens samfunn er knyttet til kompleksitet og informasjonshåndtering. Enten svarene som gis heter smidig utvikling, mindfulness, Getting Things Done eller evidensbasert management, har jeg en fornemmelse av at forenkling, klarhet, fokus og former for reduksjon, filtrering eller eksklusjon er sentrale verdier. Mennesket har ikke fysisk mulighet til å håndtere den voksende informasjonsmengden i samfunnet uten samtidig økt bruk av kognitive, teknologiske eller kulturelle former for filtrering.

Forenklingens verdiverden er dermed en mulig forklaring på hvordan og hvorfor tankesett som verdsetter isolasjon og reduksjon blir viktige i en samtid hvor prosjekter, nettverk, engasjement og aktivitet er utbredt. Repertoaret jeg har tegnet opp i denne artikkelen gir mulighet for å teste ut denne antakelsen empirisk.

Om artikkelen

Takk til Gisle Andersen, Arve Hjelseth, Olav Korsnes og Anders Vassenden for tilbakemeldinger på tidligere utkast.

Referanser

Benatouil, T. (1999). A Tale of Two Sociologies: The Critical and the Pragmatic Stance in Contemporary French Sociology. European Journal of Social Theory, 2(3):379–396.

Blokker, P. (2011). Pragmatic Sociology: Theoretical Evolvement and Empirical Application. European Journal of Social Theory, 14(3):251 –261.

Boltanski, L. & Chiapello, E. (2005). The New Spirit of Capitalism. London: New York: Verso.

Boltanski, L. & Thévenot, L. (1999). The Sociology of Critical Capacity. European Journal of Social Theory, 2(3):359–377.

Boltanski, L. & Thévenot, L. (2006). On Justification: Economies Of Worth. Princeton Studies in Cultural Sociology. Princeton: Princeton University Press.

Castells, M. & Himanen, P. (2002). The Information Society and the Welfare State: The Finnish Model. Sitra, no. 250. Oxford: Oxford University Press.

Glover, I., Currie, W. & Ackroyd, S. (2000). The Triumph of Hierarchies over Markets: Information System Specialists in the Current Context. I I. Glover & M. Hughes (red.), Professions at Bay (s. 267–305). Aldershot: Ashgate Publishing.

Gregg, R. B. (1936). Value of Voluntary Simplicity. Wallingford, PA. Pendle Hill Pubns.

Himanen, P. (2001). The Hacker Ethic, and the Spirit of the Information Age. New York: Random House.

Jagd, S. (2011). Pragmatic Sociology and Competing Orders of Worth in Organizations. European Journal of Social Theory, 14(3):343 –359.

Laanti, M., Salo, O. & Abrahamsson, P. (2011). Agile Methods Rapidly Replacing Traditional Methods at Nokia: A Survey of Opinions on Agile Transformation. Information and Software Technology, 53(3):276–290.

Scarbrough, H. (1999). Knowledge as Work: Conflicts in the Management of Knowledge Workers. Technology Analysis and Strategic Management, 11(1):5–16.

Thévenot, L., Moody, M. & Lafaye, C. (2000). Forms of Valuing Nature: Arguments and Modes of Justification in French and American Environmental Disputes. I M. Lamont & L. Thévenot (red.), Rethinking Comparative Cultural Sociology. Cambridge Cultural Social Studies (s. 229–272). Cambridge: Cambridge University Press.

Thoreau, H. D. (2008/1854). Walden (Reissue.) Oxford: Oxford Paperbacks.

Veblen, T. (2007/1899). The Theory of the Leisure Class. New York: Oxford University Press.

West, D. & Grant, T. (2010). Agile Development: Mainstream Adoption has Changed Agility. Cambridge, Forrester Research.

1 Jeg har oversatt det engelske ordet «worth» med «verd» og ordene «dignity» og «worthiness» med «verdighet». Mens ordene verd og verdighet vanligvis henviser til en objektiv form for verdighet på norsk (f.eks. menneskeverd), skiller Boltanski og Thévenot mellom ulike former for verd, verdighet (dignity) og storhet (worthiness) som det er mulig å tilskrive eller anerkjenne mennesker, posisjoner og praksiser dersom de kvalifiserer for det. Å vinne femmila i Holmenkollen og å være visegeneralsekretær i FN gir ulike former for verd, med ulike kvalifiseringskriterier.
2 Ekvivalensprinsipp er et begrep som anvendes i ulike vitenskapelige disipliner, spesielt fysikk. Boltanski og Thévenot bruker betegnelsen for å referere til et måleprinsipp som brukes for å rangere ulike subjekter, objekter og praksis – og som dermed samler disse sammen i en verden.
3 «Pragmatisk» refererer ikke til amerikansk pragmatisme, selv om en indirekte inspirasjon kan spores til teoretiske perspektiv som symbolsk interaksjonisme og etnometodologi. Snarere viser begrepet til lingvistisk pragmatisme som framhever aktørenes bruk av grammatiske ressurser for å legitimere handling i ulike situasjoner (Jagd 2011:345).
4 Boltanski og Thévenot bruker ordet «qualify» i engelsk oversettelse (som jeg oversetter med gyldiggjøring) til å beskrive (a) hvordan noe eller noen kan identifiseres gjennom at det/de blir sammenlignet med noe som regnes som mer eller mindre ekvivalent, (b) hvordan dette utgjør en kategorisering som også forutsetter (c) inskribering av en performativ kode og (d) referanse til et felles beste (Boltanski & Chiapello 2005:1, 359).
5 I Rethinking Cultural Comparative Sociology skisserer Lamont, Moody og Lafaye et riss av en verdiverden de kaller the green worth (Thévenot, Moody & Lafaye 2000:256–263). Her er for eksempel harmony (with nature) og sustainability viktige.
6 Ikke før i sluttarbeidet med analyseprosessen jeg beskriver under, kunne jeg se at Craigs sitat inneholder mange elementer i forenklingens verdiverden: en kritikk av et typisk problem (uforutsette konsekvenser), et måleprinsipp (lett å forstå og forklare), verdighetstilstand (å være oppmerksom), en beskrivelse av en god og en dårlig programvareutvikler, og definisjonen av en naturlig handling som gir en løsning på problemet (å begrense seg mot å endre koden – på tross av det ut fra flere andre hensyn kunne vært fornuftig – inkludert et hensyn om å skrive mer effektiv kode).
7 Boltanski & Thévenots verdiverdener er basert på fokusgruppeintervjuer med argumentasjon, klassiske tekster i politisk filosofi og et større utvalg kortere håndbøker og «how-to-guider» i moderne organisasjoner. Mine datakilder begrenser seg til 23 dybdeintervjuer og 12 lengre management-bøker.
8 Dette er det mange lesere som har misforstått, men jeg har altså ikke utført en analyse av alle meningsdimensjoner i ovennevnte smidig management-litteratur, og analysen gir heller ingen komparativ oversikt over likheter og forskjeller i bøkene.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon