Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Offerposisjonens paradoks – Offentlig debatt om surrogati

u.c.andersen@stk.uio.no

ANDERSEN, UNN CONRADI. Cand.polit. i sosiologi, Universitetet i Oslo 2007. Stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo, siden 2009.

  • Side: 31-62
  • Publisert på Idunn: 2013-02-22
  • Publisert: 2013-02-22

Offerposisjonens paradoks

Offentlig debatt om surrogati

Unn Conradi Andersen

Den norske mediedebatten om surrogati tiltok i 2010 da en alenemor ble sittende fast i India med sine tvillingbarn. I artikkelen analyseres den norske mediedebatten om surrogati fra 2010–2012 ut fra et diskursteoretisk perspektiv. Det legges til grunn at aktører som benytter seg av surrogati, bryter med rådende normer for hvordan et barn skal bli til. De må slik forstås som motoffentlige posisjoner. Hovedfokuset for artikkelen er hvilke talehandlinger de ulike motoffentlige aktørene trekker på for å få aksept og tilgang til rettigheter. Statens biopolitikk både begrenser og muliggjør disse talehandlingene. Det er gjort lite forskning på surrogati i Norge, og denne artikkelen forsøker å sette den norske debatten inn i en større internasjonal forskningssammenheng ved også å fokusere på de indiske og amerikanske surrogatmødrene. I denne analysen synliggjøres at de norske aktørene både tilpasser seg og reforhandler dominerende diskurser knyttet til foreldreskap og familie. Analysen konkluderer med et annet paradoksalt funn: Mens relativt ressurssterke norske aktørene plasserer seg selv i en offerposisjon, unngår indiske og amerikanske surrogatmødrene helt å trekke på offerrollen. På denne måten synes en over-/underordnet-tematikk snudd på hodet i forhold til et nord/sør-perspektiv og i et klasseperspektiv.

Nøkkelord: surrogati, biopolitikk, motoffentlighet, talehandling

THE VICTIM PARADOX. PUBLIC DEBATE ON SURROGACY

The media debate on surrogacy intensified in 2010, when a single mother became stranded in India with her baby twins. This article examines the Norwegian media debate on surrogacy (2010-2012) from a discourse theoretical angle. A starting point is that individuals who have used surrogacy violate some of the norms attached to how a child should be conceived – norms that should be understood as counter-public positions in the media. The main focus of the article is the types of speech act these counter-public positions draw upon to gain acceptance and rights, i.e. speech acts enabled and restricted by the biopolitics of the Norwegian state. Since little research is done on surrogacy in Norway, this article aims to place the Norwegian debate in a broader international context, with a focus on Indian and American surrogate mothers. The analysis concludes that Norwegians in the debate concurrently normalize and negotiate dominant discourses regarding parenting, family and kinship. A paradox attached to the media debate is revealed: while Norwegians place themselves in victim positions towards the state to gain rights, Indian and American surrogate mothers never draw on this victim discourse. Hence the roles of dominant versus dominated within the North–South divide, or from a socio-economic perspective, are reversed.

Keywords: surrogacy, biopolitics, counter-publics, speech act

 

Den norske mediedebatten om surrogati tiltok i 2010 da en alenemor ble sittende fast i India med sine tvillingbarn født ved hjelp av surrogati. Kari Ann Volden oppholdt seg i India i nærmere ett år fordi barna ble nektet innreise til Norge; først fordi hun hadde brutt norsk lov, seinere fordi det viste seg at hun ikke hadde noen genetisk link til barna. Debatten ble intensivert året etter da det ble kjent at Geir Kvarme og hans ektemann Sebastian Kvarme hadde blitt tvillingfedre ved hjelp av surrogatmor i USA. De fikk i brev fra Folkeregisteret beskjed om at de måtte oppgi hvem som hadde genetisk tilknytning til hvilket barn, og at den andre parten så kunne stebarnsadoptere. Begge aktørene er blant de første i Norge som setter ord på surrogatipraksisen, og jeg vil i denne artikkelen undersøke disse to mediedebattene med henblikk på hva som her står på spill – både for staten, de involverte aktørene og surrogatiindustrien. Jeg legger til grunn at aktører som benytter seg av surrogati bryter med rådende normer for hvordan foreldreskap skal oppstå og for hvordan en familie skal bli til (Ragoné 1994; Mamo 2007). De må derfor forstås som motoffentlige posisjoner i mediene (Fraser 1992). Hovedfokuset for artikkelen er hvilke talehandlinger (Austin 1975) de ulike motoffentlige aktørene trekker på for å sette ord på nye familiepraksiser samt å få tilgang til rettigheter. Synliggjør og reforhandler de diskurser knyttet til familie og foreldreskap? Forsøker de å tilpasse normbruddet innenfor dominerende diskurser av slektskap? Hvordan blir de amerikanske og indiske surrogatmødrene presentert? Analysen av debatten undersøker også mulige paradoks knyttet til surrogati: Er det noen som framstiller seg som offer i denne industrien? Hvem er det i så fall som framstiller seg som offer?

Kari Ann Volden og Geir Kvarme er bare to aktører blant et stigende antall personer som hvert år drar til utlandet for å skaffe seg barn ved hjelp av surrogati. I 2011 ble 24 norske barn født ved hjelp av surrogati i India, mot 17 barn i 2010, ifølge den norske ambassaden i New Dehli (Førde, under utgivelse). Det finnes ingen oversikt over det totale antallet norske barn som er født ved hjelp av surrogati i utlandet, men et forsiktig anslag som går igjen i norske medier er rundt 150 barn. Selv om antallet ikke er spesielt høyt, reiser surrogati mange spørsmål som bare delvis har blitt belyst gjennom forskning i Norge (Spilker 2008; Melhuus 2011). Når det gjelder internasjonal forskning er fokuset mer omfattende, fra de etiske og moralske spørsmålene surrogati reiser (Corea 1985; Sandoval 2010; Pande 2011) til hvordan praksisen påvirker den kulturelle betydningen av moderskap, farskap og slektskap (Ragoné 1994; Franklin 1998; Thompson 2005; Mamo 2007; Teman 2010; Pande 2011).

Surrogati er en ordning hvor en kvinne inngår avtale om å bli gravid og føde et barn, for deretter å overlate barnet til den andre parten i avtalen. Det finnes to ulike former for surrogati – kommersiell surrogati og altruistisk surrogati, der førstnevnte innebærer en økonomisk transaksjon mens sistnevnte impliserer at emosjonelle eller familiære forpliktelser erstatter den kommersielle transaksjonen (Thompson 2005:150). Begge metodene anvender teknologien IVF (in vitro fertilisation), som innebærer befruktning utenfor livmor. Mens IVF er en allment akseptert teknologi i Norge i dag, er surrogati ulovlig her til lands. Til tross for at surrogati er en voksende industri på verdensbasis, i land som Storbritannia, Ukraina, Russland, India, Malaysia, Israel, Canada og USA, har praksisen inntil nylig knapt blitt omtalt i norske medier. Så seint som i 2008 fantes det ingen treff på ordet surrogati i nyhetsarkivet Retriever.1 Året etter, i 2009, finnes det 1 treff. I 2010, eksploderer imidlertid antall treff til 498, og i 2011 ble surrogati omtalt hele 962 ganger. Mye av dette skiftet skyldes den nevnte Volden-saken.

I artikkelen benytter jeg meg av en Laclau og Mouffe-inspirert diskursanalyse (2002). Laclau og Mouffe undersøker hvordan ulike diskurser kjemper mot hverandre og delvis gjensidig utelukker hverandre. Et eksempel i mitt materiale kan være en diskurs knyttet til biologisk vs sosialt foreldreskap. Jeg har i stedet for Laclau og Mouffes begrep artikulasjon, valgt å benytte meg av talehandlinger som en analytisk inngang. Ifølge J. L. Austin er performative ytringer ikke bare del av en handling, men selve handlingen – som bringer inn i verden det som benevnes (Austin 1975:6). Jeg analyserer artikler fra nyhetsarkivet Retriever i perioden 2010–2012. Denne perioden er valgt strategisk, fordi det foregår et skifte der surrogati går fra å ha vært undertematisert til å bli gjenstand for en omfattende debatt over en treårsperiode. Jeg har vektlagt artikler fra de meningsbærende riksmediene, her forstått som Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen, Klassekampen, Vårt Land og Morgenbladet. VG er nyhetsledende i begge sakene, og utvalget gjenspeiler dette. Volden-saken omfatter rundt 224 treff i Retriever fra da saken først ble omtalt i VG 14.03.2010 og fram til 23.11.2011. Jeg har valgt ut og analysert 46 artikler som var relevante for min problemstilling, det vil si hvordan de ulike aktørene italesetter surrogatiprakisen. Av disse igjen har jeg nærlest fem artikler fra VG, en fra Morgenbladet, en fra Dagbladet og en fra Aftenposten. I tillegg har jeg analysert NRK Brennpunkts dokumentar om Volden-saken, sendt 22.03.2011. Kvarme-saken omfatter rundt 76 treff i Retriever fra den første gang ble omtalt 04.07.2011 og fram til 19.02.2012. Av disse har jeg så valgt ut og analysert 20 artikler. Av disse igjen har jeg nærlest og analysert fem artikler fra VG, to fra Aftenposten, to fra Dagbladet, en fra Klassekampen og en fra Vårt Land. I både Volden-saken og Kvarme-saken er det særlig diskurser knyttet til seksualitet, familie og foreldreskap som for en periode står åpne for nye betydningstilskrivelser, det vil si holdes åpne for nye forståelser (Laclau & Mouffe 2002:181).

En diskursanalyse av en mediedebatt kan ikke avdekke aktørenes motiv, intensjoner, holdninger eller følelser knyttet til et potensielt sensitivt tema – nemlig muligheten til å få barn, og rettigheter knyttet til egne barn. Jeg har heller ikke vært ute etter å avdekke slike bakenforliggende motiv. Det jeg søker å analysere fram er hvilke normative rammer det er mulig å tale innenfor i en norsk mediekontekst. Ikke bare finnes det rammer for hvordan noe kan sies, det finnes også grenser for hva som kan sies når og hvor. Det betyr at jeg har forsøkt å flytte blikket fra aktørenes intensjoner til strukturene som øver innflytelse, og som er med på både å begrense og muliggjøre handlingsrommet knyttet til surrogati.

Teoretiske perspektiv: motoffentlighet og rammer

Historien viser at medlemmer av utsatte sosiale grupper – kvinner, arbeidere, fargede, lesbiske og homofile – gjentatte ganger har funnet det formålstjenlig å danne motoffentligheter for å italesette alternative fortolkninger av sine identiteter, interesser og behov (Fraser 1992:123). Det finnes mulighet for ulike motoffentlige posisjoner i surrogatidebatten – både blant de vestlige aktørene som benytter seg av surrogati, og av de som tilbyr surrogati (i dette tilfellet de amerikanske og indiske surrogatmødrene). Mitt materiale setter begrensninger og gir meg ikke mulighet til å lokalisere eventuelle indiske og amerikanske motoffentligheter. Men jeg vil likevel se på hvordan surrogatmødrene kommer til syne for oss, det vil si hvordan de blir presentert innenfor en norsk medieramme.

Rammer er et sentralt begrep for denne artikkelen. Frames ble først introdusert av den amerikanske sosiologen Erving Goffman, og viser til hvilken bakgrunnsforståelse aktørene har for begivenheter (Goffman 1974:22). I denne artikkelen opererer jeg med to analytiske rammer: medierammen og en normativ ramme. Begge disse rammene begrenser og muliggjør de motoffentlige posisjonenes italesettinger. I denne artikkelen skal jeg undersøke hvordan det hittil private og fremmedartede kommer til syne i medierammen, det vil si hvilke aspekter ved en sak mediene velger å trekke fram (Aardal, Krogstad & Narud 2004). Den motoffentlige posisjonen er gjerne kjennetegnet av at aktørene italesetter praksiser som utfordrer eller bringer noe nytt inn i medierammen (Fraser 1992).

Hvilke talehandlinger og livspraksiser som er mulige for de norske aktørene, er også avhengig av de dominerende normene og lovgivningen. Jeg opererer derfor med en normativ ramme, der staten er en vesentlig premissleverandør gjennom den såkalte biopolitikken. Statens biopolitikk omhandler styringsformer i forhold til biologiske prosesser: «forplantningen, fødslene, dødeligheten, helsetilstanden, levetid, med alle de omstendigheter som kan få disse faktorene til å variere» (Foucault 1999:152). Biopolitikken er tosidig, idet den viser både til befolkningens ønske om å bli omfattet av statens reguleringer og rettigheter og befolkningens ønske om å styre seg selv. Biopolitikken legger også føringer for hva som kan telle som en familie, blant annet gjennom reguleringer av ekteskapsloven, barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven.

Kulturelle forventninger på tvers av sosioøkonomiske strukturer tilsier at både kvinner og menn som ikke blir mødre eller fedre, heller ikke oppfyller meningen med livet fullt ut (Howell 2001:2205). Samtidig er norsk lovgivning rundt assistert befruktning ikke bare blant de strengeste i Europa, men også i Norden. Den norske bioteknologiloven har ikke gjennomgått den samme liberalisering som for eksempel i Sverige (Kanckos 2012). De nordiske landene har vist en særlig interesse i å regulere tilgangen til barn (Rydström 2011).2 Barneloven fastslår for eksempel at «som mor til barnet skal reknast den kvinna som har fødd barnet».3 Svært få aleneforeldre har i praksis fått tilgang til adopsjon, og for homofile og lesbiske er denne muligheten i realiteten stengt. «I Norge er adopsjonsreglene normative og restriktive. Det heteroseksuelle gifte paret med stabil økonomi og en konvensjonell livsstil, er i praksis den eneste akseptable kategorien» (Howell 2001:210). I tillegg har enslige og homofile heller ikke mulighet til å få hjelp til assistert befruktning, i motsetning til lesbiske par som har fått tilgang til denne rettigheten gjennom felles ekteskapslov. I tilfellet surrogati står vi derfor overfor en praksis der aktørene delvis regulerer seg selv, det vil si at norske myndigheter gjennom lovverket har forbudt surrogati, men at aktørene likevel har besluttet å benytte seg av praksisen i utlandet.

Et annet aspekt ved den normative statlige rammen er hvorvidt mennesker får komme til syne som verdige liv eller ikke. I bøkene Precarious Life (2004) og Frames of War (2009) er Judith Butler opptatt av hvilke normative rammer som bestemmer hvilke liv som blir synlige for oss som verdifulle, og hvilke liv som faller utenfor rammen. Hun kaller dette frames of recognition som peker mot hvordan kroppens væren alltid er overgitt til andre – til normer, til sosiale og politiske organisasjoner – som har utviklet seg historisk for å maksimere sårbarhet for noen, og minimalisere sårbarhet for andre (Butler 2009:3). I mitt materiale er staten med på å lage rammene for hvem som gjenkjennes og anerkjennes med sin sårbarhet og sine behov. I selve rammen ligger makten til å definere hvilke liv som skal telle som verdifulle.

La meg nå se mer spesifikt på de norske motoffentlige posisjonene. De norske aktørene tilhører ikke det sjiktet som Fraser beskriver – marginaliserte samfunnsgrupper som svarte og postkoloniale – men relativt ressurssterke aktører som forsøker å få tilgang til rettigheter. Likevel må de forstås som sårbare i spørsmål om reproduksjon; de er utgrenset av den norske statens biopolitikk når det gjelder mulighet til assistert befruktning, og de har ikke tilgang til å adoptere. Når jeg benevner Kvarme og Volden som motoffentlige posisjoner, er det for å betone at de ikke er del av større sosiale bevegelser, men heller må forstås som enkeltstående motoffentlige posisjoner. Dette til forskjell fra for eksempel Sverige, der det finnes en sosial bevegelse knyttet til surrogati; RFSL har tatt til orde for å åpne for altruistisk surrogati (Ekman 2011:133). Det er ulike måter aktører i motoffentlige posisjoner kan sette ord på sine erfaringer og behov. Medierammen og den normative rammen begrenser og muliggjør disse talehandlingene, som jeg her vil benevne som reforhandle, tilpasse og offergjøre.

Fraser bruker begrepet rename for å påpeke hvordan marginaliserte grupper bruker nye ord for å beskrive sin virkelighetsforståelse, erfaringer som har vært undertematisert i offentligheten (1992). Jeg vil her benevne denne talehandlingen som reforhandling, og det dreier seg i denne sammenheng om å utfordre dominerende diskurser knyttet til familie og foreldreskap. Også Butler har vært opptatt av motstandsstrategier, som i boka Excitable Speech (1997), der hun viser hvordan lovverket alene ikke er nok til å sikre utsatte grupper vern mot hatefulle ytringer. Butler bygger videre på Austins talehandlingsteori og framholder resignifying som en motstandsstrategi for å endre holdninger, det vil si «to restage it, take it, do something else with the ritual so that its revivability as speech act is really seriously called into question» (Bell & Butler 1999:166).4 Det dreier seg om en form for reforhandling for å gi ny og oppvurdert betydning av allerede eksisterende ord.

En annen posisjon aktørene kan benytte seg av er ulike former for tilpasning, og denne strategien innebærer diskursiv assimilering med medierammen og de dominerende normene. Det vil si at aktørene forsøker å unngå å utfordre medierammen og den normative rammen, ved i stedet å tilpasse seg dominerende forståelser av familie og slektskap. Jeg har vært inne på hvordan surrogati innebærer et brudd med normer for familie og foreldreskap. Surrogati rører ved det normative rammeverket knyttet til reproduksjon ved at det bringes en global økonomisk transaksjon inn i bildet ved tilblivelsen av barnet (Ragoné 1994; Mamo 2007; Teman 2010). Fordi normbruddet er så vidt radikalt, kan det være grunn til å tro at aktørene vil forsøke å tilpasse handlingene dominerende diskurser knyttet til familie og foreldreskap i håp om aksept.

Det finnes ytterligere en talehandling for å få tilgang til rettigheter, og det er å posisjonere seg selv som et offer. Offerposisjonen har blitt det mest legitime språket for å uttrykke diskriminering og undertrykking, og all identitetspolitikk henter sin kraft ut fra kollektiv smerte (Brown 1995; Hellesund 2008). Offerposisjonen er med andre ord også en subjektposisjon det er mulig å utøve innflytelse gjennom. Men offerposisjonen er en tvetydig posisjon som på samme tid kan innebære både makt og avmakt. Det har vært en av flere rettighetsstrategier fra vestlige feministbevegelser å italesette kvinner fra den tredje verden som det «autentiske offersubjektet» (Kapur 2002) og indiske surrogatmødre spesifikt som ofre for vestlig imperialisme (Sandoval 2010; Pande 2011). Deler av kvinnebevegelsen i land som India har på sin side motsatt seg en slik underordnet status, og markert avstand til vestlige feminister (Kapur 2002). Talehandlingen jeg omtaler som offergjøring kan derfor både innebære å gjøre seg selv til offer, eller å bli gjort til offer, og jeg vil undersøke både de indiske og de norske aktørene med henblikk på dette aspektet.

Jeg står da igjen med tre typer talehandlinger: Reforhandling, tilpasning og offergjøring. Jeg vil nå undersøke Volden-saken og analysere fram hvilke talehandlinger det trekkes på innenfor medierammen og den normative rammen.

Volden-saken: moderskapet på prøve

Kari Ann Voldens sak blir kjent for det norske folk våren 2010 da VG slår opp at en 42 år gammel kvinne blir nektet norsk pass til sine to surrogattvillinger fordi hun er alenemor. Barna står dermed uten statsborgerskap, siden surrogatbarn født i India ikke får indisk statsborgerskap. Staten overlater problemstillingen til lovverket i hjemlandet til de som anvender surrogati, fra nå av kalt intenderte foreldre (Pande 2009:146). I dette første intervjuet forteller Volden at hun har brukt nærmere én million kroner på å få barn, og at dette er det tredje surrogatforsøket. Bak seg har hun også ni prøverørsforsøk, en skilsmisse og to aborter. Hun har nå lykkes med å bli mor til to tvillinger, og oppgir til avisa at barna er laget med hennes eget egg og med spermier fra en indisk donor.

Det finnes ulike relasjoner i surrogatipraksisen: Surrogatmor befruktes med egne egg og donorsæd (såkalt tradisjonell surrogati), surrogatmor befruktes med donoregg og donorsæd fra en donorbank, surrogatmor befruktes med intenderte foreldres egg og/eller sæd (såkalt gestasjonell surrogati). Disse ulike relasjonene har betydning for hvilken forbindelse det er mellom intenderte foreldre og det barnet som blir født. I mitt materiale utspiller disse relasjonene seg og får ulike implikasjoner. I det første intervjuet uttaler Volden til VG:

Det føles som det har vært et langt svangerskap. Da jeg fikk beskjeden om at det var vellykket, tok det lang tid før det var sant og jeg turte å glede meg. Det har vært så mange nedturer, og jeg har nok brukt nærmere en million underveis (VG 14.03.2010).

I dette intervjuet skjer det flere ting på en gang: Moderskapet kommer til syne innenfor den normative rammen som en forutsetning for et godt og fullverdig liv. Den norske stat legger gjennom biopolitikken anselige ressurser i at den norske befolkningen skal reprodusere seg, gjennom for eksempel sjenerøse fødselspermisjonsordninger til både mødre og fedre. Som et resultat av dette er Norge et av landene i Europa der fødselsraten er høyest. De kulturelle forventningene om å oppfylle moderskapet og farskapet legger et enormt press på de parene som ikke klarer å få barn (Howell 2001:205). Staten yter da også betydelig støtte til ufrivillig barnløse gjennom økonomisk hjelp til ulike former for assistert befruktning som IVF. Mens infertilitet før ble ansett som skjebne, overskrider nye reproduktive teknologier dette stengselet. De nye mulighetene oppfattes ikke utelukkende som valg, men like mye som en «nødvendighet» for at ingenting skal stå uprøvd (Franklin 1998:108). Det er en slik «nødvendighet» Volden har forfulgt, men i hennes tilfelle blir det klart at forutsetningen for moderskapet befinner seg utenfor den normativt aksepterte rammen og er selve surrogatipraksisen. Volden har ikke født barna selv og kan derfor ikke være mor, ifølge den norske barneloven, eller som hun sier selv:

Jeg har nå skjønt at jeg ifølge norsk lov ikke er verken biologisk eller juridisk mor til barna selv om jeg er det ifølge indisk lov. Nå har venninnen min reist hjem, og jeg sitter her rimelig fortvilet tilbake med guttene mine (VG 14.03.2010).

I tillegg bryter surrogatiprakisen med en annen normativ ramme: Volden har brukt nærmere én million kroner over en tiårsperiode. Denne økonomiske transaksjonen settes inn i en nord–sør–øst-problemstilling i debatten som følger.

Det postkoloniale surrogatisubjektet

I Voldens tilfelle har vi å gjøre med et postkolonialt surrogatisubjekt. Hun arbeider på oppdrag av et selskap som tilbyr surrogati, og får fra en brøkdel til halvparten av beløpet som betales inn, resten går til selskapet. Når det gjelder indiske surrogatmødre, finnes det ingen statlig regulering av surrogati. Det betyr at de private klinikkene opererer uten innblanding, samtidig som klinikkene nyter godt av myndighetenes støtte til såkalt medisinsk turisme (Pande 2011:619).5 I de surrogatibyråene den indiske sosiologen Amitra Pandes undersøkte gjennom sine feltstudier, ble surrogatmødrene innlosjert i egne institusjoner sammen med andre surrogatmødre, atskilt fra sin egen familie, fram til barnet ble født. Her ble alle måltider og medisininntak regulert av surrogatprogrammet. Undersøkelsen understøttes av funnene fra den norske journalisten Mala Wang-Naveen som har undersøkt indiske surrogatiklinikker (under utgivelse). Indiske surrogatmødre har ingen rettigheter ved avbrutt svangerskap og død (Pande 2009:147). Det finnes noen statlige anvisninger om kompensasjon, men det er opp til private klinikker om de vil følge dem eller ikke. Indiske kvinner som velger å bli surrogatmødre, lider på denne måten under «mangel på beskyttelse» (Sandoval 2010:183). De kan med Butler forstås som sårbare liv: Sårbarhet følger av at vi er sosialt konstituerte kropper, utlevert til hverandre, og at vi risikerer skade som en følge av denne eksponeringen (Butler 2004:20).

I en norsk medieramme blir det postkoloniale surrogatisubjektet gjerne innskrevet i et nord–sør-perspektiv. Elisabeth Skarsbø Moen i VG skriver blant annet:

Men dette er hverken næring eller hjelp til ufrivillig barnløse i mine øyne. Det er ren utnytting av fattige kvinner. Det er en form for menneskehandel. Du kjøper en livmor og du kjøper et barn (VG 18.03.2010).

VG betegner det i tillegg på lederplass som «Babyshopping i India» og skriver: «Barn er en gave, ikke en handelsvare» (27.08.2010). Disse framstillingene av barn som en handelsvare er beskrivelser som går igjen i omtalen av det postkoloniale surrogatsubjektet, og er heller ikke ukjent i forskningssammenheng der surrogati av enkelte har blitt sammenlignet med kjøp og salg av kvinner (Corea 1985:232). Morgenbladet skriver på lederplass i forbindelse med Volden-saken:

De som velger India fremfor USA begrunner det med pris og betingelser. Det er mye billigere, og den indiske fødemoren har ikke anledning til å trekke seg fra avtalen. Hvis ikke dette er imperialistisk utnyttelse av mennesker ut fra et entydig økonomisk overtak, er det vanskelig å tenke seg hva som skulle være det (Morgenbladet 19.03.2010).

Surrogati i India reiser spørsmål som: Hvem er den reproduktive arbeidskraften? Hvem profitterer mest på dette? (Kroløkke, Foss & Sandoval 2010). Dette peker mot de indiske surrogatibyråene, som på sin side fokuserer på det indiske surrogatisubjektet som en privilegert person som får mulighet til gi det mest verdifulle av alt, hun er «modig», «selvoppofrende» og representerer «den høyeste form for snillhet» (ibid:105). Men i en NRK-dokumentar om Volden-saken, begrunner Voldens surrogatmor sine motivasjoner slik:

En jeg kjente fortalte om det. Det gjøres sånn og sånn. Vil du gjøre det? Ja, sa jeg. [...] Vi trengte pengene til huset vårt (NRK 23.03.2011).

Voldens surrogatmor er eksplisitt på det økonomiske aspektet. Surrogatmoren framstiller også valget som relativt fritt «Vil du gjøre det? Ja, sa jeg» (NRK 23.03.2011). Indiske surrogatmødre som har blitt intervjuet i forskningsøyemed har betont at de har vurdert andre jobber, men har valgt surrogati på grunn av de økonomiske mulighetene (Sandoval 2010:181). «This enactment of agency was often in tension with the traditional role they served in the community» (ibid:182). Indiske surrogatmødre ser på surrogati som en familiær forpliktelse, der de kan bidra økonomisk til familien (Pande 2009:168).

Det er vanlig å sette spørsmålstegn ved surrogatmødres mulighet til å ta frie valg, slik som den norske bioteknologinemnda gjør i sin høringsuttalelse om surrogati.6 Samtidig: Ved at norske feminister gjentatte ganger peker på indiske kvinners relative underordning, er de muligvis med på å reprodusere en over-/underordnet kategori, og bidra til forståelsen om indiske kvinner som «autentiske offer» ute av stand til å snakke for seg selv.

Volden selv uttaler seg slik om surrogatmoren i ett av intervjuene: – De er nydelige folk. De har to små gutter, og vi har møttes for å utveksle bilder av guttene våre (VG 25.08.2009).

Denne talehandlingen overbygger det gapet (overordnet–underordnet) som eksisterer mellom Volden og surrogatmoren. Utvekslingen av fotografiene kan forstås som at de framstår som likeverdige mødre, selv om deres respektive barn har kommet til verden på forskjellig vis. Denne talehandlingen viser også at surrogati knytter mennesker til hverandre på tvers av landegrenser, på måter nasjonalstaten neppe kunne ha forutsett. Den gjensidige avhengigheten medfører sårbarhet både for de indiske surrogatmødrene og for de intenderte foreldrene.

Jeg vil nå analysere fram hvorvidt normbruddet i surrogatipraksisen kommer til syne i Voldens egne talehandlinger.

Normbruddet: Tilpasning til rådende normer

I det første intervjuet med Volden etableres surrogati som et normbrudd ved at noe av fokuset ligger på den økonomiske transaksjonen. Kanskje nettopp på grunn av normbruddet understrekes det også en kobling mot den genetiske diskursen:

Det er så mange ganger jeg har vært i ferd med å gi opp å få barn. Nå har jeg to babyer, men så får jeg beskjed om at de ifølge norsk lov ikke er mine. Selv om jeg er den genetiske moren. Det er tungt (VG 14.03.2010).

Foruten å legitimere moderskapet overfor norske myndigheter, klinger dette utsagnet trolig godt i en norsk medieoffentlighet, der forestillinger om biologi og slektskap står sterkt. Offentlighetens fokus på genetikk og reproduktive metoder fører til biologiserte diskurser om personlighet (Howell 2001:220; Melhuus & Howell 2009:155). Rundt fem måneder seinere blir det klart at Volden ikke er genetisk mor, men har benyttet seg av donoregg. Volden forklarer de uriktige opplysningene hun har oppgitt til BUF-direktoratet og mediene på denne måten i et intervju med VG som har tittelen «Derfor løy hun. Skjulte at hun ikke var mor til barna»:

Hvorfor skulle hele verden vite hvordan de kom til? Jeg hadde ingen planer om å lyve til guttene og fortelle at jeg var deres genetiske mor, men jeg ville fortelle det til dem selv når de var modne nok til å få vite det. Jeg følte derimot ikke at hele omverdenen trengte å vite alt, men nå har det blitt sånn (VG 25.08.2010).

Senere uttaler hun til NRK Brennpunkt at hun ikke hadde trengt å gi opplysninger om genetikk:

Jeg hadde ikke trengt å skrive i søknaden at jeg var genetisk mor, for det var ikke spørsmål om det, men da hadde jeg allerede sagt det i mediene (NRK 23.03.2011).

Igjen styrkes inntrykket av at den normative rammen knyttet til biologi og reproduksjon legger sterke føringer for Voldens italesettinger av moderskapet. Overskriften på VG-intervjuet («Skjulte at hun ikke var mor til barna») indikerer i seg selv en forestilling om at moderskap oppstår gjennom biologi. Dette understøttes av den norske biopolitikken: Ikke bare forbyr det norske lovverket surrogati og eggdonasjon; i 2003 ble anonymitetsklausulen til donorsæd fjernet. Argumentasjonen bak var at å nekte barnet å få vite om sine biologiske røtter, er å fornekte barnet dets identitet (Melhuus & Howell 2009:155). Det er på bakgrunn av disse sterke normative føringene Voldens uttalelser må forstås. Norske myndigheter åpner da også døra på gløtt for stebarnsadopsjon i mai 2010, men snur da Volden i forbindelse med krav om en DNA-test opplyser til adopsjonsmyndighetene at hun ikke har donert eggene selv.

Moderskapet reforhandles

Surrogatipraksisen skaper forvirring omkring hva som etablerer slektskap og foreldreskap, blant annet gjennom å muliggjøre en tredeling av moderskapet ved at genetisk, biologisk og sosial mor kan være tre forskjellige personer (Thompson 2005; Mamo 2007). Her er genetisk mor den som donerer egg, biologisk mor den som bærer fram barnet, og sosial mor den som oppdrar barnet. I Volden-saken står vi overfor en sosial (og potensielt juridisk) mor. Hun er frakoblet den delen av reproduksjonen som er biologisk og genetisk; dermed bryter hun også med kjønnede forestillinger om hva en kvinne skal være, der ordet kvinne gjerne konnoteres med graviditet, fødsel og amming. Hun bryter med forståelsen av et livslangt uløselig biologisk mor–barn-bånd, og slik utfordrer surrogatipraksisen ideologier om moderskapet (Teman 2010:7). Heller enn med biologiske bånd er Volden knyttet til tvillingene gjennom valg og gjennom «følelsesmessige bånd» (Mamo 2007:231).

I Voldens tilfelle knyttes moderskapet til uforbeholden kjærlighet og forpliktelse til de to tvillingene (Kroløkke 2012). Det at Volden nekter å forlate India uten tvillingene som deres eneste hovedforsørger, er det som skaper moderskapet – ikke gener eller biologi: «Nurture rather than nature makes up her motherhood» (ibid:316), skriver den danske kulturforskeren Charlotte Kroløkke i en analyse av Volden-saken. Professor Berge Solberg, medlem av Bioteknologinemnda, pekte på noe av det samme i en kronikk i Aftenposten:

Foreldreskap er ubetinget. Og det ubetingede foreldreskapet oppstår ikke primært som følge av genetisk tilhørighet – det kan oppstå ved at man med viten og vilje treffer en skapelsesbeslutning (Aftenposten 13.10.2010).

Selv sier Volden det slik: – Jeg er ikke mindre mor selv om det ikke er mine egne gener (NRK 23.03.2011). Her nærmer Volden seg eksplisitt en form for reforhandling av moderskapet.

Voldens sosiale moderskap aksepteres imidlertid ikke av myndighetene, som har utgrenset denne forståelsen av moderskapet gjennom barneloven. På sensommeren 2010 avslår BUF-etat å behandle søknaden til Volden om norsk statsborgerskap til de to guttene fordi hun ikke har donert eggene selv. På spørsmål om hvorfor myndighetene først åpnet døra på gløtt for en unntaksbestemmelse i lovverket, men nå har ombestemt seg, svarer Audun Lysbakken:

Nei, men forskjellen er at vi da ikke visste at hun ikke hadde tilknytning til barna. Et unntak med det utgangspunktet vil kunne skape en presedens vi ikke ønsker (VG 09.10.2010).

Det er nå ikke lenger surrogatipraksisen i seg selv som forhindrer at tvillingene kan få statsborgerskap, men mangel på (biologisk) tilknytning.

Lidelses- og offerdiskursen

Volden er avhengig av at norske styresmakter utvider sin forståelse av hvem som kan være mor, for med denne forståelsen utløses også statsborgerskapet for de to guttene. Hun italesetter dette moderskapet både gjennom tilpasning, reforhandling og gjennom en offerdiskurs. Kroløkkes analyse avdekker at Volden veksler mellom en retorisk ramme av lidelse (som infertil kvinne) og av omsorg (som mor). I denne rammen tydeliggjør hun sine tidligere aborter og mislykkede forsøk på å få barn (traume) og sitt moderskap (kjærlighet) (Kroløkke 2012:316). Jeg setter denne lidelsesdiskursen i sammenheng med en offerposisjonering som blant annet lar seg spore i den ene kronikken hun skriver i VG, etter at avslaget fra BUF-etat har kommet:

Mikael og Adrian er uskyldige oppe i alt dette. Skal velferdsstaten Norge ofre dem? Og ta fra dem den eneste mammaen de har hatt? I bibelen står det om tilgivelse, det står: la alle små barn komme til meg! Elsk din neste, tro, håp og kjærlighet! Hvem er det egentlig som skal dømme oss til slutt? (VG 28.10.2010)

I denne kronikken appellerer Volden til velferdsstaten, og tiltaler staten som en dommer som ofrer barna. Retten til å få barn (og barns rettigheter) har langt på vei blitt statens ansvar i Norge. Sentralt for den nordiske modellen er nettopp denne alliansen mellom staten og individet (Trädgårdh 1997:253), der staten blir forventet å bidra med reformer og omsorg heller enn undertrykking (Sørensen & Stråth 1997:7).

I kjølvannet av denne kronikken kommer det massive støtteerklæringer. Dagbladet skriver blant annet på lederplass:

Norske myndigheter fortsetter å krenke barns menneskerettigheter når de nekter å la Kari Ann Volden bringe sine to sønner hjem fra India (24.03.2011).

I tillegg trykkes det en rekke leserinnlegg fra personer som taler Voldens sak. I løpet av Volden-saken aktiveres det en egen støttegruppe, det opprettes en facebookside, og lokalsamfunnet på Røst er aktive for å få Volden hjem (Kroløkke 2012). Hver for seg og til sammen kan disse reaksjonene tyde på sympati for Voldens fastlåste situasjon, men også for en mer sammensatt forståelse av foreldreskapskapskategorier enn det staten til nå har lagt til grunn. Volden-saken tydeliggjør at surrogati og IVF-teknologi ikke bare handler om å lage barn, men like mye om å lage foreldre (Thompson 2005). Spørsmålet «hvem er barnets mor?» får mer enn ett mulig svar (ibid:177). Selv om kommersiell surrogati er kontroversielt i Norge, finnes det en bevegelse i spørsmål om eggdonasjon. En undersøkelse foretatt av Helsedirektoratet7 viser at det samlet sett er relativt stor enighet om at både egg- og sæddonasjon bør være tillatt. Befolkningen er i liten grad enig i at eggdonasjon er mer etisk betenkelig enn sæddonasjon. Bioteknologinemnda gikk inn for eggdonasjon på nyåret 2012, og det er i skrivende stund ventet at spørsmålet behandles i Stortinget.

Dette er en av de siste gangene Kari Ann Volden uttaler seg i mediene. I april 2011, det vil si et halvt år etter avslaget fra BUF-direktoratet ble kjent, blir det klart at Volden likevel får komme til Norge med tvillingene. Til tross for at Lysbakken først nektet å behandle saken, er det likevel åpnet for en unntaksbestemmelse i loven.

Volden-saken: En skapelsesberetning

Voldens talehandlinger synes å være en kombinasjon av alle de posisjonene jeg har skissert: tilpasning, reforhandling og offergjøring. Tilpasningen kommer til uttrykk ved at hun forsøker å normalisere sin posisjon så godt hun kan innenfor den norske forståelsen av hvordan familie og slektskap oppstår; her står troen på biologi sentralt. Volden trekker på en genetisk diskurs i medierammen, til tross for at hun mangler grunnlag for dette. På denne måten får hun delvis tilgang til statens forståelse av hvordan moderskapet skal oppstå, og det åpnes i første omgang for en unntaksbestemmelse i loven som trekkes tilbake da det blir klart at Volden ikke har donert eggene selv. Volden reforhandler samtidig moderskapet ved å vektlegge valg, følelser og kjærlighet. Omsorg og oppdragelse – heller enn biologi – er det som her skaper moderskapet (Kroløkke 2012). Hun er avhengig av at styresmaktene aksepterer denne forståelsen av foreldreskap for å få tilgang til statsborgerskap for tvillingene. Volden befinner seg trolig i en juridisk overgangsfase; lovverket forbyr både altruistisk og kommersiell surrogati i Norge, men fanger ikke opp aktører som benytter seg av praksisen i utlandet. Det pågår med andre ord en juridisk, etisk og sosialpolitisk kamp om hvordan foreldreskap skal kunne oppstå og håndteres. Her må de norske debattantene, inkludert Volden, forstås som motoffentlige posisjoner som forsøker å bevege diskurser knyttet til familie og foreldreskap som inntil nylig har ligget relativt fast, men som i en periode står åpne for nye forståelser. Til sist trekker Volden delvis på en lidelses- og offerdiskurs som muliggjøres gjennom den sterke omsorgsfunksjonen de nordiske statene historisk har hatt. Tilliten til at den norske staten kan ordne opp er sterk, også der aktørene begår lovbrudd.

Kvarme-saken: Farskapet reforhandles

Kvarme-saken ble kjent for det norske folk etter at Skattedirektoratet sendte ut brev til et titalls norske surrogatfamilier. Målet var å rydde opp i feilregistrerte foreldre av surrogatbarn, blant annet for å sikre dem fulle juridiske rettigheter. Geir og Sebastian Kvarme har benyttet seg av gestasjonell surrogati i USA. Det vil si at eggene kommer fra en donor, men i dette tilfellet kommer sperm fra de intenderte fedre. Det vil si at Geir og Sebastian Kvarme har befruktet et egg hver, som så er satt inn i surrogatmor. Ulike former for assistert befruktning har på samme måte som for moderskapet gitt farskap en ny betydning, og kan nå innebære genetisk far, sosial far eller juridisk far – eller dekke to eller alle av disse betydningene (Spilker 2008:25). Det norske lovverket tar imidlertid ikke høyde for en slik tredeling: I barneloven behandles spørsmål vedrørende fastsettelse av moderskap, farskap og medmoderskap, mens spørsmål vedrørende medfarskap ikke finnes i denne lovteksten. Da Kvarme-saken først ble kjent, fantes det heller ikke lovhjemler knyttet til farskap ved surrogati. Denne mangelen på begrep og kategorier knyttet til intime liv, vanskeliggjør fortellinger om nye familieformer i offentligheten (Plummer 2003:104). Også tidligere har styresmaktene fått problem med farskapskategoriene knyttet til surrogati, og bedt homofile par om å ta DNA-tester for å påvise farskap (Melhuus 2011:53).

Slik uttaler Kvarme seg da saken for første gang ble kjent i VG:

På helsestasjonen, i barnehagen, alle steder så har vi aldri møtt en motforestilling, eller en eneste fordom. Så skal man plutselig komme inn og ta fra meg foreldreretten til mine egne barn. Jeg skjønner ikke hvordan man kan gjøre det uten en dom (VG 04.07.2011).

Kvarme gir her uttrykk for at det ikke er noen forskjell på genetisk tilknyttet og sosialt tilknyttet barn – de er begge «mine egne barn». Myndighetene aksepterer imidlertid ikke felles «foreldreskap», men vil vite hvem som er genetisk far til hvilket barn; for deretter å etab-lere foreldreskapet gjennom stebarnsadopsjon. Allerede i dette første intervjuet er det en retorisk sterk aktør som etablerer seg. Kvarme er da også en nasjonalt kjent skuespiller, som synes å ha kompetanse med å være i mediene. I det første VG-intervjuet tilkjennegis det indirekte at Kvarme er klar over normbruddet, men at han aldri «har møtt en fordom». Er dette fordi den amerikanske surrogataktøren er mindre fremmedartet i en norsk mediekontekst enn den indiske surrogataktøren? I alle fall finnes det få spor i mitt materiale som vitner om at toneangivende kommentatorer beskriver Kvarmes handling som kjøp og salg av barn, slik som i Volden-saken.

Det vestlige surrogatisubjektet

I Kvarmes tilfelle har vi å gjøre med et vestlig surrogatisubjekt. Denne aktøren omfatter gjerne en amerikansk surrogatmor, i de fleste tilfeller en som tilhører arbeiderklassen (Ragoné 1994). Noe av motivasjonen til surrogatmoren er å ta arbeidet med hjem; hun visker slik ut skillet mellom privat og offentlig sfære, men er på den måten også med på å sementere kvinnens rolle i hjemmet (ibid:52). Det vestlige surrogatisubjektet har flere rettigheter enn det postkoloniale. Virksomheten er delvis statlig regulert ved bestemmelser som gjør at surrogatmoren blant annet kan ombestemme seg underveis i svangerskapet og beholde barnet. Hun bor hjemme hos seg selv mens hun bærer barnet fram, og det er ikke ansett som et så stort stigma å være surrogatmor i USA som det er i India (Pande 2009:154). Det er store forskjeller på den økonomiske kompensasjonen for surrogati i India og i USA. I USA betaler de intenderte foreldre rundt en million kroner for tjenesten. Selv om tjenesten koster en tredjedel av beløpet i India, utgjør det likevel relativt sett en mye større inntekt for de indiske surrogatmødrene enn for de amerikanske (Pande 2011:620). I India kan det dreie seg om flere årslønner, mens det i USA kan dreie seg om en halv årslønn.

Den amerikanske antropologen Helena Ragonés etnografiske feltforskning på amerikanske surrogatmødre viser hvordan motivasjonen for å være surrogat ligger i å bli anerkjent som spesiell og unik gjennom «den gode gjerning» som surrogati innebærer. Den israelske antropologen Elly Temans feltstudier på kommersiell surrogati i Israel underbygger det samme (Teman 2010). For de fleste surrogatmødre innebærer dette at de ønsker mest mulig kontakt med intenderte foreldre, og den anerkjennelsen som følger med av å være spesiell, utvalgt og god.8

Slik innrammer Kvarme sin surrogatmor:

Hun som var surrogatmor for oss er en ressurssterk middelklassekvinne med høy utdanning, som hadde en misjon i livet: Hun ville gi et homofilt par muligheten til å bli en familie. Hun er så stolt av det i dag. Hun kommer forresten hit på ferie nå snart, sier Kvarme, som er oppgitt over at surrogatmødre framstilles som ofre i en kynisk industri (Klassekampen 16.07.2011).

Jeg har vært inne på at den normative rammen er de uuttalte reglene som produserer en norm for hva som gjenkjennes som menneskelig (Butler 2009). De uuttalte normene er her at subjektet minner om oss selv, noe vi kan identifisere oss med: En ressurssterk middelklassekvinne (i motsetning til den postkoloniale surrogataktøren).

Kvarmes beskrivelser finner sin gjenklang i slik surrogatmoren, Miranda Arellanes (27), forklarer sine motivasjoner:

Det er mange grunner. Jeg så en dokumentar i 2005, rett etter jeg hadde født min egen datter, og da ble jeg nysgjerrig. Jeg tenkte: Herregud, for en vakker ting å gjøre. Samtidig var det viktig for meg å hjelpe et homofilt par, da jeg mener at alle bør ha muligheten for å skape sin egen familie (VG 15.08.2011).

Både Kvarme og surrogatmoren forholder seg her til den samme normative rammen som i Volden-saken: En familie uten et barn er ikke en naturlig familie (Schneider 1984). Arellanes svarer slik på spørsmål om faren for at kvinnene kan bli lokket av penger og utnyttet:

Debatten virker latterlig. Jeg har ikke hørt alt, men jeg forstår ikke fokuset på pengene. Det er penger involvert, men jeg kunne jobbet deltid i ni måneder og tjent like mye penger. Det handler ikke om penger. Dette er ikke en karriere, jeg kunne solgt popcorn og tjent like mye penger på de ni månedene (VG 15.08.2011).

Miranda Arellanes fokuserer også på barnet som en gave ved å legge vekt på at det er «viktig for meg å hjelpe et homofilt par» samtidig som hun nedtoner det kommersielle aspektet: «Det handler ikke om penger.» Kvarme på sin side betoner handlingen som «en misjon». Ragoné gjør et poeng av at det er vanskelig å skille ut surrogatmorens motivasjoner fordi de er så sammenvevd med det amerikanske surrogatiprogrammets diskurser om «å gi» og barnet som «priceless» (Ragoné 1994:71). Det er uansett vesentlig for surrogatmoren at det som gis faktisk verdsettes som en gave (Teman 2010). Kvarme bidrar til dette gjensidige aspektet ved å uttrykke takknemlighet og ved å forlenge relasjonen ut over surrogatoppdraget: «Hun kommer forresten hit på ferie nå snart» (Klassekampen 16.07.2011). Denne gjensidige anerkjennelsen kan tolkes som at de involverte partene erstatter en global markedsøkonomi med en relasjonell økonomi (Teman 2010:231).

Ved å vektlegge det gode subjekt, misjonen i gjerningen og det å hjelpe, tones uansett det kommersielle aspektet ned. På denne måten er det grunn til å tro at surrogatipraksisen framstår som mer akseptabel innenfor en norsk medieramme. Jeg vil nå se på hvordan Kvarme italesetter selve normbruddet.

Normbruddet: Reforhandling av farskapet

Kvarme-saken skiller seg fra Volden-saken ved at den er mer åpen på framgangsmåten ved surrogati. Dette kan skyldes at Kvarme-parets handling ikke er like fremmedartet som for Voldens; den genetiske linken er opprettholdt.

Våre barn er resultat av surrogati. To kvinner i USA har vært sentrale for å hjelpe min mann og meg med å oppfylle vårt sentrale ønske, å få barn. Den ene kvinnen har donert to egg som vi begge har befruktet, et egg hver. Den andre har båret fram barna (VG 07.07.2011).

Sitatet over er hentet fra en kronikk som har tittelen «De sosiale fedrene». Her bidrar Kvarme med å bringe noe nytt inn i medierammen som få har italesatt:

Det har hele tiden vært klart for oss at vi som familie faller utenfor norsk barnelov. Den forutsetter at det i forhold til et barn er en mor og en far. Mor er den som føder barnet, og far er den som mor er gift med eller peker ut som far. En slik familie er ikke vi. Våre barn er født av en kvinne som aldri har hatt til hensikt å være barnas mor. Hun har ingen genetisk binding til dem (VG 07.07.2011).

Disse talehandlingene både tilpasser seg og utfordrer den normative rammen. Ved å betone at surrogatmor ikke har noen genetisk binding til barna, og samtidig framheve at det har Kvarme-paret – «begge har befruktet et egg hver» – trekker også dette utsagnet på dominerende diskurser om genetisk slektskap. Valget av surrogati som framgangsmåte handler i mange tilfeller om ønsket om et eget genetisk tilknyttet barn (Ragoné 2000). Samtidig tilkjennegir Kvarme bruddet med den biopolitiske forståelsen av hva en familie består av som er nedfelt i barneloven. Denne forståelsen har tidligere bygget på en heteronormativ forutsetning (Warner 2002) der et barn har en mor og en far, der mor er den som føder barnet, og far er den som er gift med mor. Dette premisset har imidlertid delvis endret seg ved at det ikke lenger er ekteskapet som etablerer farskapet, men genetisk tilknytning (Melhuus & Howell 2009:148). Felles ekteskapslov, vedtatt våren 2009, åpner dessuten for at også lesbiske kan få hjelp til assistert befruktning. Dermed blir begrepet medmor en del av lovverket. Begrepet medfar eller felles fedreskap finnes ikke, og slik sett bryter Kvarme med rådende forståelser av foreldreskap slik den er nedfelt i barneloven.

Noen dager etter at Kvarme-saken blir kjent, intervjues et ektepar fra Sørlandet som har benyttet seg av surrogati. Paret ønsker å være anonyme «fordi de frykter belastningen ved å stå fram, blant annet fordi flere profilerte personer karakteriserer surrogati som menneskehandel» (Aftenposten 15.07.2011). Gjennomgående i mitt materiale er at alle intenderte foreldre som har benyttet seg av kommersiell surrogati til nå er anonymisert. Graden av anonymisering knyttet til kommersiell surrogati sier noe om normbruddet og styrker Kari Ann Volden og Geir Kvarme som motoffentlige stemmer. De formulerer nye livspraksiser på vegne av flere, fortolkninger av en praksis som til nå har vært undertematisert i medierammen.

Det finnes også eksempel på Butlers resignifiering i intervjuene med Kvarme, det vil si at han gir ny betydning til allerede eksisterende ord – i dette tilfellet moderskapet: – Hvis disse meningene skal ramme mine barn, da blir jeg tigermor (Klassekampen 16.07.2011).

Dette utsagnet leker med kjønnsbetydninger og framviser det sosiale moderskapet. Moderskapet er i dette utsagnet ikke noe biologisk som knytter seg til kvinnen, men en rolle som kan gjøres og utøves – også av en mann. Nye reproduktive teknologier åpner nettopp for slike forskyvninger av konvensjonelle måter å forstå kjønn og foreldreskap på, idet mødre kan «fedre» og fedre kan «mødre» (Jönsson 2003; Mamo 2007).

Utsagnet står i motsetning til den rådende forståelsen av biologi og moderskap som ofte kommer til uttrykk i offentligheten, blant annet i VGs Hanne Skartveits kommentar om surrogati:

Når vi rører ved morskapet, rører vi ved det grunnleggende i menneskelivet. Det er ikke liberalt og moderne å frarøve et barn moren sin. Det er brutalt (VG 19.11.2011).

Det Kvarme gjør, er i stedet å bruke moderskapsbegrepet ved å «restage it, take it, do something else with the ritual» (Bell & Butler 1999:166) som utvider radiusen for hvem som kan utøve moderskapet. Kvarme bidrar også med en lignende talehandling når han i det samme intervjuet med Klassekampen forteller om hvordan barna omtaler dem: «Hør her, dette er faren min og dette er pappaen min» (Klassekampen 16.07.2011). Også denne talehandlingen bidrar til å bringe inn i verden det som benevnes, og å bryte med dikotomiene mann–kvinne, pappa–mamma. Kvarme behersker sin rolle i mediene med et stort fortolknings- og talehandlingsrepertoar. Derfor er det interessant å merke seg at en annen talehandling er minst like framtredende – og det er offerdiskursen.

Talehandling: Offergjøring

Allerede i det første intervjuet med Kvarme blir offerposisjonen tydelig:

Det oppleves helt ukontrollert. Det er enkeltmennesket mot systemet – en uvirkelig klappjakt, sier Kvarme (VG 04.07.2011).

Jeg har tidligere vært inne på at offergjøringsstrategien kan være tvetydig: Det er en vesensforskjell å bli gjort til offer og det å gjøre seg selv til offer. I dette tilfellet er offergjøringen entydig; det er Kvarme selv som italesetter seg selv og barna som offer for systemet:

Dette handler om å sikre vår tids tyskerbarn og taterbarn. Dette er den siste gruppen som står utenfor rettigheter (Vårt Land 02.09.2011).

Denne form for offerretorikk vekker trolig gjenklang overfor styresmaktene, som lettere kan inkorporere en underordnet posisjon enn en posisjon som utfordrer de dominerende institusjonene (Mühleisen & Røthing 2009). Jeg har tidligere analysert den norske debatten om felles ekteskapslov som fant sted våren 2009, og vist hvordan offerposisjonen ble brukt av homobevegelsen for å få tilgang til ekteskapsinstitusjonen (Andersen 2010). I debatten om felles ekteskapslov trakk også en relativt resssursterk aktør som Nina Karin Monsen på offerdiskursen. Monsen følte seg angrepet, sensurert og forfulgt, og mente seg krenket av den nye loven (ibid:66).

Slik mener jeg å kunne dokumentere antydningen til et mønster der nye relativt ressurssterke aktører har kooptert språket fra tidligere marginaliserte grupper i sin kamp for anerkjennelse. Dette kan skyldes at politisk motstand og progressive sosiale bevegelser knyttet til kjønn og seksualitet i Norden har en historie i å bli inkorporert i systemet, inn i den sosialdemokratiske velferdsstaten (Hernes 1987; Carbin et al. 2011). De norske sosiale bevegelsene befinner seg i en vanskelig situasjon. Når staten ikke lenger er fienden – hvem er da motparten? Og hvilken type språk produserer dette styrkeforholdet; det vil si hvilken type talehandlinger bruker sosiale bevegelser for å få tilgang til rettigheter? Kan det være at alliansen mellom staten og den enkelte borger skaper rammer for mulige offerposisjoner?

Kvarme forfatter flere kronikker med krav om anerkjennelse og rettigheter overfor statsmakten. Her henvender han seg gjerne gjennom direkte tiltale, som med overskriften «En bønn til Lysbakken»:

Så langt har vi opplevd en politisk straffeforfølgning av forhold som av norsk lov ikke er straffbare […] Vi er avhengige av Regjeringens vilje til å løse våre problemer, og det er uhyre viktig at vi som familie ikke blir ofre for politisk prestisje, eller at vi blir brikker i et spill som handler om å statuere eksempler til skrekk og advarsel for fremtidens surrogatfamilier (Aftenposten 21.07.2011, forfatters uthevninger).

Interessant er det også å merke seg at Kvarme noen ganger benytter seg av du-formen når han henvender seg til myndighetene:

Til Audun Lysbakken. Som statsråd er du ansvarlig for […] Jeg velger å tro deg når du sier at du ikke var klar over at myndighetene satte i gang denne prosessen. Merkelig i grunnen, når den var bestilt av ditt eget departement, men la gå (Dagbladet 13.01.2012).

Kvarmes direkte tiltaleform og formuleringer som «en bønn» vitner om en fastlåst situasjon, men også om tillit og en forventning til at statsmakten kan bidra med til rettigheter, en tillit som må kunne sies å være særnordisk. En nylig publisert forskningsrapport viser da også at Norge er det landet som scorer høyest med hensyn til hvordan feministbevegelser og homobevegelsen med sine krav om rettigheter har virket konkret inn på livskvaliteten til vanlige menneskers liv (Roseneil et al. 2012:51).9 Det finnes med andre ord grunner til å anta at norske myndighetene vil lytte til, og på sikt inkorporere rettigheter fra de motoffentlige posisjonene. I kjølvannet av Kvarme-saken ga da også regjeringen en midlertidig forskrift 23.05.2012 til barneloven, om fastsettelse av farskap ved surrogati i utlandet. Her blir det fastslått at farskapet kan anerkjennes gjennom en DNA-test og dersom surrogatmoren er kjent.10 Forskriften løser imidlertid ikke spørsmålet om felles foreldreskap, og gjenbefester på denne måten at foreldreskap oppstår gjennom biologi.

Myndighetene svarer for øvrig på tiltale ved å interpellere sine borgere i en retorikk som minner om personlig brevveksling. Kvarme får svar av statsråden under tittelen «Kjære Geir Kvarme» (Dagbladet 15.01.2011). Interpellasjonen befester inntrykket av at staten og individet inngår i et samarbeids- heller enn et motsetningsforhold. I dette tilfellet konstrueres også en sosial posisjon for individet; en nær og kjær. Gjennom å respondere på adresseringen kan aktøren plukket opp dette du-et. Slik forholder det seg ikke med Kvarme, som motsier seg denne interpellasjonen i en seinere kronikk:

En grad av undring skal jeg likevel innrømme over at han medregner meg som en av sine «kjære». I min verden behandler man sine kjære på en annen måte enn i Lysbakkens (Dagbladet 19.02.2012).

Vi har her å gjøre med en aktør som evner å peke på makten i språket og selv mobilisere motmakt.

Kvarme-saken: «En slik familie er ikke vi»

Geir Kvarme er helt fra starten eksplisitt på det normbruddet surrogati innebærer: «En slik familie er ikke vi.» Samtidig framhever han genetisk tilknytning, og tilpasser seg slik den normative rammen. Kvarme bidrar likevel med å sette ord på en praksis som lenge har vært ukjent i medierammen, og han snakker på vegne av flere når han redegjør for og benevner ulike aspekt ved surrogati. Vi har her å gjøre med en retorisk sterk aktør; Kvarme håndterer mediene med et stort språk- og fortolkningsrepertoar. Nettopp på bakgrunn av dette er det interessant at offerdiskursen er så framtredende: I intervjuer og kronikker benevner Kvarme seg selv som utsatt for et «mektig overgrep» og som «enkeltmennesket mot systemet» eller som «offer for systemet». I flere innlegg henvender han seg dessuten direkte til statsråd Audun Lysbakken med tiltale som «En bønn til Lysbakken» (Aftenposten 21.07.2011) eller «Til Audun Lysbakken» (Dagbladet 13.01.2012). Talehandlingene er uttrykk for den situasjonen Kvarme har kommet i: Han er satt til å argumentere for foreldreretten til sine egne barn. Samtidig vitner den direkte tiltaleformen om en tillit og en forventning til statsmakten om å bidra med rettigheter, en forventning som må kunne sies å være særnordisk (Sørensen & Stråth 1997; Roseneil et al. 2012). Kvarme bidrar samtidig til å utvide spillerommet for kjønn og seksualitet, ved å omfavne og reforhandle farsrollen. Nye familiepraksiser i privatsfæren kommer gjerne til syne i offentligheten med en språklig forsinkelse, og Kvarme bidrar med å navngi disse og bringe dem inn i medierammen. Utvikling av nye praksiser reguleres så i samspill med etablerte normer og verdier som konkret nedfelles i teknologiregulering og familiepolitikk (Spilker 2008:40). Det er i denne mulige overgangsfasen mellom praksis og regulering Kvarme må forstås som en tydelig motoffentlig aktør.

Jeg har nå dannet meg et grunnlag for å vurdere de norske aktørenes talehandlinger i forhold til medierammen og den normative rammen, og vil oppsummere og konkludere analysen.

Medierammen og den normative rammen

I denne artikkelen har jeg operert med to rammer: den normative rammen og medierammen. Norsk biopolitikk utformes blant annet i dialog med en offentlighet, og mediene er med sin dagsordenfunksjon en viktig premissleverandør for hvilken vending diskusjonen tar. Hvordan denne dagsordenen settes er vesentlig for å gripe noen grunnleggende premisser – i dette tilfellet spørsmål rundt surrogati og foreldreskap. Jeg har hevdet at når motoffentlige posisjoner bringer noe nytt inn i medierammen så butter det gjerne, det blir møtt med motstand. Dessuten: Når noe rammes inn, er det alltid noe som faller på utsiden. Noe unnslipper rammen som forstyrrer vår forståelse av virkeligheten; noe kommer til syne som ikke støtter oppunder vår etablerte forståelse av ting (Butler 2009: 9). Det som bryter med den normative rammen er surrogatipraksisen som utfordrer våre forestillinger om den ikke-kommersielle reproduksjonen av barn; dette i seg selv destabiliserer vår etablerte forståelse av foreldreskap.

I mitt materiale er det ideen om moderskapet og farskapet som en absolutt forutsetning for det gode liv, som befinner seg på innsiden av den normative rammen. Men selve forutsetningen for at moderskapet og farskapet kan få oppstå, befinner seg på utsiden av rammen – og er surrogatipraksisen. «Something was already outside, which made the very sense of the inside possible, recognizable» (ibid:9). Inntil nylig har ikke surrogatipraksisen vært italesatt i den medierte offentligheten; i den grad heterofile par som har benyttet seg av surrogati intervjues i avisene, er de anonymisert. Dette sier noe om styrken i normbruddet. Det er altså denne inntil nylig skjulte praksisen på utsiden av den normative rammen som er selve betingelsen for konstitueringen av det som befinner seg på innsiden: moderskapet og farskapet.

Hva skjer så når den delvis skjulte praksisen – representert ved surrogatmoren – trer inn i medierammen? For Voldens del italesettes surrogatmoren som en jevnbyrdig: «De er nydelige folk. De har to små gutter, og vi har møttes for å utveksle bilder av guttene våre» (VG 25.08.2009). Gjennom denne talehandlingen synes Volden å overbygge det gapet (overordnet–underordnet) som eksisterer mellom henne og surrogatmoren. I den grad surrogatmoren omtales av andre aktører enn Volden selv, er det som et postkolonialt subjekt, det vil si som et offer for vestlig imperialisme; hun interpelleres i en offerposisjon. De indiske surrogatmødrene som er intervjuet i norske aviser og gjennom forskning, italesetter seg delvis i en pliktposisjon (bidrar med økonomisk støtte til familien) og delvis i en autonom posisjon (hun har tatt valget selv). I Kvarme-saken trekkes surrogatmoren inn i medierammen ved å italesettes som noe vi kan gjenkjenne som menneskelig; hun minner om oss selv – en ressurssterk middelklassekvinne. Det kommersielle nedtones, og det uselviske ved handlingen – «en misjon» og «barnet som en gave» – framheves. Denne gjensidige anerkjennelsen kan tolkes som at de involverte partene erstatter en global markedsøkonomi med en relasjonell økonomi. Fokuset bidrar også til å gjøre surrogatipraksisen mindre fremmedartet i en norsk medieramme.

Når det gjelder de norske aktørenes evne til å reartikulere og utfordre diskurser knyttet til familie og foreldreskap, er de begrenset av den normative rammen. Til grunn for den normative rammen ligger biopolitikken og statens forståelse av hva som etablerer foreldreskap. Volden både tilpasser seg og reforhandler forestillinger om moderskapet. I første omgang trekker hun på en genetisk diskurs, selv om hun mangler grunnlag for denne. Hennes moderskap konstitueres av valg og omsorg, og dette blir tydelig gjennom at hun nekter å forlate India uten tvillingene. På samme måte som Volden, både tilpasser og utfordrer Kvarme medierammen. Han tilpasser seg den biologiske forståelsen av slektskap ved å vektlegge genetisk tilknytning. Samtidig reforhandler han farskapet ved å framheve «felles foreldreskap», og han synliggjør alternative måter for hvordan en familie kan bli til ved å være eksplisitt på framgangsmåten ved surrogati.

Offerdiskursens virkemåte: Et paradoks

Mest overraskende er det likevel at begge aktører delvis trekker på en offerdiskurs mens de som utfører surrogati, det vil si de indiske og amerikanske kvinnene som er intervjuet i norske medier (NRK 23.03.2011 og VG 15.08.2011) og i forskningssammenheng (Ragoné 1994; Pande 2009; Sandoval 2010), helt unnlater å plassere seg selv i denne posisjonen. De indiske surrogatmødrene fokuserer på den økonomiske muligheten, mens de amerikanske surrogatmødrene framstiller handlingen som en mulighet til å hjelpe et barnløst par. På den måten synes en over-/underordnet-tematikk snudd på hodet i forhold til et nord–sør-perspektiv og i et klasseperspektiv, og som noe av et paradoks: Mens relativt ressurssterke aktører som Kvarme-paret og Volden italesetter seg som ofre for systemet, unngår de indiske kvinnene (som er underlagt forholdsvis tunge patriarkalske og sosioøkonomiske strukturer) og de amerikanske kvinnene (oftest rekruttert fra arbeiderklassen, med unntak for Kvarmes surrogat) helt å trekke på offerrollen. Dette tydeliggjør også et annet motsetningspar: Om de indiske eller amerikanske surrogatmødrene hadde italesatt seg som ofre i norske medier, kunne ikke de norske aktørene vært ofre – da ville de (ufrivillig) ha inntatt rollen som undertrykkere.

De økonomiske og sosialpolitiske omstendighetene synes på denne måten å spille en avgjørende rolle i forhold til når det er hensiktsmessig å italesette seg som offer. Kanskje må aktørene ha tilgang på relativ makt for at denne posisjonen skal synes attraktiv? I en norsk kontekst hersker det en forventning om at staten skal tre hjelpende til og bidra med rettigheter for den enkelte gjennom biopolitikken, noe norske myndigheter historisk har bidratt til når det gjelder kjønn og seksualitet. I spørsmål om tilgangen til å få barn har staten innlemmet stadig flere grupper, samtidig som noen grupper fortsatt er utestengt. Det er på bakgrunn av dette forholdet offerdiskursens virkemåte i Norge må forstås.

De nordiske velferdsstatene er på denne måten i mye større grad rettet mot individets behov, enn det som er tilfellet i USA der familien er det primære siktemålet (Rydström: 25). De indiske kvinnene har på sin side trolig lite å tjene på å innta en offerrolle. Her er statens biopolitikk knyttet til surrogati fraværende. Surrogati er ikke regulert, snarere bidrar staten til å øke presset på kvinnene gjennom medisinsk turisme (Pande 2011: 619). Foreløpig står de indiske kvinnene uten noen form for lovpålagte rettigheter ved avbrutt svangerskap eller død (Pande 2009: 147). Det finnes med andre ord ikke grunnlag for et tilsvarende tillitsforhold mellom staten og den enkelte som i Norge. Men heller enn å forstås som passive ofre for sosioøkonomiske strukturer, kan indiske surrogatmødrene forstås som sårbare liv – som med fordel kan skrives fram, høres, og få sin rettmessige plass i medierammen.

Om artikkelen

Takk til tidsskriftets anonyme konsulenter for gode innspill. Takk også til Anne Krogstad, Wencke Mühleisen, Kristin Eng Førde, Helga Eggesbø og Josephine Munch Rasmussen for verdifulle råd underveis.

Referanser

Andersen, U. C. (2010). Kampen om den motoffentlige posisjonen. Sosiologi i dag, 4, 55–76.

Austin, J. L. (1975). How to Do Things with Words. J. O. Urmson & M. Sbisa (red.). Oxford: Clarendon Press.

Bell, V. & Butler, J. (1999). On Speech, Race and Melancholia. Theory, Culture and Society, 16(2), 163–174.

Benhabib, S. (1995). Feminist Contentions: A Philosophical Exchange. New York: Routledge.

Brown, W. (1995). States of Injury. Power and Freedom in Late Modernity. New Jersey: Princeton University Press.

Butler, J. (1997). Excitable Speech: A Politics of the Performative. New York: Routledge.

Butler, J. (2004). Precarious Life. The Power of Mourning and Violence. London: Verso.

Butler, J. (2009). Frames of War. When is Life Grievable? London: Verso.

Carbin, M., Jönson, M. & Svensson, I. (2011). Vi kan inte, vi vill inte, vi törs inte. Glänta,3–4, 25–30.

Corea, G. (1985). The Mother Machine. Reproductive Technologies from Artificial Insemination to Artificial Wombs. New York: Harper & Row.

Ekman, K. E. (2011). Varat och varan. Prostitution, surrogatmödraskap och den delade människan. Stockholm: Leopard Förlag.

Foucault, M. (1999). Seksualitetens historie 1. Viljen til viten. Oslo: Pax.

Franklin, S. (1998). Making Miracles. Scientific Progress and the Facts of Life. I S. Franklin & H. Ragoné, Reproducing Reproduction. Kinship, Power and Technological Innovation. Philadelphia: University of Philadelphia Press.

Franklin, S. & Roberts, C. (2006). Born and Made: An Ethnography of Preimplantation Genetic Diagnosis. Princeton, N.J.: Princeton University Press.

Fraser, N. (1992). Rethinking the Public Sphere: A Contribution to the Critique of Actually Existing Democracy. I C. Calhoun (red.), Habermas and the Public Sphere. Cambridge: MIT Press.

Fraser, N. (2003). Den radikala fantasin. Mellan omfördelning och erkännande. Uddevalla: Bokförlaget Daidalos.

Førde, K. E (under utgivelse). Win-Win or Exploitation? An Ethnographic Study of Surrogacy in India.

Goffman, E. (1974). Frame Analysis. An Essay on the Organization of Experience. New York: Harper & Row.

Hellesund, T. (2008). Identitet på liv og død. Oslo: Spartacus.

Hernes, H. (1987). Welfare State and Woman Power. Essays in State Feminism. Oslo: Norwegian University Press.

Howell, S. (2001). Self-Conscious Kinship. I S. Franklin & S. McKinnon, Relative Values: Reconfiguring Kinship Studies. Durham: Duke University Press.

Howell, S. (2006). The Kinning of Foreigners. Transnational Adoption in a Global Perspective. New York. Oxford: Berghahn Books.

Jagger, G. (2008). Judith Butler. Sexual Politics, Social Change and the Power of Performativity. New York: Routledge.

Jönsson, K. (2003). Det förbjudna mödraskapet: En moralfilosofisk undersökning av surrogatmödraskap. Lund: Bokbox Förlag.

Kanckos, L. (2012): Barnets bästa i politikkens främsta rum. Finlands riksdags debatt om assistert befruktning. Åbo: Åbos Akademis förlag

Kapur, R. (2002). The Tragedy of Victimization Rhetoric: Resurrecting the «Native» Subject in International/Post-Colonial Feminist Legal Politics. Harvard Human Rights Journal, 15, 1–37.

Kroløkke, C. (2012). From India with Love. Troublesome Citizens of Fertility Travel. Cultural Politics, 8(2), 307–325.

Kroløkke, C., Foss, K. A. & Sandoval, J. A. (2010). Commodification of Motherhood. I S. Hayden (red.), Contemplating Maternity in an Era of Choice. Lanham: Lexington Books.

Laclau, E. & Mouffe, C. (2002). Det radikale demokrati. Roskilde: Universitetsforlaget.

Mamo, L. (2007). Queering Reproduction: Achieving Pregnancy in the Age of Technoscience. Durham: Duke University Press.

Melhuus, M. (2011). Cyber-Stork Children and the Norwegian Biotechnology Act: Regulating Procreative Practice – Law and its Effect. I A. Hellum et al., From Transnational Relations to Transnational Laws. Farnham: Ashgate.

Melhuus, M. & Howell, S. (2009). Adoption and Assisted Conception: One Universe of Unnatural Procreation. An Examination of Norwegian Legislation. I J. Edwards & C. Salazar, European Kinship in the Age of Biotechnology. New York: Berghahn Books.

Mühleisen, W. & Røthing, Å. (2009). Norske seksualiteter. Oslo: Cappelen.

Pande, A. (2009). Not an «Angel», not a «Whore»: Surrogates as «Dirty» Workers in India. Indian Journal of Gender Studies, 16(2), 141–173.

Pande, A. (2011). Transnational Commercial Surrogacy in India: Gifts for Global Sisters? Reproductive Biomedicine Online (2911) 23, 618–625.

Plummer, K. (2003). Intimate Citizenship. Private Decisions and Public Dialogues. Seattle: University of Washington Press.

Ragoné, H. (1994). Surrogate Motherhood. Conception in the Heart. Boulder: Westview Press.

Ragoné, H. (2000). Of Likeness and Difference. How Race Is Being Transfigured by Gestational Surrogate. I H. Ragoné & F. W. Twine (red.), Ideologies and Technologies of Motherhood. Race, Class, Sexuality, Nationalism. London: Routledge.

Roseneil, S. et al. (2012). Remaking Citizenship in Multicultural Europe: Women's Movements, Gender and Diversity. Hampshire: Palgrave Macmillan.

Rydström, J. (2011). Odd Couples: A History of Gay Marriage in Scandinavia. Amsterdam: Aksant.

Sandoval, J. (2010). Labour Pains: An Exploration of the Complex Roles of Identity, the Body and Policy in Surrogacy Discourses in India. Pepperdine: Pepperdine University School of Law.

Schneider, D. M. (1984). A Critique of the Study of Kinship. Michigan: University of Michigan Press.

Spilker, K. (2008). Assistert slektskap: Biopolitikk i reproduksjonsteknologienes tidsalder. Trondheim: NTNU.

Sørensen, Ø. & Stråth, B. (1997). The Cultural Construction of Norden. Oslo: Universitetsforlaget.

Teman, E. (2010). Birthing a Mother. The Surrogate Body and the Pregnant Self. California: University of California Press.

Thompson, C. (2005). Making Parents. The Ontological Choreography of Reproductive Technologies. Cambridge: MIT Press.

Trädgårdh, L. (1997). Statisk individualism. I Ø. Sørensen & B. Stråth, The Cultural Construction of Norden. Oslo: Universitetsforlaget.

Wang-Naveen, M. (under utgivelse). Den globale baby. Om det norske surrogatieventyret i India. Oslo: Aschehoug.

Warner, M. (2002). Publics and Counterpublics. New York: Zone Books.

Aardal, B., Krogstad, A. & Narud, H. M. (2004). I valgkampens hete: Strategisk kommunikasjon og politisk usikkerhet. Oslo: Universitetsforlaget.

Avisartikler

Gillesvik, K. (2011). Vil sikre politidirektørens barn. Vårt Land, 2. september.

Gjerde, R. (2011). Fulgte alle råd – så kom sjokkbeskjeden. Nav snudde plutselig i surrogati-sak. Aftenposten, 15. juli. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Fulgte-alle-rad---sa-kom-sjokkbeskjeden-5014077.html

Lysbakken, A. (2012). Kjære Geir Kvarme. Dagbladet, 13. januar. http://www.dagbladet.no/2012/01/13/kultur/debatt/debattinnlegg/surrogati/farskap/19786473/

Kvarme, G. (2011). De sosiale fedrene. VG, 7. juli.http://www.vg.no/vgpluss/article/UlMxj8g

Kvarme, G. (2011). En bønn til Lysbakken. Aftenposten, 21. juli. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4178932.ece

Kvarme, G. (2012). Jeg er i ferd med å gi opp. Dagbladet, 13. januar. http://www.dagbladet.no/2012/01/13/kultur/debatt/kronikk/surrogati/farskap/19778604/

Kvarme, G. (2012). Lysbakkens unnfallenhet. Dagbladet, 19. februar. http://www.dagbladet.no/2012/02/19/kultur/debatt/politikk/surrogati/audun_lysbakken/20303219/

Leder. (2010). Fostershopping. Morgenbladet, 19. mars. http://morgenbladet.no/leder/2010/fostershopping#.UJOIQ0K-BT4

Leder (2011) Dømt til eksil. Dagbladet,24. mars.

Moen, E. S. (2010). Designbaby – nå bare kr. 30 000. VG,18. mars. http://elisabeth.vgb.no/2010/03/19/designbaby-na-bare-kroner-30-000/

Simenstad, L. M (2011). Tigermor. Geir Kvarme forsvarer familien med nebb og klør. Klassekampen, 16. juli.

Skartveit, H. (2011). Brutalt å skille mor og barn. VG, 19. september. http://www.vg.no/vgpluss/article/l9bWqdz

Solberg, B. (2010). Hun er deres forelder. Aftenposten, 13. oktober. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3853631.ece

Svaar, T. (2011). Made in India. NRK, 23. mars. http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/722620/

Torgersen, H. H. & Vikås, M. (2011). En uvirkelig klappjakt. – Geir og Sebastian redde for å miste retten til barna. VG, 4. juli.http://www.vg.no/vgpluss/article/22LWFn9H

Torgersen, H. H. (2011) Jeg ville tjent mer på å selge popcorn. VG, 15. august.

Volden, K. A. (2010) – La oss komme hjem! VG, 28. oktober. http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10034262

Yttervik, L. K. (2010). Nektes pass fordi mamma er alenemor. VG, 14. mars.

Yttervik, L. K. (2010). Derfor løy hun. Skjulte at hun ikke var mor til barna. Surrogatbarna kan måtte forbli i India. VG, 25. august.

Yttervik, L. K. (2010). – Kan ikke hjelpe. Barneminister Audun Lysbakken: – Barna er Indias ansvar. VG, 9. oktober.

1Ett unntak er da forlegger og alenepappa Arve Juritzen satte ord på praksisen i 2004, og i et VG-intervju fortalte åpent om hvordan datteren hadde blitt til ved hjelp av surrogati (VG 29.05.2004).
2Mens mange europeiske og skandinaviske stater har vært villige til å la lesbiske og homofile inngå forpliktende partnerskap, men ikke ådoptere barn, er situasjonen motsatt i USA: Med unntak av noen få stater får ikke sammekjønnspar tilgang til å gifte seg, men har likevel mulighet til å adoptere barn (Rydström 2011:19).
3http://www.lovdata.no/all/tl-19810408-007-002.html#2
4Fraser og Butler har vært i en faglig disputt om motstandsstrategier (Benhabib 1995).
5Den indiske staten støtter medisinsk turisme gjennom omfattende reklamekampanjer. En slik reise kan for eksempel innebære å «se Taj Mahal i måneskinnet, mens embryoen vokser», slik en indisk nettside promoterer (http://karmaofbaby.blogspot.com). India er blant landene i verden som omsetter mest på medisinsk turisme, anslagsvis 2,3 billioner US$ i året. Hjerteoperasjoner er det mest vanlige (Pande 2011:619).
6http://www.bion.no/filarkiv/2011/03/2011_03_23_surrogati.pdf
7http://www.helsedirektoratet.no/kvalitet-planlegging/bio-genteknologi/Documents/bioteknologi-etikk.pdf
8Etter at surrogatperioden er over, opplever flere surrogatmødre en «post-birth experience», det vil si at de er overlatt til seg selv, og følelsen av å være spesiell forsvinner. Noe av dette er grunnen til at de ønsker å gjenta handlingen, og noen blir «addictet to the excitement» (Ragoné 1994:80).
9I dette prosjektet har forskerne sammenlignet fire land, der de har intervjuet mennesker som lever utenfor konvensjonelt familieliv. De har tatt for seg hvordan sosiale bevegelser har formulert og påvirket lovverket. Den klart største påvirkningen fant man i Norge, der livet til alle de som ble intervjuet var betraktelig influert av sosialpolitiske endringer som hadde kommet i kjølvannet av slike krav.
10http://www.regjeringen.no/upload/BLD/surrogati/Forskrift_farskap_surrogati.pdf

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon