Torbjörn Bergman og Kaare Strøm (red.)

The Madisonian Turn. Political Parties and Parliamentary Democracy in Nordic Europe

Ann Arbor: University of Michigan Press 2011. 417 sider

Denne boka er en beskrivelse av de politiske systemene i de nordiske landene og samtidig en analyse av hvordan disse systemene har endret seg de siste tiårene. Som beskrivelse av de nordiske landenes politiske systemer vil den nok hevde seg på mange pensumlister i innføringskurs i statsvitenskap, og det med god grunn. Boka gir en grundig gjennomgang av hvert lands politiske liv og system, og inneholder et vell av informasjon. Det er ett kapittel for hvert land, skrevet av en eller to framtredende statsvitere med landet som spesialitet. Hvert av landkapitlene er strukturert over samme lest: Først kommer en generell oversikt over partisystemet og andre grunnleggende politiske fakta. Neste ut er en grundig gjennomgang av delegeringskjeder, først fra velgere til parlamentet, fra parlamentet til regjeringen, og videre innad i regjeringen og nedover i embetsverket. Det siste hovedtemaet er beskrankninger den utøvende makta møter. Dette dreier seg både om tradisjonelle maktfaktorer som den korporative kanalen, men også nyere skranker som EUs lovgivning og medias innflytelse. I tillegg til at dette er sentrale punkter for å beskrive moderne politisk liv i de nordiske land, forenkler også denne felles strukturen lesningen og ikke minst muligheten for å bedrive komparative analyser.

Før de fem landkapitlene har boka et innledende kapittel samt en oversikt over det teoretiske rammeverket boka baserer seg på. Etter gjennomgangen av hvert enkelt land kommer et komparativt studium av endringer i partisystemene i de fem landene og et kapittel som drøfter utfordringer knyttet til europeisering og øst–vest-konflikten. Redaktørene avslutter med et konklusjonskapittel hvor de samler trådene.

Gjennomgangen av de nordiske landene gjør boka nyttig som lærebok og oppslagsverk, men det mest interessante ved boka er i mine øyne den teoretisk orienterte drøftinga av den «madisonske vendingen». I mye av etterkrigstiden var de nordiske landene sterkt farget av det Bergman og Strøm omtaler som Westminster-modellen, med et sterkt parlament og en regjering som utgår fra og svarer overfor dette. En viktig side ved denne modellen er antakelsen om rene horisontale delegasjonskjeder fra velger til parlament, videre til regjering, og til slutt til de utøvende organene. Sterke partier med stram indre disiplin og lojale velgere er viktig for å opprettholde denne strukturen.

På grunnlag av gjennomgangen av dagens situasjon i de nordiske landene, argumenterer Bergman og Strøm for at denne modellen har blitt en dårligere beskrivelse av det politiske landskapet. Særlig tre trekk er slående: Velgerne er blitt mer krevende og mindre partilojale, partiorganisasjonene er svekket, og politiske beslutningstakere står overfor stadig flere beskrankninger. De hevder at landene er på vei mot det de omtaler som et madisonsk system, altså i retning av det James Madison og de andre amerikanske «founding fathers» beskrev i Federalist Papers. Dette var en samling kampskrifter som agiterte for en føderal grunnlov i USA, men som også inneholdt syn på hva som er et godt styresett. Ifølge Madison er det kjennetegnet ved komplekse delegasjonskjeder og sterkere maktfordeling gjennom «checks and balances». Mens borgerne under Westminster-modellen er villige til å legge makten i hendene på sine parlamentsrepresentanter, kan de under Madison-modellen delegere makt til flere aktører med delvis konkurrerende formål. Framfor å basere makt på ensrettede partier, framkommer beslutninger gjennom konfrontasjonen mellom ulike insentiver og interesser. Det er lett å tenke på et amerikansk presidensielt system som det reneste madisonske, men Bergman og Strøm hevder presidenten er en mindre viktig del av modellen.

For å belegge bevegelse fra en Westminster-modell mot en madisonsk modell, trekker forfatterne fram flere endringer. Velgerne i de nordiske landene er ikke bare blitt bedre utdannet og generelt bedre informert de siste 50 årene, men bytter oftere parti og identifiserer seg mindre med enkeltpartier samtidig som partimedlemskap har gått drastisk ned. Det er lite som tyder på at parlamentene har blitt mindre viktige, så landene kan ikke sies å ha beveget seg i presidensiell retning. Derimot er parlamentenes maktutøvelse blitt mer begrenset. På nasjonalt nivå har uavhengige sentralbanker og mer aktive domstoler begrenset handlingsrommet til politikerne. Overnasjonalt har de nordiske landenes tilknytning til EU også lagt føringer på nasjonal politikk. Dessuten har pressen blitt mindre partibundet og fungerer derfor nå som en mer aktiv kritiker av politikerne.

Jeg synes dette er en interessant beskrivelse av endringene som har skjedd i det politiske liv i de nordiske landene, og jeg tror Bergman og Strøms madisonske modell vil bli et nyttig verktøy for å forstå situasjonen vi er i. Samtidig er det noen aspekter jeg synes det hadde vært spennende om boka også hadde drøftet, men som muligens er noe mer spekulative. For det første savner jeg en drøfting av de to modellenes kvaliteter og konsekvenser. Westminster-modellen har et sterkt parlament som det utgår en flertallsregjering fra. Ut over nyvalg er det få hindringer i veien for hva regjeringen kan gjøre. Dette styrker regjeringens mulighet til å gjennomføre store politiske prosjekt. Jeg tror det kan være grunn til å hevde at oppbygningen av velferdsstatene i de nordiske landene hadde vært vanskeligere, om ikke umulig, hadde landene hatt et annet politisk system. Mens et Westminster-orientert regime muliggjør store politiske prosjekt, tilbyr det liten beskyttelse mot en for påtrengende stat. Her gjør et madisonsk-orientert regime med sin maktfordeling og konkurrerende maktutøvere det bedre.

Det kunne også være interessant å våge seg ut på det normative spørsmålet om den madisonske vendingen har vært en positiv eller negativ endring for samfunnene. Svaret her vil måtte være delt: Valgdeltakelsen har for eksempel gått ned, noe som innebærer en svekkelse av demokratiet. Samtidig kan det virke som borgerne nå har flere kanaler for innflytelse. Dette styrker demokratiet. En måte å gi en mer utfyllende analyse av dette, kunne være å se på om samsvaret mellom velgernes ønsker og implementert politikk har gått opp eller ned. På et noe mindre ambisiøst plan er det også interessant å se på om en madisonsk modell fører til andre politikk-utfall enn Westminster-modellen. Økt kontroll med politikerne kan tenkes å føre til bedre budsjettbalanse, men også mindre generøse velferdsordninger. Samtidig kan flere beslutningstakere føre til økte muligheter for særinteresser til å bli hørt, både på godt og vondt. Økt kontroll med politikerne burde også redusere muligheten for misbruk av offentlig stilling gjennom kameraderi og korrupsjon – har vi sett noe til det?

Mitt andre savn ved boka er en drøfting av hvorfor endringen de beskriver har skjedd. Det er spennende å få presentert en rekke politiske endringer som har skjedd, men det ville for meg vært enda mer interessant om forfatterne tillot seg å spekulere på hvorfor endringene kom og hvorfor de kom da de kom. En mulig teori er at siden vi nå har godt etablerte velferdsstater i alle de nordiske landene, får velgerne andre interesser og er mer opptatt av å beskytte sine rettigheter. Hvis det stemmer, er den madisonske vendingen et svar på velgernes vilje og behov.

Mye tyder på at det politiske systemet, i alle fall i intensjon, var mer madisonsk hvis vi går tilstrekkelig langt tilbake. Blant annet var den norske Grunnloven sterkt inspirert av Madisons tanker. Da kan en også tenke seg at den madisonske vendingen mer er en tilbakevending etter en periode med et Westminster-system, altså en «retur til normalen». Men da blir selvsagt neste spørsmål hvorfor de nordiske landene gikk inn i en periode med Westminster-system.

Bokas presentasjon av det politiske system i hvert av de nordiske landene og de endringene disse har gått gjennom, er i stor grad basert på kvantitative data. Det er derimot ingen forsøk på noen statistisk analyse av bokas hovedhypotese, at landene har gått fra et system nær Westminster-modellen i retning av Madison-modellen. En fordel med dette valget er selvsagt at det gjør boka enklere for lesere uten bakgrunn i statistikk. Men i mine øyne veier ikke dette opp for svakheten ved at leseren aldri kan vite om sammenhengene som vises fram har noen form for statistisk signifikans eller om endringene like gjerne kan tilskrives tilfeldige fluktuasjoner. En stor utfordring er at det er begrenset hvor mange parlamentsvalg og -perioder det har vært i perioden forfatterne ser på, så tidsserier vil nødvendigvis bli korte. Men siden mange av tallene er basert på større tverrsnittsanalyser som valgundersøkelsene, hadde det vært nyttig med noe informasjon om hvor presise tallene som presenteres egentlig er. Dette ville gjort boka noe mer teknisk, men det er fullt mulig å drøfte statistisk signifikans uten å trekke inn et stort formalistisk apparat. Gitt at dette er en lærebok, mener jeg også det vil være sunt for studenter som leser boka å måtte forholde seg til statistisk usikkerhet.

Argumentet om korte tidsserier er dessuten litt farlig. Hvis de fleste seriene i boka er så korte at det ikke er meningsfullt å se etter statistisk signifikante endringer, hvorfor skal vi da tro på forfatterne når de hevder at det har forekommet en endring i hvordan mye av det politiske livet fungerer? Hvis det har vært en slik forandring, som jeg absolutt tror forfatterne kan ha rett i har funnet sted, burde det være metoder for å begrunne dette ved hjelp av statistisk analyse. En tilnærming kan være å se på endringene i flere serier sammen, selv om dette vil kreve noe mer avanserte statistiske metoder.

Det vil alltid være ulike syn på hva som skal med i en bok som denne, og bortskjemte lesere vil alltid be om mer. Til tross for disse innvendingene er dette en svært anbefalingsverdig bok – både for å sette seg inn i det politiske systemet i hvert av de nordiske landene, for å få en oversikt over endringer som har funnet sted i etterkrigstiden, og ikke minst for å lese om den madisonske vendingen som er en nyttig og interessant måte å systematisere endringene som har funnet sted på.