Norsk utenrikspolitisk praksis: Aktører og prosesser

Birgitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann og Ole Jacob Sending (red.)

Oslo: Cappelen Akademisk Forlag 2006, 275 sider

Hvor og hvordan formes norsk utenrikspolitikk? Hvilke aktører tar del i prosessen? Og hvordan opprettholdes konsensusen om norsk utenrikspolitikk med mange nye aktører på den nasjonale utenrikspolitiske beslutningsarena? Dette er noen av spørsmålene som danner bakteppet for Norsk utenrikspolitisk praksis: Aktører og prosesser. Boka gir et greit overblikk over norsk utenrikspolitisk praksis og er et velkomment norsk bidrag til den etter hvert voksende internasjonale litteraturen om nasjonale beslutningsprosesser knyttet til utenrikspolitikk.

Boka har primært et empirisk siktemål: å beskrive norsk utenrikspolitisk praksis, først og fremst ved å beskrive aktørene, men også i noen grad beslutningssystemet som produserer norsk utenrikspolitikk. Redaktørene har ambisjoner om at boka skal kunne fungere som en grunninnføring; «en slags institusjonell Hvem er Hvem? for norsk utenrikspolitikk» (s. 7). Redaktørenes motivasjon er at det er viktig å beskrive aktørene som er med på å forme norsk utenrikspolitikk og de strukturene de opptrer innenfor for å forstå «hvordan det nasjonale systemet fortolker det globale inn i det nasjonale, og hvordan ulike aktører er med på å mediere mellom den nasjonale ?innsiden? og dets ?utside?» (s. 7).

Boka er bredt anlagt. Ikke mindre enn ti aktører eller aktørgrupper med en større eller mindre rolle i norsk utenrikspolitikk beskrives gjennom ni kapitler: Stortinget, Statsministerens kontor, Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet, mer generelt norske departementers praksis i forhold til beslutningsprosessene i EØS, frivillige organisasjoner, forskere, partier, media og transnasjonale selskaper. I tillegg vies ett kapittel til de rettslige rammene for og virkningene av norske utenrikspolitiske aktørers praksis, mens et annet tar for seg norsk utenrikspolitisk praksis i et historisk perspektiv. Med det innledende kapitlet er boka på 12 kapitler og nesten 300 sider.

Bredden er både bokas styrke og dens svakhet. Redaktørenes ambisjon om å levere en institusjonell Hvem er Hvem? for norsk utenrikspolitikk oppnås i stor grad. Dersom man er interessert i Stortingets rolle i utformingen av norsk utenrikspolitikk, kan man lese Anders C. Sjaastads kapittel og få en generell innføring i de ulike stortingsarenaene der utenrikspolitikk drøftes, med særlig vekt på den utvidede utenrikskomiteen. Dersom man derimot ønsker å lære mer om hvilken rolle forskning har i utformingen av norsk utenrikspolitikk, kan man lese Birgitte Kjos Fonn og Ole Jacob Sendings utmerkede kapittel om dette temaet. Likeledes har Henrik Thune, Torgeir Larsen og Gro Holm skrevet et interessant kapittel om medias rolle, der de viser at media ikke er en autonom politisk aktør i utenrikspolitikken slik man ofte tror, men at norske medier snarere fungerer som en «kanaliserende aktør som formidler og vektlegger politiske argumenter og virkelighetsoppfatninger som allerede er formulert av politikere eller faktiske utøvere av utenrikspolitikken» (s. 211). Morten Bøås tar i sitt kapittel opp et tema som i altfor liten grad har vært gjenstand for systematisk analyse i Norge, nemlig norske transnasjonale selskapers innflytelse på norsk utenrikspolitikk, der han blant annet

peker på hvordan «forholdet mellom selskaper og politiske organer og samfunnet for øvrig har endret seg over tid, fra sammenfallende interesser, tett korporativt samarbeid, fragmentering og, endelig, en mer kritisk offentlig debatt om den makten og internasjonale rollen selskaper har» (s. 246). Og så videre. Redaktørenes empiriske og beskrivende ambisjon for boka synes i noen grad å ha bidratt til at det de har laget er et oppslagsverk. Kapitlene er velformulerte og interessante, og hvert enkelt kapittel står helt på egne ben. Man lærer mye om de enkelte aktørene og litt om beslutningsstrukturene de opererer innenfor, men man lærer ingenting om den aggregerte effekten av alle disse aktørenes virksomhet på norsk utenrikspolitikk. Med noen hederlige unntak gjøres det få forsøk på å sette enkeltaktørers rolle inn i en større ramme og slik belyse under hvilke betingelser de påvirker norsk utenrikspolitikk. For en leser kan denne strømmen av til dels ukoordinert og enkeltstående informasjon gi inntrykk av at alle disse aktørene har innflytelse på norsk utenrikspolitikk hele tiden. Og det reiser umiddelbart spørsmålet om hvordan i all verden en konsensus om norsk utenrikspolitikk kan opprettholdes dersom den utenrikspolitiske beslutningsprosessen kjennetegnes av en slik kakofoni av stemmer.

Jeg kunne altså ønsket meg en sterkere overbygning for analysen, slik at leseren kunne hjelpes litt på vei til å forstå hvordan alle disse aktørene og prosessene spiller sammen i utformingen av norsk utenrikspolitikk. Jeg slutter meg helt til Morten Bøås sitt lille hjertesukk: «I fremtidige analyser bør det rettes et sterkere søkelys mot hvordan det utenrikspolitiske feltet, bredt definert, har endret seg, fra å være underlagt et organ for samordning, nemlig Utenriksdepartementet, til å være karakterisert av en serie aktører hvis aktivitet best fanges opp av ulike samspillsmodeller» (s. 248). Men jeg lurer på om man allerede i denne boka kunne gått lenger i denne retningen enn man gjør. Selv om det bare besto i et oppsummerende kapittel til slutt, der redaktørene brukte noen sider på å reflektere litt over det berømmelige «hva så»-spørsmålet, hadde det hjulpet veldig.

I forlengelsen av dette stusset jeg også over bokas organisering; hvorfor kapitlene kommer i den rekkefølgen de gjør. Jeg syns for eksempel det er litt rart at første kapittel i boka er om Stortingets rolle i utenrikspolitikken når det jo er slik, som Nina Græger og Iver B. Neumann (som har skrevet om Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet) helt riktig påpeker, at UD og FD trolig er «de delene av statsforvaltningen de fleste tenker på når spørsmålet om utenrikspolitiske beslutninger blir brakt på banen» (s. 67) og at disse departementene derfor er et mer naturlig startpunkt for en gjennomgang av norsk utenrikspolitisk praksis. Et annet litt underlig trekk ved bokas organisering er hvorfor Torbjørn L. Knutsens kapittel kommer helt til slutt. Knutsen setter norsk utenrikspolitikk inn i en historisk og internasjonal kontekst, med særlig fokus på hvordan politiske omveltninger og andre større endringer utenfor vårt lands grenser utgjør de viktigste årsakene til endringer i norsk utenrikspolitikk. Kapitlet representerer et viktig bidrag til å sette norsk utenrikspolitikk inn i en internasjonal kontekst og kunne fungert godt som en slags ramme for de øvrige bidragene dersom det var plassert som første kapittel etter innledningen.

Norsk utenrikspolitisk praksis har et begrenset formål: å beskrive ? ikke for-

klare. Det stiller visse krav til leserens tålmodighet. Etter nesten 300 sider har vi lært mye om hver enkelt aktør som er involvert i norsk utenrikspolitikk. Men interessante detaljer i hvert enkelt kapittel kan lett bli borte i mylderet når redaktørene ikke gir oss ledetråder for å forstå hvordan de mange aspektene som beskrives henger sammen og danner et helhetlig bilde av norsk utenrikspolitikk.

Tora Skodvin, tora.skodvin@cicero.uio.no

From Quest for Truth to Being Oneself. Religious Changes in Life Stories

Inger Furseth

Frankfurt am Main: Peter Lang, Europäischer Verlag der Wissenschaft 2006, 325 sider

Å fjerne Gud fra menneskene er som å preke moral til havet. Å forsøke å fjerne religionen er å gjøre vold mot den variasjon av erkjennelsesarter som er kjernen i det moderne (Bernt Hagtvet: «Den fundamentalistiske ateismen», Aftenposten 19. juni 2007).

Inger Furseths bok kan leses innenfor rammen at et slikt utsagn. Trosforestillinger er i bevegelse, og de er mangeartede. Men de er ikke borte. Trosforestillinger forsvinner ikke med en økende utmelding av statskirken. De finner nye former og forankringer. Furseths hovedtese er at trosforestillinger har flyttet seg fra en søken etter en sannhet til å ha en kollektivistisk innstilling til en mer subjektiv og individualistisk tilnærming. Hun er ikke alene om en slik påstand. Flere forfattere som Reidar Almås og Marianne Gullestad har i andre sammenhenger pekt på en endring i den norske mentaliteten fra en kollektivistisk innstilling ? å være til nytte for andre ? til en individualistisk streben etter ? å være seg selv. Påpekingen er ikke ny. Det som er nytt er at Furseth undersøker dette fenomenet innenfor en norsk trossfære.

Analysene baserer seg på en kombinasjon av en spørreundersøkelse og livshistorier. Spørreundersøkelsen har til hensikt å gi et samlet bilde av religion i Norge på 1990-tallet. Den er basert på et landsomfattende utvalg av 2500 personer samt 500 personer fra tre utvalgte fylker som er ment å representere variasjon i tro og trosforestillinger. Det viser seg at 19 % av de spurte ikke trodde på Gud. Om det er lite eller mye kommer an på hvor sterkt våre forestillinger om Norge som et sekularisert samfunn står. Undersøkelsen viser også at de over 55 år, som forventet, er mer troende enn yngre årsklasser. Forfatteren legger vekt på kjønnsdimensjonen i religiøs praksis og tro ved å påpeke at kvinner er mer troende enn menn. Det er kanskje heller ikke så overraskende. Det vi ikke tenker over, og som undersøkelsen får godt frem, er at kvinners trosforhold varierer med alder, sivilstand og antall barn. Ifølge Furseth beror det på at troende kvinner har en sterk familieideologi.

Nesten 200 av bokens 325 sider består av livshistoriene til fire kvinner og fire menn og analyser av disse. For å kunne forstå hva folk forteller om sine liv, sier Furseth, er det viktig å ha kunnskap om de sosiale og historiske forhold som har vært med å forme informantenes liv. Dette er det vanskelig å være uenig i, og det er prisverdig at forfatteren kontekstualiserer livshistoriene. Det er interessant å merke seg hva forfatteren trekker frem og presenterer som særtrekk ved det norske, når Norge skal fremstilles for en internasjonal leserkrets. Hvilket norgeskart tegnes? Furseths fortelling

om Norge starter på 1920/30-tallet. Kapitlet tar for seg velstandsutviklingen etter krigen, utdannelseseksplosjonen, endringer i familiemønstre og i kvinnerollen. Det som synes å mangle i norgesbeskrivelsen er en mer eksplisitt fremstilling av velferdsstatens fremvekst. Innretningen på kapitlet har en feministisk vri ved at trekk ved samfunnsutviklingen som har hatt betydning for likestilling fremheves og vektlegges. Kjønnsdimensjonen holdes fast ved at det er en analytisk innfallsvinkel i mange av bokens kapitler. Gjennom hele boken vises det til forskjeller mellom kvinners og menns gudsforhold og trosforestillinger. Interessant er det å lese at mens mennene har en tendens til å betrakte Gud som en høyere makt, har kvinnene en forestilling om en mer personlig Gud.

De åtte livshistoriene leses, plasseres og fortolkes innenfor rammen av spørreundersøkelsens tallfestinger og det «norgeskartet» som er tegnet. Informantene blir sosialt og historisk situert samtidig som ulike religiøse posisjoner utkrystalliserende, kategorisert under to hovedoverskrifter «Ånd» og «Institusjon». I hver av bokens to bolker blir vi presentert for to kvinner og to menn. Hver informant er igjen presentert med en underoverskrift som presumptivt skal si noe om deres orientering i et religiøst univers. Det blir et stilbrudd når disse ikke er på samme nivå, som når tre av personene under «Ånd» blir presentert med underoverskrifter som refererer til åndelige bestrebelser og én til bestrebelsen for å vise sin sosiale og samfunnsmessige berettigelse.

De ulike kapitlene om de åtte informantene er detaljrike og svært lange, fra 18 til 25 sider. Informantene er vokst opp i Nord-Norge og på Sørvestlandet. Oppvekstområdene er bevisst valgt, for de har sterke statskirkelige og dissenter-tradisjoner. Informantene, som er fra 18 til 70 år, er ment å være typiske med hensyn til trosforestillinger og livsanskuelser. Alle unntatt den yngste er eller har vært gift/samboer. De er barn av sin tid i den forstand at det går et utdannelsesskille mellom de som er vokst opp før og etter krigen. Vi kan lese om oppvekst, forhåpninger, kriser, ekteskap og arbeid, og ikke minst får vi kunnskap om deres tro, tvil og refleksjoner om livet i sin alminnelighet. Personene lærer vi å kjenne gjennom direkte sitater og gjennom forfatterens gjengivelser av livshistoriene. Når informantene siteres direkte, er det sitater som knytter seg til deres menings- og trosunivers. Når forfatteren gjengir hva informanten har sagt, knytter det seg i stor grad til et hendelses- og handlingsunivers ? til det profane hverdagslivet. Ellers beveger Furseths kommentarer seg på flere plan. Hun er refererende når hun gjengir hva informantene har fortalt, som at Lise vokste opp i en stor familie. Hun er kommenterende når hun sier at Lise har en negativ holdning til «New Age», og hun er analyserende ved å si at Lises narrativ opererer på to nivåer, og syntetiserende ved å si at vektleggingen av moralske verdier gjennomsyrer historien til Lise.

Overskriften «Ånd» er ment å henvise til at personene rubrisert her har en subjektiv tilnærming til religion og tro. For dem er ikke tro og åndelighet knyttet til kirken som institusjon eller til andre institusjonelt forankrede meningssystemer. Kjell er avvisende til religion, Jans religiøse identitet ble formet av avholdsbevegelsen og kristen moral slik den ble prediket i hjemmet. Den unge piken Marianne er søkende, Gerd strever med troen på en nestekjærlig Gud som tillater at det vonde kan skje. Det vonde har vært en del av hennes livsvilkår.

Overskriften «Institusjon» viser til at de fire personene vi møter har et forhold til ulike religiøse institusjoner. De knytter seg opp mot kirken, dissentermenigheter og Human-Etisk Forbund, som Bente er medlem av. Hennes valg er betinget av ideologisk å tilhøre venstresiden i norsk politikk. For Ole er det å være kristen å tilhøre kirken, og han tror på en høyere makt. Lise er en ivrig kirkegjenger og tilhører den fjerdedelen av befolkningen som ofte ber. Per tilhører en dissentermenighet og er «født på ny». Troen gir ham sjelefred, og Gud styrer hans liv.

Det er flere interessante metodiske problemer som tangeres. I historien om Marianne, som har vært utsatt for en alvorlig ulykke, skriver Furseth at hun hadde forventet at en slik alvorlig hendelse skulle lede til forandring i livsinnstilling. Marianne benekter at hendelsen har hatt betydning. En årsak til en slik benektelse kan være at livsinnstilling og holdninger er godt forankret i tidligere erfaringer og ikke så lett lar seg endre. Forfatteren peker også på at informantens implisitte forventninger til hva som ligger i spørsmålet har betydning for det svar som avgis. Informantene leser inn en bestemt svarforventning i spørsmålet og responderer på den. Den forventningen som Marianne leste inn var at en slik livshendelse skulle ha betydning, og det ble derfor nødvendig å avkrefte denne forventningen. Vi kan da undres over hvilket spørsmål Marianne svarer på. Det presumptivt nøytrale spørsmålet om en slik hendelse har hatt betydning, eller det mer styrende spørsmålet om at slike hendelser pleier å ha betydning? Da må det vel også ha hatt betydning for deg? For å avkrefte forventningen som ligger i spørsmålet, blir det kanskje nødvendig med en sterkere benektelse enn det en i andre sammenhenger står inne for. Spørsmål tolkes alltid. Det finnes således ikke rene svar, men enkelte ganger må informanten bestrebe seg mer for å vri seg unna forskerforventningene enn andre ganger. Det er det eksemplet med Marianne forteller meg.

Det er også interessant å se på forholdet mellom svarene i spørreundersøkelsen og de svarene som gis i livshistorieintervjuene. At intervjuene gir mer nyansert og utfyllende informasjon enn et spørreskjema, er ikke overraskende. Spørsmålet er om det blir problematisk når nyanseringen går så langt at meningsinnholdet blir et annet. I enkelte tilfeller reflekterer informanten seg frem til et annet standpunkt enn det svar som er avgitt i spørreskjemaet. Det viser til svarenes sårbarhet og kontekstavhengighet. Det er ikke spørreskjemasvarene som utgjør det nøytrale utgangspunkt og livshistorieintervjusvarene som er de «påvirkede» svarene. Et «vet ikke» i et spørreskjema kan i et kvalitativt intervju bli til sikrere viten. En får begrunnet sin usikkerhet eller sitt «vet ikke», og begrunnelsen skaper en erkjennelse som kan være standpunktendrende.

Det er en rik bok, full av detaljer om de ulike informantene, men de blir ikke like klart tegnet. Klarest fremstår dissenteren Per. Det er lettest å tegne et portrett av en person som er sterk i troen, har klare meninger og som legger sitt liv og virke i Guds hender. Tvilerne blir vanskeligere å profilere. De mange refleksjonene informantene gjør om liv, tro og lære, samt forfatterens mange kommentarstemmer, gjør at fremstillingen blir noe ufokusert. Personene forsvinner i all kontekstualisering og fortolkning. Fremstillingene preges også av for mange gjentakelser. For eksempel får vi vite utallige ganger at Gud griper inn i Pers

liv. Det er kanskje ikke til å unngå, når en først presenterer personene og så under hver bolk har en sammenfattende analyse av livshistoriene. Boken hadde tjent på en strammere redigering.

Det er kanskje urettferdig å peke på mangler i en så innholdsrik bok, men jeg synes kapitlet om livshistorier ikke er helt oppdatert. Forfatteren sier at hennes tilnærming er å analysere livshistoriene som livsløp, som kunnskap og som et identitetsskapende prosjekt. Det som mangler i Furseths behandling av livshistorier som metode er en mer reflektert holdning til hvilke type data en produserer ved hjelp av det livshistoriske intervjuet. Her er det mange ulike posisjoner som inntas: Vi kan lese livshistorien som en referensiell historie hvor vi er opptatt av realiteten den refererer tilbake til ? altså til hendelsessekvenser i en persons liv. Det er en såkalt realistisk tilnærming. En ser på livshistorien som «et vindu mot verden». Livshistorien blir da en datakilde for historikere, sosiologer, etnologer og religionshistorikere. Det er et uproblematisert forhold mellom selve beretningen og hendelsene det berettes om. Men vi kan lese livshistoriene som «tekst» med vekt på fortellingen og ikke på livet selv. Standpunktet her er at det eneste vi faktisk kan forholde oss til og vite noe om, er tekster eller transkribert tale. Teksten avspeiler ikke realiteten. Teksten skaper den. Med en tekstfokusert tilnærming er en interessert i å kartlegge tekstens struktur og å analysere frem hvilke fortellingsgrep som brukes. Den tekstlige tilnærmingen har ført til nye innsikter og en økt bevissthet om det problematiske forholdet mellom liv og fortelling. Dette burde Furseth ha reflektert over. Livshistorier fortelles ut fra en spesifikk posisjon som innebærer både fortidserfaringer og tanker om fremtiden, og vi fortolker hendelser i livet ut fra hva som har skjedd og forventninger til hva som skal skje. Dette viser hun, men jeg savner en metodologisk refleksjon over disse poengene.

Blir spørsmålet hun stilte innledningsvis besvart? Hun tar selv forbehold og viser moderasjon i forhold til hva en kan si om endringer i det norske religiøse landskapet. Det er bra. Hun sier videre at en kan spore en tendens til at folk snakker om religion på svært forskjellige måter som blant annet er avhengig av alder. Det viser livshistoriene. Sammenhengen mellom liv og lære er vanskelig å etablere, og her er det i Furseths analyse noe uklar forbindelse.

Kirsten Danielsen, kirsten.danielsen@nova.no

Sosial mobilitet

Johs. Hjellbrekke og Olav Korsnes

Oslo: Det Norske Samlaget 2006, 174 sider

Boka Sosial mobilitet av Johannes Hjellbrekke og Olav Korsnes gir eit oversyn over eit sentralt forskingsfelt med liner tilbake til sosiologien sine klassikarar. Ho må karakteriserast som ei lærebok der målgruppa er studentar og andre som treng ei innføring i dette temaet. Hjellbrekke og Korsnes si bok gir ei kjærkomen oppdatering av fagfeltet, og har ein vidare fokus enn Natalie Rogoff Ramsøys Sosial mobilitet i Norge frå 1977.

Boka har sju kapittel som til saman utgjer 175 sider. Det første kapitlet gir eit kort samandrag av rådande kunnskap om sosial mobilitet, som vert utdjupa i dei seinare kapitla. Det andre kapitlet gir eit kronologisk oversyn over internasjonal og norsk forsking, og det tredje

kapitlet tek føre seg sentrale omgrep og analyseverkty i mobilitetsforskinga. Dei resterande fire kapitla tek føre seg sentrale tema: yrkes- og klassemobilitet, utdanningsmobilitet, kjønn og mobilitet, og elitar og mobilitet.

Kapittel 1 startar med å forklare omgrepet sosial mobilitet. Sosial mobilitet byggjer på at sosiale posisjonar i yrkesliv eller politikk kan ordnast hierarkisk. Den mest vanlege måten å ordne sosiale posisjonar på er ved hjelp av klasseomgrep inspirert av Marx eller Weber. Mest interessant i dette kapitlet er generelle funn frå den internasjonale forskinga. Sjølv om ein finn variasjonar er det tydeleg at så vel endringane i klassestrukturen som mobilitetsmønstra både i Noreg og i andre industrialiserte land har følgt same grunnmodell frå 1970-åra og fram til i dag. Samfunnet har vorte meir prega av ei aukande middelklasse og ei stadig mindre tradisjonell arbeidarklasse. Eit hovudmønster er at mobiliteten mellom klassene har auka, både for menn og kvinner. Over tid gir dette aukande konvergens i mobilitetsmønstra mellom land. Kapitlet sluttar med folk flest sine oppfatningar av samfunnsstrukturen basert på ei internasjonal spørjeundersøking. Stort sett fungerar kapitlet bra, men eg hadde ønskt ein meir presis definisjon av sosial mobilitet allereie her. Det hadde også vore interessant å skilje mellom sosial mobilitet på ulike nivå: samfunns?, gruppe- og individnivået. Noreg frå u-land til i-land er eit døme på det første, læraryrket sitt tap av sosial status eit døme på det andre.

Kapittel 2 går gjennom hovudfunn i norsk og internasjonal mobilitetsforsking. Det historiske oversynet startar med å trekke ei line frå Platon til Galton med vekt på arv og «naturlege» posisjonar i samfunnet. Sidan denne lina ikkje kan seiast å peike mot moderne mobilitetsforsking, ville eg ha nøydd meg med å ta utgangspunkt i Sorokin si banebrytande studie Social and Cultural Mobility frå 1927. Denne studien vert og presentert over fire sider i dette kapitlet. For Sorokin var det sosiale rommet utgangspunkt for å definere sosial mobilitet. Han skilde mellom tre dimensjonar i det sosiale rommet som gir ordning av økonomiske, politiske og yrkesposisjonar. Sorokin innførte fleire omgrep som er blitt ståande, slik som intra- og intergenerasjonsmobilitet, vertikal og horisontal mobilitet. Deretter hoppar Hjellbrekke og Korsnes til den første etterkrigsgenerasjonen i mobilitetsforskinga. Medan Sorokin si bok pensla eit breitt lerret basert på historiske kjelder, er moderne mobilitetsforsking kjenneteikna av meir avgrensa fokus, spesielt mot yrkes- eller klassemobilitet basert på store spørjeundersøkingar. Den første store mobilitetsundersøkinga vart gjennomført i Storbritannia av David Glass i starten av 1950-åra. Glass såg høg sosial mobilitet som ein føresetnad både for effektivitet og for eit ope samfunn med like sjansar for alle. Dette førte til sterk fokus på omfanget av den sosiale mobiliteten mellom generasjonane. Det vart snart etter gjennomført mobilitetsstudiar i fleire vestlege land. Hjellbrekke og Korsnes nemner Lipset og Zetterberg sin konklusjon i ein av dei første syntesane av internasjonal mobilitetsforsking: at likskapen i den totale mobiliteten mellom arbeidar- og middelklassen tydde på at mobilitetsmønstra var nokså like i dei vestlege industrisamfunna (Lipset?Zetterberg-hypotesen).

Det som karakteriserer den andre etterkrigsgenerasjonen er utvikling av standardiserte indeksar som søkte å rangere yrke ut frå yrkesprestisje eller sosioøko-

nomisk status. Det viktigaste bidraget i denne generasjonen er utan tvil Blau og Duncan si bok The American Occupational Structure frå 1967. Nyvinninga her er bruk av stianalyse til å analysere den sosioøkonomiske livssyklusen (OED-modellen) som startar med fars yrkesposisjon og går gjennom eiga utdanning til eigen yrkesposisjon. Denne modellen gjorde det mogeleg å skildre korleis eigen yrkesposisjon blir til i eit samspel mellom sosial arv og eigne utdanningsprestasjonar.

Den tredje etterkrigsgenerasjonen vende tilbake til mobilitetstabellen basert på samfunnsklasser, men med eit nytt analysereiskap, log-lineære modellar. Eit problem i den første etterkrigsgenerasjonen var å skilje mellom ekte mobilitet og strukturell mobilitet, skapt av endringar i yrkesstrukturen. Bruk av log-lineære modeller gjorde det mogeleg å måle relativ mobilitet, det vil seie sosial mobilitet der den kontrollerer for endringane i yrkes- eller klassestrukturen. Dette resulterte i Featherman, Jones og Hauser (FJH) sin hypotese: når ein kontrollerer for ulikskapar i yrkesstrukturen, så er mobilitetsmønstra i industrialiserte land grunnleggjande like. Erikson og Goldthorpe sin kjernemodell frå 1992 kan sjåast på som ei raffinering av FJH-hypotesen, der dei felles mobilitetsmønstra blir identifiserte ved hjelp av fleire parametrar i kjernemodellen. Deretter vert litt av kritikken mot mobilitetsforskinga presentert, samt at norske studiar vert kort gjennomgått. Etter mitt syn hadde kapitlet vorte klarare om forfattaren hadde ofra eit par sider ekstra på metodane som er grunnlaget for dei ulike generasjonane av mobilitetsforskarar.

Det tredje kapitlet tek føre seg sentrale omgrep og analyseverkty i mobilitetsforskinga. Først blir kohortar og generasjonar presenterte som utgangspunkt for å skilje mellom tre ulike effektar i kohortanalysar: livsløps?, kohort- og periodeeffektar. Deretter vert mobilitetstabellen presentert gjennom innflyt- og utflyttabellar for inntektsmobilitet i Noreg. Ein viktig reiskap til å analysere mobilitetstabellar er oddsraten, som er sentral i log-lineære modellar. Tradisjonelle mål på absolutt mobilitet kan ikkje skilje mellom strukturell og ekte mobilitet, medan analysar basert på oddsratar i det minste kan måle sosial mobilitet kontrollert for endringar i yrkesstrukturen. Deretter presenterer Hjellbrekke og Korsnes to metodiske hovudtradisjonar og to epokar. Den første tradisjonen, som er europeisk, kan seiast å vere strukturelt orientert og er basert på analysar av mobilitetstabellar der opphavs- og endeklassene er dei to dimensjonane. Den andre tradisjonen er amerikansk og er basert på meir kontinuerlige mål på sosioøkonomisk status. Dette kapitlet er eg ikkje så tilfreds med. Stoffet her kunne med fordel vore fletta inn i kapittel 2 slik at vi hadde unngått dei ulike klassifiseringane av mobilitetsforskinga i kapittel 2 og 3.

I kapittel 4 blir yrkes- og klassemobilitet nærare gjennomgått. Kapitlet tek til for alvor med ein diskusjon om mobilitetsanalysar bør baserast på (detaljerte) yrker eller klasser. Deretter vert dei store strukturelle endringane i yrkes- og næringsstrukturen i Noreg i etterkrigstida skildra. Har desse store endringane hatt konsekvensar for sosial mobilitet i Noreg? Forfattarane oppsummerar mellom anna fire funn: Langdistansemobilitet mellom generasjonane skjer relativt sjeldan. Sjølvrekruttering til serviceklassen har vore sterk. Både total mobilitet og strukturell mobilitet har auka over tid, mens det er meir usikkert om den relative mobiliteten har auka. Mot slut-

ten av kapitlet vert yrkesmobiliteten i det norske sosiale rommet grafisk framstelt. Dette kapitlet fungerer godt.

Det femte kapitlet tek føre seg utdanningsmobilitet. Utdanning kan sjåast på som eit gode i seg sjølv, og som ein mobilitetskanal til klasseposisjonar. Eit viktig perspektiv i utdanningsforskinga er at medan skolen gir like formelle sjansar til alle, så bidrar han i praksis og til å reprodusere sosial ulikskap. Hjellbrekke og Korsnes går mellom anna gjennom den franske sosiologen Boudon sine teoriar om korleis dette kan skje. Etter eit kort oversyn både over utdanningsreformane i etterkrigstida og norsk utdanningsforsking, presenterer forfattarane tabellar for utdanningsmobilitet basert på generasjonsdatabanken. Hovudkonklusjonen er at sjølv om både det samla utdanningsnivået i det norske samfunnet og tilgangen på høgre utdanning er betre enn før, har den relative ulikskapen anten halde seg stabil eller auka svakt i etterkrigstida. Kapitlet vert avslutta med ein kort gjennomgang av etnisitet og utdanningsmobilitet. Også dette kapitlet fungerar greitt sjølv om eg helst hadde sett at forfattarane hadde prioritert å gå nøyare gjennom norsk utdanningsforsking i staden for å leggje hovudvekta på å presentere eigne data. Eg saknar og ein gjennomgang av Hellevik og Ringen sin kritikk mot bruk av oddsratar i studiar av utdanningsmobilitet. Hovudpoenget deira er at når absolutte tal visar utjamning i rekruttering til høgare utdanning mellom personar frå ulike sosiale lag, verkar konklusjonane om stabilitet i sosial ulikskap berre basert på bruk av oddsratar mangelfull. Sjølv om kapitlet i hovudsak fokuserer på Noreg, burde og den største komparative studien av utdanningsmobilitet vore nemnd her (Blossfeld & Shavit, red.: Persistent Inequality: Changing Educational Attainment in Thirteen Countries).

Heilt fram til 1990-åra var mobilitetsforskinga i hovudsak avgrensa til å studere menn. Dette har sin bakgrunn i seige kjønnsroller, der menn og kvinner hadde ulike roller. I dag er dette biletet endra; kvinner og menn har nesten lik yrkesdeltaking. Kapittel 6 i boka handlar om kjønn og mobilitet. Eit omstridt punkt er om mobilitetsanalysar skal ta utgangspunkt i familiens eller individet sin klasseposisjon. Dominansprinsippet, som mellom anna John Goldthorpe har vore talsmann for, er å la klasseposisjonen avgjerast av den i familien som har den mest privilegerte klasseposisjonen. Dette vil i praksis medføre at kvinner i svært mange tilfeller blir klassifisert etter ektemannens klasseposisjon. Den viktigaste kjønnsforskjellen mobilitetsforskinga sit igjen med er den svært ulike fordelinga av menn og kvinner på samfunnsklasser. Dette er ein refleksjon av den markerte kjønnssegregeringa i det norske yrkeslivet som syner seg i klåre manns- og kvinneyrker. Grovt sett kan ein seie at mobilitetsmønstra blant menn og kvinner er nokså like både om ein baserer seg på mobilitetstabellar eller stimodellar. Hjellbrekke og Korsnes avsluttar kapitlet med å påpeike at det er spesielt i rekruttering til eliteposisjonar at ein bør forvente å finne kjønnsskilnadar.

Kapittel 7 handlar om elitemobilitet i Noreg. Det vert innleia med ein teoretisk gjennomgang, men hovudvekta er lagt på norsk empiri. Den type studiar har ein lang tradisjon her i landet, faktisk lengre enn denne boka tyder på. Starten er studiar av rekruttering til eliteyrker rundt 1960 av blant andre Aubert m.fl. og Lindbekk. Men Mannsåkers studie av presteskapet frå 1954 er ikkje nemnt. Forfattarane burde og nemnt Geigers

studie Den danske intelligens fra reformationen til nutiden frå 1949. I tillegg til registerbaserte studiar av rekruttering til eliteyrker og politiske posisjonar er det gjennomført to store elitegranskingar i Noreg. Den siste, Maktutgreiinga si leiarskapsundersøking, nyttar Hjellbrekke og Korsnes seg av, mens dei overser den første utført av Higley m.fl. 1976, som heller ikkje er å finne i litteraturlista.

Eg har gjort nokre vurderingar undervegs, men skal avslutte med ei meir generell vurdering. Kritikken min kan summerast i disposisjonsmessige og innhaldsmessige innvendingar. Eg har allereie nemnt at stoffet i kapittel 3 heller burde vore lagt inn i dei to første kapitla for å gi ei meir systematisk og oversiktlig framstilling av teoretiske og metodiske retningar i studiet av sosial mobilitet. Eg kunne også ønskt meg eit avslutningskapittel som hadde samla trådane frå dei ulike kapitla, sjølv om innleiingskapitlet nok er meint å ha denne funksjonen. Litteraturlista er eigentleg fire lister med alfabetisk ordna referansar under ulike overskrifter. Om ein vil finne ut om ei kjelde er referert i boka, må ein sjå gjennom alle fire listene. Det hadde vore betre om ei liste hadde vore fullstendig, og at eventuelle andre korte lister var henta frå denne.

Innhaldsmessig har eg mest ønskjer om utvidingar, sjølv om dette nok hadde sprengt rammene for boka når det gjeld sidetal. Forsking om sosial mobilitet og ulikskap kan i prinsippet handle om rekruttering til posisjonar og om utbytte frå posisjonar. Meir vekt på det siste kunne ha opna for ei framstilling av klasseulikskap langs fleire dimensjonar. Eg kan berre nemne inntektsulikskap, fattigdom og sosial ulikskap i helse. Dette kunne mellom anna vore nytta til å vurdere i kva grad sosial ulikskap i dag er klassebasert.

Eit tema som er stemoderlig handsama er innvandrarane frå den tredje verda. Mykje tyder på at dei har vanskeleg for å få seg arbeid, eller å få arbeid i samsvar med kvalifikasjonane sine. Er desse innvandrarane i ferd med å bli ei ny underklasse også i Noreg? Dette er eit særs viktig tema som eg gjerne skulle sett at forfattarane hadde funne plass til.

På side 58 nemner Hjellbrekke og Korsnes to hovudtradisjonar i mobilitetsforskinga: ein etnografisk tradisjon basert på livshistorier, og ein kvantitativ tradisjon. For meg verkar dette misvisande. I staden for å leggje vekt på kvalitative livsløpsstudier, som har vore marginale i mobilitetsforskinga, ville eg ha fokusert på kvantitative livsløpsstudier som og representerer ein kritikk mot tradisjonelle mobilitetsanalysar basert på mobilitetstabellar. Eg ville ha nemnt Det tyske livshistorieprosjektet leia av Karl Ulrich Mayer, som var inspirert av den norske yrkeshistorieundersøkinga av tre kohortar menn født 1921, 1931 og 1941, som Ramsøy si bok var basert på. Mayer sin livsløpsmodell ville og ha høvd godt inn i Hjellbrekke og Korsnes si framstilling av generasjonsperspektivet.

Boka fyller klart eit gap i faglitteraturen ved å gi ei populær framstilling av temaet sosial mobilitet til bruk i undervisning på universiteta og høgskolane. Trass innvendingane mine kan boka fungere godt til dette formålet. I tillegg er grepet med å la det sosiale rommet vere eit gjennomgangstema i fleire kapittel relativt originalt.

Kristen Ringdal, kristen.ringdal@svt.ntnu.no

Demokrati og ansvar. Politisk representasjon i et flerpartisystem

Hanne Marthe Narud og Henry Valen

Oslo: N.W. Damm & Søn 2007, 384 sider

At anmelde denne bog er både krævende og ærefuldt. Der er tale om en meget ambitiøs bog, der med sit fokus på de helt store spørgsmål om repræsentation, demokrati og ansvar i norsk politik dækker meget bredt ud i statskundskabens emneområder. Samtidig er bogens forfattere to af norsk statskundskabs mest prominente skikkelser. Specielt Henry Valen er nærmest personificeringen af norsk statskundskab gennem de sidste mange årtier. Bogen udgør desværre hans sidste større publikation, da han døde inden dens udgivelse. At anmelde denne bog er således næsten det samme som at anmelde norsk statskundskab og som at anmelde resultaterne af Henry Valens enorme indsats for norsk statskundskab.

Bogens overordnede tema er politisk repræsentation i Norge. Med andre ord hvad er samspillet mellem befolkningens holdninger til forskellige emner, og så politik, både i form af de holdninger som de politiske partier indtager, men også i form af den politik, der faktisk bliver ført. Bogen fremhæver således begreber som delegering, ansvar og politisk afstand som nøglebegreber. Denne overordnede tematik rejser en lang række afledte spørgsmål omkring måden, norsk politik fungerer på i lyset af dens institutionelle indretning. Hvilken effekt har valgsystemet, mindretalsparlamentarismen og koalitionsaftaler på forbindelsen mellem vælgernes holdninger og den førte politik? Denne omfattende problematik diskuteres i fire dele. Del 1 præsenterer dels bogens teoretiske grundlag i repræsentationslitteraturen og tager dels en række empiriske spørgsmål op om det norske valgsystem og de norske parlamentarikeres sociale baggrund og repræsentationsfokus. Del 2 fokuserer på de politiske partier i form af deres valgprogrammer for 2005-valget og ser med udgangspunkt i skillelinjetankegangen på politisk afstand mellem parlamentarikere og vælgere. Del 3 tager spørgsmålet om politisk ansvar op ved dels at se på regeringsformer og koalitionsmønstre og dels ved at se på vælgernes vurderinger og straf/belønninger af politikere med særligt fokus på økonomiske spørgsmål. Endeligt opsummerer del 4 bogens hovedkonklusioner omkring repræsentation, demokrati og ansvar. Som udgangspunkt handler bogen om norsk politik. Det er her langt det meste af bogens empiriske materiale stammer fra, men på det teoretiske plan har bogen samtidig et klart bredere sigte mod forståelsen af politik i vesteuropæiske lande mere generelt.

Kerneidéen i bogen er idéen om det betingede partimandat og de politiske partiers nøglerolle i repræsentationsprocessen. En hovedpointe i bogen er således vigtigheden af skillelinjer i partisystemet for repræsentationsprocessen. Hermed argumenterer bogen også for de politiske partiers fortsatte nøglerolle i det norske demokrati, selvom både partierne og deres omgivelser har gennemgået store forandringer i de seneste årtier.

Dette hovedbudskab i bogen fortjener stor opmærksomhed. Det var kendetegnene for både den norske og den danske magtudredning, at de som udgangspunkt interesserede sig forholdsvis lidt for de politiske partier. Man studerede primært deres medlemmer. Partiernes rolle i politiske beslutningsprocesser og holdningsdannelsesprocesser kom dog tydeligt frem i flere af studierne i forbindelse med den danske magtudredning. Når man

fokuserer så meget på medlemmerne i de politiske partier, kommer man nemt til at tegne et billede af svækket indflydelse hos de politiske partier, som denne bog kan læses som en kritik af.

Der er imidlertid også en god forklaring på, at partier ikke fik så stor opmærksomhed i både den norske og danske magtudredning. Både det teoretiske og især det empiriske grundlag for at studere partipolitik er svagt sammenlignet med, hvad der kendetegner især forskning i vælgerne. Det kommer også til syne i denne bog. Sagt på en anden måde, kan man sige, at bogen peger meget på vigtigheden af partipolitik og partierne, men spørgsmålet er, hvor langt den kommer i analyserne af dynamikken omkring partipolitik?

Udgangspunktet for idéen om det betingede partimandat er skillelinjeidéen, og bogen identificerer i kapitel 6 en række skillelinjer i norsk politik både på vælgerplanet og partiplanet. Bogen ser på hhv. partiernes og vælgernes forskellige placeringer på disse skillelinjer. Det som bogen ikke rigtigt berører er spørgsmålet om vigtigheden af de forskellige skillelinjer og ændringer over tid i dette. For partierne må det være alt afgørende, hvilke skillelinjer der dominerer. Bogen nævner teorien om «selective emphasis» udviklet af Budge m.fl., og i kapitel 7 analyseres partiprogrammer, hvilket tydeligt viser, at partierne har forskellige kerneemner, men at der også er nogle emner, som de stort set alle sammen forholder sig til. Der er imidlertid ikke nogen mere generel diskussion af, hvad der egentligt bestemmer vigtigheden eller saliensen af de forskellige skillelinjer, og partiernes muligheder for at påvirke dette. Sagt på en lidt anden måde, så trænger en diskussion af det Schattschneider kaldte «the conflict of conflicts» ? og andre kalder politisk dagsordenfastsættelse ? sig meget på. Hvilken rolle spiller f.eks. samspillet mellem medier og partier for, hvilke af disse skillelinjer der bliver afgørende for en valgkamp? Hvad bestemmer med andre ord, om det er den traditionelle højre/venstre-skillelinje eller centrum/periferi-skillelinjen, der er afgørende? Der er god grund til at mene, at megen moderne partikonkurrence i dag handler ligeså meget om at forsøge at gøre bestemte emner eller skillelinjer saliente, som det handler om at positionere sig med hensyn til dem.

I forlængelse heraf trænger spørgsmålet om samspillet mellem saliens og partiernes position sig også på, ikke mindst fordi den er vigtig for repræsentationsproblematikken. En nærliggende hypotese er, at nu vigtigere et emne er, nu mere tilpasser især de store partier sig deres positioner til vælgernes. Hvis emnerne derimod kun har ringe saliens, kan selv store partier sagtens tillade sig at have holdninger, der afviger markant fra medianvælgeren. I Danmark har man f.eks. set, hvorledes den voksende saliens af flygtninge- og indvandrerspørgsmålet har ført til at især Socialdemokratiet har måttet ændre sin position, så den kom mere på linje med den indvandrerkritiske holdning, der kendetegner den danske medianvælger. Saliens synes altså helt afgørende for partiernes responsivitet overfor vælgerholdninger.

For videreudvikling af forståelsen af saliens og ikke mindst partiernes konkurrence omkring det, kan man ? også selv i en norsk sammenhæng ? rejse spørgsmålet om nytten af at diskutere dette med udgangspunkt i skillelinjebegrebet. Studier af politisk dagsordensfastsættelse taler typisk om emner i stedet for skillelinjer. Forskellen er, at en skillelinje typisk vil indeholde flere forsk-

ellige emner. F.eks. indeholder højre/venstre-skillelinjen flere forskellige emner som skat, velfærd og økonomi. Når det kan være mere hensigtsmæssigt at tale om emner i stedet for skillelinjer i relation til de politiske partier, skyldes det, at partiernes konkurrence retter sig mod emner og ikke skillelinjer. For borgerlige partier er det f.eks. vigtigt, at det er skat eller økonomi og ikke velfærd, der er saliente, da de typisk har emneejerskabet til de førstnævnte emner, men ikke det sidste, selvom de forskellige emner tilhører den samme skillelinje.

Man kan altså sige, at bogen viser et klart behov for at udvikle forståelsen af partipolitik i relation til, hvilke emner eller skillelinjer der dominerer f.eks. en valgkamp både teoretisk og empirisk. Bogen studerer f.eks. de emner partierne fremhæver i de partiprogrammer, de producerer op til valgene. Men hvilken sammenhæng er der mellem de emner, der dominerer en valgkamp og de emner, der dominerer politik mellem valgene? En hypotese er, at partierne op til valg har en klar idé, om hvilke emner der vil blive vigtige i en valgkamp, og de emner er de nødt til at forholde sig til i partiprogrammerne. Hvis det er rigtigt, betyder det, at man er nødt til både teoretisk og empirisk at interessere sig mere for partipolitik mellem valgkampe. Der er ikke mindst en empirisk udfordring, fordi man typisk studerer partiernes emnedagsordener i forbindelse med valgkampe, som det også gøres i denne bog.

Påpegningen af behovet for at udvikle forståelsen af partipolitik yderligere, end det er gjort i bogen, skal ikke opfattes som en specifik kritik af denne bog. Man kunne skrive stort set det samme i relation til megen lignende forskning i vesteuropæisk politik. Ligesom i Norge har valgforskningsprogrammer været meget stærke og udviklet en stærk forståelse af vælgerplanet. Samtidig er disse studier i stigende grad blevet opmærksomme på betydningen af det, der i bogen kaldes de politiske alternativer, og som også kan kaldes «udbudet af politik». Partiforskning har imidlertid typisk interesseret sig for nogle lidt andre emner og er derfor ikke umiddelbart i stand til at levere den forståelse af dynamikkerne omkring partipolitik, som valgforskningen efterspørger. Som diskussionerne omkring brugen af skillelinjebegrebet i forhold til forståelsen af partiernes konkurrence illustrerer, skal man imidlertid være varsom med direkte at overføre begreberne fra valgforskning til partiplanet.

Demokrati og ansvar er en meget anbefalelsesværdig bog. Helt i Henry Valens ånd er den præget af det enorme faglige overblik, der skal til for at håndtere de helt store spørgsmål omkring repræsentation og demokrati uden at diskussionerne falder fra hinanden i enkeltdele. Bogen giver på imponerende vis en samlet forståelse af norsk politik med klar relevans for forståelsen af andre vesteuropæisk lande. Det er en af den type bøger, der er blevet mere sjældne men også mere vigtige efterhånden som statskundskab bliver mere og mere specialiseret, og forskere, der kan dække de store spørgsmål, bliver få. At bogen samtidig klart peger på behovet for at videreudvikle forståelsen af partipolitik i moderne politik både teoretisk og empirisk kan kun ses som endnu en kvalitet.

Christoffer Green-Pedersen, cgp@ps.au.dk