Cora Alexa Døving & Berit Thorbjørnsrud (red.)

Religiøse ledere. Makt og avmakt i norske trossamfunn

Oslo: Universitetsforlaget 2012. 245 sider

Det ene øyeblikket er de mørkemenn, det neste øyeblikket skal de ta ansvar for, eller avstand fra, noe dumt en trosfelle har gjort. Det er ikke lett for religiøse ledere i norske offentlighet, ifølge boken Religiøse ledere. Makt og avmakt i norske trossamfunn, redigert av Cora Alexa Døving og Berit Thorbjørnsrud.

Boken tar mål av seg å «utvide det religionsvitenskapelige fagfeltet og til å nyansere den offentlige debatten om religiøse ledere». I stor grad lykkes den med dette. Men boken reiser noen spørsmål om forholdet mellom faglighet og offentlig debatt som kunne vært diskutert grundigere.

Boken består av elleve kapitler og en innledning. Ti av kapitlene tar for seg konkrete trossamfunn, mens det siste kapitlet av Oddbjørn Leirvik tar for seg maktrelasjoner som oppstår når religiøse ledere går i dialog med hverandre og med sekulære myndigheter. Redaktørene bruker innledningen til å gi et tidsbilde av det norske samfunnet, og særlig norsk offentlig debatt, som en ramme for religiøse lederes maktutøvelse.

De ti bidragene som handler om trossamfunn fungerer ypperlig som folkeopplysning. Trossamfunnene som dekkes er sunni- og shia-islam, Smiths Venner, katolsk, ortodoks, luthersk og pentekostal kristendom, sikhismen, hinduismen og Det mosaiske trossamfunn. Umiddelbart glimrer buddhistene med sitt fravær, uten at dette er begrunnet. Boken gir et bilde av trossamfunnenes formelle strukturer. Heldigvis gir den også et levende og empirisk basert bilde av hvordan trossamfunnenes hverdagsliv forholder seg til slike formelle strukturer. Det er ofte et komplekst bilde. Troende og menigheter manøvrerer i et landskap av formelle strukturer som kan være transnasjonale og «innenfra» tradisjonen når det gjelder globaliserte trossamfunn, eller nasjonale og «utenfra» tradisjonen når det gjelder krav og retningslinjer fra stat og kommune. Jeg lærte stadig nye ting av å lese kapitlene, og fikk en følelse av å forstå mer av det konkrete og hverdagslige livet i trossamfunn som sjelden er synlige i media. Shia-muslimer, Smiths Venner og sikhismen blir sjelden omtalt i Norge, og denne boken er en velkommen utvidelse av vanligvis snevre horisonter.

Det ligger konkrete empiriske studier bak kapitlene. Noen av forfatterne har gjort egne intervjuer for dette prosjektet, noen har oppdatert tidligere forskning, og atter andre baserer seg på en løpende kjennskap til feltet. De forskjellige trossamfunnene befinner seg i forskjellige situasjoner, med forskjellige utfordringer. Fokuset på lederskikkelsen fungerer som et prisme. En rekke sentrale spørsmål som trossamfunn i Norge arbeider med, blir belyst i kraft av å være sentrale anliggender for lederen. Samtidig spres fokus ettersom de forskjellige trossamfunnene fungerer på ulikt vis, har ulike historier og krysser grenser på ulike måter. Døvings artikkel om sunni-muslimske imamer illustrerer dette. Her er mange tema som tas opp. Døving beskriver imamene sin posisjon som balansekunstnere, med kryssende press og forventninger fra en rekke aktører. Norske medier, norske myndigheter, forskjellige generasjoner norske muslimer, transnasjonale tradisjonelle autoritetslinjer og minst like transnasjonale nye og nettbaserte autoritetslinjer utgjør bare noen av aktørene norske imamer må forholde seg til. Hun beskriver hvordan imamene opplever et stort sprik mellom de forventningene som rettes mot dem og de verktøyene de har tilgjengelig. Særlig er de opplevde kravene fra storsamfunnet om å «gjøre noe» med ymse integreringsproblemer en utfordring. Hver av disse relasjonene kunne gitt materiale for en tilsvarende bok, så det er godt gjort å fortette materialet i den grad det er gjort, samtidig som det er relativt lettlest.

Kari Vogt sitt bidrag om shiamuslimske ledere i Norge er også forbilledlig folkeopplysning. Forskjellene mellom shia og sunni blir raskt og effektivt forklart, og leseren sitter igjen med en forståelse av hvordan shiaer, og særlig de lokale imamene, i Norge forholder seg til konkurrerende marja-er i sitt hverdagslige virke. En marja er en anerkjent shia-lærd som har autoritet til fortolkning og veiledning.

Den katolske kirken i Norge befinner seg også i en situasjon der internasjonal og lokal autoritet både finner sammen og skaper friksjon. Else-Britt Nilsen påpeker hvordan en liten gruppe norske katolikker på kort tid får «sine» menigheter grundig forandret av nye migranter. Den katolske kirken har ekspandert kraftig i de senere årene, og kirken har fått rollen som mediator og fortolker av det norske samfunnet for nyankomne katolske innvandrere.

Pål Repstad sitt kapittel om pinsevennbevegelsen i Norge har et litt annet fokus. Her beskrives en historisk overgang fra karismatisk makt til mer organiserte former for byråkratisk og institusjonalisert makt. Samtidig beskriver han også et miljø med en sterk ledelsesideologi, der mange deltakere har opplevd en klassereise. Repstad sitt kapittel går ikke like nært på de konkrete religiøse lederne som noen av de andre kapitlene som er basert på intervjuer, men benytter i større grad religionssosiologisk teori til å reflektere over noen synlige trender.

Kapitlene om jødedommen, Smiths Venner og sikhismen er igjen nærmere på aktørene og presenterer lærerike beskrivelser av hverdagen innen tre minoriteter som få kjenner særpreget til. Særlig Nora Stenes kapittel om jødedommen gir et detaljert bilde av utfordringene rabbinere i Norge møter og de forskjellige relasjonene de må opprettholde.

Hva med det største trossamfunnet i Norge, Den norske kirke? Jan-Olav Henriksen presenterer de formelle maktstrukturene i Dnk og diskuterer forholdet mellom den såkalte «embetslinjen» (biskoper og prester i praksis) og rådsstrukturen med menighetsråd, bispedømmeråd og kirkemøte. I likhet med Repstads kapittel er Henriksen mindre empirisk og mer teoretisk reflekterende. Det er en svakhet ved dette kapitlet at det ikke i større grad tar innover seg de pågående endringene i relasjonene mellom stat og kirke. Særlig når kapitlet er skrevet som en gjennomgang av strukturene, blir dette fort utdatert når de samme strukturene er i endring.

Det siste kapitlet handler om religionsdialog i Norge og er ført i pennen av Oddbjørn Leirvik. Han beskriver det komplekse forholdet mellom religiøse ledere i det rommet som har oppstått som følge av det aktive religionsdialogarbeidet som Leirvik selv har vært en viktig aktør i. Han skisserer tvetydigheten i at aktørene noen ganger fremstår som konkurrenter på jakt etter de samme godene, mens de andre ganger opptrer som alliansepartnere. Han gjør en god jobb med å vise at mye kunne vært annerledes uten dette konkrete arbeidet, og han viser at det flerreligiøse Norge også er i ferd med å utvikle sin egen korporative modell, der norske myndigheter styrer og temmer – men samtidig involverer og lytter til – partene.

Boken har solide tekster og mange styrker. Tema er tidssvarende, og det er håndtert med godt håndverk og teft. På sitt beste evner boken å belyse store, ofte fastlåste og ideologiserte debatter med beskrivelser av individuelle aktørers hverdagsutfordringer. Den er god folkeopplysning, og jeg har i hvert fall fått rikere kjennskap til flere religiøse grupper gjennom lesningen.

Det er allikevel noen innvendinger som bør bli luftet. De tre kapitlene som omhandler protestantiske grupper har en litt annen form enn resten av boken. Både pinsevennene, Den norske kirke og Smiths Venner blir i større grad presentert fra et slags fugleperspektiv og i mindre grad ut ifra konkrete intervjustudier. Jeg synes det er synd. Det hadde vært spennende med god etnografisk beskrivelse av det vi tror er kjent. I tillegg er jeg ikke sikker på at det hverdagslige indre liv i pinsemenigheter eller menigheter i Den norske kirke er så kjent at det er på sin plass å hoppe direkte på overordnede strukturer og religionssosiologiske analyser. Hva gjør presten, sånn fra uke til uke, dag til dag? Det er dette jeg synes er best i bokens øvrige kapitler, og det hadde styrket boken om dette grepet ble gjennomført.

Den andre innvendingen retter seg mot en iboende utfordring for antologier som denne. Er det noe som binder innsiktene sammen i boken? Vel, det er flere tilløp. Det er åpenbart at forfatterne har fått lese hverandres utkast underveis og kunnet gå i dialog med hverandres tekster. I sin innledning presenterer redaktørene Max Weber sin kategorisering av legitim makt i tradisjonelt, karismatisk og legalt herredømme. Denne inndelingen finner vi igjen flere steder i boken. Allikevel fungerer det ikke helt som et samlende grep. For det første er det ikke på langt nær alle bidragsyterne som bruker det. For det andre er det ikke nødvendigvis parallelle diskusjoner selv blant de som bruker det samme begrepsapparatet. Til det er den kontekstuelle rikdommen for stor. Det er altså tema som utgjør prismet for boken, ikke et samlende grep som gjør at en leser kan ta med seg noe overførbart fra denne boken til andre sammenhenger. Innsikten som sitter igjen begrenser seg til «det er mer komplekst enn mediene vil ha det til». Det er jo noe, men det er heller ikke overraskende.

Det siste jeg vil trekke frem er bidragsyternes posisjon overfor temaene de skriver om. Noen av bidragsyterne har et lengre faglig og utenomfaglig engasjement med sitt tema. Det skulle bare mangle at ikke kunnskapsrike mennesker også er aktører i feltet de er eksperter på. Problemet er at relasjonen mellom forfatter og felt for ofte forblir en svart boks. Oddbjørn Leirvik har spilt en sentral rolle i dialogarbeidet han beskriver. Henriksen er en profilert figur i Den norske kirke, men tillater seg et fugleperspektiv i denne teksten uten noen refleksivitet rundt egen posisjon. Den svært gode innledningen til Døving og Thorbjørnsrud er ytterligere et eksempel. Den rammer inn hele boken som et nyanserende motsvar mot det de presenterer som en uinformert religionsdebatt som ofte blandes inn i innvandrings- og integreringsdebatter med påfølgende harde retoriske fronter. Jeg synes de presenterer en ypperlig og presis beskrivelse av landskapet for offentlig religionsdebatt i Norge, men jeg får aldri innsikt i hvor denne beskrivelsen kommer fra. Døving og Thorbjørnsrud er (heldigvis) ikke bare nøytrale observatører når de har satt sammen denne boken, og jeg skulle gjerne sett at de tok steget ut av den sorte boksen og viste leserne noe av den refleksiviteten som går inn i å skrive og sette sammen en viktig bok som denne.

Heller ikke de andre forfatterne lar leserne få vite noe om ståstedet de har i møtet med det de skriver om. Selv en såpass rikt beskrivende tekst som denne inneholder analyser som åpenbart kommer fra et sted. Slik må det være. Men hele teksten ville vært mer gjennomsiktig, og i mine øyne også enda mer spennende, hvis vi som lesere kunne vurdere teksten som utarbeidet i spenningen mellom forfatterens posisjon og empirien. Det er kun Else-Britt Nilsen som tar seg tid til å avklare sin relasjon til feltet i sitt kapittel om katolske prester. Det er ingen som virkelig svinger pisken; det er en religionspositiv grunntone hos alle forfatterne. Videre skinner det igjennom et ønske om, og en tro på, at liberale krefter internt i de religiøse samfunnene har muligheter til å utfolde seg. Dermed fremstår bokens prosjekt som et ønske om å motvirke fordommer fra et skeptisk storsamfunn, særlig representert ved media. Et godt prosjekt, men jeg skulle gjerne sett det tydeligere formulert.

Det er allikevel ikke tvil om at dette er en viktig, relevant og tidssvarende bok. Et ypperlig stykke folkeopplysning og en bok med mye godt håndverk. Jeg håper den er å finne på pensumlister og på forskerpulter i årene som kommer.