Internett har åpnet for nye måter å hente inn kunnskap om ulike tema som er relevante for forskere. I denne artikkelen skal vi se på noen utfordringer knyttet til bruken av sosiale medier som kilde i forskningsprosjekter. Facebook, Twitter og blogger av ulike slag er noen av de mest vanlig sosiale mediene, men vi skal her konsentrere oss om bruken av debatter, altså innlegg og diskusjoner i ulike debattfora på nettet. Diskusjonen vår inkluderer ikke debatter i nettavisenes kommentarfelt.

I utgangspunktet er debattantene i de fleste nettfora anonyme, og de deltar fordi de ønsker å uttrykke sin mening om ulike tema. Temaene som diskuteres spenner vidt – alt fra hverdagslige utfordringer til tema som har mer politisk relevans. Blant de største norske debattsidene finner vi diskusjon.no med godt over 200 000 registrerte medlemmer. I tillegg er eksempelvis debattsidene både til vg.no og til kvinneguiden.no populære nettsteder, med påloggede medlemmer døgnet rundt. Av denne grunn blir nettdiskusjonene en sentral kilde til kunnskap om hvilke tema folk er opptatt av, og ulike oppfatninger om disse temaene. I de fleste tilfeller kan diskusjonene leses av alle, men bare registrerte medlemmer kan delta i debattene.

Hvis man som forsker vil benytte disse diskusjonsforaene som kilder, reiser det noen forskningsmetodiske og -etiske spørsmål. Interessen for Internet Research Ethics dukket opp på begynnelsen av 1990-tallet (Buchanan 2011:90). Mange har etter hvert drøftet metodiske og etiske sider ved bruk av internett i forskning (AoIR 2002; Thorseth 2003; Elgesem 2008; McKee & Porter 2009). Litteraturen omhandler etisk gjennomtenkte analyseverktøy og etiske prinsipper anvendt på forskning på internett. Sentrale etiske spørsmål som behandles dreier seg om anonymisering av nettsider og individer som uttaler seg på nettet. Internett betraktes ofte i allmennheten og av media som en offentlig arena, men har samtidig klare trekk av et privat rom, noe som kommer til syne i nettdebatter der folk tar opp personlige anliggender og til dels private forhold. Utsagnene kan oppfattes som private og ment for en engere krets. Til tross for disse utfordringene ved nettdebatter, er det skrevet lite om temaet i den generelle metodelitteraturen.

I «Internet Research Ethics: Past, Present, and Future» (2011) tar Buchanan for seg ulike måter å bruke internett på i forskning, alt fra spørreundersøkelser på nett til hvordan folk bruker internett. Men forskere kan også velge nettdebatter som primærkilde eller for å analysere nettdebatter som fenomen. Vi skal her konsentrere oss om utfordringer knyttet til nettdebatter som primærkilde. Vi ønsker å bidra til en videre diskusjon av følgende spørsmål: Hva slags kildekritikk er det viktig å utøve når man skal benytte seg av nettdebatter som kilde? Hvordan kan man ivareta personvernet og rettighetene til personer som i utgangspunktet diskuterer under et anonymiserende kallenavn? Disse spørsmålene aktualiseres av at nettdebatter er en relativt ny type kilde med noen særtrekk som kan føre med seg utfordringer knyttet til å ivareta informanters rettigheter. Det er også noe ved internetts karakter som skaper en avstand mellom forsker og debattant som kan bidra til å redusere oppmerksomheten omkring disse etiske spørsmålene sammenlignet med tradisjonelle møter mellom forsker og informant.

Artikkelen er inspirert av Anette Nesvold (2011) sitt arbeid med masteroppgaven i kunst- og kulturvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Temaet for masteroppgaven var muslimer i Norge og deres forhold til gravplassen. Meningen var å intervjue muslimer med innvandrerbakgrunn. Da det viste seg å være utfordrende å finne informanter, valgte Nesvold å benytte seg av debatter på en muslimsk internettside for å få flere stemmer inn i prosjektet. Med Nesvolds tekst og erfaringer som utgangspunkt vil vi ta for oss noen utfordringer ved bruk av nettdebatter i forskningssammenheng, men først ønsker vi å si noe om hva som kjennetegner selve nettdebatten som kilde.

Internettdebatter

Åpne diskusjoner på internett kan vi grovt sett dele inn i to kategorier. Det er de brede, store diskusjonssidene som diskusjon.no, kvinneguiden.no eller vg.no, som har mange underfora hvor man kan diskutere alle tenkbare tema. I tillegg er det de mindre, smalere sidene hvor det i hovedsak er ett spesifikt tema som diskuteres. Et eksempel er forumet på hestene.no. Dette forumet har riktignok også flere ulike underfora eller undertema, men alle undertemaene dreier seg om hest og hestehold.1 Begge typer debatter kan være interessante for forskere å studere, avhengig av deres perspektiv og vinkling og hva slags type kunnskap de er ute etter.

For å delta på et debattforum må debattantene registrere seg og opprette et brukernavn. Registreringen er vanligvis en enkel prosess hvor man kun oppgir navn, e-postadresse, brukernavn, kanskje et mobilnummer samt et passord. I enkelte tilfeller ønsker forumet også andre opplysninger, for eksempel bosted, kjønn eller alder. Den fulle identiteten til debattantene er ofte ikke tilgjengelig for andre enn debattsidens administrator.

Men flere nettsteder har begynt å kreve at debattantene deltar under fullt navn. Et eksempel er dagsavisen.no (Dagsavisen 2012), som har introdusert forumet «Nye meninger». Dagsavisen ønsker en saklig debatt, og de mener sannsynligheten for dette er større dersom debattantene opptrer med fullt navn. Retningslinjene til debattforumet på kvinneguiden.no (Kvinneguiden 2012) understreker på sin side at det ikke er tillatt å velge sitt virkelige navn som brukernavn. Argumentet er at man ikke kan være sikker på at vedkommende da er den man gir seg ut for å være. Andre norske debattfora har ikke denne regelen. Dersom man kikker litt rundt på de ulike debattsidene på nettet, ser man likevel at de fleste debattanter benytter seg av pseudonym.

Det er naturlig å anta at enkeltpersoner oppretter brukernavn, en såkalt profil, på flere ulike debattsider. Dette støttes av undersøkelsen til Enjolras, Karlsen, Steen-Johnsen og Wollebæk (2013:120) som viser at de som er aktive på én arena på nettet har høyere sannsynlighet for å være aktive et annet sted. Det er for eksempel godt mulig at man ønsker å diskutere islam på debattsidene til islam.no, samtidig som man også har lyst å diskutere vintersport på debattsidene til vg.no. Flere registrerer seg også med samme brukernavn på ulike debattsider og blir dermed lettere identifiserbare, blant annet ved at de presenterer ulike sider ved seg selv i forskjellige fora.

På kvinneguiden.no er det mulig for de registrerte debattantene å skrive innlegg som såkalt «Anonym bruker» (AB). Ved å skrive som AB er selv ikke det anonymiserte kallenavnet synlig for andre. Denne funksjonen er svært populær, og viser at mange brukere selv er bevisst på gjenkjennbarhetsfaktoren til brukernavnet.

Nettdebatter som kilde i forskning

Internettdebatter kan være en rik kilde for forskere til å hente informasjon og kunnskap om folks meninger og oppfatninger knyttet til ulike tema (Thorseth 2003: viii; Halvarson & Lilliengren 2003:126). Mange nettdebatter dreier seg om sensitive tema, tema som er av privat eller politisk karakter. Mennesker som har personlige erfaringer med eller meninger om disse temaene søker gjerne sammen på internett, og forskere kan dermed få tilgang til grupper og informasjon som ellers er vanskelig tilgjengelig. Meningsutvekslingen og dynamikken mellom debattantene kan dessuten gi en verdifull tilleggsdimensjon. Meddebattanter kan komme med spørsmål og motargumenter til det som blir sagt, og på den måten blir feltet utdypet og grundigere gjort rede for.

Da Nesvold (2011) hadde vanskeligheter med å skaffe tilstrekkelig mange informanter i sitt prosjekt, supplerte hun sitt empiriske materiale med utsagn fra debattanter på islam.no. Å bruke nettdebatter som kilde er kanskje mest aktuelt i tilfeller som dette, når man enten ikke har mulighet til å skaffe tilstrekkelig antall informanter eller ikke har tilgang til folks erfaringer på andre måter. Nettdebatter kan gi en enkel tilgang til mange menneskers meninger, tanker og følelser om et tema.

I hovedsak kan man som forsker ha to ulike tilnærminger til nettdebatten som kilde. Man kan ha en deltakende eller en observerende rolle (Markham 2003:54). Den deltakende rollen innebærer at man tar direkte kontakt med debattantene, enten ved å gå inn i en allerede pågående debatt og stille spørsmål, eller ved å starte en ny debattråd om et tema man ønsker å få respons på. Den observerende rollen innebærer at forskeren stiller seg utenfor debatten og benytter seg av utsagn og innlegg uten selv å delta i diskusjonene. En deltakende rolle krever at forskeren er mer til stede og er dermed mer tidkrevende. Man kan som aktiv debattant risikere at ingen ønsker å komme med innspill, eller man kan få svært mye materiale. Selv om en aktiv deltakerrolle kan gi store mengder informasjon, kan det være mindre tidkrevende enn å transkribere og analysere vanlige informantintervju. Innhenting av kunnskap gjennom aktiv debattdeltakelse ligger litt utenfor temaet for denne teksten. Vi konsentrerer oss om observasjon av nettdebatter.

På et internettforum er terskelen for å uttale seg lav. Både på godt og vondt er det lett å uttale seg om et tema når man kan skjule seg bak et anonymt kallenavn. Dette betyr på den ene siden at man som forsker kan få inn stemmer man ellers hadde hatt vanskelig for å få i tale. Kanskje er temaet så sensitivt at vedkommende hadde vært vanskelig å spore opp utenfor nettet og få som informant. Eller kanskje får man utsagn debattantene aldri ville våget å ytre til en forsker i en ansikt-til-ansikt-situasjon. Slike forhold må man ta i betraktning når man vurderer nettdebatter som kilde. Konteksten som ytringer gis i er viktig når ytringene skal tolkes og analyseres (boyd & Crawford 2011). Det betyr at forskere som benytter seg av ytringer fra nettdebatter både må reflektere over nettdebatten som kontekst og samtidig problematisere manglende kunnskap om den konteksten ytringene kommer fra med tanke på etiske og kildekritiske implikasjoner. I tillegg befinner ytringer i nettdebatter seg i en tredje og delvis utilgjengelig kontekst ved at de oppbevares, distribueres og brukes av nettstedenes eiere. boyd og Crawford (2011) peker også på hvordan dette øker vanskene med å vurdere kvaliteten til informasjon fra internett.

Sentrale spørsmål i forskning knytter seg til troverdigheten og relevansen av den informasjonen som forskeren får tilgang til. Et problem er at man aldri kan være sikker på at folk er den de gir seg ut for å være. Dette gjelder i noen grad post-enquête og e-postbaserte surveystudier, og det gjelder også for internettdebatter. Man risikerer å få usikker informasjon, man risikerer at debattantene ikke skriver det de egentlig mener. Dette kan man også risikere når man intervjuer ansikt til ansikt, men når man uttaler seg anonymt på nettet kan det være lettere å uttrykke noe man egentlig ikke står helt inne for. Blant annet unngår man avsløringer gjennom for eksempel ansiktsuttrykk. Registreringen på de ulike foraene er enkel, og det er lett å opprette flere brukere – for eksempel dersom noen ønsker et brukernavn som de kan bruke til å komme med provoserende utsagn eller feilaktige opplysninger. Som forsker kan man dermed havne i en situasjon hvor man har benyttet seg av feil kunnskap.

En form for kvalitetssikring oppstår når forskeren sender forespørsel om informert samtykke til debattantene. Avstanden minker, og den anonyme kilden blir ikke alltid like anonym lenger. Nesvold (2011) erfarte for eksempel at de to brukerne hun kom i kontakt med signerte med sitt fulle navn da de svarte på e-posten de fikk, til tross for at hun ikke ba om dette. Situasjonen endres altså noe her. Fra å forholde seg til en anonym debattant på nett har man nå et navn å forholde seg til, noe som øker troverdigheten til debattantene. At Nesvold fikk svar med fullt navn er i beste fall en indikasjon på at debattantene står inne for det de skrev på forumet.

Å benytte seg av nettdebatter som primærkilde i forskningssammenheng, innebærer å benytte seg av og å analysere materiale som allerede foreligger, altså som man ikke selv har innhentet. Slik sett minner det om dokumentanalyse. Det er ikke forskeren selv som har stilt spørsmålene. Det er det andre som har gjort. Forskeren har liten styring med hensyn til hva slags materiale han/hun får. Man har heller ikke mulighet til å gå inn og stille spørsmål ved utsagn, eller få debattantene til å utdype det de mener med mindre man tar nærmere kontakt med dem.

I tillegg er det skriftlig kommunikasjon som analyseres. Utsagnene og avsnittene som forskeren leser er for det første i stor grad ment å skulle leses av noen som kjenner genren og sjargongen som benyttes på forumet. For det andre krever skriftlig datamateriale at man som forsker benytter andre analysemetoder enn når man for eksempel analyserer et intervju. Man må for eksempel ta hensyn til at kanskje ikke alle debattantene er like flinke til å uttrykke seg skriftlig – kanskje hadde utsagnene vært mer poengterte dersom de hadde kommet i en ansikt-til-ansikt-situasjon. Ved å lese skriftlige utsagn får man heller ikke med kroppsspråk eller andre nyanser. Dette er brukere av sosiale medier også klar over. For å kompensere for manglende kroppsspråk, brukes smilefjes og ulike forkortelser for å uttrykke for eksempel glede eller ironi.

Utsagn i et debattforum på internett kan gjøres relativt spontant. Folk får presentert et tema og sier sin raske og kanskje ureflekterte mening om dette. Man får et inntrykk av hva debattantene umiddelbart tenker om temaet uten å ha hatt tid til å tenke igjennom problemstillingen i forkant. Det er mulig at vedkommende ikke hadde uttalt det samme dersom han eller hun hadde fått tid til å tenke seg om, eller dersom vedkommende var i en situasjon der intervjuer var til stede. Spontane utsagn kan oppleves som mer «autentiske» og «korrekte» enn utsagn som er planlagt. Når informanter gjør seg klare til et intervju, er det naturlig å tro at vedkommende tenker igjennom hva han eller hun ønsker å si om temaet. Dette er gjerne ikke alltid tilfellet i en opphetet nettdebatt, og da kanskje særlig ikke i det første innlegget debattanten har om temaet. Dersom debatten utvikler seg videre, og det er de samme som fortsetter å debattere saken, er det større sannsynlighet for at argumentene blir mer gjennomtenkte og «solide» etter hvert. Da må debattantene tenke seg om for å komme med nye argumenter eller motargumenter, og temaet har i tillegg fått tid til å modnes litt i bevisstheten.

Hvem er nettdebattantene?

Hvem debatterer aktivt på internett? Hvilke stemmer får man inn i studien ved å benytte seg av disse debattene? Er det i hovedsak unge mennesker, eller representerer debattantene befolkningen som helhet? Vanligvis antar man gjerne at debattantene som er aktive utgjør en liten del av befolkningen. Stereotypien av en internettdebattant er et menneske som ikke gjør stort annet i løpet av en dag enn å sitte på internett og diskutere og kverulere med andre om uinteressante tema. Forskning viser at bruken av internett og sosiale medier er svært høy i Norge sammenlignet med andre vestlige land, og at deltakerne i nettdebatter skiller seg noe fra resten av befolkningen mht. blant annet alder, utdanning og inntekt (Enli og Skogerbø 2008; Enjolras et al. 2013). Dette vil sannsynligvis endre seg etter hvert som internett blir allemannseie. Uansett hvem deltakerne i debattene er, er det ikke forskeren som velger sine informanter når han eller hun benytter seg av internettdiskusjoner som kilde. Utvalget er utenfor forskerens kontroll, i hvert fall ved første øyekast. Om nettaktørene regnes som populasjonen, har forskeren dog kontroll over utvalget.

Det kan synes noe tilfeldig hvem som svarer i de ulike debattrådene, særlig i de største foraene. Dersom en debattant ikke er inne på forumet på noen dager, kan potensielt svært interessante og spennende debatter være utdebattert og havne langt nede på sida før debattanten oppdager at han eller hun kunne bidratt. I stedet finner man kanskje et annet tema som virker litt interessant, og velger heller å delta der. På den måten er det stor sannsynlighet for å finne debattanter som ikke nødvendigvis har førstehåndskjennskap til temaet som diskuteres. Det er lett å navigere på diskusjonssidene, og det er fort gjort å komme inn på og uttale seg i en diskusjon om et tema man kanskje ikke egentlig kan så mye om. På for eksempel kvinneguiden.no oppdateres listen over debatter kontinuerlig. Har en lest en debatt og går tilbake til forsiden, er det lett å trykke seg videre på en annen debatt som ser interessant eller spennende ut. Inne på de ulike debattene er det ikke vanskelig å finne eksempler på at personer uttaler seg om et tema de tydeligvis ikke kan så mye om.

I små fora som omhandler spesifikke tema er det naturlig å anta at kompetansen og interessen for temaet som debatteres er større. Eksempelvis kan vi på NRK sitt debattforum om Eurovision Song Contest (ESC) finne flere brukere som er lidenskapelig opptatt av konkurransen, som kan mye historie, er opptatt av statistikk (hvem pleier å stemme på hvem, hvilke låter gjør det vanligvis bra), følger med på nasjonale utvelgelser i andre land etc. Diskusjonene er stort sett svært saklige, selv om entusiasmen og lidenskapen for det norske bidraget til tider kan ta overhånd. Dersom man i et prosjekt ønsker å benytte seg av disse debattantene som kilde, får man i høyeste grad informanter med stor kunnskap om temaet. Å benytte seg av slike små og smale debattsider gir på denne måten et utvalg av informerte personer som bidrar seriøst i debatten av temaet forskeren interesserer seg for. Store fora som diskusjon.no og debattsidene til vg.no og kvinneguiden.no gir gjerne mer tilfeldige svar fra debattanter som ikke nødvendigvis er veldig interessert i temaet. Til syvende og sist avhenger det av hva man ønsker av debattforumet. Ønsker man innspill fra noen med stor kjennskap til feltet, eller ønsker man å se hvordan folk på et mer generelt plan forholder seg til temaet? Avhengig av fokuset i studien kan begge deler være like nyttig, og kanskje kan til og med en kombinasjon av de ulike foraene være på sin plass. Ved å velge forum med omhu, kan forskeren på denne måten være med og styre utvalget sitt til en viss grad.

Noen særtrekk ved nettdebatter som felt

For en forsker som vil benytte seg av nettdebatter, kan det være nødvendig å sette seg inn i hva nettdebatter er før man begynner å analysere innholdet i debattene. Forskeren må være bevisst på de mulighetene og utfordringene nettdebatter gir. Nettdebatter er et forholdsvis nytt felt, som bringer med seg en ny kultur og nye sosiale koder (kfr. Skogerbø & Winsvold 2008:41) i et rom der mennesker kommuniserer og inngår i relasjoner, gjerne over tid, uten å kjenne hverandre utenfor nettet.

Ifølge Repstad (2007:40) har en forsker som er innenfor det feltet han eller hun studerer, et annet utgangspunkt for å forstå samhandlingen og mønstrene i feltet enn hva man ellers har. Repstad peker på hvordan kjennskap til feltet på forhånd gjør at man bedre forstår hva som skjer, og dermed kan unngå misforståelser og en del feiltolkninger. For å lese og benytte seg av internettdiskusjoner som kilde kan det derfor, for en som ikke kjenner dette feltet, være nødvendig å lære seg grunnleggende internettsjargong. Ulike smilefjes, forkortelser for sinnsstemninger og handlinger2 og hvordan man siterer andre debattanter, er nyttig å ha kjennskap til. I tillegg kan det også være en fordel å kjenne litt til selve tonen eller miljøet på det forumet man studerer. Et godt og enkelt råd er å lese litt flere debattråder enn kun den tråden som omhandler temaet man forsker på. Da får man fort en oversikt over den rådende sjargongen på forumet og hvordan debattantene snakker til hverandre. Dersom en svenske angriper og ubegrunnet kritiserer det norske bidraget til ESC på NRKs debattforum, er resultatet snart en rekke indignerte svar.3 Leser man kun denne tråden på dette forumet, kan man få inntrykk av at forumets tone generelt er useriøs og aggressiv. Dersom man leser litt flere tråder på forumet, får man derimot et mer nyansert innblikk i forumets debattform.

Debattantene skriver stort sett for hverandre (Bromseth 2003:79). Dette er viktig å tenke på når man forholder seg til innholdet på et nettforum. Ofte er debattantene så aktive på de enkelte fora at de kjenner hverandre godt som nettdebattanter. På de største og mest aktive forumene er det stort sett aktivitet hele døgnet, og på denne måten er debattantene med på å skape et rom hvor felles forståelse, intern sjargong og interne spøker dominerer. Når debattantene bruker mye tid på et forum og nærmest knytter vennskap på internett,4 er det sannsynlig å anta at de snakker til hverandre, og ikke til ukjente som tilfeldigvis kommer innom sidene. På samme måte som i relasjoner mellom venner og bekjente ellers, er man opptatt av å vise seg fra en positiv side. Man vil være godt likt, og det blir man av å diskutere saklig. På debattforumet til kvinneguiden.no er det for eksempel mulig å gi såkalte «plusser» på innlegg som de ulike debattantene skriver. Antall plusser en debattant har fått totalt (på alle sine innlegg), føres deretter opp på profilen til brukeren. Det synes som om de mest aktive brukerne er opptatt av å ha et godt rykte (mange plusser), og det får man ved å skrive innlegg som er saklige, fornuftige og «tatt på kornet».

På flere debattfora eksisterer det i tillegg en sterk form for sosial kontroll. Upassende oppførsel, alt fra trakassering av andre brukere til å gå «off-topic» på temaet som egentlig diskuteres, blir vanligvis rapportert til moderatorene av forumet i tillegg til at de andre debattantene reagerer i selve diskusjonstråden. Debattantene ønsker selv et rom hvor de kan diskutere og prate om ulike temaer som opptar dem, og såkalte «troll» og «trolling», altså personer som bare er til stede i et forum for å provosere og ødelegge diskusjonene, er svært uvelkomne. Det finnes naturligvis også debatter hvor en fellesskapsfølelse og felles sosiale normer mellom debattantene er nærmest fraværende, og i hvert fall ikke-dominerende for diskusjonen som foregår.

Offentlig vs. privat rom

En forsker som skal benytte informasjon fra nettdebatter må vurdere om forumet og debatten inneholder informasjon som faller inn under personopplysningsloven (lov om behandling av personopplysninger av 14. april 2000). Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) har utarbeidet etiske retningslinjer knyttet til registrering, behandling og lagring av personopplysninger. Disse må alle som forsker innenfor humaniora og samfunnsvitenskapene forholde seg til. Behandling av personopplysninger stiller bestemte krav til forskeren, blant annet knyttet til innhenting av samtykke og til melding til personvernombudet for forskning (NESH 2009a, avsnitt 9 og 10). Selv i tilfeller hvor det ikke fremkommer personidentifiserende opplysninger må forskeren gjøre visse forskningsetiske vurderinger ved bruk av uttalelser fra nettdebatter. Et sentralt spørsmål knytter seg til om nettdebattene er å anse som et offentlig eller privat rom.

Forskningsetiske retningslinjer slår fast at som hovedregel kan informasjon som man regner som offentlig, fritt benyttes til forskningsformål (NESH 2009b, avsnitt 4). Dermed kan det synes som om det ikke er etiske utfordringer knyttet til å bruke uttalelser og observasjoner fra det offentlige rom hvis de ikke strider mot personopplysningsloven. I prinsippet er internett og internettfora offentlige rom, i den forstand at hvem som helst kan gå inn og lese det som skrives og menes her. Samtidig kan man argumentere med at nettdiskusjoner befinner seg i en form for mellomposisjon eller gråsone mellom det offentlige og det private (Thorseth 2003; Elgesem 2008; Fossheim 2009; McKee & Porter 2009; Buchanan 2011). Selve innholdet er riktignok offentlig og åpent, men det er naturlig å anta at i flere tilfeller kan et begrenset antall aktive debattanter sammen skape en følelse av at forumet er en lukket og nærmest privat sfære. En slik følelse av et privat rom på internett kan få debattantene til å komme med ytringer de kanskje ikke ville kommet med i en offentlig sammenheng. Hvordan skal vi i så fall håndtere det tenkt private i det offentlige?

Buchanan (2011:94) argumenterer for at dersom temaet som debatteres er ikke-sensitivt, kan vi anse debatten som et offentlig rom. Men hva hvis temaet er sensitivt og/eller personlig? Da er det grunn til å betrakte rommet som mer privat og lukket, og være mer bevisst på de etiske sidene ved dette. Dersom vi tenker oss en akse, fra et ikke-sensitivt og offentlig rom i den ene enden til et svært sensitivt og dermed privat rom i den andre, innebærer dette at hver forsker må vurdere hvor de debattfora og de utsagn som foreligger befinner seg på denne aksen, og deretter vurdere de etiske hensyn man skal ta (kfr. McKee & Porter 2009).

Denne inndelingen mellom sensitivt og ikke-sensitivt kan by på utfordringer. Buchanan (2011:92) oppgir «underholdning» som et typisk ikke-sensitivt tema. Konkurransen ESC betegnes som underholdning. Men betyr dette at vi som forskere ukritisk kan benytte oss av utsagnene på NRKs debattforum om denne konkurransen? En konkurranse som ESC innehar politiske, kulturelle og personlige aspekter. For eksempel viste debatten «Armenia trekker seg» i 2012 (NRK 2012b) at politikk i stor grad kan være en del av diskusjonen.5 I andre tråder på diskusjonsforumet diskuteres blant annet teksters innhold og hva dette betyr for debattantene (NRK 2012c). Her deles personlige erfaringer og religiøst ståsted. Spørsmålet blir da om vi kan løfte hva vi vil ut av dette rommet, selv om temaet i utgangspunktet kan defineres som ikke-sensitivt. Er det etisk uproblematisk å bruke materiale fra nettet bare fordi det er tilgjengelig og fremstår som ikke-sensitivt? (boyd & Crawford 2011:11).

Diskusjonene på NRK sitt debattforum om ESC viser at det er vanskelig å skille sak og person. Uavhengig av hva som blir debattert, er sjansene store for at debattantene kommer med personlige og sensitive opplysninger. Dette kan være opplysninger som ved første øyekast kanskje ikke synes særlig sensitive for utenforstående. Skal konsekvensen da være at man må behandle alle nettdebatter som om de tilhører det private rom? Vi mener ikke det. Vi er opptatt av at forskere må ta med i sine vurderinger at en debatt om temaer som tilsynelatende ikke er særlig personlige, kan vise seg å inneholde ytringer som er av privat karakter. Debatter om tema som i utgangspunktet ikke oppfattes som særlig sensitive, kan utvikle seg til å bli sensitive slik ESC-debatten viser. Debattanter begynte der å ytre seg om religiøst og politisk ståsted, og debatten fikk da et nytt og mer sensitivt innhold. Dette betyr at en forsker må være årvåken for å identifisere sensitive innlegg og ytringer, og utøve skjønn med hensyn til hvordan en skal forholde seg i hvert enkelt tilfelle. Forskeren må gjøre sine egne selvstendige vurderinger av hva som er privat og hva som er sensitivt, og ikke minst være oppmerksom på at slike vurderinger kan variere fra person til person og også er avhengig av debattantens kulturelle bakgrunn (Løfberg 2003). Dette blir spesielt utfordrende når debattene utspiller seg i globale rom på tvers av kulturelle, religiøse og politiske skillelinjer. Når man som forsker ikke klarer å kamuflere noe som vurderes som sensitivt, må man foreta en avveining av etikken og personvernet i forhold til ytringens informasjonsverdi for den aktuelle studien. Er man for tilbakeholdende og tar etikken for alvorlig, kan det hindre forskningen, og vi kan gå glipp av viktig og interessant innsikt.

Gjenkjennbarhet i feltet

Debattantene på et diskusjonsforum er i utgangspunktet anonyme, men på de fleste debattsidene kan man som registrert og innlogget bruker gå inn på brukerprofilen til en annen debattant og få opp innleggene vedkommende har skrevet. Dersom den samme brukeren har opprettet profil på flere ulike debattsider, er det dermed mulig å få tilgang til mye informasjon om vedkommende. I noen tilfeller kan det også være mulig å tenke seg fram til hvem som står bak et kallenavn. Med nok informasjon om privatlivet, meningene og interessene til debattanten kan personer som kjenner vedkommende skjønne hvem som skjuler seg bak et pseudonym. Dette viser at selv om man kan tro at bruk av kallenavn ivaretar behovet for personvern, bidrar ikke alltid det oppdiktede kallenavnet til en tilstrekkelig anonymisering etter intensjonen.

Da Nesvold gjorde sitt feltarbeid vinteren 2010/2011, brukte hun mye tid på å oppsøke informanter og gjøre seg kjent med deler av det muslimske miljøet i Norge. Hun var i kontakt med imamer og andre ressurspersoner i ulike muslimske moskeer, i tillegg til at hun leste om det muslimske miljøet på nettsider, i tidsskrifter og i bøker. Da hun etter noen måneder begynte å bla litt i debattrådene på forumet til islam.no, mente hun å kunne identifisere tre av debattantene her. Etter kun seks måneder i feltet var hun med andre ord så godt kjent at flere anonyme debattanter var gjenkjennbare. De informantene hun ikke fikk innhentet samtykke fra, valgte hun derfor å omtale uten navn. Et alternativ ville være å lage nye kallenavn.

Så lenge denne gjenkjennelsesfaktoren ikke misbrukes, er det i og for seg ikke noe galt i dette, annet enn at det utfordrer ideen om at debattanter er anonyme og ikke gjenkjennbare i et debattforum. Dette gjelder særlig fora som begrenser seg til et smalt tema. Muslimer og islam er kanskje ikke et smalt og lite tema, men det er allikevel et begrenset antall muslimer, og spesielt imamer, som deltar i samfunnsdebatten. Dette skal man ta hensyn til dersom man som forsker ønsker å benytte seg av debatter på internett for å oppnå kunnskap om og innsikt i et smalt felt. En internettdebatt og et kallenavn brukt på et debattforum kan for en forsker synes å være tilstrekkelig beskyttelse av person og personopplysninger. Men for andre, aktive deltakere innenfor feltet og innenfor dette miljøet fungerer altså et kallenavn langt fra anonymiserende. Dermed må forskeren behandle kallenavn på samme måte som ordinære navn og bruke anonymiserende pseudonymer i sine arbeider.

Informert samtykke

I sine retningslinjer understreker NESH (2009a, avsnitt 8) at informanter har krav på tilstrekkelig informasjon om prosjektet de deltar i. Skal en forsker benytte seg av utsagn fra internettdebatter, er det nødvendig å be om informert samtykke fra debattantene (NESH 2009b, avsnitt 7).

I retningslinjene til debattforumet på kvinneguiden.no finner vi også et punkt som dreier seg om dette: «Det er ikke tillatt for andre å bruke tekster hentet fra forumet uten å innhente godkjenning hos Kvinneguidens eiere. Videre må man også innhente samtykke fra den som har skrevet innlegget og som har rettigheter ifølge loven om åndsverk» (Kvinneguiden 2012). Vi antar at dette gjelder sitater fra debattene og ikke omtale av innholdet. Men vi ser altså her at om man ønsker å benytte seg av innlegg skrevet på dette diskusjonsforumet, er det ikke nok å få informert samtykke fra debattanten; det er også nødvendig å spørre om tillatelse fra Kvinneguidens eiere. Litt lenger ned på lista over reglene til forumet finner vi også: «Det er ikke tillatt å bruke Kvinneguidens forum til (…) datainnsamling i jobb- eller studiesammenheng eller verving av intervjuobjekter osv. Å bruke forumet til hjelp for å finne kilder og liknende er ok.» Begrensninger som dette er ikke vanlig i norske debattfora, og det er uklart om det er lovhjemmel for slike regler. Hvorfor Kvinneguiden ønsker en slik begrensning kommer ikke fram, men det er mulig de ikke vil at brukerne deres skal risikere å måtte ta stilling til at det de sier kan brukes av andre. Kvinneguiden informerer ellers om at nettstedet selv står fritt til å benytte sitater og innlegg som de ønsker. De kan eksempelvis ønske å skrive en artikkel om et bestemt tema som engasjerer debattantene. Det samme finner vi i retningslinjene på debattforumet til vg.no: «Gjennom dine debattinnlegg overfører du til VG Nett en evigvarende og eksklusiv rett til uten godtgjørelse å bruke samt redigere ditt debattinnlegg i et hvilket som helst medium VG måtte velge å publisere det i» (VG 2012). Vg.no nekter derimot ikke andre å benytte seg av innleggene på debattforumet, og de informerer heller ikke om at man må be om tillatelse før dette gjøres. Vi kan altså konstatere at ulike nettstedseiere forholder seg ulikt til bruk av tekster fra deres debattfora, og de ser ut til å vektlegge åndsverkloven i større grad enn personvernet.

Ifølge NESH sine retningslinjer er det tilstrekkelig å få informert samtykke fra debattantene dersom man ønsker å bruke deres ytringer i forskningssammenheng. I tråd med retningslinjene skal informasjonen debattantene får, gi tilstrekkelig kunnskap om eventuelle konsekvenser bruken av utsagnene kan få. Ut fra disse retningslinjene er da en forsker som innhenter samtykke fra debattantene ikke forpliktet til å forholde seg til nettsteders regler om å innhente deres godkjenning. Hvis forskere derimot ikke innhenter samtykke fra debattantene, slik enkelte velger å gjøre (kfr. Halvarson & Lilliengren 2003), bør de etter vår mening foreta en grundigere vurdering av om de skal innhente godkjenning fra nettstedets eiere.

Innhenting av samtykke fra nettdebattanter berører både etiske, filosofiske og praktiske utfordringer, noe som både kommer fram i Nesvolds arbeid og behandles av for eksempel Halvarson og Lilliengren (2003) og Mann (2003). NESH (2009b, avsnitt 7) understreker at det kan oppstå ulike problemer og utfordringer når en tar kontakt med debattanter. Det pekes på at innhenting av informasjon fra samtaler og debatter på internett fort kan virke ødeleggende på den dynamikken og samhandlingen som foregår. Dersom forskeren tar kontakt med debattantene for å innhente samtykke før debatten er over, blir de klar over at forskeren følger med på diskusjonen, og det kan bidra til å ødelegge den naturlige flyten i samtalen. Et annet problem knytter seg til at det er en mulighet for at folk utgir seg for å være en annen enn de egentlig er. En praktisk utfordring knytter seg til å innhente samtykke når det gjerne er flere tusen som har ytret seg i en debatt som ønskes brukt til forskningsformål (Enjolras og Steen-Johnsen i Jakobsen 2013).

NESH peker også på at en praktisk utfordring knyttet til innhenting av samtykke er at diskusjoner på internett er av en flyktig karakter. Det er godt mulig at det er vanskelig, nærmest umulig, å få kontakt med debattanten man ønsker å få informert samtykke fra. Dette kan enten være fordi man har funnet en gammel debatt og debattanten ikke lenger er aktiv bruker. Det kan også være fordi debattanten bare har registrert seg og vært aktiv en svært kort periode – kanskje bare for å debattere nettopp den saken. Dette kan medføre at forskere ikke velger å innhente samtykke blant annet for å spare tid og arbeid.

Under arbeidet med masteroppgaven støtte Nesvold (2011) på dette problemet. Begge de to debattrådene hun ønsket å bruke i arbeidet sitt var gamle diskusjoner. Den ene var mer eller mindre avsluttet ni måneder før hun fant diskusjonen, den andre var avsluttet fire år tidligere. Nesvold registrerte seg på debattforumet for å kunne sende såkalt PM (personlig melding) til de debattantene hun ønsket å bruke. Resultatet var negativt. Av dem hun ønsket å bruke, var det kun to stykker som fortsatt var aktive brukere av forumet. Disse to fikk hun positiv respons fra umiddelbart. Flere av de andre debattantene hadde ikke vært pålogget de siste åtte–ni månedene, og de hadde heller ikke oppgitt noen e-postadresse på sin personlige profil som gjorde det mulig å kontakte dem. Nesvold ønsket fortsatt å benytte seg av utsagnene og innspillene fra disse debattantene, da det fantes nyttige kommentarer som utdypet og bekreftet dataene hennes. NESH (2009b, avsnitt 8) understreker at ved bruk av sitater fra diskusjoner på nettet bør forskeren ta hensyn til at det kan være mulig å spore informantenes identitet ved å foreta fulltekst søk på sitatene. Dette hensynet gjelder kanskje særlig i de tilfellene hvor utsagnene er av særskilt personlig eller sensitiv karakter. Det er nærliggende å tro at både NESH og forskere er mer oppmerksomme på dette med sporing enn det mange debattanter er. Vi er derfor noe uenige med Halvarson og Lilliengren (2003) når de argumenterer for at de ikke trengte å innhente samtykke da de brukte sitater fra nettsteder der debattanter ber om råd mht. personlige problemer og dilemmaer. De begrunner sitt valg med at debattantene selv foretar den nødvendige anonymiseringen. Vi mener de i for stor grad stoler på at debattantene selv sørger for anonymisering, og for at personlig og sensitiv informasjon ikke kommer fram i deres innlegg. Som allerede nevnt i tilknytning til kvinneguiden.no, kan debattanter velge å publisere innlegget som anonyme brukere for ikke å bli gjenkjent. Det er derimot ikke alle nettsteder som gir brukere denne muligheten. Etter vår oppfatning kan vi ikke forutsette at alle debattanter er bevisst på at de er søkbare når de er registrert i et debattforum, og at de er bevisst på å anonymisere seg selv og egne fortellinger.

Nesvold vurderte det slik at innleggene og temaene ikke var av en så sensitiv karakter at det var nødvendig å anstrenge seg ytterligere for å få informert samtykke. Hun endte til sist opp med å dele ett direkte sitat uten å få informert samtykke av vedkommende, i tillegg til at hun refererte fra noen av innleggene med egne ord med en referanse til siden hun hadde funnet informasjonen på. På den måten blir ingen enkeltbrukere knyttet til utsagnene, samtidig som det er mulig å kontrollere at utsagnene er korrekte. Dette siste har betydning for studiens troverdighet. De aktuelle brukerne er dessuten ikke lenger aktive debattanter, så sannsynligheten er liten for at noen har interesse av å finne ut av hvem de er. Nesvold la altså i sin vurdering vekt på at det hadde gått en del tid siden debattanten hadde uttalt det hun ville bruke. Hun vurderte videre utsagnet som lite sensitivt, og betraktet det mer som et generelt utsagn med referanse til en bestemt gruppes oppfatning enn som en personlig ytring. Det handlet om kvinners tilgang til gravsteder, og hun vurderte det som et utsagn med stor verdi for å belyse temaet kjønn og gravsted. Hun antok at utsagnet ikke var kontroversielt i det miljøet det kom fra, og at det var et syn mange i det muslimske miljøet delte. For å beskytte informanten brukte hun heller ikke kallenavnet i oppgaven.

Det finnes tilfeller hvor det argumenteres med at selv om formelle krav til personvern er ivaretatt, sikres ikke debattantene tilstrekkelig beskyttelse. Karen Dias (2003) valgte for eksempel å anonymisere alt datamateriale hun fant på internett da hun undersøkte såkalte «pro-ana»-tilhengere, mennesker som ser på anorexia som en livsstil heller enn en sykdom. Dias mente at dette var så sensitive opplysninger at debattantene kun var godt nok beskyttet dersom ingenting kunne knytte dem til arbeidet hennes. En slik grad av beskyttelse ser kanskje svært etisk korrekt ut, men det hersker uenighet om hvorvidt dette er fruktbart i forskningssammenheng (Alver & Øyen 1997:120–12; Buchanan 2011:96). En forsker kan altså mene at selv om en har ivaretatt informanters rett til personvern, så kreves det ytterligere beskyttelse. Når en beskytter så mye som Dias gjorde, overskrider det informantens rettigheter. En kan da komme i en situasjon der en anonymiserer for mye. På den ene siden er det kun fullstendig utelukkelse av all identifiserende informasjon som fullt ut tilfredsstiller personvernet. Men dersom alle kallenavn, alle karakteristikker ved debattantene, alle sitater og alle nettdiskusjoner anonymiseres og gjøres ugjenkjennelige, reduseres også troverdigheten til og relevansen av innholdet i prosjektet. Utgangspunktet var kanskje å si noe om en samfunnsprosess, en gruppe mennesker eller et tema innenfor en særskilt kontekst, men ved å anonymisere i for stor grad ender man opp med vage og lite utsagnskraftige data.

Eksemplene fra Nesvold (kvinner på gravsteder) og Dias (pro-ana) viser sensitivitetsvurderinger og avveininger mellom etikken og verdien av forskningen, med ulike løsninger. Forskere må gjøre denne avveiningen i hvert enkelt tilfelle. Av og til må forskningen vike og la hensynet til debattantene veie tyngst når det er aktuelt å bruke sensitiv informasjon som man ikke kan kamuflere tilstrekkelig. Forskerfellesskapenes egne debatter om disse utfordringene er svært verdifulle bidrag til å danne rammer for de skjønnsmessige vurderingene forskere må foreta.

Avslutning

Hovedhensikten med denne artikkelen har vært å bidra til økt bevissthet omkring bruken av nettdebatter som primærkilde i forskning. Vi ønsker mer diskusjon i akademia om nettdebatter som kilde og ser det som viktig å få i gang slike diskusjoner før det utvikler seg en etablert praksis knyttet til bruk av nettdebatter i forskningssammenheng.

Vi har vært opptatt av å påpeke at nettdebatter kan være rike og verdifulle som kilder, og få fram styrker og svakheter ved nettdebatter som kilde. Vi har hovedsakelig vært opptatt av å få fram noen sentrale utfordringer og vise til noen forhold som forskere som ønsker å ta i bruk slike kilder bør være bevisst og tenke igjennom. Vi har konsentrert oss om tilfeller der forskeren benytter seg av eksisterende nettdebatter og ikke selv går inn og deltar i debattene.

Vi har fremhevet at det er viktig at forskeren setter seg inn i fenomenet nettdebatter og tilegner seg noe kunnskap om praksis og regler for meningsytring på ulike debattfora. Som forsker må en vurdere sensitiviteten til den informasjonen som er tilgjengelig gjennom nettdebatter, og vurdere om debattene kan betraktes som ytringer innenfor en offentlig eller privat sfære. Alt etter hvilke vurderinger forskeren gjør med hensyn til dette, vil det kunne oppstå spørsmål knyttet til hvordan man kan ivareta debattantenes anonymitet og få et informert samtykke fra dem. Disse utfordringene har blant annet sammenheng med at aktive debattanter kan være lett gjenkjennbare, og at det kan være vanskelig å oppnå kontakt med debattanter som ikke lenger er aktive. Det vil også være stor usikkerhet knyttet til nettdebatter som kilder da man i begrenset grad vet hvem det er som uttaler seg i debattene. En forsker må spørre seg hva slags utvalg det er man sitter med når man benytter seg av debattene. At man ikke inngår i samhandling med debattantene og har begrenset kunnskap om dem, skaper utfordringer med hensyn til å vurdere troverdigheten og relevansen til den tilgjengelige informasjonen og kvalitetssikre informasjonen. Det knytter seg også noen utfordringer til å analysere materiale som er blitt til uten forskerinvolvering og styring, og der det ikke er muligheter for å få informanter til å spesifisere og utdype utsagn de har kommet med. Mange av de utfordringene vi har pekt på gjelder også ved bruk av andre kilder. Vår intensjon har vært å påpeke at man vil støte på disse utfordringene også når man bruker kilder fra nettdebatter som representerer et relativt nytt rom for forskning.

Vi håper denne artikkelen skal inspirere til videre debatter om de berørte temaene og føre til at også andre spørsmål knyttet til bruk av nettdebatter i forskning blir løftet fram og drøftet. Dette vil igjen kunne bidra til økt forskning på forskeres bruk av nettdebatter og andre sosiale medier.

Om artikkelen

Vi retter en stor takk til førsteamanuensis Erik Fossåskaret ved UiS for verdifulle kommentarer til et tidligere utkast til denne artikkelen og til anonym fagfelle og redaktør for konstruktive tilbakemeldinger på manuset sendt TfS.

Referanser

Alver, B. G. og Ø. Øyen (1997). Forskningsetikk i forskerhverdag. Vurderinger og praksis. Oslo: Tano Aschehoug.

Association of Internet Researchers (AoIR) Ethics Working Committee 2002. Preliminary report: http://aoir.org/reports/ethics.pdf [Lest 15.02.13]

boyd, D. & K. Crawford (2011). Six Provocations for Big Data. http://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=1926431

Bromseth, J. C. H. (2003). Ethical and Methodological Challenges in Research on Net-Mediated Communication. I M. Thorseth (red.), Applied Ethics in Internet Research. Publications series, No. 1, 67–85. Trondheim: NTNU University Press.

Buchanan, E. (2011). Internet Research Ethics: Past, Present, and Future. I M. Consalvo og C. Ess (red.), The Handbook of Internet Studies (s. 83–108). Coventry: Wiley-Blackwell.

Dagsavisen (2012). Retningslinjer. http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/terms/ [Lest 16.02.12]

Dias, K. (2003). The Ana Sanctuary: Women's Pro-Anorexia Narratives in Cyberspace. Journal of International Womens Studies, (4):2, 31–45.

Elgesem, D. (2008). What is Special About the Ethical Issues in Online Research? http://www.nyu.edu/projects/nissenbaum/ethics_elg_full.html [Lest 04.06.11]

Enjolras, B., R. Karlsen, K. Steen-Johnsen & D. Wollebæk (2013). Liker – liker ikke. Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Enli, G. & E. Skogerbø (red.) (2008). Digitale dilemmaer. Nye medieformer, nye utfordringer. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Fossheim, H. J. (2009). Internettbrukere og internettforskning. De nasjonale forskningsetiske komiteer. http://etikkom.no/no/FBIB/Temaer/Forskning-pa-bestemte-grupper/Internettbrukere-og-internettforskning/ [Lest 04.06.11]

Halvarson, C. & P. Lilliengren (2003). Private Explanatory Systems and Informed Consent Online. An Ethical and Methodological Discussion. I M. Thorseth (red.), Applied Ethics in Internet Research. Publications series No. 1:125–139. Trondheim: NTNU University Press.

Hestene (2012). Media. http://www.hestene.no/forum/forumdisplay.php?110-Media. [Lest 02.03.12]

Jakobsen, S. E. (2013). Big data utfordrer forskningen. Forskningsetikk 1:4–7. http://www.etikkom.no/Aktuelt/Aktuelt/Fagbladet-Forskningsetikk/Arkiv/2013/2013-1/. [Lest 25.11.13]

Kvinneguiden (2012). Regler. http://forum. kvinneguiden.no/index.php?app=forums&module=extras&section=boardrules. [Lest 12. 01.12]

Lov om behandling av personopplysninger av 14. april 2000. Oslo: Justis- og beredskapsdepartementet.

Løfberg, C. (2003). Ethical and Methodological Dilemmas in Research with/on Children and Youths on the Net. I M. Thorseth (red.), Applied Ethics in Internet Research. Publications series No. 1:141–154. Trondheim: NTNU University Press.

Mann, C. (2003). Generating Data Online: Ethical Concerns and Challenges for the C21 Researcher. I M. Thorseth (red.), Applied Ethics in Internet Research. Publications series No. 1:31–49. Trondheim: NTNU University Press.

Markham, A. (2003). Critical Junctures and Ethical Choices in Internet Ethnography. I M. Thorseth (red.), Applied Ethics in Internet Research. Publications series No. 1:51–63. Trondheim: NTNU University Press.

McKee, H. & J. Porter (2009). The Ethics of Internet Research. A Rhetorical, Case-Based Process. New York: Peter Lang Publishing.

NESH (2009a). Hensyn til personer. http://www.etikkom.no/no/Forskningsetikk/Etiske-retningslinjer/Samfunnsvitenskap-jus-og-humaniora/B-Hensyn-til-personer-5---19/ [Lest 10.01.12]

NESH (2009b). Forskningsetiske retningslinjer for forskning på Internett. http://www.etikkom.no/no/Forskningsetikk/Etiske-retningslinjer/Samfunnsvitenskap-jus-og-humaniora/Internett-forsking/ [Lest 12.01.12]

Nesvold, A. (2011). Fra kirkegård til gravplass – begrepsliggjøring og praksis. Masteroppgave i kunst- og kulturvitenskap. Stavanger: Universitetet i Stavanger.

NRK (2012a). Loreen's Euphoria spelas redan i SPANIEN! http://www.nrk.no/debatt/index.php?showtopic=94817. [Lest 20.02.12]

NRK (2012b). Armenia trekker seg. http://www.nrk.no/debatt/index.php?showtopic=94973. [Lest 08.03.12]

NRK (2012c). Tekster og historier i ESC. http://www.nrk.no/debatt/index.php?showtopic=94892 [Lest 08.03.12]

Repstad, P. (2007). Mellom nærhet og distanse. Kvalitative metoder i samfunnsfag. Oslo: Universitetsforlaget.

Skogerbø, E. & M. Winsvold (2008). Nettet som debattarena. I G. Enli og E. Skogerbø (red.), Digitale dilemmaer. Nye medieformer, nye utfordringer (s. 39–60). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Thorseth, M. (red.) (2003). Applied Ethics in Internet Research. Publications series No. 1. Trondheim: NTNU University Press.

VG (2012). Regler for diskusjonen. http://vgd.no/system/information/rules. [Lest 12.01.12]