Abstract:

In 2003-2004, a project aimed at mapping and analysing innovative processes in municipalities in the Nordic periphery was carried out jointly by researchers from Norway, Sweden, Finland, Iceland and the Faroe Islands. In a context of what may be called extreme geographical marginality, more than 300 local innovations were reported to have occurred during the previous few years. The concept of innovation utilized in this study was broad, covering public sector as well as civil society innovations in addition to the traditional business innovation concept. Step 2 in the study was a follow-up analysis of 66 innovations, with one in each category being selected from each municipality on the basis of impact in form of added welfare value and transformative potential. A comparative analysis across municipalities and countries revealed extensive networking processes, often with international connections, behind most of the innovations; in addition, the role of the municipality was important in almost every case.

Keywords:Municipalities,Nordic periphery,Innovations ,Networking

Artikkelen er basert på et prosjekt finansiert av Nordregio, Stockholm, og inngår som del av det strategiske forskningsprosjektet «Globalisering nedenfra» ved SV-fakultetet, Universitetet i Tromsø.

Innovasjon har i løpet av den siste tiårsperioden blitt et hovedkonsept for lokal og regional utvikling. Innovasjon er blitt kalt vårt fremste kulturelle ledebilde (Arbo 2004:267). I diskusjoner om regional utvikling har innovasjon i stor grad vært forbundet med betydningen av de framvoksende regionale sentra og «industrielle distrikter» som kjennetegnes av et utstrakt bedriftssamarbeid og etter hvert også av høyteknologiske forskningsmiljøer (Isaksen 1993; Doloreux & Parto 2005). Interessen for å studere innovasjoner i de perifere, lokale samfunn utenfor de mer dynamiske regionene har vært relativt begrenset i nordisk sammenheng. Når denne delen av periferien har vært i fokus, har det ofte dreid seg om lokale samfunns respons på økonomisk omstrukturering og omstilling av tradisjonelle næringsveier. Dette er en problemstilling som selvsagt befinner seg i et berøringsfelt med innovasjon, men responser på omstillingsproblemer i periferien har ofte karakter av mobilisering for bevaring av arbeidsplasser og offentlige tjenestetilbud heller enn strategier for innovasjon.

Denne artikkelen har imidlertid sitt fokus nettopp på utviklingen i Nordens periferi, i kommuner som må karakteriseres som svært sårbare på grunn av sin geografiske lokalisering. Hvor utbredt er innovative praksiser her, hvordan er de organisert, og hvilke effekter kan det eventuelt være tale om?1 I artikkelen anvender vi et utvidet innovasjonsbegrep, dvs. et innovasjonsbegrep som ikke er begrenset til næringsmessige forhold. Først presenterer vi den teoretiske bakgrunnen for den undersøkelsen som artikkelen bygger på. Deretter analyseres empiriske funn, der enheten i første omgang er kommuner, og i neste omgang et utvalg spesifikke innovasjonsprosesser i de undersøkte kommunene. Avslutningsvis drøftes disse funn med utgangspunkt i det teoretiske grunnlaget.

Periferisamfunn i en postindustriell fase

Analysen av periferisamfunn i omdanning tar gjerne utgangspunkt i de problemer som avhengighet av primærnæringer medfører i en stadig mer globalisert økonomi. Men bildet av periferisamfunnet som

avhengig av primærnæringer og industri avledet av disse, må ikke overdrives. Offentlig tjenesteyting i kommunal regi har etter hvert blitt et klart økonomisk og sosialt tyngdepunkt i de nordiske periferisamfunn. Fra å være dominert av primærnæringer og tradisjonell foredlingsindustri, har den nordiske periferi i stigende grad blitt samfunn der det offentlige tjenesteapparatet dominerer. Allerede på 1980-tallet var dette blitt realiteten i norsk sammenheng: Serviceyting ble karakterisert som «åttiåras viktigste bygdenæring» (Aasbrenn 1984). Det er ingen grunn til å tro at situasjonen er en annen i dag. Men en studie av Håvard Teigen på samme tidspunkt viste også noe annet: Allerede på midten av 1980-tallet viste det seg at overføringer til individer (ulike former for trygder og pensjoner) utgjorde en langt større andel av den offentlige innsatsen i periferien enn finansieringen av det kommunale tjenesteapparatet (Teigen 1984:70).

Avhengighet av «næringer i solnedgang» (jordbruk, skogbruk, fiske og tradisjonell foredlingsindustri) kombinert med gode velferdsstatlige kompensasjonsordninger vil, ut fra et konvensjonelt resonnement, ikke utgjøre noen gunstig basis for innovativ nærings- og samfunnsutvikling. Folk som blir berørt av rasjonalisering og nedleggelser vil oppleve svake insentiver til å involvere seg i innovasjonstiltak: Innenfor rammen av den nordiske velferdsstatsmodellen kan de som opplever tap av arbeidsplass og næringsinntekt nemlig påregne tilstrekkelig støtte til å opprettholde en anstendig levestandard, også om de velger å bli boende etter at grunnlaget for sysselsetting i privat sektor er blitt dramatisk redusert. «Trygdekommunen» er dermed en mulig karakteristikk av periferisamfunn der ikke bare produksjonsarbeidsplasser, men også arbeidsplasser i offentlig sektor, for eksempel gjennom nedlegging av skoler, er blitt en mangelvare.

Når vi i tillegg vet at utdanningsnivået i periferien er lavere enn gjennomsnittet, og at gjennomtrekken i nøkkelstillinger innen offentlig administrasjon kan være stor, er det mange odds mot å tenke periferisamfunnet som en mulig arena for innovasjoner. Men dette dystre perspektivet utfordres. I media fortelles til stadighet «suksesshistoriene» om fornyelse og optimisme i enkelte periferisamfunn. Ikke bare i norsk sammenheng, men overalt i Norden rapporteres det om tilfeller av vellykkede nyskapingstiltak i utkantområder, ofte knyttet til forekomsten av ildsjeler og samfunnsentreprenørskap. Enkelttilfeller av

fornyelse finnes uten tvil, men det spørsmålet vi stiller er om disse tilfellene er unntaket som bekrefter regelen, eller om de kan være uttrykk for en gjennomgående tendens. Det moderne periferisamfunnet, som i nordisk sammenheng for lengst er integrert i velferdsstaten, kan altså tenkes å utvikle seg i høyst forskjellige retninger i en etterindustriell fase. Offentlige støtteordninger kan sannsynligvis fungere både passiviserende og stimulerende i forhold til lokal samfunnsutvikling.

Et utvidet innovasjonsbegrep

Vårt utgangspunkt er et bredt innovasjonsbegrep. Vi har ikke bare vært interessert i de innovasjoner som kan relateres til markedssegmentet og til teknologiutvikling, slik begrepet enten defineres eller tas for gitt i diskurser om regional og lokal utvikling (Isaksen 1993:3; Storper 1997:14). Også nye tiltak innen kommunal tjenesteproduksjon og planlegging, og nyskaping i det sivile samfunn, bør etter vårt syn kunne inkluderes i et innovasjonsbegrep som er relatert til lokal og regional samfunnsutvikling.2spesielt i de største kommunene En begrunnelse for å anvende et bredt innovasjonsbegrep er det faktum at i mindre lokalsamfunn er skillelinjene mellom offentlig, privat og sivil sektor lettere å passere, og i mange tilfeller er aktører fra flere sektorer involvert i lokalt utviklingsarbeid (Højrup 1983; Almås 1995; Nilsen 1998). I forlengelsen av dette resonnementet antar vi at det kan foregå innovative aktiviteter både innenfor den kommunale organisasjonen og i det lokale sivilsamfunnet som kan ha positive virkninger også for det lokale næringslivet. Innovasjoner kan oppstå både innen, og på tvers av, det som til vanlig oppfattes som distinkte sosiale felt eller sektorer. De tre leddene i innovasjonsbegrepet henspeiler på diskurser som akademisk sett gjerne foregår innen henholdsvis økonomisk geografi, statsvitenskap, sosiologi og antropologi. Men nettopp studier av innovasjon kan vise verdien av å operere på tvers av de klassiske disiplingrenser – og vår ambisjon er å utnytte innsikt fra flere fagtradisjoner i forsøket på å identifisere innovasjonspotensialet i periferiens lokalsamfunn.

En innovasjon er ikke nødvendigvis en oppfinnelse («invention»). En vellykket, lokalt tilpasset «import» vil vi klassifisere som en innovasjon, men da med vekt på at den nettopp er lokalt tilpasset (Rogers 1998). Om et etablert standardkonsept blir tatt i bruk i en ny lokal

sammenheng for første gang – for eksempel etablering av en avdeling av en varehandelskjede – vil det ikke være en lokal innovasjon. Men dersom en slik avdeling markedsfører et nytt lokalt nisjeprodukt, vil imidlertid en slik praksis bli betraktet som en innovasjon. Med innovasjon mener vi

prosessen med å utvikle nye løsninger på lokale problem, som en respons på de utfordringer som kan knyttes til en stadig mer globalisert og teknologibasert økonomi og de transformasjonsprosesser som dette utløser. Innovasjon er i dette bildet nye praksiser som skaper bedre levevilkår, sysselsetting og økonomisk aktivitet lokalt (Aarsæther & Suopajärvi 2004:16).

At vi har et fokus på utfordringer som ligger i den stadig mer globaliserte økonomien, betyr ikke at den enkelte innovasjon eksplisitt forholder seg til globaliseringsprosessen, men vi anser det som viktig å teste ut i hvilken grad det er slike forbindelseslinjer, direkte eller indirekte.

Et krav er også at innovasjonen må ha en positiv samfunnsmessig effekt i den forstand at det er tiltak som sikrer eller tilfører arbeidsplasser eller velferd for lokalsamfunnet – altså en gevinst ut over inntekter for den enkelte innovatør.

Forekomsten av innovasjoner i periferien – hva kan forklare forskjeller?

Vi antar at forekomsten av innovasjoner vil variere mellom stedssamfunn i de ulike nordiske land, også om vi legger et bredt innovasjonsbegrep til grunn. Og vi vil anta at faktorer både på mikronivå og på makronivå vil kunne forklare slik variasjon.

Entreprenørskap og ildsjeler.

På mikronivået vil forekomsten av individuelt entreprenørskap være det klassiske utgangspunktet for den type studie vi tar for oss her (Barth 1972). En teori om entreprenørskap har sitt fokus på enkeltaktørers spesielle forutsetninger for å gå på tvers av tilvante forestillinger om hva som er mulig å få til, og på evnen til å mobilisere ressurser fra omgivelsene for å realisere nye tiltak. Entreprenørskap dreier seg vanligvis om private forretningsideer, der den samfunnsmessige interessen knytter seg til mulige positive ringvirkninger i form av arbeidsplasser og økt økonomisk

aktivitet i det lokale samfunnet. Men det fins også individuelt entreprenørskap med eksplisitte kollektive siktemål, både innenfor næringslivet og i det sivile samfunnet. Vi ser ikke bort fra at individuelt entreprenørskap kan være den forklaringen på innovativ atferd som til syvende og sist har sterkest utsagnskraft. Hvor og når entreprenørskap får betydning for et mindre steds utvikling, er det imidlertid vanskeligere å si noe om. En nøkkelperson kan i det ene øyeblikket opptre på arenaen, for så i neste omgang falle fra eller flytte – og virkningene av slike hendelser for et bestemt tiltak kan være helt avgjørende.

Sosial kapital og nettverk

Som et motstykke til teorien om individuelt entreprenørskap, finner vi teorier om steders egenskaper når det gjelder å stimulere til kollektiv problemløsning. Det kan dreie seg om teorier som betoner fellesskapelige initiativ basert for eksempel på lokale aktørers evne til å inngå i ulike former for nettverk, noe som i sin tur muliggjør mobilisering og samarbeid. Slike teorier kan være basert på et kulturperspektiv (steder der det er sterke normer om å bidra, den nordiske dugnadsånden) eller på et perspektiv som betoner den positive virkningen et allsidig organisasjonsliv kan ha for kreative praksiser (Putnam 1993; Nyseth & Aarsæther 2002). I en studie av innovasjon i Nordens periferi vil begrepet nettverk naturlig måtte ha en sentral plass. De miljøene vi undersøker her er altfor små og for perifert beliggende til at de, innenfor sin geografiske ramme, kan oppvise muligheter for lokale synergieffekter med betydning for nyskaping. Synergieffekter skapt av geografisk nærhet og stort befolkningsgrunnlag regnes jo som helt avgjørende faktorer i innovasjonsdiskursen (Storper 1997:41). I små periferikommuner vil både næringsgrunnlaget og offentlig sektor utgjøre «tynne» miljøer, sammenliknet med sentralt beliggende og større geografiske enheter. Ut over det handikap som ligger i manglende «kritisk masse», er det grunn til å anta at nivået på utdanning og formell kompetanse i periferiens befolkning ligger et hakk under gjennomsnittet.

Disse resonnementene leder imidlertid fram til en hypotese om at i den grad det faktisk finnes innovativ virksomhet i slike lokale miljøer, må den være befordret av et utstrakt nettverksarbeid. Poenget med lav formell kompetanse, også understreket av at det er mange som tar

jobber i periferien som første steg i en administrativ karriere, skulle tilsi at det eksisterer sterke insentiver for lokale aktører til å ta kontakt utad for å konsultere og innhente informasjon, og at dette vil gjelde både i privat, sivil og offentlig sektor.

Selv om lokalt nettverk i form av tette relasjoner mellom kommune, privat sektor og sivilsamfunn må antas å være til stede i rikt monn innad i periferisamfunnet, vil denne form for sosial kapital kanskje være av begrenset verdi når det gjelder nyskaping, og spesielt i en initiativfase. En god beholdning av sosial kapital kan nok gi gevinster i form av både lokal mobilisering og stor fleksibilitet, men horisontale nettverk antas ikke å være tilstrekkelig til å danne en plattform for initiering av innovasjoner lokalt (Woolcock 1998). Det er evnen til å overskride konvensjonelle grenser og å søke ut over det lokale som gjør nettverksperspektivet interessant når vi undersøker periferiens innovasjonsevne. Men selv om situasjonen – det å leve i den ekstreme periferien – i seg selv skaper visse insentiver til å bygge og utnytte slike nettverk, så kreves det visse personlige og relasjonelle ferdigheter og ressurser, og disse er selvsagt ikke likt fordelt. Vi vil derfor forvente at noen periferisamfunn mer enn andre er i stand til å utvise innovative aktiviteter.

Kommunens rolle.

En tredje faktor som vi antar kan være vesentlig for å forklare innovative praksiser i samfunn som har alle odds mot seg, er kommunen, ettersom den i dag framtrer som institusjonen par excellence i periferiens sosiale landskap. Er det organisering og innsats i regi av «Utviklingskommunen» (Finstad & Aarsæther 2003) som kan forklare tendenser i retning av en mer innovativ periferi? Vi vet fra tidligere studier at kommunene kan være sentrale aktører i lokal næringsutvikling (Bukve 2001). Men én ting er å mobilisere mot bedriftsnedleggelser og kreve statlige kompensasjonsordninger av kollektiv karakter (omstillingsmidler). Å utløse egne ressurser til selv å skape innovasjoner, stiller imidlertid helt andre krav. En spesifikt lokalpolitisk agenda, altså et lokalt folkestyre som ikke er begrenset til bare å forholde seg til overordnet politikkutforming, finnes kanskje først og fremst i de nordiske land (Albæk, Rose, Strömberg & Ståhlberg 1996). Dette kan være grunnen til at teoriutvikling på dette feltet som har et globalt siktemål ikke legger så stor vekt på lokalpolitik-

kens betydning for lokal utvikling. Lokalt demokrati, utstyrt med ressurser til å utøve støtte til innovasjonsarbeid, er ikke en universell ordning. Men ut fra kommuneinstitusjonens sterke stilling i de nordiske periferisamfunn, er det gode grunner for å vektlegge nettopp betydningen av kommune og lokalpolitikk når det dreier seg om å analysere forekomster av innovativ praksis. Ikke minst bør det kunne gjelde i periferien, der den kommunale institusjonen står for en større del av de totale økonomiske omløpsmidler og sysselsettingen enn hva tilfellet er i større og mer sentralt lokaliserte kommuner.

Kommunens rolle i forhold til lokalt innovasjonsarbeid vil i all hovedsak være forskjellig fra den daglige praksis i omsorgs- og utdanningssektorene. Det ligger i sakens natur at en kommune ikke selv står for bedriftsinnovasjoner, men den kan likevel være dypt involvert. Når vi tar for oss kommunens rolle i innovasjonsarbeid, vil det kreve en tilnærming som fanges opp bedre av det etter hvert innarbeidede «governance»-begrepet heller enn av et klassisk «government»-perspektiv på offentlig politikk. I norsk sammenheng er det også et eksplisitt krav om at det private lokale næringsliv skal være en deltaker i prosessen med utformingen av strategiske næringsplaner i kommunene (Ringholm et al. 1994:6).

Innovasjonsstudier i lokalpolitikken er faktisk ingen nyhet; det er noe som har vært studert siden 1970-tallet (Bingham 1976). På den andre siden har denne typer studier vanligvis dreid seg om nye organisasjonsløsninger og utvikling av ny teknologi innenfor lokal administrasjon og tjenesteyting. I Jonny Holbeks studie av innovasjonsprosesser i norske kommuner på 1980-tallet, vektlegges spesielt pådrivers rolle i prosessene, dvs. entreprenørmodellen brukes for å forklare innovasjoners oppkomst og gjennomslag i offentlig sektor (Holbek 1993). Men i oppsummeringen nevner Holbek interessant nok tre «substitutter» som kan erstatte pådriverrollen: Det dreier seg om organisasjonsmedlemmers positive holdning til innovasjon, til team- eller lagarbeid som kan erstatte pådriverens integratoraktiviteter, og til formalisering og etablering av rutiner i implementeringen av innovasjonsprosessen (Holbek 1993:166). Dette åpner for nettopp en kombinasjon av personlige egenskaper, nettverk og formelle prosedyrer i innovasjonsprosesser, også innenfor offentlig sektor. Dette resonnementet støttes

også av studier av entreprenørskap i offentlig sektor i Storbritannia (Bartlett & Dibben 2002).

Når det gjelder studier av næringsmessige eller sivile innovasjoner, altså ut over egen organisasjon, er det så langt utført få studier som inkluderer kommunen. De studiene som finnes har gjerne enten et næringsperspektiv, eller det dreier seg om organisering og omstilling i offentlig sektor. Vår tilnærmingsmåte vil være å ta utgangspunkt i alle former for nyskapende tiltak som er realisert i kommunen som lokalt samfunn – både innenfor og utenfor kommunen som institusjon. Samtidig vil vi understreke betydningen av å holde fast ved det kommunale perspektivet som inntak til å kartlegge innovasjon, ut fra en forståelse av kommunen som den institusjonen som best er i stand til å ivareta et totalansvar for utviklingen innenfor det geografiske området som er definert ved kommunegrensene.

Strukturelle faktorer.

Ser vi ut over det lokale nivås sosiale og institusjonelle ressurser, vil det være relevant å vurdere i hvilken grad det kan være strukturelle faktorer som kan ha betydning for forekomsten av innovasjoner. Noen slike strukturelle trekk kan være mer eller mindre felles for alle periferisamfunn, mens andre kan være til stede i noen bestemte lokale kontekster. En strukturell faktor som kan tenkes å befordre innovasjon i periferisamfunnet er tilgangen til moderne informasjonsteknologi (Internett, e-post, mobiltelefoni) som kan kompensere for avstands- og skalaproblemer. Men på dette området skjer utviklingen i så stor fart at det er vanskelig å operere med noenlunde bestandige skiller mellom ulike stedssamfunn når det gjelder dekningsområder for mobiltelefoni og utbygging av ulike typer bredbåndsløsninger. Andre og mer stabile strukturelle faktorer med antatt betydning for næringsmessig utvikling kan raskt endre «fortegn»: Perifer lokalisering kan bli et pluss når det gjelder forutsetninger for lokalisering av havbruksanlegg og for visse typer turisme – her vil det være nettopp fravær av visse typer utbygd infrastruktur som øker attraktiviteten. Når vi skal operasjonalisere strukturelle forhold, vil vi være henvist til å bruke enkle demografiske data – i dette tilfellet med en antakelse om at større kommuner vil representere mer innovative miljøer i kraft av sin befolkningsstørrelse enn små kommuner. Fra en tidligere studie ble det rapportert at kommuner i Vest-Norden (Island,

Færøyene, Grønland og kyst-Norge) og kommuner i Øst-Norden (Finland, Sverige, innlands-Norge) utviste ulike forutsetninger for innretning av lokalt utviklingsarbeid (Bærenholdt 2002). Sjøfarts- og fiskerimiljøet antas å befordre innovasjoner i større grad enn miljøet i innlands-Norden, på grunn av at næringslivet i kystområdene i større grad er innvevd i internasjonale nettverk.

Institusjonelle rammer.

Vi vil også ta i betraktning den eventuelle betydningen av det institusjonelle rammeverket som innovasjonsarbeid i ulike nordiske land inngår i – her i første rekke de statlige «utviklingsbyråkratier» – hvilken betydning har ordninger og institusjoner på nasjonalt og regionalt nivå for utvikling i de perifere områdene? Er det stor forskjell mellom generelle offentlige institusjoner i ulike nordiske land når det gjelder å tilgodese periferisamfunn? En enkel antakelse her er at kommuner i Norge, Sverige og Finland vil skille seg ut positivt mht. innovasjoner ved at kommunene i disse landene enten har et velutbygd kommunalt næringsapparat og økonomiske støtteordninger som for eksempel tilgang på næringsfond/Innovasjon Norge, eller EU-midler for svenske og finske kommuner, mens periferikommuner på Island og Færøyene må antas ikke å ha tilgang til slike støtteordninger i samme grad.

Samvirkende faktorer.

Forekomsten av innovasjoner vil opplagt være et resultat av mange samvirkende faktorer. Akkurat dette har flere av de teoriene som er utviklet for å forklare lokal utvikling og innovasjoner tatt høyde for. Både mikro- og makroforhold trekkes inn, ikke som alternative, men som supplerende element i forklaringer. Men felles for flere av teoridanningene som tar mål av seg til å forklare lokal utvikling, er en svak kopling til aktivitetene i det lokale folkestyret. Dette gjelder for eksempel Michael Storper, som i The Regional World uttrykker skepsis til hva en politisk lokalisme kan tilføre når det gjelder læringspotensialet til småbedrifter i periferien (Storper 1997:282–83). På samme måte har Markku Tykkyläinen utviklet en teori som betoner samspillet mellom en rekke faktorer for å forklare lokal utvikling. Denne flerfaktorteorien er utviklet på grunnlag av komparative studier av lokale utviklingsprosjekt i alle verdensdeler (Tykkyläinen 1998). Her legges det vekt på forhold som

nøkkelaktørers formelle kompetanse, lokal forankring og integrering av tiltak i forhold til lokale ressurser og i forhold til lokalt nettverksarbeid. Den lokalpolitiske komponenten i teorien er imidlertid svakt utviklet i den forstand at det lokalpolitiske nivås rolle her er begrenset til å kunne «filtrere» eller å påvirke overordnede politiske organers utforming og praktisering av regionalpolitiske ordninger, slik at de kan fungere best mulig i forhold til lokale behov (Tykkyläinen 1998:351).

Datagrunnlaget

Forskningsprosjektet ble metodisk delt inn i to faser: en kartleggingsfase for å få et grep på omfanget av innovasjonsarbeid, og en fase med fokus på utvalgte innovasjoner. For å gjennomføre kartleggingsfasen, valgte vi ut 21 kommuner i Nordens periferi. Vi ønsket å få med et tilstrekkelig stort antall kommuner slik at våre funn kunne ha en viss grad av generaliserbarhet, og vi ønsket å ha med kommuner fra flest mulig av de nordiske land. Kommuner både fra det landfaste «Øst-Norden» og fra fiskeridistriktene i «Vest-Norden» var med i utvalget. For å vise bredden i kommunestørrelse, sørget vi for å få med en del kommuner med 10 000–25 000 innbyggere, i tillegg til småkommuner også med et folketall godt under 1000 innbyggere.

At det fantes et regionalt samarbeidsorgan, Tornedalsrådet, som omfatter 13 grensekommuner i Finland, Sverige og Norge, gav oss et referansepunkt: Vi inkluderte alle disse kommunene fra det vi kan kalle den østnordiske periferien. I tillegg tok vi med den svenske kommunen Kalix (17 700 innb.) som grenser til Tornedalsregionen.

Fra Vest-Nordens fiskeridistrikter valgte vi sju kommuner, fra hhv. Lofoten (to), Færøyene (tre) og Island (to). Prosjektet ble gjennomført som et samarbeid mellom forskere fra de aktuelle land, og delvis valgte vi ut kommuner der disse forskerne hadde gjort studier tidligere, for på denne måten å lette arbeidet med å sette seg inn i de spesifikke lokale forholdene.

Kartleggingsfasen

Kartleggingsfasen bestod i møter med den kommunale ledelsen i alle kommunene, der vi gjennomførte et gruppeintervju, i tillegg til individuelle intervjuer med ledere som ikke kunne være til stede under

gruppeintervjuet. Under gruppeintervjuene inviterte vi deltakerne til å komme opp med forslag til hvilke innovasjoner som hadde blitt realisert lokalt i den siste tiårsperioden, og vi brukte da det utvidete innovasjonsbegrepet for å få en oversikt over eventuelle innovasjoner innenfor offentlig sektor, i næringslivet og i sivilsamfunnet. I den følgende tabellen har vi presentert en oversikt over kommunens folketall og antallet innovasjoner som ble nevnt under første intervjurunde, fordelt på næringslivet, offentlig sektor og sivilsamfunnet.

Innovasjoner i 21 kommuner i Nordens periferi

KommuneFolketall 2004Bedrifts/ nærings-innovasjonerOffentlig sektor-innovasjonerSivilsamfunns- innovasjonerInnovasjonertotalt
«Øst-Norden» Finland Tornio 22155 6 4 3 13
Ylitornio 5330 5 7 5 17
Kolari 3911 5 5 6 16
Pello 4625 6 4 4 14
Enontekiö 2073 7 5 5 17
Muonio 2460 7 4 2 13
Sverige Kiruna 23407 7 10 3 20
Pajala 7053 8 8 2 18
Övertorneå 5331 8 14 2 24
Haparanda 10341 4 7 1 12
Kalix 17702 2 9 2 13
Norge Storfjord 1911 6 4 3 13
Kåfjord 2340 4 7 4 15
Kautokeino 3007 5 8 1 14
«Vest-Norden» Røst 623 4 3 4 11
Vestvågøy 10811 4 4 3 11
Island Ísafjararbær 4153 8 8 1 17
Hornafjörur 2332 8 6 1 15
Færøyene Leirvíkar 884 3 3 4 10
Gøta 1043 3 3 6 12
Fuglafjarar 1591 4 6 6 16
SUM 133083 114 129 68 311
(Tabellen er modifisert fra Aarsæther 2004:31, tabell 1.3)

Kartleggingsfasen, oppsummert i tabell 1, viser for det første at det foregår en betydelig innovasjonsvirksomhet i nordiske periferikommuner, både innenfor den kommunale organisasjonen og i det lokale

samfunn utenfor denne. I alt ble det registrert 311 innovasjonsprosjekter i de 21 kommunene, altså i gjennomsnitt ca. 15 tilfeller i hver kommune. For det andre er det verd å merke seg at vi har fått positiv respons på det treleddete innovasjonsbegrepet som ble utviklet for dette prosjektet. Vi fikk oppgitt flest tilfeller av innovasjon i offentlig sektor (129); ikke uventet ettersom vi spurte kommunale ledere i denne fasen av feltarbeidet. Men det er oppgitt nesten like mange næringsinnovasjoner (114). Oppgitte innovasjoner i det sivile samfunnet var det noe færre av, men fra lederne i de 21 kommunene ble det nevnt i alt 68 slike, og det ble nevnt minst én i hver kommune. Hadde vi avgrenset innovasjonsbegrepet til å dekke enten offentlig sektor eller næringslivet, ville vi sittet igjen med et høyst ufullstendig bilde av hva nyskaping i periferien dreier seg om. Sivilsamfunnskategorien gav også mening, men her måtte det mer forklaring og utdyping av hva vi var ute etter, i intervjusituasjonen. Stikkord som «kulturlivet» og «frivillig sektor» ble benyttet for å konkretisere hva som kunne ligge i sivilsamfunnsbegrepet. Kategoriseringen av den enkelte innovasjonsprosess kunne også by på problemer: Det var vanskelig å plassere enkelte av tiltakene som entydig næringsmessige, offentlig-politiske eller sivile. Og for enkelte av prosessene lå det innovative elementet nettopp i at det var mulig å skape produktive overlapp mellom offentlig, privat og frivillig sektor. I slike tilfeller ble innovasjonen kategorisert ut fra vår vurdering av hvor tyngdepunktet lå. Ettersom denne studien også inkluderer en mer intensiv analyse av utvalgte innovasjoner, fant vi å kunne leve med en til tider litt for bastant inndeling i de tre kategoriene.

Ettersom vi ikke har tilsvarende undersøkelser å sammenlikne med, og heller ikke har tidsseriedata, er det vanskelig å vurdere om den registrerte utbredelsen av innovasjoner er spesielt stor, og om den er i vekst eller ikke. Det vi kan si noe om, er at iallfall disse periferisamfunnene ikke er blitt «hektet av» utviklingen og har degenerert kulturelt, slik Manuel Castells har omtalt utviklingen av periferisamfunnet i informasjonsalderen (Castells 1997:65). Uten at vi så langt har tatt stilling til effektene av innovasjonsarbeidet, kan vi si at vi i alle fall har å gjøre med et betydelig omfang av lokalt initiativ i en fase der det å ha et lite befolkningsgrunnlag og det å ligge langt unna

«begivenhetenes sentrum» har blitt oppfattet som et større handikap enn det var i industri- og velferdssamfunnets glanstid.

Store og små

Som det framgår av tabellen, er det i utgangspunktet et sprik i størrelse mellom de minste (Røst, Leirvikar og Gøta) og de største (Kiruna og Tornio). De største kommunene i materialet er først og fremst svenske: Kiruna, Kalix, Haparanda, en finsk (Tornio) og en norsk (Vestvågøy). Spredningen mellom store og små kommuner er imidlertid påfallende liten når det gjelder omfanget av rapporterte innovasjoner. Til og med i de minste kommunene ble det nevnt minst ti innovasjoner. Antallet registrerte innovasjoner i denne undersøkelsen gir imidlertid ikke et fullgodt bilde av den faktiske innovasjonsaktiviteten i den enkelte kommune. Dette beror på måten innovasjonene er kartlagt på, som her dreier seg om selvrapportering framkommet gjennom gruppeintervju med den kommunale ledelse. Det er sannsynligvis noe underrapportering, spesielt i de største kommunene.3

Det er imidlertid en del andre strukturelle forhold enn kommunestørrelse som må trekkes inn når det gjelder fordeling mellom næringsinnovasjoner, offentlige innovasjoner og sivilsamfunnsinnovasjoner. Det gjelder først og fremst kommunenes funksjoner. Selv om likhetstrekkene er flere enn forskjellene, er det noen viktige forskjeller først og fremst mellom kommunene på Færøyene og kommunene i de øvrige nordiske land når det gjelder kommunalisering av velferdsoppgavene. På Færøyene er kommunene svært små og ikke så sterkt utbygd på velferdssida, og de har tradisjonelt ikke hatt ansvar for å drive eldreomsorg (syke- og pleiehjem for eldre). To av innovasjonene som vi har registrert innenfor offentlig sektor er nettopp pleiehjem for eldre, drevet fram gjennom lokale prosesser der store deler av det lokale sivilsamfunnet ble mobilisert.

Øst og vest

Fordelingen av typer innovasjoner var også tilnærmet lik om vi sammenlikner kommunene i skogsdistriktene (Øst-Norden) med kommunene i marint miljø (Vest-Norden). Og i samtlige kommuner lyktes det å finne eksempler på innovasjoner både innen offentlig sektor, næringsliv og sivilsamfunn.

Fra land til land

Oversikten over registrerte innovasjoner viste svært liten variasjon mellom kommuner fra de fem nordiske land: Størst var det gjennomsnittlige antallet i Sverige (17,5), og minst på Færøyene (13). Forskjellen er imidlertid svært liten, ikke minst når vi tar i betraktning hvor stor forskjellen er i kommunestørrelse mellom disse to land. Ettersom registreringen av innovasjonene ble gjennomført av seks ulike forskergrupper, er likheten mellom landene påfallende når det gjelder omfanget av innovasjoner i periferisamfunn.

Kartleggingsfasen viser for det første at det treleddede innovasjonsbegrepet gir mening for dem vi har intervjuet. Dette er kanskje ikke så oppsiktvekkende, all den stund vi eksplisitt brukte de tre kategoriene når vi spurte etter eksempler på innovasjoner. På den andre siden anser vi det som viktig å få formidlet at denne bredden er til stede, for å minne om at innovasjon ikke nødvendigvis er begrenset til næringsrettet virksomhet. Videre mener vi å kunne konkludere med at det finnes et betydelig innslag av innovasjonsvirksomhet i samtlige undersøkte periferikommuner.

Case-studiene: Utvalgte innovasjoner i 21 kommuner

Andre fase i datainnsamlingen startet med en utvalgsprosess der vi i samarbeid med kommunale ledere diskuterte oss fram til hva som kunne være de mest betydningsfulle innovasjonene innenfor hver kategori, med sikte på å legge til rette for en oppfølgende studie av tre innovasjoner i hver kommune. De kriteriene vi anvendte, var en vurdering av innovasjoners betydning i form av en lokal velferdsmessig effekt. Dette kunne dreie seg om det ble skapt nye arbeidsplasser eller om innovasjonen hadde virket positivt inn på lokale levekår. I tillegg la vi vekt på å få med innovasjoner som hadde et «transformativt potensial». Dette dreier seg om innovasjoner som vi vurderte som viktige for å forstå endringer i praksisformer i det lokale samfunnet i overgangen fra et «stabilt» velferdssamfunn på 1970-tallet til i løpet av de siste tiår å bli eksponert for nye globale impulser – og restriksjoner. Dette vil være innovasjoner som pekte ut over det lokale næringsgrunnlaget, innovasjoner som hadde moderne informasjonsteknologi som plattform, som mobiliserte nye grupper, skapte nye relasjoner og nye organisasjonsformer.

Prosessen med utvalg av minst én innovasjon i hver kategori, hhv. offentlig sektor, næring og sivilsamfunn, lot seg gjennomføre i samtlige 21 kommuner, med små modifiseringer av opplegget (unntaket var en kommune der det ikke lyktes oss å identifisere noen betydningsfull innovasjon innen privat sektor). Utvalgsprosessen resulterte i 66 innovasjoner som prosjektgruppa tok mål av seg til å sette et nærmere fokus på.4 Datainnsamlingen omkring den enkelte innovasjon skjedde gjennom en ny intervjurunde med besøk i den enkelte kommune, og med oppfølging ved bruk av telefon og e-post der det viste seg nødvendig. Vi la vekt på å være til stede og oppleve den enkelte virksomheten i funksjon for på denne måten å kunne kontrollere innholdet i det vi ble fortalt under intervjuene.

Av de 66 innovasjonene er 24 definert innenfor privat sektor, 20 innenfor offentlig sektor og 18 innenfor sivil sektor. Typiske eksempler på næringsinnovasjoner innenfor privat sektor finner vi innenfor reiseliv, f.eks. fisketurismeanlegg, hotell, spa- og helseturismeprosjekter m.m. Men vi finner også etableringer innenfor høyteknologiske bransjer, f.eks. innenfor datateknologi, elektronikkindustri, mobiltelefoni, sjøfartsteknologi og romfartsteknologi. Næringsinnovasjoner som kan klassifiseres som produksjonsbedrifter som f.eks. baserer seg på nye konsepter innenfor tradisjonell råvareproduksjon, har vi også klassifisert som innovasjoner, for eksempel der lokale råvarer omdannes til kvalitetsprodukter beregnet på et nasjonalt og internasjonalt marked. Offentlig sektor-innovasjoner spenner også over et bredt spekter, fra pleiehjem for eldre, kommunale hjemmesider på Internett, nye kommunale strategier og planer for lokal utvikling, til kompetansesentra som tilbyr skreddersydd høyere utdanning tilpasset lokale forutsetninger. Innovasjoner innenfor sivil sektor omfatter ulike typer festivaler som formidler lokal kultur i en mer moderne og eksperimentell formdrakt, men det dreier seg også om nye institusjonelle arenaer og møteplasser for kulturproduksjon og formidling, samarbeid over landegrenser, både nært og fjernt, samt prosjekter som tar sikte på å styrke lokal identitet, som i denne konteksten særlig er knyttet til det etniske.

Ved siden av å dokumentere prosessen kronologisk fra initiativ til implementering, og ved en vurdering av effekter i form av sysselsetting og antatte velferdsvirkninger, ble det på bakgrunn av resultat fra

kartleggingsfasen spesielt lagt vekt på en systematisk kartlegging av nettverksaspektet ved den enkelte innovasjon, inkludert entreprenørskap, samt kommunens rolle i den enkelte innovasjonsprosess.

Dermed ble enhetene i denne delen av undersøkelsen både de 66 utvalgte innovasjonene og de 21 kommunene. Kommunene ble her studert gjennom deres (eventuelle) befatning med de utvalgte innovasjonene, og altså ikke med utgangspunkt i den enkelte kommunes organisasjon. Rapporteringen av denne delen av undersøkelsen er gjennomført som seks regionale rapporter,5 der informasjon om aktuelle kommuner og innovasjoner er sammenfattet og analysert.

I den neste seksjonen vil vi ved hjelp av eksempler fra noen av de 66 innovasjonene gå nærmere inn på de faktorene av mer prosessuell karakter som vi antar kan ha betydning for hvordan innovasjoner utvikles. Først vil vi diskutere betydningen av nettverk og entreprenørskap i innovasjonsarbeidet, og deretter tar vi for oss forholdet mellom innovasjoner og kommunal virksomhet.

Individuelt entreprenørskap?

Gjennomgangen av de 66 utvalgte innovasjonene viser at vi finner den klassiske individuelle entreprenøren også i periferien. Noen av de beste eksemplene på det har vi funnet i innovasjonene fra Lofotenregionen. De nye firmaene «Lofoten Produkter» og «Poseidon» springer ut av initiativ og oppfølging fra dyktige entreprenører. Lofoten Produkter bearbeider fiskeprodukter og selger dem under merkevaren Lofoten. Stedsnavnet blir altså brukt for å tilføre en tilleggsverdi på produktet. Poseidon er en maritim teknologibedrift som utvikler og selger navigasjonsløsninger til et globalt marked. Selv om den individuelle entreprenør står sterkt i disse bedriftene, er det likevel de vertikale nettverkene som har vært avgjørende for deres suksess. For Poseidons del var en for eksempel avhengig av det statlige «Nyskapings- og Teknologi-programmet for Nord-Norge» (NT) for sin utvikling, og som de karakteriserer som en «intelligent partner» som ikke bare har støttet bedriften økonomisk. NT-programmet bidro også med kompetanse og teknologiske løsninger, og det har fungert som en aktiv dialogpartner i den videre utviklingen av bedriften. Når det gjelder «Lofoten Produkter», oppsto bedriften som et resultat av et samarbeid med «Lofot-kokkene», en gruppe høyt profilerte kokker på den lokale fiskerifagskolen som var

opptatt av å profilere Lofoten som en region også for matopplevelser. Ved hjelp av deres kulinariske kompetanse satset bedriften på relativt få, men spesialiserte produkter beregnet på et høytbetalende marked (Røiseland & Granaas 2004).

Disse eksemplene viser at enkeltindivider kan ha en rolle i en initiativfase, men det er problematisk å beskrive og ramme inn prosessen fra initiativ til gjennomføring innenfor et begrep om individuelt entreprenørskap.

Kollektivt orientert entreprenørskap

Vi finner også det vi kunne kalle for kollektivt orientert entreprenørskap (Teigen 2004), og som det i noen sammenhenger vil være riktigere å benevne som tilfeller av kollektiv problemløsning. «Manndalen Sjøbuer» i Kåfjord kommune er en ny reiselivsbedrift rettet inn mot fisketurisme, der konseptet er kollektivt eierskap og drift av virksomheten. Denne løsningen springer dels ut av ideens opprinnelse i kommunalt organisert bygdeutviklingsprosjekt der hele lokalsamfunnet deltok med idémyldring. En spesiell eier- og driftsform er også valgt for å spre økonomisk risiko og lånebelastning, og ikke minst for å fordele inntektene på flere hushold, i tråd med uformelle tradisjoner i lokalsamfunnet. Vi anvender imidlertid kollektiv problemløsning mer spesifikt om innovasjoner som har oppstått i det sivile samfunn og som ikke er markedsbaserte. Riddu Riddu-festivalen (også i Kåfjord kommune) er et slikt eksempel, en festival som startet som en mer tradisjonell rockemønstring, med utspring i et sjøsamisk ungdomsmiljø, men som har utviklet seg til å bli en internasjonal urbefolkningsfestival med betydelig deltakelse fra urfolk ikke bare fra andre deler av Nord-kalotten men også fra andre verdensdeler (Nyseth & Pedersen 2005). Slike innovasjonsprosesser kjennetegnes av lokal mobilisering der det spesifikt lokale revitaliseres, for eksempel med utgangspunkt i en spesiell historie eller som her: basert på etniske strømninger og bevegelser knyttet til sjøsamisk identitetsdannelse. Den sterke veksten i festivaler synes å være et trekk ved det senmoderne samfunnet, og i de periferisamfunn vi har studert synes disse å fungere som viktige identitetsmarkører så vel som et viktig kontaktpunkt mot folk som har flyttet ut, men som føler et ansvar for å delta i arbeidet med å skape en positiv framtid for lokalsamfunnet.

Nettverk

Med utgangspunkt i et skille mellom horisontale og vertikale nettverksrelasjoner, kan vi analysere de 66 innovasjonene ut fra på den ene siden hvor stor betydning lokal mobilisering har, og på den andre siden hvor stor betydning nettverk opp mot eksterne kontakter har hatt (oftest i tillegg til en lokal mobilisering). Ved en slik gjennomgang ser vi faktisk et mønster: Innovasjonene i de små kommunene på Færøyene bærer preg av lokal mobilisering heller enn av vertikalt nettverksarbeid. Her stoler folk på egne krefter og sterk dugnadsånd når de realiserer sine nye tiltak. Men som tidligere nevnt er deler av «det nye» på Færøyene eldre institusjoner av en type som for lengst er innført på det velferdspolitiske standardrepertoaret i de øvrige nordiske land. Det rurale Færøy-samfunnet synes å ligge et hakk bak de øvrige nordiske periferisamfunnene både når det gjelder fokus og metode, men da innen offentlig sektor. På næringsområdet er vertikalt innrettet nettverksarbeid like vanlig her som i kommunene i de øvrige nordiske landene. Paradoksalt nok er de tre mikrokommunene på Færøyene faktisk de eneste i utvalget som utviser befolkningsvekst, og de eneste der arbeidsledigheten er nærmest lik null (Myri & Biskopstø 2004: 42–43).

Ser vi over til innovasjonene i de to islandske kommunene i studien, er vertikale nettverk langt mer framtredende, spesielt når det gjelder innovasjon i offentlig sektor. Her merker vi oss relasjoner som ser ut til å gå igjen også i en betydelig del av de innovasjoner vi har satt fokus på i Norge, Sverige, og Finland: nemlig tydelige nettverkskontakter oppover mot forskningsinstitusjoner, og da så vel til høyteknologiske og biovitenskapelige som til samfunnsfaglige og kulturfaglige forskningsmiljøer. Kontakt av vertikal karakter er til stede i alle næringsinnovasjoner, ettersom et vellykket næringsinitiativ i disse områdene alltid må basere seg på avtalte markedskontakter. De lokale markeder er for små til å være interessante, og det er få kunder som kan «kapres på veien» i disse områdene. Dels dreier det seg om å etablere uformelle kontakter mot kunder i bestemte regioner på det europeiske kontinent når det gjelder salg av nye og eksotiske reiselivsprodukter, dels dreier det seg om bygging av vertikale nettverk av en mer tradisjonell type når det gjelder vareeksport.

Ettersom de fleste av de nettverksrelasjonene som er rapportert i dette prosjektet er av uformell karakter, kan en selvsagt reise spørs-

målet om verdien av (formelle) regionalpolitiske virkemidler som står til disposisjon for lokal samfunnsutvikling. Vårt inntrykk er likevel at disse har stor betydning, men at hvilke instanser som aktiveres ser ut til å variere sterkt. Ut over de ressursene som kan mobiliseres gjennom kommunale, regionale og statlige regionalpolitiske organer, merker vi oss at innovasjonsprosesser i Sverige og Finland lett kommer i inngrep med ulike EU-programmer som tidvis kan inngå som viktige kilder til finansiering, til kompetansebygging og som kan bidra til utvidelse av nettverket.

Kommunen som utfordringsorientert støttespiller

Knapt noen innovasjonsprosjekter i vårt utvalg er realisert uten kommunal medvirkning i en eller annen form. Kommunens sentrale rolle for utviklings- og innovasjonsarbeid er i høyeste grad bekreftet gjennom denne studien. Dersom en beskriver kommunen som bare en tjenesteproduserende organisasjon med demokratisk styring, vil en gå glipp av vesentlige egenskaper ved denne institusjonen. Samtidig har vi lett forgjeves etter et gjennomgående mønster eller en uttrykt politikk som kan sies å kjennetegne det omfattende utviklingsarbeidet.

Vi utviklet en typologi for å beskrive ulike måter kommuner kunne tenkes å forholde seg til en innovasjon på, med en skala som gikk fra å være uinteressert, en hindring, til å være en mer uforpliktende økonomisk støttespiller, og over i mer proaktive roller som tilrettelegger/døråpner, partner, initiator og koordinator (Aarsæther & Suopajärvi 2004:20–21). En gjennomgang av kommunens rolle i forhold til de 66 utvalgte innovasjonene viser bare ett tilfelle av fravær av kommunal innsats. For noen få av innovasjonene kunne kommunene være negative eller passive i startfasen, for så å opptre mer aktivt og konstruktivt når initiativtakerne bak tiltaket viste vilje og evne til å følge opp. Men i det overveldende flertallet av innovasjonsprosessene kunne kommunene karakteriseres som positive medspillere. Rollene som «tilrettelegger/døråpner» og (økonomisk) «støttespiller» er de som blir nevnt med størst hyppighet i vårt materiale, fulgt av rollebetegnelsene «koordinator» og «partner». Rollen som «initiativtaker» var naturlig nok mest hyppig nevnt ved innovasjonsprosesser i offentlig sektor. Vi merket oss at kommunens opptreden i disse rollene kunne endre seg i løpet av en enkel innovasjonsprosess, og at kommu-

nens måte å opptre på kunne veksle fra prosjekt til prosjekt innenfor samme kommune. Det var ikke påtakelige forskjeller å spore i utformingen av kommunens rolle landene imellom.

Cecilia Waldenström, som var ansvarlig for analysen av de svenske innovasjonene og den kommunale responsen på disse, brukte ord som «utfordringsorientert» og «lærende organisasjon» for å sammenfatte kommunens rolle i lokalt innovasjonsarbeid (Waldenström 2004:159f.). Dette er en treffende karakteristikk med gyldighet for hele det materialet som studien dekker. Selv om mange av kommunene har utviklet og vedtatt strategiske planer for lokal utvikling, kan det virke som om disse lett kan legges til side dersom det dukker opp et initiativ som ikke er forutsett i planen, men som kan se lovende ut og som bæres oppe av et sterkt lokalt engasjement. Det som så skjer, ser ut til å være at kommunen finner ut at den ikke selv har den kompetanse eller de midler som skal til for å realisere prosjektet. Men i og rundt den kommunale organisasjon finnes det folk som har kontakter både til å utløse ressurser utenfra, og til eventuelt å gå i forhandlinger med lokale entreprenører og aktivister om et partnerskap i realiseringen av nye prosjekter. Ingen kan forvente at en liten kommune til enhver tid har de ressurser og den kompetanse som skal til, i forhold til bredden i de mulige prosjekter som tidvis plasseres på «kommunens bord».

Kanskje er det nettopp bevisstheten om disse manglene som stimulerer folk til å tenke i nettverk heller enn for eksempel å tenke i retning av et behov for utvidelse av kompetansegrunnlaget i organisasjonen.

Når det gjelder innovasjonene innen kommunal serviceproduksjon, er stimulansen til å foreta nye grep ofte motivert av en stadig vanskeligere økonomisk situasjon. Etter en fase preget av velvillighet overfor nasjonenes periferisamfunn, lever vi nå i en tid preget av knapphet på offentlige midler, og med en hardhendt regning på kostnader som gjør at et høyst normalt tjenestenivå i perifere strøk lett kan framstilles som altfor sjenerøst og som misbruk av offentlige midler. Små skoler og klasser med få elever er eksempler på dette.

Andre institusjonelle ordninger og strukturelle faktorer

Det finnes institusjonelle ordninger utenfor det kommunale apparat som kan ha hatt betydning for innovasjonene. I tillegg til

støtteordninger i regi av fylkeskommuner og Innovasjon Norge, har også Samisk utviklingsfond hatt betydning for innovasjoner i Kåfjord og Kautokeino, som begge befinner seg innenfor fondets nedslagsfelt. På den andre siden av grensen har flere av de svenske og finske innovasjonene hatt tilgang på midler fra ordninger innenfor EU-systemet. Blant de utvalgte offentlige innovasjonene har vi med en romstasjon i Kiruna, som i tillegg til statlige og regionale midler også har fått økonomisk støtte fra EU. Midler fra den svenske stat bidro til etableringen av næringsinkubatoren i Haparanda, mens EU-midler har vært inne i utviklingen av det industrielle partnerskapet Evonet i Kalix. Grenseprosjektet mellom Tornio i Finland og Haparanda i Sverige ble delfinansiert av Inter-reg Programmet (EU), det samme gjelder for Bottenvik-markedet. Her bidro også kulturfondet for Lappland. På Færøyene og Island er prosjektene mer avhengige av markedet, av sivilsamfunnsbidrag og av kommunen. Her er de institusjonelle ordningene for regionalpolitisk støtte mindre omfattende, men flere av innovasjonene vi har registrert på Island har blitt realisert gjennom direkte kontakt med et universitet (som Nyheimar i Hornafjordur) eller med et departement (multikulturelt senter i Isafjordur).

Forekomsten av entreprenørskap og gjennomføring av innovasjoner synes ikke systematisk betinget av strukturelle faktorer. Vi har f.eks. funnet det lite fruktbart å gå nærmere inn på skillet mellom små og store kommuner når det gjelder grad av suksess med innovasjoner. Det synes heller ikke å være noen klar sammenheng mellom bruk av nettverk og strukturelle faktorer. Også små kommuner utnytter nettverk og ny teknologi i utstrakt grad – langt på vei synes nettverk og informasjonsteknologi å kunne kompensere for perifer beliggenhet, for svak kompetanse eller lite folketall. De strukturelle faktorene betyr selvsagt noe, men konsekvensene blir betydelig dempet, også av institusjonelle ordninger som har en kompenserende effekt, sammen med nettverksbygging og tilgang til ny teknologi.

Den innovative periferien

I dag utfordres periferikommunene ved at en stor del av befolkningen også her lever i en moderne, nærmest urban tjenesteøkonomi, mens andre innbyggeres livsform knyttes opp mot fiske, reindrift, skog- og jordbruk. Og i de siste tiårene «oppdages» og aktiviseres tradisjoner

og ikke minst etnisk tilhørighet i flere av de områdene vi har undersøkt. Fra vår studie har vi sett at kommunene har vært svært aktive i å utvikle nye typer tiltak for å møte nye lokale behov. Det kan dreie seg om bruk av moderne teknologi i undervisning, nye planleggingsmetoder for bosetting av reindriftsfamilier, i utvikling av kunst- og kulturliv, og når det gjelder utvikling av nye og kreative typer servicetiltak for nabolag, for eldre, for personer med funksjonshemninger osv. Her spiller kommunene på lag med egen befolkning, men det legges også stor vekt på nettverk oppover i det politiske systemet som kan bidra til finansiering av forsøks- og innovasjonsvirksomhet.

Identitetsdannelse er et nøkkelord når vi analyserer de mange tiltakene innenfor det sivile samfunnet i Nordens periferi. På den sivile arenaen dominerer de nye festivalene som dukker opp – noen med sterk tilknytning til lokal identitet og tradisjon, andre som forsøk på å hente inn fenomener som forbindes med sentrale strøk – som for eksempel en «fjellopera» i finske Kolari kommune. Oppslutningen om denne type nye sivilsamfunnstiltak kan være overveldende – med deltakerantall opp mot 5000 (fiskefestivalen i Enontekiö, urfolksmusikkfestivalen i Kåfjord) – og det er alltid en viss andel utflyttere blant publikum. Også dette faktumet – at utflyttede innbyggere har arenaer å komme tilbake på (ut over familien) – er noe som opplagt befordrer nettverkskontakt som kan komme til nytte i framtidig innovasjonsarbeid.

«Nettverking» og kommunens sentrale posisjon er etter vårt syn en fortettet sammenfatning av de faktorer som har størst betydning for lokalt innovasjonsarbeid i Nordens periferi. Når vi framhever disse to faktorene, betyr det ikke at vi undervurderer faktorer som individuelt entreprenørskap eller strukturelle og institusjonelle faktorer. Men innenfor rammen av en flerfaktorforståelse av periferisamfunnets vilkår, vil vi argumentere for en sterkere vektlegging av kommunen som institusjon og nettverksarbeid som arbeidsmåte. Styringsimplikasjonene av våre funn er ikke umiddelbart entydige: Selv om aktørene som driver fram innovasjonene bruker metoder som er velkjente fra litteraturen om regionale innovasjonssystemer, vil det være feil å tale om at vi har identifisert ett eller flere slike systemer i den empirien vi har undersøkt. Vi har å gjøre med geografisk sett svært spredte miljøer, og det dreier seg om miljøer der den kommu-

nale organisasjon har en dominerende og produktiv rolle i forhold til innovasjonsarbeidet. Både i skala og struktur skiller disse miljøene seg derfor klart fra «regionale innovasjonssystemer» der forsknings- og teknologikomponenten står sentralt (jfr. Braczyk, Cooke & Heidenreich 1998). Nettverkene som rammer inn innovasjonene fungerer best som uformelle praksiser, og det er kommunenes evne til å utvise fleksibilitet heller enn å styre etter vedtatte planer og strategier som ser ut til å ha betydning for innovasjonsarbeidet. Men både lokaldemokratiet og utøvelse av nettverksarbeid kan stimuleres gjennom regionale og nasjonale virkemidler. Poenget er at slike virkemidler må ha en «bottom-up»-karakter som gjør at forskjellighet i forutsetninger ikke blir et handikap.

Innledningsvis presenterte vi det etterindustrielle periferisamfunnet som sterkt integrert i de enkelte nordiske velferdsstatlige systemer. Det at vi i denne undersøkelsen ser en tydelig innovativ holdning i periferien, betyr på ingen måte at disse samfunnene står på egne ben, frikoplet fra velferdsstatens formaliserte funksjonsmåte. I den grad vi ser en positiv utvikling i periferien, kommer den i høy grad som et resultat av årtier med velferdsstatlig utbygging og betydelige økonomiske overføringer. Denne satsingen har opplagt også bidratt til å dempe den negative befolkningsutviklingen. Av de 21 periferikommunene som har inngått i vår studie, har noen hatt en stabil befolkningsutvikling; for andre er en bratt nedgangskurve på 1990-tallet avløst av en mindre dramatisk nedgang i folketallet etter år 2000. Det er ingen dristig påstand å hevde at det er en forbindelse mellom forekomsten av lokale innovasjoner og den på mange måter sjenerøse tilnærmingen til velferdsbehovene i den nordiske periferi. Så blir utfordringen for det statlige (og regionale) nivå hvordan en kan bygge opp under et best mulig samspill mellom den kommunale virksomhet og den uformelt baserte kreativiteten som utfolder seg lokalt, næringsmessig og i det sivile samfunnet.

Referanser

Aho, Seppo, Tarja Saarelainen & Leena Suopajärvi (2004), «Creating the North by Innovations». I: Nils Aarsæther, red., Innovations in the Nordic Periphery. Nordregio R2004:3. Stockholm: Nordregio.

Albæk, Erik, Lawrence Rose, Lars Strömberg & Krister Ståhlberg (1996), Nordic Local Government. Helsinki: The Association of Finnish Local Authorities.

Almås, Reidar (1995), Bygdeutvikling. Oslo: Det Norske Samlaget.

Arbo, Peter (2004), «Kan innovasjon planlegges?». I: Peter Arbo & Hallgeir Gammelsæter, red., Innovasjonspolitikkens scenografi. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Barth, Fredrik, red. (1972), The Role of the Entrepreneur in Social Change in Northern Norway. Bergen: Universitetsforlaget.

Bartlett, Dean & Pauline Dibben (2002), «Public Sector Innovation and Entrepreneurship: Case-Studies from Local Government». Local Government Studies, 28 (4):107–121.

Bingham, Richard D. (1976), The Adoption of Innovation by Local Government. Toronto: Lexington Books.

Braczyk, Hans, Philip Cooke & Martin Heidenreich, red. (1998), Regional Innovation Systems. London: UCL Press.

Bukve, Oddbjørn (2001), Lokale utviklingsnettverk – Ein komparativ analyse av næringsutvikling i åtte kommunar. Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Rapport nr 76. Bergen: Universitetet i Bergen.

Bærenholdt, Jørgen Ole (2002), Coping Strategies and Regional Policies. Social Capital in the Nordic Peripheries. Nordregio R2002:4. Stockholm: Nordregio.

Castells, Manuel (1997), The Information Age. Economy, Society and Culture. Volume II: The Power of Identity. Massachusetts: Blackwell Publishers.

Doloreux, David & Saeed Parto (2005), «Regional Innovation Systems: Current Discourse and Challenges for Future Research». Technology in Society, 27 (2):133–154.

Finstad, Nils & Nils Aarsæther (2003), Utviklingskommunen. Oslo: Kommuneforlaget.

Holbek, Jonny (1993), «Lokale innovasjonstiltak – pådrivers plass som ildsjel og integrator». I: Harald Baldersheim, red., Ledelse og innovasjon i kommunene. Oslo: Tano.

29Højrup, Thomas (1983), Det glemte folk. Livsformer og centraldirigering. København: Institut for europæisk folkelivsforskning.

Isaksen, Arne, red. (1993), Spesialiserte produksjonsområder i Norden. Uppsala: Nordisk Samhällsgeografisk Tidskrift.

Isaksen, Arne (1997), Regional innovasjon: En ny strategi i tiltaksarbeid og regionalpolitikk R-03. Oslo: Step Group.

Myri, Martha & Olga Biskopstø (2004), «Institutions and Innovations. The case of three municipalities in the Faroe Islands». I: Nils Aarsæther, red., Innovations in the Nordic Periphery. Nordregio R2004:3. Stockholm: Nordregio.

Nilsen, Ragnar (1998), Fjordfiskere og ressursbruk i nord. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Nyseth, Torill & P. Pedersen (2005), «Globalisation from below: the revitalization of a coastal Sami community in northern Norway as part of the global discourse in indigenous identity». I: Garth Cant et al., red., Discourses and Silences: Indigenous peoples, risks and resistance. New Zealand: Canterbury University.

Nyseth, Torill & Nils Aarsæther (2002), Nærdemokrati – teori og praksis. Oslo: Det Norske Samlaget.

Nyseth, Torill & Nils Aarsæther (2004), «Innovations in Ethnic landscapes». I: Nils Aarsæther, red., Innovations in the Nordic Periphery. Nordregio R2004:3.

Stockholm: Nordregio.

Putnam, Robert D. (1993), Making Democracy Work. Civic Traditions in Modern Italy. Princeton: Princeton University Press.

Putnam, Robert D. (2000), Bowling Alone. The Collapse and Revival of American Community. New York: Simon & Schuster.

Ringholm, Toril et al. (1994), «... og alle var enige om at det hadde vært en fin prosess.» Erfaringer med strategisk næringsplanlegging. Tromsø: NORUT Samfunnsforskning.

Rogers, Mark (1998), The Definition and Measurement of Innovation. Melbourne: Melbourne Institute of Applied Economic and Social Research, The University of Melbourne.

Røiseland, Asbjørn & Brynhild Granås (2004), «Innovative Approaches and Global Constraints». I: Nils Aarsæther, red., Innovations in the Nordic Periphery. Nordregio R2004:3. Stockholm: Nordregio.

Skaptadottir, Unnur Dis & Gunnar Tor Johanneson (2004), «The Role of Municipalities in Innovation. Innovations in three sectors of society in two municipalities in Iceland». I: Nils Aarsæther, red., Innovations in the Nordic Periphery R2004:3. Stockholm: Nordregio.

Storper, Michael (1997), The Regional World. Territorial Development in a Global Economy. New York: The Guildford Press.

Teigen, Håvard (1984), «Styringssystem og regional fordeling av offentleg sysselsetting». I: J.C. Hansen, R. Mørk & N. Veggeland, red., Lokalisering, servicefordeling og sysselsetting innen offentlig sektor i Norge. Oslo: NordREFO og Gruppen for Ressursstudier.

Teigen, Håvard (2004), «Kollektivt entreprenørskap: eit alternativ også for framtida?». I: Peter Arbo & Hallgeir Gammelsæter, red., Innovasjonspolitikkens scenografi. Nye perspektiver på næringsutvikling. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Tykkyläinen, Markku (1998), «A Multi-Causal Theory of Local Economic Development». I: C. Neil & M. Tykkyläinen, red., Local Economic Development. A Geographical Comparison of Rural Community Restructuring. Tokyo: The United Nations University Press.

Waldenström, Cecilia (2004), «From Inland to Coast. The Municipalities Across the Swedish North». I: Nils Aarsæther, red., Innovations in the Nordic Periphery. Nordregio R2004:3. Stockholm: Nordregio.

30Woolcock, Michael (1998), «Social capital and economic development». Theory and Society, 27:151–208.

Aarsæther, Nils, red. (2004), Innovations in the Nordic Periphery. Nordregio R2004:3. Stockholm: Nordregio.

Aarsæther, Nils & Lena Suopajärvi (2004), «Innovations and Institutions in the North». I: Nils Aarsæther, red., Innovations in the Nordic Periphery. Nordregio R2004:3. Stockholm: Nordregio.

Aasbrenn, K. (1984), «Serviceyting – åttiåras viktigste bygdenæring». I: J.C. Hansen, R. Mørk & N. Veggeland, red., Lokalisering, servicefordeling og sysselsetting innen offentlig sektor i Norge. Oslo: NordREFO og Gruppen for Ressursstudier.