I 2009 kom LOs historie i tre bind. Verket ble skrevet på oppdrag fra LO, utgitt av Pax og ført i pennen av fire nestorer i historikerlauget: Finn Olstad skrev bind I, Med knyttet neve (1899–1935), Inger Bjørnhaug og Terje Halvorsen skrev bind II, Medlemsmakt og samfunnsansvar (1935–1969), og Trond Bergh skrev bind III, Kollektiv fornuft (1969–2009). Alle har solid bakgrunn som arbeidslivshistorikere. De har også bred erfaring som allmennhistorikere, og de har forfattet en imponerende rekke oppdragsfinansierte bøker. Verket kan derfor betraktes som et eksemplarisk uttrykk for en sjanger som har blitt en viktig del av både historiefaglig forskning og formidling: Oppdragsfinansierte studier av organisasjoner, bedrifter og lokalsamfunn, skrevet for et bredt publikum, men med vitenskapelige krav til dokumentasjon og referanser.

LOs historie er langt fra et nytt forskningsfelt. Det foreligger en rekke klubb- og forbundshistorier, og LOs samfunnsrolle er tematisert i både samfunnsvitenskapelige og historiefaglige analyser av «den norske modellen». Dessuten ble Arbeiderbevegelsens historie gitt ut i seks bind for litt over 20 år siden. I og med at verket skulle dekke både den politiske og faglige delen av bevegelsen, var dette også en historie om LO. Bindene som fulgte det samme tidsspennet som LOs historie, ble skrevet av Øyvind Bjørnson (1900–1920), Per Maurseth (1920–1935), Tore Pryser (1935–1946), Trond Bergh (1945–1965) og Jostein Nyhamar (1965–1990).

I denne artikkelen vil jeg vurdere hvilke innsikter LOs historie bringer til torgs, sammenlignet med Arbeiderbevegelsens historie. Men artikkelen har også et videre siktemål ved at jeg vil bruke disse verkene som utgangspunkt for en diskusjon om organisasjonshistorie som historiefaglig sjanger og arbeidslivshistorie som historiefaglig felt: Hvilke historiefaglige perspektiver og tilnærmingsmåter preger de ulike bindene? Ligger det en felles sjangerforståelse til grunn, og har det i de siste 20 åra skjedd en endring i måten å skrive historie på?

I lys av den språklige vendingen i samfunnsvitenskap og humaniora, har fortellingen fått sin renessanse som et spesifikt kjennetegn på en historiefaglig tilnærming (jf. Dahl 1993; White 2003; Rüsen 2005). Særlig har postulatet om at historikere forklarer ved å fortelle, fått bred tilslutning. Hvilke forutsetninger de forklarende fortellingene hviler på, og hvordan de er bygget opp, forblir imidlertid ofte implisitt, særlig i historieverk skrevet for et bredt publikum. Jeg vil derfor foreta en analyse av fortellingene og deres funksjon i de to verkene for på den måten å nærme meg spørsmålene om hvilke sjangerkrav som blir fulgt og hvilke tilnærmingsmåter som er representert. Jeg vil konsentrere meg om hvilke grunnfortellinger som kan leses ut av tekstene, hvordan forklaringene trer fram gjennom fortellingene, hvilke perspektiver som binder sammen fortellingene og hvordan fortellingene forankres i kilde- og litteraturhenvisninger.

Seierherrenes kollektive fornuft

LOs historie har verken en felles innledning eller avslutning. Likevel er det mulig å lese ut en grunnfortelling som preger hele verket: Dette er fortellingen om hvordan LO gjennom over 100 år har blitt en slagkraftig og innflytelsesrik organisasjon ved å samle arbeidstakere på tvers av fag, bransjer, sektorer, kjønn og geografi. LOs historie framstår også som et enhetlig verk ved at det er organisasjonens ideologiske posisjoner, politiske innflytelse og (styrke)forholdet til både Arbeiderpartiet og til sin motpart, NAF/NHO, som tematisk står i sentrum. Slik sett handler verket om en av pilarene i «den norske modellen».

Det er dessuten slående hvordan LOs samfunnsrolle gjennom så å si hele sin historie lar seg fange i to begreper: Ved å utvise «kollektiv fornuft» har LO-ledelsen bidratt til å etablere og videreutvikle en «kollektiv kapitalisme» i Norge. Det er Trond Bergh som på denne måten setter LOs rolle i samfunnsutviklingen etter 1970 på begrep, men et tilsvarende perspektiv preger alle bindene: Den kollektive fornuften viser til at LO helt siden begynnelsen av 1900-tallet har spilt en modererende rolle i forhold til revolusjonære og radikale strømninger på venstresiden ved å akseptere kapitalismen som ramme for arbeidslivet. Samtidig skulle markedskreftene temmes og styres av et organisert arbeidsliv og etter hvert en aktiv stat. Slik framstår LO som en usedvanlig konsistent samfunnsaktør og en kontinuitetsbærer gjennom økonomiske høykonjunkturer, gjennom kriser og krig og gjennom skiftende politiske regimer.

Slik sett oppfyller også verket et av oppdragsforskningens uuttalte sjangerkrav ved at det reises et monument over oppdragsgiveren. Dette er seierherrenes historie. LO har som få andre fagorganisasjoner hatt politisk gjennomslag helt fram til i dag. Dette betyr ikke at forfatterne unngår å stille kritiske spørsmål, eller at historien fortelles ut fra en forestilling om at det gikk som det måtte gå. Tvert imot har det i hele LOs historie stått strid både om innholdet i og tilslutningen til «den kollektive fornuften», og forfatterne gir inngående analyser av strategiske veivalg som kunne ført historien inn i andre løp. Store deler av verket består dessuten av en lang rekke utdypende, nyanserende og tematisk utvidende sidefortellinger, slik at verket på ingen måte kan reduseres til grunnfortellingen. Og forfatterne tar i bruk ulike sammenbindende perspektiver som får konsekvenser for hvilket nivå fortellingene utspilles på og hvilke temaer som velges ut – og for innholdet i fortellingene som preger de enkelte bindene.

LOs historie som fortellinger

Alle forfatterne viser i sine forord til «fortellingen» som et nødvendig teoretisk-metodisk grep. Olstad vil forklare gjennom å fortelle og presenterer den historiske fortellingen som et alternativ til «formell årsaksanalyse og mekanistiske årsaksforklaringer» (Olstad 2009:10). For Bjørnhaug og Halvorsen er fortellingen et framstillingsmessig grep som kan gjøre tungt og vanskelig stoff tilgjengelig for flere. Dessuten gir fortellingen «rom for alle de tvetydige motivene, usikkerheten om framtiden og de utilsiktede virkningene som er en viktig bestanddel av menneskenes handlinger» (Bjørnhaug & Halvorsen 2009:10). Berghs ambisjon er å skrive LO inn i «den nasjonale historiefortellingen» (Bergh 2009:10). Slike stikkordmessige selvangivelser sier imidlertid lite om hvordan fortellingene er bygget opp eller hvilke sammenbindende perspektiver som er tatt i bruk. For å klargjøre disse spørsmålene vil jeg ta utgangspunkt i de såkalte vendingene historiefaget skal ha gjennomgått, fra en politisk historisk tilnærming via en sosialhistorisk bølge til den nye kulturhistorien (jf. Myhre 1995; Melve 2010).

«Med knyttet neve» – en språklig vending bort fra sosialhistorien

Finn Olstad knytter an til den språklige vendingen ved å slå fast at «det sosiale livet er et produkt av oppfatninger og forestillinger» og «vår måte å fortolke og snakke om verden på». Særlig viktig er det for Olstad å understreke at «arbeiderklassen ikke en ‘ting’, men en språklig formidlet forestilling (i teoretisk litteratur ofte kalt diskurs). Arbeiderklassen blir med andre ord til idet tilstrekkelig mange blir enige om å fortolke verden på den måten» (Olstad 2009:9–10). Men hvilke konsekvenser får Olstads vending mot språket og diskursen? Tilfører han nye perspektiver som gir andre innsikter, sammenlignet med de to bindene av Arbeiderbevegelsens historie som dekker hans periode?

Olstad viser hvordan pionerene i norsk arbeiderbevegelse hentet klassebegrepet fra tyske fagforeningskamerater og sosialistiske teoretikere (s. 18 ff). Deretter reiste agitatorer landet rundt og formidlet forestillingen om et grunnleggende motsetningsforhold mellom arbeid og kapital og et like grunnleggende klassefellesskap mellom arbeidere fra ulike fag. Problemet for pionerene og agitatorene var at klassebegrepet i liten grad traff arbeidernes erfaringsverden. Dette bidrar, ifølge Olstad, til å forklare at LO i begynnelsen fikk liten tilslutning. Først da arbeiderne fikk erfare klassekamp mot en aggressiv arbeidsgiverforening som forsvarte den kapitalistiske samfunnsordenen, fikk organisasjonen masseoppslutning.

Et avgjørende poeng hos Olstad er at denne forestillingen om en arbeiderklasse også ble en eksklusjonsmekanisme fordi «deler av arbeidsfolket og ikke minst den store massen av husmenn, tjenere og gårdsarbeidere på landsbygda» vanskelig kunne kjenne seg igjen (Olstad 2009:434–435). Og enda viktigere: også kvinnene ble ekskludert fra forestillingen om et klassekampbasert fellesskap. For at LO skulle bli en maktfaktor i samfunnet, måtte dette forestilte fellesskapet utvides til «hele det arbeidende folk» (s. 435). Men den ideologisk forankrete klassediskursen fortsatte likevel å sette grenser for LO-ledelsens forestillinger om hvem som tilhørte arbeiderklassen – eller i hvert fall klassens kjernetropper – også da de såkalt uniformerte gikk inn i LO på 1920-tallet og funksjonærene skulle innlemmes på 1930-tallet.

Ved å følge kampen om en hegemonisk forståelse av klassebegrepet, foretar Olstad en interessant analyse av forestillingenes betydning i historiske prosesser. Samtidig skaper han en analytisk distanse til LO-ledelsens retorikk og selvforståelse. Det er imidlertid kun klassebegrepet som underlegges en slik diskursanalytisk tilnærming. Andre nøkkelbegreper i framstillingen, som for eksempel «kapitalisme», blir ikke problematisert på samme måte og framstår nærmest som en ren virkelighetsbeskrivelse. Det framstår dessuten som et paradoks at denne diskursanalysen fører til at ideologiske posisjoner tillegges så stor vekt som formidlere av historisk pregende forestillinger.

Olstads begrunnelse for sin språklige vending kan forstås som en avvisning av en sosiologisk og sosialhistorisk posisjon fra 1970-tallsmarxismen, der klasseanalyse ble brukt til å plassere yrkesgrupper etter materielle kriterier og der objektive interesser ble utledet av klasseposisjoner. Kritikken mot denne posisjonen er imidlertid langt fra ny. Ikke minst insisterte E. P. Thompson, som har inspirert flere generasjoner norske sosial- og kulturhistorikere, på at «klasse» måtte studeres som en sosial og kulturell konstruksjon (Thompson 1963:11). Og Øyvind Bjørnson overskred da også i sitt bind av Arbeiderbevegelsens historie både den kategoriserende sosiologiske klasseteorien og den ensidige vektleggingen av ideologi som forklaringsfaktor.

Når Bjørnson skulle forklare «hvordan arbeiderbevegelsens organisasjoner forholdt seg til klassen», tok han ikke utgangspunkt i ideologiske posisjoner, men i de «erfaringer og holdninger som fantes i viktige grupper i arbeiderklassen, mer eller mindre uavhengig av deres forhold til arbeiderbevegelsen» (Bjørnson 1990:23). Ved å avdekke et spekter av ulike «sosiale landskap» som trådte fram gjennom analyser av arbeids- og familieliv til ufaglærte anleggs- og fabrikkarbeidere, fagarbeidere i jernindustrien og svennene i håndverksfagene, fikk han fram hvor sammensatt arbeiderklassen var, og hvordan ulike forutsetninger og forestillinger preget arbeiderbevegelsens politikk og «formet bevisstheten omkring tariffkampen» (jf. s. 144). Også Bjørnson var opptatt av spenningsforholdet mellom det ideologisk skolerte lederskapet i Oslo som «tolket situasjonen i et klassekamp-perspektiv» (s. 138), men i hans fortelling fikk de ulike arbeidergruppenes erfaringer pregende kraft. Derfor spilte agitatorene ingen hovedrolle hos Bjørnson, og det var heller ikke i like sterk grad erfaringene med klassekamp og en aggressiv motpart som samlet klassen.

Selv om den diskursanalytisk begrunnete vektleggingen av ideologisk funderte forestillinger utgjør det sammenbindende perspektivet i Olstads grunnfortelling, er boka som helhet rikere. Med utgangspunkt i hans eget og andres sosialhistoriske forfatterskap, får vi innblikk i livs- og arbeidsvilkårene til en lang rekke ulike mannlige som kvinnelige arbeidere, funksjonærer og «uniformerte». Men Olstads og Bjørnsons ulike teoretisk-metodiske perspektiver fører til forskjeller i tolkningene av de historiske prosessene, slik det blant annet kommer til uttrykk i analysene av gjennombruddet for tariffavtalesystemet og det organiserte arbeidslivet rundt 1907. I Olstads fortelling blir erfaringene de ulike arbeidergruppene brakte med seg, underlagt og innordnet LO-ledelsens hegemoniske klassediskurs til de ofte forsiktig og nølende tok «del i arbeiderbevegelsens forestillinger og verdier» (Olstad 2009:434). Det var dessuten arbeidsgiverforeningens «prinsipper som definerte mulighetsrommet» (s. 86). I en økonomisk høykonjunktur etter 1905 åpnet det seg nye rom for «den bevisste og planmessige agitasjonen» som sammen med aggressive arbeidsgivere som hyppig tok i bruk lockout, førte til en markant medlemsvekst (s. 103). Hos Bjørnson inngår de sosialhistoriske sidefortellingene som elementer til en forklaring om tilpasning og endring av LO-ledelsens virkelighetsoppfatning. Og også arbeidsgiverne tar del i tilpasningsprosessene og framstår både som mindre mektige og mer kompromissvillige enn hos Olstad. En kulturhistorisk vektlegging av erfaringer og forestillinger får dermed en langt større forklarende kraft hos Bjørnson, mens Olstad ender i en mer tradisjonell politisk-historisk posisjon der de økonomiske konjunkturene og ideologiske posisjonene forklarer utviklingen.

Olstads bind dekker også perioden 1920 til 1935 som i Arbeiderbevegelsens historie ble behandlet av Per Maurseth. Maurseths fortelling kan karakterisere som politisk historieskriving: Han deler framstillingen mellom de politiske partiene som sognet til arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen, men også LO analyseres i hovedsak ut fra politisk-historiske perspektiver. Tematisk står kampen om det ideologiske hegemoniet i arbeiderbevegelsen og den lange veien gjennom krise mot regjeringsmakt, i sentrum. Striden mellom revolusjonære og reformistiske linjer er den røde tråden i fortellingen, og framstillingen bygger i vesentlig grad på programmatiske kilder som nettopp uttrykker ideologiske posisjoner. At den politiske historien har forrang, kommer til uttrykk ved at det er kriseforliket på Stortinget og regjeringsmakten i 1935 som utgjør fortellingens klimaks, og også inngåelsen av hovedavtalen blir forstått i lys av de poliske prosessene (Maurseth 1987:495).

De sosiale og kulturelle forskjellene mellom ulike arbeidermiljøer som skaper dynamikken hos Bjørnson og Olstad, spiller en mindre framtredende rolle hos Maurseth. De ulike forbundene trer fram i behandlingen av tariffavtalesystemet, de omfattende arbeidskampene og av organisatoriske spørsmål. Men også her er det de politisk-strategiske stridighetene som driver framstillingen framover – ikke analyser av (ulike) livsvilkår eller forestillingsverdener. Slik sett åpner Olstad for flere perspektiver og analytiske nivåer, selv om den politisk-ideologiske grunnfortellingen følger det samme sporet. Og Olstads konklusjon kunne nok også Maurseth ha tilsluttet seg: LO var «både en frigjøringsbevegelse og en konservativ kraft. Den var part og parter i arbeidslivet. Den agiterte for sosialismen og motarbeidet en sosialistisk revolusjon. Den samlet arbeiderne til kamp mot kapitalistisk utbytting, men ble også en stabilisator for kapitalismen» (Olstad 1990:441).

«Okkupasjon og nazifisering» – tilbake til den politiske historien

Terje Halvorsens drøye 100 sider om LO under krigen er kronologisk plassert i bind II mellom Bjørnhaugs framstilling av perioden 1935 til 1940 og 1945 til 1969. I Arbeiderbevegelsens historie hadde Tore Pryser over 300 sider til rådighet for sin krigshistorie, men analysen av LO i krig er i omfang omtrent som Halvorsens.

Halvorsen gir en systematisk analyse av LOs skiftende lederskap gjennom krigsåra, fra de kaotiske maidagene i 1940 via konfliktene om Administrasjonsrådet og tilpasningen til det nye styret til det nazifiserte LO. Under overskriften «LO i solkorsets tegn» presenterer Halvorsen en inngående analyse av den kommissariske LO-ledelsens selvforståelse og av forsøkene som ble gjort for å bedre lønns- og arbeidsvilkår. Deretter følger en analyse av motstandsarbeidet, der blant annet motsetningene mellom kommunister og arbeiderpartifolk blir tematisert, før krigshistorien ender med en analyse av rettsoppgjøret. Slik sett skriver Halvorsen seg inn i en okkupasjonshistorisk tradisjon som også vil gi stemme til de «de andre», om det nå er kommunistene eller overløperne.

Halvorsens sammenbindende perspektiv kan karakteriseres som politisk-historisk. Han legger stor vekt på ideologiske posisjoner og politisk spill, men de historiske tolkningene som presenteres, representerer lite nytt sammenlignet med Prysers framstilling. Også Pryser analyserer de ideologiske begrunnelsene for tilpasningspolitikken og den kommissariske LO-ledelsens selvforståelse, og også han legger avgjørende vekt på å få fram spenningen mellom den kommunistiske og sosialdemokratiske motstandskampen. Men Halvorsens framstilling innebærer en tematisk og perspektivmessig innsnevring, fordi krigshistorien ikke som hos Pryser blir forankret i bredere sosialhistoriske analyser av arbeids- og levekår (jf. Pryser 1988:277 ff). Slike analyser gjør det mulig for Pryser å nærme seg spørsmål som hvilken betydning økonomisk utjevning og en relativt sett god levestandard fikk for LO-medlemmenes forestillinger og holdninger. Halvorsen skriver heller ikke LOs krigshistorie inn i en like bred nasjonal fortelling. Mens Pryser avslutter sin krigsfortelling med en analyse av LO og det nasjonale spørsmålet, der linjene trekkes både bakover til Hovedavtalen av 1935 og framover mot etterkrigstida, avslutter Halvorsen sin krigshistorie med en relativt snever diskusjon om konfliktene mellom kommunistene og Arbeiderpartiet i kjølvannet av rettsoppgjøret.

«Medlemsmakt og samfunnsansvar» – en politisk sosialhistorie

I Bjørnhaugs fortelling spiller LOs ledelse og de representative organene hovedrollene, og tematisk konsentrerer hun seg om forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet, om lønns-, tariff- og produktivitetsspørsmål og om hvem LO skulle organisere. LO hadde vært en organisasjon for og av mannlige industriarbeidere, og det spenningsfylte forholdet til ulike funksjonærgrupper og også til de stadig flere kvinnelig medlemmene skapte strid om hvor langt solidariteten skulle rekke. Tittelen på bindet viser dessuten til spenningsforholdet mellom medlemmenes makt over organisasjonen og ledelsens forståelse av LOs samfunnsrolle som en ansvarlig og modererende partner for et arbeiderparti med regjeringsmakt.

Som de andre forfatterne legger Bjørnhaug an en problematiserende fortellerstil som fører til at LOs lederskap blir gjenstand for en rekke kritiske spørsmål og skarpe analyser av hvordan opplysningsarbeid ble til propaganda, av hvordan fagorganisasjonen ble et redskap for arbeiderpartiregjeringene og hvordan både lovlige og ulovlige metoder ble brukt til manipulere og styre medlemmene. Samtidig er boka preget av en sterk vilje til å forstå lederskapets motiver og handlingsrom – og denne spenningen mellom de kritiske spørsmålene og forståelsen av de dilemmaer lederne stod overfor, driver fortellingen framover. Dessuten får vi presentert hvor grensene gikk for hva LO-ledelsen kunne tillate seg av sentraliserende og disiplinerende tiltak. Særtrekket ved norsk fagbevegelse og den norske arbeidslivsmodellen framstår som en dynamikk mellom sentraliserte organisasjoner og en sterk stat – og i hvert fall delvis medlemsstyrte lokale apparater.

Til tross for valgene av hovedpersoner, temaer og analysenivå, er dette langt mer enn en politisk historie fortalt ovenfra. Særlig i kapitlene om produktivitets(sam)arbeidet og den kalde krigen på 1950-tallet får vi ikke bare innblikk i LO-ledelsens motiver for å satse på rasjonalisering og en vestvendt antikommunistisk kapitalisme; vi får også presentert fortellinger som viser hvordan tiltakene ovenfra ble møtt på ulike arbeidsplasser og i ulike bransjer. Under overskriften «Et nytt solidaritetsgrunnlag» får vi dessuten et innblikk i de ulike delene av «det arbeidende folk» som nå utgjorde LOs medlemsmasse. Bjørnhaug viderefører her Olstads og Bjørnsons analyser av mangfoldet og spenningsforholdene i arbeiderklassen, både som sosial kategori og språklig konstruksjon. Hun viser hvordan forståelsen av arbeidsbegrepet satte kvinner utenfor det faglige fellesskapet: «Husarbeid var fjernt fra ‘virkelig arbeid’, slik flertallet av LOs medlemmer oppfattet det» (Bjørnhaug og Halvorsen 2009:45). Og hun får fram at kampen om innholdet i klassebegrepet også var en kamp om hvem en skulle solidarisere seg med. Selv om Arbeiderpartiet i 1936 gikk bort fra ideen om et klasseparti og tok i bruk begreper som «det arbeidende folk», «samfunn» og «land», hadde LO sitt medlemsmessige tyngdepunkt i industri, håndverk, anlegg og transport og var fortsatt «i praksis» en klasseorganisasjon. Den politiske retorikken «hadde utviklet seg raskere enn virkeligheten» (s. 47).

Slik sett kan vi si at Bjørnhaug foretar en språkbruksanalyse som på samme måte som Olstads diskursanalyse understreker betydningen av «vår måte å fortolke og snakke om verden på», men uten at tematikken reduseres til en diskusjon av ideologiske posisjoner. Bjørnhaugs framstilling kan snarere leses som en parallell til Bjørnsons fortellinger om den sammensatte arbeiderklassen, men uten en like inngående analyse av de ulike arbeidergruppenes forestillingsverden.

Bjørnhaug ser utviklingen av LO i etterkrigstida fra flere synsvinkler enn Trond Bergh gjorde i sitt bind av Arbeiderbevegelsens historie. Med den begrunnelse at det i hans periode (fra 1945 til 1965) var «naturlig å vie de sentrale ledere spesiell oppmerksomhet» fordi «det politiske tyngdepunktet lå enda tydeligere enn før i toppledelsen», blir det nasjonale politiske spillet hovedtemaet (Bergh 1987:563). Bergh legger stor vekt på Arbeiderpartiets utvikling mot en pragmatisk sosialismeforståelse, og de nasjonale politiske prosessene som førte arbeiderbevegelsen inn i sin «storhetstid», utgjør fortellingens røde tråd. LO, som den faglige delen av bevegelsen, følges kun systematisk med et eget underkapittel i bokas første del, som slutter i 1953. Når LO – og først og fremst Konrad Nordahl – siden dukker opp, er det som deltaker i politiske prosesser som striden om rasjoneringslovene og folketrygden. I Berghs politisk-historiske perspektiv blir det derfor i større grad enn hos Bjørnhaug en logisk konsekvens at til og med et tema som bedriftsdemokrati kun blir belyst som en del av det nasjonale politiske spillet (jf. Bjørnhaug & Halvorsen 2009:393 ff; Bergh 1987:371 f). Her er det ikke rom for analyser av hva som skjedde i bedrifter og klubber rundt om i landet, og Bergh har da heller ingen ambisjon om å inkludere verken sosial- eller kulturhistoriske perspektiver. Symptomatisk nok handler avsnittet «Fra klassekultur til felleskultur» om kulturpolitikk og kulturkomiteen i Stortinget – ikke om LO- eller arbeiderpartimedlemmenes forestillingsverden og livsvilkår (s. 412 f).

En tilsvarende forskjell i perspektivering finner vi ved å sammenligne et tema som begge vier stor oppmerksomhet, nemlig LOs forsøk på å utvide medlemsgrunnlaget ved å organisere funksjonærer og arbeidsledere. Hos Bergh reduseres dette til spørsmål om lønn og politisk innflytelse. Bjørnhaug utvider perspektivet. Ved hjelp av analyser av begrepsbruk og kamp om definisjonsmakt kan hun diskutere om LO, i sitt strev etter å bli en organisasjon for alle lønnsmottakere, og som et resultat av den generelle velstandsutviklingen, møtte en ny mennesketype som med mer fritid og nye livsmuligheter satte større krav til personlig utfoldelse (Bjørnhaug & Halvorsen 2009:363). Et trekk som Bergh deler med Bjørnhaug er imidlertid de kritiske blikkene på LO-ledelsen. Også Bergh tematiserer kampen mot kommunistene og bruken av ulovlige overvåkingsmetoder, men på dette punktet er Bjørnhaugs framstilling langt mer inngående, ikke minst fordi hun kan bygge på Berghs omfattende studier av det hemmelige Norge, publisert i 1990-årene, altså etter hans bind om arbeiderbevegelsens historie.

Bjørnhaug avslutter sitt bind med en epilog under overskriften «Konrad Nordahl-epoken», der hun drøfter spørsmålet om hva slags samfunnsansvar LO bidro til, og hvor langt medlemsmakta rakk. Epilogen kan leses som en nyansering av Berghs oppsummering i Arbeiderbevegelsens historie, som han ga tittelen «Gerhardsen-epoken». I og med at epilogen har et så sterkt fokus på personen Nordahl, framstår den imidlertid som en innsnevring i forhold til bokas mye bredere sammenbindende perspektiv.

«Kollektiv fornuft» – en politisk historie med fornyet kraft

I sitt bind av LOs historie rendyrker Trond Bergh lederperspektivet ved at han strukturerer sin fortelling etter LO-lederne slik at Aspengren, Halvorsen/Haraldseth, Hågensen og Valla gir navn til hver sin periode. Dette skaper en stram fortelling som fortettes i begrepet «kollektiv fornuft». Slik tillegges LO mye av æren for at Norge blir et annerledesland som holder nyliberalismen på en armlengdes avstand. Og dette er definitivt seierherrenes historie, i den grad at det meste lykkes for LOs lederskap. Selv i vanskelige tider maktet LO «å gjøre mye ut av de mulighetene som tross alt oppstod» (Bergh 2009:288). Da Rune Slagstad kom med sitt verk om de nasjonale strateger, ble han av mange historikere kritisert for å legge for stor vekt på enkeltmenneskenes historiske innflytelse (Slagstad 1998). Men nå trer altså nasjonale strateger også fram i et historieverk om en massebevegelse. Bergh bruker imidlertid sitt lederperspektiv til å tegne kollektive portretter av LOs lederskap og de toneangivende politiske og ideologiske holdningene og standpunktene. Samtidig reises kritiske spørsmål om manglende medlemsdemokrati, og Vallas fall blir grundig analysert. Dessuten er spenningsforholdet mellom LO-ledelsen og ulike opposisjonsmiljøer et gjennomgående tema, og i denne fortellingen viker overvåking og forsøk på ensretting for åpenhet og mulighet for gjennomslag for venstreopposisjonen.

LO framstilles som «den fremste og viktigste forsvarer av mye av det som i de nyliberale tidene kom under forsterket angrep». «Kollektiv fornuft» innebærer ikke bare en begrunnelse for den moderate lønnspolitikken, men peker også mot et forsvar for offentlig sektor og en aktiv samfunnsstyring. Markedet skal styres ut fra fellesskapets interesser, og LOs «viktigste bidrag til den norske samfunnsutviklingen de siste tiårene» samler Bergh dermed i begrepet «kollektiv kapitalisme» (s. 514).

Berghs bruk av begrepet kollektiv fornuft åpner for analyser av viktige politiske prosesser og av ideologiske posisjoner som har preget samtida. Slik sett fungerer begrepet som et sammenbindende politisk-historisk perspektiv som griper lederskapets forestillinger. Berghs rendyrkete perspektiv og stramme fortellergrep har imidlertid sin pris. Som i hans bind av Arbeiderbevegelsens historie, forsvinner både sosial- og kulturhistorien. Endringene i LOs medlemsstruktur blir tillagt stor betydning som forklaring på LOs fortsatt politiske styrke, men hvilke forestillinger disse nye medlemmene har, er ikke et tema hos Bergh. Dermed kan han heller ikke gå i dialog med den sosiologiske litteraturen om individualiseringstendensene i det såkalt nye arbeidslivet. Det gjennomførte ledelsesperspektivet fører dessuten til at han heller ikke forsøker å se LO nedenfra. Organisasjonen framstår dermed som mer enhetlig og mindre kompleks enn hos Olstad og Bjørnhaug.

Den kritisk drøftende fortellingen om den politiske innflytelsen til LOs skiftende lederskap tilfører likevel den politiske historieskrivingen analytisk kraft, både sammenlignet med Berghs bind av Arbeiderbevegelsens historie, og ikke minst sammenlignet med det siste bindet i dette verket, som ble skrevet journalisten Jostein Nyhamar. Bortsett fra et 20 sider langt kapittel om LOs program og organisasjon på slutten av 1960-tallet, og et like langt kapittel om arbeidskonflikter og internasjonalt arbeid på 1980-tallet, var Nyhamar kun opptatt av parti-, regjerings- og stortingspolitikk. Sett i ettertid er dette bindet kanskje mest interessant som uttrykk for en tidstypisk forståelseshorisont. I 1970- og 80-årene hadde arbeiderbevegelsen ifølge Nyhamar «slitt tungt og flere ganger møtt nederlag», og da boka ble skrevet ved inngangen til 1990-årene, befant bevegelsen seg i en krise som var av «ideologisk karakter» og tok form av «organisatorisk forfall» (Nyhamar 1990:580 og 568). Slik sett tonet Arbeiderbevegelsens historie ut som en tragisk fortelling som fant sin parallell i Olstads samtidige syntese med den talende tittelen Arbeiderklassens vekst og fall (1991). Ved inngangen til 1990-årene var norsk økonomi i en nedgangskonjunktur og det organiserte arbeidslivet under ideologisk press. 20 år seinere er norsk oljeøkonomi en vinner i den globale konkurransen, og «den norske modellen» blir framstilt som et vellykket eksempel til etterfølgelse. At ståsted og utkikkspunkt preger historiske fortellinger er velkjent. Derfor er det kanskje ikke så rart at LOs historie nå har fått form av en nærmest romantisk suksessfortelling.

Sjangerkonvensjoner og historiske teorier

Når det gjelder spørsmålet om hvordan fortellingene forankres i kilde- og litteraturhenvisninger, følger forfatterne en utbredt sjangerkonvensjon for denne typen organisasjons- og oppdragshistorier. Og som for alle sjangrer er det også for denne en sammenheng mellom form og innhold. Tekstenes autoritet bygges opp ved hjelp av noteapparat som både viser til kildestudier og historiefaglig og samfunnsvitenskapelig litteratur. Både kildetilfanget og bredden i den refererte faglitteraturen er imponerende, og noteapparatene er fullt på høyde med vitenskapelige avhandlinger, men bare unntaksvis presenteres litteraturen i tekstene. Mens Olstad vil integrere litteraturen «i en ny fortelling», er den sammen med de teoretiske perspektivene for det meste «bakt inn i fortelling» hos Bjørnhaug og Halvorsen fordi en «innføring i eller diskusjon av forskningslitteraturen ville gitt en helt annen bok» (Olstad 2009:10; Bjørnhaug & Halvorsen 1990:10).

Når forfatterne refererer til fagfeller, er det som regel for å støtte oppunder egen tolkning. I all hovedsak er det saksopplysninger det vises til, og ofte i samlenoter som synliggjør at også andre har behandlet det samme sakskomplekset. Notene fungerer dermed som et hjelpemiddel for spesielt interesserte som vil lese mer utfyllende framstillinger av det samme. Denne måten å underbygge fortellinger på reduserer imidlertid andre forskere til leverandører av byggesteiner til egen syntesekonstruksjon og underkommuniserer faglig uenighet.

Olstads referanser til Bjørnsons bind av Arbeiderbevegelsens historie er symptomatisk. I alle kapitlene som omhandler tida fram til 1920 viser Olstad ofte til Bjørnson, men han viser kun til opplysninger som støtter oppunder hans egne historiske teorier, eller han viser til at Bjørnson har skrevet om den samme saken. Bjørnsons tolkninger – hans historiske teorier – eller hans sammenbindende perspektiver blir aldri gjengitt eller drøftet, verken i teksten eller i notene. I og med at Olstad, slik jeg leser ham, presenterer et annet teoretisk perspektiv og setter fram en historisk teori som på viktige punkter avviker fra Bjørnsons, hadde det vært interessant å få vite hvorfor Bjørnsons sosialhistoriske analyse kommer til kort i forhold til Olstads språklige vending mot diskursanalysen.

Halvorsen har på sin side en rekke henvisninger til Pryser, men også her brukes Arbeiderbevegelsens historie kun som kilde til enkelthendelser og saksopplysninger. Ett eksempel er kapitlet om rettsoppgjøret der Halvorsen har kun én saksopplysningsreferanse til Pryser, selv om analysene og tolkningene er sammenfallende. Begge rehabiliterer Jens Tangen, LOs siste leder før nazifiseringen, og begge begrunner eksklusjonen fra LO med hans fortid som kommunist.

Bjørnhaug viser til en meget omfattende historisk- og samfunnsvitenskapelig litteratur, men heller ikke hun setter ulike tolkninger opp mot hverandre. Fraværet av referanser til Berghs overgripende tolkninger kan nok forklares med forskjellene i perspektiv og tematisk prioritering og at Bjørnhaug ikke i samme grad som Olstad og Halvorsen går i andres fotspor. Likevel, i analysene av lønnssystemets utvikling, som er et opparbeidet forskningsfelt, kunne hun mer eksplisitt drøftet hvordan hennes tolkninger står i forhold til de historiske teoriene til for eksempel Hans Otto Frøland, Torgeir Stokke og Åsmund Arup Seip som hun her bygger på. Når Bjørnhaug analyserer framveksten av bedriftsdemokratiet, viser hun i en typisk samlenote til en rekke forfattere, men uten å forholde seg til at det blant disse finnes tolkninger som utfordrer hennes fortelling om at bedriftsdemokratiet i hovedsak ble utviklet gjennom de nasjonale politiske kanalene (jf. Bjørnhaug & Halvorsen 2009:note 48 i kapittel 13).

Når det gjelder Berghs periode, har en rekke samfunnsvitenskapelige og historiefaglige studier vært, som han skriver, «til god nytte», men igjen brukes de kun til å underbygge fortellingen (Bergh 2009:10). Eller de framstår som stråmenn som når han reduserer Francis Sejersteds teori om at Willoch-perioden var en reaksjon på at Arbeiderpartiet i 1970-årene hadde sprengt de tradisjonelle sosialdemokratiske rammene til «en opplevelse» på «den politiske høyresiden» (s. 147). Det ville vært mer interessant å ha fått vite hvordan Berghs historiske teori står i forhold til de eksplisitte syntesene som påberoper seg å ha grepet kjernen i «den norske modellen» (for eksempel Heiret et al. 2003; Sejersted 2005; Dølvik et al. 2007).

Fravær av dialog og debatt svekker LOs historie på to måter. For det første kunne analysene blitt enda skarpere dersom ulike tolkninger hadde blitt brynt mot hverandre. Dessuten hadde det da blitt lettere å oppfylle idealet om å løfte fram det tvetydige og også tilfeldige i de historiske prosessene. Ved å insistere på faglig enhet og konsensus entydiggjøres historien, og dette forsterkes ved at fortellingene er så stramt komponert. For det andre skjules de historiske teorier, som må kunne betegnes som historikernes betydeligste bidrag til kunnskapsutviklingen. Andres teorier skrives ut av fortellingene, mens forfatternes egne teorier, som riktignok presenteres i systematiske oppsummeringer i de enkelte bindene, ville trådt enda tydeligere fram i en diskuterende fortellerform. Når ikke engang erfarne faghistorikere synliggjør de historiske teoriene, er det ikke å forvente at andre samfunnsvitere skal gripe fatt i annet enn spredte saksopplysninger og historiske fakta når de leser historie. Dermed får fortellingenes form både konsekvenser for innholdet og for måten de leses av det brede publikum og kan brukes av andre forskere.

Nå finnes det unntak. For eksempel foretar Olstad en grundig diskusjon om ulike tolkninger av Fagopposisjonen av 1911, der Edvard Bull d.e. sin radikaliseringsteori drøftes. Olstad har også lagt ned en betydelig forskningsinnsats for å komme til klarhet i spørsmålet: «Revolusjon i Norge: Mye skrik og lite ull?» (Olstad 2009:259). Og her gjør Olstad det han innledningsvis sier vil skape en annen bok: To motstridende tolkninger presenteres, og over 26 sider med tekst og tre sider med noter drøfter han utførlig både kilder og litteratur før han konkluderer med at det var mest skrik og mindre ull. Etter min vurdering skaper denne fortelleformen en spenning i framstillingen som snarere øker enn svekker lesbarheten.

Konklusjon

Grunnfortellingen i LOs historie viser den kollektive, modererende fornuftens gjennomslag i LO og i norsk politikk gjennom 100 år og avviker således fra vekst- og forfallsfortellingen i Arbeiderbevegelsens historie. Begge disse grunnfortellingene trer fram gjennom stramme komposisjoner og konstruksjoner rundt klare sammenbindende perspektiver. Slik sett er de uttrykk for historikernes syntetiserende ambisjoner, og det er helhetlige historiske teorier snarere enn tvetydige tolkninger som preger verkene. Fortellergrepene gir likevel rom for nyanserte forklaringer på kompliserte hendelser og samfunnsmessige utviklingstrekk,

I LOs historie retter imidlertid både temavalget og synsvinkelen blikket mot organisasjonens ledelse og de nasjonale politiske prosessene. Det er dermed et politisk-historisk perspektiv som utgjør den røde tråden i fortellingene, ikke bare i Berghs og Halvorsens rendyrkete forstand, men også i Olstads ideologi-orienterte diskursanalyse og i Bjørnhaugs valg av tematikk, hovedpersoner og analysenivå. Hos Olstad og Bjørnhaug blir imidlertid perspektivet utvidet gjennom en rekke sosial- og kulturhistoriske sidefortellinger og ved at LO studeres fra flere ståsteder. I Arbeiderbevegelsens historie var det Bjørnson og Pryser som oppfylte en ambisjon om å skrive en sosial- og kulturhistorisk informert fortelling. Både LOs historie og Arbeiderbevegelsens historie kan dermed leses som eksempler på at historiefaget, snarere enn å ha blitt truffet av vendinger som innfører tidstypiske hegemoniske, sammenbindende perspektiver, har vært og fortsatt er preget av et teoretisk og metodisk mangfold, selv om den politiske historien altså dominerer.

Den gjennomførte bruken av fortellingene kan leses som en manifestasjon av en historiefaglig analysemåte. Alle bøkene framstår dessuten som autoritativ faghistorie, også ved at de bygger på omfattende kildestudier og en bred historie- og samfunnsfaglig litteratur som synliggjøres i systematiske noteapparat. Min vektigste innvending mot begge verkene kan imidlertid også formuleres som en generell sjangerkritikk mot denne typen organisasjonshistorie: Mangelen på eksplisitte fagdebatter svekker den analytiske spensten og gjør de historiske teoriene som utvikles mindre tilgjengelige, særlig for andre samfunnsforskere, men sannsynligvis også for et bredere publikum.

Om essayet

Essayet er skrevet innenfor rammene av NFR-prosjektet «Mangfold, fragmentering, enhet. Norsk historieskriving etter 1970» og er særlig inspirert av diskusjoner med Knut Grove (jf. Grove 2011). Takk også til Svein Atle Skålevåg for konstruktive kommentarer.

Referanser

Bergh, T. (1987). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 5: Storhetstid (1945–1965). Oslo: Tiden.

Bergh, T. (2009). LOs historie. Bind III: Kollektiv fornuft (1969–2009). Oslo: Pax.

Bjørnhaug, I. & Halvorsen, T. (2009). LOs historie. Bind II: Medlemsmakt og samfunnsansvar (1935–1969). Oslo: Pax.

Bjørnson, Ø. (1990). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 2: På klassekampens grunn (1900-1920). Oslo: Tiden.

Dahl. O. (1993). Forklaringer og fortellinger i historievitenskapen. Historisk tidsskrift, 72(1), 67–79.

Dølvik, J. E. et al. (2007). Hamskifte: den norske modellen i endring. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Grove, K. (2011). Bokmelding av LOs historie. Historisk tidsskrift, 90(1), 97–105.

Heiret, J. et al. (2003). Arbeidsliv – historie – samfunn. Bergen: Fagbokforlaget.

Maurseth, P. (1987). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 3: Gjennom kriser til makt (1920–1935). Oslo: Tiden.

Melve, L. (2010). Historie. Historieskriving frå antikken til i dag. Oslo: Dreyer.

Myhre, J. E. (1995). Social history. I W. H. Hubbard et al. (eds), Making a Historical Culture. Historiography in Norway. Oslo: Scandinavian University Press.

Nyhamar, J. (1990). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind 6: Nye utfordringer (1965–1990). Oslo: Tiden.

Olstad, F. (1991). Arbeiderklassens vekst og fall: Hovedlinjer i 100 års norsk historie. Oslo: Universitetsforlaget.

Olstad, F. (2009). LOs historie. Bind I: Med knyttet neve (1899–1935). Oslo: Pax.

Pryser, T. (1988). Arbeiderbevegelsen i Norge. Bind 4: Klassen og nasjonen (1935–1946). Oslo: Tiden.

Rüsen, J. (2005). History. Narration – Interpretation – Orientation. New York: Berghahn Books.

Sejersted, F. (2005). Sosialdemokratiets tidsalder: Norge og Sverige i det 20. århundre. Oslo: Pax.

Slagstad, R. (1998). De nasjonale strateger. Oslo: Pax.

Thompson, E. P. (1963). The making of the English working class. London: Victor Gollancz.

White, H. (2003). Historie og fortelling. Oslo: Pax.