«Det lar seg ikke nekte at mange historikere i senere år ikke har hatt god samvittighet når de har operert med årsaksforestillinger og skullet gi en formulering av en årsakssammenheng.» Sitatet er ikke en frustrert empirikers hjertesukk over hvordan de siste tiårenes poststrukturalistiske påvirkning og litterære vending har gitt enkelte følelsen av at årsaksforklaringer er noe man helst bør bedrive i smug. Situasjonsbeskrivelsen tilhører Jens Arup Seip og er fra 1957, en tid da det kunne se ut til at logiske empirister med Carl G. Hempel i spissen var i ferd med å gjøre det samme med kausalitetsforestillingen som med forestillingen om Gud: fordrive den fra det gode vitenskapelige selskap. Kausalitet er nemlig ikke ulikt Gud. Den kan ikke observeres, annet enn i sine påståtte virkninger. Så hva skal da være dens vitenskapelige status? Historikernes svar har i praksis vært å vende det døve øret til teoretikernes betenkninger om at kausalitet kanskje ikke finnes. I stedet har vi fortsatt vår leting etter årsaker: noen litt beskjemmet slik Seip antyder, andre ubekymret eller uvitende om hele diskusjonen.

Selv om historikere vanskelig kan klare seg uten en forestilling om kausalitet, har man i tråd med fagets empiriske innretning vært nokså lite opptatt av hvordan begrepet skal forstås. Den slags er blitt overlatt til filosofene, eller i hvert fall til de (få) filosofisk orienterte av fagfellene. Her i landet betydde det i andre halvdel av 1900-tallet først og fremst – for ikke å si kun – Ottar Dahl (1967, 1986; jf. Kjeldstadli 2011). Dahl disputerte i 1957 på en avhandling om årsaksproblemer i historisk forskning (Dahl 1956). Dermed utfordret han filosofi-skepsisen blant sine historikerkolleger, uttrykt slik i Seips opposisjonsinnlegg på disputasen, som også det innledende sitatet er hentet fra: «Det er ikke ofte at historie og filosofi møtes. Og det er enda sjeldnere at møtet løper heldig av» (Seip 1993:175). Men selv om arbeidsdeling og spesialisering er en velprøvd vei til økt produktivitet, er full konsentrasjon om empirien ikke alltid av det gode for historikere. Viktige innsikter utviklet i andre disipliner kan gå ubemerket hen. Et blikk over faggrensene – også til filosofi – i ny og ne er derfor å anbefale.

Jeg skal i det følgende vise hvordan historikere tenker om årsaksforhold, og se på hva som kjennetegner historiske årsaksforklaringer. Deretter skal jeg drøfte noen spørsmål knyttet til kausalitet som historikere og særlig historiefilosofer har vært spesielt opptatt av, og som også er relevante for andre samfunnsfag. Ett er hvorvidt grunner kan være årsaker: viktig fordi så mange av historikernes studieobjekter er handlende personer, dvs. aktører som agerer ut fra intensjoner. Et annet spørsmål er om vi kun må lete etter årsaker på individplanet, eller om årsaker kan finnes også på mer aggregerte nivåer. Dette er et spørsmål om metodologisk individualisme: Finnes det genuint sosiale årsaker? Til slutt skal jeg drøfte et knippe spørsmål som har å gjøre med historikernes fremstillingsform, nærmere bestemt narrativitet, som de siste ti-årene har vært et dominerende begrep blant historiefilosofene. Et kritisk punkt her er forholdet mellom narrativitet og kausalitet. Inneholder alle narrative fremstillinger mer eller mindre skjulte årsakssammenhenger som er med og konstituerer fortellingen, eller er narrasjon en fremstillingsform som har eller i alle fall kan ha andre sammenbindinger enn årsak og virkning?

Kausalitet for historikere

Historikere er i utgangspunktet nokså pluralistiske med hensyn til hva som kan få status som årsaker. De fleste historikere vil trolig si, litt vagt, at en årsak er noe som får noe annet til å skje. Både årsak og virkning kan være av mange slag, så som en hendelse, en handling, et utsagn, en idé, et fenomen av nær sagt hvilken som helst type.

En hendelse er, enkelt sagt, at noe skjer. Jesu fødsel, Stalins død. I og for seg dagligdagse hendelser – fødsel og død – med store kausale konsekvenser. Handlinger involverer noe mer enn hendelser, nemlig intensjonal atferd av aktører som tror de kan oppnå et ønsket mål ved å gjøre som de gjør. Gavrilo Princips attentat mot den habsburgske tronarvingen Franz Ferdinand i Sarajevo 28. juni 1914 er et eksempel på en handling med vidtrekkende virkninger. Den ble bokstavelig talt startskuddet til første verdenskrig. Utsagn i form av talehandlinger er gjerne mindre dramatiske enn dette, men kan like fullt være kausalt virksomme, hva enten det er i form av et «ja» til å gifte seg med den som hos en står, eller i form av en underskrift på et skilsmissepapir presentert av den som ikke lenger står en like nær. For å se ideers kausale kraft kan vi gå til religionen eller andre ideologier. Fenomener utenfor menneskelig makt kan også være kausalt virksomme: Tenk på tørke eller – for å skifte element – sildas vandringer. Historikerne inkluderer alt dette og mer til blant sine årsaker, selv om de nok har en forkjærlighet for tale, skrift og (andre) handlinger. Som R. G. Collingwood sa: «All historie er historien om tenkning» (Collingwood 1946:317, min oversettelse). Han var riktignok idéhistoriker.

Historikere som tenker systematisk om årsaker, plasserer dem gjerne langs det vi kan betegne som to akser: en horisontal tidslinje og en vertikal akse vi kan kalle dybde. Tidslinjen er, som i all historie, sentral. Den brukes til å ordne årsaker etter proksimitet: hvor nært eller fjernt i tid de står det fenomenet som beskrives. De nærmeste årsakene kalles gjerne utløsende årsaker. Hva som bestemmer hvor på den vertikale aksen ting befinner seg, er ikke helt lett å si. En tommelfingerregel er at jo kortere varighet noe har, jo høyere opp plasseres det. Svært langsomme endringer, endringer i strukturer nærmest, som geografi – continental drift og endringer i havnivå går ikke fort – og mentalitet, anses som mest dyptliggende.

Historikerne vil altså søke bakover og nedover etter årsaker. De vil dessuten sjelden mene at et fenomen har bare én årsak, men vil tvert om tendere til å være skeptiske til påstander om monokausalitet. Ofte brukes uttrykk som «medvirkende årsak». Mange ting kan ha bidratt til å skape et utfall (en virkning); historikerne vil gjerne fange inn alle og veie deres kausale betydning. I dette arbeidet er vi imidlertid hemmet av at fortiden er nettopp fortid, hvilket umuliggjør kontrollerte eks-perimenter og gjør statistisk tilfredsstil-lende populasjonsstudier svært sjeldne. Vi er i all hovedsak henvist til å foreta kontrafaktiske tankeeksperimenter. Man tenker bort den faktoren som skal veies, og jo vanskeligere det blir å tenke seg det samme utfallet uten denne faktoren, jo større kausal vekt får den. Det er her først og fremst snakk om såkalt negative kontrafaktiske hypoteser, som sier noe om hva som ikke ville skjedd dersom den faktoren man vurderer, ikke hadde vært til stede. Slike resonnementer kan sies å være innbakt i ethvert utsagn om at en eller flere årsaksfaktorer var nødvendige for virkningen, og er følgelig vanskelig å komme utenom i historieskrivingen (Nagel 1961:588–589; Christensen 2012:61–62). Såkalt positive kontrafaktiske hypoteser – om hva som ville eller kunne ha skjedd i fortsettelsen dersom noe annet enn det som skjedde, hadde skjedd – er annerledes og mye dristigere, og krever betydelig varsomhet. Hvert eneste ledd i en handlings- eller hendelsesrekke har gjerne flere sannsynlige eller i hvert fall mulige fortsettelser, og man skal ikke fortsette mange leddene fremover i en annen retning enn den som faktisk fant sted, før slik kontrafaktisk historieskriving fører på villspor eller på viddene og man ender i spekulasjon uten empirisk støtte (Sørensen 2004; Christensen 2012).

For å illustrere hvor vrient det kan være å vurdere betydningen av en årsaksfaktor ved å tenke den bort, kan vi se på skuddene i Sarajevo som drepte erkehertug Franz Ferdinand (Clark 2012:367–376). Hvor stor kausal vekt skal skuddene ha? Princips attentat var langt fra det eneste mot habsburgerne på begynnelsen av 1900-tallet. Han var dessuten en del av en sammensvergelse; om ikke han hadde lykkes, kunne en av de andre attentatmennene langs ruten ha gjort det. (En av Princips medsammensvorne kastet en bombe mot Franz Ferdinands bil tidligere på dagen, men erkehertugen slo den bort med armen – eller den traff det sammenfoldede kabriolet-taket bak fyrsten – så den eksploderte rett bak bilen i stedet.) Og hvis skuddene i Sarajevo aldri var blitt avfyrt, ville det nok kommet andre anledninger der serbiske nasjonalister kunne ta tronarvingen av dage. Selve attentatet er dessuten bare én del av den kontrafaktiske analysen som skal avgjøre betydningen av skuddene. Det går ingen kjede av kausal nødvendighet fra attentatet til krigsutbruddet. Østerrike-Ungarn kunne sendt et mindre krast ultimatum til Serbia, eller reagert mindre krigersk på svaret. Tyskland kunne ha gitt de krigslystne herskerne i Wien mindre helhjertet backing. Russland kunne ha løpt fra sine løfter til Serbia. Og så videre.

Hvilke kriterier som skal ligge til grunn for vektingen, har jeg til gode å se tilfredsstillende forklart. Clayton Roberts (1996:252) presenterer en liste med ikke mindre enn ti ulike ting som historikere og historiefilosofer har ment kan gi en faktor rett til betegnelsen viktigste årsak. De fleste av disse er rent numeriske, som at en faktor som i et forløp opptrer oftere eller deles av flere, er viktigere enn faktorer som er mer sporadiske. Det unormale tillegges dessuten gjerne større betydning i et hendelsesforløp enn det normale (White 1965:115–133; Roberts 1996:96–99), men dette må sies å være av pragmatiske grunner snarere enn fordi unormalitet gir kausal vekt i seg selv. For øvrig synes ofte det jeg har kalt dybde, å få en slags kausal forrang. Preferansen for dypere, strukturelle trekk kommer tydeligst frem hos franske Annales-historikere, særlig i Fernand Braudels forkjærlighet for la longue durée: historie som «functions along the border between the moving and the immobile» (Braudel 1980:74; jf. Burke 1990; Iggers 1997: kap. 5). Dragningen mot kausale dybder preger imidlertid hele faget (Roberts 1996:99). Marxismens syn på den såkalte basis (produksjonsforholdene og produktivkreftene) som bestemmende for den politiske og ideologiske overbygningen har trukket i samme retning som annalistene – og har ledet historikerne vekk fra for eksempel skuddene i Sarajevo og i retning faktorer som imperialismen når første verdenskrig skulle årsaksforklares. De som legger mest vekt på dypereliggende årsaksfaktorer i analysen av krigsutbruddet, mener at storkrigen var nærmest nødt til å komme gitt fenomener som nasjonalisme, imperialisme, alliansepolitikk og våpenkappløp. Mannen med den rykende pistol, Gavrilo Princip og hans medsammensvorne blir bare gnisten som antenner det bålet som uansett ville tatt fyr på den ene eller den andre måten. En a priori sterkere vektlegging av dypereliggende årsaker er imidlertid vanskelig å forsvare logisk (White 1965:134–141; Roberts 1996:99; Northcott 2008). Hva er begrunnelsen for å anse fenomener nær overflaten som mindre viktige, mens dypereliggende fenomener tillegges større vekt? Hvis preferansen for dybde skyldes en forestilling om kausal betydning, går vi i sirkel. Hvorfor er dypereliggende faktorer kausalt viktigere enn mer overfladiske?

En annen måte å skille mellom årsaker på, er å definere noe som årsaksbetingelser ([initial] conditions) til forskjell fra årsaken i bestemt form entall. Betingelsene er da per definisjon noe som er forut for årsaken, noe som så å si utgjør grunnen den står på. Jeg har imidlertid til gode å se noe annet enn tidsfaktoren som skulle skille årsaksbetingelsene fra årsaken, eller, om man vil, som skulle skille de hendelsene eller handlingene som var medvirkende til å skape årsaksbetingelsene, fra den hendelsen eller handlingen som karakteriseres som årsaken. Og betegnelsene man gir det ene eller det andre, sier ikke noe om deres kausale betydning. «Betingelsene» (eller det som skapte dem) kan godt være viktigere enn «årsaken», som i sin tur blir verken mer eller mindre viktig av å få betegnelsen «utløsende årsak». Hvorfor skal den lille dråpen som får begeret til å flyte over, ha en annen kausal status enn de større dråpene som fylte opp begeret før den siste dråpen kom til?

Vi står tilbake med at vekten til hver enkelt årsaksfaktor ikke avhenger av faktorenes plassering langs den horisontale eller vertikale aksen, men må bestemmes ut fra en analyse av hva effekten ville vært om den aktuelle faktoren ikke hadde fantes (Martin 1982:69–71; Northcott 2008). En slik analyse har to dimensjoner: et anslag over hvor mye den aktuelle årsaken bidro til virkningen, og en kontrafaktisk vurdering av hvor sannsynlig det ville vært at en annen hendelse eller handling ville tatt plassen i årsakskjeden til den faktoren vi tenker bort. Jo mindre sannsynlig slik erstatning er, jo større vekt må den aktuelle årsaken gis. Jo mer sannsynlig det er å tenke faktoren erstattet av en annen, jo mindre viktig blir den. Langs den første dimensjonen blir spørsmålet hvor mye nærmere krig attentatet på Franz Ferdinand brakte Østerrike-Ungarn og Serbia og deres allierte. Langs den andre dimensjonen er spørsmålet hvor sannsynlig det er at erkehertugen ville blitt drept selv om Princip ikke hadde lykkes. For at skuddene i Sarajevo skal veie tungt som årsak til første verdenskrig, må attentatet ha brakt partene betydelig nærmere krig, og det må være vanskelig å tenke seg at Franz Ferdinand ville falt for en annen hånd enn Princips – eller rettere sagt for en annen del enn den Princip utgjorde av den revolusjonære storserbiske undergrunnsorganisasjonen Den svarte hånd (med det talende offisielle navnet «Union eller død!»).

Årsaksforklaring i historie

Vi kan gi rent pragmatiske svar på spørsmålet om hvorfor vi tillegger den siste dråpen som får begeret til å flyte over, størst betydning: Vi kan være interessert i hvorfor – altså i årsaken til at – begeret fløt over på tidspunkt t1 mens det ikke fløt over på tidspunkt t0. Da er svaret den siste dråpen: Gavrilo Princip. Historiefaget flommer over med slike kontrastive forklaringer (Van Fraassen 1980). Men ikke alle forklaringssøkende hvorfor-spørsmål er kontrastive. Noen ganger er vi interessert i å forstå hvorfor et utfall fant sted uten å ville vite (eller i hvert fall uten å vite at vi vil vite) hvorfor akkurat dette utfallet fant sted i stedet for et annet. Da ber vi ikke om en kontrastiv forklaring. Vi vil vite mer – kanskje fordi vi vet lite fra før.

Hempel, kjent og til dels miskjent for sin deduktiv-nomologiske forklaringsmodell som han mente også skulle være en norm for historiefaget, og Behan McCullagh, ut fra sin analyse av nettopp årsaksforklaringer i historisk forskning, er enige om at det historikere gir i slike tilfeller, er en genetisk forklaring (Hempel 1965:447–453; McCullagh 1998:172–194). Jeg følger her McCullaghs analyse, siden den er best tilpasset historikernes praksis. Genetiske forklaringer kjennetegnes ved at historikeren følger historien bakover i tid – hvor langt tilbake er et punkt som kan diskuteres – og viser hvordan ulike faktorer langs tidslinjen endret sannsynligheten for at utfallet ble som det ble. Alle disse faktorene har kausal kraft: noen positiv, andre negativ for utfallet. I en slik forklaring på utbruddet av første verdenskrig hører både nasjonalismen, imperialismen, alliansene og våpenkappløpet med, ved siden av mer tidsbestemte hendelser som Østerrike-Ungarns anneksjon av Bosnia-Hercegovina i 1908; attentatet på Franz Ferdinand i Sarajevo 28. juni 1914; Tysklands forsikring til makthaverne i Wien om at Tyskland ville stå bak dem samme hva som skjedde; habsburgernes ultimatum til Serbia som ble ansett å være ansvarlig for attentatet; Russlands forsikringer til Serbia om at landet ikke ville stå alene i en eventuell krig mot Østerrike-Ungarn; og de militære mekanismene som gjorde at et land som ikke mobiliserte, risikerte å stå forsvarsløst hvis og når krigen kom, samtidig som motstanderne tolket mobilisering som forberedelser til krig og dermed svarte med samme mynt.

Jeg tror det er mye riktig i Hempels og McCullaghs understreking av det genetiske aspektet ved historikernes årsaksforklaringer. I praksis er det imidlertid ofte vanskelig å få historikernes fremstillinger til å passe dette mønsteret. Dels kan det skyldes at historikerne skriver narrativer, som jeg kommer tilbake til nedenfor. Men det kan også skyldes at de mest treffende beskrivelsene av historievitenskapelige forklaringer gis ikke av Hempel eller McCullagh, men av to andre filosofer: David Lewis (1986) og Peter Railton (1981). Lewis og Railton sier at å årsaksforklare innebærer å gi informasjon om kausalhistorien til det man vil forklare. Dette innebærer at all informasjon som belyser det Railton kaller den ideale forklarende teksten (ideal explanatory text), er forklarende. Denne teksten finnes ikke, men er en forestilt størrelse som inneholder all forklarende informasjon om det som skal forklares, så vel generelle lover av den typen Hempel beskrev, som slike detaljerte mekanismer som blant andre Jon Elster (1983:23–24) mener er kjennetegnet på en gyldig forklaring. Det historikere gjør, er å skrive (eller rettere sagt belyse) brokker av den ideale forklarende teksten. Ofte kan brokkene være bare små biter. De er likevel forklarende informasjon. Og ofte er de tilstrekkelige i konteksten, i den forstand at de viser leseren en vesentlig bit som han eller hun ikke kjente av den ideale teksten. Å forklare er å gi slik informasjon, sier Lewis og Railton. Etter mitt skjønn er dette en god beskrivelse av historikeres praksis (Førland 2003, 2004).

Jeg vil følge McCullagh på et annet punkt (der han skiller lag med Hempel), nemlig i hans syn på at årsaker disponerer for sine virkninger; de determinerer dem ikke (McCullagh 1998:178–187). Denne måten å se årsaker på tar utgangspunkt i en forestilling om kausalkrefter: at ting har kraft til å skape visse utfall dersom de ikke motvirkes av andre krefter (Harré & Madden 1975; Mumford & Anjum 2011). Om ting produserer virkningene de disponerer for, utenfor laboratoriet, avhenger av hvilke andre årsaksfaktorer som er virksomme. For eksempel vil makt tendere til å virke korrumperende, men kan motvirkes av overvåking fra presse eller domstoler. Makt korrumperer ikke alltid. Eller mer presist: Makt disponerer alltid for korrupsjon, men det er ikke alltid denne tendensen eller disposisjonen manifesterer seg.

Historikere flest vil ikke nødvendigvis formulere sitt syn på årsaksbegrepet nøyaktig slik jeg her har beskrevet: der ting (i vid betydning) har kausalkrefter som virker i bestemte retninger, men der denne tendensen kan motvirkes av andre krefter. Jeg vil likevel mene denne beskrivelsen stemmer nokså godt overens med hvordan svært mange historikere i praksis forholder seg til kausalitet. En slik forståelse av årsaker har blant annet den fordelen at den gir rom for et element historikerne om ikke akkurat dyrker, så i alle fall interesserer seg for og verdsetter i en helt annen grad enn de fleste samfunnsvitere, nemlig kontingens: uforutsette, ikke-planlagte (men ikke stokastiske) elementer eller faktorer som påvirker et hendelsesforløp og gir det et annet utfall enn det ellers, og «normalt», ville fått. Den tyske historiefilosofen Jörn Rüsen (1986:22–47) er blant dem som har vært opptatt av kontingens som et særtrekk ved historiske prosesser, og har influert norske metodologer som Ottar Dahl (1993) og Ingar Kaldal (1993).

Historien er full av kontingente prosesser. Som følge av at sjåførene i bilkolonnen til Franz Ferdinand ikke hadde oppfattet at erkehertugen hadde bestemt at ruten skulle endres som følge av det mislykte bombeattentatet, fulgte bilene den veien som opprinnelig var planlagt. Da sikkerhetssjefen oppdaget feilen og gav beskjed om å snu, stoppet kortesjen – akkurat der Gavrilo Princip stod med ladd revolver (Clark 2012:374). For samfunnsvitere ute etter en modell av virkeligheten er kontingens en slags forurensning: støy som forstyrrer de rene prosessene. For historikerne er kontingens det som gjør virkeligheten umulig å forutsi, og derfor spennende. At et bestemt historisk utfall ikke kan forutsis, betyr imidlertid ikke at det ikke kan årsaksforklares. Kontingens er ikke overnaturlig inngripen i prosesser som ellers følger naturlovene. Kontingens er uforutsette faktorer som på grunn av sin kausale kraft endrer et forløp som ellers ville fått et bestemt – eller i hvert fall et annet – utfall. Når vi kjenner utfallet, kan vi spole tilbake og, ad genetisk vei, årsaksforklare det. Ingen kunne si verken sikkert at eller hvordan storkrigen ville bryte ut i 1914. Men i ettertid kan vi følge utviklingen og årsaksforklare krigsutbruddet, fra den fransk-tyske krigen i 1870–71 (eller enda tidligere) til skuddene i Sarajevo, det etterfølgende habsburgske ultimatumet til Serbia og mobiliseringen som fulgte.

Jeg skal bruke resten av denne artikkelen til å drøfte tre spørsmål det ikke finnes enkle svar på – eller jeg har i alle fall til gode å se dem. Det første er en slags klassiker, nemlig hvorvidt det vi gjerne kaller grunner – sinnstilstander eller mentale hendelser – kan anses som årsaker på linje med fysiske tilstander og hendelser. Dette er ikke et spørsmål som kun eller primært angår historikere, men det angår i høyeste grad oss også, siden vi er så opptatt av menneskelige aktører og deres handlinger og ideer.

Det andre spørsmålet er heller ikke spesifikt for historie, men er viktig for hvordan faget utøves. Også dette er en klassiker. Det er hvorvidt årsaker kan finnes på annet enn individnivå, altså om vi kan snakke om sosiale årsaker. Siden vi i en forstand selvsagt kan bruke et slikt begrep, er det egentlige spørsmålet om sosiale årsaker har en egen eksistens, over eller i hvert fall ikke reduserbart til de individene som utgjør det aktuelle kollektivet. Dette er med andre ord et spørsmål om metodologisk individualisme.

Hempel mente at alle gyldige forklaringer i bunn og grunn var deduksjoner med en allmenn lov som et premiss. Et alternativt syn er det som Railton og Wesley Salmon har argumentert for, nemlig at forklaringer er beretninger (accounts) eller analyser der stadig flere forklarende lag avdekkes: noen med utgangspunkt i lover (nomotetiske), andre det Salmon (1998:71) kaller kausale/mekaniske: «an effort to lay bare the mechanisms that underlie the phenomena we observe and wish to explain». Historikerne vil typisk forklare i denne sistnevnte retningen, med sikte på å avdekke årsaksmekanismene som førte til det som skal forklares. De senere tiårene har historiefilosofer og etter hvert også praktiserende historikere understreket at historie – også akademisk – har narrativ fremstillingsform. Et kritisk spørsmål – det tredje – er da hvilken plass årsaksforklaringer har i slike narrativer. Er kausalitet en nødvendig, men implisitt del av narrasjonen? Eller kan historiske narrativer ha andre sammenbindende elementer som gjør kausalitet mindre nødvendig?

Grunner som årsaker

Historikere er ikke utelukkende opptatt av menneskers handlinger, men studiet av slike utgjør utvilsomt en sentral del av faget. Handling forstås gjerne som intensjonal adferd. En vanlig – men ikke uomtvistet – forklaringsmodell består i å beskrive handlingen som resultatet av et ønske (desire eller pro-attitude) kombinert med en trosforestilling (belief). Aktøren ønsker å oppnå et mål: å bryte ned Østerrike-Ungarns herredømme over bosniske serbere. Han har en forestilling om at en viss type atferd vil bringe målet nærmere: å drepe den habsburgske tron-arvingen vil svekke regimet i Wien. Følgelig utfører han en handling med sikte på å ta livet av erkehertug Franz Ferdinand: attentatet i Sarajevo.

At Gavrilo Princips skudd 28. juni 1914 kan tolkes på denne måten, er det så vidt jeg vet, liten tvil om. Det som derimot kan diskuteres, er om vi dermed kan sies å ha forklart, i betydningen årsaksforklart, handlingene (Roth 2008). Vi er i den mentale verden, i Princips sinn, mens det som drepte Franz Ferdinand, var fysiske kuler og krutt, fingeren som trakk av og sendte prosjektilet ut av pistolmunningen, elektriske impulser i hjernen som via nervetrådene fikk fingeren til å krumme seg. Er det å presentere (en tolkning av) grunnene til en handling ensbetydende med å forklare handlingen? Vi har ikke henvist til noen allmenn lov. Vi har ikke vist noen mekanisme. Vi har kun gjengitt attentatmannens mulige ønsker og tanker: intensjonen med atferden. Kan slik intensjon – slike grunner – sies å være årsaker? Vi har ikke vist til kausalkrefter som disponerte for attentatet. Eller kan vi si at intensjoner eller grunner har kausal kraft?

Det kan tenkes i hvert fall tre svar på dette dilemmaet. Det første er at slik jeg har definert kausalitet, er det ingenting som utelukker det Donald Davidson (1980) kaller mental events, altså grunner av den typen som her er skissert, fra å være årsaker: noe som får noe annet til å skje. Men dette løser ikke problemet; det bare forskyver det, til spørsmålet om hvordan grunner utløser atferd. Dette er et av de uløste spørsmål i filosofien (Galaaen 2007; Strand 2008).

Mitt andre svar er å ta den enkleste veien ut av dilemmaet, ved å konstatere at uansett de filosofiske problemene ved å anse grunner som årsaker, så er det nå engang slik historikerne forklarer handlinger. Vi angir det vi mener er plausible grunner til atferden, og bekymrer oss normalt ikke over spranget fra mentale begivenheter eller sinnsbilder (ønsker og trosforestillinger) til hånden som løfter pistolen, fingeren som trykker på avtrekkeren og så videre: fysiske prosesser som kan føres tilbake langs nervebanene til neuronaktivitet i hippocampus eller hvor det nå er, men aldri eller i det minste hittil ikke over i den mentale sfæren, som ikke engang er noen sfære, men kanskje bare en måte vi omtaler hjerneaktivitet på.

Dermed har jeg antydet et tredje svar på dilemmaet, nemlig at det kan være vi her snakker om to fundamentalt ulike måter å beskrive de samme prosessene på: én i det naturvitenskapelige (science) idiomet og én i dagligtalen (folk psychology). Innenfor det økumeniske synet på forklaring som jeg med Railton og Salmon har tatt til orde for (Førland 2004), er det plass til begge idiomene. Denne typen fredelig sameksistens mellom to fundamentalt forskjellige forklaringsmåter er nærmest kontraintuitiv. Men inntil vitenskapen koloniserer den mentale verden helt, får vi heller prøve å leve i og med to parallelle og, med Kuhn (1970), inkommensurable verdener. De fleste historikere ser som nevnt ut til å leve dette dobbeltlivet aldeles sorgløst, på samme måte som religiøse forskere øyensynlig uten alvorlig personlighetsforstyrrelse legger troen på Gud som virksom i verden til side idet de trer inn i forskerrollen (Førland 2008b).

Sosiale kausalkrefter?

La meg røpe at jeg vil ende med å søke tilflukt i forklaringsøkumenisme også på mitt andre spørsmål, nemlig om årsaker alltid må lokaliseres på individnivået eller om vi også kan operere med det vi kan kalle sosiale kausalkrefter. Toneangivende norske samfunnsvitere fra Jens Arup Seip til Jon Elster har insistert på metodologisk individualisme, altså på at enhver gyldig forklaring av samfunnsfenomener må kunne føres tilbake til beskrivelser av individer (Seip 1993:178–183; Elster 1989:13; jf. Førland 2011). Av dette følger en avvisning av sosiale kausalkrefter – annet enn som aggregrater av individuelle kausalkrefter, og da er de ikke egentlig sosiale. Og dette er ikke et særnorsk standpunkt; både Elster selv og hans syn på metodologisk individualisme er nokså dominerende i internasjonal samfunnsvitenskap.

Det finnes motstemmer – også blant ledende norske historikere. Francis Sejersted (1993) har erklært at man i stedet for å ta utgangspunkt i ubundne enkeltindivider bør starte analysen med et overindividuelt, apriorisk normsett som binder eller i hvert fall legger sterke føringer på individenes handlinger. Men selv om Sejersted vil starte analysen i en annen ende, ender også han på individplanet. Artikkelen har riktignok undertittelen «oppgjør med den metodologiske individualismen» (les: Seip), og Sejersted (1993:322) betegner sin linje som «en nøktern metodologisk kollektivisme». Men dette er oversell. Sejersted tar aldri til orde for metodologisk kollektivisme eller for eksistensen av egentlig sosiale årsaker som ikke kan føres tilbake til individene. Og de tilfellene av metodologisk kollektivisme vi kan finne i forklaringene til norske historikere (for eksempler, se Qviller 1995), skyldes nok mer et ubevisst forhold til egne formuleringer enn noen gjennomtenkt eller prinsipiell tilslutning til tanken om genuint sosiale årsaker.

Selv om norske historikere så vidt meg bekjent ikke har fremmet dem, i det minste ikke eksplisitt, finnes det i hvert fall to syn som avviker radikalt fra metodologisk individualisme. Det er det vi etter retningenes opphavsmenn kan kalle foucauldiansk diskursivisme og durkheimiansk kollektivisme. Riktignok er det bare den siste av disse som opererer med sosiale årsaker, siden foucauldianerne gjerne unngår alt som har med kausalitet å gjøre. Dette kan ha gode grunner, siden Foucaults forståelse av forholdet mellom ordene og tingene gjør det mildt sagt vanskelig for ham å forklare endring (Fitzhugh & Leckie 2010). Det fører til at Foucalt i en forstand blir mindre interessant i vår sammenheng, om enn ikke mindre trendsettende blant poststrukturalistisk orienterte historikere, som synes lite opptatt av årsak og virkning. Deres primære interesse er hvordan diskursen konstituerer (forståelsen av) praksis. Siden diskursanalysen erstatter handlende aktører med en upersonlig eller overindividuell diskurs, forsvinner også kausaliteten. Borttryllingen av aktørene er ikke metodisk uproblematisk, siden diskursen på sett og vis er summen av individenes tale- og skriftuttrykk, og dermed må sies å superveniere på disse. (For en kort innføring i superveniensbegrepet i sammenheng med metodologisk individualisme, se Førland 2011:31.) Men foucauldianerne ser altså ikke ut til å bry eller bekymre seg. Dermed kommer vi ikke stort lenger enn til å konstatere at det i denne tilnærmingen ligger en potensiell utfordring til den metodologiske individualismens krav om at gyldige årsaksforklaringer i siste instans må kunne føres tilbake til handlende og tenkende individer.

Annerledes med durkheimianerne. Durkheim tok kausalitet på alvor, og mente at ethvert sosialt fenomen har en sosial årsak – i den betydning at årsaken nettopp ikke kan gjenfinnes i individene som utgjør kollektivet. Kollektivet har med andre ord kausale krefter ut over summen av de aktørene som det består av: krefter som oppstår idet og i og med at individene assosierer og kollektivet dermed oppstår (Durkheim 1982:39–40 og 128–129; Greenwood 2003). Vi snakker altså om genuint emergente krefter. Hva enten det er i familien, i gjengen, i massen, fagforeningen, klassen eller nasjonen osv., så anser durkheimianerne at disse kollektive størrelsene har egenskaper som smuldrer bort i det øyeblikk Elster eller andre metodologiske individualister kommer og splitter dem opp for å analysere dem i sine enkelte bestanddeler. Gruppen er mer enn summen av delene.

Tanken om emergente sosiale egenskaper – i vår sammenheng kausalkrefter – er fascinerende. Durkheim hentet den fra sin tids naturvitenskap, der ideer om emergens stod sterkt på slutten av 1800-tallet. I forrige århundre fordrev imidlertid kjernefysikken forestillingen om emergente egenskaper fra naturvitenskapen. Det har ikke vært nok til å fordrive den analoge tankegangen fra sosiologien. Men ideen om kollektive egenskaper (kausalkrefter) som ikke gjenfinnes i de individene som utgjør kollektivet, er problematisk rent logisk. Superveniensrelasjonen er asymmetrisk. En endring i det supervenierende nivået – kollektivet – forutsetter en tilsvarende endring i superveniensbasen. En skog kan ikke endre seg uten at trærne som utgjør den, og som den supervenierer på, endres. Dermed virker det rent ut umulig å holde fast ved at kollektivet (skogen) kan forårsake en endring – altså ha kausal kraft – uten at det er individene kollektivet består av (trærne), som forårsaker denne endringen, og altså er de som er kausalt virksomme. Durkheimiansk sosialisme fremstår som mystisk.

Selv om vi forkaster sosial emergens, trenger vi likevel ikke gi avkall på et begrep om sosiale årsaker. Hvis vi tar superveniensrelasjonen på alvor – og det må vi – er det strengt tatt bare på et subatomært nivå at vi finner egentlige kausalkrefter. Dermed kan vi heller ikke snakke om kausalitet på individnivå, annet enn når vi snakker om grunner – og da snakker vi som nevnt i et annet idiom enn det naturvitenskapelige. Ut fra et rent begrepsbruksresonnement kan det derfor hevdes at det ikke er rimelig å kreve at årsaksbegrepet skal forbeholdes det helt grunnleggende nivået. Da ville vitenskaper som biologi og geologi heller ikke kunne snakke om kausalitet hos sine studieobjekter.

På ett område kan likevel human- og samfunnsvitenskapene stå i en særstilling som gjør det mulig å argumentere konsistent for at årsaksbegrepet bør forbeholdes individer. Det er vanlig å mene at bare individer kan sies å ha intensjoner og grunner. Flere filosofer (Carr 1986:130–135 og 147–163; Gilbert 1992; Tuomela 1995; Searle 1995:25–26; Schmid 2008) har imidlertid tatt til orde for det Margaret Gilbert kaller et «flertallssubjekt» (plural subject): en gruppe individer som har en felles forståelse av at de utgjør et fellesskap og som tenker og handler qua dette fellesskapet – og som derfor tenker og handler annerledes enn de ellers ville gjort. Dermed kan vi forene intuisjonen om at vi tenker og handler annerledes som del av et fellesskap enn som enkeltindivider, med at tenkingen foregår inne i individuelle hoder. Men siden vi tenker som del av et fellesskap, er det i en forstand fellesskapet som tenker og handler.

Fordelen ved å operere med begreper som tar høyde for intuisjonen om at vissheten av å være en del av et fellesskap gjør noe med preferansene våre, er at vi dermed kan forklare tanker og handlinger som ellers virker uforståelige eller i hvert fall vanskelige å (be)gripe (Førland 2008a). Gavrilo Princip og hans medsammensvorne handlet ikke qua enkeltindivider; de var i fellesskap rede til sine handlinger nettopp som del av en sammensvergelse. Og de hadde gått inn i denne sammensvergelsen fordi de var overbeviste (stor)serbiske nasjonalister som mente at Østerrike-Ungarn gjennom sin anneksjon av Bosnia-Hercegovina i 1908 hindret samlingen og utfoldelsen av den serbiske nasjonen, siden anneksjonen førte til at bosniske serbere havnet under habsburgernes herredømme. Det er blant annet (men slett ikke bare) i en slik forstand vi kan si at nasjonalismen var årsak til første verdenskrig: Ideologien fikk folk til å forstå seg og føle seg som en del av et etnisk eller nasjonalt fellesskap med et mål om nasjonal suverenitet. Og denne ideologien, koblet med andre tanker i tiden, fikk unge idealister som Princip og hans medsammensvorne til å begå voldshandlinger det er vanskelig å tenke seg at de hadde begått på egen hånd: altså om de ikke hadde oppfattet seg som en del av dette fellesskapet.

De fleste historikere vil trolig ha få skrupler med å si at nasjonalismen var en (medvirkende) årsak til første verdenskrig. Samtidig vil de færreste mene at ideogien som sådan kan være en aktør. Nasjonalismen, som andre ismer og tankestrømninger, virker bare gjennom personer – som enkeltmennesker og som grupper, som igjen består av og supervenierer på individer. Men selv om handlende aktører i en forstand alltid er individer, så utføres kanskje de fleste handlinger som del av et flertallssubjekt. Gavrilo Princip og de andre attentatmennene mente seg å handle som del av den serbiske nasjon. Slik sett handlet de ikke som individer: Det var sammensvergelsen som handlet. Den kausale kraften bak attentatet på Franz Ferdinand var av en helt annen størrelse enn en attenåring med en pistol: Det var en attenåring hvis forestillinger om serbernes krav på nasjonal samling og selvstyre hadde fått ham og hans følgesvenner til å oppsøke nasjonalistbevegelsen Den svarte hånd, som gav dem våpen, våpentrening og en overbevisning om at de handlet på vegne av en hel nasjon. På kjøpet fikk de også cyankalium til selvmord i fall de mislyktes – hvilket de fleste av dem gjorde, men deretter mislyktes de også i forsøkene på å ta sitt eget liv.

Narrativ kausalitet

Det siste spørsmålet jeg skal drøfte i forhold til årsaksbegrepet, er særegent for historiefaget – eller rettere sagt for historie og tilliggende fag. I de senere år har det endatil blitt vanlig å mene at det er konstituerende for historieskrivingen. Jeg snakker om narrativitet: det som gjør en fremstilling til en fortelling – eller en narrasjon, om man vil bruke ord som kan skape litt avstand til folk uten universitetsutdannelse.

Narrativitet kom inn i historiefilosofien på 1960-tallet med W. B. Gallie (1964), Morton White (1965) og Arthur Danto (1965), og ble i tiårene som fulgte, popularisert (i den grad man kan snakke om populær historiefilosofi) og radikalisert gjennom blant andre Hayden White (1973, 1978, 1987), Louis Mink (1987), og Frank Ankersmit (1983). Knapt noe annet begrep har vært like omtalt og nærmest omfavnet de siste tiårene, av så vel historiefilosofer som teoretisk orienterte historikere. Én grunn er trolig at det har gitt en etterlengtet akademisk respektabilitet til en fremstillingsform historikere skammet seg litt over, stilt overfor samfunnsvitere fulle av selvtillit på vegne av sine mer analytiske tekster. Særlig på seksti- og syttitallet hadde «narrativ historie» gjerne en litt nedsettende klang, til forskjell fra mer ettertraktet «analytisk historie» (Stone 1979). Men trendene har skiftet. Styrket av den litterære vending kan man i dag være narrativ historiker og stolt av det. Ja, det hevdes sågar at man knapt kan være annet hvis man skal være historiker. Tanken er at det som gjør en fremstilling narrativ, også er det som gjør en fremstilling til historieskriving. Vi snakker om emplottingen: sammenlenkingen av elementene til et meningsfylt hele med en begynnelse, et midtparti og en slutt, det hele plassert langs tidslinjen.

Det kan stilles spørsmål ved dette; ikke minst ved påstanden om at det vanskelig kan finnes annet enn narrativ historieskriving. Jeg skal ikke stille slike spørsmål her. Derimot skal jeg spørre om hvor det blir av årsaker i slik narrativ historieskriving.

Det finnes et nokså enkelt svar på det spørsmålet – og jeg tror det svaret er riktig. Det er at kausalitet er selve det elementet som emplotter fremstillingen, altså det som binder elementene på tidslinjen sammen og gjør fremstillingen av dem til noe mer enn en ren krønike av typen: Så skjedde det … og så skjedde det … og så skjedde det … osv. Margaret Somers og Gloria Gibson sier det slik: «narratives are constellations of relationships [...] embedded in time and space, constituted by causal emplotment» (sitert etter Kane 2000:315). I det klassiske eksemplet: Først døde kongen, og så døde dronningen av sorg, der den kausale emplottingen ligger innbakt i de to siste ordene. Narrative historikere eksellerer i slike implisitte kausaluttrykk. Det gir utvilsomt mer pregnans til fremstillingen enn om man skal si «årsaken til» støtt og stadig. (Først døde kongen, og så døde dronningen; årsaken til at hun døde, var sorg over kongens bortgang.) Men når kausaliteten bakes inn på dette viset, gjemmes den samtidig bort. Den blir vanskeligere å få øye på, vanskeligere å bedømme det presise innholdet i – sluttet dronningen å spise? mistet hun livslysten og motstandskraften mot sykdommer? hva skjedde egentlig? – og vanskeligere å ta stilling til. Likevel er det altså denne typen dulgte årsakshypoteser som ifølge historiefilosofene gjør historikernes fremstillinger av fortiden til historie. Det gjør samtidig historiefaget nokså forskjellig fra (andre) samfunnsfag, der presist oppstilte årsakshypoteser er noe av det viktigste i metodelæren, og en forutsetning for å teste om de oppstilte sammenhengene (kausalhypotesen) lar seg belegge med data. Vi kan likevel si at hvis kausalitet er det som emplotter en historiefaglig fortelling, så ligger årsaksforklaringen innbakt i fortellingen. Dette synes å være den forståelsen av narrativ historie som dens fremste tyske talsmann Rüsen (1986) står for, og som har fått tilslutning av blant andre Dahl (1993) og Kaldal (1993). Dens implisitte karakter gjør imidlertid at både problemstillingen som fortellingen skal utgjøre svaret på – hva er det vi skal finne årsaken til? – og årsakene kan være vanskelige å få tak på. Hvis presisjon er et vitenskapelig mål – og det mener jeg det er – bidrar den narrative fremstillingsformen til å gjøre historiefaget mindre vitenskapelig. Samtidig er det grunn til å tro at nettopp den fortellende formen er noe av det som gjør historie til folkelesning – i motsetning til andre samfunnsvitenskaper.

Det finnes et alternativt svar på spørsmålet om hvor årsaker blir av i narrativ historieskriving. Det går ut på at det ikke er, eller i hvert fall at det ikke bare er eller må være kausalitet som er det elementet som binder delene i en fortelling sammen og emplotter den. I en fortelling kommer hendelsene ikke bare «etter kvarandre, men på grunn av kvarandre», skriver Narve Fulsås (1989:50, kursivering i originalen). «Eit plot knyter altså hendingane saman ved å opprette kausalitets-, meinings- eller betydningsrelasjonar mellom dei». Etter dette synet kan også andre ting enn årsaker emplotte fortellingen. Jeg har aldri helt grepet hva disse andre elementene kan være, men skal likevel bevege meg ut på den tynne is og skissere tre mulige tolkninger. Den første er at historien som fortelles, bindes sammen av en slags litterære grep som gjør at den fremstår som et meningsfullt hele slik fortellinger gjør når de viser den religiøse eller skjebnebestemte betydningen eller nødvendigheten i at ting utfolder seg som de gjør. Narrativet viser den dypere mening i hendelsene. Den kristne fortellingen om Jesu soningsdød på korset kan kanskje være ett eksempel, eventyr et annet. Jeg har dog vanskelig for å se hvordan denne måten å gi mening til – å emplotte – tekster på, kan appliseres i akademisk historieskriving. Uansett må det erkjennes at denne formen for emplotment, der vekten ligger på hendelsenes og handlingenes ikke-kausale betydning, gjør at ønsker om årsaksforklaring fremstår som litt på siden.

Den andre tolkningen av ikke-kausal emplotment kan knyttes til David Carr (2008), som i sin analyse av narrativitet i historieskrivingen legger vekt på at narrativer er forklarende i seg selv, og ikke fordi de inneholder kausale elementer. Når vi blir fortalt en fortelling, sier Carr, skjønner vi hvordan ting henger sammen. Carr mener letingen etter innbakte årsakssammenhenger i fortellingen er misforstått, fordi narrativer er en alternativ måte å forklare på; det er ikke en implisitt årsaksforklaring. Selv har jeg vondt for å følge Carr i dette: Jeg vil mene at grunnen til at vi opplever narrativer som forklarende, nettopp er de implisitte årsakene.

Den tredje ikke-kausale tolkningen av narrativitet er den som Hayden White har beskrevet, nemlig at emplottingen skjer gjennom språklige virkemidler i form av bildebruk som gir historien karakter av enten romanse, tragedie, komedie eller satire, alt ettersom de dominerende tropene er henholdsvis metaforer, metonymer, synekdoker eller ironi (White 1973:31–38). Her blir også spørsmål om årsaksforklaring på siden, fordi det er tropene, ikke kausalitet, som gir fortellingen mening. Whites analyse er imidlertid lite tilfredsstillende for den som er ute etter svar på hvorfor ting gikk som de gikk: for den som spør om årsakene til det som skjedde. Det at en fremstilling får romantisk, komisk, tragisk eller ironisk karakter og dermed en bestemt type mening, gjør ikke spørsmål om kausalitet overflødig eller malplassert. For den som er ute etter å forstå hvorfor ting skjedde som de skjedde, er Whites analyse av språklige virkemidlers emplottende funksjon lite relevant. Vi skjønner ikke mer av verden ved denne typen tekstanalyse.

Etter denne rundturen gjennom tre ikke-kausale måter å forstå narrativitet på er vi tilbake der vi begynte: med kausalitet som det som limer delene i en historiefaglig fortelling sammen til et meningsfullt hele. Et spørsmål blir da hva som skiller slike narrativer fra den slags genetiske årsaksforklaringer som McCullagh og Hempel (som riktignok prøvde å unngå årsaksbegrepet) anser som typiske for historiefaget. Jeg tror svaret ligger i at genetiske årsaksforklaringer, der man viser hvordan en kjede av årsaksledd førte til det som skal forklares, har påvisningen av nettopp slike årsakssammenhenger som sitt mål. De er dermed både mer eksplisitte i sin årsaksdrøfting og mer hardhendte i sine krav til hva som er relevant å ta med i beretningen, nemlig det som viser årsakssammenhengene. I historiske narrativer er det derimot fortellingen som er målet, mens årsakssammenhengene får en mindre sentral plass i fremstillingen og gjøres ikke til gjenstand for den type eksplisitt drøfting som gjerne blir dem til del i genetiske forklaringer. Rett nok er kausaliteten konstitutiv for fortellingen, men selv om narrativet bygger på årsakssammenhengene, så har den dem ikke som fokus slik som genetiske årsaksforklaringer. Årsakssammenhengene er nødvendige for fortellingen, men de er ikke dens mål.

Avslutning

Oppmerksomheten rundt årsaksproblemer i historisk forskning hadde sin storhetstid rundt 1960-tallet, da innflytelsen fra samfunnsvitenskapene var på sitt sterkeste. Den språklige vending og narrativitetens gjenoppvåkning har gjort historikere og ikke minst historiefilosofer mindre opptatt av kausalitet. Samtidig bærer disse trendene med seg sine egne årsaksproblemer. Narrativiteten har et uavklart forhold til både kausalitet – er årsaksforbindelser det som binder sammen leddene i en fortelling? – og til årsaksforklaring, som blir innbakt eller gjemt (eller glemt) i fortellingen. Foucault-inspirert diskursanalyse har enda større problemer med kausalitet, dels på grunn av et uavklart forhold mellom språk og verden utenfor språket, og dels på grunn av at selve diskursbegrepet kommer under press når det letes etter hva – eller rettere sagt hvem – som kan ha forårsaket endringer i diskursen, siden den supervenierer på språkbrukerne.

Også historikere som er mindre preget av nyere trender, har sine årsaksproblemer. Det gjelder spørsmålet om sosiale årsaker kan begrunnes logisk. Det gjelder spørsmålet om hvordan grunner – mental events – kan bli del av en årsaksforklaring, hva enten den er nomotetisk eller mekanisk. Og det gjelder spørsmålet om hvilke kriterier som skal avgjøre kausal vekt, og hvordan påstander om slik vekt kan belegges uten positiv kontrafaktisk spekulasjon. Dette er problemer ingen bør ta lett på. På sitt velprøvde vis vil nok historikerne likevel fortsette å årsaksforklare fenomene som beskrives, i form av fortellinger som nærmer seg folkelesning. Så får filosofene ta seg av årsaksproblemene.

Referanser

Ankersmit, F. (1983). Narrative Logic: A Semantic Analysis of the Historian's Language. Haag: Martinus Nijhoff.

Braudel, F. (1980). On History. Chicago: University of Chicago Press.

Burke, P. (1990). The French Historical Revolution: The Annales School, 1929–1989. Cambridge, UK: Polity Press.

Carr, D. (1986). Time, Narrative, and History. Bloomington: Indiana University Press.

Carr, D. (2008). Narrative Explanation and Its Malcontents. History and Theory, 47, 19–30.

Christensen, S. N. (2012). Approaching Counterfactuals in History, with a Case Study of the Historiography of the War in Bosnia-Herzegovina in 1993. Dr.philos.-avhandling i historie, Universitetet i Oslo.

Clark, C. (2012). The Sleepwalkers: How Europe Went to War in 1914. London og New York: Penguin.

Collingwood, R. G. (1946). The Idea of History. Oxford: Oxford University Press.

Dahl, O. (1956). Om årsaksproblemer i historisk forskning: forsøk på en vitenskapsteoretisk analyse. Oslo: Universitetsforlaget.

Dahl, O. (1967). Grunntrekk i historie-forskningens metodelære. Oslo: Universitetsforlaget.

Dahl, O. (1986). Problemer i historiens teori. Oslo: Universitetsforlaget.

Dahl, O. (1993). Forklaring og fortelling i historievitenskapen. Historisk tidsskrift, 72, 67–79.

Danto, A. C. (1965). Analytical Philosophy of History. Cambridge: Cambridge University Press.

Davidson, D. (1980). Mental Events. I idem, Essays on Actions and Events (s. 207–227). New York: Oxford University Press.

Durkheim, E. (1982).The Rules of Sociological Method. London: Macmillan.

Elster, J. (1983). Explaining Technical Change. Cambridge, UK og Oslo: Cambridge University Press og Universitetsforlaget.

Elster, J. (1989). Nuts and Bolts for the Social Sciences. Cambridge, UK: Cambridge University Press.

Fitzhugh, M. L. & Leckie, W. H., Jr. (2001). Agency, Postmodernism, and the Causes of Change. History and Theory, 40, 59–81.

Fulsås, N. (1989). Forteljing og historie. Studier i historisk metode, 20, 47–60.

Førland, T. E. (2003). (Årsaks)forklaring i historisk forskning. Historisk tidsskrift, 82, 263–281.

Førland, T. E. (2004). The Ideal Explanatory Text in History: A Plea for Ecumenism. History and Theory, 43, 321–340.

Førland, T. E. (2008a). Mentality as a Social Emergent: Can the Zeitgeist Have Explanatory Power?. History and Theory, 47, 44–56.

Førland, T. E. (2008b). Historiography without God: A Reply to Gregory. History and Theory, 47, 520–532.

Førland, T. E. (2011). Metodologisk individualisme som rettesnor for historikere. Fortid, 8(2), 30–33.

Gallie, W. B. (1964). Philosophy and Historical Understanding. London: Chatto & Windus.

Galaaen, Ø. S. (2007). The Disturbing Matter of Downward Causation: A Study of the Exclusion Argument and Its Causal-Explanatory Presuppositions. Ph.D.-avhandling i filosofi, Universitetet i Oslo.

Gilbert, M. (1992). On Social Facts. Princeton: Princeton University Press.

Greenwood, J. D. (2003). Social Facts, Social Groups and Social Explanation. Noûs, 37, 93–112.

Harré, R. & Madden, E. H. (1975). Causal Powers. A Theory of Natural Necessity. Oxford: Blackwell.

Hempel, C. G. (1965). Aspects of Scientific Explanation and Other Essays in the Philosophy of Science. New York: The Free Press.

Iggers, G. G. (1997). Historiography in the Twentieth Century: From Scientific Objectivity to the Postmodern Challenge. Hanover, NH: Wesleyan University Press.

Kaldal, I. (1993). Å fortelje, å forklare og å tenke historisk. Historisk tidsskrift, 72, 80–100.

Kane, A. (2000). Reconstructing Culture in Historical Explanation: Narratives as Cultural Structure and Practice. History and Theory, 39, 311–330.

Kjeldstadli, K. (2011). Minnetale over Ottar Dahl. Det Norske Videnskaps-Akademi. Hentet fra http://www.dnva.no/c56634/artikkel/vis.html?tid=56633.

Kuhn, T. S. (1970). The Structure of Scientific Revolutions. 2. utg. Chicago: University of Chicago Press.

Lewis, D. (1986). Causal Explanation. I idem, Philosophical Papers II (s. 214–240). New York: Oxford University Press.

Martin. R. (1982). Causes, Conditions, and Causal Importance. History and Theory, 21, 53–74.

McCullagh, C. B. (1984). Justifying Historical Description. Cambridge: Cambridge University Press.

McCullagh, C. B. (1998). The Truth of History. London: Routledge.

Mink, L. A. (1987). Historical Understanding. Ithaca: Cornell University Press.

Mumford, S. & Anjum, R. L. (2011). Getting Causes from Powers. Oxford: Oxford University Press.

Nagel, E. (1961). The Structure of Science. New York: Hartcourt, Brace & World.

Northcott, R. (2008). Weighted Explanations in History. Philosophy of the Social Sciences, 38, 76–96. doi:10.1177/0048393107311045.

Qviller, B. (1995). Keiserinnens gamle klær. (Anmeldelse av Anne-Lise Seip: Veiene til velferdsstaten. Norsk sosialpolitikk 1920–75.) Samtiden (3), 65–68.

Railton, P. A. (1981). Probability, Explanation, and Information. Synthese, 48, 233–256.

Roberts, C. (1996). The Logic of Historical Explanation. University Park, PE: Penn State Press.

Roth, P. (2008). Three Dogmas (More or Less) of Explanation. History and Theory, 47, 57–68.

Rüsen, J. (1986). Rekonstruktion der Vergangenheit. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht.

Salmon, W. C. (1998). Causality and Explanation. New York og Oxford: Oxford University Press.

Schmid, H. B. (2008). Plural Action. Philosophy of the Social Sciences, 38, 25–54.

Searle, J. R. (1995). The Construction of Social Reality. New York: The Free Press.

Seip, J. A. (1993). Årsaksproblemer. I idem, Problemer og metode i historieforskningen (s. 172–183). Oslo: Gyldendal.

Sejersted, F. (1993). Norsk historisk forskning ved inngangen til 1990-årene. En [sic] oppgjør med den metodologiske individualisme. I idem, Demokratisk kapitalisme (s. 305–328). Oslo: Universitetsforlaget.

Stone, L. C. (1979). The Revival of Narrative. Past and Present, 85, 3–24.

Strand, A. (2008). The Metaphysics of Mental Causation: The Exclusion Problem Revisited, Reconsidered and Resolved. Ph.D.-avhandling i filosofi, Universitetet i Oslo.

Sørensen, Ø. (2004). Historien om det som ikke skjedde. Kontrafaktisk historie. Oslo: Aschehoug.

Tuomela, R. (1995). The Importance of Us. Stanford: Stanford University Press.

Van Fraassen, B. (1980). The Scientific Image. Oxford: Clarendon.

White, H. (1973). Metahistory. Baltimore: Johns Hopkins University Press.

White, H. (1978). Tropics of Discourse. Baltimore: Johns Hopkins University Press.

White, H. (1987). The Content of the Form. Baltimore: Johns Hopkins University Press.

White, M. G. (1965). Foundations of Historical Knowledge. New York og London: Harper & Row.