English title: Social science matters – but how and for whom?

Vi takker Ragnvald Kalleberg og Kåre Hagen for kommentarene til debattinnlegget vårt i Tidsskrift for samfunnsforskning 3-2011. De skriver uten tvil om ting de har greie på, men de skriver i stor grad om noe annet enn vi gjør. Hagens grunnleggende poeng er at vi mangler innsikt i forholdet mellom politikk og forskning. Vi gjør myndighetene til en aktør «som har egeninteresse i å befeste og legitimere sine virkelighetsoppfatninger» og som bevisst holder svake gruppers perspektiver utenfor samfunnsforskningen. Hagen spør om det kanskje forholder seg omvendt: «I prinsippet kan det tenkes at myndighetene faktisk er genuint interessert i å innhente kunnskap for å bedre folks levekår». Kalleberg kritiserer oss først og fremst for manglende empirisk dokumentasjon og mangelfull innsikt i demokratiteori. For eksempel «… kan det fortone seg som om de ikke innser at det dreier seg om legitime, folkevalgte representanter på nasjonalt nivå, en legitim del av nasjonale demokratiske ordninger».

Vi er frimodige nok til å mene at våre poenger ikke knekker sammen under vekten av slike innsikter. Eller mer presist: Vi har skjønt at slike oppfatninger av velferd og demokrati er et grunnleggende premiss for politikk, forvaltning og forskning. Vi stoler nok like mye på myndighetenes og profesjonenes omsorgs- og innsatsvilje samt kunnskapshunger som Kalleberg og Hagen. Norge anses med god grunn for å være et demokratisk land med eller uten Kallebergs -referanser. Ett av våre poenger var at samfunnsforskningen kan gjøre en samfunnsnyttig innsats ved å stille spørsmål ved måten velferdsordninger og demokrati organiseres på i Norge framfor å ta dem for gitt og perfeksjonere dem med forskningsbasert kunnskap.

Vi vil her ta opp de to punktene vi mener er de viktigste hos Hagen og Kalleberg. Det første er en utdypning av hvordan vi faktisk ser forholdet mellom forskning, politikk og forvaltning. Det andre punktet imøtekommer Kallebergs etterlysning av konkrete eksempler på hva vi mener, delvis basert på egen forskning.

Vårt perspektiv er avledet av sentrale poenger fra Michel Foucault (1991, 1995) og ser ut som følger: Moderne samfunnsstyring preges av en nær sagt allestedsnærværende omsorg for befolkningen. Staten anses ikke som å være en intensjonal aktør med bevisste oppfatninger av hvordan den ønsker å styre samfunnsforskningen. Vitenskapen har en avgjørende rolle i denne omsorgsut-øvelsen som leverandør av den relevante kunnskapen. Kunnskapen forvaltes av profesjonene. Befolkningen tvinges ikke til å lystre, men det forventes at befolkningen innser sitt eget beste i den forstand at den underordner seg ekspertenes kompetente råd. Vitenskapens status i denne styringsformen baserer seg på at samfunnsborgere dypest sett er inkompetente og egoistiske og ute av stand til å se sitt eget eller samfunnets beste. Derfor trengs vitenskapelig kunnskap og tungt profesjonaliserte institusjoner for å ivareta befolkningens og helhetens interesser. I denne vitenskapelig baserte styringsmodellen anses kunnskapen for å være nøytral, og styringsmodellen forutsetter at det strengt tatt ikke eksisterer verdi-, interesse- eller maktkonflikter. Derfor trengs det heller ikke dialoger om statusen eller relevansen til ulike kunnskapsformer. Og enda mindre normative dialoger om hvordan samfunnet skal styres. Styringen framstår som naturlig og i det godes tjeneste.

Kanskje er det også derfor samfunnskritikk i Norge stadig vekk karakteriseres som urettferdig, paranoid eller sutrete? Prøv for eksempel å argumentere for at utdanning er oppskrytt og virker dysfunksjonelt for store elevgrupper og egentlig handler mer om oppbevaring enn om læring. Prøv for eksempel å argumentere for at «vanlige mennesker» besitter erfaringskunnskap som gjør dem kompetente på sine områder uavhengig av ekspertråd og akademisk utdanning. Prøv for eksempel å argumentere for at relativt lav oppslutning ved valg er uttrykk for noe annet enn at folk er late og velfødde. Noen gjør det, men opplever ofte å bli parkert utenfor diskursens orden, muligens som representanter for det Hagen kaller «pubertal opposisjonstrang».

Vi er enige i Hagens beskrivelse: Vitenskapen leverer kunnskap som anses som relevant for styringseliten, for eksempel til reformer i pensjonssystemet og helsesektoren. Men når han spør hva det kritiske elementet skulle være i dette spørsmålet, kunne det selvsagt handle om forholdet mellom styringselitens problemforståelse og «den folkelige» og «lokale». Hagen tar for lett på dette forholdet. Er det ikke et demokratiproblem når – og her siterer vi Hagen – : «[f]olkelig forsvar for bestående pensjonsordninger og lokalsykehus overkjøres.»? Det er ikke nok å vise til stemmeurner og valgkamper om en vil ivareta det demokratiske innslaget i norsk samfunnsliv. Det er heller ikke nok å vise til at sammenfall mellom forskning og styringseliters virkelighetsforståelse er uttrykk for samfunnsforskningens relevans og legitimitet.

Det er ikke vår mening at enhver gruppe som er uenig med myndighetene til enhver tid har rett. Hagen synes å tenke innenfor en dikotomi der vi må velge mellom en demokratisk modell med vitenskapelig basert elitestyring fra toppen eller en modell basert på en utrivelig smørje av misnøye, vulgærpopulisme og føleri nedenfra. Det vi etterlyste i artikkelen var en demokratisk modell som gir mulighet for at bearbeidede, kollektive synspunkter fra ulike grupper i samfunnet kan komme bedre til orde i den politiske offentligheten. Det kan være en verdig og relevant oppgave for samfunnsforskningen å utforske mulighetene for dette. Et spørsmål vi gjerne kunne stilt til inspirasjon for den type forskning vi etterlyser, er om ikke velment elitestyring og sutrete kravmentalitet er komplementære posisjoner. Mens forskere konkurrerer om penger til evaluering av Nav-reformen, kunne vi kanskje heller diskutere om misnøyen og kravmentaliteten i befolkningen er elitestyringens og markedstenkningens skyggeside? Dette fordi folk gjøres til mer og mindre fornøyde konsumenter av de tjenestene de får tilbudt av eksperter og institusjoner som hele tiden skal overgå seg selv i måloppnåelser og serviceerklæringer.

I det hele tatt er Nav et godt eksempel på hvordan alliansen mellom forskning, forvaltning og politikk fungerer. Det finnes mye samfunnsforskning med kritiske vurderinger av Nav, men lite som utfordrer grunnleggende problemforståelser i velferdssystemet: Full sysselsetting er en forutsetning for fortsatt økonomisk vekst som igjen er en forutsetning for optimal velferd. Og full sysselsetting er først og fremst en effekt av institusjonell tilrettelegging og bedre kvalifiserte profesjoner innrettet mot den individuelle bruker.1 En alternativ problemforståelse vil kunne være at brukernes problemer handler om deregulering og konkurranseutsetting, kompliserte forhold til arbeidsmarkedets effektivitetskrav, fravær av motiverende sosiale fellesskap for langtidsledige brukere etc. (Wahl 2009; Øvrelid 2007, 2012).

Den første problemforståelsen er innenfor diskursens orden. Den andre holdes utenfor. Ett problem med dette er at viktige spørsmål ikke tematiseres som for eksempel at både brukere og profesjoner får ansvaret for å realisere målsettinger i et regime hvor de har svært liten kontroll med rammebetingelsene. Nav-ansatte styrer ikke arbeidsmarkedet, boligmarkedet, produksjonskravene i næringslivet, brukernes forutsetninger eller velferdspolitiske retningslinjer for å nevne noe. Det gjør heller ikke brukerne, selv om de i større grad enn før gjøres ansvarlige for problemene de har. Samtidig er yrkesutøvernes samfunnsmandat å bøte på dysfunksjonene av alt dette så godt de kan på individuelt brukernivå. Kunne det være et legitimt og viktig prosjekt for samfunnsforskningen å fokusere på dette mandatet i dialog med både ansatte og brukergrupper, gjerne med sikte på å reforhandle det? Vi mener det, men sannsynligheten er nok større for at samfunnsforskningen kommer til å bidra med å reparere det etablerte regimet under motto som «mer av det samme» og «det går seg nok til».

La oss ta noen eksempler fra et annet felt: Politikk for en bærekraftig utvikling og miljøpolitikk. Bregnballes (2005) doktoravhandling konkluderer med at sentrale deler av norsk samfunnsforsk-ning siden midten av 1990-tallet har bidratt til å byråkratisere og avpolitisere arbeidet for en bærekraftig utvikling. Avhandlingen bygger på en treårig casestudie av et delprosjekt innen Bærekraftige lokalsamfunn og på etterfølgende analyser av forskningsprogrammer innenfor miljø og bærekraftig utvikling. Den viser hvordan norsk samfunnsforskning om en bærekraftig utvikling inngår i en samproduksjon med forvaltningen av en teknisk-vitenskapelig kunnskap med vekt på sosialøkonomiske tilnærminger og metoder. Politikk for en bærekraftig utvikling framstilles som lokalt miljøvern, opplysning av konsumenter, private husholdningsendringer og målbare, tekniske tiltak. Strukturelle forhold og globale problemstillinger, inkludert rettferdig fordeling i rom og over tid, er utenfor de dominerende diskursene. Forskningsprogrammene viser liten eller ingen interesse for demokratiske og politiske problemstillinger. Befolkningen konstitueres utelukkende som konsumenter og objekter for styring, og ikke som borgere eller deltakere i sosiale grupper som har kunnskap og verdier som er verdt å høre på (Bregnballe 2005, 2009). Sammenligner vi innholdet i stortingsdokumenter, nasjonale strategier og handlingsplaner og forskningsprogrammet RAMBU, er likhetene ubehagelig store.2

Nå vil Hagen og andre med ham kanskje si at denne forskningen er relevant for norsk miljø- og utviklingspolitikk. Og vi er enige i at den er relevant for eksisterende politikk og styring. Problemet er «bare» at politikken ikke er bærekraftig og ikke tilpasset problemenes omfang. Vi er i dag lengre fra en bærekraftig utvikling enn vi noen gang har vært. Kanskje vi også er enige om dette og kan starte diskusjoner om hvordan samfunnsforskningen kan være et positivt bidrag til det som er nødvendige politiske prosesser og konkrete kursendringer? I en slik diskusjon vil mange sannsynligvis framføre at den norske befolkningen ikke ønsker radikale endringer og at nåværende politikk derfor er den beste og eneste realistiske for øyeblikket. Vi vet imidlertid lite om borgernes vurderinger på dette politikkområdet. Det er hovedsakelig våre snevre sosioøkonomiske egeninteresser som høres i samfunn og forskning.3 Derfor er det vanskelig å vite om nåværende politikk, der hensynet til våre egne etterkommere og til verdens fattige i høy grad er nedprioritert til fordel for eget konsum og økonomisk vekst, har legitimitet.

Ovennevnte casestudie av prosjekt Bærekraftige lokalsamfunn kan imidlertid si noe om dette og bidra til å utfordre utbredte forestillinger om befolkningens verdier og prioriteringer. Studien fulgte gjennom tre år møter og aktiviteter i prosjektet samt 9 av de 54 deltakende familier tett på. Den viste følgende: På tross av at borgerne var invitert inn til «dialoger» og «gjensidige læringsprosesser», ble de behandlet som konsumenter som hadde behov for kunnskap og livsstilsendringer. I intervjuene med borgerne ga de imidlertid uttrykk for å ha meldt seg på prosjektet for å bidra til en langt mer ansvarlig og helhetlig miljø- og utviklingspolitikk som ikke minst innebar en utfordring av eksisterende institusjoner og praksiser. De viste et sterkt engasjement og moralsk ansvar i forhold til miljøspørsmål og global fordeling. Men de opplevde at de ikke ble hørt (og fikk dermed forsterket sitt syn på politikk) og sluttet relativt fort. Den lokale og nasjonale prosjektledelsen viste i sine evalueringer til at prosjektet hadde vært en suksess, men at det hadde vært et problem at lokalbefolkningen var lite engasjerte i miljøproblematikk og globale spørsmål og primært var interesserte i egen familie og økt konsum. Disse evalueringene ble foretatt uten å snakke med deltakerne. De impliserte samfunnsforskerne gjorde heller ikke det. De snakket bare med prosjektledelsen og leste deres planer og delte prosjektledelsens vurderinger. Det var borgerne det var noe galt med. Prosjektet førte til anbefalinger om enda mer vektlegging av opplysning, kartlegging, forskning og instrumentell og administrativ styring framfor demokratiske dialoger. Dette eksemplet kan selvsagt ikke brukes til å si noe generelt om den norske befolkningens verdier og prioriteringer. Men det viser at det eksisterer systemkritiske stemmer blant borgerne som i begrenset grad høres i offentligheten, og som samfunnsforskningen har bidratt til å holde ute.

Det finnes flere norske studier som støtter fortolkningene av en dominans av teknisk-vitenskapelig og administrativ kunnskap på bekostning av normative dialoger og demokratiske og politiske prosesser på dette politikkområdet.4 Men bare noen få forskningsbidrag fokuserer direkte på forskningens rolle. Et eksempel er Asdals (2002) analyse av organiseringen av norsk forskning som konkluderer med at miljøforskning, forskningssystem og miljøpolitikk er så nær sammenknyttet at det er vanskelig å behandle dem separat. Miljøforsk-ningen har forsøkt å unngå å være politisk, og miljø-politikken er vitenskapeliggjort. Andre eksempler finner vi på Forsk-nings-rådets nasjonale konferanse i 1998: Bærekraftig utvikling. Forskningens rolle som premissleverandør. Her problematiserte mange konferanseforedrag og tilhørende kommentarer holdninger og kunnskapssyn innen forskning og forvaltning og argumenterte for å bringe inn andre perspektiver og kunnskapsformer i forskningen, ikke minst borgernes og legfolks.5

Vi synes altså at vi har gode argumenter for en forskning som stiller samfunnskritiske og normative spørsmål, er genuint interessert i vanlige samfunnsborgeres virkelighetsoppfatninger og er mer opptatt av å bidra til et revitalisert demokrati enn til styring. Tiden er for lengst moden. Makt- og demokratiutredningen viste en utbredt mistillit i befolkningen til politikerne og til at legfolks meninger blir hørt og tatt hensyn til. Dette ble trukket fram som et overraskende funn (Strømnes 2003; Østerud, Engelstad og Selle 2003). Og kanskje enda mer overraskende for noen: I lederskapsundersøkelsen i regi av samme Makt- og demokratiutredning kan vi lese dette: «Mens flertallet i befolkningen vil ha økonomisk utjevning, sosial stabilitet og nasjonal kontroll, vil beslutningselitene ha effektivitet, omstilling og internasjonalisering» (NOU 2003:19:60). Hvem ønsker vi å identifisere oss med? Dette er et verdivalg, ikke minst for samfunnsforskere. Til dem som fortsatt frykter at demokratiet trues av folkelige synspunkter og altfor kritisk samfunnsforskning, avslutter vi med følgende ord til trøst: «Jeg er tilbøjelig til at tro, at man lettere kan rose demokratiet ihjel end udrydde det ved kritik» (Koch 1991:9).

Referanser

Andreassen, T. A. & Fossestøl, K. (red.) (2010). NAV ved et veiskille: organisasjonsendring som velferdsreform. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Asdal, K. (2002). Forskningsråd og kunnskapsmakt. I S. Meyer & S. Myklebust (red.), Kunnskapsmakt. Oslo: Gyldendal.

Bregnballe, A. (2005). Når opplysning blir hindring – legfolk og fagfolk i dialog om utviklings- og miljøpolitikk. Doktorgradsavhandling. Oslo: Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Bregnballe, A. (2009). Samfunnsforskning for en bærekraftig utvikling? Nytt Norsk Tidsskrift, 26(2), 153–163.

Døving, R. (2003). De uangripelige: Barn som regjeringsagenter i familien. I I. B. Neumann & O. J. Sending (red.), Regjering i Norge. Oslo: Pax.

Foucault, M. (1991). Governmentality. I. G. Burchell, C. Gordon & P. Miller (red.), The Foucault effect: Studies in governmentality. London: Harvester Wheatsheaf.

Foucault, M. (1995). Seksualitetens historie I. Viljen til viten. Halden: Exil.

Hernes, T., Heum, I., Haavorsen, P. & Saglie, T. (red.) (2010). Arbeidsinkludering: om det nye politikk- og praksisfeltet i velferds-Norge. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Jansen, A.–I. & Mydske, P. K. (1998). Norway: Balancing environmental quality and interest in oil. I K. Hanf & A.-I. Jansen, Governance and environment in Western Europe. Harlow: Addison Wesley Longman.

Koch, H. (1991). Hvad er demokrati?. København: Gyldendal.

Norges forskningsråd (1999a). Bærekraftig utvikling. Forskningens rolle som premissleverandør. I. Panelets anbefalinger. Nasjonal konferanse 26.–27. november 1998. Oslo.

Norges forskningsråd (1999b). Bærekraftig utvikling. Forskningens rolle som premissleverandør. Konferanseforedrag. II. Vedlegg til panelets anbefalinger. Nasjonal konferanse 26.–27. november 1998. Oslo.

Norges forskningsråd (2001). Ramme-betingelser, styringsmuligheter og virkemidler for en bærekraftig utvikling: utredning av og et forslag til et samfunnsvitenskapelig forskningsprogram for miljø og utvikling. Oslo.

NOU 2003:19. Makt og demokrati. Oslo: Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Reitan, M. (2001). Den nye miljøpolitikken og de etablerte institusjonene. I B. S. Tranøy & Ø. Østerud (red), Den fragmenterte staten. Reformer, makt og styring. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Straume, I. S. (2005. Depoliticizing environmental politics: Sustainable development in Norway. I R. Paehlke & D. Torgerson (red.), Managing Leviathan II: Environmental politics and the administrative state. Canada/USA: Broadview Press.

Strømnes, K. (2003). Folkets makt. Medborgerskap, demokrati, deltakelse. Oslo: Gyldendal.

Wahl, A. (2009). Velferdsstatens vekst og fall? Oslo: Gyldendal Arbeidsliv.

Østerud, Ø., Engelstad, F. og Selle, P. (2003). Makten og demokratiet. En sluttbok fra Makt og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal.

Øvrelid, B. (2007). Etikk og brukerretting: frihet og styringsteknikk? Nordisk sosialt arbeid, 27(3), 170–181.

Øvrelid, B. (2012). På sporet av det tapte fellesskap. Kommer i Nytt Norsk Tidsskrift, 29(1).