Daron Acemoglu & James A. Robinson

Why Nations Fail. The Origins of Power, Prosperity and Poverty

London: Profile Books 2012. 529 sider

Denne boka tar opp et sentralt problem i dagens verden, nemlig de kolossale forskjellene mellom rike og fattige land. Undertittelen, The Origins of Power, Prosperity and Poverty, viser ambisjonsnivået i en bok som er velskrevet, lettlest og dertil spennende.

Allerede i forordet framhever forfatterne et hovedsynspunkt på årsakene til fattigdom, når de argumenterer som demonstrantene på Tahrir-plassen i Kairo gjorde våren 2011: Egypt er fattig fordi landet har vært styrt av en smal elite som har organisert samfunnet for egen fordel på bekostning av befolkningen. Korrupsjon og mangel på politiske rettigheter er de sentrale kjennetegn ikke bare på det egyptiske regimet under Mubarak, men på en hel rekke av fattige land. Kleptokratenes grådighet kan variere, fra Mobutu Sese Seko i Zaire til Siaka Stevens i Sierra Leone til Robert Mugabe i Zimbabwe og til Kim Il Sung-dynastiet i Nord-Korea, men selve grådighetens betydning for samfunnets organisering synes å være relativt konstant.

Forfatterne, Daron Acemoglu og James A. Robinson (heretter A&R), er henholdsvis økonom og statsviter. Men bakgrunnen i «science» leder dem likevel ikke på jakt etter generelle lover med såkalt «predictive power». Deres markerte interesse for historie har vaksinert dem mot dette. Boka framstår faktisk som en argumentsamling for betydningen av å studere «the historical dynamics of societies» (s. 4) dersom man i det hele tatt vil nærme seg en forståelse av fordelingen av makt, rikdom og fattigdom i dagens verden. I sine konkrete analyser legger de også stor vekt både på den subjektive faktor (for eksempel politiske lederes rolle) og mer allment på tilfeldighetenes rolle i en historisk utvikling som ikke er predeterminert. Vitenskapsteoretisk innebærer dette at forklaringer av bestemte historiske utfall får en narrativ karakter.

Forfatterne bryter også med en etablert norm innenfor de generaliserende samfunnsvitenskaper, når de ikke innleder sin undersøkelse med en omfattende framstilling av hvilke teorier som skal være styrende. I stedet går de rett på sak og bidrar dermed til at en hittil ukjent småby på grensen mellom USA og Mexico i lang tid framover vil bli en viktig referanse i diskusjoner om denne typen problemer, antakelig i store deler av den akademiske verden.

I Nogales er det en skarp kontrast i inntekt og leveforhold mellom den nordlige delen, som ligger i Arizona, og den sørlige delen, som ligger i Mexico. Gjerdet tvers gjennom byen markerer et skille mellom to verdener. Hva er forklaringen på denne kontrasten? Geografisk plassering, klima eller utbredelsen av smittsomme sykdommer kan i dette tilfellet elimineres som forklaring. Man må ifølge forfatterne undersøke sentrale utviklingstrekk i USA og Mexico i koloniperioden. I USA var det blitt utviklet inkluderende økonomiske og politiske institusjoner som ga innbyggerne positive insentiver for deltakelse og entreprenørskap og med dette la grunnlag for økonomisk vekst. I Mexico preget logikken i conquistadorenes kolonisering utviklingen: å plyndre og tvinge andre til å jobbe for seg. Dette førte til utvikling av institusjoner innrettet etter elitens ønske om å utnytte befolkningen så langt som mulig («extractive institutions»). Det er denne arven som fortsatt preger de to Nogales.

Denne byen representerer verdens ulikhet i miniatyr. Nogales er «toppen av isfjellet» (s. 41). Ekstraktive institusjoner ble typisk for hele det spanske koloniimperiet i Latin-Amerika. A&R leverer i denne forbindelse en pedagogisk fulltreffer med følgende eksempel: Hvordan ble Bill Gates og Carlos Slim to av verdens rikeste menn? Førstnevnte gjennom å utvikle det teknologisk innovative selskapet Microsoft, sistnevnte gjennom aksjespekulasjon, politiske forbindelser, bestikkelser og påfølgende oppkjøp av Telmex (det meksikanske telekommunikasjonsmonopolet) da det ble privatisert i 1990. Et svært lønnsomt offentlig monopol ble nå Slims private monopol, og dannet springbrett for tilsvarende oppkjøp i resten av Latin-Amerika. Hans forsøk på å ekspandere inn i USA gjennom bruk av de samme metodene, mislyktes. Han taklet ikke møtet med inkluderende institusjoner i et pluralistisk, demokratisk system, gradvis utviklet etter koloniseringen som hadde begynt i Jamestown, Virginia.

Etter disse appetittvekkerne posisjonerer forfatterne seg teoretisk på en indirekte måte når de i kapittel 2 diskuterer Theories That Don’t Work. Under denne overskriften behandles både Jared Diamond og Max Weber, i tillegg til brorparten av Acemoglus kolleger i økonomifaget. Her er ikke A&Rs argumenter helt overbevisende. Riktignok viser de interesse for kulturhypotesen, der Webers Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd naturligvis står sentralt. Men i hovedsak avviser de denne uten å forholde seg til de argumentene den framtredende økonomiske historikeren David Landes presenterer i sin rehabilitering av Weber – nettopp innenfor et perspektiv av reinvesteringsfunksjonens betydning for økonomisk vekst. Forfatterne avviser også tesen om islams betydning for tilbakeliggenheten i Midtøsten, og framhever i stedet den institusjonelle arv fra Det ottomanske imperiet og fra europeiske kolonimakter. Landes’ hoveddiagnose av et Midtøsten kjennetegnet av religiøs ekstremisme og militær aggresjon, treffer antakelig bedre. (Dette skrev han i 1998, og det er ikke blitt mindre treffende siden da.)

Jared Diamond har, på sin side, argumentert godt for betydningen av geografiske forhold i en kritisk anmeldelse av denne boka. Land som ligger i tropene stilles overfor åpenbare økonomiske hindringer – uavhengig av institusjonelle forhold – sammenliknet med tempererte områder. Han konkluderer med at A&Rs framheving av inkluderende institusjoner ikke er så overveldende viktig som forfatterne vil ha det til, men at deres institusjonelle teori kanskje kan gi «50 percent of the explanation for national differences in prosperity» (The New York Review of Books, June 7, 2012).

Om man skulle være tilbøyelig til å akseptere Diamonds prosentanslag, innebærer dette likevel at A&R har gitt et kraftfullt bidrag til belysning av dette sentrale problemfeltet. De har også en bedre forklaring på kontrastene mellom Nord- og Sør-Korea og mellom Vest- og Øst-Tyskland enn Diamond. De teoretiske hovedelementene i A&Rs framstilling er 1) «inclusive» vs. «extractive» institusjoner, både økonomisk og politisk; 2) «critical junctures», dvs. avgjørende historiske vendepunkter som for eksempel 1349, 1492, 1688 og 1789; 3) Joseph Schumpeters begrep kreativ ødeleggelse og endelig 4) «oligarkiets jernlov», først formulert av Robert Michels i 1911.

Den historiske hovednormen gjennom tusener av år har vært ulike eliters utnyttelse av befolkningens arbeidskraft gjennom ekstraktive institusjoner. Det store gjennombruddet for en pluralistisk utvikling skjedde fra 1688 i England. Vendepunktet er The Glorious Revolution. Framstillingen av dette er et høydepunkt i boka.

Den tolkningen A&R foretar, gjør at denne revolusjonen nå blir «Glorious» mer enn bare i navnet. Den innebar absolutismens endelikt i England, den skapte for første gang inkluderende politiske institusjoner og ga dermed grunnlag for at også økonomiske institusjoner ble mer inkluderende (s. 102), den åpnet for mer kreativ ødeleggelse (derfor kom den industrielle revolusjon først i England), og den la grunnlaget for omfordeling ikke bare av inntekter, men også av politisk makt (s. 207). Forfatterne karakteriserer dette kritiske sett av begivenheter som «den viktigste politiske revolusjon gjennom de siste to tusen år», før de minner om at Den store franske revolusjon var enda mer radikal (s. 362). Men førstnevnte fant altså sted hundre år tidligere.

Frykten for kreativ ødeleggelse anser de som intet mindre enn «the main reason why there was no sustained increase in living standards between the Neolithic and Industrial Revolutions» (s. 182–183). Her har vi 10 000 års historie oppsummert og samtidig forklart i én setning.

Lenger øst i Europa klarte lenge både habsburgerne og de russiske tsarene det stuartene ikke hadde klart. Her fortsatte den føydale orden med livegenskap, monopoler, undertrykkelse av markeder og opposisjon mot innovasjon. Frans 1. forbød fabrikker i Wien, og forbød faktisk også jernbaner. Han og hans utenriksminister Metternich er hos A&R glimrende samtidige kilder til frykten for kreativ ødeleggelse.

Kombinasjonen av politisk, økonomisk og sosial historie i analysen av den industrielle revolusjon i England, dens forutsetninger og verdenshistoriske følger, er fascinerende lesning. Forfatterne lener seg tungt på historikeren E. P. Thompson når det gjelder utviklingen av både demokrati og rettsstat (rule of law, til forskjell fra rule by law). Demokratiet ble erobret nedenfra, skriver forfatterne (s. 310), og stiller så spørsmålet om hvorfor eliten ga etter i løpet av 1800-tallet. Hvorfor gjorde de ikke som i Russland eller Østerrike-Ungarn, eller som britene selv gjorde i India og Karibia? Svaret finner de hos den uortodokse marxist E. P. Thompson: «… rather than shatter their own self-image and repudiate 150 years of constitutional legality, they surrendered to the law» (s. 313).

De landene som fulgte den britiske institusjonelle dynamikk ble med på bølgen av innovasjon og vekst. De kom inn i «The Virtuous Circle» (kap. 11), mens de landene som holdt fast ved ekstraktive institusjoner ble sittende fast i «The Vicious Circle» (kap. 12). Her ligger røttene til dagens ulikhet mellom rike og fattige land.

Hva da med den sterke økonomiske vekst i Kina fra 1980-tallet og framover, som ifølge konvensjonell visdom skal ha løftet flere hundre millioner mennesker ut av fattigdommen? Forfatterne har en interessant diskusjon av dette, der de sammenlikner Kinas vekst med den sovjetiske erfaring: Vekst under ekstraktive institusjoner er ikke bærekraftig, fordi fraværet av privateiendom (også til ideer), rettsstat, gode offentlige tjenester, kontraktsfrihet og andre friheter – kort sagt inkluderende institusjoner – over tid vil kvele innovasjonen og føre til stagnasjon.

A&R ser også kritisk på avkoloniseringen i Afrika og Asia. Det er særlig her de gjør bruk av Michels’ «oligarkiets jernlov». En spissformulering her er denne: «… the postindependence governments simply took a page out of Michels’ book and intensified the abuses of their predecessors» (s. 112, utdypet mange steder).

Begrepet imperialisme brukes ikke i boka. Men kolonialismens herjinger i store deler av verden er ikke underkommunisert. For eksempel understreker forfatterne hvordan hollendernes folkemord på Banda-øyene i 1621 dømte området og store deler av Sørøst-Asia til underutvikling. Arven fra conquistadorenes plyndring i Latin-Amerika gjenfinnes både i Nogales og i den mer Michels-inspirerte påpekningen av at de 22 familiene som utgjør kjernen i eliten i Guatemala i dag kan føre sine aner tilbake til conquistadorene, og at denne eliten har hatt makten i Guatemala siden 1531.

Et perspektiv som burde vært utdypet er USAs dominans over verdensøkonomien, særlig under Reagan på 1980-tallet, den såkalte Washington Consensus og de strukturelle endringer Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet påla mange utviklingsland samtidig som flere land opplevde dramatiske fall i råvareprisene. A&R synes kanskje dette blir for nærsynt, eller at det tar bort noe av glansen fra den demokratiske kapitalismen de beskriver. Her vil jeg anbefale Odd Arne Westads framstilling i The Global Cold War som nyttig supplement. Generelt legger likevel A&R stor vekt på politikkens betydning for hvordan underutvikling er blitt skapt, i India, i Sør-Afrika og flere steder.

Bokas store styrke ligger i den dristige bruken av Schumpeter og Michels i en overordnet historisk tolkning. Innenfor feltet utviklingsstudier vil denne boka bli en referanse det ikke vil være mulig å se bort fra.