Modernisering vs. nasjonsbygging

Francis Sejersted: Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre

Oslo: Pax Forlag 2005. 612 sider.

100-årsdagen for oppløsningen av unionen mellom Norge og Sverige ble også markert gjennom utgivelsen av to historiebind, ett om unionens historie og ett om de to lands videre utvikling. Den svenske historiker Bo Stråth skrev det første, kalt Union og demokrati, den norske historiker Francis Sejersted skrev det annet, kalt Sosialdemokratiets tidsalder. Den første boken viser hvorfor det gikk litt «galt». Den andre boken utdyper bildet av hvorfor det ikke gikk helt galt: Den viser hvordan de to land etter 1905 ble mer like hverandre og at det skjedde ved at Sverige i stigende grad ble modell for Norge. Norge, som under unionen hadde vært så på vakt mot svesifisering, svesifiserte seg nå frivillig. Unionen fikk en ny sjanse. Forsåvidt gjorde også Sverige det. Den gamle europeiske stormakt ble nå en både teknisk-økonomisk og velferdsmessig, ja, moralsk, stormakt. Det kulminerte under Olaf Palmes første regjering 1969–76. Men etterat velferdsstaten var vel etablert, var det som om den offensive politikken hadde uttømt sitt potensial, og vi går inn i en periode preget av nasjonalstatlig famling og tildels tilbaketrekning. Den politiske og økonomiske modell, Sverige, mistet samtidig sin modellstatus, også for Norge. Sverige er selv blitt en del av en union, en union hvor dets innflytelse er liten og synkende.

Satt på spissen kan den fortelling de to forfattere forteller sies å være en fortelling om en utvikling fra unionsoppløsning til en slags «nasjonsoppløsning». Men de forteller den ikke slik. De presenterer ingen samlet fortelling. Stråths fortelling har nesten noe beklagende over seg. Stråth peker på at det kunne gått annerledes. Unionsoppløsningen var ingen nødvendighet. Jeg vil påstå at den var det. Den var det fordi Norden, som Europa forøvrig, politisk var preget av nasjonsbyggingen, en nasjonsbygging som gjennom demokratiseringen nå for

alvor gikk i dybden. Sejersteds fortelling er en, nesten begeistret, fortelling om sosialdemokratenes etterunionelle suksess, og en mer lakonisk beretning om hvorfor suksessen ble forbigående. Som Stråth er Sejersted i noen grad «politisk» i sin fortolkning av utviklingen. Med sin hang til kontrafaktisitet peker Stråth på hvordan «uheldig» statsmannskap i de to land gjorde at unionen gikk i oppløsning. Sejersted viser hvordan godt statsmannskap i begge land, men særlig i Sverige, skapte nasjonal suksess etter 1905, mens han noe mer indirekte viser hvordan uheldig statsmannskap fra 1970-årene av gjorde at de to nasjoner, og igjen særlig Sverige, tapte noe av sin aura av særlig vellykkethet. Jeg ville ha «avpolitisert» fortellingen om perioden noe og lagt mer vekt på hvordan hvordan de litt ulike veier som ble valgt i de to land reflekterte de to lands ulike historier og maktkonstellasjoner. Jeg ville i den forbindelse understreket hvordan politikken, i begge land, rommet en spenning som kan forklare hvorfor den sosialdemokratiske suksess etterhvert skulle falme slik: Det politiske stats- og nasjonsbyggingsprosjektet ble kombinert med det teknisk-økonomiske moderniseringsprosjektet. Etterhvert ble spenningen mellom de to prosjekter for stor. Det siste tok luven fra det første, og vi ser derfor nå konturene av «nasjonsoppløsningen».

I det følgende skal jeg drøfte Sejersteds fortolkning av Sveriges og Norges veier etter 1905 og i den forbindelse forsøke å vise hvordan spenningen mellom det politiske og det økonomiske prosjekt kunne vært utnyttet mer aktivt. En uhyre innsiktsfull og mangfoldig historie kunne slik fått en tydeligere «nerve». Da hadde det imidlertid ikke blitt en historie om de to land i sosialdemokratiets tidsalder.

Modernisering og nasjonsbygging

Frigjort fra bekymringen for det annet land, kunne Sverige og Norge etter 1905 sette modernisering høyt på dagsordenen, skjønt den gamle stormakt gjorde det tydeligere enn den tidligere koloni. Den ekspansive (svenske) og defensive (norske), utadrettede nasjonalisme kunne erstattes med en innadrettet nasjonalisme, en «næringslivsnasjonalisme», som Sejersted kaller den. Men forsåvidt som vi fortsatt taler om en nasjonalisme, taler vi om det politiske nasjonsbyggingsprosjektet som det overordnede prosjektet. Landene ville modernisere for å styrke nasjonalstatssamfunnet. Økonomikken skulle tjene politikken. Det kunne den imidlertid ikke hvis ikke den siste ble temmet og regulert, ja, ble «avpolitisert». Det var ingen lett oppgave i en tid da politikken var blitt demokratisert. Det var i dette det sent demokratiserte Sverige lyktes bedre enn det tidlig demokratiserte Norge.

Der ligger imidlertid også noe tvetydig i denne politikkens forrang. Hvis politikken måtte avpolitiseres, var det jo også fordi den egentlige sfære, den sfære hvor det nye samfunn skulle skapes, var den private sfære, eller de private sfærer. Privatsfærene trengte politikken for å skape og opprettholde «spillereglene», men ikke forøvrig. Næringslivsnasjonalisme blir slik i praksis lett til «næringslivsisme». Jo mer den får forrang, desto mer truet kan derfor også den passiviserte politikk bli. Den kan forvitre til «pervertert» politikk: De private aktører kan begynne å utnytte den for egne, partiske formål. Sejersted berører her og der denne potensielle spenning, men gjør intet nummer av den. Som jeg snart skal vise er det nesten påfallende at han ikke gjør det, for den måten politikken ble

temmet på i «sosialdemokratiets tidsalder» var skummel for «svake sjeler». På den annen side passer denne underbetoning av spenningen med det forhold at han nesten ser på det politiske nasjonsbyggingsprosjekt og det økonomiske moderniseringsprosjekt som to sider av et større, samlet prosjekt. Det samlede prosjekt omtales gjerne også som moderniseringsprosjektet. Slik sett kan man si at økonomidelen av det gies et språklig overtak.

Sejersted taler (s. 10–12) om at moderniseringsprosjektet har mange dimensjoner: frigjøring, teknisk-økonomisk utvikling, samfunnsmessig differensiering og nasjonalstatlig konsolidering. Jeg ser på det økonomiske moderniseringsprosjekt som et prosjekt som i siste instans er basert på individets, særlig entreprenørens, forrang. Det representerer en sosial reduksjonisme, en reduksjonisme som har en modell og en parallell i den nye (moderne) naturvitenskap. Nasjonsbyggingsprosjektet setter i viktige henseender en kollektiv størrelse, nasjonen, først. Nå kan den moderne ideologi også ta over politikken, slik at nasjonalstaten bare får en instrumentell status. Den blir et redskap for fremme av private interesser. Da blir imidlertid nasjonsbyggingen ikke en ekte nasjonsbygging. Sejersted er forsåvidt oppmerksom på den muligheten, og ser den som et problem. Det var derfor han så på den «avpolitiserte» norske embedsmannsstaten som et uttrykk for hvordan staten kunne bli en ekte nasjonsbygger. Den erstattet et ofte litt vilkårlig kongestyre. Det var også derfor han så på demokratiseringen som en trusel: den bragte inn igjen både interessetenkning og vilkårlighet. Men når han resonnerer slik, blir det viktig å skille mellom det økonomiske moderniseringsprosjekt og det politiske nasjonsbyggingsprosjekt. Det går jo også frem av hans fortolkning av de to lands utvikling i det 20de århundre: Sverige lyktes frem til 1970-årene i større grad enn Norge i å binde politikken. Landet gjorde det gjennom koalisjonen av sosialdemokrater og næringslivsledere. Da den gikk i oppløsning, kom interessepolitikken tilbake, og nasjonsbyggingsprosjektet ble mer utsatt.

Nasjonsbyggingen har sine sider. Den kollektivisme den er uttrykk for, kan skape en utadrettet aktivisme som har krigen som endepunkt. Nasjonalstatsbyggingen ble konfliktfylt i Europa, også i Norden. Moderniseringen gjorde konfliktene ekstra voldsomme: den gav nasjonalstatene mer effektive våpen. Den nyere svenske historie Sejersted forteller blir historien om hvordan en tidligere aggressiv nasjonalbevissthet nærmest over natten ble gjort fredelig, om den enn forble ambisiøs, og hvordan derfor nasjonen klarte å samle seg til samordnet innsats, mens den norske historie blir historien om hvordan en fredelig, og nesten komplekspreget, nasjonalbevissthet fortsatte å være komplekspreget, og hvordan derfor nasjonen aldri helt klarte å samle seg til full og enig innsats. Den norske stat forble mer moderniseringstvetydig enn den svenske. I den demokratiserende venstreallianse stod de tradisjonelle krefter, økonomisk de agrare, og kulturelt de pietistiske, langt sterkere enn i Sverige.

Norge var i mange henseender mer modernisert inntil slutten av det 19. århundre enn Sverige. I 1875 var vel 40 prosent av de økonomisk aktive borgere i Norge knyttet til de ikke-primære næringer; i Sverige var andelen litt under 30 prosent. I 1900 var andelene 53 og 39. Norge var imidlertid modernisert på en smådriftspreget, folkelig-demokratisk

måte. Det eneste relativt store i Norge var staten, men den var ikke organisert for næringsutbygging og næringsdrift. Den var i stor grad en tilbaketrukken rettsstat, konsipert og drevet av jurister, men som nølende måtte bli en entreprenør også. Det gamle svenske, aristokratiske næringsliv var mer preget av paternalistisk stordrift. Det nye næringsliv som vokste frem, delvis basert i aristokratiet, var også stordriftspreget og storttenkende. Da Sverige for alvor begynte å modernisere, gjorde det det gjennom storindustrialisering, godt støttet av store, strategisk tenkende banker, og forsåvidt en medspillende og nymerkantilistisk stat. Sverige fikk sin første lov om aksjeselskaper i 1848, Norge sin i 1910. Det spilte også en stor rolle at Sverige allerede fra midten av det 19. århundre hadde et slagkraftig teknologisk miljø. Den nye storindustrien skulle være en «geniindustri». Det norske naturvitenskapelige miljøet var også sterkt i annen halvdel av det 19. århundre, men det var forblitt hovedsakelig naturutforskende. Det var ennå preget av den nasjonal-romantiske tradisjon.

De nasjonale historier

Moderniseringsprosjektet har altså noe potensielt politikkoverskridende ved seg. Fra 1830–40-årene og gjennom 1870-årene ble derfor den norske politikk mest vellykket sett fra en moderniseringssynsvinkel, som Sejersted tidligere har påpekt. I Sverige spilte den løpende politikk lenge en større rolle, både i regi av Kongen og i regi av de mektige forsvarere av fortidsordninger. Men i Norge kom politikken tilbake fra 1880-årene av, først som innenrikspolitikk, fra 1890-årene av også som utenrikspolitikk. Norge ble intenst politisert, og forble i stor grad det frem til 1935. Politikken pekte, særlig i starten, mot venstre. I Sverige kom også politikken i denne perioden til å spille en økende rolle. Den pekte mot høyre. Men når vi nå kommer inn i den etterunionelle periode, snur stemningen i Sverige nokså brått. Kongestyret avvikles raskt, og Sverige fulldemokratiseres (1917). Det gamle (stor)svenske høyre tilpasser seg like raskt, og fremstår som borgerlig og liberalt, altså avpolitiserende. Det suger også opp mer av borgerligheten enn det norske Høire klarte, og bidrar slik nesten til å eliminere perioden med politisert mellompartipolitikk. Den offensive storindustrialiseringen gjør samtidig at det sosialdemokratiske parti vokser raskt. Sverige kunne slik gå nesten rett fra et konservativt øvrighetsregime til et sosialdemokratisk (1917, men særlig 1932). I Norge kom de politiserende mellompartier og et «politikksmittet» Høire til å prege perioden fra 1884 til 1935. Det bidro forøvrig til politiseringen at det «stigmatiserte» Arbeiderparti ble plassert demonstrativt på sidelinjen. Dette hemmet Norge i den almeneuropeiske konkurranse i modernisering.

Sejersted har satt sitt preg på historiografisk tenkning gjennom sin nyfortolkning av embedsmannsstaten. Han viste at den var en stat som skapte grobunn for modernisering gjennom å binde politikken til det prinsipielle og «ikkepartiske»: Ved at Kongen «abdiserte» og politikerne begrenset seg til å fastlegge rammene for samfunnets ellers frie utfoldelse, ville de (begge) unngå å opptre partisk og derfor samfunnsøkonomisk uheldig. Han pekte også på hvordan parlamentarismen og demokratiseringen skapte en ny fare for løpende politikk. Nå viser han hvordan denne fare i noen grad manifesterte seg i Norge, men langt på vei ble avverget i Sverige. Ja, han viser

at Sverige lyktes ikke bare til tross for demokratisering, men i noen grad på grunn av den. Ved at demokratiseringen raskt bragte arbeiderne til makten, fikk Sverige istand et dyptgående «klassesamarbeid». Den tidligere demokratiseringen i Norge forsinket og radikaliserte Arbeiderpartiets tilgang til makten, og gjorde at «klassesamarbeidet» kom senere og ble mer nølende. Men klassesamarbeidet representerer jo nettopp den forening av politikk og økonomikk som Sejersteds liberal-moderne teori om embedsmannsstaten var en «advarsel» mot. Sejersted tar ikke opp dette paradoks, og mister dermed noe av grunnlaget for å koble sin teori om den sosialdemokratiske tidsalder og dens endeligt med sin teori om embedsmannsstaten. Etter den gamle teorien skulle han egentlig hatt mer sans for tiden etter enn under sosialdemokratiet. Men det som frister ham er også åpenbart, det svenske harmoniske «klassesamarbeid» virket depolitiserende. Slik forhindret det også en sosialistisk omdannelse av samfunnet. Det beskyttet og styrket samfunnet som et borgerlig samfunn. Samarbeidet mellom arbeid som var blitt til stat, og kapital, gjorde dermed knapt staten til en «nøytral» stat.

De to industrialiseringshistorier

I kapitel 1, «Drømmen om fremtidslandet», redegjør Sejersted for hvordan det nære samarbeid mellom de tre strategiske parter i Sverige, finanskapitalistene og de store banker, ingeniørene og de tekniske høyskoler og myndighetene, førte til den svenske moderniseringssuksess. Han viser også hvordan myndighetene nesten må forståes som det sosialdemokratiske parti og arbeiderbevegelsen forøvrig. Sosialdemokratene kom med i regjeringen for første gang i 1917 (Edéns koalisjonsregjering), men ble snart det dominerende parti og overtok makten «for godt» i 1932 (under Per Albin Hansson). Sosialdemokratene var langt mer preget av den fremvoksende abstrakte og planleggingsorienterte økonomikken, lansert av Gunnar Myrdal og de andre i «Stockholm-skolen», enn av ideologi og arbeiderromantikk. Som styrende parti ble det således mer et arbeiderdisiplinerende enn et arbeidermobiliserende parti. Partiet ble ingeniørøkonomisk orientert. Det omfavnet tanken om bedriften som en sosial maskin. Den amerikanske ledelsesteoretikeren Frederick Taylor fikk stor innflytelse i Sverige. Gunnar Myrdal understreket i en artikkel i 1932 at den nye ideologi måtte være «intellektualistisk och kyligt rationalistisk». På partisiden var det først og fremst den dominerende lederen, den borgerlig ættede Hjalmar Branting, som sørget for at sosialdemokratene valgte den ambisiøst moderniserende, men ideologisk moderate, linjen. Han fikk hjelp av andre intellektuelle, som den senere finansminister Ernst Wigforss. Sosialdemokratene kalte seg også det, sosialdemokrater. Arbeiderpartitilføyelsen kom i bakgrunnen. Det norske parti ble et sosialistisk arbeiderparti, og forble på mange måter det til etter at det hadde tapt sitt «maktmonopol».

Nasjonen var hele tiden rammen om den moderniserende politikken. Politikere, pengemenn, industrifolk og forskere samarbeidet, på pragmatiske, ikke ideologiske, premisser. Politikken ble stordriftsstøttende og forståelsesfull overfor «trustifiseringen». Det moderniserende Sverige vokste frem som et mer og mer korporativt samfunn, et samarbeidssamfunn. Korporatismen, eller

Harpsund (1953), ble svaret på politiseringstruselen.

I Norge kom ikke bare den tekniske høyskole og aksjeselskapsloven først etter 1905, de nasjonale bankene kom i realiteten først etter 1945. Industrien og næringslivet forøvrig var småskalapreget og lokalt til etter krigen, når vi ser bort fra Norsk Hydro. Hydro ble etablert i 1905, med wallenbergsk bistand, og forble lenge en utenlandsk eiet bedrift. Marcus Wallenberg var styreformann til han døde i 1943. Både i næringsliv og arbeiderbevegelse holdt skepsisen til industrialismen seg lenge. Skepsis til den var det selvsagt også blant bøndene, som politisk var sterkere i Norge enn i Sverige. Noe annet var, som Sejersted påpeker, at den norske «småkapitalisme» i annen halvdel av 1930-årene viste seg å ha en del sterke sider som moderniseringskraft. Det er knapt heller tilfeldig at den vitenskapelige ledelse, «taylorismen», fikk mindre innflytelse i Norge enn i Sverige.

Mens det svenske parti hadde den moderate og rasjonalistiske Branting som leder, hadde det norske parti den charismatiske, nesten fanatiske, og lenge revolusjonære, håndverker Martin Tranmæl (1879–1967) som dominerende leder. Som revolusjonært parti gikk Arbeiderpartiet imot den organiserte storkapitalisme, mens de svenske sosialdemokrater mente kapitalismen måtte få utvikle seg etter sin egen logikk, altså «modnes». Arbeiderpartiet hadde kontakt med det intellektuelle miljø, men det var lenge snarere et miljø av ideologer enn av rasjonalister og teknokrater. Der fantes ikke et ingeniørøkonomisk miljø i Norge, selv om industrimannen Joakim Lehmkuhl og etterhvert sosialøkonomen Ragnar Frisch, på ulike vis var preget av de nye tanker.

I Sverige, og delvis i Norge, ville såvel politikere som næringslivsledere modernisere. Det var en følelse av at landene måtte modernisere for å lykkes. Men de følte også, og mer i Sverige enn i Norge, at for å lykkes krevdes styring, politisk såvel som bedriftslig. Den krevde i det første tilfelle planøkonomi og i det annet tilfelle vitenskapelig ledelse. For å lykkes med det måtte politikken, det «sprikende» press nedenfra, begrenses mest mulig. Å realisere det nasjonale moderniseringsprogram var altså en faglig-saklig oppgave, en oppgave for eksperter, ikke for legfolk (demokrati):

For den nye profesjonelle ekspertise kunne innsikt og vitenskapelige metoder oppheve politikken med dens meningsløse kjekl. Ekspertene hadde en tendens til å mene at eksperter styrer bedre enn politikere og folk flest. Og selv om de fleste av dem ikke ville erklære seg som antidemokrater, besto spenningen (s. 57–58).

Dette noe autoritære moderniseringsprosjekt lyktes altså bedre i Sverige enn i Norge. Det ble for mye «politikk» i Norge, for mye partikjekl og «klassekamp». Prosjektet lyktes bedre i Sverige fordi elitene i politikk og næringsliv fant hverandre, og fordi de i stor grad klarte å «temme» såvel velgerne som arbeiderne. Temmingen er ikke minst viktig: Moderniseringsprosjektet var, slik lederne så det, mest truet nedenfra, og aller mest fra arbeiderne. For næringslivslederne trengtes sosialdemokratisk statsbistand for å møte denne trusel. Annerledes sagt: den korporative avpolitisering (mindre strid) representerte også en sterk politisering (mer bruk av statsmakt) av såvel samfunns- som bedriftsstyringen. Sejersted gir inntrykk av at denne samarbeidspolitikken også var uttrykk for at elitene vir-

kelig tenkte kollektivistisk på Sverige, og delvis Norge, og ikke at den var uttrykk for en moderne og instrumentell tenkning både blant politikere som ville gjenvelges og næringslivsledere som ville sikre sine interesser. Han har nok rett, men i hvilken grad han har det drøfter han egentlig ikke, og det kan skyldes at han ikke tydelig sondrer mellom modernisering og en kollektivistisk forankret nasjonsbygging.

Den sosialdemokratiske æra

Grunnlaget for den åpenbare svenske, og litt mindre åpenbare norske, moderniseringssuksess ble lagt i den første tredjedel av århundret. Den nådde sin fullendelse etter 1945, under Tage Erlander (1901–1985) og Marcus Wallenberg jr. (1899–1982) i Sverige og under Einar Gerhardsen (1897–1987) og NAF-generalene i Norge. Men arven kom også til å prege denne relativt idylliske perioden. Korporatismen fortsatte å fungere bedre i Sverige enn i Norge. Politikken grep mer forstyrrende inn i Norge enn i Sverige. Personene reflekterte også dette. Den velutdannede Erlander opptrådte, relativt snart, som en strategisk direktør. Han hadde ikke en opprørsk ungdom å minnes og plages av. Han fant seg til rette med finansfyrstene. Veiarbeider Gerhardsen var mer av en maktmegler og ble stadig uroet av sin sosialistiske «barnetro». Han trivdes ikke så godt med finansfyrstene, forsåvidt heller ikke med den nye tids teknokrater – om han enn slapp dem til; han mente at det var nødvendig. Wallenberg var en selvsikker, velstående aristokrat og en utpreget nasjonal strateg. De norske direktører var ansatte, og langt fra økonomisk uavhengige. Knapt noen av dem kan kalles nasjonale strateger. Kort sagt, det var fortsatt noe stormaktsaktig over de svenske «guvernører» og noe like småstatsaktig over de norske sådanne. Sverige fremstod som den utvilsomme nordiske suksess. Allikevel gikk det nesten like bra i Norge. Ja, det gjorde det i store deler av «Vesten». Kanskje er Sejersted litt for «imponert» over Sverige i «sosialdemokratiets tidsalder»?

Vitenskapen er «Den mest dynamiska kraften i samhällsutvecklingen». Det var den svenske undervisningsminister Ragnar Edenman som i 1959 konstaterte det. I kapitlet (7) med denne overskrift viser Sejersted hvordan denne modernistiske tenkemåte etter krigen ble nesten helt dominerende i Sverige, og i noe mindre grad i Norge. Ja, man kan nesten si at den i Sverige ble ideologi. Den instrumentelle, ingeniørøkonomiske fornuft fikk en ekspressiv status. Og som før krigen ble den forstått stort. Alt måtte gjøres til stordrift. Ideene kom ovenfra, men de ble raskt spredt nedover og kom til å prege hele samfunnet, også taperdelen av det. Sejersted peker således på hvordan utkantsvenskene i nord ble overbevist om at det var i nasjonens interesse at de flyttet sydover til de voksende industribyene. Arbetsmarkedsstyrelsen (AMS) ble gjerne omtalt som «Alla Måste Söderut». Der fantes knapt spor av en nasjonal-romantisk motstand mot avfolking av landsbygda. En svensk arbeidsgiverøkonom uttrykte, med forbauselse: «Det är, höll jag på att sega, nestan kriminellt at inte vara rörlig» (s. 246).

Dette var moderniseringsideologisering i dybden. Slik gikk det ikke i Norge. Den moderne ideologi slo nok rot, men den ble ikke så nasjonalisert. Den ble tildels knyttet til regioner og enda mindre områder. Smådriftsarven kastet lange skygger. Sejersted nevner det, men mer på en beklagende enn empirisk-nysgjerrig måte. Således nevner han hvordan

Den norske Creditbanks sjef, Johan Melander, en tid forsøkte å spille en nasjonalstrategisk rolle. Han forsøkte, som Sejersted ironisk sier, å «leke Wallenberg». Det skjedde i 1960-årene (bl.a. Vaterland-prosjektet), men det ble med leken.

I mangelen på et stort og dynamisk industrilederskap måtte staten ta den strategiske rolle, og Norge fikk en rekke tungindustrielle statsbedrifter. De ble, typisk nok, plassert i «distriktene». Bedriftene var også, like typisk, tungindustrielle. I Sverige etablerte de selvsikre private industrimagnatene kunnskapstunge og fremtidsrettede forbruksvareproduserende selskaper i de voksende byene. Under overskriften «Norsk famling» (s. 248) skriver Sejersted at mens Sverige flyttet arbeidskraften til (den private) kapitalen (i byene), flyttet Norge (den offentlige) kapitalen til arbeidskraften (i distriktene). I Sverige var det enighet om denne industripolitikken. Den var avpolitiserende. I Norge skapte industripolitikken dype konflikter. Den ble politiserende.

Men det var ikke uproblematisk i så stor grad å basere moderniseringspolitikken på kald instrumentalitet og stordrift som det ble gjort i Sverige. Det skulle vise seg den dagen politikken ikke gav den samme suksess. Sejersted antyder at noe slikt viste seg ganske tidlig. I avsnittet om byutviklingspolitikken skriver han at de nye, funksjonelt spesialiserte byene, drabantbyene, skulle forene fordelene med byenes tetthet og landlivets åpenhet. I praksis ble det til «at man tvert imot ble fratatt begge deler» (s. 258).

Utdannelsesvesenet i Sverige ble allerede i mellomkrigstiden koblet fra kirken og teologien og den kulturelle tradisjonalisme og koblet til sekulær vitenskap og det moderniserende arbeidsliv. Gunnar og Alva Myrdal gikk spesielt langt i sin kulturelle moderniseringstenkning da de nesten tok til orde for å «sosialisere» barneoppdragelsen, ja, familien. I Norge stod kulturkonservative ideer sterkere enn i Sverige og kom til å bidra til en betydelig politisering også av utdannelses- og familiepolitikken.

Også på andre områder, som på den økonomiske politikks, lyktes Sverige i å holde politiseringsnivået lavere enn i Norge. Arbeiderpartiregjeringen tok mer planøkonomiske initiativ enn Sverige og skapte slik politisk strid ikke bare på Stortinget, men også i den korporative «kanal». Næringslivsfolk reagerte og etablerte den motideologiske organisasjonen Libertas. Arbeiderpartiet gav opp sine forslag i 1952–53, men spenningene holdt seg. De svenske sosialdemokrater hadde gitt opp sine mer moderate forslag allerede i 1948. Også utenrikspolitikken virket politiserende i Norge og avpolitiserende i Sverige. På dette område søkte det radikale Arbeiderpartiet, etter indre strid, mot «høyre» (Vesten), mens det moderate Sosialdemokratiet samlet gikk mot «venstre» (nøytralitet).

Sverige lyktes altså noe bedre i moderniseringskonkurransen enn Norge i den sosialdemokratiske storhetstid, men ikke særlig mye bedre. Jeg savner en tallmessig dokumentasjon av «konkurransens» utfall, men også en diskusjon av hvorfor utfallene ikke ble mer forskjellige. Tildels får jeg inntrykk av at moderniseringsveien, «fornuftens triumf» og stordriften, og avpolitiseringen av politikken får en egen verdi, også for Sejersted. Det var like mye i veivalg som i resultater Sverige ble best. Av og til får jeg inntrykk av at han ser på Norge, som svensker kan gjøre det, på en litt nedlatende måte.

I kapitel 8 omtaler Sejersted velferdsstaten som «Kronen på verket». Men nesten alle vestlige land bygget fra århundreskiftet og frem til 1960-årene opp relativt egalitært finansierte velferdsstater. De var litt forskjellige, men for borgerne ikke dramatisk forskjellige. De svenske og norske programmer var svært like.

Kronen på det svenske verk i denne midtperioden i det 20. århundre forekommer det meg snarere er moderniseringen, og innholdsmessig er den mer en frukt av det private næringslivs innsats enn av den sosialdemokratiske stats. Sejersted antyder nesten det selv, når han i moderniseringskapitlet slutter seg til Leif Lewins uttalelse:

Genom ett energisk återuppbyggnadsarbete efter kriget ville företagarna visa, hur orättvist och omotiverat det var att underkänna det privata näringslivets förmåga att hålla produktion och sysselsättning uppe. Socialdemokraternas misstro kom också på skam. Näringslivet uppvisade en högkonjunktur, som man aldrig tidigare sett. «Det produktiva arbetet» triumferade över «byråkratin». (s. 241)

Velferdssfæren, som de øvrige «humanistiske» samfunnssfærer, blir omtalt politisk: Hva som skjer blir uttrykk for hvordan den sosialdemokratiske stat, særlig i Sverige, omformer samfunnet på en vellykket måte. De historier som fortelles er imidlertid også historier om hvordan statene nølende og forsiktig utjevnende forsøker å modernisere de humanistiske sfærene. De gjør det i et nokså forsiktig samarbeid med de «stender» som preger sfærene og som langt på vei har styrt dem på egne, profesjonelle premisser. Det dreier seg særlig om legene, professorene, lærerne, juristene og prestene. Innen sine sfærer hadde de fra gammelt av styrt nokså autonomt, som frie, verdiforpliktede fag. Det ville de fortsette med. Utenfra trengte de bare finansiering.

Fagekspertene hadde en stadig tyngre fot i det moderne, men de hadde også en viktig fot i det førmoderne. De var også stender. De sosialdemokratiske stater valgte å samarbeide med dem snarere enn å forsøke å styre dem. De forholdt seg nesten til dem som de forholdt seg til næringslivslederne, altså korporativt. Men de første tendenser til angrep på dem kom i denne perioden. Tendensene ble også gradvis tydeligere, men det «post-kooperative» angrepet kom først i den ettersosialdemokratiske æra. I Sverige kom det første angrep på fagstyret innen medisin i slutten av 1940-årene, men i regi av en «byråkrat», medicinaldirektör (1935–52) Axel Höjer. Den sosialdemokratiske lege var ingen «medikrat» og ville gjøre legene om til offentlige arbeidstagere. Läkarförbundet reagerte med «krig», og «renegaten» Höjer ble stanset av Erlander og regjeringen, som ville ha samarbeid, ikke krig. Midt i 1960-årene kom et nytt, mindre provoserende angrep på fagstyret, under nok en sosialdemokratisk direktør (1967–78) og lege, Bror Rexed. Höjers norske kollega (1938–72), Karl Evang, ønsket også, i prinsippet, en legesosialisering, men han var ellers en (sosialistisk) medikrat, og kom aldri til å utfordre legestyret. Han bygget istedenfor opp Helsedirektoratet som et nesten rent medikratisk organ. Han mislikte alle fremmede styrere, politikere, jurister og økonomer. Når Sejersted nevner Evang som en parallell til den svenske «ingeniørøkonom» Gunnar Myrdal, treffer han derfor ikke. Evang var ingen «ingeniørmedisiner». Slike kom senere. Evangs etterfølger, Torbjørn

Mork (1972–1992), var forøvrig også en medikrat. Det var ikke hans konkurrent til stillingen, «datterens far», Gudmund Harlem.

I hovedsak forble imidlertid helsevesenet legestyrt, universitetene professorstyrt, skolene lærerstyrt, rettsvesenet juriststyrt og kirken prestestyrt gjennom storparten av den sosialdemokratiske æra. Slik kan vi si at epoken i påfallende grad var preget av samarbeidsstyre og separatstyre, av det Stein Rokkan kalte korporativ pluralisme: Partene ble etter samtaler enige om de overordnede forhold, men direktørene og faglederne fikk, innen de overordnede rammer, i stor grad styre seg og sine sfærer selv. Igjen kan vi konstatere, epoken var mindre sosialdemokratisk enn jeg synes Sejersted gjør den. I hovedsak var epoken borgerlig-nasjonal, eller nasjonalt moderniserende, men borgerligheten ble noe modifisert av sosialdemokratisk utjevningsstreben og forsiktige forsøk på planøkonomisk makrostyring, og av ulike, men viktige, «borgerlig-aristokratiske» innslag. Moderniseringstenkningen stod sterkest i det svenske sosialdemokratiske parti, med (det unge) ekteparet Myrdal som de mest ytterliggående representanter for tenkningen. Den tradisjonsinspirerte modifiseringen av moderniseringsprosjektet var det i Sverige særlig næringslivs- og profesjonsaristokratene som stod for. I Norge spilte også en mer folkelig tradisjonalisme, forankret i mellompartiene og én av stendene, lærerne, en rolle. I begge land forsøkte venstresosialister å trekke sosialdemokratene lenger i en egalitær og planøkonomisk retning, men de fikk bare, fra tid til annen, en viss innflytelse i Norge. Sosialdemokratene arvet i sin tid makten fra de konservative. De forvaltet den på en måte som gjorde at Sverige innad forble et mer høyreorientert samfunn enn Norge, dog et stadig mindre kulturtradisjonalistisk og et stadig mer modernistisk (sekulært) høyreorientert samfunn. De forvaltet den også slik at enighetstrykket ble tydelig sterkere i Sverige enn i det mer «rufsete» Norge.

Sverige ble preget av stigende selvtilfredshet i disse år. Det begynte å se på seg selv som en modell. Det utviklet misjonerende tendenser, i første omgang overfor de andre nordiske land. Det tok initiativ til formalisert samarbeid (Nordøk), og noe ble oppnådd, men størst innflytelse fikk Sverige ved at andre land, og særlig Norge, tok det som modell. «Etterunionen» ble mer unionell enn unionen hadde vært. Gjennom etterunionen fikk Norge fornyet sitt nasjonale mindreverdighetskompleks. Det mer selvbevisste Danmark lot seg ikke charmere slik, og Finland kunne ikke gjøre det. I andre land ble de toneangivende politikere mer irritert over den svenske selvgodhet enn imponert over de svenske prestasjoner. For det vellykkede Sverige ble det imiterende Norge en slags bekreftende trøst. Jeg synes dette perspektivet på Sveriges internasjonale rolle underbetones av Sejersted. Han er kanhende for preget av sin «begeistring» for det svenske sosialdemokratiske prosjekt?

Idyllen slår sprekker

Den utvikling «från ideer till idyll» som Herbert Tingsten applauderende hadde beskrevet i sin bok fra 1966, var ikke spesielt svensk, eller norsk. Den var generelt vestlig. Den store modell var ikke Sverige. Den var Amerika. Tingstens idé om idyll var også en import av den litt eldre amerikanske idé om ideologienes endeligt. Også slik sett var idyllen alt annet enn sosialdemokratisk. Den var åpenbart borgerlig-moderne, og den var

borgerlig-nasjonal. Den skulle brått ta slutt, overalt. Vietnamkrigen var én faktor. Gjenoppdagelsen av rasediskrimineringen og fattigdommen, særlig i USA, var en annen. Store deler av den ungdom som skulle føre det borgerlig-moderne samfunn videre, vendte seg imot det. Den «undertrykkende» idyll kan ha spilt en rolle for voldsomheten i opprøret. Avideologiseringen ble «avslørt» som ideologi.

Studenterradikaliseringen avfødte forslag om å gi moderniseringen et tydeligere venstrepreg, ikke om å avvise den. Det kom krav om «demokratisering» av næringslivet, og om en mer planøkonomisk styring. Det kom også krav om mer offentlig styring av oppdragelsen og utdannelsen. På lengre sikt ble de radikale krav uten særlig betydning. Moderniseringsprosjektet ble, etter en del uro, ført videre på borgerlig-liberale premisser. Sejersted skriver elegant om denne utviklingen, men understreker i liten grad både utviklingens sammenheng med «opprøret» og det forholdet at opprøret i så stor grad kom til å føre til et nytt borgerlig-modernistisk gjennombrudd. De «sosialistiske» eksperimenter mislyktes altså ikke bare som sosialistiske sådanne. De mislyktes også ved at de gav fart til bevegelsen mot høyre. Viktig var det også at de bidro til å svekke de tradisjonsbærende og nasjonsbyggende samarbeidsstrukturene, de korporative arrangementer. Generelt kan man si at de bidro til å gi mer plass til moderniseringsprosjektet og mindre til nasjonsbyggingsprosjektet. Siden Sejersted ikke skiller tydelig mellom de to prosjekter, kan imidlertid ikke han si det.

Det sakskompleks som kom til å representere den største utfordring for moderniseringsprosjektet, var miljøspørsmålene. De meldte seg ved inngangen til 1970-årene. I begge land ble stikkordene for det nye sakskompleks energiutbygging og forurensninger. Miljøutfordringene var i sin natur grunnleggende for moderniseringsprosjektet, forsåvidt som jo dette prosjektet er basert på naturavsløring (vitenskap) og naturkontroll. Den sosialistiske modernitetstenkning hadde nok innslag av «holistisk-økologisk» tenkning, men den var først og fremst planteknokratisk. Miljøpolitikken var ikke egentlig en del av 68’er-politikken, men en del av det engasjement studenteropprøret hadde skapt ble ført videre innen miljøbevegelsen og utløste i 1970- og 1980-årene kraftige konfrontasjoner (fosser og elver i Norge, kjernekraft i Sverige). Sejersted omtaler dem utførlig, og avslutter det første kapitlet om den siste epoke, kalt «Besværlig modernitet», ved å spørre om miljøengasjementet er uttrykk for at moderniseringsprosjektet møter voksende motstand:

Slik åpner det for en strid om hva slags samfunn vi bør styre mot – en ny strid mellom tradisjonalister og modernister, eller kanskje vi heller skal si – en strid om innholdet i moderniseringsbegrepet (s. 405).

I hovedsak ser han i dette kapitel på hvordan de sosialdemokratiske forsøk på å «sosialdemokratisere» det moderne prosjekt, altså på å følge opp en del av 68-ideene, langt fra lyktes. I Sverige ble radikaliseringen av moderniseringsprosjektet først og fremst forbundet med innføringen av lønnstagerfondene. Initiativet (1975) kom fra LO og var uttrykk for et forsøk på å erobre eiermakten i næringslivet. Erlanders etterfølger som statsminister (1969), Olof Palme, likte ikke initiativet, og da det endelig ble til politikk (1983), var det blitt nokså utvannet. Spørsmålet skapte stor politisk

uro, og før vedtaket om opprettelsen av fem fond ble gjort, gikk 75 000 protesterende gjennom Stockholms gater. Men, som Sejersted påpeker, opprettelsen av fondene representerte ikke noe angrep på kapitalismen og eierstyret i bedriftene. Bedriftene skulle jo fungere som før, på det moderne markeds premisser. Den representerte imidlertid et skritt i retning av å avprivatisere eiersiden. Fondene ble avviklet av den borgerlige regjeringen Bildt i 1991, men spørsmålet om offentlig eierstyre var ikke dermed borte. Det er i de senere år blitt aktualisert igjen, påpeker Sejersted, men, fremholder han, av grunner som mer preges av sosialistisk avmakt enn makt: Kapitalistisk avkastning på aksjer (staten har kjøpt) er en mulig inntektskilde når skattene, av konkurransegrunner, må reduseres. Statlig eierskap kan også være den eneste mulighet staten har til å påvirke noen av de nasjonalt og sosialt viktige beslutninger bedrifter fatter.

I Norge forsøkte Arbeiderpartiet seg i 1977 med bankdemokratisering, en politikk som innebar at eierne kom i mindretall i representantskapene i sine egne bedrifter. Vedtaket representerte en slags dobbel demokratisering. Det innebar bedriftsdemokratisering, gjennom ansattes representasjon, og nasjonal demokratisering, gjennom statlig utnevning av representanter. Ordningen ble opphevet under regjeringen Willoch i 1981. Senere forslag om bedriftsdemokratisering, både i Norge og Sverige, førte ikke frem. Men alle disse sosialistiske initiativ reiste viktige spørsmål om sosialistisk modernisering, spesielt spørsmålet om sosialiseringen skulle skje ovenfra eller nedenfra. Planøkonomi krevde det første, men den løsningen gjorde arbeiderne like avmektige som før. Arbeiderstyre ville umuliggjøre planøkonomi, men samtidig gjøre bedriftene og dermed arbeiderne like markedsutsatt som før. Med bibeholdelse av et åpent demokrati ville antagelig også nasjonal planøkonomi i lengden bli umulig. Spørsmålene viste altså at ingen form for sosialisering så ut til å kunne lede utover den borgerlige kapitalisme. Den ville bare gjøre politikere eller ansatte til «kapitalister», men antagelig dårlige kapitalister. Sosialisme fremstod nå som umulig. Det er ikke overraskende at Arbeiderpartiet nå, med Gro Harlem Brundtlands komme (1981), sluttet å snakke om sosialisme. Partiet ble, endelig, formelt sosialdemokratisk. Man undres litt over at ikke Sejersted legger mer vekt på det. Boktitelen, «Sosialdemokratiets tidsalder», bidrar til bokens svenske «slagside».

1980-årene og den nye moderniseringsoffensiv: «frislippene»

I 1970-årene oppstod det store industrielle omstillingsproblemer. De krevde kapital. Den sosialdemokratiske politikk hadde gjort at privatkapitalen var beskjeden og låst i gamle strukturer. Staten kunne i noen grad erstatte den private kapital, men manglet den entreprenørkompetanse som skulle til for å spille en bedriftsdynamisk rolle. Næringslivet i hele Vesten var under idyllperioden preget av markedsstyring, lojalitetsstrukturer og moderat konkurranse. 1970-årene snudde dette. Liberalisering ble stikkordet. Det startet i Storbritannia og USA, under Margaret Thatcher (1979) og Ronald Reagan (1981), og spredte seg raskt til resten av Vesten, også til Norden. Man fikk «frislippene» i løpet av 1980-årene. Spesielt var det viktig at finansmarkedene ble liberalisert og ble internasjonale. Med liberaliseringen av dem kom kapitaleierne tilbake som de

primære drivkrefter i utviklingen. Forsåvidt som statene hadde gjort eierne relativt impotente i løpet av idyllperioden, ble Sverige og Norge ekstra sårbare da dette skjedde. Det er ikke tilfeldig at mye av den gamle svenske industri enten forsvant, som verftene og den naturbaserte industri, eller ble kjøpt opp av utenlandske selskaper, som bilindustrien og den farmasøytiske industri. Sejersted viser, med elegant ironi, hvordan venstrepolitikken førte til høyrepolitikk. Han taler flere ganger om «historiens list», altså om selvdestruktiv politikk. Jeg ville lagt enda mer vekt på den, og slik enda mer «historisert» perioden med idyll, altså gjort den mindre «sosialdemokratisk» – hva nå enn «sosialdemokratisk» måtte innebære. Sejersted sier det aldri.

I kapitlet om velferdsstaten viser Sejersted hvordan spørsmålet om velferdsstatens bærekraft fort kom på dagsordenen. Idylltidens ord om at velferdsutgifter var investeringer, ble erstattet med påstander om at de knapt var investeringer med god avkastning. Ekspertene laget regnestykker som viste at perspektivene var dystre: Utgiftene ville stige, også relativt, samtidig som internasjonaliseringen ville gjøre staten mer konkurranseutsatt på inntektssiden. Bekymringen for utgiftene ble forsterket av den stagnasjon som fulgte i kjølvannet av oljeprissjokkene høsten 1973. Det første svaret som ble gitt var å forsøke å effektivisere de tjenestebaserte programmene. Lyktes det, kunne de kanskje unngå å måtte la borgerne betale mer av velferdstjenestene selv. Men etterhvert ble også selve velferden rammet, i første rekke pensjonsordningen. Sejersted omtaler effektiviseringspolitikken nokså kortfattet og generelt, men går nærmere inn på den nye pensjonspolitikken, spesielt Sveriges «oppgivelse» i 1994 av den almene tilleggspensjonen (ATP). Det skjedde under en borgerlig regjering, men med almen politisk tilslutning. Krisen i begynnelsen av 1990-årene fikk alle til å akseptere at «Juvelen (måtte) tas ut av kronen» (s. 416). Norges funne rikdom har gjort at Norge har sluppet å gjøre noe lignende.

Det som skjedde med effektiviseringspolitikken kunne fortjent en nærmere omtale enn Sejersted gir den. Det skjedde nemlig her en utvikling som er parallell til den svekkelse av de korporative arrangementer som fant sted på den økonomiske side. De tillitsbaserte fagstyrene ble angrepet og erstattet med politisk-administrativ intervensjon. Da denne politikken ikke lyktes, både på grunn av politisk uenighet og motstand fra faggruppene, valgte politikerne i mange henseender å abdisere. Institusjonene ble på ulike måter fristilt og utsatt for en «ny offentlig ledelse». Samtidig ble markedsimiterende ordninger innført (bestiller–utfører-skiller, valgfrihet for «brukere»). Velferdspolitikken ble slik knyttet til den øvrige, mer ambisiøse moderniseringspolitikk, som innebar at privat sektor ble utsatt for en direkte konkurransefremmende politikk og at den mest næringspregede del av offentlig sektor ble hel- eller delprivatisert og eksponert for de internasjonale markeder.

Post-moderne?

I kapitlet «Sceneskifte» (13) omtaler Sejersted den nye moralske debatt. Han sier at den nye moralinteressen kan være en reaksjon på moderniseringsprosjektet, men antyder også at reaksjonen viser prosjektets tyngde: De som reagerer har vanskelig for å finne et grunnlag for sin moral som fremstår som ikkevilkårlig. Sejersted finner det således interessant at

de nordiske kirker i stigende grad lar være å begrunne sine råd til samfunnet med utgangspunkt i sin egen religion. Kirkens moral løsrives fra dens dogmatiske grunnlag, og fremstår som human-etikk, som en slags denaturert kristendom. Presten holder på å bli en moralsk sosialarbeider, en «teonom». En kirke bestående av slike prester kan en rød-grønn regjering leve med. En slik inkluderende kirke kan moderniseringsprosjektet trenge. Man kan antagelig se den norske kirkeminister, Trond Giskes, ja, endog den kirkefremmede statsministers, «inkludering» av kirken i dette lys. Det er ingen grunn til å privatisere en kirke som beveger seg i den retning den gjør.

Nasjonenes «oppløsning»?

Idyllen under Erlander og Gerhardsen, Wallenberg og de norske direktører, brast da moderniseringskreftene hadde undergravet grunnlaget for de samarbeidsstrukturer idyllen hadde bygget på. Men det var ikke bare de nasjonale samarbeidsstrukturer som nå ble undergravet. Det var i stigende grad nasjonen som grunnlag for samarbeidet. Markedene, stadig flere av dem, strakte seg nå langt utover nasjonens grenser. Bedriftene ble flernasjonale på en helt annen måte enn før. Samtidig bidro migrasjon til at folks forhold til stedet og historien ble vannet ut. Dette har i stigende grad tvunget nasjonale politikere over på defensiven. Nasjonal politikk er i stigende grad blitt tilpasning. I denne situasjonen er statene blitt «tvunget» til å fristille og privatisere. De eier fortsatt. Ja, investering er blitt en ny inntektsskapende strategi for dem, men de oppfører seg mer og mer som private, profittorienterte eiere. Den norske stat er blitt en av verdens største investorer og spekulanter. Det vil si, denne staten er blitt avhengig av utviklingen i markedene. Forsåvidt som den på mange områder ikke lenger trenger å gi lover heller, den oversetter dem bare, er den iferd med å bli en interesseforening for dem som til enhver tid bor i Norge, eller i Sverige. Jeg bør føye til, denne staten har også velferdsstaten, det siste bidrag til nasjonsbyggingsprosjektet, men selv den får nordmenn, som svensker, med god grunn, et stadig mer instrumentelt forhold til. Moderniseringsprosjektet truer altså nasjonalstaten, ikke i første omgang som organisasjon, men når befolkningen får et mer instrumentelt forhold til den, er den allerede blitt skjør. Etter unionens oppløsning kommer kanskje nasjonenes. Fordi Sejersted har sett på det politiske prosjekt som en del av moderniseringsprosjektet, kommer ikke dette forhold godt frem. Nasjonsbyggende politikk og juridisk modernisme gikk godt sammen under den norske embedsmannsstat. Nasjonsbyggende politikk og økonomisk modernisme gikk brukbart sammen under de sosialdemokratiske stater, selv om den korporative ordning ikke var ordentlig moderne. Nå truer moderniseringskreftene alle nasjonalstatlige fellesskap, selv om mange nasjonalstater, ikke minst den norske, nå forsøker å opptre mer ambisiøst igjen. Kanskje man kan låne en formulering fra Sejersted og si at nordiske sosialdemokrater, men etter 2005 spesielt norske, «leker» sosialdemokrater?

I dette moderniseringslys er den tendens til svensk-norsk «nyunion» Sejersted mot slutten peker på, interessant: De to land integreres mer i dybden, men mer som følge av private enn politiske initiativ. Næringslivene vokser sammen, og borgerne, som kunder og turister, krysser stadig oftere og i stadig stigende skarer «grensene». Bohuslen holder på å bli

«norsk» igjen. Men dette er mer en del av en bredere europeisering og internasjonalisering enn av en særnordisk integrasjon. Den er en begynnelse mer enn en ende. Men det er interessant at den komplekspregede nasjonen Norge nøler mer enn den gamle stormakt Sverige. De to lands forhold til EU kan sees i et slikt lys. Er en folkelig nasjonalbevissthet mer robust enn en post-aristokratisk?

Sejersted er også samfunnsviter. På noen punkter hadde jeg gjerne sett at han hadde vært enda mer samfunnsviter. Det gjelder begrepsmessig: For mye integreres, og spesielt gjelder det den «reduksjonistiske» moderniseringsdimensjonen og den mer «kollektivistiske» nasjonsbyggingsdimensjonen. Det gjelder også empirisk: Sejersted uttaler seg om de skjellsettende endringsprosesser, men alltid med ord, aldri med tall. Både moderniseringen og nasjonsbyggingen kunne vært illustrert tallmessig. Slik hadde vi fått et mer presist inntrykk av utviklingsforløpene og likhetene og forskjellene de to land imellom. Jeg tror også slike tallserier ville ha påvirket en del karakteristikker og forklaringer. I mange henseender var for eksempel Norge mer modernisert enn Sverige ved unionsoppløsningen, og hva velferdsstatsbyggingen angikk, kom på mange måter Sverige senere i gang enn Norge.

Men dette er mindre innvendinger. Sejersteds store arbeid viser først og fremst hvor viktig det er, også for en samfunnsviter, å forstå samfunnet historisk. Samfunnsvitenskapelige fortolkninger forutsetter en utviklingslogikk, men gjør det ofte bare implisitt. Sejersted er en mester i å få frem utviklingens logikk. Jeg har allikevel tillatt meg å utfordre ham litt og spørre om ikke den logikk han la til grunn for sin store teori om embedsmannsstaten kunne vært ført videre i tolkningen av det 20. århundre i Norge og Sverige. Jeg har forsøkt å vise at hans teori om embedsmannsstaten egentlig impliserer min tese om en utvikling fra unionsoppløsning til nasjonsoppløsning. Jeg har også forsøkt å vise at det setter den sosialdemokratiske æra i et litt annet lys enn han har satt den i.