Ketil Skogen ketil.skogen@nina.no
Kari Stefansen kas@nova.no
Olve Krange olve.krange@nina.no
Åse Strandbu ase.strandbu@nova.no

Vi har lest «Den ’legitime kulturens’ moralske forankring» av Ove Skarpenes i Tidsskrift for samfunnsforskning nr. 4, 2007. Artikkelen bygger på data fra det store forskningsprosjektet «Kunnskap og kultur i den øvre middelklassen i Norge», som Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen har gjennomført. Artikkelen har et fortjenstfullt utgangspunkt, nemlig å undersøke om den norske middelklassen opprettholder et kulturelt hegemoni ved hjelp av de samme mekanismene som Bourdieu har beskrevet med utgangspunkt i empiri fra 1970-tallets Frankrike. Skarpenes påpeker at Bourdieu lenge har hatt stor innflytelse på norsk samfunnsforskning. Begreper som kulturell kapital og symbolsk vold brukes ofte i analyser av norske samfunnsforhold. Men det er ikke gitt at de treffer norsk virkelighet særlig godt, og grundige studier av akkurat det har vært mangelvare. Skarpenes’ påpekning av at ureflektert teoriimport kan føre galt av sted, er viktig og riktig. Vi slutter oss til at empiriske studier av hvordan ulike mekanismer kommer til uttrykk i forskjellige kontekster er på sin plass. Som klasse har dessuten middelklassen i liten grad vært gjenstand for empirisk forskning her til lands, selv om den ofte er med som analytisk kontrast i studier av arbeiderklassen (se Skilbrei 2003; Gullestad 1984).

At Skarpenes har gått empirisk til verks og intervjuet middelklassefolk, er derfor bra. Trolig har materialet et stort potensial, og kan sikkert si oss mye om middelklassens selvforståelse. Men med dette er det slutt på vår begeistring. Det

store potensialet forløses slett ikke i artikkelen, som dessverre er beheftet med alvorlige svakheter. Når vi i det følgende går nærmere inn på disse, er det fordi vi, som Skarpenes, er opptatt av hvordan vi skal forstå koplingen mellom klasse og kultur.

Skarpenes spør om den høyt utdannede middelklassen «bruker [...] kultur (litteratur, musikk, film, kjennskap til sentrale intellektuelle debatter, konsertbesøk, galleribesøk osv.) som utgangspunkt for grensedragning mot andre grupper i samfunnet?». Bakgrunnen er, som nevnt, at en slik forestilling har festet seg i sosiologien. Prosjektet til Skarpenes er å undersøke om den norske middelklassens «øvre» sjikt virkelig driver med kulturell grensedragning mot folkelig kultur. For at det skal være tilfellet, stiller han som krav at de er opptatt av og liker avantgardistisk kultur, at de oppfatter seg selv og sin egen smak som kulturelt overlegne, og at de aktivt bruker dette til et distinksjonsarbeid. Med «øvre» sjikt mener Skarpenes de som har akademisk utdanning av ett eller annet slag.

Det han møter er en høyt utdannet middelklasse som slett ikke ser på seg selv som en kulturell elite. De er mer opptatt av underholdning enn av kunst. Mange provoseres endog av kulturelitens snobberi. Og da er konklusjonen klar: Kultur inngår ikke i den norske middelklassens grensedragningsarbeid: kjennskap til den «riktige» kultur tjener ikke noen funksjon for dem – den hjelper dem ikke fram i verden, slik som tilfellet er i Frankrike. En viktig grunn er at legitim kultur i norsk kontekst må ha klar moralsk forankring. «[...] kulturelle vurderinger i Norge må ’vaskes i moral’», sier Skarpenes. Det finnes et «moralsk evalueringsrepertoar» som er «internalisert også i middelklassens identitet» og som gjør det umulig å ta i bruk kultur som virkemiddel i et aktivt distinksjonsarbeid. Å utøve godhet, være ærlig, tolerant og vennlig er sentrale verdier i dette systemet hvor prestisje nettopp knyttes til det moralske. Prestisje henger med andre ord tett sammen med moral, et kulturelt fenomen som modererer andre kulturuttrykks forskjellsskapende kapasitet. Distinksjon etter fransk mønster er rett og slett ikke mulig i norsk sammenheng. I tillegg avviser mange av informantene selve distinksjonslogikken på moralsk grunnlag. Skarpenes’ informanter misliker hele tanken på at noen former for kultur skal rangeres som bedre enn andre. I sum står vi altså overfor en høyt utdannet middelklasse som må karakteriseres som ydmyk og nøktern, og som nærer stor respekt for «vanlige folk».

Tro om den respekten er gjensidig? Grunnlaget for konklusjonen er langt fra overbevisende. De teoretiske forutsetningene for analysen er problematiske, og analysen av intervjumaterialet har alvorlige svakheter. Før vi kommer til den, må vi imidlertid kommentere Skarpenes’ forståelse av kulturens rolle i reproduksjonsprosesser.

Kultur og kultur

I artikkelen er det et svært smalt begrep om kultur som er legges til grunn: Det handler om hvordan middelklassen forholder seg til kunst, litteratur og musikk. Vi antar at Skarpenes ikke mener at det er dette som er «kultur» i samfunnsvitenskapen, men det er det han velger å fokusere på. Både hos Bourdieu og i den Bourdieu-inspirerte forskningen Skarpenes refererer til, er det selvsagt et langt bredere kulturbegrep som legges til grunn. Uansett hva man måtte mene om kultur som «kapital», er det klart at det handler om mye mer enn hva slags bøker

man leser, hva slags musikk man hører på og hvor ofte man oppsøker finkulturens altere. Skarpenes’ lesning av Bourdieu og utlegning av kultursosiologien reduserer de komplekse mekanismene som opprettholder og reproduserer klassekulturer og kulturelt hegemoni til et snusfornuftig spørsmål om hvorvidt folk leser Joyce og Beckett eller ukeblader, og om de er villlige til å rangere noen kulturpreferanser over andre. Dette er selvsagt utilstrekkelig for å fastslå om det finnes en legitim kultur og et kulturelt hegemoni; dvs. om kultur er knyttet til makt.

Skarpenes legger i det hele tatt opp til en analyse der svaret nesten er gitt – hvis middelklassemennesker ikke erkjenner eller er seg bevisst at de driver med distinksjonsarbeid knyttet til kultur (i den smale betydningen), ja, så driver de rett og slett ikke med kulturelle grensedragninger. En slik posisjon er selvsagt umulig hvis ambisjonen er å diskutere overføring av Bourdieu til norske forhold. Bourdieu avgrenser seg nettopp ikke til distinksjoner som er erkjente av aktørene (se Danielsen 1993 for en diskusjon av dette).

Å telle eller tolke?

Materialet til Skarpenes skulle egne seg godt til kvalitativ analyse. Utvalget av folk fra middelklassens «øvre» sjikt er variert, og intervjuene har tilsynelatende kretset rundt temaer som kan belyse grensedragningspraksis av ulik art. Men kvalitativ analyse handler om å utforske meningssammenhenger, og ikke utbredelsen av fenomener. Derfor virker det pussig at Skarpenes i stor grad synes å ha analysert intervjuene ut fra en kvantitativ logikk. Basert på informantenes utsagn har han gruppert informantene i fem kategorier av «kulturbruk» som behandles som om de er gjensidig utelukkende. Vi får vite at 21 av de 113 informantene foretrekker det Skarpenes har definert som borgerlig og/eller avantgardekultur, åtte foretrekker «varierte former for kvalitetskultur», ti dyrker ett (fin-)kulturelt fenomen, tretten foretrekker «både underholdnings- og kvalitetskultur», mens en majoritet på 58 informanter foretrekker det Skarpenes har kategorisert som underholdningskultur.

Vi får ikke vite noe om kriteriene for å sortere preferanser i disse kategoriene. Er det Skarpenes eller informantene som har sirklet inn hva som skal telle som for eksempel avantgardekultur? Uansett, å betrakte kategoriene Skarpenes presenterer som gjensidig utelukkende virker underlig – ikke minst at de fire første skulle representere grunnleggende ulike preferanser. Hvis vi godtar Skarpenes’ hovedskille mellom underholdnings- og kvalitetskultur og den matematiske logikken i analysen, og legger sammen antallet informanter som har uttrykt at de foretrekker «kvalitetskultur» enten utelukkende eller i kombinasjon med «underholdningskultur», blir det 55, eller omtrent halvparten av informantene. At det typiske for middelklassen er å foretrekke den lette underholdning, blir da en snodig konklusjon. Den motsatte konklusjonen, dvs. at det typiske for middelklassen er å foretrekke kultur som har en dannelsesfunksjon, skulle etter denne logikken være like godt fundert i materialet. Den mer avgjørende innvendingen er selvsagt at denne formen for «analyse» ikke passer til den oppgaven Skarpenes har gitt seg selv, og generelt ikke er gangbar som kvalitativ analyse betraktet. Hvor galt det bærer av sted, understrekes ytterligere av at det regnes ut nøyaktig gjennomsnittsalder på informantene som plasseres i de ulike kategoriene.

At face value?

Skarpenes lar oss møte representanter for en øvre middelklasse som slett ikke ser seg selv som medlemmer av noen elite. Og det er sikkert sant at de ser seg selv sånn, som egalitære og jordnære folk med dyp respekt for alle mennesker og all kultur (med et lite mulig unntak for slikt som er ekstremt harry). De fleste blant dem foretrekker underholdningskultur, bruker kultur «til å koble av» og slett ikke til distinksjonsarbeid og maktutøvelse. Godt, så vet vi det, men hva så? Er påpekningen av en sånn selvforståelse nok til å avvise eksistensen av reproduksjonsmekanismer som næres av kulturell kapital og symbolsk vold? Svaret gir seg selv: Selvsagt ikke. Reproduksjonsmekanismer kan finnes, selv om de som tjener på dem ikke er seg bevisst at de finnes. La oss gi et eksempel: I intervjuene har informantene til Skarpenes blitt utsatt for en «litteraturtest», blant annet gjennom spørsmål om hvilken forfatter som er best av Dag Solstad og Anne Holt. Informantene vil ikke uten videre være med på å rangere disse eller andre forfattere, forteller Skarpenes. Hans konklusjon er at middelklassen ikke feller kulturelle dommer, og følgelig ikke anvender kultur (litteratur og den slags) i noen form for distinksjonsarbeid. Det som forsvinner ut er imidlertid at Skarpenes’ informanter vet hvem både de nevnte og en rekke andre forfattere er, og kan plassere dem i et kulturelt felt. De besitter med andre ord en form for kunnskap som man kan være ganske sikker på ikke er jevnt fordelt i befolkningen. En alternativ tolkning ville selvfølgelig vært å se på informantenes omtale av forfattere som Knausgård, Fløgstad og Shakespeare – samt professor i litteraturvitenskap, Atle Kittang (!) – som kulturelle markører som inngår i en nokså meningstung selvpresentasjon.

Skarpenes vil vise at import av Bourdieus begreper er problematisk. Kanskje han har rett, men tolkningsarbeidet hans leder ikke mot en slik konklusjon. En viktig grunn er at han kun vektlegger informantenes egen innsikt i de maktrelasjonene som de er en del av. Enten man følger Bourdieu eller andre som har vært opptatt av sammenhengen mellom kultur og makt, er ikke det tilstrekkelig. Bourdieu legger stor vekt på begreper som «doxa» og «habitus», og framsetter sånn en påstand om at det først og fremst er taus kunnskap som ansporer til praksis. Posisjonen har vært sterkt kritisert, for eksempel av Elster (1983), som peker på den mulige selvmotsigelsen i begrepet habitus som innebærer en form for ubevisst strategi. Det blir uklart hvordan de øverste klassefraksjonene egentlig ordner med å reprodusere sin egne mektige posisjon. Når det som motiverer for handling ikke er kjent for den som handler, blir det umulig å opptre strategisk. Konsekvensen av handlinger må enten være bevisst intendert eller uintendert, hevder Elster. Uavhengig av om en handlingsteoretisk heller mot Elster eller Bourdieu (som ikke opererer med slike vanntette skott mellom reflekterte og ureflekterte motiver for handling): Poenget her er at selv ikke sosiologer som forutsetter at folk har veldig høy refleksjon og bevissthet om virkningene av egne valg, kan nøye seg med bare å gjenfortelle det folk sier om hvem de er. Mulige uintenderte konsekvenser kan for eksempel ha betydning. For at en sosiologisk analyse skal være gangbar, må folks utsagn og preferanser selvsagt tolkes. Det gjelder uansett sosiologisk posisjon.

Skilbreis (2005) analyser av arbeiderklassekvinners distinksjonsarbeid er et fint eksempel på hvordan dette kan gjøres nettopp ved å problematisere de kate-

goriene folk anvender om seg selv. Kvinnene Skilbrei intervjuet var ufaglærte og jobbet som renholdere og i kassa i dagligvarebutikker. Med andre ord: lavtlønnede manuelle yrker som vanligvis plasseres på bunnen av yrkeshierarkiet. Likevel beskrev de seg selv som tilhørende «midten» i samfunnet. Noen brukte til og med betegnelsen middelklasse om seg selv. Deres konstruksjon av midten var imidlertid en ganske annen enn den sosiologer vanligvis opererer med. For disse arbeiderklassekvinnene handlet midten om folk som var vanlige, arbeidsomme og anstendige. Poenget i denne sammenhengen er ikke hva som ligger i disse kategoriene, men at dette er symbolske størrelser som bidrar til å plassere kvinnene i en kategori som skaper avstand til bunnen, der for eksempel mange innvandrere befinner seg, og til toppen, der akademikerne eller «de høye» befinner seg. Det handler om «det distinksjonsarbeidet som er en del av å konstruere og akseptere klasseforskjeller» (s. 55). Dermed blir kategorien «midten» en form for stedfortreder for kategorier som framstår som lite attråverdige, for eksempel «arbeiderklasse».

Skilbreis analyse illustrerer en alvorlig mangel i Skarpenes’ omgang med sitt datamateriale: Han fortolker ikke. Hos han blir det middelklassefolkene kaller folkelighet (nemlig rommet mellom det som er «harry» og det de intellektuelle holder på med) tatt for «virkelig» folkelighet – og ikke middelklassens doxiske forestilling om folkelighet. Som det skulle ha gått fram, har Skilbreis arbeiderklassekvinner helt andre oppfatninger av akademikerne enn akademikerne selv har. Mens Skarpenes beskriver middelklassen som folkelig, koplet Skilbreis arbeiderklassekvinner akademikerne til «øvrigheten» mer generelt, med andre ord en type folk som bekler viktige maktposisjoner. Talende nok var det akademikerne som fikk skylda for alt som for dem framsto som idiotisk i samfunnet – selvsagt fordi akademikere egentlig ikke vet hva de holder på med. Det samme er vist i andre norske studier: Arbeiderklassen har ikke sluttet med å se på akademikere som oppblåste fjompenisser og akademisk kunnskap som livsfjern spekulasjon (Krange & Skogen 2003, 2007). Det må vel ha en grunn? Kan den grunnen ha noe med makt å gjøre?

Det er ikke særlig overraskende at middelklassemennesker selv ikke oppfatter seg som tilhørende en hoven og livsfjern øvrighet. Hvem vil egentlig det? Men de middelklasseinformantene som foretrekker underholdning, forholder seg til noe de selv oppfatter som et kulturelt hierarki – det kommer tydelig fram i sitatene. De vil ha det lette eller middels lette, deilig virkelighetsflukt osv. Altså kategorier som har en motsats i det komplekse, det som yter motstand, krever en type innsats og kunnskap. Problemet med analysen er at vi ikke blir klokere på hvor middelklassefolk selv drar grenser mellom det lette og det dype og hvordan slike kategorier inngår i nettverk av kategoriseringer – det vi blir presentert for er Skarpenes’ hierarkisering av kulturelle preferanser. Det sosiologisk interessante spørsmålet er ikke hva hver enkelt middelklasseperson foretar seg, men hvordan ulike middelklassegrupper posisjonerer seg i forhold til den såkalt legitime kultur, dvs. den delen av kulturlivet som blir verdsatt, diskutert, institusjonalisert osv. Og som inngår i noen sosiale gruppers standardrepertoar. Selv om det ikke er akkurat Skarpenes’ informanter som fyller opp (tungt subsidierte) institusjonsteatre og lokalene til eksperimentelle teatergrupper, så er det vel ikke arbeider-

klassen heller? Er det arbeiderklassen som leser moderne lyrikk og ser filmer fra Argentina – siden det ikke er informantene hans som gjør det? Neppe. Det er selvsagt folk fra den høyt utdannede middelklassen. Forfatterforeningen, filminstituttet og kulturrådet er institusjonelle uttrykk for kulturell rangering. Hvilken kultur er det som bæres fram der? Og har det noe med makt å gjøre?

Men så kan det jo være at det ikke var dette (reproduksjon og makt) Skarpenes ville ta opp. På s. 533 formuleres prosjektet: «Vi bruker således klasseterminologi for å utforske en empirisk hypotese om hvorvidt dannelseskulturen blant norske ekspertgrupper har en kollektiv dimensjon, og for å finne ut hva som eventuelt karakteriserer denne». Hvis dette er et prosjekt som ikke har andre ambisjoner enn å gjengi informantenes egne tolkninger og egen selvoppfatning, og som aktualiserer en «klasseterminologi» uten at klasserelasjoner og makt tas opp, må man kunne spørre: Hva er den sosiologiske relevansen da?

Et siste poeng

Flere momenter i Skarpenes’ beskrivelse av intervjumaterialet tyder på at det kan være egnet til å belyse noe virkelig interessant, nemlig forskjeller mellom ulike grupper eller fraksjoner innenfor middelklassen. I teksten får vi noen hint om forskjeller. Vi får for eksempel, nærmest i forbifarten, vite at informanter med samfunnsvitenskapelig eller humanistisk bakgrunn oftere enn andre foretrekker «avantgardekultur» eller «eksperimentell» kultur (f.eks. forfattere som Proust, Camus, Sartre). Leger og ingeniører foretrekker i større grad «det klassiske» både innen litteratur og musikk. Slike skillelinjer innad i middelklassen vil vi gjerne sett diskutert: Hva betyr de? Hvorfor opptrer de på denne måten? Hvordan henger de sammen med sosial mobilitet? Men det kommer kanskje i senere publikasjoner fra prosjektet? Og da forhåpentligvis knyttet til et tydeligere perspektiv på klasse. Som sagt, vi har stor tro på materialet og ser fram til flere publikasjoner.

Referanser

Danielsen, A. (1993), «Forskjellsskapende forbruk – strategier og godtroenhet». Sosiologi i dag, 23, 2/3:17–45.

Elster, J. (1983), Sour grapes: studies in the subversion of rationality. Cambridge: Cambridge University Press.

Gullestad, M. (1984), Kitchen-table society: a case study of the family life and friendships of young working-class mothers in urban Norway. Oslo: Universitetsforlaget.

Krange, O. & K. Skogen (2003), «Skudd i løse lufta. Unge jegere og rovdyrpolitikken». I: F. Engelstad og G. Ødegård, red., Ungdom, makt og mening. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Krange, O. & K. Skogen (2007), «Reflexive tradition. Young working-class hunters between wolves and modernity». Young. Nordic Journal of Youth Studies, 15, 3:215–233.

Skilbrei, M.-L. (2003), Dette er jo bare en husmorjobb. Ufaglærte kvinner i arbeidslivet. NOVA-rapport 17/03. Oslo: NOVA.

Skilbrei, M.-L. (2005), «Klasse, etnisitet og kjønn som erfaringer: Om å være vanlig, arbeidsom og anstendig». Sosiologisk tidsskrift, 35, 4:50–69.264