Cathrine Holst

Hva er feminisme

Oslo: Universitetsforlaget 2009, 160 sider

«Hva er feminisme?» er det enkle, men likevel vanskelige spørsmålet som stilles opp i tittelen på Universitetsforlagets 34. bok i «Hva er»-serien. På få sider gir sosiolog Cathrine Holst oss et omfattende svar på dette. Beslektede spørsmål belyses også: Hvem kan kalles feminister? Hva bør feminismen være? Hvor kan feminismen gå? Boka gir flere svar. Det finnes mange måter å være feminist på, og feminismen kan knyttes opp mot forskjellige verdier, kjønnsforståelser og ideologier. Boka er informerende og gir en god oversikt over historie, begreper og debatter som angår feminisme, både i Norge og i verden for øvrig. Holst lykkes langt på vei i å fremstille feminismen og kvinnebevegelsen som noe uensartet og mangslungent.

Selv om ulike retninger, oppfatninger og verdensanskuelser blant feminister presenteres, fremstår boka som et argument for liberalfeminismen. Det er dermed vanskelig å la være å lese boka som et innlegg i en debatt om hva feminisme bør være. Til tross for at Holst hevder å ha skrevet boka som informerende heller

enn debatterende, legger hun ikke på noen måte skjul på at det nettopp er hennes egne vurderinger som ligger til grunn for hva hun har tatt med og hva som er utelatt. Hun sier det eksplisitt i bokas forord. Holst krever dermed at leseren har en kritisk avstand til fremstillingen. Det er ikke alltid like enkelt, fordi forfatteren selv er den kritiske røsten i boka. Holst opponerer mot en standardisert historiefortelling om feminisme. Likevel har «Hva er»-formatet tvunget henne til å prioritere fremstillingen av hovedstrømningene i forestillingene om feminisme. Dette gjøres imidlertid på en kontinuerlig problematiserende måte – og med små innsmett og avslutningsavsnitt i kapitlene hvor alternative versjoner av fortellingene presenteres. Dette gjennomgående grepet gjør boka full av tankevekkere, og det gjør den informativ i flere lag. Grepet «tvinger» leseren til refleksjon. Samtidig bruker Holst det aktivt for å etablere et rom for sin egen feministiske posisjon.

Målgruppen for boka er uklar, selv om formatet som «Hva er»-serien bringer med seg, gjør teksten til en innføringstekst. Samtidig er det nærliggende å lese boka som bidrag til debatten om akademisk feminisme, og som en fortsettelse av den kritikken mot kjønnsforskningsfeltet som Holst har fremsatt ved en rekke anledninger. For dem som kjenner Holsts tidligere arbeider, vil de belyste interessefeltene og tematikkene være gjenkjennelige. En lesing av boka kan derfor oppklare en hel del for oss som har bivånet debatter mellom Holst og andre feminister og kjønnsforskere.

Samlebetegnelsen «feminister» defineres av Holst som noen som «vil forklare kjønnsurett for å gjøre noe med den» (s. 26). Feminisme knyttes til begrepene kjønn, likestilling og rettferdighet. Første kapittel i boka er viet til en gjennomgang av ulike kjønnsforståelser og oppfatninger om hva som kan forstås som et rettferdig og likestilt samfunn. Holst viser hvordan feminister typisk tenker og analyserer de kjønnsskjevhetene vi kan observere i samfunnet.

Gjennom en presentasjon av standardfortellingen om to, eller muligens tre, feministiske bølger forklares konsepter som likhetsfeminisme og forskjellsfeminisme i bokas andre kapittel. I tillegg skisserer Holst en rekke andre dualismer i fortellingene om feminisme. Todelingene, på ulike nivåer, koples gjennom standardfortellingen slik at den borgerlige kvinnebevegelsen forbindes med liberalismen, mens arbeiderkvinnebevegelsen vokser frem med sosialismen. I begge «leire» finner vi både likhets- og forskjellsfeminister. I dette kapitlet blir vi også kjent med radikalfeminismen som knyttes til den såkalt andre feministiske bølgen. «Folk flest» tenker vel nettopp på radikalfeminismen og slagord som «det personlige er politisk» som den typiske formen for feminisme. Måten Holst beskriver dette som en gren, en epoke, i feminismens historie, bidrar til å nyansere dette inntrykket.

Holst setter spørsmålstegn ved hvorvidt det er rimelig å snakke om en tredje bølge av feminisme. Den nye feminismen knytter hun først og fremst til teoretikere som utfordrer den vestlige hvite middelklassefeminismen. Hun skriver om skeiv (queer) feminisme, multikulturalisme og postkolonialisme. De to første feministiske bølgene var kjennetegnet av kampen for politiske reformer som i første omgang sikret kvinner medborgerskap på linje med menn, og i andre omgang tilrettela for kvinners deltakelse i yrkes- og samfunnsliv gjennom velferdsordninger og likestillingslovgivning. Det finnes

ingen ny reformbølge, hevder Holst. Det blir da fristende å spørre: Hva med omdefineringen av norsk likestillingspolitikk som er i full gang? Når kjønnslikestilling kombineres med andre likestillingskamper i en foreslått samlet diskrimineringslov – tar ikke det opp i seg noe av kritikken mot standardfortellingen? Tar det ikke opp noe av det som kjennetegner den «nye feminismen»?

Bokas tredje kapittel drøfter feminismens forhold til de politiske ismene liberalisme, konservatisme og sosialisme. Liberalismen, liberalfeminismen og feministisk liberalismekritikk vies stor plass. Igjen er rettferdighet som moralsk standard det sentrale omdreiningspunktet. Hvorfor konservatismen er inkludert, kan fremstå som uklart. Konservatisme har ikke opptatt feminister i særlig grad. Det ligger vel også implisitt i definisjonen Holst selv har satt opp på feminisme i sin alminnelighet: Feminisme innebærer et ønske om å endre samfunnet mot kjønnsrettferdighet. Og hun påpeker da også at om noe skulle være konservativt i feminismen, må det være forskjellsfeminister som kultiverer tradisjonelle kvinneligheter. Antakelig har konservatismen fått plass i boka fordi liberalisme ofte må forholde seg til nettopp denne andre ismen. Holst etablerer en avstand mellom liberalfeminisme og konservatisme. Sosialismen har på sin side inspirert feminismen i alle faser. Holst er opptatt av å vise hvordan mange sosialistiske feminister i dag knytter an til liberale rettferdighetsidealer. Ifølge Holst står altså ikke liberalismen nødvendigvis i et motsetningsforhold til sosialismen. Liberalismen lar seg dessuten supplere av det utvidede politikkbegrepet som postmoderne feminisme bringer på banen.

Feminisme og politikk er tema for fjerde kapittel. Her dreier det seg imidlertid ikke lenger om politisk ideologi, men om institusjonalisering av feminismen (lovgivning og statsfeminisme) og sakspolitikk. Holst presenterer en rekke aktuelle eksempler på kjønnspolitiske debatter: debattene om likelønn, fedrekvoten, hijab, verneplikt og krisesentre. Eksemplene fungerer som illustrasjoner på hvordan de ulike feministiske posisjonene som er portrettert tidligere i boka fungerer som argumenter i konkrete situasjoner. Det femte kapitlet tar for seg feminisme og vitenskap. Kjønnsforskningsfeltet har ligget i bakgrunnen helt siden det første kapitlet som handlet om kjønnsanalyse. Dette kapitlet er kort og tar for seg feministisk vitenskapskritikk, både av vitenskapskulturer og av kriterier for vitenskapelighet.

Det sjette og siste kapitlet i boka er kun på sju sider. Det er likevel helt nødvendig å vie disse sidene forholdsvis stor plass når boka skal diskuteres. Her ligger nemlig kilder (og invitasjoner) til diskusjon. Holst oppsummerer de kritiske refleksjonene hun har gjort underveis i boka gjennom en liste over ti tatt-for-gittheter hun mener å observere i dagens feministiske debatt. Dette er forhold som ifølge Holst hindrer feminismen i å gå nye og fruktbare veier inn i fremtiden. Det er nemlig ikke et udramatisk fremtidsscenario Holst ser for seg. Vi kan fortsette langs opptråkkede stier – lukt i retning feminismens død. Eller vi kan dra på oppdagelsesferd i terreng som ennå ikke er kartlagt. Slik Holst ser det, ligger redningen for feminismen i den siste løsningen.

Feminismen må finne veier ut av hindringer knyttet til teoretiske perspektiver, analytiske begreper, tematiske interesser og institusjonelle betingelser. Ifølge Holst glemmer feminister i dag at modernitetens tankegods kan ha noe for seg i

bekjennelsen til alt som har prefikset post. Likeså glemmes det materielle når fokuset ensidig rettes mot kulturelle forklaringer. Feminismen må ta frihetsbegrepet innover seg, sier Holst. Hun gjentar sin tidligere kritikk av det hun beskriver som balansefeminisme og tendensen til å sette resultatlikhet på gruppenivå som målsetning fremfor mulighetslikhet på individnivå. For Holst skal en god feministisk analyse ha det frie valg som omdreiningspunkt. Frie valg foregår på individnivå. Kjønnstypiske valg må derfor ikke automatisk antas å være ufrie. Hva som kan bidra til å skape det frie handlingsrommet for individene, sier Holst derimot lite om. Jeg antar at de hun kritiserer for å sette jevn kjønnsfordeling opp som mål for feminismen, selv vil mene at de nettopp er opptatt av å legge til rette for å endre mønstre av valg og å åpne valgmuligheter.

Holst tar også opp feminismens forhold til biologi som en av begrensningene for fremtiden. Feminismen frykter biologien, først og fremst fordi den forbindes med det faste og uforanderlige, hevder hun. Allerede i bokas første kapittel gjør Holst et forsøk på å vise hvordan denne frykten er ubegrunnet fordi ny teknologi gir kvinner andre muligheter til kontroll over kroppen. For det blir fort kropp – kvinnekropp – det dreier seg om når biologi og feminisme møtes. Biologiske dimensjoner ved kjønn må få plass i feministiske analyser ved siden av det konstruerte, det sosiale, kulturelle og psykologiske kjønnet, sier Holst. Hun skriver seg dermed inn i en høyst aktuell debatt. I forhold til dette temaet savner jeg imidlertid mer refleksjon, innføringssjangeren til tross. Eksemplet som brukes i boka, er et bilde av at feminister kunne tenkes å ha interesse av at barn skal bæres frem, ikke bare unnfanges, utenfor kvinnekroppen. Det ligger for langt fra realistiske samfunnsdebatter (og de etiske implikasjonene ville muligens overskygge det feministiske prosjektet?).

Når det gjelder andre tematiske interessefelt, savner Holst at menn og maskulinitet inkluderes i tilstrekkelig grad. Globale perspektiver blir fort bare prat og ikke grunnlag for intellektuell eller politisk handling. Det står også i fare for å bli for mye tomt snakk dersom feminismen fortsetter å «forfalle til prat og småkrangling om hvordan man føler seg», som Holst ubarmhjertig formulerer det (s. 144). Parolen «det personlige er politisk» må altså ikke misbrukes.

Fremtidens feminisme må skapes på tvers av tradisjonelle politiske skillelinjer og på tvers av ulike samfunnssfærer. Feminismen kan ikke hvile på markedets premisser. Vi kan heller ikke stole på at statsapparatet skal ta det feministiske prosjektet videre. Gjennom boka har Holst vist tydelig frem hvordan feministiske ideer kan gå på tvers av andre uenigheter eller skape skiller innenfor grupper som ellers omtales som enige. Dialog på tvers er kun mulig dersom vi unngår den siste begrensningen Holst setter opp; det hun ser som feminismens korrekthetsproblem. Det må være takhøyde for å utfordre gjengse oppfatninger.

Hva er feminisme er etter min oppfatning en leseverdig og nødvendig bok. Jeg er helt sikker på at den blir en slager blant studenter og forhåpentligvis til opplysning for mange samfunnsdebattanter og andre interesserte. Også for oss som arbeider med kjønn og feminisme innenfor akademia, er boka interessant. Det er slett ikke nødvendig å være enig med Holst i ett og alt for å ha glede og å lære av boka. Viktigst er likevel bidraget boka gir som et utgangspunkt for at flere

kan føle seg hjemme under merkelappen «feminist». Når det er sagt, ligger det også en åpenbar utfordring i å formulere alternative fremtidsvisjoner for feminismen i Norge for dem som måtte mene at denne bør tuftes på en annen historieskrivning eller andre prinsipper og visjoner enn de liberalfeministiske.