Thomas Ugelvik

Fangenes friheter. Makt og motstand i et norsk fengsel

Oslo: Universitetsforlaget 2011. 356 sider

Thomas Ugelviks bok er en forkortet og omarbeidet versjon av forfatterens ph.d.-avhandling «Å være eller ikke være fange: Frihet som praksis i et norsk mannsfengsel», Universitetet i Oslo 2010.

Boken presenterer en etnografisk fengselsstudie der datamaterialet er samlet inn ved et feltarbeid på Oslo fengsel avdeling B, det såkalte «Bayern» (et klengenavn som henger igjen fra den tiden fengselet var et bryggeri). Fengselet er et mannsfengsel, og det er et fengsel med høyere sikkerhetsnivå, dvs. det har murer, gjerder og mange låste dører som skiller det fysisk fra omverdenen. Fengselet har dessuten et høyt antall varetektsinnsatte (mennesker som er mistenkte for å ha begått lovbrudd, men som ennå ikke er funnet skyldig og straffet) og et sammensatt etnisk miljø. I denne settingen er Ugelvik interessert i fangenes handlinger, forstått ut ifra Foucaults teorier om makt og motmakt. Det er fangenes hverdagslige motmaktstrategier forstått som frigjørende praksiser fra fangeidentiteten – «en flukt fra det å være en fange» (s. 19), som er studiens sentrale tema og som avspeiles i tittelen. Men fangene er ikke frie. Et menneske i fengsel er fratatt friheten, det er det som er fengselets viktigste funksjon.

Etter en innledning der det gjøres rede for bakgrunn og hensikt med studien, deles boken inn i tre deler: I) om gjennomføring, II) om fengselets maktformer og III) om fangenes friheter. Boken avsluttes med et konklusjonskapittel, og helt til slutt er det en fengselsordliste. Ordlisten forklarer ord og begreper som er vanlige i et fengsel, og som kan være ganske uforståelig for dem som ikke har hatt befatning med fengselssystemet tidligere – også de som kommer i varetekt eller soner en fengselsdom for første gang.

Del I om gjennomføring er bokens metodekapittel. Å gjøre feltarbeid i et fengsel med høyere sikkerhetsnivå er i utgangspunktet ganske oversiktlig, fordi feltet har så tydelige fysiske avgrensninger: Murene definerer fengselet, de låste dørene definerer enhetene, og cellene definerer fangene med én fange per celle. Er ikke fangen inne på cella, finnes det til enhver tid noen som har oversikt over hvor han er. Med andre ord, fangene er der (hvis de da ikke – som varetektsfanger – er i avhør eller ute med politiet), uansett når forskeren dukker opp i feltet. Men som Ugelvik skildrer i dette kapitlet, å få tilgang til dette feltet er ganske komplisert. Han blir godt mottatt i fengselet, det er ikke der problemet ligger. Problemet er å få andre til å forstå hva han gjør der. Slik fangene oppfatter det gjør han ingen ting, han skal «bare» være der og observere det som skjer og snakke med de som er der. I et fengsel, der alle har sine klart definerte funksjoner og posisjoner, er dette vanskelig å forstå for fangene. Mistenksomheten som gjennomsyrer et fengselsmiljø gjør at de har behov for å plassere nykommeren: Hvem er han, hva skal han her, hvem er han alliert med? Ugelvik beskriver hvordan han informerer og forklarer – om og om igjen – og hvordan han innretter seg og kjemper for ikke å bli assosiert som noens allierte. Han blir, som han skriver, liggende imellom. Dette er etter Ugelviks oppfatning «[…] den perfekte posisjonen, en passende blanding av nærhet og avstand» (s. 42), og han skildrer hvordan han manøvrerer i denne mellomposisjonen med en god porsjon humor og lite selvhøytidelighet.

Humoren i fengselet, som kjennetegnes av en «kjekkhet» der vittige kommentarer må pareres med ditto svar, avspeiles i teksten og bidrar til å gjøre boken morsom og underholdende å lese. Samtidig kan det stilles spørsmål om hvordan Ugelviks tilsynelatende tilpasning til denne humoren påvirker produksjonen av data – hvilke typer fanger er det han kommer i kontakt med? Stedvis blir jeg også usikker på hvem sin stemme «kjekkheten» i teksten formidler. For eksempel på s. 138, er det fangene eller Ugelvik som beskriver ekstrabetjentene (ufaglærte fengselsbetjenter) som «[…] nervøse sommervikarer i blå skjorter som er for store for dem»? Likeledes på s. 155, hvem er det som karakteriserer fangen som ikke takler fengselsoppholdet som en «tragisk og morsom figur»?

Del II om fengselets maktformer kan leses som et teorikapittel. Her gir Ugelvik en beskrivelse av Foucaults maktbegrep som enkelt forklart er at makt finnes overalt, produseres hele tiden og er i enhver relasjon som et makt–motmaktforhold. Ugelvik tak også utgangspunkt i Foucaults forståelse av frihet, der Foucault hevder at ethvert menneske har frihet til å reagere på makten (så lenge selvmord ikke er eneste utvei). Ifølge Ugelvik utvider han maktbegrepet til å omfatte «[…] mer indirekte forsøk på å påvirke eller unndra seg de objektiveringsformene makten nødvendigvis har som biprodukt» og motstandsformer rettet mot «[…] rutinene og monotonien kontrollen innebærer» (s. 62). Videre sier han at hensikten med disse to formene for motmakt er ikke nødvendigvis å unndra seg kontroll, men kanskje heller «[…] å møte kontrollen på en tilfredsstillende måte, gjerne å gjøre den mer levelig, og samtidig gjøre seg selv til noe mer enn en som er kontrollert i prosessen» (s. 63). Motmakten handler altså om å konstituere seg selv som et subjekt i betydningen av som noe annet enn en fange. Men er dette frihet? Jeg skulle ønske Ugelvik hadde problematisert frihetsbegrepet slik at vi hadde fått en tydeligere forståelse hva begrepet innebærer. Motmakten er rettet mot det Ugelvik presenterer som to maktformer i et fengsel: den hverdagslige for å opprettholde ro og orden, og den disiplinerende og oppdragende for gjøre menneskene til gode samfunnsborgere. Med utgangspunkt i fangenes opplevelser av disse to formene som en helhet, beskriver Ugelvik begge. Når han skildrer den disiplinerende og oppdragende maktformen, relaterer han denne til straffen og dens funksjon og tiltenkte virkning innenfor rammen av velferdsstaten. Dette er en god beskrivelse, men i hvilken grad rammer denne maktformen, bl.a. i form av ulike rehabiliteringsteknikker, Ugelviks respondenter – varetektsfangene – som ennå ikke er straffet? Først når Ugelvik i konklusjonskapitlet setter fengselet inn i en større samfunnsmessig kontekst der dets moralske og symbolske betydning utdypes, får jeg en forståelse for at fangenes motstand må ses i en større sammenheng enn fengselet og den disiplineringsmakten straffen representerer. Dette burde vært presentert i teorikapitlet.

l del III om fangenes friheter presenteres og analyseres datamaterialet. Kapitlet er delt inn i fem underkapitler der Ugelvik illustrerer hvordan fangene på ulike måter konstituerer seg som subjekter ved at de «gjør frihet» eller «tar seg frihet» i den ufrie tilværelsen (s. 115). Dette foregår ved 1) såkalte konstitutive utsider der fangene plasserer seg som noe bedre i forhold til noe annet, 2) ved omgjøring av rommet (cella), 3) matlaging og måltider, 4) i forhold til diskurser om menn, kropp og mannlighet, og 5) moralsk posisjonering. Gjennom disse kapitlene belyser Ugelvik mange interessante forhold ved hjelp av et bredt spekter av relevant teori og litteratur. Generelt sett er mitt inntrykk at noen forhold har fattet mer interesse enn andre, slik som matpraksisene, og det er fristende å hevde at det kanskje blir vel mye mat. Målt i antall sider er ikke maten viet større plass enn de andre forholdene som belyses. At man sitter igjen med dette inntrykket, kommer kanskje av at matpraksiser i fengselet ikke har blitt studert på en slik måte tidligere, og derved fatter det ekstra interesse og blir det man husker best fra boken?

Gjennom kapitlet får man inntrykk av at fangene yter motstand bokstavelig talt, de sågar stritter imot. Motstanden rettes imot straffesystemet og samfunnets kontrollapparat, og den rettes mot «det norske», spesielt norsk matkultur, manns- og farsforståelse. Motstanden mot «det norske» er særlig fremtredende blant respondentene som har en annen etnisk identitet enn norsk, og mitt inntrykk er at dette gjelder flesteparten av Ugelviks respondenter. Det er ikke noe fengselsspesifikt i denne motstanden, fangene konstituerer seg som subjekter innenfor diskursive praksiser vi kjenner fra samfunnet som sådan. Behovet for å yte slik motstand blir kanskje sterkere i et fengsel, nettopp for å vise hva man er og ikke er.

Det slående i fangenes subjektiveringsarbeid, slik det presenteres i boken, er at det nesten unntaksvis gjøres på bekostning av andre. Det handler i stor grad om å posisjonere seg i forhold til fengselsbetjenter, andre fanger, politi, dommere, aktorer og nordmenn. «Friheten» blir å kritisere disse og påpeke deres feil og mangler, og enten eksplisitt eller implisitt hevde at jeg er bedre enn dem eller de er ikke bedre enn meg. Det interessante i denne såkalte motstanden er at fangene ikke bare utøver motmakt, men også makt. I forhold til fengselsbetjenter, politi, dommere og aktorer, hevder fangene at disse ikke forholder seg til disiplinmaktens lov- og regelverk med åpenhet, ærlighet og redelighet. Dette kan forstås som at dere er ikke bedre til å følge lover og regler enn meg, eller at fangene konstituerer seg selv innenfor disiplinmaktens diskurser som voktere for at lover og regler følges. Tydeligst er imidlertid maktutøvelsen overfor andre fanger, spesielt i forhold til de som er dømt for seksualforbrytelser. Disiplinærmaktens fordømmelse overfor fanger som har begått slike lovbrudd, ligger ikke minst i kategoriseringen av disse som abnorme og unormale ved at de ikke kan styre sine lyster. Denne makten reproduseres kanskje enda sterkere i fengsel enn i samfunnet ellers gjennom fangenes markering av seg selv som ikke-seksualforbrytere. Makten i denne markeringen kommer tydeligst til uttrykk i holdningene som at «[v]oldtektsmannen er ond, pervers, syk og gal» (s. 279) og den ufine og nedlatende behandlingen (utfrysing, vold o.l.) de som er dømt for seksualforbrytelser ofte er utsatt for.

Men hva med voldtektsmannen eller tysteren, som i boken beskrives som dem som ligger nederst i fangehierarkiet, hvordan yter de motstand? Konstituerer de seg som subjekter, eller forblir de «bare» fanger? Dette sier ikke boken noe om, kanskje fordi de ikke har vært tilgjengelige som respondenter for Ugelvik? Har de ikke turt eller villet snakke med ham, og har Ugelvik gjort noe for å få dem i tale? Jeg tror disse fangenes perspektiver ville vært berikende for boken. Likeledes undrer jeg på om deltakelse i aktiviteter som kanskje kan betegnes som disiplinerende, f.eks. å gå på skole – som også er et tilbud til varetektsfanger – kan betraktes som subjektiveringsprosesser i et motmaktperspektiv? Ifølge Foucault kan de det, motmakt trenger ikke være motstand, som man kanskje kan få et inntrykk av i boken. For gjennom skolegangen blir fangene elever, en identitet som mange fanger er komfortable med, samtidig som skolegangen kan være et avbrekk i en rutinemessig og monoton hverdag.

Selv om Ugelvik i konklusjonskapitlet utvider konteksten og derved forståelsesrammen, synes jeg likevel boken bærer preg av at empirien skal stemme med teorien heller enn omvendt. Foruten de innvendingene som allerede er nevnt, savner jeg en problematisering av sårbarheten til menn i fengsel. Sårbarheten kan leses mellom linjene flere steder i boken, men spesielt der Ugelvik beskriver hvordan fangene ikke kan leve opp til sine idealer om å være en god far (s. 256). Likeledes savner jeg en drøfting av opplevelsen av avmakt i forhold til makt–motmaktkonstellasjonen. Spesielt kan varetektsfanger, som har en tilværelse som er preget av usikkerhet og uvitenhet om videre skjebne, kjenne på avmaktsfølelsen i det Ugelvik beskriver som «[…] den lille mannen mot det store systemet» (s. 120). Summa summarum vil jeg likevel hevde at studien som presenteres i boken, er et viktig bidrag til fengselsforskningen. Den frembringer ny kunnskap, men jeg tror den kunne vært ytterligere nyskapende om Ugelvik hadde frigjort seg noe fra sitt Foucault-inspirerte teoretiske rammeverk.