Inger Lise Lien

I bakvendtland – kriminelle liv

Oslo: Universitetsforlaget 2011. 179 sider

Inger Lise Lien vil vise hvordan rekruttering til kriminelle miljøer foregår, hva som skjer innenfor disse miljøene, og hva som holder individer fast i kriminelle «karrierer» innenfor slike miljøer. Eller som Lien selv formulerer det, vil hun: «forstå faktorer bak de prosessene som er motoren bak den kriminelle tilpasningen, […] Kan vi identifisere spesielle forhold i etablering og integrering som er særdeles kriminogene – det vil si som innebærer krefter som virker i retning av en kriminell løpebane?» (s. 18). Miljøene refereres til som gjenger, eller med referanse til Luhmann, som autopoietiske systemer. Liens målsetning er å gjøre analyser på mikro-, meso- og makronivå, men hun baserer først og fremst sine analyser på data fra mikronivået.

Liens utgangspunkt for analysene er et bredt empirisk materiale. Hun har gjort kvalitative intervjuer med 50 innsatte menn i alderen 16–32 år i fem norske fengsler med norsk og minoritetsbakgrunn. Lien har ikke gjort alle intervjuer selv, Elin Skogøy har intervjuet noen av de innsatte. Lien har videre intervjuet femten somaliske foreldre i et fokusgruppeintervju og fem betjenter i Oslo fengsel og, på Ullersmo, prest og psykiatrisk sykepleier. Lien bygger også på intervjuer gjort over en tiårsperiode som inkluderer ledere i pakistanske og somaliske miljøer, samt imamer, og feltarbeid ved diverse skoler. I tillegg har Lien fulgt rettssaker mot medlemmer av kriminelle delkulturer, og notater fra en av disse rettssakene inngår i analysene. Lien har også intervjuet tidligere straffete som har engasjert seg i tiltak som «Wayback» for å forhindre andre fra å gå inn i kriminelle delkulturer som dem selv. Som del av intervjuene ba Lien også sine informanter i fengselet om å fylle ut et spørreskjema for å angi trivsel i fengselet, alder for når de først involverte seg i kriminalitet, forhold til rus og fysisk og psykisk helse. Lien har dermed et svært godt utgangspunkt for sine analyser, det hun selv betegner som en holistisk tilnærming. Med et så bredt empirisk materiale savner jeg likevel at dette kommer mer til sin rett, analysene kan tidvis synes overflatiske, noe som kanskje kan tilskrives at boken er tenkt som en lærebok.

Til tross for en grundig redegjørelse for metoden, diskuterer ikke Lien de etiske sidene ved å intervjue innsatte som hun selv finner ofte er traumatiserte, dels som følge av volden tilknyttet kriminaliteten, dels som følge av tidligere erfaringer fra krig og flukt. Gitt bakgrunnen for at de var valgt som informanter, deres involvering i kriminalitet og den situasjon de befinner seg i, burde en redegjørelse for de etiske avveiningene vært gitt plass. For eksempel kan fanger si ja til å la seg intervjue for å få selskap og adspredelse, de kan forvente at det å la seg intervjue kan påvirke deres sak, eller de kan føle press til å samtykke til intervju. Lien beskriver selv at intervjuene kunne være opprivende både for henne og informantene, noe som bekymret henne.

Relevant i den forbindelse er når moren til en informant, etter et felles besøk hos sønnen, sier at han også har Inger Lise Lien (som støtte). Jeg savner en kommentar om hva dette innebærer i praksis. Er Lien der kun som forsker som avslutter kontakten når dataene er på plass? Følger hun opp informanten siden, i så fall hvordan? Og hvilke implikasjoner får det i så fall at hun involverer seg på en slik måte i sine informanter? Spørsmålet er også relevant fordi Lien selv påpeker at en måte å bryte ned kriminelle systemer på, er å forske på dem og avsløre systemenes karakter for dem som er i dem. Dette fordrer at Lien presenterer sine analyser for sine informanter, og det ville vært interessant å se hvordan hun eventuelt har gått frem i denne prosessen. En kan neppe ta for gitt at de leser boken.

I og med at Liens informanter hovedsakelig er fanger, blir fengselet en viktig kontekst som også behandles i boken. De fleste informantene har flere fengselsopphold bak seg, og å dømme etter alle de faktorer som gjør det vanskelig å bryte med kriminalitetsstrukturene, er det sannsynlig at mange vil tilbringe mer tid i fengsel. Lien finner selvsagt, som mange før henne, at fengselslivet setter stramme rammer. Halvparten av fangene sa også at de ikke hadde det bra i fengsel. Fangene ble bedt om å krysse av på et skjema med valg mellom kategoriene ’dårlig’, ’middels’ og ’bra’. Jeg er i tvil om hva slike grove kategorier kan si, det kan bli tilfeldig hvor krysset havner. Dette støttes også av Liens observasjon av at enkelte tok seg i det da de tenkte å krysse av for de øverste kategoriene, fordi man ikke «kan ha det bra i fengsel». Slik det er observert i andre studier av innsatte, inkludert voldsdømte med flyktningebakgrunn, kan imidlertid fengselsoppholdet være et hvileskjær. Særlig kan dette være tilfellet for personer med et komplisert liv som det Liens informanter har. I stedet for å akseptere at fengselet alltid er et onde, hadde det vært interessant om Lien hadde diskutert denne observasjonen nærmere. Samtidig savner jeg i analysen av fengselet som kontekst, klassisk fengselssosiologi, som Gresham Sykes’ The society of captives og Thomas Mathiesens The defences of the weak. Dette kunne vært interessant angående forholdet mellom innsatte og ansatte.

Lien har flere interessante funn og analyser, som analysene av de kriminelle systemene. Teoretisk diskuteres som nevnt de kriminelle strukturene ut fra Luhmann, hvor det vektlegges at funn fra intervjuene tilsier at det, ikke uventet, er flere hierarkiske nivåer innenfor narkotikaomsetningssystemene. Et autopoietisk system er lukket og selvsagt. Det produserer egne strukturer og egne elementer og gjenskaper seg selv. I systemet flyter varer, tjenester og hemmeligheter, samtidig som det ikke er fri flyt av informasjon mellom nivåene, mellom småpusherne på bunnen og dem på toppen. Sistnevnte har ifølge Liens informanter ofte en ordinær stilling eller geskjeft ved siden av som fungerer som skalkeskjul for kriminaliteten. Siden disse ikke synes å inngå blant Liens informanter, blir de gjennom dem omtalt nesten på en mytisk måte – som noen å se opp til, med en status og posisjon en kan hige etter. Samtidig fungerer systemet i samspill og med støtte fra omverdenen. Lien nevner håndverkere, som kan brukes til å bygge om biler, løpegutter, annen kapitalakkvisisjon, legalt arbeid, taxikjøring og forsvarsadvokater. De kriminelle og forsvarsadvokatene kan avhenge av hverandre, og advokater kan få roller som omsorgsperson, venn eller far.

Narkotikaomsetningen er en viktig inntektskilde for gjengene. Et hinder for å avansere mellom nivåene kan være at man blir avhengig av det stoffet man selger, eller ikke kan beherske sin voldsutøvelse. Et paradoks er at sinnemestringskurs som tilbys som et rehabiliterende tiltak, dermed kan fremme en kriminell karriere. Et annet paradoks er at den kriminelle karrieren, det å nå til topps, ses som et middel til å kunne leve et normalt liv, utenfor kriminelle strukturer. Det er på toppen av hierarkiet man har den sosiale og økonomiske kapital og den styrke og respekt som kreves for å bryte ut av strukturene i det kriminelle systemet.

Interessante funn omfatter også de pull- og pushfaktorene som gjør at noen tilknytter seg kriminelle delkulturer, som mange flyttinger i sårbar alder, og at eldre brødre i visse etniske minoritetsmiljøer rekrutterer sine yngre brødre til kriminalitet. Dette gjør det lett å komme inn, men også vanskelig å komme ut. Såkalte nøkkelhendelser kan føre til at enkelte begynner med kriminalitet. Det kunne vært interessant å se deler av disse analysene i lys av Jack Katz’ Seductions of crime, moral and sensual attractions of doing evil, hvor et poeng er kicket, og dermed tilfredsstillelsen, man kan få ved å utføre en kriminell handling, som kan komme i tillegg til de økonomiske gevinstene. Katz kunne også tilført analysene av voldsbruken en ytterligere dimensjon.

Den mest interessante analysen synes jeg er den som omhandler bruken av vold. Miljøet til Liens informanter er preget av brutalitet, mange hadde både utøvet og vært mottakere av grov vold. For en utenforstående kan volden som beskrives være uforståelig på grunn av gjerningsmennenes mangel på innlevelse i ofrenes situasjon. Denne mangelen på empati er imidlertid helt nødvendig for å kunne fungere innenfor de kriminelle strukturene. Når en gjerningsmann bak grov vold og tortur sykdomsforklares av de rettspsykiatrisk sakkyndige, argumenterer Lien mot dette ved å peke på at man kan dele seg emosjonelt. Man kan i det ene øyeblikket være kjærlig familiemann og i det neste en torturist. Man er altså ikke syk. Denne analysen har bredere implikasjoner, ikke minst for debatten rundt de psykiatrisk sakkyndiges erklæring i terrorsaken. Det er også vanskelig å ikke se den i lys av Hannah Arendts og Zygmunt Baumans analyser av Holocaust og, for den saks skyld, av det som daglig foregår i norske slakterier. Lien sier: «[Men] følelser og følelsesuttrykk kan også profesjonelt blokkeres i kriminalitetssituasjoner og i møter med fienden eller myndighetene. Denne evnen kan lede til stolthet. Den kan også lede til en dualistisk og partikularistisk tankemåte som blir støttet opp av en sfæredelt livsstil innenfor ulike sosiale avdelinger» (s. 130). Samtidig er ikke denne avstengningen alltid mulig, og informantene beskriver både at de lider under den vold de har utført, og at de kan bli følelsesmessig avstumpet. Dermed er det kanskje likevel slik, at den vold som utøves i ett følelsesmessig rom vil smitte over på den man er i et annet sosialt og emosjonelt rom – i en annen situasjon. Det kan være vanskelig å skru bryteren av og på. I så fall er det vanskelig å tilslutte seg Liens optimistiske konklusjon om at en person som flyttes fra et emosjonelt rom hvor vold begås, til et annet hvor vold ikke begås, dermed vil rehabiliteres – ikke minst med tanke på de faktorer som binder personer til miljøet. Når vold er et middel både for å oppnå tillit, makt og kontroll, kan den også være vanskelig å avstå fra.

Lien anvender en definisjon av «gjeng» som betyr at små grupper på tre–fire gutter i 12-årsalderen som har gjennomført kriminalitetshandlinger (tyveri) sammen – «små guttebander» – defineres som en gjeng (s. 64). Men begrepet «gjeng» brukes også om grupper som organiserer seg sammen og rundt kriminalitet, som de såkalte A- og B-gjengene, Young Guns og Hells Angels. Jeg synes det er svært problematisk at tenåringer som utfører et tyveri sammen slås i hartkorn med Hells Angels, og kan også se svakheter ved ukritisk å anvende teori utviklet i USA på norske forhold. Dette gjelder særlig de analytiske utfordringer det representerer ikke å skille mellom så vidt forskjellige fenomener. Ungdom opptrer gjerne i grupper; karakteren av deres kriminalitet avviker sterkt fra den organiserte kriminalitetens, for eksempel rundt narkotikaomsetning. At ungdom, som de fleste, har venner og omgås flere, er et naturlig menneskelig, sosialt trekk, som ikke bør innebære at de skal stemples som «kriminelle gjenger». Å stemples som gjengmedlem kan få problematiske følger for ungdom som, for eksempel, kan utføre et tyveri for spenningens skyld. En slik stempling medfører også en polarisering i samfunnet, hvor noen grupper stemples som avvikende og farlige «kriminelle gjenger». Når så varierende grupper defineres som gjenger, kan det også bidra til å forskyve fokuset fra de gjengene som faktisk utgjør et reelt problem, og fra de samfunnsstrukturene som bidrar til at kriminelle gjenger dannes.

Det leder meg hen til at det er en språklig slapphet i boken hvor begreper brukes, tilsynelatende uten å være nøye gjennomtenkt. Ord som «svarte ran» (i motsetning til «hvite ran»?), «linker» (i stedet for tilknytninger/forbindelser), «andregenerasjon» (ikke for eksempel «førstegenerasjons nordmenn»), «ungdomsbander», «berømte gjenger» (snarere enn beryktede), gir inntrykk av hastverk. Dette støttes av mangfoldige gjentagelser, som likevel ikke forhindrer boken fra samlet sett å være interessant og leseverdig.