Ove Skarpenes ove.skarpenes@sos.uib.no
Rune Sakslind rune.sakslind@sos.uib.no

Først vil vi takke Ketil Skogen, Kari Stefansen, Olve Krange og Åse Strandbu (SSKS) for kommentarene til artikkelen «Den ’legitime kulturens’ moralske forankring» (Skarpenes 2007a). Vi ser mange åpne spørsmål i det stoffet vi legger frem, og vi er glade for å få anledning til å utdype våre funn og tilnærminger. Generelt setter vi pris på alle bidrag som kan øke vår kunnskap om klasseprosesser i Norge, om middelklassens identitet og dens rolle i den norske samfunnsformasjonen. Dette tema er så godt som ubelyst i norsk, empirisk sosiologi (og samfunnsvitenskap). Dette er i grunnen litt pinlig for faget, siden det har blitt liggende etter både samfunnsutviklingen og den offentlige debatten i Norge, som i løpet av de senere årene i høy grad har aktualisert spørsmålet om middelklassens stilling.

Imidlertid må vi beklage den form kommentaren har fått. Mye av kritikken er fremsatt i en bedrevitende tone. Dessuten mener vi at mange av de innvendinger som fremsettes, allerede er besvart i drøftingene i Ove Skarpenes’ artikkel. Kritikken bygger åpenbart på en alternativ teoretisk-metodologisk plattform, men det blir ikke redegjort for hva denne består i. Det virker som om kritikerne allerede vet svarene på de viktigste spørsmålene som kan stilles om middelklassens stilling i Norge, og er misfornøyde med at Skarpenes ikke gjør de «korrekte» tolkninger av prosjektets intervjumateriale. Vi etterlyser derfor forfatternes alternative analyse av den norske middelklassen, med dens teoretiske forutsetninger og empiriske dokumentasjon.

Når dette er sagt, må det sies at det er fullt mulig å dra kjensel på figurer i den alternative analysen, som både eksplisitt og implisitt trekker veksler på Pierre Bourdieus sosiologi. Flere av denne sosiologiens sentrale begreper blir anvendt, men noen ganger på måter som avviker fra konvensjonelle tolkninger. Det kan se ut som SSKS anvender en særegen tolkning av Bourdieu, kanskje typisk for denne teoriens resepsjon i Norge. Hva denne består i, blir ikke presisert. Vi må derfor legge vår egen tolkning av Bourdieu til grunn når vi kommenterer deres innvendinger.

Utgangspunktet for en faglig dialog er således ikke det beste. Til tross for dette har vi gjort et forsøk på å finne noen gjennomgående tråder i teksten som vi knytter an til. I tillegg til den «bourdieusianske» kritikken, handler dette spesielt om forfatternes oppfatning av empirisk analyse og deres forståelse av forholdet mellom teori og empiri. Det burde være unødvendig å si dette, men vi presiserer at Skarpenes’ artikkel ikke pretenderer å være noen endelig analyse av middelklassens stilling i Norge. Den analyserer klassens forhold til «kultur», og særlig til den såkalte finkulturen, med utgangspunkt i vårt intervjumateriale. Den tar i mindre grad opp temaet makt, noe som (også) ville kreve andre tilnærminger og andre typer data, selv om vi (i likhet med Bourdieu) mener at maktanalysen og kulturanalysen forutsetter hverandre.

SSKS opplever at artikkelen har en lang rekke «alvorlige svakheter»: dens kulturbegrep er for smalt, metodebruken er «pussig», informantenes utsagn blir «ikke tolket», ja, de lurer på om prosjektet egentlig har sosiologisk relevans. Mot dette mener vi at debattartikkelen «En pussig utlegning av middelklassens selvforståelse» synliggjør et overraskende ureflektert og kunnskapsløst forhold både til nyere kulturforskning, til sosiologisk teori og empirisk analyse.

Kulturbegrepet

SSKS reagerer på at vi opererer med et «smalt» kulturbegrep. Det er en underlig innvending på flere måter. For det første finnes det en voluminøs internasjonal, sosiologisk litteratur som nettopp analyserer denne ikke-materielle kulturen (litteratur, musikk, film, kunst). Videre betraktet Bourdieu selv klassenes forhold til denne kulturen som et nøkkelelement i maktanalysen. Innenfor den ikke-materielle kulturen tilla han litteraturen og språket en sentral rolle bl.a. på grunn av deres spesielle institusjonelle særstilling i det franske samfunnet. Men som kommentert i artikkelen holder vi muligheten åpen for at det eksisterer typer av grensetrekking basert på andre kulturformer, f.eks. materiell. For det andre ser vi denne kulturanalysen i et større historisk-komparativt og internasjonalt perspektiv. Selv om artikkelformatet ikke tillot noen utdyping av dette, skulle denne teoretiske orienteringen fremgå klart nok i bidraget. Ambisjonen i prosjektet som helhet er å kartlegge hvilken konfigurasjon av kulturelle og moralske verdsettinger som rammer inn og støtter opp under disse ekspertgruppenes oppfatning av sin egen rolle som ’kunnskapsarbeidere’ og samfunnsdeltagere.

I artikkelen «Den ’legitime kulturens’ moralske forankring» er det også vist til at vår tilnærming støtter seg på nyere pragmatiske, kultursosiologiske bidrag. SSKS synes ikke å kjenne til denne internasjonale og komparative litteraturen om klasser, profesjoner og kulturelle prosesser (f.eks. Boltanski 1984, 1999; Boltanski & Thévenot 2006 [1991]; Lamont 1994 [1992]; Lamont & Thévenot 2000; Boltanski & Chiapello 2005; Thévenot 2001; Brint 1994; Kocka 1995). Vi bygger på resultater fra disse prosjektene, både teoretisk, empirisk og metodisk. Når det gjelder klassebegrepet, viser vi også til artikkelen «Kunnskap og klasseanalyse. Middelklasseproblemet og samfunnsformasjonen» (Sakslind 2007). Etter vår mening må en anvendbar kulturteori tilfredsstille noen grunnleggende krav, også når den skal knyttes til en klasseanalyse. Den må:

    • gjøres til gjenstand for en begrepsmessig translasjon, med sikte på å tilpasse begreper fra den internasjonale litteraturen til en norsk kontekst (validere dem på nytt)1

    • gi redskaper til å analysere nasjonale variasjoner, og variasjoner som følger samfunnsformasjoner, dvs. analyser av kulturelle repertoarer eller konfigurasjoner og deres endringsprosesser.

    Vi tar ikke utgangspunkt i en universell teori om forholdet mellom kultur og klasse. Vår tilnærming er derfor eksplorativ (eller om en vil, grounded). For å utvikle forståelsen av sammenhengene mellom kultur og klasse, trenger vi åpne tilnærmingsmåter som også trekker inn kunnskapens, utdanningens og moralens rolle (Hestholm 2007; Skarpenes 2007b). Vi ønsker å kartlegge hvilke ulike former for kulturelle repertoarer/normative verdsettinger som eksisterer og dominerer i den norske kulturen. I USA (særlig Lamont) og i Frankrike (særlig Boltanski & Thévenot) har den sosiologiske kulturanalysen fokusert på slike verdsettingsformer og måten de blir brukt på bl.a. i konstruksjon av sosiale identiteter. Lamont har analysert symbolic boundaries definert som måter grupper skaper og opprettholder demarkasjonsgrenser mellom seg selv og andre. Luc Boltanski og Laurent Thévenot har utviklet en analyse av normative rettferdiggjøringsrepertoarer (verdiordener) (se Skarpenes & Hestholm 2007). Metoden demonstrerer ulike måter mennesker rettferdiggjør sine synspunkter ved å vise til kollektive goder i samfunnet. Å gjøre slike ordener relevante i forskjellige situasjoner i jobb og fritid, handler om aktørenes evne til å mobilisere argumenter, verdier, mennesker og ting. Bidragene fra Lamont, Boltanski og Thévenot inspirerer til å se ulike sfærer i sammenheng: praktiske, kunnskapskrevende problemsituasjoner, materielle objekter og normative begrunnelser. Det handler om bl.a. å kartlegge «hverdagslivets politiske filosofi». Dagliglivet vrimler av disputter om oppgaveløsning og handlingskoordinering, hvem som er best egnet til et arbeid, hvilke oppgaver en er fritatt fra, hvem som har skylden for et oppstått problem osv. Aktørene tvinges her til å begrunne sin stillingtaken ved å vise til et repertoar av verdier som finnes på et ’metafysisk’ plan, dvs. hinsides den aktuelle situasjonen, men som allikevel får konkret eksistens ved å bli mobilisert og realisert gjennom henvisning til elementer i situasjonen. Hver verdiorden har i sin generelle form noen typiske mennesker og objekter knyttet til seg, aktørene stiller sammen slike elementer når de argumenterer for egne synspunkt i konkrete situasjoner. Men i dette ligger det samtidig et betydelig arbeid med å gjøre tingene og argumentene til størrelser «av samme type» som det en ønsker å fremme, eller som en kritiserer. Vi snakker om en prosess med definering av virkeligheten, der ting og mennesker gjensidig blir satt på prøve som legitime aktører i situasjonen. Lamont og Thévenot (2000) bygger på disse arbeidene og sammenligner det de kaller national cultural repertoires of evaluation i Frankrike og USA. Men tilnærmingen åpner også opp for analyser av kulturell endring i et bredt sosioøkonomisk perspek-

    tiv, slik det er demonstrert i analysen av «kapitalismens nye ånd» (Boltanski & Chiapello 2005). Samlet utgjør dette et teoritilfang som gir en rekke redskaper i arbeidet med belyse norske kulturelle evalueringsrepertoarer i et historisk perspektiv, og vi tror denne type teoretiske redskaper er nødvendige også for å belyse kulturens rolle i klasseprosesser.

    Tolkning og empiri

    I artikkelen «Den ’legitime kulturens’ moralske forankring» forsøker Skarpenes å tegne et mest mulig presist bilde av de kulturelle preferansene til representantene for den høyt utdannede norske middelklassen, spesielt ved å løfte frem i hele sin bredde innholdet i det evalueringsrepertoaret som blir mobilisert i diskusjoner om kulturuttrykk. Vi bruker sammenligningen med andre land som ledd i en strategi for å utvikle hypoteser om særegenheter ved det norske caset. Analysen forsøker å avdekke og beskrive verdier, tenkemåter, kritikkformer som anvendes av informantene, som er forankret i den norske kulturen, og som har kollektiv legitimitet. Vi forsøker ikke minst å gi et svar på det mer generelle og avgjørende spørsmålet om hvilken betydning «kultur» har for denne gruppen, i medlemmenes livsverden og i deres arbeid med å forme sine sosiale identiteter. Når prosjektet er å få tak i evalueringsrepertoarer i det norske samfunnet, må det både telles og tolkes.2 Men ifølge SSKS er tolkningsdimensjonen fraværende i artikkelen. Her opererer de med et smalt og svært spesielt, ja, nærmest privat og ganske bemerkelsesverdig begrep om «tolkning», der, etter det vi kan se, kun den «korrekte» tolkning er en genuin tolkning. Det viktige, forklarer SSKS, er ikke innholdet i de kategoriene aktørene opererer med, men at disse er symbolske størrelser i et spill om distinksjoner og, til syvende og sist, makt.

    Dette er den typiske utgaven av mistankens hermeneutikk (se også drøftingen i Skarpenes 2007a:544–545, 550). Tolkning i dette perspektivet blir fort reduksjonistisk, siden det innebærer at informantenes utsagn skal avsløres som strategiske eller som varianter av falsk bevissthet. Informanters utsagn blir i denne «analysen» lite annet enn et alibi for en allerede eksisterende sosiologisk teori. Det eneste som vokser med denne tilnærmingen er teorien, ikke innsikten i samfunnet. Teorien er blitt immun overfor empirien, og tolkningene er blitt forutsigbare. Dette kommer til uttrykk når SSKS snakker om «middelklassens doxiske forestillinger», «hvordan middelklassen posisjonerer seg i forhold til den legitime kulturen, dvs. den delen av kulturlivet som blir verdsatt, diskutert og institusjonalisert osv.», «distinksjonsarbeid». Her har teorien gjort jobben på forhånd, man er allerede framme og analysen går på tomgang.

    Artikkelen peker på at majoriteten av middelklasseinformantene erkjenner og er seg bevisst at de ikke ønsker å bruke kulturuttrykk i et grensearbeid mellom seg selv og andre. Det kan tolkes som at et egalitært verdsettingsrepertoar er dypt «embedded» i den norske kulturen. En slik tolkning bør videre forsøke å se dette repertoaret i sammenheng med de særegne historiske moderniseringsprosessene som utformingen av institusjoner i den norske samfunnsformasjonen faktisk representerte. På den annen side kan man holde nasjonalhistoriske forskjeller utenfor, og i stedet tolke synkrone relasjoner som bevisste eller ubevisste distinksjonspraksiser. SSKS velger det siste, og med denne tolkningen blir følgelig det å kunne navnet på norske forfattere en

    kulturell markør i en «meningstung selvrepresentasjon» – det er et spill om makt. Hvis man legger et så pass ’lett’ begrep om det meningstunge til grunn, er registreringen av små smaksforskjeller nok til å avsløre store, skjulte maktspill. I denne formen for sosiologisk praksis er empirien kun et gissel for den selvstendiggjorte teori, der historiske prosesser, kulturelle kontraster og konkrete praksiser blir illustrasjoner av postulerte, universelle sammenhenger.

    Noen eksempler på tolkningsforskjeller

    Som det er redegjort for i OS’ artikkel (Skarpenes 2007a:535, 536, 543–545), eksisterer det relativt gode kartlegginger av folks kulturorienteringer i Norge (Danielsen, Hovden, Gripsrud). At kulturell smak er ulikt fordelt i befolkningen, det vet vi. Som også kommentert i artikkelen (Skarpenes 2007a:554–555), finnes det sannsynligvis (sub)kulturelle miljøer hvor man må beherske spesifikke koder for å få innpass. Men vår oppfatning er at det også er nødvendig å vite hvilken betydning kultur har for middelklassen, hva som er innholdet i det som oppfattes som den legitime kulturen, og hvordan og i hvilken grad det oppfattes som legitimt å aktivere slik kultur i sosiale praksiser. I vår undersøkelse av et relativt stort utvalg av høyt utdannede, finner vi et beskjedent innslag av former for dannelseskultur. Det blir således misvisende å snakke om at en slik kultur er nedfelt i den akademiske middelklassen som en kollektiv størrelse. Vi finner også svært få indikatorer på at våre middelklasseinformanter bruker en slik kultur aktivt i grensearbeid mot andre grupper i samfunnet. Det betyr jo ikke at ingen i middelklassen trekker grenser mot de som f.eks. foretrekker Brann fremfor Harmonien. Vi sier bare at dette verken ser ut til å være en dominerende eller en legitim kulturell logikk.

    Men i forhold til disse konklusjonene gjelder naturligvis visse generelle, metodiske forbehold som berører enhver studie som baserer seg på intervjuer: Vi har i prosjektet ikke selv observert hva som skjer i hverdagslivets praksiser, og kan ikke uttale oss kategorisk om dette. På den annen side kjenner vi ikke til observasjonsbaserte undersøkelser som klart motsier vår hypotese om at «distinksjonsmakt» forankret i en legitim kultur ikke er en utbredt klassepraksis i (denne delen av) den norske middelklassen.

    SSKS bruker også flere eksempler for å illustrere et poeng vi opplever går som en rød tråd i kritikken. «I sum står vi altså overfor en høyt utdannet middelklasse som må karakteriseres som ydmyk og nøktern, og som nærer stor respekt for ’vanlige folk’. Tro om den respekten er gjensidig?». Vi forstår dette dit hen at de mener respekten ikke er gjensidig, fordi det senere vises til andre studier som viser at akademikere får skylda for alt som er idiotisk i samfunnet. «Arbeiderklassen har ikke sluttet med å se på akademikere som oppblåste fjompenisser og akademisk kunnskap som livsfjern spekulasjon [...] Det må vel ha en grunn? Kan den grunnen ha noe med makt å gjøre?» .

    Vi er usikre på om dette er ment som en kritikk av artikkelen, og hvordan den eventuelt skal forstås. Vi har fremhevet at til tross for at embetsmannsstaten og dens kunnskapseliter tidlig ble nedkjempet i Norge, har en form for anti-intellektualitet og skepsis mot akademisk kunnskap levd videre og utviklet seg i norske institusjoner i forrige århundre. Denne skepsis fremstår som en dypt nedfelt, kulturell struktur i det norske samfunnet som gjør at høyt utdannede ofte strever

    med å framstå som representanter for kunnskap og ikke bare som en maktelite (Sakslind 2004, 2007). Og våre funn tyder på at dette preger middelklassens selvforståelse. Så hva slags makt er dette, spør SSKS. Hvis vår tolkning stemmer, er det naturlig å se den sosiokulturelle relasjonen her som uttrykk for en type arbeidermakt, eller i det minste som en folkelig form for makt. Den symbolske logikken i denne makten er imidlertid omvendt av den symbolske volden som utøves av Bourdieus franske eliter, idet den norske makten kommer «nedenfra». Det er liten grunn til å være overrasket over at den norske «modellen» og dens institusjoner, med sterke fagforeninger, arbeidermakt i produksjonen, sentrale lønnsoppgjør, små inntektsforskjeller (og relativt lav avkastning for investeringer i høyere utdanning), velferdsstatens ordninger, enhetsskolen og dens kultur, sammen med et statsbærende parti med skepsis overfor intellektuelle osv. har lagt til rette for og bidratt til å videreføre noe som i et komparativt perspektiv fremstår som et folkelig, kulturelt hegemoni. «Arbeiderklassen har ikke har sluttet å se på akademisk kunnskap som livsfjern spekulasjon», sier SSKS, og også her refereres det til Skogens og Kranges egne arbeider.

    I artikkelen «Kodebok for den intellektuelle middelklassen» viser Krange og Skogen til Lysgaards Arbeiderkollektivet og Willis’ Learning to labour for å illustrere hvordan gutta på gølvet avviser offisiell kunnskap (Krange & Skogen 2007). Det er god grunn til å tro at varianter av holdningen «vi versus dem» finnes i mange bedriftskulturer, men de nasjonale forskjellene i klasserelasjoner i produksjonen er også store. Dette bør man reflektere over når man trekker inn Willis’ analyser i slike sammenhenger: England er jo i en helt annen grad enn det norske samfunnet preget av dype klassekonflikter. Dessuten har britiske sosiologer vist at «the Gentlemanly Social Contract» i Storbritannia (Savage 2002) skapte en sosial konfigurasjon hvor det var arbeiderklassen som ble assosiert med ulike frihetsbegreper som også var idealer for middelklassen. «Individuality, autonomy and mastery were tied in the British case to the image of the adult male worker who had learned a trade and thereby was beholden to no one» (Savage 2000:152). Eksemplet illustrerer en ganske annen kulturell klasserelasjon enn den vi kjenner fra Norge, hvor den frie bondefiguren hadde en analog rolle. Slike paradokser viser at klassesamfunnets symbolske logikk ikke følger universelle mønstre.

    Vi må anta at den kulturelle og sosiale avstanden mellom arbeidere og funksjonærer på en papirfabrikk i 1950-årene var mye større enn det vi kan observere i dagens industri. Men hvor radikalt forskjellig var denne relasjonen fra dagens? Lysgaards studie er et interessant komparativt case for utprøving av hypoteser om den historiske styrken i norske, kulturelle klassestrukturer. Går man arbeidernes utsagn i Arbeiderkollektivet litt nøyere etter i sømmene, finner vi holdninger som minner om dem vi kan observere i dag, og som modifiserer bildet av det rigide, hierarkiske klassesystemet: Én sier: «Jeg tar alle sammen som akkurat like. Det vil si i privatlivet, som mennesker er alle like gode. Man må rette seg etter det de sier, men ser ikke opp til dem. De gjør sitt og vi gjør vårt» (Lysgaard 1993:31). «Han er funksjonær, men vi regner det som de er mennesker, de og. Det har ikke vært noe arroganse blant dem jeg har truffet» (ibid.:51) (uthev. i orig.). Arbeiderne snakker også

    om at man må ha respekt for sine overordnede. En av dem sier: «Det er vel mye mindreverdighetskomplekser. Noen må jo være overordnede. En bør gå i seg selv før en dømmer» (s. 51).

    I Krange og Skogens diskusjon av kulturell motstand i et norsk bygdesamfunn siteres en nøkkelinformant, Kjell Vidar, som har mindre problemer med den rike grunneieren enn med innflyttede akademikere (Krange & Skogen 2003). La oss høre litt på Kjell Vidar: «Så klasseskillet som vi har oppi her, det har jeg mest inntrykk av at er mot innflyttede høyere utdanna folk. Men ikke at de gjør det bevisst, at de føler seg bedre, det har ikke med det å gjøre, men altså de er, har det littegranne i seg, både gjennom utdannelse kanskje og gjennom oppvekstvilkår de sjøl er vant til. At det er litt avstand« (Krange & Skogen 2003:277).

    I Krange og Skogens tolkning blir denne forsiktige kritikken til at i bygda er det akademikerne mot «røkla» (s. 277).3 Selv om Kjell Vidar nøler med å følge ekspertenes helseråd og han er skeptisk til den politiske eliten, mener vi at man kan lese Kjell Vidars uttalelse som et forsøk på å komme de utdannede i bygda i møte. Det virker som at han har respekt også for disse menneskene. Utsagnet kan tolkes slik at han gjør moralske verdier relevante i denne situasjonen, når han vurderer dem og sier at han ikke tror de føler seg bedre enn andre, ja, at det ikke har med det å gjøre. Legger vi Lamonts (1994) analyse til grunn for en kort komparasjon, kan vi si at sammenlignet med det amerikanske samfunnet hviler ikke det norske samfunnet i samme grad på en aksept av sosioøkonomiske hierarkier, og sammenlignet med det franske hviler ikke det norske samfunnet i samme grad på en aksept av utdannings- og kulturelle hierarkier. I stedet ser det ut til at ulike former for moralske verdier knyttet til likhet og altruisme er ekstra viktige i Norge. Vi mener det er en rimelig tolkning at det er dette som kommer til uttrykk hos middelklassen, i arbeiderkollektivet i Moss og hos Kjell Vidar.

    En av våre informanter, en førsteamanuensis ved et universitet, sa at han ikke følte så stor avstand til de gutta i gata som ble sjåfører og selgere, men at de nok følte større avstand til ham, «det er større avstand fra bussjåføren til akademikeren enn det er fra akademikeren til bussjåføren». Det er mulig denne observasjonen beskriver noe generelt i Norge, men hva bunner i så fall denne «asymmetriske» avstanden i? I diskusjonen om nytt reglement for slakting av viltkjøtt viser Kjell Vidar, selve kronvitnet for den kulturelle motstanden i Stor-Elvdal, sin skepsis til nye regelverk, byråkrati, EU osv. Men den veterinæren som Kjell Vidar og jaktkompisene pleide å ha kontakt med, ser ut til å bli akseptert som grei nok (Krange & Skogen 2007:234–235). I så fall er det altså ikke ekspertkunnskapen som er hovedfienden, men den politiske og byråkratiske eliten. Når Kjell Vidar har personlig nærkontakt med ekspertkunnskapens bærer, fremkaller den tilsynelatende ikke antipatier eller motstand. Er det nærkontakten eller erfaringen av å bli bistått med nyttig kunnskap som avgjør? Dersom vi ønsker å forstå denne type mekanismer, bør vi undersøke mer systematisk og detaljert hvordan representanter for arbeiderklassen eventuelt opplever at deres kultur og smak blir stigmatisert – når blir de sett ned på, og i hvilken grad affiseres de av dette? Hvilke typer situasjoner og hvilke former for samhandling med middelklassepersoner formidler stigmatisering, avmakt eller fremmed-

    gjøring? Hva skjer på skolens foreldremøter, i barnehagen, når barna følges på fotballtrening eller speideren, i nærbutikken, på fellesdugnader, i organisasjonsarbeid, på jobben osv.? Hvilke kulturformer eller -artefakter formidler stigmatiseringen? Har de feil bil, leser de feil bøker, reiser de på ferie til feil steder? Hvilke sosiale funksjoner har denne stigmatiseringen: Har den kulturelle smaken hindret dem i få bestemte jobber, politiske eller andre typer verv osv.? Og hvilken rolle spiller media i denne praksisen? Dette vet vi lite eller ingenting om. Spørsmålene er empiriske, og de må formuleres med støtte i åpne, begrepsmessige rammeverk. Teoretiske metodologier som gir oss svaret på forhånd, oppfatter vi ikke som sosiologisk interessante.

    Referanser

    Boltanski, Luc (1984), «How a social group objectified itself: ‘cadres’ in France, 1936–45». Social Science Information, 23:464–492.

    Boltanski, Luc (1999), Distant Suffering. New York: Cambridge University Press.

    Boltanski, Luc & Eve Chiapello (2005), The New Spirit of Capitalism. London & New York: Verso.

    Boltanski, Luc & Laurent Thévenot (2006) [1991], On Justification. Economies of Worth. Princeton & Oxford: Princeton University Press.

    Brint, Steven (1994), In an age of experts: the changing role of professionals in politics and public life. Princeton, N.J.: Princeton University Press.

    Hannerz, Ulf (1992), Cultural Complexity. Studies in the Social Organization of Meaning. New York: Columbia University Press.

    Hestholm, Roger (2007), «The meaning of scientific knowledge in Norway». Paper presentert på 8th Annual Conference of the European Sociological Association – Conflict, Citizenship and Civil Society, Glasgow, 3rd – 6th September, 2007. Upublisert.

    Kocka, Jürgen (1995), «The Middle Classes in Europe». Journal of Modern History, 67:783–806.

    Krange, Olve & Ketil Skogen (2003), «Skudd i løse lufta. Unge jegere og rovdyrpolitikken». I: Fredrik Engelstad & Guro Ødegård, red., Ungdom, makt og mening. Oslo: Gyldendal Akademisk.

    Krange, Olve & Ketil Skogen (2007), «Kodebok for den intellektuelle middelklassen». Nytt Norsk Tidsskrift, 24:227–240.

    Lamont, Michèle (1994) [1992], Money, Morals, and Manners. The Culture of the French and American Upper-Middle 272Class. Chicago: The University of Chicago Press.

    Lamont, Michèle & Laurent Thévenot, red. (2000), Rethinking Comparative Cultural Sociology. Cambridge: Cambridge University Press.

    Lysgaard, Sverre (1993) [1961], Arbeiderkollektivet. Oslo: Universitetsforlaget.

    Sakslind, Rune (2004), «Kultur, klasse og akademisk kunnskap i Norge». Hubro. Magasin fra Universitetet i Bergen, 4/2004:26–27.

    Sakslind, Rune (2006), «Knowledge as culture and cultures of knowledge». I: José Resende & Maria Manuel Vieira, red., The School at the Frontiers of Modernity, s. 15–32. Newcastle: Cambridge Scholars Press.

    Sakslind, Rune (2007), «Kunnskap og klasseanalyse. Middelklasseproblemet og samfunnsformasjonen». I: Johs. Hjellbrekke, Ole Johnny Olsen & Rune Sakslind, red., Arbeid, kunnskap og sosial ulikhet, s. 221–256. Oslo: Unipub.

    Savage, Mike (2000), Class Analysis and Social Transformation. Buckingham & Philadelphia: Open University Press.

    Savage, Mike (2002), «Individuality and Class: The Rise and Fall of the Gentlemanly Social Contract in Britain». I: Olivier Zunz, Leonard Schoppa & Nobuhiro Hiwatari, red., Social Contracts under Stress: The Middle Classes of America, Europe, and Japan at the Turn of the Century, s. 47–65. New York: Russell Sage Foundation.

    Skarpenes, Ove (2007a), «Den ’legitime kulturens’ moralske forankring». Tidsskrift for samfunnsforskning, 48:531–563.

    Skarpenes, Ove (2007b), «Education and Class in an Egalitarian Culture. The Norwegian Case». Upublisert. Under vurdering i The Sociological Review.

    Skarpenes, Ove & Roger Hestholm (2007), «Den ’nye’ franske pragmatikken». Sosiologisk årbok, 20, 1–2:71–102.

    Thévenot, Laurent (2001), «Pragmatic regimes governing the engagement with the world». I: Theodore R. Schatzki, Karin Knorr-Cetina & Eike von Savigny, red., The Practice Turn in Contemporary Theory. London & New York: Routledge.