18. mai 2009 ble en 26 år lang borgerkrig på Sri Lanka proklamert over av president Rajapaksa. Tamiltigrene var beseiret og deres ledere døde, deriblant Velupillai Prabhakaran – nå hyllet som martyr. Ryktene i diasporaen sier dog at Prabhakaran er i live og vil fortsette kampen for en fri tamilsk stat, Tamil Eelam. Uansett hva som skjer videre, har kulten rundt Prabhakaran ikke blitt mindre med Tigrenes utslettelse; deres leder har fortsatt en opphøyet, nærmest hellig aura. I månedene etter borgerkrigens slutt har mediedekningen stilnet hen, blant annet fordi journalister eller hjelpearbeidere fremdeles ikke, ved denne artikkels avslutning i august 2009, slipper inn i konfliktområdene, mens nærmere 300 000 tamiler er internt fordrevet og lever under kritikkverdige forhold i flyktningleire med mangel på både mat, vann, medisiner og traumebehandling.

Mange har skrevet om konflikten på Sri Lanka, og mange er bekymret over dagens situasjon i landet, men få har skrevet om hvordan denne lille øya har blitt en viktig brikke i maktspillet som finner sted i Det indiske hav i dag. FN har avfeid konflikten som «internt anliggende», 1 men har den egentlig vært det? Nettopp dette er artikkelens hovedfokus: å utfordre det internasjonalt anerkjente bildet av Sri Lankas konflikt som internt anliggende; og jeg argumenterer for konfliktens plass i en ny asiatisk drevet politikk. Vi skal således se nærmere på hvorfor og hvordan noen viktige stormakter finner Sri Lanka interessant, og hvordan dette kan ha hatt og fortsatt har stor innvirkning på konflikten som utspiller seg der. Spesielt vil jeg se nærmere på Kina og Indias maktkamp som involverer Sri Lanka, men også USAs og ikke minst Norges politikk blir påvirket av, og må ta hensyn til, hva som skjer i Asia. Jeg søker å belyse grunner til at Det indiske hav er blitt en arena for de viktigste utfordringer i det 21. århundre. Kina er i dag den eneste aktør som kan utfordre USA’s økonomiske og militære dominans, og det er åpenbart hvor viktig forholdet mellom Kina og USA er for framtidens globale mønster. Norge, som mange andre land i verden, har forstått at man må forskyve sitt geopolitiske og sikkerhetspolitiske fokus bort fra Europa og mot Asia. Dog, før vi ser nærmere på maktspillet i Det indiske hav og stormaktsinteresser i Sri Lanka, skal vi ta den nødvendige omveien om et historisk tilbakeblikk på konfliktens utvikling.

Kolonisering og frigjøring. Sri Lankas historie

Både tamiler og singalesere har vært bosatt på Sri Lanka i flere hundre år. Før kolonitiden var øya delt i separate tamilske og singalesiske kongedømmer. Portugiserne

var de første til å kolonisere øya (ca. 1505 til 1658), deretter hollenderne (ca. 1658 til 1795). Kolonimaktene, også britene som tok over i 1795, etablerte seg primært i kystområdene hvor flertallet av den tamilsk-hinduistiske befolkning bodde. Kolonimaktenes velkjente misjonering, hvilken innebar bygging av kirker og skoler, fikk den følge at tamilene ble overrepresentert i eliten som kunne kolonimaktens språk og som oftest konverterte både til katolisismen og protestantismen. Når britene omsider som den første kolonimakt fikk kontroll over mer sentrale deler av landet, tok de med seg de allerede etablerte embetsmenn som kunne engelsk; og slik kom tamilene til å være flertall i en privilegert overklasse, hvori britenes «splitt og hersk» ga kristne tamiler fortrinnsstillinger.

På 1800-tallet oppstod det en buddhistisk vekkelsesbevegelse rettet mot kolonimakten, mot kristne, muslimer og mot tamiler. Ettersom kaste, slekt og regionale forhold hadde mistet sin aura av makt og innflytelse med koloniseringen, fant buddhistene nå en felles kampidentitet i religionen. Den singalesisk-buddhistiske nasjonalisme begynte å ta form, hvor singaleserne ble sett på som Buddhas utvalgte folk som skulle beskytte buddhismen. Alt fra klesdrakt til navngiving ble ytterst tradisjonelt singalesisk, en strømning som skulle fortsette og bli sterkere, og få avgjørende betydning for srilankisk politikk helt fram til i dag.

Perioden fra 1880-årene og fram til Sri Lanka fikk selvstendighet i 1948, var blant annet kjennetegnet ved at den del av befolkningen som kunne lese og skrive steg fra omkring 17 % til omkring 65 %, og ved at lokalbefolkningen fikk stadig mer ansvar for politikk, administrasjon og rettsvesen. Tamilene, en samfunnselite på 5–10 % av befolkningen, var overrepresentert blant engelsktalende, og det var de engelsktalende som britene satte inn i ledende stillinger. Således var det i stor grad tamilene som ble innsatt i lukrative stillinger som jurister, leger, ingeniører, universitetsansatte, parlamentsmedlemmer osv. (Kaagaard 2008). Etter som krav om selvstendighet økte, ble det i 1931 innført en forfatningsendring som ga valgrett til alle og krav om at lovgivende forsamling ikke skulle representere en etnisk gruppe, men en valgkrets. Dog, både mindretall og britiske embetsmenn var redde for at det singalesiske flertall ville agere som singalesere og ikke som representanter for alle borgere. Det ble både foreslått at mindretall skulle sikres 50 % av parlamentets plasser, og at makt skulle desentraliseres. Singaleserne svarte med å kreve at singalesisk skulle være eneste offisielle språk, uttrykt i slagordet Sinhala only.2 Men trass spenninger var forholdet mellom de etniske grupper generelt godt, og forslaget om Sinhala only ble nedstemt av de fleste politikere, begrunnet med at tamilene ville bli diskriminert. Lovgivende forsamling vedtok at både tamilsk og singalesisk skulle være offisielle språk når landet ble selvstendig, og i 1947 ble det vedtatt at ingen ny lov skulle stille en etnisk gruppe bedre eller dårligere enn andre (De Silva 1981; Kaagaard 2008).

Sri Lankas første statsminister, Don Stephen Senanayake, var en samlende skikkelse fram mot frigjøringen, og med sentrum–høyrepartiet United National Party (UNP) prøvde Senanayake å erstatte etnisk nasjonalisme med en sekulær srilankisk nasjonalisme.

Konfliktens utvikling fra 1948

Sri Lanka ble en selvstendig stat, løsrevet fra britene, i 1948. Båndene til kolonimakten

ble brutt på en særdeles fredelig måte, nærmest som en naturlig forlengelse av Indias frigjøring. På denne tid virket det hele lovende; demokrati ble innført på en tilsynelatende velfungerende måte. Det skulle med tiden vise seg at konkurransen mellom Sri Lankas to viktigste partier, sentrum–høyrepartiet UNP og sentrum–venstrepartiet SLFP, ble så tilspisset at den ga grobunn for spenninger mellom det singalesisk-buddhistiske flertall og det tamilsk-hinduistiske mindretall. Nå fulgte en periode på Sri Lanka hvor tamilene ble sterkt diskriminert og undertrykket; språk, utdanning, statsstillinger, maktposisjoner osv. var favorisert singalesere. Singalesere koloniserte internt tamilsk flertallsbefolkede områder. Spenningene kulminerte i harde konflikter, og borgerkrigen i 1983 var et faktum.

Sri Lanka har siden 1984 vært utsatt for en av de blodigste borgerkriger etter 2. verdenskrig. En million mennesker er drevet på flukt, og nærmere 100 000 er døde. De to partene, med Norge som fredsmegler, inngikk i 2002 en våpenhvile og fredsavtale hvis intensjon var at Tamiltigrene skulle oppgi sitt krav om løsrivelse mot at Sri Lanka ble omdannet til en føderalstat med utstrakt selvstyre til tamilskdominerte områder. Fredsforhandlingene strandet etter en tid, og uroen bygget seg opp i årene som fulgte fram mot 2006 hvor borgerkrigen blusset opp igjen. Sri Lankas nåværende president, Mahinda Rajapakse, innsatt i 2005, satte seg raskt fore å utslette LTTE militært, for deretter å gjennomtvinge en fredsavtale som ga Tigrene langt mindre vidtgående selvstyre enn partene ble enige om i 2002.

Hvordan hatet mellom to grupper kunne utvikle seg slik det gjorde og få så fatale konsekvenser, hvordan det var så tilsynelatende lett å få singaleserne til å bli med på illusjonen om en unik identitet satt opp imot tamiler, er ikke noe jeg skal gå dypere inn på her. Amartya Sen analyserer i sin bok Identity and Violence (2006) nettopp dette på et generelt grunnlag; han spør hvordan og hvorfor den naive reduksjonisme som det er å spille på en enkelt identitet kan være en slik suksess. I Rwanda, i Serbia, på Sri Lanka, hos nazistene osv. har vi sett det samme fenomen:

The advocacy of a unique identity for a violent purpose takes the form of separating out one identity group – directly linked to the violent purpose at hand – for the special focus, and it proceeds from there to eclipse the relevance of other associations and affiliations through selective emphasis and incitement [...] The martial art of fostering violence draws on some basic instincts and uses them to crowd out the freedom to think and the possibility of composed reasoning [...] What is done to turn that sense of self-understanding into a murderous instrument is (1) to ignore the relevance of all other affiliations and associations, and (2) to redefine the demands of the «sole» identity in a particularly belligerent form. This is where the nastiness as well as the conceptual confusions are made to creep in (Sen 2006:175–176).

Tamiltigrene

En rekke land, deriblant USA, India, EU, England og Australia, har registrert Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) på listen over terroristgrupperinger. FBI omtaler Tamiltigrene som en av verdens farligste og mest effektive opprørsgrupper. Tamiltigrene er kjent for sine selvmordsbombere, bruk av barnesoldater og sterke lederskap. De er også kjent for sin ekstreme offervilje, og de to viktigste

symbolene for organisasjonen viser også dette. Det første er det lille glasset med cyanid som Tigrene bærer rundt halsen, og som skal svelges hvis de blir fanget av fienden. Mange har valgt denne løsningen framfor å bli torturert eller drept av SLA. Det andre symbolet er De svarte tigrene, en selvmordsenhet som utfører oppdrag som blir ansett å ikke ha andre mulige utfall enn døden. Tamilers forhold til LTTE varierer; mange tar avstand fra generell voldsbruk og den ekstreme utviklingen LTTE har tatt, andre igjen mener det er et nødvendig og tvunget valg. Det synes likevel som om mesteparten av tamilene i diaspora anser Tamiltigrene som deres eneste håp: en frigjøringshær som kjemper for en separat tamilsk stat, Tamil Eelam, i det nordøstlige Sri Lanka. Men det hevdes også at LTTE skaper frykt blant sine egne, og dreper dem som er mer moderate tamiler. Innbyggere i Kilinochchi har hevdet at LTTE tvangsrekrutterer soldater på Sri Lanka, og at penger trues innkrevd.3 Det kan synes som om en del av støtten til Tigrene er grunnet i frykt og i manglende alternative organisasjoner som kan tale tamilenes sak. Ikke alle eksiltamiler kjenner LTTEs hverdagslige realitet og metoder, men som Fuglerud påpeker:

As for the LTTE as an organisation, in many respects they remain an enigma. To Tamils themselves the organisation has a mysterious, almost sacred aura of awe and danger; it is not their organisation in any meaningful sense of the term, it is a force which rules them; for good and for bad it has become their destiny [...] Somehow we must be able to include in the picture Bettelheim’s point (1991:139) that in extreme situations ’heroism can be the highest assertion of individuality’. When the teenagers line up for training, one must assume it is with a conviction that what each one of them sacrifices will return with interests to the population as a corporate whole. This is relevant to the way Tamils see their own situation: where to fight or to flee has for many become the one dominant question (Fuglerud 1999:53–54).

Byen Kilinochchi skulle bli et hovedsenter for LTTEs kamp for selvstyre i nord, hvilket også en stund var en realitet. LTTE beleiret byen første gang i 1990 da regjeringshæren trakk seg ut. SLA gjenerobret byen i september 1996. Igjen, i september 1998, klarte LTTE å få kontroll over byen, og Kilinochchi ble hovedkvarter for tamilenes og LTTEs eget politi og rettsvesen. Et kontor for fredssekretariatet befant seg også her, bygget under Tamiltigrenes politiske leder S.P. Thamilselvan. I november 2007 ble Tamilselvan drept i et flyangrep mens han sov i sin seng. Tamilselvan var Tamiltigrenes ansikt utad, og Velupillai Prabhakaran, Tigrenes sterke, karismatiske leder og militærstrateg siden 70-årene, omtalte dette som et tap uten sidestykke for hæren. I slaget om Kilinochchi 2. januar 2009 ble LTTE og alle tamiler fordrevet fra byen, som har ligget øde og forlatt siden. LTTE hadde også bygget opp institusjoner og hadde utbredt aktivitet i Tharmapuram, 13 km øst for Kilinochchi, men 15. januar 2009 ble også denne byen beleiret av regjeringen.

Tilfeller av løsrivelseskriger med grunnlag i et mislykket forsøk på å etablere eller opprettholde multietniske koalisjoner, har oppstått bl.a. på Sri Lanka, i Sudan, Libanon, Liberia og Somalia. I noen tilfeller, som på Sri Lanka, vil de tapende eller undertrykte etnopolitiske grupper gi opp håpet om å dele makt og gå over til en strategi om autonomi (Gurr & Harff 1994). Det

skjedde også i Nigeria i 1967 da den ibo-dominerte østlige regionen proklamerte en uavhengig republikk i Biafra og kjempet en ikke-vellykket kamp for løsrivelse. Krig er for øvrig ikke uunngåelig i en slik situasjon. I 1993 hadde den hvite dominerende sørafrikanske regjering motvillig, men bestemt akseptert de andre etniske gruppenes rett til å delta i regjeringen, hvilket ga forventninger om at konflikten kunne løses uten å eskalere inn i terrorisme og borgerkrig.

Mot omfattende humanitær katastrofe I 2009

I midten av januar 2009 ble en selvskrevet nekrolog publisert etter at en srilankisk avisredaktør, Lasantha Wickrematunge, som forutså sin egen død, møtte samme skjebne som så mange andre kritiske journalister på Sri Lanka.4 Wickrematunge ble drept på vei til jobb av motorsyklister med pistol den 8. januar i hovedstaden Colombo. Hans budskap fra graven til president Mahinda Rajapaksa var at selv om regjerningens hær så ufravikelig kjemper for en endelig seier i en 25 år lang borgerkrig, står selve grunnlaget for det frie, demokratiske samfunn som hæren burde kjempe for, i fare for å rakne i den samme kamp. Wickrematunge ble drept for den forbrytelsen å mene at en «seier» ville være kortvarig. Krigssårene, skrev han i sin nekrolog, vil merke dem for alltid, og skape en enda mer bitter og hatefull diaspora.5

Utallige brudd på menneskerettighetene har vært rapportert fra konfliktområdene mens borgerkrigen pågikk: bortføringer og forsvinninger som ender i drap, fengslinger uten påtale, drap av journalister som kritiserer regjeringen og selvmordsbombere. Fra januar til mars 2009 ble over 200 000 mennesker evakuert fra sine hjem, og sammen med LTTE presset inn i et lite område i nord, ved Mullaitivu. I skrivende stund, august 2009, når krigen er erklært over, er nærmere 300 000 tamiler i interneringsleire uten tilstrekkelig medisiner, mat og vann, og situasjonen kan ikke beskrives som annet enn en alvorlig humanitær krise. Regjeringen, og uavhengige parter som Human Rights Watch, bebreidet under kampene Tamiltigrene for å bruke sivile som menneskelige skjold, og for å skyte på dem som forsøkte å flykte. Tamiltigrene karakteriserte dette som propaganda, og var redde for at den srilankiske regjerings overslag om at kun et sted mellom 40–70 000 sivile befant seg i konfliktområdet, ikke over 200 000, som FN hadde angitt, var et ledd i en plan om å få flest mulig sivile til å «forsvinne» innen konflikten var over. Regjeringen ble kritisert for å bruke tunge våpen som klasebomber og kjemiske våpen mot sivile. FN anslår at nærmere 1200 mennesker ble drept hver måned; under opptrappingen i april 2009 døde flere tusen. Man anslår at over 100 000 mennesker har mistet livet underveis i konflikten, men FN og Sikkerhetsrådet har ikke intervenert i konflikten.

Den srilankiske regjering sendte tidlig alle journalister og observatører ut av konfliktsonen; utenlandsk media har ikke fått innpass, frivillige organisasjoner har måttet forlate Sri Lanka og FNs kontor ble evakuert i 2008. Slik den israelske hær holdt reportere unna under bombingen på Gazastripen i desember og januar, hvor altfor mange sivile liv gikk tapt, slik hevder også Sri Lanka at det er av sikkerhetsgrunner journalister ikke får ferdes i krigsområdet – men man kan anta at de ikke vil vise verden den skjebne så mange sivile lider. FN og Røde Kors har rettet skarp kritikk mot

Israels strategi, hvor det syntes åpenbart at man ofret sivile for å ødelegge en lokal infrastruktur. Både Sri Lanka og Israel hevder å ikke intendere å skade sivile, men kritikere hevder at de mange sivile dødsfall representerer på sitt beste en uansvarlighet overfor sivile, og på sitt verste en form for kollektiv straff overfor dem som antas å sympatisere med de militante LTTE.

John Holmes var i sin briefing til FNs sikkerhetsråd om den humanitære situasjonen på Sri Lanka 26. mars 2009, diplomatisk nok til å oppfordre begge sider til å unngå at sivile liv gikk tapt. Han konstaterte kun at konflikten var trappet opp, men ingen intervensjoner ble planlagt. 13. mai 2009 var første gang Sri Lanka ble diskutert i Sikkerhetsrådet. Tamildiasporaen syntes også skuffet over at Holmes opprettholdt bildet av LTTE som en terroristgruppe ved å be diasporaen om hjelp til å hindre rekruttering, la sivile få slippe ut av den såkalte sikre sonen, og ikke bruke menneskelige skjold. For mange tamiler ser situasjonen helt annerledes ut. Etter årelang diskriminering og kulturundertrykkelse, etter tidlige forsøk på fredelig demonstrasjon mot undertrykkelsen, ser mange ikke andre muligheter enn å forsvare seg med makt. De ser ikke noen annen ende på det de kaller gradvis folkemord av tamiler for å skape en ren singalesisk stat, enn at de får sitt frie Tamil Eelam. Vi skal se nærmere på faktorer i internasjonal politikk som kan ha hatt stor innflytelse på utviklingen av krigen på Sri Lanka.

Stormaktsinteresser i det indiske hav

Relasjonen mellom Sri Lanka og Kina strekker seg langt tilbake i tid, og går ut over kulturelt og religiøst samarbeid. I mange årtier har et økonomisk samarbeid bygget seg opp. Nihal Rodrigo, srilankisk diplomat i 2007, likte å framstille forholdet mellom Kina og Sri Lanka som en modell for en god relasjon et lite og et stort land imellom, uten «dominans eller underdanighet», og prøvde således å neddysse srilankisk avhengighet av stormaktens kapital og innflytelse:

President Hu Jintao himself, earlier this year, described the China–Sri Lanka relationship as a model for small country – big country relationships, with no sense of subservience or domination implied. One Chinese friend, with a smile of course, in Beijing, described it as a comparison between a mountain and a small rare gemstone.6

På den annen side kan man se Nihal Rodrigos poeng med statenes gjensidige nytteverdi av hverandre. Kinas interesse i Sri Lanka, som vi skal komme tilbake til, bygger mye på geopolitiske interesser og Sri Lankas strategiske plassering i Det indiske hav; Sri Lanka, som et lite land med begrenset kapital, så muligheten i stormaktens velvilje til å bygge opp landets økonomi og militærsystem.

APTA, bedre kjent som Bangkok-avtalen, er den eldste foretrukne handelsavtalen mellom utviklingsland i Asia–Stillehavsregionen. Den ble nedtegnet under oppsyn av UNESCAP for å øke handelen Asia imellom, og ble signert under Sri Lankas lukkede økonomiske regime i 1975. Opprinnelig var de som undertegnet India, Sri Lanka og Bangladesh fra Sør-Asia, og Lao og Den koreanske republikk fra Øst-Asia. Avtalen samlet støv i et kvart århundre, fra 1975 til 2001, inntil Kina ble med i avtalen. Dette knyttet sammen to av verdens største markeder og to av verdens hurtigst voksende

økonomier, Kina og India, innen en og samme handelsavtale. Fra 2001 har handelen mellom Kina og India skutt fart mot en årlig vekst på 34 %. I mellomtiden utviklet Sør-Korea seg til en industrinasjon, og ble den tredje største økonomien i Asia. Sri Lanka, på sin side, hadde allerede bilaterale frihandelsavtaler med de to største sørasiatiske økonomiene, India og Pakistan. Man kunne forvente at Sri Lanka også ville vende seg mot Sør-Korea, hvilket også har skjedd i dag. APTA er derfor av lokale handelsmyndigheter sett som en åpning til Kina og Sør-Korea. Sri Lanka anses som en ustabil og mer sårbar økonomi under APTA-avtalen, og det er også en grunn til Sri Lankas interesse for å styrke sine handelsavtaler og vennskapsbånd med India, Kina og Sør-Korea.

Sri Lanka, under Mahinda Rajapaksa, har vist et aggressivt utadrettet engasjement for å styrke sine bånd og økonomiske samarbeid i mange retninger. 28. april 2008 besøkte Mahmoud Ahmadinejad, Irans president, Sri Lanka. Rajapaksa og Ahmadinejad signerte flere økonomiske samarbeidsavtaler. Under oppholdet ga Iran 1,9 milliarder dollar i mykt lån og delvis i gave til Sri Lanka for å hjelpe til med å utvide det eneste oljeraffineri på øya, utvikle vanningsanlegg og hydrokraft og for å hjelpe Sri Lanka med kjøpe iransk olje. Sri Lankas utenrikssekretær Palitha Kohans uttalte i denne sammenheng at det var den største utviklingspakken Sri Lanka hadde på den tid.7 Penger er det Sri Lanka trenger mest, spesielt fordi Rajapaksas opptrapping av krigen mot Tamiltigrene har kostet landet enorme summer. CACCI anslår at 1,5 milliarder dollar ble brukt bare i 2008 på krigen.

Indias varselbjeller har ringt siden det ble klart for dem, på slutten av 80-tallet, at Kina sakte, men sikkert bygget seg opp en trygg og mektig fraktlinje for energitilførsel fra Den persiske gulf til Sørkinahavet. India forstod at dette kunne gi Beijing en overlegen maritim makt i området, ikke minst fordi Kina allerede hadde utviklet havnefasiliteter flere steder: på Kokos-øyene tilhørende Myanmar, og en annen base i Bandar Abbas på Irans kyst nord for Hormuz-stredet i Den persiske gulf. Hormuz-stredets strategiske betydning for verdenshandel av olje er åpenbar. Videre øst langs Pakistans kyst bygget Kina den viktige flerbrukshavnen i Gwador. Allerede på 80-tallet var planene der, og på 90-tallet forhandlingene, om å bygge strategiske havner i de viktige statene Maldivene og Sri Lanka. I dag er havnen Hambantota på Sri Lanka blitt en realitet, hvilket vi kommer tilbake til nedenfor.

Indias interesser i Sri Lanka

India har hatt vekslende interesser i Sri Lanka, og det har tilsynelatende vært vanskelig for dem å vite hvilken side i konflikten de skal støtte, ikke minst på grunn av den store tamilbefolkning som bor i Tamil Nadu. Fra 1987 til 1990 hadde India store militære styrker deltagende på regjeringens side på Sri Lanka. De har også forsynt LTTE med våpen, for senere å sende fredsbevarende styrker for å avvæpne dem. Med tiden har Sethusamudram-prosjektet for India vært en viktig geopolitisk interesse i Sri Lanka. Kontroll over dette området ville gi India et fast grep omkring en av verdens mest strategiske og travleste sjøveier, hvilket igjen ville gi India en spesiell styrke i landets relasjon til Kina, Japan og USA. Alle oljeforsyninger til Sørøst- og Øst-Asia fra Midtøsten er fraktet fra havner i Rødehavet eller Den

persiske gulf. Sjøveiene herfra går gjennom Det arabiske havet og så gjennom Mannargulfen for så å runde den vestlige, sørlige og sørøstlige kysten av Sri Lanka. Deretter går sjøveien nordøst gjennom Bengalbukten mot Malakkastredet. 80 % av Japans oljeforsyning og 60 % av Kinas oljeforsyninger fraktes denne sjøveien. Nesten halvparten av verdens kontainertrafikk passerer gjennom denne flaskehalsen i sjøveien og dens avledninger i Det indiske hav. Sethusamudram-prosjektet ville skape en åpenbar snarvei som ville lede sjøtrafikken gjennom Indias eget maritime farvann. Den strategiske betydningen av denne snarveien må også sees i lys av New Delhis ambisjoner om å bli Det indiske havs mektigste sjømakt.

Indias store sjøstrateg K.M. Panikkar argumenterte allerede for over 60 år siden at New Delhi skulle anerkjenne betydningen av Det indiske hav for utviklingen av landets kommersielle aktiviteter, handel og sikkerhet.8 Senere har den kjente indiske forfatter K.B. Vaidya i sitt verk The Naval Defence of India vært en ivrig tilhenger av Panikkars ideer. Sistnevntes tanke var at selv om ikke India klarer å herske på de fem verdenshav, så bør India i alle fall herske i Det indiske hav. Panikkar foreslo et Albuquerque-sikkerhetssystem for India ved å fastholde de fjerne utpostene som Singapore, Mauritius, Aden og Socotra, den lille øya på kysten av Yemen. Han mente også at India burde utvide sin politiske hemisfære ved å inkludere Ceylon og Burma av forsvarspolitiske årsaker, oppmerksom som han var på Kinas styrke. Vaidya argumenterer for opprettelsen av tre selvforsynte og flygeferdige flåter som skulle være stasjonert i Andamanøyene i Bengalbukten, i Trincomalee på Ceylon og i Mauritius for å vokte de vestlige og østlige inngangsportene til Det indiske hav. For øvrig var indiske myndigheter inntil 70-årene i stor grad opptatt med forsvar og sikkerhet på land og investerte lite i sjømakt. To hendelser på denne tiden skulle forandre på det.

Den første hendelsen var USAs anskaffelse av Diego Garcia,9 og den andre var USAs avgjørelse om å sende hangarskipet «USS Enterprise» med jagerfly til Bengalbukten i desember 1971 for å vise sin støtte til Pakistan i Bangladesh-krigen. Nå fant India det betimelig å begynne en prosess for å definere sine maritime grenser mot land i sør, øst og sørøst. Delhi signerte den første avtalen med Indonesia i 1974, som avgjorde grensene mellom Nikobarene og Sumatra. I 1977 ble grenselinjen utvidet både inn i Det indiske hav og inn i Andamanhavet i en ny avtale. Samme år ble grensen mellom India og Thailand i Andamanhavet forhandlet, og en avtale ble signert i juni 1978, som trådde i kraft i desember 1978.

Den maritime grenseavtalen med Sri Lanka ble ferdigstilt i 1974 og 1976 (Maritime Sones Law, nr. 22 av 1976). En trepartsavtale som definerte grensene mellom Maldivene, Sri Lanka og India ble også signert i denne perioden. Samtidig begynte India, sammen med sin allierte USSR, sin kampanje for et kjernekraftfritt Indisk hav. Kampanjen var spesielt tenkt for å forhindre at USA utviklet Diego Garcia til en hovedbase for atomvåpen. Sri Lanka støttet India i denne prosessen. For øvrig forble Indias ambisjoner til havs nedtonet inntil Sovjetunionens fall; forut hadde Sovjetunionen gitt India et sikkerhetsnett i maktspillet i Det indiske hav.

I dag føler India at de må beskytte seg selv. De senere årene har vi sett et økende

fokus på sjøveiene og sikkerhet til havs hos Indias sjøstrateger. New Delhis planer for en rask økonomisk vekst forutsetter en trygg, uavbrutt tilgang på energi inn i landets industri og hurtig voksende bilmarked. Fra ca. 2000 begynte Kina å utvikle relasjoner med Colombo med det mål for øye å sikre sin oljeindustri. Ceylon Petroleum Corporation undertegnet en avtale med Huanqiu Chemical Engineering Corporation i desember 2004 for byggingen av en oljetankansamling i Muthurajawela. Dette skulle doble Sri Lankas kapasitet for oppbevaring av olje innen tre år. Kineserne reparerte også seks tanker i Kolannawa som ble ødelagt i et angrep av Tigrene i 1995, etter at Anil Obeyesekere, formann i CPC, proklamerte at samarbeidet med Kina skulle trappes opp. Dermed var «kampen om herredømme over Sri Lankas oljesektor» i gang, og India gjorde sitt beste for å svare Kinas inngripen. India så tydelig at Kinas interesser hadde sammenheng med det strategiske leddet Sri Lanka utgjorde i en såkalt perlerad av energitilførsel i Det indiske hav. Sethusamudram-prosjektet var Indias store satsing og håp, og ville hjelpe dem å posisjonere seg og beholde sin del i maktbalansen i de strategiske sjøveier de kunne råde over i denne delen av verden. Sethusamudram-sjøveien kunne lede en av verdens travleste sjøveier inn i Indias strategiske herredømme. Samtidig ser vi at dette ville hindre Sri Lanka å ta imot den samme trafikken, så det kan antas at dette prosjektet i seg selv har vært en konfliktskapende faktor de to land imellom, og at India med dette vanskelig kan opprettholde sitt nåværende vennskapsforhold til nabolandet.

Kinas framvekst som en av verdens ledende økonomi

På Det norske utenriksdepartements nettsider kan man lese følgende om Kinas betydning:

Framtidens geopolitiske mønster vil i stor grad påvirkes av utviklingen i Asia. Potensialet for ustabilitet i denne regionen er stort, med flere uløste konflikter som Taiwan-spørsmålet og Korea-problematikken. Spenningen forsterkes av mangelen på effektive regionale sikkerhetsmekanismer. Hittil har USA vært den dominerende makt i Asia–Stillehavsregionen. Kinas forhold til land som Japan og India vil være avgjørende for stabiliteten i regionen. Kina vil være en sentral drivkraft for mulig økende rivalisering og konkurranse, både regionalt i Asia og globalt, spesielt i forhold til USA. Samtidig er den gjensidige avhengigheten mellom Kina og USA stor, og samarbeid dem imellom nødvendig for å løse mange av de mest sentrale utfordringene vi står overfor.10

Kina har siden landets reformprosess startet i 1978 opplevd en økonomisk utvikling uten sidestykke i verdenshistorien, og har alene sørget for 75 % av verdens fattigdomsreduksjon i denne perioden. Kina har med dagens utviklingstakt muligheten til å bli verdens ledende økonomi. Og verdens andre stormakter har forstått at man ikke lenger kommer utenom Kinas medvirkning når det gjelder å løse problemer av global karakter, hva gjelder finanskriser, klimaendringer, energiforsyning, nedrustning eller viktige militære operasjoner. Det er mot denne bakgrunn Kina har mulighet, ikke minst med sin vetorett i Sikkerhetsrådet fra 1971, til å styre også konflikten på Sri Lanka i den retning som tjener Kinas interesser best. Norge står på sidelinjen

og skuer på stormaktenes utvikling, hvor spesielt Kina og India har gjort seg gjeldende som økonomiske stormakter og nye geopolitiske tyngdepunkter. Kina er i dag den eneste aktør som kan utfordre USAs økonomiske og militære dominans, og det er åpenbart hvor viktig forholdet mellom Kina og USA er for framtidens globale mønster.

Norges fredsdiplomati i endring

Norge, som mange andre land i verden, har forstått at man må forskyve sitt geopolitiske og sikkerhetspolitiske fokus bort fra Europa og mot Asia. Når Norge involverer seg i konflikter, slik det har gjort som fredsmegler på Sri Lanka, må landet samtidig kalkulere hvordan forholdet mellom USA og Kina utvikles, fordi dette vil få konsekvenser for det vestlige sikkerhetssystemet, og dermed også for norsk sikkerhet. Det antas at et styrket samarbeid mellom USA og Kina er det som tjener global sikkerhet best, selv om det kan føre til økte spenninger i det transatlantiske samarbeidet. USA har med andre ord ikke fritt spillerom og makt i Sør-Asia og Det indiske hav, men må ta hensyn til Kinas maktposisjon i dette området.

Innenrikspolitisk er det en viss spenning mellom Norges fredsdiplomatiske orientering og enkelte norske aktørers interesser, særlig innen næringslivet. Den norske våpenindustriens produksjon og eksport av våpen, ammunisjon og militære tjenester står i kontrast til fredsdiplomatiets retorikk. Norsk oljeindustri har gode tider når det er uro og krig (særlig nær Persiabukta). Da stiger ofte oljeprisene – og Norges nasjonalinntekt stiger med dem. Slik sett eksisterer det en viss motsetning mellom fredsdiplomati på den ene siden og oljeindustri og nasjonaløkonomiske interesser på den andre. I prinsippet er imidlertid Norge ikke tjent med store systemreformer, maktomfordelinger eller konstellasjonsendringer. Norge er for en status quo-makt å regne, og er tjent med ro og orden i verden. Norsk fredsdiplomati kan imidlertid tiltrekke seg negativ oppmerksomhet fra lokale systemkritikere. Dette vil gi Norge nye allianser, men det vil også gi Norge nye kritikere. Et eksempel på dette er nettopp Norges engasjement i konflikten på Sri Lanka: Da Erik Solheim hadde gjentatte samtaler med lederen for De tamilske tigrene, utløste dette demonstrasjoner mot Solheim og Norge blant singalesiske nasjonalister, buddhister og militante marxister. Lokalt på Sri Lanka har vi sett at Norges omdømme har tapt seg, men hvilken betydning dette har i internasjonal sammenheng er usikkert. Alt i alt kan vi si at den tidligere USA-drevne politikken, i hvilken Norge fint har funnet sin plass i USAs lomme, som Galtung (2008) sier det, har gått over til å være en asiatisk drevet stormaktspolitikk. Norges fredsdiplomatiske rolle må redefineres. Dette kunne ha skapt et nytt handlingsrom for Norge, men i stedet kan vi se at Norge skyves ut mot sidelinjen.

Kina og Sri Lankas buddhistiske fellesskap

Religion spiller ikke en avgjørende rolle for konflikten på Sri Lanka slik den står i dag, men helt siden 40-tallet har religion stått særdeles sentralt for Sri Lankas buddhistiske nasjonalisme. Religion har til alle tider vært en sterk identitetsskapende faktor. Buddhismen har også, som bl.a. Torkel Brekke (2004) har vist, et ideologisk fundament som rettferdiggjør kriger og erobringer. I den buddhistiske verden har det eksistert en kongeideologi

hvor evnen til å erobre hele verden har vært definisjonen på den virkelige buddhistiske hersker. I de områdene hvor buddhismen spredte seg, altså i hele Asia unntatt helt i vest og helt i nord, fulgte ideene om den buddhistiske verdensherskeren med, slik den også i moderne tid har spilt en rolle i den politiske ideologien i de Theravada-buddhistiske landene Sri Lanka, Burma, Thailand, Kambodsja og Laos. Det er klare paralleller mellom nasjonalismen som oppstod i forskjellige asiatiske samfunn mot slutten av det 19. århundre. Den var en reaksjon på kolonialisme, og ofte svært radikal i sin vi mot de andre. De religiøse og nasjonalistiske lederne mente nasjonens historie hadde hatt sin glansperiode da religionen hadde styrt samfunnet, og med folkets ignoranse for gamle religiøse tradisjoner ble det skapt et moralsk forfall og svakhet. Singaleserne på Sri Lanka hadde ideer om «den rene buddhismen» som skulle styre samfunnet, og at Sri Lanka var ment for buddhister. Muligens fordi kaste og munkeorden hadde tapt sin styrke som sosial innflytelse under kolonimakter, ble nå religion på tvers av samfunnslag en samlende faktor og en kilde til et stereotypt og negativt bilde av de andre.

Buddhistmunkene på Sri Lanka har opp gjennom historien forfattet og overlevert en rekke tekster som omhandler øya og det singalesiske folks historie. Sri Lankas historie er i deres øyne buddhismens historie, og i Sri Lankas mytisk-historiske krøniker er tamilene framstilt som en konstant trussel mot den buddhistiske religion og mot religionens beskyttere: singaleserne og deres heltemodige konger. Resultatet på Sri Lanka var at buddhistmunker begynte å engasjere seg i politikk, og organisasjoner av munker skulle få mye å si for valget i 1956, et svært viktig år i Sri Lankisk historie, hvor Bandaranaike og Mahajana Eksath Peramuna (MEP) vant valget. Sri Lankas borgerkrig er et eksempel på en konflikt hvor religiøs nasjonalisme skapte grunnlag for et økende polarisering og hat mot de andre, tamilene. Religion og politikk gikk hånd i hånd, og språk, skoler og styresett ble tilbakeført til det tradisjonelle, «rene» singalesisk buddhistiske. Selv om politikerne ikke har vært spesielt religiøse i utgangspunktet, har de sett nytteverdien og oppslutningen de får ved å spille på religiøse symboler og myter. Begge sider i konflikten har således angrepet fiendens hellige steder; singaleserne har ødelagt hindustiske templer, og tamiler har angrepet viktige buddhistiske symboler, som angrepet på Tannens tempel i Kandy i 1998 (Brekke 2004).

Sri Lankas buddhistiske majoritet og Kina har derfor også spilt på religion for å skape en fellesskapsfølelse statene imellom. I 2007, definert som et spesielt «vennskapsår» mellom Kina og Sri Lanka, var president Mahinda Rajapaksa på statsbesøk i Kina for å snakke om viktigheten av å legge til rette for treff enkeltmennesker imellom for å styrke det spesielle buddhistbåndet som knyttet de to nasjonene sammen. Det var utenriksdepartementet, sammen med Sri Lankas turistkontor, som arrangerte besøket. Til stede var Beijing Television Network (BTV), den nest største TV-kanalen i Kina, som skulle dekke begivenheten og samtidig lage en dokumentarserie om buddhisme, kultur og turisme på Sri Lanka. Konseptet for opplegget var ifølge president Rajapaksa å promotere «buddhistturisme» og pilegrimsreiser i Kina. Ambassadør Amunugama understreket mulighetene for å styrke buddhistrelasjoner gjennom

dialog og samhandling mellom de to nasjonene.

Dog, det er lett for i mange konflikter, som Amartya Sen (2006) påpeker, å lage storslagne teorier om sivilisasjonenes sammenstøt (Huntington 1996) og myter om gamle feider. Nærmest på en «naturlig» måte utvikler fiendskap seg i divergerende grupper, og konflikter som mellom hutuer og tutsier, serbere og albanere, tamiler og singalesere blir tolket i vidløftige historiske vendinger som anser konflikten som noe mye «større» enn nedrig samtidspolitikk. Teorier om sivilisasjoners sammenstøt og oldtidens feider står ifølge Sen som den store intellektuelle barriere for å kunne fokusere på rådende politikk og undersøke prosessene og dynamikken bak nåtidens hang til vold. Men, sier Sen, «if I am disputing the civilizational approach, it is not because I don’t see its intellectual temptations» (Sen 2006:43).

Hambantota og Kinas rolle i krigen på sri lanka

Kina har i dag posisjonert seg vel i Sri Lanka, og Kinas interesser, som bunner i Sri Lankas strategiske plassering i sjøveien for frakt av olje i Det indiske hav, gjør at stormakten har fått en hånd med i mange prosjekter på øya. Krigen mellom SLA og LTTE har for Kina utgjort en destabiliserende kraft som kan påvirke Kinas interesser, og Kina har sett seg berettiget til å støtte kampen mot LTTE for å få ro i regionen. 21. april 2009 ble Kinas talsmann for utenriksdepartementet i Beijing, Jian Yu, spurt i en pressekonferanse om utfallet på 24-timersfristen LTTEs leder Prabhakaran hadde fått for å overgi seg. Jian Yu svarte at «Kina støtter den srilankiske regjerings forsøk på å beskytte nasjonal integritet ved å ivareta sikkerhet og politisk stabilitet».

Kina har i lang tid prøvd, og klart, å stoppe FNs sikkerhetsråds briefinger omkring Sri Lanka idet det hevdes at krigen er innenrikspolitisk agenda og ingen trussel mot internasjonal trygghet. USA har støttet Sri Lankas regjering og krigen i lang tid, men det kan synes som om taktikken forandret seg nå da singalesernes «seier» over LTTE var nær. Washington så at den pågående konflikten ikke bare ville destabilisere Sri Lanka, men også nabolandet India, som har blitt USAs viktigste økonomiske og strategiske alliansepartner i Asia. India innså og fryktet at opptøyene kunne spre seg til Tamil Nadu, den sørlige stat i India som har sterke historiske bånd til den tamilske befolkning på Sri Lanka, og India begynte også å bli interessert i at Rajapaksa prøvde å roe situasjonen. India og USA deler dessuten et anliggende i interessen for Kinas økende innflytelse på Sri Lanka. Mens India har støttet Sri Lankas krigføring mer i det skjulte,India har satt på agenda å hjelpe Sri Lankas regjering med gjenoppbygging av veier,fjerning av miner i store områder, styrking av handel og økonomiske bånd, og medutdanningsfasiliteter. har Kina åpenlyst bidratt med krigsfly, avansert raderutstyr, våpen og annet krigsutstyr som har hjulpet regjeringen i å styrke sin overlegne posisjon i denne såkalte borgerkrigen. Forsvarsminister Gotabhaya Rajapaksa, bror til president Mahinda Rajapaksa, 11 takket i 2009 Kina for dennes «trofaste støtte for å styrke krigen mot terror». Og amerikansk presse omtaler Kina på lignende måte, som Sri Lankas sterke alliansepartner i krigen mot terror.

Kinas ønske om å blokkere FNs diskusjoner omkring Sri Lanka, og landets interesser i Sri Lanka som sådan, er som hos USA styrt av en egeninteresse. Prinsippene om «non-interference in internal affairs» syntes f.eks. ikke å gjelde konflikten i Afghanistan eller Irak. Kina har til gjengjeld klart å få i stand en etterlengtet milliardavtale med Colombo,

som i 2007 gikk med på at Kina skal bygge havnefasiliteter helt sør på øya i byen Hambantota. Første del av byggeplanene, utført av kinesiske entreprenører og med kinesisk kapital, anslås å stå ferdig i 2010. Dette innebærer en 600 meter lang kontainerhavn, et 310 meter langt bunkersystem, et oljeraffineri, en flyplass og andre fasiliteter som antas å forandre Hambantota til et knutepunkt av en havneby. Her vil kunne tilbys skipsreparasjoner, i tillegg til toll- og immigrasjonsfasiliteter, for å tiltrekke seg turister på cruiseskip. Bare første fase av byggingen har kostet 360 millioner dollar. China Harbour Engineering Company og Sino Hydro Corporation leder konstruksjonen, og 85 % av den finansielle støtten kommer fra Kinas Ex-Im bank. Når havnen er ferdig, vil den direkte tilby 6000 arbeidsplasser og 50 000 til 100 000 indirekte sysselsettingsplasser. Havnen vil i ferdigstillelsen av prosjektet håndtere 20 millioner TEU12 i året. Formann i Sri Lankas havneautoritet, Dr. Priyath B. Wickrama, påpeker at myndighetene har ønsket å tilby fasiliteter som Colombo ikke har, og at beliggenheten til Hambantota har vært avgjørende for bygging akkurat her, med sin nærhet til handelsruter i Det indiske hav. Wickrama har uttalt at Sri Lanka ønsker å tiltrekke seg skipene som går i rute forbi, og at fordelen med Hambantota er at den er bygget innenlands, hvilket kan tillate framtidig utbygging. 13 Sri Lanka fremmer således Hambantota som sitt eget prosjekt, men kan også uten tvil dra fordeler av Kinas interesser i landet.

Kineserne bygger eller utvider også tre sentrale hovedveier på Sri Lanka – en ekspressvei fra Katunayake flyplass til Colombo; en 200 km lang vei fra Ambapasa til Trincomalee; og ca. 100 km vei fra Hambantota til en flyplass øst for denne. Dette har åpenbare interesser for Kina. Hambantota er bare syv nautiske mil fra en av verdens viktigste handelsruter fra øst til vest som krysser Det indiske hav. Over 70 % av Kinas oljeimport fraktes via denne sjøveien fra Midtøsten gjennom Malakkastredet, stredet mellom Sumatra og Malaysia, til Kinas havnebyer. Kina er meget bevisst hvordan fraktruten er sårbar overfor en konflikt i dette området, og har i lys av dette bygget ut marinen og sikret seg en såkalt «perlerad» av havnefasiliteter langs denne viktige ruten. Hambantota, sammen med den kinesiskbygde havnen Gwadar i Pakistan, er et par av disse perlene.

Ingen av de tidligere kinesiskbygde havnene, det være seg i Bangladesh, Burma, Maldivene, Seychellene, Mauritius eller Madagaskar, kan måle seg med den strategiske verdien til Hambantota, påpeker Brahma Chellaney (2009), professor i strategiske studier ved Center for Policy Research i New Delhi. Kina insisterer på at de ikke blander business med politikk, men viser mer og mer hvordan de kynisk bidrar til vold og undertrykkelse i stater som er internt splittet, slik Chellaney ser det. Han mener at Sri Lanka bare er det seneste tilfellet som viser Beijings manglende evne til å se konsekvensene av sin aggressive forfølgelse av strategiske interesser.

Kinesiske militære og økonomiske bidrag – som i Sudan, Zimbawe, Zambia, Uzbekistan, Nord-Korea, Burma og andre steder – har direkte hjulpet regjeringens overlegenhet og brudd på menneskerettigheter i Sri Lanka. Som i andre land hvor Kina har gitt en hjelpende væpnet hånd i kriger som styrker en part til å undertrykke en annen, kan vi muligens også på Sri Lanka vente at Kina sender inn fredsbevarende styrker nå når krigen er over.

KONKLUSJON

Human Rights Watch (HRW) er blant dem som har fått øynene opp for dynamikken i de små landenes tiltagende tilknytning til Kina. Meenakshi Ganguly, Sør-Asias forsker for HRW, uttalte nylig at de mindre landene, som Sri Lanka, nå vender seg mot Kina nettopp for å påvirke Indias strategiske interesser, og således nedtoner de menneskerettslige tema. Hun viste til Burma, hvor India på 90-tallet presset på for demokrati og måtte se på hvordan militærjuntaen gikk sidelengs opp mot Beijing. Slik denne artikkelens fokus har vist, hevder også Ganguly at India nå er opptatt av Kinas rolle på Sri Lanka på grunn av kontrollen over Det indiske hav. Iran er sistemann som har kommet på banen. I 2008 lovet de Sri Lanka en åpen linje med 1,9 mrd. dollar kreditt, hovedsakelig for å hjelpe Sri Lanka å kjøpe iransk olje.

USA og India søker å svare på Kinas strategi, og det er kjent at India i mars 2009 sendte, under dekke av humanitære hensyn, en militær «medisinsk leir» til Sri Lanka. Ved å velge å legge en militær-medisinsk leir i Pulmoddai, 49 km nord for Trincomalee, havnen på Sri Lankas østkyst, har India mest sannsynlig satt foten ned i en situasjon hvor de forutså at mange andre utenlandske krefter kunne slå seg ned, mens USA svever i bakgrunnen. USA har en base i Diego Garcia sør for Sri Lanka, men landets stillehavsflåte er ikke aktivt engasjert i storstilte landbaserte operasjoner. Analytiker og forfatter Robert Kaplan forutser USAs politikk som en mediator; ikke som i Afghanistan eller Iraks landbaserte, men som en sjøbasert mediator «lurking just over the horizon». Det kan således synes som denne lille øya i Sør-Asia, som andre deler av verden, er blitt dratt inn i internasjonal stormaktspolitikk som fryktes intensivert etter som den globale økonomiske krisen tiltar.

Ifølge Sujan Dutta (2009) drives vestlige interesser i Sri Lanka for tiden av bekymringer for at LTTE kan forsøke seg på terrorvirksomhet i Europa eller USA for å dra oppmerksomhet mot det internasjonale samfunns plikt til å respondere på regjeringshærens framferd. At Sri Lanka har fått irettesettelser og kritikk fra internasjonalt hold, som fra FNs High Commissioner for Human Rights, Louise Arbour, gjør ikke stort inntrykk på regjeringen. At man kan anta, som den avdøde journalisten Wickrematunge og andre med ham har advart mot, at Sri Lanka med denne krigsoffensiven som krever 30 % av BNP og som vil kreve stadig mer i en økende inflasjon, destabiliserer eget land og egen økonomi, er ingen trøst for sivilbefolkningen på nærmere 300 000 tamiler som uforskyldt befinner seg midt i en meget alvorlig humanitær krise.

Konflikten på Sri Lanka er ikke, og har ikke vært, et «internt anliggende». Den har vært en del av noe større, helt fra koloniseringstidens «splitt og hersk» til i dag; men da ikke, som Amartya Sen påpeker, noe større som kan bli tolket i lys av vidløftige historiske vendinger omkring sivilisasjoners sammenstøt eller oldtidens feider, som i dag er blitt en intellektuell spillteori. Det handler muligens også her om det Sen kaller nedrig samtidspolitikk og dennes hang til vold.

Robert Kaplan (2009) spør: «I hvilken del av verden kan man i dag best få et glimt av fremtiden?» Og svaret er overraskende nok, trass tidligere store krigers fokus på Stillehavet og Atlanterhavet, men muligens slik pirataktiviteten utenfor Somalias kyst14 og terroristangrepet i

Mumbai i fjor allerede pekte mot: i Det indiske hav. Verdens tredje største hav har allerede blitt hovedscenen for utfordringene i det 21. århundre. Det maritime store maktspill over sikkerhet rundt Sør-Asia og Sri Lanka fortsetter.

Noter

Referanser

Appadurai, Arjun (1996), Modernity at Large: Cultural Dimensions of Globalization. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Balasingham, Adele (2001), The Will to Freedom. An Inside View of Tamil Resistance. Mitcham: Fairmax Publishing.

Brekke, Torkel (2004), Kains barn. Religion og vold fra Det gamle testamente til 11. september. Oslo: Humanist Forlag.

Chellaney, Brahma (2009), «China fuels Sri Lankan war». Lesedato 4. mars 2009, fra The Japan Times Online.

De Silva, K.M (1981), A History of Sri Lanka. London: C. Hurst & Company.

DeVotta, Neil (2004), Blowback. Linguistic Nationalism, Institutional Decay and Ethnic Conflict in Sri Lanka. Stanford, Cal.: Stanford University Press.

Dutta, Sujan (2009), «Great Game around China’s Lanka Yard». Lesedato 11. mars 2009, fra The Telegraph Calcutta, India.

Fuglerud, Øivind (1999), Life on the Outside. The Tamil Diaspora and Long Distance Nationalism. London: Pluto Press.

Fuglerud, Øivind (2004), «Forståelser av tid og rom i den tamilske diasporaen». I: Øivind Fuglerud, Andre bilder av de andre. Transnasjonale liv i Norge. Oslo: Pax Forlag.

Galtung, Johan (2008), Norge sett utenfra. Oslo: Kagge forlag.

Gurr, Ted Robert & Barbara Harff (1994), Ethnic Conflict in World Politics. Boulder & Oxford: Westview Press.

Huntington, Samuel P. (1996), The Clash of Civilization and the Remaking of World Order. New York: Simon & Schuster.

Janke, Peter, red. (1994), Ethnic and Religious Conflicts. Europe and Asia. Research Institute for the Study of Conflict and Terrorism, Dartmouth: Aldershot.

Kaplan, Robert D. (2009), «Center Stage for the 21st Century. Power Plays in the Indian Ocean». Foreign Affairs, mars/april 2009.

Khagram, Sanjeev & Peggy Levitt (2008), The Transnational Studies Reader. Intersections & Innovations. New York & London: Routledge.

Kaagaard, Mikkel W. (2008), Sri Lanka – fra selvstændighed til selvmordsterrorisme. Århus: Turbine Forlaget.

Larssen, Amilla De Saram (2009), «Kompromissløs president». Bistandsaktuelt 01/09.

Levitt, Peggy (2001), The Transnational Villagers. Berkeley, LA: University of California Press.

Prabhakaran, Velupillai (1994), «How I Became a Freedom Fighter». Lesedato 15.07.1994:18. Fra Tamil Times (oversatt fra tamilsk i originalartikkel fra Veliccam April/May 1994): http://tamilnation.org/ltte/vp/interviews/94velicham.htm

Schalk, Peter (1992), «Birds of Independence. On the Participation of Tamil Women in Armed Struggle». Lanka 7:44–142.

Schalk, Peter (1997), «Resistance and Martyrdom in the Process of State Formation of Tamililam». I: Martyrdom and Political Resistance. Essays from Asia and Europe, s. 61–84. (Comparative Asian Studies, 18). Amsterdam: VU University Press.

Sen, Amartya (2006), Identity and Violence. The Illusion of Destiny. New York & London:

W.W. Norton & Company. Symonds, Peter (2009), «US, China and the war in Sri Lanka». Lesedato 24. mars 2009 http://www.globalresearch.ca