Janicke Heldal Stray

Demokrati på timeplanen

Bergen: Fagbokforlaget 2011. 157 sider

Demokrati på timeplanen er en bok som retter blikket mot skolens opplæring til demokrati. Den handler om den pedagogiske utfordringen knyttet til opprettholdelse og videreutvikling av et sunt, sterkt og velfungerende demokrati. Bokens hovedpoeng er at læring for demokratisk deltagelse og læring gjennom å praktisere demokratisk deltagelse, er områder som i større grad bør inkluderes i opplæringen. Forfatteren presenterer forslag til hvordan dette kan gjøres i undervisningen.

Utgangspunktet for boken er Janicke Heldal Strays undersøkelse av læreplanverket Kunnskapsløftet (K06) og de politiske ambisjonene formulert for skolen som en demokratisk opplæringsinstitusjon. Til tross for at den norske skolen har fått et demokratisk samfunnsmandat gjennom opplæringsloven, finner hun at den norske læreplanen mangler klare retningslinjer eller fagplaner for hvordan dette mandatet skal kunne realiseres. Hun argumenterer for at et styrket fokus på prestasjoner og de grunnleggende ferdighetene: å kunne uttrykke seg muntlig, skriftlig, å kunne lese, regne og bruke digitale verktøy, har gått på bekostning av skolens demokratimandat.

Boken tar tak i hvordan opplæringen kan brukes for å styrke den enkelte elevs demokratiske kompetanse. Stray benytter en bred definisjon av begrepet demokratisk kompetanse: det handler om de redskapene vi som samfunnsmedlemmer bruker for å ivareta egne og andres interesser i samfunnslivet.

Formålet med boken er å gjøre tilnærminger til demokratisk medborgerskap relevant for profesjoner som arbeider med barn og ungdommers læring og integrering i storsamfunnet. Boken går bredt ut og har en todelt ambisjon; de som arbeider med skole og utdanning, skal få 1) kunnskap om forholdet mellom demokratisk medborgerskap og opplæring, og også tilbys noen 2) redskaper som kan brukes i praksis som lærere, studenter og forskere.

Med fokus på opplæring til demokratisk medborgerskap og hvordan elever skal lære å leve sammen i et demokrati, belyses et viktig tema. Demokrati på timeplanen synliggjør skolens oppdragerfunksjon og setter på agendaen den nære sammenhengen mellom politikk og pedagogikk, og betydningen av de politiske ambisjonene for hvordan demokrati og demokratisk medborgerskap formuleres for skolen.

De to ambisjonene om kunnskap og redskaper har fått tildelt en seksjon av boken hver. Først gjennomgås begrepene demokrati, medborgerskap og menneskerettigheter, etterfulgt av praktiske forslag til undervisningsopplegg i del to.

Første kapittel starter med en gjennomgang av demokratibegrepet. Stray presiserer at denne presentasjonen er ment for pedagoger, og viser til statsvitenskapelige bøker for lesere som måtte ønske fordypning i demokratibegrepet. Kapittelet gir et raskt overblikk over ulike tolkninger av hva et demokrati er. Stray bygger på kommunitarisme og liberale teorier for å gi en introduksjon til ulike retninger innenfor politisk teori. Rawls trekkes frem som et eksempel på hvordan en liberal forståelse av demokratibegrepet får implikasjoner for medborgerrollen og skolens mandat.

Stray skriver at gjennomgangen ikke skal være dyptgående, noe den heller ikke er. Jeg savner generelt en nyansert diskusjon rundt hva et demokrati egentlig er, ettersom begrepene «politisk» og «demokratisk» ofte brukes om hverandre. Det er problematisk å trekke inn oppdragelse i Sovjetunionen som et eksempel uten å drøfte begrepene demokratisk deltagelse og politisk deltagelse nærmere. Der politisk deltagelse også kan beskrive passiv støtte til et autoritært regime, er demokratisk deltagelse forbeholdt utøvelse av demokratiet, dog kan det være ulike politiske styreformer.

Presentasjonen av medborgerskapsbegrepet i kapittel to gir et raskt overblikk over hvordan begrepet brukes i engelsk litteratur sammenliknet med norsk. Det engelske begrepet citizenship har to betydninger, både citizenship som status og citizenship som rolle, men på norsk tilsvarer dette skillet mellom statsborger og medborger. Det vises til at det finnes mye engelskspråklig litteratur om utdanning til medborgerskap, men det blir en gjennomgående knapphet i bokens fremstilling av den. For eksempel står det innledningsvis: «Det er ingen kontroverser om den betydningen skole og utdanning har for utvikling av demokratisk medborgerskap». Jeg savner, om ikke en inngående diskusjon, så i hvert fall en påpekning av at dette er omdiskutert. Denne forenklingen gjør at Stray heller ikke posisjonerer seg eksplisitt i den internasjonale debatten.

Kapittel tre er en gjengivelse av menneskerettighetene. Stray grunngir dette med at uavhengig av demokratiforståelse er konvensjonene for menneskerettighetene felles. Fremstillingen av menneskerettighetene er grei, men det kommer ikke tydelig frem hvorfor de får tildelt et helt kapittel. I forslaget til videre lesning presenteres praktiske øvelser og bøker til bruk i skolen, mens i de forestående kapitlene er det mer et fokus på leserens ønske om eventuell egen fordypning i temaet.

Ved slutten av hvert kapittel stilles spørsmål til refleksjon, før forslag til videre litteratur presenteres. Det virker generelt noe tilfeldig hvorfor akkurat de enkelte referansene er tatt med.

Neste seksjon starter med gjennomganger av hvordan demokratisk medborgerskap er uttrykt i skolens politiske ambisjoner og hvordan læreplanen bruker disse ambisjonene som rammer for undervisningen. Først presenteres en interessant skildring av hvordan skolens samfunnsmandat, slik det er definert i formålsparagrafen i opplæringslovens § 1, er blitt revidert og utviklet i takt med samfunnets behov åtte ganger siden den første kom på plass i 1848. Stray undersøker hvordan skolens demokratiske samfunnsmandat presenteres i formålsparagrafene «med demokratibrillen på», som hun skriver. Jeg synes imidlertid at denne drøftingen blir lite analytisk og at diskusjonen blir hengende i luften uten teorifeste eller kobling til første del av boken. I refleksjonsoppgavene blir leseren bedt om selv å tenke gjennom disse sammenhengene, og det kan hende den mangelfulle drøftingen derfor er et pedagogisk grep, men for meg blir dette noe svevende og uklart.

Forslag til hvordan undervisningen om demokratisk medborgerskap kan tilrettelegges, presenteres i kapittel seks. Arthur Wirths modell fra 2001 gjengis med det formål å understreke et skille mellom læring om demokratiet, læring for demokratisk deltagelse og læring gjennom å praktisere demokratisk deltagelse. Deretter følger konkrete forslag til hvordan elevene gjennom tverrfaglig opplæring kan få praktisk erfaring med hvordan demokratiske prosesser skjer. Her møter jeg på de samme utfordringene som i forrige kapittel. Koplingen til teori er noe diffus, og jeg henger ikke helt med på slutningene som trekkes.

Bokens siste kapittel handler om skolen som demokratisk institusjon. Stray argumenterer for at dersom skolen skal kunne bidra til at elevene skal bli demokratiske medborgere, må skolen fungere som en demokratisk arena. Først vises hvordan skolens etos, regler og praksis, kan analyseres ved å ta i bruk et tredelt spørreskjema som det pedagogiske personalet svarer på knyttet til om skolen innfrir elevenes rettigheter, om skolen beskytter elevenes rettigheter, og i hvor stor grad elevene får anledning til å medvirke i skolen. Deretter retter Stray blikket mot kravet om tilpasset opplæring, og at alle elever er forskjellige og kan foretrekke ulike læringsstiler. Ved å bruke et eksempel på opplæringsopplegg knyttet til valg, foreslår hun bruk av en rekke ulike metoder som drar nytte av elevenes ulike læringsstiler. Klasserommet er også en demokratisk fellesskapsarena, og for å forebygge uro er det viktig at elevene er kjent med forventninger og krav. Å lære å leve sammen kan være ekstra vanskelig dersom ferdighetene til å oppføre seg sosialt sammen med andre mangler. Til slutt peker hun på at ikke all uro er destruktiv, fordi elevene gjennom skolen skal forberede seg på å leve i et samfunn der konflikter og uenighet til en viss grad er uunngåelig. Hun argumenterer av den grunn for mer tid til diskusjon i norske klasserom der elevene kan lære å diskutere egne og andres synspunkter.

Bokens argument er at det har vært lite fokus på læring for demokratisk deltagelse og læring gjennom å praktisere demokratisk deltagelse, men at opplæring om demokrati oftest dreier seg om å få kunnskap om hvordan politiske prosesser fungerer.

Kjernen av demokratibegrepet er det imidlertid ikke så lett å få tak på. Boken gir noen vage hentydninger som relateres til det å leve sammen med hverandre. Den overfladiske gjennomgangen av demokratibegrepet i del en er uten klare linjer til del to. En alternativ struktur som kunne tydeliggjort det teoretiske rammeverket, ville vært å starte boken med del to for deretter å flette teorien direkte inn underveis i diskusjonen rundt skolens demokratiske samfunnsmandat. Knyttet til Strays ambisjon for boken om også å gi noen redskaper til bruk i praksis, tror jeg det ville oppleves mer helhetlig om det ble presentert ideer underveis til hvordan temaene i hvert enkelt kapittel kan tas opp i klasserommet. Når det kommer et forslag til hvordan undervisningen kan tilrettelegges først i kapittel seks, blir det særlig utydelig hvordan det henger sammen med teoriene presentert i første del. Å presentere spørsmål og undervisningsforslag underveis kan tilrettelegge for leserens analytiske bearbeiding av stoffet.

Det er pedagogisk å presentere spørsmål å reflektere over før og etter å ha lest boken. Jeg savner imidlertid et oppsummerende avslutningskapittel som trekker noen linjer for å tydeliggjøre sammenhenger og få oss til å løfte blikket.

Demokrati på timeplanen tar tak i en viktig og aktuell problemstilling om hvordan skolen kan tilrettelegge for at «det unge mennesket har tilegnet seg de kompetansene, kvalifikasjonene, verdiene og holdningene som legger grunnlaget for å leve et godt liv som arbeidstager og samfunnsdeltager». Boken er dermed et bidrag til debatten om skolens rolle som demokratiforberedende arena og balansen mellom læring om, for og gjennom demokrati.