Hans Erik Næss

Små nøkler, store dører. Invitasjon til sosiologi

Oslo: Universitetsforlaget 2010. 253 sider + stikkordsregister

Selve tittelen forekommer meg å være noe av det merkeligste ved denne ellers interessante og stort sett velskrevne boka. Det er vel størrelsen på rommet bak døra som er det vesentlige med hensyn til hva ulike sosiologiske nøkler gir oss mulighet til å oppdage, ikke døra i seg selv. Men Små nøkler, store rom er en roman av Bjørg Vik, og det er mulig forfatteren ville finne en annen metafor. Noen stor sak er det jo uansett ikke.

Innledningsvis skriver forfatteren at rettesnoren for boka har vært kunnskapsmålene i innføringskurset i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Den er altså ment å fungere som studenters og andre interessertes første møte med sosiologi. Næss understreker imidlertid at boka er preget av hans syn på hva sosiologi er eller bør være. Han er – noe han viste gjennom en spenstig og kreativ masteropp-gave – en markant talsmann for transnasjonal sosiologi. Han bestrider kort sagt at en sosiologi som tar sikte på å gi bedre bidrag til å forstå sin samtid, kan ta nasjonalstaten for gitt som den sentrale referanserammen.

Næss er til tider uortodoks både i temavalg og perspektiver, og tilkjennegir en tydelig ambisjon om å vri sosiologiens fokus i en annen retning. Han ønsker – som det heter i et avsnitt mot slutten av boka – å fornye sosiologiens kunnskapsbase i en ny tid: «Jakten på en ny gull-alder krever nye redskaper og nye prosjekter som stuper inn i samtidens utfordringer. Klarer man å knytte dette til fagets ambisjoner og egenskaper innenfor et oppdatert verdensbilde [...] har man lagt grunnlaget for en stor fremtid som sosiolog» (s. 235–36). Ambisjonene er altså ikke små. Her skal en ny generasjon bidra til å tegne opp kartet på nytt. Det skjer dels gjennom et forsvar for transnasjonal sosiologi, dels ved å argumentere for at sosiologien ikke må lukke seg for innsikter fra fag som teknologistudier og biologi, og dels ved å hente stoff fra en rekke kilder som ikke umiddelbart framstår som sosiologiske. Både Magnus Marsdal og Aslak Nore får til dels bred presentasjon av henholdsvis Frp-koden og Ekstremistan, og Næss er heller ikke redd for å la filmen American Beauty utgjøre gjennomgangstemaet for ett av bokas kapitler. Generelt er det en tydelig dreining i temavalg i forhold til mange andre generelle innføringer: rett nok drøftes både klasse og makt, men det vies stor oppmerksomhet til spørsmål knyttet til teknologi, miljø, forbruk og migrasjon. Slike faktorer må plasseres sentralt i synsfeltet hvis vårt verdensbilde skal være oppdatert.

Næss vil altså formidle allmenne faglige innsikter, og samtidig slå et slag for et bestemt syn på hva faget er og hvordan det har utviklet seg. Det lett uortodokse ved framstillingen er synlig allerede i kapittel 1, «Hva er sosiologi?». Her problematiserer Næss den vanlige faghistorien, som noe forenklet går ut på at sosiologien vokste fram som respons på og fortolkning av det moderne samfunnets gjennombrudd. Næss betoner i større grad sosiologien som en bestemt forståelse av hva et samfunn er for noe, «… en samling individer som lever sammen over tid, og som er gjensidig forbundet med hverandre gjennom deling av -arbeidsoppgaver, plikter og rettigheter» (s. 16). Denne distinksjonen må ikke overdrives (og når Næss vil ha et mer «oppdatert verdensbilde» i sosiologien, er vel i så fall dagens sosiologi også et uttrykk for omfattende samfunnsendringer), men kanskje kan man si at sosiologien har to sett av ambisjoner: Dels å forstå grunnlaget for og egenskapene til sosialt liv overhodet; dels å studere hvordan sosialt liv varierer under skiftende betingelser. Mens faghistorien gjerne leses med vekt på det siste (for eksempel hvordan formålsrasjonaliteten blir et viktig innslag med framveksten av den rasjonelle kapitalismen), forstår jeg Næss slik at han vil understreke betydningen også av den første ambisjonen.

Kapittel 2 har tittelen «Samfunns-vitenskapelig integritet», og tar for seg metodologiske spørsmål. Næss innleder med å advare mot metodologisk nasjonalisme; det å betrakte nasjonalstaten og samfunnet som identiske enheter. Deretter følger avsnitt om henholdsvis kvantitativ og kvalitativ metode, blant annet med et elegant eksempel på kvalitativ tekstanalyse hentet fra en roman av Agatha Christie (s. 45).

Kapittel 3, «Mennesket er ikke en øy», diskuterer forholdet mellom individ og samfunn, eller mellom mennesker og sosiale strukturer, i lys av begreper som samfunn, aktør/struktur, samhandling, tillit, normer og roller. I tillegg kommer åtte sider om biologi og forholdet mellom biologi og sosiologi. Sosiologer med anlegg for paranoia kan kanskje lese disse åtte sidene som uttrykk for imøtekommenhet overfor kritikken fra Hjernevask. Men det skyldes nok først og fremst at Næss som nevnt mener sosiologien også må studere det vi kan kalle det sosiale livs elementære former. Da er biologiske, evolusjonære og genetiske faktorer rimeligvis mer interessante enn hvis man først og fremst vil studere variasjoner mellom ulike samfunnsformer. Kapitlet har i likhet med de andre en rekke interessante eksempler, blant annet får vi vite hvorfor svenske danseband ofte kledde seg i relativt spesielle antrekk.

Kapittel 4, «Grenser og gråsoner», tar utgangspunkt i kulturbegrepet og er videre orientert rundt begreper som nasjon, klasse, identitet og kjønn, som på den ene siden beskriver relasjoner, gjerne i form av under- og overordning, og som på den andre siden kan fungere som grunnlag for ulike former for tilhørighet. Næss drøfter blant annet hvor treffende Bourdieus lagdelingssosiologi er for å forstå kulturell og økonomisk ulikhet.

Kapittel 5 har tittelen «Vår pakt med naturen» og drøfter menneskets forhold til sine naturlige omgivelser, i lys av forbruk, teknologi og demografi. Næss gir et energisk forsvar for at samfunnsvitenskapelig kunnskap er nødvendig for å forstå og for å handle adekvat i forhold til klimakrisen. Deretter er «Frankensteins dilemma» tittelen på kapittel 6, som stiller spørsmålet om hvordan sosiologien kan tematisere menneskets forhold til teknologi og vitenskap. Næss redegjør både for «store» teorier som Castells, og nærstudier av blant annet blogging. Hovedideen er at vitenskapelige oppdagelser gjøres i intrikate samhandlingsmønstre der både betingelser og utfall kan skifte med omstendighetene (s. 155).

Kapittel 7 vender blikket mot et mer tradisjonelt tema i en sosiologisk innføring, nemlig makt. I tillegg til en redegjørelse for Magnus Marsdals bok om Frp-koden, er kapitlet basert på blant andre Rokkan, Hernes og Lukes. I kapittel 8, «Lommebokliv», gis en sosiologisk fortolkning av økonomiske grunnbegreper som produksjon, bytte og forbruk. Kapitlet innledes med en elegant fortolkning av filmen American Beauty og argumenterer for at sosiologisk kunnskap kan supplere den økonomiske tenke-måten i en rekke sammenhenger.

I kapittel 9, «Hit og dit og frem og tilbake», er bevegelse et nøkkelbegrep. Det dreier seg om ulike moters og trenders spredning, og om migrasjon. Her er Næss på hjemmebane, og turnerer på en flott måte sentrale temaer som fremmedhet og (kulturelle) stereotypier.

Det tiende kapitlet handler om «Sosiologi i praksis». Her handler det blant annet om hvordan folk med sosiologisk kunnskap bør orientere seg på arbeidsmarkedet. Næss ser blant annet ikke noen grunn til å advare sosiologer mot å anvende kunnskap kommersielt (s. 228–229). Denne påstanden burde vært begrunnet nærmere, siden de fleste trolig vil mene at det er en del nyanser her.

I hovedsak må man si at dette er et imponerende verk av en ung og ambisiøs sosiolog; en av flere i sin generasjon som allerede har rukket å markere seg. Boka bør fungere godt som appetittvekker for både studenter og andre interesserte. Samtidig er den såpass forskjellig fra sammenlignbare bøker at det krever en viss dristighet å plassere den på pensumlistene. Det spørs jo hvor mye slik dristighet institutter og fagmiljøer er i besittelse av, men jeg tror den kan være vel verdt et forsøk.

De pedagogiske grepene er ofte interessante, men framstår av og til mer som talende eksempler enn som overordnede grep som kan tilby leseren en bestemt innfallsvinkel til ulike diskusjoner eller kapitler. Et eksempel er kapittel 4, som (basert på Thomas Hylland Eriksen) innledes med to ulike metaforer for hvordan vi skal forstå kultur: Som korallrev eller som elektrisk felt. Selve tankefiguren er interessant nok, men for den jevne leser tviler jeg på at den er i stand til å ramme inn hele kapitlet, for eksempel den relativt omfattende diskusjonen av Bourdieu-perspektivets anvendbarhet for å forstå forholdet mellom klasse og kultur i Norge. Av og til løper nok også Næss’ faglige kjepphester av med ham, for eksempel i framstillingen av «exampling» på side 48–49: «Spesielt i globaliseringsdebatten antydes det at flere av dem som er kritiske til amerikanisering gjør seg skyldig i ‘globaloney’», som ifølge Næss innebærer opportunistisk bruk av eksempler som bekreftelser på ens egne synspunkter. Jeg er langt fra overbevist om at dette er noe som «spesielt» gjelder dem som er kritiske til amerikanisering. Det er vel snarere en generell tilbøyelighet, også hos forskere, som vi har metodiske prosedyrer og normer for å korrigere.

Til forskjell fra mange sammenlign-bare bøker har denne ingen innskutte utdypnings- eller rammeartikler om spesielle temaer. Derimot avsluttes hvert kapittel med noen utvalgte tips til videre lesning og en referanse til en klassiker, alt med korte kommentarer om hva verkene handler om. Forfatteren har også utstyrt hvert kapittel med tre «tankenøtter», men de fleste kunne like gjerne vært kalt rene repetisjonsspørsmål.

Noen småting kan også påpekes med tanke på framtidige revisjoner: For eksempel tror jeg ikke noe på at sykepleiere i full jobb har en årslønn på 220 000 kroner (s. 189), og årstallet for Karl Marx’ død er blitt feil (s. 17). Definisjonen av hva en populasjon er virker upresis, men det er muligens en språklig mer enn en substansiell uklarhet (s. 40). Næss skriver at «utvalget som en ønsker å si noe om, kalles gjerne populasjon, og siden grunnlaget for generalisering basert på denne populasjonen ofte er lite eller skjevfordelt, er det av avgjørende betydning å være åpen om hvordan utvalget har kommet til».

Litt mer alvorlig er det at Næss ser ut til å ha misforstått hva Mark Granovetter mener med sterke og svake bånd (s. 231). Svake bånd inkluderer ikke venner og bare delvis slekt, og sterke bånd er ikke «formelle kanaler og riktig utfylte jobbsøknader», men relasjoner som kjennetegnes ved tett og hyppig kontakt. Folk du kjenner svært godt (sterke bånd) sitter stort sett på samme informasjon som deg selv, mens flyktige bekjentskaper (svake bånd) har tilgang til helt annen informasjon enn ditt primære nettverk. Derfor er svake bånd en mer verdifull ressurs blant annet på arbeidsmarkedet.

Næss er en original og kreativ sosiolog, og denne boka fortjener en sjanse på pensumlistene.