Claus Haas, Anne Holmen, Christian Horst og Bergthóra Kristjánsdóttir (red.)

Ret til dansk. Uddannelse, sprog og kultuarv

Århus: Aarhus Universitetsforlag 2011. 439 sider

Antologien Ret til dansk tar for seg et skifte i dansk skolepolitikk som ble innvarslet ved endring av formålsparagrafen for grunnskolen i 1993. Ifølge denne formålsparagrafen, som fremdeles gjelder for den danske folkeskolen, skal skolen gjøre elevene fortrolige med dansk kultur og bidra til deres forståelse for andre kulturer. Bertel Haarder, som var utdanningsminister da denne lovendringen ble innført, uttalte til den danske Weekendavisen i mars 2002:

Man skal være fortrolig med sin egen kultur, og man skal have kendskab til andres. Deri ligger der en klar diskrimination. Dansk kultur er viktigere end andre kulturer. […] Derfor siger jeg, at al den tale om kulturlighed og religionslighed – det er nonsens. […] Danmark er nu engang et dansk samfund. Det er danskerne, der bestemmer i Danmark.

Haarder hadde på denne tiden overtatt embetet som integrasjonsminister, og i Ret til dansk viser redaktørene og bi-dragsyterne Claus Haas, Anne Holmen, Christian Horst og Bergthóra Kristjánsdóttir hvordan nettopp skolen har blitt valplass for økende innvandrerskepsis i dansk politikk før og etter årtusenskiftet. Forfatterne spør innledningsvis hvilke språk og kulturer barn og unge skal arve i et globalisert og multietnisk samfunn, og tar i hvert bidrag for seg hvordan skolens curriculum behandler spenningsforholdet som oppstår mellom størrelsene nasjonalstat og det flerkulturelle samfunnet. «Curriculum» er her forstått langt videre enn skolens pensum eller sum av kunnskap og ferdigheter som elevene skal tilegne seg, og mer som en historisk og kulturell konstruksjon av maktrelasjoner som preger skolen og derigjennom samfunnet for øvrig.

De fire forfatterne, som alle har forankring i pedagogikken eller humaniora, benytter seg primært av diskursanalysen som metode for å avdekke et slikt curriculum gjennom fortolkninger av offent-lige dokumenter. Her har språk og bruken av språket det naturlige hovedfokus. Tre av de fire kapitlene i Ret til dansk omhandler da også ulike aspekter ved språkundervisningen i skolen, som hver på sin måte belyser sider ved forholdet mellom majoritet og minoriteter.

I bidraget «Den gode gartner og ukrudtet» tar Anne Holmen for seg betydningen av danskfaget i grunnskolen. Her studeres fremveksten og utviklingen av nasjonalspråket som skolefag før og etter at innvandringen til Danmark skjøt fart på slutten av 1960-tallet, hvor fagets status som morsmål for majoritetsdanske elever blir et omdreiningspunkt. Drøftingen må sees i lys av den danske regjeringens vedtak fra 2002 om å avskaffe statlig støtte til morsmålsundervisning for barn fra såkalte tredjeland (land utenfor EU, EØS, Grønland og Færøyene). Dette vedtaket og nedbygging av den tidligere retten til morsmålsundervisning for elever med minoritetsspråklig bakgrunn behandles for seg av Christian Horst senere i samme bok. Lesere uten denne kunnskapen om den danske politiske konteksten kunne derfor tjent på at Horsts bidrag ble plassert før Holmens i boken. Samtidig fremstår Holmens innledende analyse av danskfaget som naturlig for et av bokens normative utgangspunkt, uttalt som skolens oppgave i å bringe videre samfunnets felles kultur og virkelighetskonstruksjoner til nye generasjoner. Holmens analytiske spørsmål dreier seg følgelig om hvilke elevers kultur og identitet danskfaget skal ivareta, og hvilken rolle det forholdsvis nye faget dansk som andetsprog (innført 1995) kan sies å fylle i så henseende.

Bergthóra Kristjánsdóttir skriver under tittelen «Nysprog om tosprog» om den utvikling begrepet «tosproget» (tospråklig) ifølge denne forfatteren har hatt i nyere dansk politisk debatt, fra å betegne det å beherske to språk til å bli markør for integrasjonsmessige utfordringer både innenfor og utenfor skolen. Bekymring for konsentrasjon av såkalt «tosprogede» barn i visse områder og på visse skoler har i Danmark resultert i lovhjemmel for omplassering av barn til skoler med større andel majoritetsspråklige elever. På dansk kalles tiltaket for «spredning». Den primære hensikten med slik spredning er at elevene skal lære seg dansk ved å inngå i et hovedsakelig danskspråklig skolemiljø, men tiltaket figurerer også i debatten om såkalt «gettofisering» av bydeler og har slik større integrasjonspolitisk betydning. Situasjonen er kjent fra bl.a. USA, og betegnes der som «bussing» av elever mellom bolig- og skoleområder. Lignende tiltak har vært diskutert i Norge, særlig for området Groruddalen i utkanten av Oslo, men har inntil nå blitt avvist.

Kristjánsdottír argumenterer for at «spredning» i praksis fratar de tospråklige elevene retten til å gå på nærskolen. «Spredning», hevder hun, svekker også foreldrenes subsidiære rett til fritt skolevalg innenfor distriktet, som de ifølge dansk lov har på vegne av sine barn. Forfatteren viser hvordan spredning begrunnes pedagogisk, men også hvordan denne argumentasjonen systematisk fører til særbehandling av elever med språklig minoritetsbakgrunn. Muligheten til å bruke andre språk enn dansk i skoler og institusjoner blir ifølge Kristjánsdóttir stadig mer begrenset i henhold til den danske folkeskolens regelgrunnlag.

Christian Horst tar, som nevnt over, for seg morsmålsundervisning for elever med språklig minoritetsbakgrunn i kapittelet «Grænser for ligebehandling». Den danske lovendringen som i 2002 fratok elever fra såkalte tredjeland den tidligere retten til opplæring i sitt morsmål, ble nylig kritisert av FNs komité for avskaffelse av rasediskriminering (CERD-komiteen). Elever fra EU, EØS, Grønland og Færøyene har beholdt den opprinnelig generelle retten til morsmålsopplæring på grunn av et EU-direktiv. Det mest interessante med Horsts bidrag er etter mitt syn analysen av politiske fremlegg om språkundervisningen for minoriteter fra 1993 og frem til vedtaket i 2002.

Det er denne typen kontekstuell bakgrunnsinformasjon Ret til dansk i større grad kunne lagt frem og analysert for leseren. Avskaffelsen av statsstøttet morsmålsundervisning for barn fra tredjeland var et av statsministerkandidaten Anders Fogh Rasmussens (V) valgløfter forut for regjeringsskiftet i 2001. Horst viser derimot hvordan nedbyggingen av morsmålsundervisningen og den parallelle styrkingen av undervisning i faget dansk som andetsprog har en lang historie i dansk politisk debatt, og har vært fremmet med ulik ordlyd og innhold av forslagsstillere fra varierende politiske konstellasjoner. At formålsparagrafen for grunnskolen ble endret samtidig som morsmålsundervisningen første gang ble foreslått fjernet, kunne gitt et interessant utgangspunkt for drøfting av dypere og bredere strømmer i forestillinger om dansk nasjonsfellesskap som denne politiske utviklingen kan sies å flyte på. Det er slike dyp jeg skulle ønske at Ret til dansk ville lodde.

Claus Haas gjør dette i noen grad i kapittelet «Demokrati som kulturarv og erindringspolitik», det eneste bidraget til antologien som ikke omhandler språk og språkundervisning. Haas viser hvordan de danske bestrebelsene på å konstruere henholdsvis en litteratur- og en historiekanon til bruk i skolen på 2000-tallet avfødte en såkalt demokratikanon – en tekstsamling opprinnelig ment som en motvekt til det nasjonalkulturelle fokus de øvrige kanondebattene ga uttrykk for. Til tross for dette utgangspunktet fikk også demokratikanonen interessant nok det som kan kalles for en nasjonalkulturell slagside, idet enkelte aktører i samfunnsdebatten hevdet at demokrati er et særlig kjennetegn ved dansk kultur. Dette argumentet må imidlertid ikke oppfattes som enerådende i arbeidet med demokratikanonen. Haas trekker inn ulike stemmer fra ordskiftet som dels omga, dels ble initiert av utvalget som skulle forberede demokratikanonen. Her har forfatteren også et -interessant sideblikk til ytringsfrihetsdebatten som fulgte i kjølvannet av Jyllandspostens publisering av Muhammed-karikaturer i 2005.

Haas’ kapittel fremstår slik delvis som kontekst til de andre forfatternes bidrag, og gir en interessant fordypning i den politiske argumentasjonen som har preget utviklingen av dansk integrasjonspolitikk ved begynnelsen av dette hundreåret. Her fremstilles nemlig demokratikanonen som ledd i en bredt anlagt «kulturkamp» initiert av danske myndigheter etter regjeringsskiftet i 2001, det vil si en kamp om hvilke verdier og holdninger som skal prege befolkningens oppfatning av samfunnet. Bakgrunn for denne kampen, hevder Haas, var blant annet terrorangrepet mot New York 11. september 2001 og mordet på den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh i 2004. Demokratikanonen inngikk på denne måten i en strategi for å konstruere det Haas betegner som et erindringsfellesskap, et forestilt fellesskap basert på et sett av erfaringer, historier og symboler.

Haas viser også hvordan demokratikanonen som erindringsfellesskap er ment å skulle beskytte Danmarks innbyggere mot «demokratiblindheten» representert ved det ikke-danske, av flere politiske aktører identifisert som de «tosprogede». De øvrige tiltakene i dansk skole-politikk for minoriteter som berøres i Ret til dansk kan slik leses innenfor rammen av danske myndigheters operasjonalisering av strategiene for å befeste et slikt erindringsfellesskap, der særlig språket får en sentral betydning.

Bidragenes felles utgangspunkt når det gjelder data og metode, fungerer godt idet de alle kaster lys over begrepsbruk og retorikk i ulike deler av den danske integrasjons- og skolepolitikken. Likevel fyller enkelte av bidragene svært mange sider med understrekning av forfatterens funn i dokumentene, hvor det gjentas med all mulig tydelighet for leseren at de aktuelle funnene dreier seg om diskriminering. Som leser kunne jeg derfor ha ønsket meg at særlig Kristjánsdóttir og Horst hadde begrenset arbeidet med selve kildetekstene noe, til fordel for større vekt på forklaringer av funnene gjennom analyser av dansk politikk, historie, forestillinger om kultur og nasjonsfellesskap. Insisteringen på hovedargumentet «diskriminering» i disse bidragene kan også hevdes å være antologiens svakhet, idet forfatterne – dog i varierende grad – legger frem analyser som kan støtte diskrimineringshypotesen uten å søke alternative tolkninger av materialet.

For er det virkelig slik å forstå, at danske myndigheter diskriminerer innvandrere per se, eller kan integrasjonspolitiske praksiser i skolen også forklares som aspekter ved innsats for sosial og økonomisk likestilling og/eller særbehandling som tvert imot er ment å motvirke diskriminering? Språkundervisningen i skolen kan for eksempel også hevdes å sikte mot likestilling av minoriteter og majoritet i senere utdanning og arbeidsliv – en målsetting som peker mot ikke-diskriminering. En bredere utforskning av mekanismer som inntrer når majoritetens kulturelle og ideologiske hegemoni utfordres av innvandring til høyt utviklede velferdssamfunn, kunne derfor tjent drøftingen av bokens hovedargument.

Mot dette bakteppet fremstår også tittelen Ret til dansk som noe gåtefull. Handler dette om uttrykk for majoritetsdanskenes bestrebelser for å beholde sitt hegemoni over kulturarven? Handler det om minoritetsdanskenes rett til å påvirke den samme kulturarven? Uansett hvordan tittelen forstås, er boken et interessant bidrag til studiet av integrasjon i de skandinaviske velferdsstatene, hvor det ofte hevdes at Danmark fører den mest restriktive politikken. Antologien Ret til dansk bekrefter langt på vei dette inntrykket, men kunne altså også ha bidratt til både å forklare og nyansere dette bildet i større grad.