I forkant av stortingsvalget i 2009 leverte mer enn ti forskjellige analysebyråer politiske meningsmålinger til de største mediene. Variasjonene mellom dem var store. Dette utløste en debatt om hvorvidt man kan stole på meningsmålingene, men også om hvilke effekter disse målingene kan tenkes å ha på politikere og velgere.1 Denne debatten er langt fra ny, men har en tendens til å dukke opp med ujevne mellomrom, gjerne i forbindelse med valg. Årsaken til dette er at saker som omhandler politiske meningsmålinger nå utgjør en vesentlig del av nyhetsdekningen, både i perioder med og uten valg (Waldahl 1995; Brettschneider 1997; Petersson & Holmberg 1998; Patterson 2005; Beyer & Waldahl 2009).

Økningen i rapportering av meningsmålinger skyldes først og fremst utviklingen innenfor politisk journalistikk, hvor løsrivelsen fra partipressen og økt profesjonalisering har skapt et ønske om å bedrive «objektiv» rapportering eller presisjonsjournalistikk snarere enn kun å referere til hva politikere sier eller gjør (Neveu 2002; Rosenstiel 2005). Men meningsmålerne tjener også gode penger på at partiene selv i stadig økende grad bestiller egne målinger. Denne utviklingen har gjort mange opptatt av meningsmålingenes troverdighet og hvorvidt spesielt velgerne lar seg påvirke av partiers frem- eller tilbakegang på de såkalte partibarometrene (Waldahl et al. 2006; Beyer & Waldahl 2009).

Hittil har de fleste studiene, både i Norge og i andre land, dokumentert at mediene i svært liten grad tar hensyn til statistiske feilmarginer når de presenterer resultater fra meningsmålinger. I spørsmålet om velgerne lar seg påvirke, finnes det imidlertid ingen entydige konklusjoner. Det er flere årsaker til at forskerne hittil ikke har klart å påvise klare og direkte effekter på velgerne. Dels skyldes det at flere effekter muligens nuller ut hverandre, men det skyldes også at det forskningsmessig er svært komplisert

å isolere eventuelle meningsmålingseffekter fra andre vel så sentrale faktorer. Det er likevel grunn til å tro at meningsmålingene i alle fall kan ha betydelige indirekte effekter dersom sentrale aktører tror de er viktige.

Selv om det altså finnes mye forskning på hvordan meningsmålinger – og da spesielt partibarometre – kan påvirke velgerne, har spørsmålet om hvordan målingene påvirker politikere og journalister hittil blitt oversett. Forskningen har også stort sett ignorert de såkalte valgomatene, som og kan påvirke velgernes stemmegivning. Et viktig bidrag til forskningslitteraturen vil derfor være å få innsikt i hvordan sentrale politiske aktører vurderer meningsmålingene, valgomatene og mulige effekter av disse. Formålet med denne artikkelen er derfor å undersøke om norske journalister og politikere har i) tiltro til meningsmålingene og valgomatene som presenteres, og ii) hvilken innflytelse de tror meningsmålingene og valgomatene har på velgere og politikere.

Det er viktig å merke seg at meningsmålinger i dagligtalen henviser til målinger av opinionens oppfatning i spesielle saker, opinionens oppfatning av ulike politikere (som partiledere, statsministerkandidater eller ministre) og såkalte partibarometer som måler partienes popularitet, eller velgernes stemmeintensjon ved valg. På enkelte punkt er det imidlertid viktige forskjeller mellom disse ulike typene av politiske meningsmålinger. Der det er spesielt relevant vil det derfor bli presisert i teksten om problemene, den tidligere forskningen eller analyseresultatene gjelder for meningsmålinger generelt eller om det kun dreier seg om spesielle typer målinger. Data er hentet fra en spørreundersøkelse som ble gjennomført blant politiske journalister og stortingsrepresentanter våren 2007. I denne undersøkelsen skilles det ikke mellom ulike typer målinger. Likevel vil noen spørsmål gjelde for målinger generelt, mens andre er mest aktuelle for partimålinger.

Meningsmålingenes rolle i den demokratiske offentligheten

Siden George Gallup lanserte den første representative meningsmålingen, har bruken av slike målinger blitt kraftig kritisert, men også fått dedikerte tilhengere. Mens tilhengerne mener at målingene gir viktig informasjon til så vel politikere som vanlige velgere, er kritikerne ofte oppgitt over mengden av og mangelen på kvalitet på målingene som presenteres.

Det er imidlertid liten tvil om at meningsmålingene representerte en liten revolusjon da de først kom (Petersson & Holmberg 1998; Moon 1999). De aller første målingene fant sted i USA og var lokale prøvevalg gjennomført av lokale aviser. I 1916 ble den første nasjonale undersøkelsen gjennomført, da det populære ukemagasinet Literary Digest sendte ut millioner av postkort og telte svarene de fikk inn. På denne måten spådde de både Woodrow Wilson sin seier og utfallet av de påfølgende fire presidentvalgene. I 1936 gikk imidlertid ikke spådommen like bra til tross for et utvalg på hele 2,3 millioner lesere. Problemet lå i at leserne til Literary Digest stort sett var relativt rike amerikanere som hadde republikanske sympatier, men ukemagasinet var ikke oppmerksom på denne feilkilden. Parallelt med dette gjennomførte George Gallup en mye mindre undersøkelse, som var vitenskapelig basert og tuftet på et demografisk representativt utvalg. Basert på denne undersøkelsen slo han fast at Roosevelt kom til å vinne en overlegen seier, og dette var begynnelsen på en

omfattende utbredelse av politiske meningsmålinger.

Meningsmålingens nære kobling til mediene og pressen tok imidlertid ikke slutt ved Literary Digest sin fiasko og Gallup sin suksess. Snarere tvert imot. For mediene ble meningsmålingene etter hvert et viktig redskap i overgangen fra partipressen til en mer uavhengig og selvstendig presse. I det som gjerne kalles den tredje fasen eller generasjonen av politisk journalistikk (Bjørklund 1991; Østbye 1997; Neveu 2002; Jenssen & Aalberg 2007; Waldahl 2007), øker journalistenes selvbevissthet og aversjon mot å fungere som «mikrofonstativ» for politiske partier eller andre eliter. Det som har blitt beskrevet som en økende profesjonalisering av journalistene, førte blant annet til at mediene i større grad la vekt på «objektive fakta og data» (Petersson 1994; Neveu 2002). I dette lå det at de heller ville vise hva befolkningen mente enn å nøytralt referere til hva partier og politikere sa og gjorde. Idealet for journalistene var å være en selvstendig aktør i form av en kritisk ekspertise som på vegne av folket stilte kritiske spørsmål til alle politikere (Neveu 2002). Ved å benytte meningsmålinger mente man at man løftet frem folkets mening og snakket på vegne av vanlige folk, samtidig som man lettere kunne ivareta rollen som vakthund overfor mennesker med makt (Gollin 1980; Ladd 1980; Lavrakas & Traugott 2000; Strömbäck 2009a). En annen fordel ved å bruke meningsmålinger var også at man antok at det økte spenningen og interessen for å følge stoff om valgkamp i mediene (Iyengar et al. 2004).

Parallelt med journalistenes profesjonalisering og påfølgende økte interesse for meningsmålinger har det også foregått en profesjonalisering av politiske partier som kampanjeorganisasjoner (Farrell & Webb 2000). Et sentralt aspekt ved partienes profesjonaliserte rolle som kampanjeorganisasjon er at også de i økende grad bestiller og bruker meningsmålinger i sitt strategiske arbeid (Farrell & Webb 2000; Gibson & Römmele 2001, 2009; Strömbäck 2009b). Strömbäck finner at alle de svenske partiene bestilte egne meningsmålinger i forkant av det svenske riksdagsvalget i 2006, selv om omfanget varierer. Det finnes ikke noen tilsvarende norsk oversikt, men det er all grunn til å tro at også norske partier i økende grad selv tar initiativ til og aktivt bruker meningsmålinger når kampanjer og strategier skal planlegges. I alle fall har også den norske valgkampen blitt mer profesjonalisert, og partienes kampanjebudsjett har økt betraktelig (Karlsen og Narud 2004; Karlsen 2010). Farrell og Webb (2000) viser i sin undersøkelse at det er en åpenbar sammenheng mellom det budsjett partier har til rådighet og i hvor stor grad de benytter seg av meningsmålinger. Ikke overraskende er det de mest ressurssterke partiene som i størst grad bestiller egne målinger. Dette mønsteret stemmer også med Strömbäck sin studie fra Sverige, der de tre minste partiene, Kristdemokraterna, Vänsterpartiet og Miljöpartiet, i mindre grad bestilte egne meningsmålinger (Strömbäck 2009b:110). Sannsynligvis skyldes dette utelukkende finansielle årsaker og ikke at noen partier har mindre tro på meningsmålinger som nyttig verktøy.

Uansett om det er troen på meningsmålingens demokratiske potensial eller andre og mer strategiske årsaker som ligger bak, har det i alle fall funnet sted en formidabel økning i medienes og partienes bruk av meningsmålinger og partibarometre. I USA viste Traugott

(2005:644) at det i amerikansk presse har vært en økning på om lag 900 prosent fra 1984 til 2000. I Tyskland og Sverige har også økningen vært dramatisk (Brettschneider 2008; Petersson & Holmberg 1998; Strömbäck 2009a). For Norges del har Tønsager (2001:56) dokumentert at i alle fall Dagbladets og Aftenpostens valgkampdekning i mye større grad nå består av rapporter fra ulike opinionsundersøkelser. Mens det i 1965 kun ble presentert sju artikler som omhandlet ulike meningsmålinger, presenterte de to avisene til sammen 139 artikler basert på opinionsundersøkelser i 1997. Det er med andre ord grunn til å fastslå at medienes bruk av meningsmålinger har økt betydelig i omfang.

Det er ikke alle som synes dette er en positiv utvikling. Noen er kritiske til meningsmålinger som sådan og mener at de først og fremst tjener interessene til politikere og medier snarere enn folket (Bourdieu 1979). Andre er kritiske til at opinionsmålingene gir noen fasit på hva folket egentlig mener, og hevder at disse målingene går på bekostning av oppmerksomhet rettet mot ulike organisasjoner som også representerer forskjellige deler av folkemeningen, slik som parlamentet, partier, interesseorganisasjoner og lignende (Salmon & Glasser 1995; Herbs 1995; Lewis 1999). Størsteparten av kritikken er imidlertid knyttet til omfanget og måten meningsmålingene blir presentert på i mediene (Patterson 1993, 2005; Cappella & Jamieson 1997; Bauman & Lavrakas 2000; Bogart 2000; Bishop 2005).

Ett av problemene med medienes økte bruk av meningsmålinger, og da spesielt popularitetsmålinger og partibarometre, er at politisk substans nedprioriteres til fordel for spill og strategiaspektet ved politikken (Broh 1980; Cappella & Jamieson 1997). For mediene bruker ikke meningsmålingene først og fremst til å belyse hva befolkningen mener om ulike dagsaktuelle saker. Snarere vies de aller fleste målinger til såkalte partibarometre, der befolkningen blir spurt hvilket parti de ville ha stemt på hvis det var valg i morgen. Dette gjør at den politiske dekningen blir preget av «veddeløpsjournalistikk», om hvem som leder og hvem som taper, snarere enn om hvem som har de beste eller dårligste løsningene på samfunnets ulike utfordringer. Når fokus rettes mot kandidaters popularitet eller hvor stort forsprang enkelte partier har foran andre, flyttes fokus bort fra de viktige politiske sakene (Patterson 2005; Aalberg & Brekken 2007; Strömbäck 2009a). Flere mener også at det å vinkle politikk som spill snarere enn som en debatt om viktige saker fører til politisk mistillit og kynisme (Cappella & Jamieson 1997; de Vreese & Elenbaas 2008).

Representanter fra meningsmålingsbyråene så vel som opinionsforskere vet imidlertid godt at måten disse undersøkelsene gjennomføres på kan ha stor innvirkning på resultatet. Derfor er det utarbeidet visse kriterier knyttet til hvordan medier og andre bør publisere resultatet fra slike målinger (Beyer & Waldahl 2009; Strömbäck 2009a). Selv om det er tvilsomt at publikum flest er i stand til å metodisk vurdere kvaliteten på en meningsmåling, er det likevel en generell enighet om at målingers troverdighet og verdi avhenger av måten disse blir presentert på. Det er blant annet etablert en internasjonal standard for hvilken type informasjon som bør følge slike resultater. 2 I Norge har «Vurderingskomiteen for meningsmålinger om samfunnsspørsmål» også utformet krav som Norsk markedsanalyseforening anbefaler ved presentasjon av meningsmålinger. Men

forskningen har hittil gjennomgående avdekket at mediene i svært liten grad følger disse kravene eller anbefalingene (Brettschneider 1997; Welch 2002; Ferguson & de Clercy 2005; Beyer & Waldahl 2009; Strömbäck 2009a).3

Men hva betyr det at mediene i liten grad tar hensyn til feilmarginer og andre kriterier når de presenterer resultater fra partibarometrene? Med tanke på de nyhetskriterier journalistene jobber etter, er det for eksempel lett å se at mange partibarometre neppe ville kvalifisert til å bli nyheter om man forholdt seg til de formelle retningslinjene. Men å ta forbehold om feilmarginer, utvalgsstørrelse eller hvem som bestilte målingen, gir ikke store overskrifter. Det burde likevel være i både meningsmålingsbyråenes og medienes interesse å gi slik bakgrunnsinformasjon, når man vet hvor lett det er å manipulere og misbruke slike meningsmålinger (Bishop 2005). Når de fleste medier likevel unnlater å innformere om feilmarginer, spørsmålsformuleringer og utvalgskriterier, er det derfor problematisk fordi det fort kan føre til at både journalister, lesere og seere tolker resultatene feil (Beyer & Waldahl 2009; Strömbäck 2009a).4 Hva som er mest problematisk, varierer imidlertid mellom ulike typer målinger. For eksempel er spørsmålet om feilmarginer og statistisk usikkerhet ofte størst i forbindelse med partibarometre, mens ordlyd og ledende spørsmål kan ha stor innvirkning på målinger av politiske stridsspørsmål.5 Uansett, når man unnlater å henvise til viktig bakgrunnsinformasjon eller hvis tilsynelatende like målinger viser til dels svært store sprik, kan det også gå ut over målingenes og analysebyråenes troverdighet.

En annen hovedbekymring i debatten om medienes (og partienes) økte bruk av meningsmålinger er hvorvidt folk lar seg påvirke av målingene. Er det slik at medienes presentasjon av det som hevdes å være folkemeningen gjør at velgerne endrer standpunkt og skifter mening? Ifølge Elisabeth Noelle-Neumann (1974) sin teori om taushetsspiralen er det slik. Noelle-Neumann var inspirert av sosialpsykologen Salomon Asch (1951) sine eksperimentstudier der folks tilbøyelighet til å følge flertallsoppfatninger ble testet. Forsøkspersoner ble plassert i grupper der de andre hadde fått beskjed om å svare feil på helt enkle spørsmål. Asch fant at forsøkspersonene også tenderte til å svare det samme som resten av gruppen på tross av at de visste de svarte feil. Dette funnet førte til en teori om at folk misliker å stå alene med sine vurderinger og standpunkter. Senere har det også dukket opp andre teorier knyttet til dette. Den kanskje mest kjente er teorien om en såkalt medvindseffekt (bandwagoneffekt) (Marsh 1985) som i stor grad er inspirert av Noelle-Neumann sine tanker om en taushetsspiral, men som først og fremst gjelder partimålinger og i mindre grad målinger av saksstandpunkt. Kort fortalt går teorien ut på at folk ønsker å være på den vinnende siden, og at et parti i fremgang derfor trekker til seg usikre velgere som blir påvirket til å stemme på det partiet som er i størst fremgang for øyeblikket. Medvindseffektens motsats kalles vanligvis underdogeffekter og viser til situasjoner der partier som har motgang i opinionen får økt støtte pga. sympati hos velgerne (Waldahl et al. 2006:14). Dette kan tenkes å skje ved at det mobiliseres ekstra kampvilje blant velgerne som ikke har gjort seg opp en mening. I motsetning til teorien om medvindseffekter er det i disse tilfellene den svake parten som tjener på påvirkning fra opinionen (Donsbach

2001:22). Andre har også vært bekymret for hvorvidt publiserte målinger kan påvirke graden av taktisk stemmegivning eller nivået på den politiske deltakelsen. For eksempel ved at publikum antar at resultatet er gitt på forhånd.

Disse mulige effektene på velgernes partisympati og stemmegivning er noe av årsaken til at flere land har innført restriksjoner på måten mediene kan publisere partimålinger på i forkant av valg. I svært mange land rapporteres det om restriksjoner i en til sju dager før et valg avholdes, men noen har også restriksjoner i så mye som 30 dager før valg (Waldahl et al. 2006:44). Norge har ingen forbud mot gjennomføring av slike målinger forut for valg, men det finnes en bestemmelse i valgloven som tilsier at undersøkelser som er gjennomført på den dagen eller de dager hvor valget foregår ikke kan offentliggjøres før etter at valglokalet er stengt. Spørsmålet om en sperre mot offentliggjøring gjelder først og fremst partimålinger. Forbud mot undersøkelser som måler opinionens standpunkt i spesielle saker er lite relevant, med mindre saken skal avgjøres gjennom folkeavstemning.

En gjennomgang av eksisterende forskning på dette feltet gir imidlertid ingen entydige resultater når det gjelder i hvilke situasjoner ulike effekter vil oppstå, hvor sterke de er og om det i det hele tatt dreier seg om slike effekter (McAllister & Studlar 1991; Petersson & Holmberg 1998; Waldahl et al. 2006; Beyer & Waldahl 2009). Delvis skyldes dette at slike fenomener er sammensatte og komplekse. Ikke minst fordi det er vanskelig å isolere effekten av meningsmålinger og andre typer mediestoff, og at det er ikke lett å si i hvilken retning effektene egentlig virker. Kanskje er det slik at både medvindseffekter og underdogeffekter virker inn samtidig, men at de slår hverandre i hjel. En gjennomgang av opinionsutviklingen i forkant av de norske stortingsvalgene fra 1993 til 2001 viser ingen tydelige effekter (Waldahl et al. 2006:42). Snarere konkluderer forskerne med at frykten for selvforsterkende effekter som følge av partibarometre synes å være sterkt overdrevet. Også hvis vi ser på internasjonal forskning forblir spørsmålet ubesvart. Waldahl, Beyer & Aardal antyder imidlertid at indirekte effekter kan forekomme:

De endringer som skjer med hensyn til partiets oppslutning i løpet av en valgkamp, og særlig i innspurten av valgkampen, må i større grad forklares ut fra valgets kontekst enn at meningsmålingene påvirker velgerne direkte. Dette forhindrer likevel ikke at målingene kan spille en betydelig rolle når det gjelder mediedekningen og situasjonen innad i partiene (Waldahl et al. 2006:42).

Målingene kan med andre ord påvirke journalistene, og de kan påvirke politikerne. Det er for eksempel ikke usannsynlig at journalister og pressen lar resultatet av partibarometre legge føringer for hvordan de dekker valgkampen, slik at partier i fremgang får mer positiv omtale osv. Det kan også tenkes at partienes strategier, glød og innsatsvilje vil kunne påvirkes av de mange målingene. Petersson og Holmberg (1998:152) viser blant annet til hvordan Folkpartiets leder gikk av med den begrunnelsen at hun ikke hadde klart å heve partiets popularitet på partimålingene. På samme måte tok nok Arbeiderpartiet hensyn til målingene de selv hadde bestilt hos Synovate MMI da de våren 2007 erklærte at Arbeiderpartiet var blitt Norges ledende parti på miljøvern (Aas 2007; Aalberg 2008).

Formålet med den empiriske delen av denne artikkelen er derfor å undersøke

hvordan journalister og politikere oppfatter meningsmålingenes troverdighet og hvilken innflytelse de tror meningsmålingene har på velgeres og politikeres atferd. Selv om det er gjennomført en del studier om måten mediene presenterer meningsmålinger på og hvorvidt velgerne lar seg påvirke av disse, er det så vidt jeg vet ikke gjennomført undersøkelser som studerer hvordan journalistene og politikerne selv forholder seg til slike målinger. På samme måte er valgomatenes rolle stort sett blitt ignorert av valg- og medieforskere, selv om det har vært en stor økning i utbredelsen og bruken av slike undersøkelser. Basert på gjennomgangen av tidligere forskning er det likevel grunn til å forvente at:

  • Både journalister og politikere har svært høy tiltro til meningsmålinger.

  • Både journalister og politikere vil tro at velgerne lar seg påvirke av meningsmålinger.

  • Det vil være forskjeller mellom de to gruppene når det gjelder vurderingen av hvordan i) mediene bruker meningsmålinger og ii) hvordan politikere bruker meningsmålinger.

Det er ikke grunnlag for å sette frem forventninger om valgomatene, siden dette i all hovedsak hittil er et uutforsket felt.

Data

Data er hentet fra en spørreundersøkelse som ble gjennomført blant politiske journalister og stortingsrepresentanter våren 2007 (Se Aalberg & Jamtøy 2008). Denne undersøkelsen var del av et internasjonalt prosjekt og ble ikke designet spesielt med tanke på å studere problemstillingen i denne artikkelen. Datasettet, som derfor må betraktes som sekundærdata, inkluderer likevel en rekke variable som kan hjelpe oss å besvare problemstillingen.6

Undersøkelsen ble gjennomført som en webundersøkelse hvor alle medlemmer av det norske Storting og journalister som jobber med norsk politikk ble kontaktet per e-post 13. februar 2007 med en invitasjon til å delta i undersøkelsen. Her ble de bedt om å følge en link til en internettside og fylle ut et webbasert spørreskjema. Hver deltaker fikk en unik personlig kode, som skulle sikre at hver deltaker kun svarte én gang på undersøkelsen. Samtidig gjorde denne fremgangsmåten oss i stand til å følge med på hvilke personer som hadde svart, og hvilke vi burde sende en ny påminnelse til. To påminnelser ble sendt ut, en i februar og en i april. Datainnsamlingen ble avsluttet 30. april 2007.

Undersøkelsen blant stortingsrepresentantene ble gjennomført i forståelse med Stortingets presidentskap, og av de 169 stortingsmedlemmene valgte 87 å svare på spørreskjemaet. Dette innebærer en svarprosent på 51,5 prosent. Det kan betraktes som tilfredsstillende tatt i betraktning våre respondenters svært travle arbeidsdager, men også sammenlignet med tilsvarende spørreundersøkelser blant befolkningen for øvrig.

Det er ikke store og systematiske skjevheter i utvalget sammenlignet med populasjonen. Alle partier er representert og gjenspeiler i all hovedsak partiets størrelse i Stortinget. Blant respondentene fordeler partitilknytningen seg slik: Sosialistisk Venstreparti 10 prosent, Arbeiderpartiet 32 prosent, Senterpartiet 6,9 prosent, Kristelig Folkeparti 4,5 prosent, Venstre 4,6 prosent, Høyre 14,9 prosent og Fremskrittspartiet 26,4 prosent. Dette betyr at Frp og SV er svakt overrepresentert, mens KrF til en viss grad er underrepresentert, sammenlignet

med den faktiske fordelingen på Stortinget i 2007.7

Utvalget av norske politiske journalister er ikke like enkelt å avgrense, både fordi det ikke finnes noe eget tilgjengelig register over politiske journalister, men også fordi oppgaven med å dekke politikk kan rullere mellom ulike journalister innad i redaksjoner. Noen journalister kan også ha i oppgave å dekke politikk i tillegg til andre stoffområder uten at de dermed har tittelen politisk journalist. På den nasjonale mediearenaen har journalistene mer spesifikke roller avgrenset til ulike fagområder enn det man har i en del regionale og lokale medier. Utvalget av norske politiske journalister i denne undersøkelsen har derfor bestått av journalister med tittelen «politisk journalist» i nasjonale og regionale medier, men også journalister i regionale og større lokalmedier som av og til dekker politiske forhold. Oversikt over navnelister på de aktuelle journalistene ble innhentet ved å kontakte de aktuelle mediene (lokalaviser med mindre enn 10 000 i opplagstall ble ikke inkludert i denne undersøkelsen). Det totale utvalget av journalister var 399 personer, og 228 av disse svarte på spørreskjemaet. Dette innebærer en svarprosent på 57,1 prosent.8 For ytterligere dokumentasjon om bakgrunn og gjennomføring av denne studien se Aalberg og Jamtøy (2008).

Resultater

Som gjennomgangen av tidligere forskning viste, kan det være ulike problemer knyttet til forskjellige typer målinger. Likevel benyttes ofte samlebetegnelsen «meningsmålinger» både i dagligtalen, i mediene og blant opinionsforskere (se blant annet Waldahl m.fl. 2006). I spørreundersøkelsen som ble gjennomført blant de norske stortingsrepresentantene og journalistene ble også en slik generell samlebetegnelse brukt, og det er ikke skilt mellom ulike typer målinger. Derfor kan det ikke utelukkes at noen av respondentene kun har tenkt på partibarometre når de har svart på undersøkelsen, mens andre har tenkt på undersøkelser som også måler saksstandpunkt, partileders popularitet osv. Resultatene fra undersøkelsen gir oss likevel et godt og første innblikk i hvordan norske politikere og journalister vurderer meningsmålingenes troverdighet og innflytelse på et generelt grunnlag.

I spørreundersøkelsen ble det stilt fire spørsmål som sier noe om meningsmålingenes troverdighet. Disse er presentert i tabell 1. Ikke overraskende sier et stort flertall (over 70 prosent) at de følger svært interessert med når en avis eller TV-kanal presenterer resultatet av en ny politisk meningsmåling. Svært få, henholdsvis seks og ni prosent av politikerne og journalistene, opplyser at de ikke er spesielt interessert i disse målingene. Tallene viser også at det ikke eksisterer noen klare forskjeller mellom de to gruppene når det gjelder hvor interessert de er i disse resultatene. Oppmerksomheten som rettes mot meningsmålingene må altså sies å være svært høy og omtrent lik i de to gruppene.

Oppfatninger om meningsmålingenes troverdighet. Prosent

 PolitikereJournalister
Hvis en avis eller TV-stasjon presenterer resultatet av en ny politisk meningsmåling, følger jeg svært interessert med A
Uenig69
Både og2218
Enig7372
Meningsmålinger gir et godt bilde på hva folk flest mener B
Uenig89
Både og3717
Enig5574
Meningsmålinger er ofte ikke til å stole på C  
Uenig2046
Både og5130
Enig2924
Måten media presenterer meningsmålinger, er ikke til å stole på D
Uenig2649
Både og4234
Enig3217
   
Minste N74194
A: (X2 = 1,34 (df 2), P=.51). B (X2 = 11,69 (df 2), P=.00). C (X2 = 15,68 (df 2), P=.00). D (X2 = 13,95 (df 2), P=.00).

Vi finner imidlertid tydelige og signifikante forskjeller mellom de to gruppene når det gjelder deres vurdering av målingenes kvalitet. Selv om et flertall av de spurte stortingsrepresentantene og de politiske journalistene tror at meningsmålinger gir et godt bilde på hva folk flest mener, er politikerne langt mer kritiske. Mens 74 prosent av journalistene er enig i at slike undersøkelser gir et godt bilde på hva folk flest mener, er det bare 55 prosent av politikerne som er enig i påstanden. En betydelig andel av stor-

tingsrepresentantene ser altså ut til å være oppmerksomme på at kvaliteten på slike målinger kan variere, og at det kan være store forskjeller fra meningsmåling til meningsmåling.

Dette mønsteret blir bekreftet av svarene på spørsmålet om slike undersøkelser er til å stole på. Både stortingsrepresentantene og journalistene ble bedt om å angi hvor enig eller uenig de var i påstanden «Meningsmålinger er ofte ikke til å stole på». Blant journalistene er de fleste uenig i denne påstanden. 46 prosent er uenig, mens kun 24 prosent er enig i at man ofte ikke kan stole på resultatene av slike undersøkelser. Svarene som stortingsrepresentantene gir er mer nyanserte, men langt flere setter spørsmålstegn ved troverdigheten til disse meningsmålingene. Flest (51 prosent) velger midtkategorien og antyder dermed at det kan variere fra måling til måling, 29 prosent sier seg enig i at meningsmålinger ofte ikke kan stoles på, mens kun 20 prosent er uenig i påstanden.

Tidligere forskning har antydet at noe av problemet ligger i måten mediene presenterer og tolker resultatene av meningsmålingene på. Men det ser ikke ut til at noen av gruppene i denne undersøkelsen mener at det først og fremst er medienes presentasjonsform som er problemet. For noen flere, 26 prosent av politikerne og 49 prosent av journalistene, sier seg uenig i påstanden «Måten media presenterer meningsmålinger på er

ikke til å stole på». Tallene som presenteres i tabell 1 viser imidlertid at det likevel er signifikant forskjell på hvordan de to gruppene vurderer medienes måte å håndtere målingene på. Ikke overraskende er det færre journalister som sier seg enig i at problemet ligger i medienes presentasjon snarere enn i målingene som sådan (henholdsvis 17 versus 24 prosent). Blant stortingspolitikerne er det noen flere som mener at man ikke kan stole på medienes presentasjonsform enn at man ikke kan stole på meningsmålinger som sådan (henholdsvis 32 versus 29 prosent).

Så langt kan vi altså slå fast at meningsmålingene vies stor oppmerksomhet både blant politikere og journalister i Norge. Journalistene har også svært høy tillit til disse målingene, mens politikerne er noe mer skeptiske. I så måte kan vi si at politikernes oppfatning av målingene i større grad stemmer overens med det mange forskere har gitt uttrykk for. Men det er ikke bare kvaliteten på målingene mange har vært bekymret for. En annen utfordring har vært knyttet til hvorvidt meningsmålingene kan ha utilsiktede og uheldige effekter blant annet på velgerne. I tabell 2 presenteres resultater som antyder hvorvidt de to gruppene mener at meningsmålingene har innflytelse på velgere og politikere.

Selv om norsk og internasjonal forskning ikke har klart å dokumentere noen entydige resultater når det gjelder hvorvidt medvindseffekter eller lignende eksisterer, synes de fleste politikere og journalister i Norge å være overbevist om de gjør det. Et overveldende flertall på henholdsvis 73 og 74 prosent sier seg enig i påstanden «Meningsmålinger har innflytelse på velgernes stemmegivning». Bare fire prosent er uenig. Den politiske eliten og de politiske journalistene tror med andre ord at velgerne lar seg påvirke av de mange meningsmålingene som presenteres i forkant av valg.

I de senere årene har det også dukket opp en rekke «valgomater» på medienes ulike nettsteder. Selv om valgomatene på ingen måte kan betraktes som representative meningsmålinger, er de undersøkelser som måler folks meninger. Disse undersøkelsene fungerer slik at den enkelte velger ved å svare på en rekke spørsmål om norsk politikk får svar på hvilket parti som best representerer velgerens synspunkter. Vi har sett at det er store forskjeller også mellom disse undersøkelsene, og at hvilket parti man tilsynelatende sympatiserer med kan varierer fra valgomat til valgomat – igjen avhengig av kvaliteten på undersøkelsen. Det er ikke gjort mye forskning på effektene av slike valgomater, men en studie fra Belgia viser at deltakere i undersøkelser som på norsk har blitt kalt «Test din stemme» faktisk blir påvirket av resultatet, og at dette påvirker stemmegivningen deres. Disse effektene

Oppfatninger om meningsmålingenes innflytelse. Prosent

 PolitikereJournalister
Meningsmålinger har innflytelse på velgernes stemmegivning A
Uenig44
Både og2322
Enig7374
TV-program som «Test-din stemme» (NRK) har stor innflytelse på velgernes stemmegivning B
Uenig4643
Både og4842
Enig65
Å gjøre det bra i meningsmålinger er en fordel for partiet C
Uenig01
Både og64
Enig9495
Politikere tar hensyn til meningsmålinger når de tar politiske avgjørelser D
Uenig289
Både og3116
Enig4175
Politikere tar hensyn til meningsmålinger når de bestemmer valgkampstrategi E
Uenig161
Både og2011
Enig6488
   
Minste N87228
A: (X2 = 0,36 (df 2), P=.83). B: (X2 = 0,79 (df 2), P=.80). C: (X2 = 0,86 (df 2), P=.65). D: (X2 = 95,94 (df 2), P=.00). E: (X2 = 33,91 (df 2), P=.00).

var imidlertid ikke spesielt store i den forstand at det dramatisk endret valgresultatet som sådan, men det var tydelig at noen partier vant velgere på basis av denne testen mens andre partier tapte stemmer. Det er også interessant at forskerne fant klare inkonsekvenser mellom hvordan folk selv opplevde at effekten av disse testene var og den effekten testen faktisk hadde på deres egen stemmegivning (Walgrave et al. 2008). Den belgiske studien dokumenterer også at det er store forskjeller i kvaliteten på disse valgomatene. Fordi utvalget av og typen av spørsmål i stor varierer mellom de ulike valgomatene, gir de også ofte ulike råd om hvilket parti man bør stemme på (Walgrave et al. 2009).

 

Blant politikere og journalister i Norge er det imidlertid svært få som tror at valgomater som «Test din stemme» på NRK har stor innvirkning på velgernes stemmegivning. Bare fem–seks prosent sier seg enig i dette. En betydelig større andel indikerer riktignok at slike tester av og til kan ha en effekt, men like mange sier seg helt uenig i påstanden om at «TV-program som ‘Test-din stemme’ (NRK) har stor innflytelse på velgernes stemmegivning». Så mens meningsmålingene oppleves som relativt mektige og innflytelsesrike9 på folks stemmegivning, ser det ut som om valgomatene blir oppfattet som ren underholdning av de fleste.10 Basert på den belgiske undersøkelsen er det grunn til å tro at slike tester ikke er fult så «uskyldige» som norske politikere og journalister ser ut til å tro, men på dette feltet trengs det betydelig mer forskning før vi kan slå fast den egentlige effekten slike tester kan ha på velgernes stemmegivning.

Politikere og journalister er altså skjønt enige om at meningsmålinger har innflytelse på velgernes stemmegivning. Dermed er det kanskje enda større grunn til å tro at meningsmålingene også i stor grad vil påvirke det indre liv i de politiske partiene. I dette spørreskjemaet ble de to gruppene bedt om å svare på tre

spørsmål som gikk på hvordan partiene kan bli påvirket av meningsmålingene. I det første blir de bedt om å si hvor enig eller uenig de er i påstanden «Å gjøre det bra i meningsmålinger er en fordel for partiet». Nesten alle sier seg enig i denne påstanden. Svarene på dette spørsmålet kan videre tyde på at nesten ingen tror at såkalte underdogeffekter virker inn, men at innflytelsen først og fremst finner sted i form av medvindseffekter. I dette spørsmålet er det heller ingen forskjell i måten politikere og journalister svarer på.

Når det gjelder hvorvidt de to gruppene tror målingene påvirker politiske avgjørelser eller strategier, er det imidlertid betydelige og signifikante forskjeller mellom politikernes og journalistenes vurdering. Riktignok mener et flertall i begge grupper at partiene lar seg påvirke av resultatet fra meningsmålingene, men journalistene er mye mer overbevist om at en slik påvirkning finner sted. Blant journalistene sier 75 prosent seg enig i påstanden «Politikere tar hensyn til meningsmålinger når de tar politiske avgjørelser» mens kun 41 prosent av de spurte stortingspolitikerne sier seg enig i dette. Det er likevel langt flere som er enig enn det er politikere som er uenig i påstanden.11 At meningsmålinger betyr ekstra mye i forbindelse med valgkamp, går frem av svarene på spørsmålet om politikere tar hensyn til meningsmålinger når de bestemmer valgkampstrategi. 88 prosent av journalistene og 64 prosent av politikerne er enig i at meningsmålingene legger klare føringer for hvordan partiet legger opp sin strategi foran valg.

Det er ikke overraskende at politikere er mer skeptiske til å innrømme at de lar seg påvirke av meningsmålingene, i alle fall i forhold til politiske avgjørelser. Dels kan dette skyldes at få ønsker å bli beskyldt for å være populistiske, men forskjellen mellom politikernes og journalistenes vurdering kan også knyttes til det som i faglitteraturen blir omtalt som en «tredjepersonseffekt» (Davison 1983). Tesen om tredjepersonseffekter viser til at folk gjerne mener at andre blir påvirket, men ikke en selv. Med bakgrunn i dette er det for eksempel stor sannsynlighet for at dersom begge gruppene ble spurt om resultatet fra meningsmålinger legger føringer for hvordan norske medier dekker valgkampen, ville flere politikere enn journalister ha sagt seg enig i denne påstanden. Men et slikt spørsmål er dessverre ikke inkludert i undersøkelsen.

Både politikere og journalister tror altså at meningsmålingene har en klar innvirkning både på velgerne og på partienes avgjørelser og strategier. Når meningsmålingene blir vurdert å være såpass mektige, hvilke konsekvenser bør dette få? Tidligere så vi at flere land har innført klare restriksjoner i offentliggjøring av meningsmålinger, og da spesielt partibarometre i forkant av valg. Ifølge tabell 3 er det ingenting som tyder på at den politiske eliten eller journalistene ønsker å innføre strengere restriksjoner i Norge. Ikke overraskende er det først og fremst journalistene som er imot et forbud mot å presentere resultater fra meningsmålinger rett før valg. 82 prosent er mot et slikt forbud, mens kun sju prosent mener vi bør innføre et slikt forbud også i Norge. Et flertall av politikerne (66 %) er også imot et slik forbud, men her er det langt flere (24 %) som åpner for at det bør bli forbudt å presentere resultater fra meningsmålinger i løpet av valgkampen.

Igjen ser vi at valgomater oppleves som mindre «farlig». Kun én prosent mener at programmer som «Test din stemme» bør forbys.

Konsekvenser av meningsmålingenes antatte innflytelse. Prosent

 PolitikereJournalister
Det bør bli forbudt å presentere resultater fra meningsmålinger rett før valg A
Uenig6682
Både og1011
Enig247
TV-program som «Test din stemme» bør bli forbudt B
Uenig6664
Både og3336
Enig11
Minste N74194
A: (X2 = 77,88 (df 2), P=.00). B: (X2 = 0,89 (df 2), P=.82).

Vurdering av forbud før valg, etter partistørrelse. Prosent

Små partier (SV, SP, KrF, V)Store partier (AP, H, Frp)
Det bør bli forbudt å presentere resultater fra meningsmålinger rett før valg A
Uenig5072
Både og013
Enig5015
N2054
A: (X2 = 11,11 (df 2), P=.00).

Her er det imidlertid en viss forskjell i måten spørsmålene er stilt på som kan virke inn på svarfordelingen. Mens det i spørsmålet om forbud mot meningsmålinger kun dreier seg om et forbud mot å publisere resultater rett før valg, legger spørsmålet om «Test din stemme» opp til et totalforbud.

Det er ingenting som tyder på at det er systematiske og signifikante forskjeller innad i de to gruppene når det gjelder deres oppfatning av meningsmålingenes troverdighet og innflytelse.12 Det er for eksempel ingen klare forskjeller mellom journalister som jobber i TV, radio eller avis, eller mellom de som er ansatt i lisens- eller abonnementsfinansierte medier og mer kommersielle medier. På samme måte finner vi ingen systematiske og signifikante forskjeller mellom de ulike partiene i hvordan de vurderer målingenes troverdighet og innflytelse. I vurderingen av hvorvidt man bør innføre et forbud mot å publisere meningsmålinger før valg, ser vi imidlertid at de minste partiene i mye større grad er positive til et slikt forbud enn hva politikere fra de største partiene er (se tabell 4). At et slikt skille oppstår er ikke overraskende når man legger til grunn partienes finansielle ressurser og kostnadene knyttet til å bestille egne opinionsundersøkelser. Når tilliten til meningsmålingene er relativt høy og de fleste synes overbevist om at de i tillegg har stor innflytelse både på velgere og på partier, er det ikke usannsynlig at de også opplever at bruken av meningsmålinger gir de største

partiene et urettferdig konkurransefortrinn.

Av de største partiene er det først og fremst Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som er imot et slikt forbud. Stortingsrepresentantene fra Høyre synes å være litt mindre kritiske til et forbud. Blant de minste partiene skiller stortingsrepresentantene fra Venstre seg ut ved at en av tre er skeptisk til å innføre et forbud mot å publisere resultatet fra meningsmålinger før valg.13 Blant Kristelig Folkeparti sine representanter var det imidlertid tre av fire som ønsker et slikt forbud velkommen. Omlag halvparten av respondentene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti sa seg også enig i at det bør bli forbudt å publisere resultatet fra meningsmålinger før valg.

Konklusjon

Politiske meningsmålinger utgjør en stadig større del av det nyhetsstoffet massemediene presenterer for publikum (Brettschneider 1997; Petersson & Holmberg 1998; Tønsager 2001; Patterson 2005; Beyer & Waldahl 2009; Strömbäck 2009a). Denne utviklingen har gjort mange opptatt av målingenes troverdighet, måten mediene presenterer resultatene fra disse undersøkelsene på og hvorvidt velgere og politikere påvirkes av partiers frem- eller tilbakegang på slike målinger. Selv om forskningen har vist at det er lite som tyder på at de publiserte meningsmålingene har klare og direkte effekter på velgerne, er det åpenbart at meningsmålingene likevel har betydelig innvirkning på norsk politikk fordi sentrale aktører tror de er viktige.

Denne studien har vist at meningsmålinger vies stor oppmerksomhet både av den politiske eliten og av de politiske journalistene i Norge. Generelt må tilliten til målingene sies å være svært høy; noen vil mene at den er for høy med tanke på alle problemene knyttet til utvalg, svarprosent, feilmarginer, spørsmålsformuleringer og store variasjoner fra måling til måling. Journalistene er minst skeptisk, og det er kanskje ikke overraskende med tanke på at meningsmålingene representerer et «viktig journalistisk verktøy» som skal sørge for objektive og ikke minst eksklusive nyheter for de ulike redaksjonene. Men både politikere og journalister vurderer altså målingenes kvalitet som høy, og selv om politikerne er noe mer skeptiske til blant annet medienes presentasjon av disse, er det få som ser store problemer knyttet til måten media presenterer resultatet av meningsmålingene på. Begge grupper synes også å være overbevist om at velgerne lar seg påvirke av meningsmålinger, men det oppfattes kanskje ikke som noe stort problem, da tilliten til målingene også er svært høy. Videre er det ikke bare velgere de tror lar seg påvirke. De fleste mener også at partiene lar meningsmålingene legge føringer både for partiets valgkampstrategi så vel som partiets politiske avgjørelser.

Er stortingsrepresentantene og de politiske journalistene for blåøyde i sin tro på meningsmålingenes betydning? Mye av opinionsforskningen kan tyde på det, selv om det er grunn til å være ydmyk fordi forskningen har hatt problemer med å designe undersøkelser som kan isolere og avdekke potensielle direkte effekter. Likevel, meningsmålingene holder varierende kvalitet, og det finnes mange potensielle feilkilder som kan forringe kvaliteten og dermed troverdigheten til en meningsmåling. Selv om tidligere forskning ikke gir noen entydige resultater som tilsier at folks meninger eller stemmegivning påvirkes av målingene slik altså politikere og journalister

ser ut til å tro, er elitens oppfatninger knyttet til meningsmålingenes mektige rolle likevel viktig. Indirekte kan målingene ha betydelig innvirkning også på velgere og valgresultat, ved at partiene og mediene lar seg påvirke. Den overveldende tilliten norske journalister har til meningsmålingene gjør at det ikke er usannsynlig at de lar resultatet av meningsmålinger legge føringer for hvordan de dekker valgkampen. Funnene i denne undersøkelsen tyder også på at partienes indre liv i stor grad faktisk blir påvirket av resultatene fra de ulike målingene. Med en omskrivning av det såkalte Thomas-teoremet14 kan vi si det slik: Det politikere og journalister tror er reelt, blir politiske realiteter i sin konsekvens. Det er blant annet grunn til å tro at målinger utløser diskusjoner internt, setter i gang såkalte «havarikommisjoner» og påvirker både lederspørsmål så vel som vurderinger av partiets fremtidige politiske retning og hvilke saker man skal vektlegge.

For byråene og meningsmålerne er dette godt nytt, og det er grunn til å tro at de vil få mange oppdrag også i fremtiden. Denne undersøkelsen viser at de heller ikke har noen grunn til å frykte at det blir innført strengere restriksjoner forbundet med publisering av partimålinger i forkant av valg. Store variasjoner mellom byråene og lav kvalitetssikring i medienes presentasjon ser altså ikke ut til å ha svekket tilliten nevneverdig, i alle fall ikke blant journalistene. Uansett, det er sannsynligvis troen på meningsmålingenes innflytelse som først og fremst gjør meningsmålingene mektige.

Noter

Referanser

Asch, Salomon (1951). «Effects of group pressure upon the modification and distortion of judgement». I Harold Guetzkow (red.), Groups, leadership and men. Pittsburg: Carnegie Press.

Bauman, Sandra L. & Paul J. Lavrakas (2000). «Reporters’ Use of Causual Explanation in Interpreting Election Polls». I Paul J. Lavrakas & Michael W. Traugott (red.), Polls, the New Media and Democracy. New York: Chatham House.

Beyer, Audun & Ragnar Waldahl (2009). «Partibarometre i mediene. Samsvarer presentasjonen med nasjonale og internasjonale anbefalinger?». Tidsskrift for samfunnsforskning, 50:55–70.

Bishop, George F. (2005). The Illusion of Public Opinion. Fact and Artifact in American Public Opinion Polls. Lanham: Rowman & Littlefield.

Bjørklund, Tor (1991). «Election Campaigns in Postwar Norway (1945–1989): From Party-Controlled to Media-Driven Campaigns». Scandinavian Political Studies, 14:279–302.

Bogart, Leo (2000). «Politics, Polls and Poltergeists: A Critical View of the 1996 Election». I Paul J. Lavrakas & Michael W. Traugott (red.), Polls, the New Media and Democracy. New York: Chatham House.

Bourdieu, Pierre (1979). «Public Opinion does not Exist». I Armand Mattelart & Seth Siegelaub (red.), Communication and Class Struggle. New York: International General.

Brettschneider, Frank (1997). «The Press and the Polls in Germany, 1980–1994. Poll Coverage as an Essential Part of Election Campaign Reporting». International Journal of Public Opinion Research, 9:248–265.

Brettschneider, Frank (2008). «The News Media’s Use of Opinion Polls». I Wolfgang Donsbach & Michael W. Traugott (red.), The Sage Handbook of Public Opinion Research. London: Sage.

Broh, C. Anthony (1980). «Horse-Race Journalism: Reporting the Polls in the 1976 Presidential Election». Public Opinion Quarterly, 44:514–529.

Cappella, Joseph N. & Kathleen Jamieson (1997). Spiral of Cynicism. The Press and the Public Good. Chicago: University of Chicago Press.

Davison, W. Phillips (1983). «The Third-Person Effect in Communication». Public Opinion Quarterly, 47:1–15.

De Vreese, Claes H. & Natthijs Elenbaas (2008). «Media in the Game of Politics: Effects of Strategic Metacoverage on Political Cynicism». International Journal of Press/Politics, 13:285–209.

Donsbach, Wolfgang (2001). Who’s Afraid of Election Polls? Normative and empirical arguments for the freedom of pre-election surveys. Amsterdam: ESOMAR.

Farrell, David M. & Paul Webb (2000). «Political Parties as Campaign Organisations». I Russell J. Dalton & Martin. P. Wattenberg (red.), Parties without Partisans: Political Change in Advanced Industrial Democracies. New York: Oxford University Press.

Ferguson, Peter A. & Cristine de Clercy (2005). «Regulatory Compliance in Opinion Poll Reporting During the 2004 Canadian Election». Canadian Public Policy, 31:243–257.

461 Gibson, Rachel & Andrea Römmele (2001). «Changing Campaign Communications: A Party-Centered Theory of Professionalized Campaigning». The Harvard International Journal of Press/Politics, 6:31–43.

Gibson, Rachel & Römmele, Andrea (2009). «Measuring the Professionalization of Political Campaigning». Party Politics, 15:265–293.

Gollin, Albert E. (1980). «Exploring the Liaison between Polling and the Press». Public Opinion Quarterly, 44:445–461.

Hellevik, Ottar (1989). «Beregning av partibarometre». Tidsskrift for samfunnsforskning, 30:161–186.

Herbs, Susan (1995). «On the Disappearance of Groups: 19th and early 20th Century Conceptions of Public Opinion». I Theodore L. Glasser & Charles T. Salmon (red.), Public Opinion and the Communication of Consent. New York: The Guilford Press.

Iyengar, Shanto, Helmut Norpoth & Hahn S. Kyu (2004). «Consumer Demand for Election News: The Horserace Sells». Journal of Politics, 66:157–175.

Jenssen, Anders Todal & Toril Aalberg (2007). «Den politiske almenningens tragedie?». I Anders Todal Jenssen & Toril Aalberg (red.), Den medialiserte politikken. Oslo: Universitetsforlaget.

Karlsen, Rune (2010). «Fear of the Political Consultant: Campaign Professionals and New Technology in Norwegian Electoral Politics». Party Politics, 16:193–214.

Karlsen, Rune & Hanne Marthe Narud (2004). «Organisering av valgkampen – ‘tradisjonell’ eller ‘moderne’?». I Bernt Aardal, Anne Krogstad & Hanne Marthe Narud (red.), I valgkampens hete. Oslo: Universitetsforlaget.

Ladd, Everett Carl (1980). «Polling and the Press: The Clash of Institutional Imparatives». Public Opinion Quarterly, 44:574–584.

Lavrakas, Paul J. & Michael W. Traugott (2000). «Why Election Polls are Important to a Democracy: An American perspective». I Paul J. Lavrakas & Michael W. Traugott (red.), Polls, the New Media and Democracy. New York: Chatham House.

Lewis, Justin (1999). «The Opinion Poll as a Cultural Form». International Journal of Cultural Studies, 2:1991–2021.

Marsh, Cathrine (1985). «Back on the Bandwagon: The Effect of Opinion Polls on Public Opinion». British Journal of Political Science, 15:51–74.

McAllister, Ian & Donley T. Studlar (1991). «Bandwagon, Underdog or Projection? Opinion Polls and Electoral Choice in Britain, 1979–1987». Journal of Politics, 53:720–741.

Moon, Nick (1999). Opinion Polls: History, Theory and Practice. Manchester: Manchester University Press.

Noelle-Neumann, Elisabeth (1974). «Spiral of Silence – Theory of Public Opinion». Journal of Communication, 24:43–51.

Neveu, Erik (2002). «Four Generations of Political Journalism». I Raymond Kuhn & Erik Neveu (red.), Political Journalism. New Challenges, New Practices. London: Routledge.

Patterson, Thomas E. (1993). Out of Order. New York: Vintage.

Patterson, Thomas E. (2005). «Of Polls, Mountains. U.S. Journalists and their Use of Election Surveys». Public Opinion Quarterly, 69:716–724.

Petersson, Olof (1994). «Journalisterna som klass, journalismen som ideologi». I Terje Steen Edvardsen (red.), Media og samfunnsstyring. Bergen: Fagbokforlaget.

Petersson, Olof & Sören Holmberg (1998). Opinionsmätningarna och demokratin. Stockholm: SNS Förlag.

462 Rosenstiel, Tom (2005). «Political Polling and the New Media Culture: A Case of More being Less». Public Opinion Quarterly, 69:698–715.

Salmon, Charles T. & Theodore L. Glasser (1995). «The Politics of Polling and the Limits of Consent». I Theodore L. Glasser & Charles T. Salmon (red.), Public Opinion and the Communication of Consent. New York: The Guilford Press.

Strömbäck, Jesper (2009a). «Vox Populi or Vox Media? Opinion Polls and the Swedish Media 1998–2006». Javnost – the Public, 16:55–70.

Strömbäck, Jesper (2009b). «Selective Professionalisation of Political Campaigning: A Test of the Party-Centred Theory of Professionalised Campaigning in the Context of the 2006 Swedish Election». Political Studies, 57:95–116.

Traugott, Michael W. (2005). «The Accuracy of the National Pre-Election Polls in the 2004 Presidential Election». Public Opinion Quarterly, 69:642–654.

Tønsager, Anne-Merete (2001). «Amerikanisering av den norske valgkampen». Hovedoppgave i statsvitenskap. Trondheim: Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU.

Waldahl, Ragnar (1995). «Avisenes bruk av meningsmålinger». Norsk medietidsskrift, 2:69–90.

Waldahl, Ragnar (2007). Opinion og demokrati. Oslo: Universitetsforlaget.

Waldahl, Ragnar, Bernt Aardal & Audun Beyer (2006). «Påvirkes velgerne av meningsmålinger? Mulige konsekvenser av publiserte meningsmålinger». Utredning utarbeidet for Kommunal- og regionaldepartementet i mars 2006.

Walgrave, Stefaan, Peter van Aelst & Michiel Nuytemans (2008). «‘Do the vote test’: The electoral effects of a popular vote advice application at the 2004 Belgian elections». Acta Politica, 43:50–70.

Walgrave, Stefaan, Michiel Nuytemans & Koen Pepermans (2009). «Voting Aid Applications and the Effect of Statement Selection». West European Politics, 32:1161–1180.

Welch, Reed L. (2002). «Polls, Polls, and more Polls: An Evaluation of how Public Opinion Polls are Reported in Newspapers». Harvard International Journal of Press/Politics, 7:102–114.

Østbye, Helge (1997). «Media in Politics: Channels, Arenas, Actors, Themes». I Kaare Strøm & Lars Svåsand (red.), Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor, MI: University of Michigan Press.

Aalberg, Toril (2008). «Norway». European Journal of Political Research, 47:1089–1095.

Aalberg, Toril & Tove Brekken (2007). «Når spill og enkeltepisoder blir viktigst». I Anders Todal Jenssen & Toril Aalberg (red.), Den medialiserte politikken. Oslo: Universitetsforlaget.

Aalberg, Toril & Ann Iren Jamtøy (2008). «Politisk kommunikasjon i Norge. En undersøkelse blant stortingspolitikere og politiske journalister i Norge i 2007. Prosjektbeskrivelse, spørreskjema og kodebok». ISS-rapport nr. 73. Trondheim: Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU.

Aardal, Bernt (2009). «Gjør meningsmålingsinstituttene forskjell på partiene?». Lesedato 30.12.2009, fra http://home.online.no/~b-aardal/

Aas, Kristian (2007). Miljø viktigste sak for velgerne. Lesedato 04.05.2010, fra Natur & miljø: http://naturvernforbundet.no/naturogmiljo/import/miljoe-viktigste-sak-for-velgerne-article9686‑1009.html?articleID=9686&categoryID=1009&offset571=50