I sin artikkel, «Årsaksproblemer i historisk forskning» (TfS nr. 3/2013) avlegger Tor Egil Førland meg en visitt. Med referanse til min artikkel «Norsk historisk forskning ved inngangen til 1990-årene. Et oppgjør med den metodologiske individualisme» i min bok Demokratiske kapitalisme (Universitetsforlaget) skriver han at jeg selv ender i den metodologiske individualisme. Det er riktig. Det vil si, det er riktig under forutsetning av at man bruker Førlands (og Jon Elsters) definisjon av metodologisk individualisme. Jeg har imidlertid lagt til grunn Steven Lukes’ definisjon i kapitlet «Methodological Individualism» i hans lille klassiker Individualism (1973). Det burde være ganske klart ut fra teksten. Elster fortalte meg siden at han hadde forberedt et motinnlegg da han hadde sett tittelen på min artikkel, men hadde lagt ned pennen da han forsto at vi ikke var uenige allikevel. Han hadde tidligere snakket med Lukes og kritisert hans definisjon, sa han.

Lukes’ definisjon har intet med «aktørløse intensjoner» eller lignende sentrale begreper hos Elster å gjøre. Metodologisk individualisme hos ham, og som han stiller seg klart kritisk til, er forklaringer som reduseres ned til individplan, men der man unnlater å stille spørsmålet: Hva er det som genererer dette individets preferanser? Det vil si, som han sier, at det sosiale fenomen feies under teppet. Aktøren, individet, løftes altså ut av den sosiale kontekst. Aktøren avhistoriseres. Hvordan man enn velger å definere metodologisk individualisme, er dette, etter min mening, en viktig og høyst berettiget kritikk.

Et særlig godt eksempel på denne type metodologisk individualisme er «vår egen» Jens Arup Seip. Han hevder (kort fortalt) at politikerne (det er de han skriver om) handler ut fra «vikarierende motiver», det vi si at deres egentlige motiver, som er makt eller en form for personlig vinning, ikke tåler dagens lys, derfor fremtrer de med mer smakelige, men uekte, motiver. Historikerens oppgave er å «kle av» aktørene og vise de virkelige motiver bak de «vikarierende».

I lys av den pågående debatt om Elsters kritikk av Bourdieu i Morgenbladet (Vedlegg til Morgenbladet 27. sept. – 3. okt. 2013) er det naturlig å spørre om, eller i hvilken forstand, det her er tale om «ubevisste strategier». Vi lar det ligge. Det kan imidlertid knapt være tvil om at dette synspunkt, som altså var særlig klart artikulert av Seip, lå bak den lenge dominerende tendens i norsk historieskrivning til å redusere politikk til interessekamp eller maktkamp. Dette skapte stor avstand til de mer historiserende disipliner som med en fellesbetegnelse kunne kalles kulturhistorie. Det var to forskjellige verdener som ble beskrevet. Denne tid er heldigvis over.