Nicolay B. Johnsen, Thomas Ugelvik & Katja Franko Aas (red.)

Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede

Oslo: Universitetsforlaget 2013. 294 sider

Krysningspunktene mellom innvandringskontroll og kriminalitetskontroll er svært dagsaktuelle. I sommerens valgkamp så vi dette i fokuset på «kriminelle asylsøkere» og debatten om bruk av lukkede asylmottak. Vi har også nylig sett tragiske eksempler på hvordan (indirekte) kriminalisering av internasjonal migrasjon gjør det stadig vanskeligere å søke asyl i Europa. Mens den store overvekten av asylsøkere rent faktisk ikke er kriminelle, har det vært økende fokus på ulike former for grenseoverskridende kriminalitet blant både asylsøkere og personer som utøver fri bevegelighet i Europa, slik som organisert vinningskriminalitet og narkotikahandel. Vi hører også stadig om det høye antallet utenlandske statsborgere i norske fengsler. I lys av disse svært aktuelle debattene er denne boka en meget betimelig utforskning av det forfatterne kaller «krimmigrasjon». Begrepet er lånt fra amerikaneren Juliet Stumpfs forskning på «crimmigration law». Dette refererer til en hybridisering av strafferett og utlendingsrett, der brudd på utlendingsloven kriminaliseres og implementeringen av utlendingsloven blir mer «politiaktig» (kapittel 1). Det kan også innebære at myndighetene bruker de to kontrollmetodene eller «sporene» (altså enten strafferettslig forfølgelse eller forvaltningsvedtak slik som utvisning) om hverandre, etter som hva som anses som mest effektivt i en gitt situasjon. Selv om begrepet er utviklet i en amerikansk sammenheng, framstår det som et nyttig perspektiv på utviklingen på dette feltet i Norge.

Boka er en antologi delt inn i 12 kapitler samt en introduksjon og en «epilog». Bokas kapitler har et bredt nedslagsfelt, fra irregulære (eller illegaliserte) migranters opplevelser av inkludering og ekskludering til grensekryssende prostitusjon, og fra migrasjonsstatistikk til historiske perspektiver på passkontroll. Kapitlene er ikke gitt noen form for inndeling. Dette gjør at de framstår som noe sprikende, og det kunne hjulpet leseren å ha delt dem enten tematisk eller teoretisk/empirisk.

Boka favner også bredt hva gjelder fag og metode med bidrag fra ulike felt innen juss, kriminologi, historie og sosiologi. Metodetilfanget inkluderer kvalitativt feltarbeid blant irregulære migranter, juridisk analyse av regelverksutvikling og diskursanalyse av mediebidrag. Dette viser bredden i måter saksfeltet kan angripes på: helt konkret dreier det seg om personer som ofte er i prekære livssituasjoner på kanten av det norske samfunnet, men mye av både boka og den offentlige debatten handler nettopp om hvordan vi snakker om disse personene. Hva kaller vi dem? De fleste bidragsyterne bruker det ganske vanlige uttrykket «irregulære», mens Fangen og Kjærre (kapittel 2) bevisst bruker ordet illegalisert for å understreke at innvandringsstatus eller mangel på sådan er dynamisk, og at det er noe som påføres individet ovenfra.

Ved siden av det sentrale krimmigrasjonsbegrepet, som er et interessant prisme som en rekke av forfatterne benytter helt eksplisitt, framheves globaliseringsperspektivet og «et skifte i tid og rom» (s. 12) tydelig i introduksjonen. Globalisering som analytisk ramme eller bakteppe gjenfinner vi dog i liten grad i de ulike kapitlene. Isteden demonstrerer flere forfattere den betydelige europeiseringen av både migrasjons- og kriminalitetskontroll gjennom Norges deltakelse i Schengen-samarbeidet og Dublin-forordningen. Det er på ingen måte klart at globalisering og europeisering er tilsvarende prosesser, da europeisering er et historisk unikt prosjekt med overnasjonale beslutningsorganer uten globalt sidestykke. Europeiseringen innebærer en bindende rettsutvikling som ikke har globale motsatser, og den representerer en betydelig større utfordring mot statens suverenitet enn «globalisering» bredt forstått. Jeg syns derfor at fokuset på globalisering er både misvisende og litt underlig, og at det ville vært mer naturlig å plassere dette prosjektet innenfor den brede litteraturen om europeisering. Den betydelige europeiseringen er kanskje spesielt interessant i lys av Norges ambivalente innenfor/utenfor-forhold til EU.

Et gjennomgangstema i boka er kategorisering av utlendinger og borgere, av de som teller og de som ikke teller i fellesskapet. Dette gjøres for det første gjennom en utforskning av den helt konkrete tellingen av «utlendinger», men også gjennom utforskning av bestemte grupper som «ikke teller». Mohn viser i sitt kapittel hvordan statistikken over «utenlandske kriminelle», som vi ofte hører om i media, har vokst fram (kapittel 3). Ved å undersøke utviklingen av statistikk over straffereaksjoner og forvaltningsvedtak rettet mot utlendinger, viser han hvordan både fengsling og utvisning av utlendinger har blitt stadig mer vanlig. Her har vi altså en helt konkret oversikt over «fremveksten av visse utlendingsrettslige kontrollformer som er spesielt knyttet til straff og kriminalitetskontroll» (s. 63).

Gundhus og Egges kapittel (kap. 12) tar opp problematikken rundt «unge fremmede» – spesielt mindreårige som kommer inn i kriminelle miljøer i Oslo, og som stadig behandles som utlendinger og kriminelle heller enn som barn. De viser hvordan «våre» unge kriminelle tas vare på innenfor en «restorative justice»-modell (s. 221), mens unge utlendinger faller mellom alle stoler og behandles på en helt annen måte. Dette kan stride mot prinsipper i Barnekonvensjonen, hvorpå alle barn på statens territorium skal behandles likt. Det illustrerer også at disse barna ikke «teller» som sådan.

Skilbreis utforskning av grensekryssende prostitusjon er en av de tydeligste illustrasjonene på de ulike sammenvevningene av straffelovgivningen og utlendingslovgivningen i praksis, for eksempel når hun viser hvordan hallikparagrafen brukes som hjemmel for å aksjonere i tilfeller der man rent faktisk mistenker brudd på menneskehandelsparagrafen – og dette ved å oppsøke de som man mistenker er ofrene for menneskehandel. Disse igjen vil ofte vise seg å ha brutt utlendingsloven. For utenlandske prostituerte, som ikke har brutt noen lov ved å selge sex, er plutselig landegrensen på soverommet, og de går fra å være antatte ofre til å tas for brudd på utlendingsloven (kap. 5). Det er også slående paralleller mellom Gundhus og Egges kapittel og Skilbreis. Mens «unge fremmede» er fremmede først og fremst, møter også utenlandske prostituerte en helt annen behandling enn norske i samme situasjon.

Et annet gjennomgangstema i boka er forholdet mellom staten og individet – en spenning som er sentral både innen strafferetten og utlendingsretten. Synnøve Ugelviks diskusjon (kap. 11) av politiloven i lys av Norges deltakelse i Schengen-samarbeidet, som tar opp viktige konseptuelle spørsmål rundt staten, borgere og hvem politiet egentlig skal beskytte i en tid der bekjempelse av grenseoverskridende kriminalitet er en stadig større del av deres hverdag, framstår som teoretisk svært interessant. Hvordan skal norsk politi – og vi – forholde seg/oss til det endrede forholdet mellom stat, befolkning og territorium? Hun tar for seg en tilsynelatende enkel lovparagraf og problematiserer helt sentrale vedtatte sannheter slik som statens weberske kontrollmonopol på en forbilledlig måte.

Thomas Ugelviks kapittel om Maria Amelie (kap. 4) er det tydeligste eksemplet på «kampen om ord», der han analyserer mediedekningen av saken for å få fram de ulike historiene om Maria Amelie. Dette er på mange måter også en illustrasjon av usikkerheten rundt spørsmålene om statens befolkning og «hvem vi er». Var Maria Amelie en sårbar flyktning, en drømmeinnvandrer, en mønsternordmann – eller eventuelt, som myndighetene mente, én ulovlig innvandrer blant mange? Var hun en av «oss»? Saken illustrerer godt de ulike måtene man kan forstå irregulære innvandrere – og også det potensielle misforholdet mellom jussen og hverdagslige forståelser når det gjelder tilhørighet og medlemskap.

Vevstad tar også for seg det klassiske dilemmaet mellom statens kontrollprerogativ og individuelle rettigheter i sitt kapittel om utviklingen av et felles europeisk asylsystem og Norges indirekte deltakelse i dette gjennom Schengen-samarbeidet og Dublin-forordningen (kap. 10). I slike gjennomganger av EU-retten er det vanskelig å unngå litt «alfabetsuppe», men hun makter å gi en relativt lettforståelig oversikt over utviklingen av europeisk grensekontroll som et stadig mer teknisk sofistikert felt, spesielt gjennom overvåkning i Middelhavet. Samtidig viser hun hvordan europeiske institusjoner etter hvert også bygger opp et rettighetsapparat – mens det tidligere var opp til nasjonalstatene å ivareta rettighetsperspektivet. Nye dommer både i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og EU-domstolen har ført til endringer i blant annet praktiseringen av Dublin-reglene, da det har blitt slått fast at retur til Hellas kan innebære brudd på EMK artikkel 3. Sånn sett illustrerer hun et blandet bilde, der konflikten mellom kontroll og rettigheter er like aktuell, men har blitt flyttet til et annet nivå enn tidligere.

Kjeldstadli (kap. 13) bringer inn det svært viktige klasseaspektet til slutt i sitt historiske sveip over migrasjonskontroll – migrasjonen som kontrolleres og kriminaliseres, nå som før, er stort sett migrasjon blant personer fra de lavere klassene, mens andres bevegelighet tilrettelegges. Dette viktige perspektivet kunne med fordel kommet tydeligere fram i andre deler av boka der man snakker om uønsket migrasjon. De ulike nyansene som ligger i begrepet «uønsket migrasjon» kunne i det hele tatt med fordel ha blitt utforsket mer. Det er samtidig noe underlig at Kjeldstadlis historiske sveip er plassert til slutt. Det er kanskje sobert å avslutte med å konkludere at «plus ça change», men gitt bokas utgangspunkt der det hevdes at globaliseringen i seg selv har ført til endringer i forholdet mellom kriminalitet og immigrasjon, er det noe pussig å avslutte med at det hele går tilbake til middelalderen.

Johansens (kap. 6) utforskning av det han kaller «elendighetstrakten» – et politisk rom utenfor selve samfunnet der personer uten lovlig opphold tvinges inn i en tilværelse som er så elendig at de til slutt forventes å gi opp og reise «hjem» – er etter min mening ikke helt vellykket som teoretisk prosjekt, og det er svært normativt ladet. På samme måte har Bøs kapittel (kap. 8) om utvidede hjemler for fengsling i utlendingsloven, som hun argumenterer for strider mot bestemmelser om lovlig fengsling i menneskerettskonvensjonen samt sentrale rettssikkerhetsprinsipper, en tydelig normativ slagside. Her framstår Søvigs analyse av utviklingen av regelen som unntar humanitær bistand til irregulære fra straffeforfølgelse under gitte omstendigheter, som atskillig mer nyansert (kap. 9).

I den grad forfatterne tar opp svært vanskelige spørsmål om rettigheter og sårbare mennesker, er det normative nærliggende å gripe til. Spesielt gjelder dette Johansens kapittel, som tar opp et slags blindpunkt i politikken som for mange framstår som en skamplett. Samtidig kan man med hell forsøke å sette seg inn i myndighetsperspektivet og utfordringene myndighetene møter på dette saksfeltet.

Samlet sett er dette en spennende bok som setter fokus på en viktig utvikling, spesielt i lys av en rekke viktige menneskerettslige spørsmål. Er migranter rettighetsbærere? Er de flyktninger, barn eller eventuelt ofre først og fremst – eller er de ukjente, potensielle kriminelle? Dette er et viktig bidrag både til litteraturen på feltet og til en opplyst samfunnsdebatt.