Schweigaard og Stang var offentlige entreprenører – i det offentlige, for det offentlige, båret av en begeistring for et liv i det offentlige. Retten var mediet for deres statsborgerlige humanisme. Det var ut fra retten de tenkte; det var ved retten de handlet; det var med retten de styrte – og det var av retten de ble styrt, også av den (Slagstad 2001).

Fra rettstomhet til rettsliggjøring

I den forrige norske Maktutredningen, ledet av Håvard Alstadheim, Gudmund Hernes og Johan P. Olsen, ble sluttrapport avgitt i 1982 (NOU 1982:3), etter at de hadde holdt på i ti år. I et vedlegg til sluttrapporten heter det at i tillegg til ti utgitte bøker i en egen bokserie på Universitetsforlaget, var det planlagt seks til, blant annet Om Stortinget v. G. Hernes, Om Høyesterett v. G. Hernes og O. Espeland og Oversikt over norske lover v. G. Hernes. Ingen av disse bøkene er noensinne utkommet, og for øvrig var denne Maktutredningen nærmest kjemisk fri for i det hele tatt å nevne rettslige forhold. Det må vel nærmest kunne karakteriseres som en inkurie at i sluttrapportens litteraturliste er det to bidrag som kan katalogiseres under rettsvitenskap/rettssosiologi: Reform av kinolovgivningen (Strøm 1979) og «Voldsbølgen», myter og realiteter (Larsen 1978).

Med den nye Maktutredningen, som tidsmessig klarte seg med fem år, er fokuseringen på det rettslige blitt annerledes. Men hvordan? Har den nye Maktutredningen hatt et vellykket grep i sitt forsøk på å ta med retten som en del av samfunnet i sine analyser? Mens den forrige Maktutredningen bortså fra eller glemte at en hovedoppgave for Stortinget er å gi lover – lovgivende forsamling, legislature, er en vanlig betegnelse på folkevalgte nasjonalforsamlinger – er det min påstand at vi nå står overfor den motsatte ytterlighet: Maktutredningen til Øyvind Østerud, Fredrik Engelstad og Per Selle (Makten og demokratiet 2003, NOU 2003:19) overdriver lovgivningens og rettens betydning. Regjeringens oppfølging, Stortingsmelding 17 for 2004–2005, fortoner seg, ikke helt uventet, langt på vei som et forsvarsskrift mot påstandene om politikkens forvitring og rettens overtakelse av politikken.

Rettsliggjøring er ikke noe nytt fenomen. Det var noe som startet da menneskene begynte å føle behov for regler som

regulerte ulike deler av tilværelsen. Senere har det gjerne bølget litt fram og tilbake, mellom mye rett og perioder med litt mindre rett. I den grad retten har vært bindende og forpliktende, og blitt fulgt av de som plikter å følge den, har den også i ulik grad gjort innhogg i de styrendes muligheter for en politisk styring uten å være begrenset av rettsregler. I store deler av historien har det dessuten vært slik at den eller de styrende, uten å måtte skjele til smålige demokratiske hensyn, har kunnet endre innholdet i retten når som helst. Fra rettsstatens tidsalder på 1800-tallet har det vært en vekselvirkning mellom rett og politikk som innebærer at retten har bundet politikken, men også muliggjort politikkens realisering.

Skal man diskutere rettsliggjøring på en meningsfylt måte, må man gjøre rede for hva man mener med begrepet, og man må diskutere ulike deler av begrepets innhold. I et grunnleggende skrift om rettsliggjøring ble problemstillingen stilt på følgende måte:

  • Betyr rettsliggjøring en innskrenkning i friheten for den enkelte, eller lar det seg i det minste på enkelte områder si at vi snarere har å gjøre med en tendens til å sikre den individuelle frihet?

  • Har rettsliggjøring grunnleggende sett en innskrenkning av det politiske spillerommet til følge, eller bidrar under visse omstendigheter rettsliggjøring til at spillerommet for reformpolitikk blir utvidet?

  • Lar det seg gjøre å styre samfunnet med rettsregler, eller må vi akseptere at det er noen bestemte restriksjoner når det gjelder virkning og rekkevidde av dette styringsinstrumentet? Det fører til spørsmålet om hvilke krav som må stilles til retten for at styringsoppgavene skal kunne løses på en akseptabel måte (Voigt 1980, min overs.).

Én overordnet problemstilling er hva som egner seg for rettsliggjøring og hva som ikke gjør det. Problemstillingen har minst to dimensjoner. De fleste av oss er enige om at det er mange problemer som vi vil skal løses på andre måter enn gjennom rettsregler. Dette gjelder for eksempel mange private og mellommenneskelige forhold. Vi synes rett og slett at rettslige løsninger ikke passer på de aktuelle problemene, kanskje til og med at det vil kunne bidra til å forkludre mulighetene for en løsning av konflikten dersom den bringes inn i rettslige former. Dessuten er det mange problemer som ikke egner seg for å bli løst ved rettslige virkemidler. Kompliserte mellommenneskelige forhold, hvor detaljene ofte bare er kjent av de involverte partene, passer ofte dårlig inn i en rettsliggjøringsprosess, der forenkling og omformulering av konflikten gjør at problemene endrer karakter. Christie (1977) betegner det som skjer som «konflikttyveri».

En annen overordnet problemstilling er rettsliggjøringens implikasjoner. Én ting er at noe lovreguleres. Men vi ser ofte at lovregulering får små eller begrensete virkninger. Da er det ikke rare rettsliggjøringen vi har med å gjøre. I rettssosiologien snakker vi om symbolvirkning av lover. Vilhelm Auberts undersøkelse av pris- og konkurranselovgivning på 1940-tallet er et godt eksempel: Lovgivningen fikk minimale konsekvenser, og ifølge Aubert var arbeiderbevegelsen fornøyd fordi de fikk en lov, og de borgerlige var fornøyd fordi man hadde fått en lov som ikke virket (Aubert 1950). Langt på vei ga hushjelplovundersøkelsene det samme resultatet (Aubert, Eckhoff &

Sveri 1952; Innstilling 1960, skrevet av Torstein Eckhoff).

Selv om de fleste vil være enige i at det skjer en rettsliggjøring i det norske samfunnet, med mer regler, mer jurister osv., vil en diskusjon om fenomenet bli villedende dersom man ikke går inn i temaet med nyanserte oppfatninger om det ovennevnte. Dette innebærer også at man ikke kan ta som utgangspunkt at rettsliggjøring er bra eller dårlig, svaret på dette kommer an på den spesifikke kontekst. En som har pekt på dette er den svensk-danske rettssosiologen Margareta Bertilsson, som i en artikkel om rettens globalisering også peker på mulighetene til å utnytte den globale rett som et demokratisk redskap, mot undertrykking, sosial urett, miljøkriminalitet m.v. (Bertilsson 2001).

Maktutredningen og regjeringen

Gruppen bak Maktutredningen presenterte sine konklusjoner på tre nivåer: en kortversjon i brosjyreform (Makten og demokratiet – en introduksjon, 2003, 17 linjer om rettsliggjøring), en versjon for politikerne (NOU 2003:19 Makt og demokrati, tre NOU-sider om rettsliggjøring) og i bokform (Makten og demokratiet. En sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen, 2003, 11 sider om rettsliggjøring).

Kort sagt går Maktutredningens syn ut på at domstoler og andre rettsorganer får økende betydning på bekostning av folkevalgt myndighet, og at skillet mellom lovgivning og lovanvendelse blir visket ut. Gjennom internasjonaliseringen blir Norge bundet av overnasjonale regelverk og overnasjonale myndigheters fortolkning av regelverk, og disse regelverk og fortolkninger setter også sitt preg på innholdet i norske domstolers og andre rettsorganers praksis. På den hjemlige arena har vi fått en utstrakt rettighetsfesting av for eksempel opplæring, pasienters stilling og sosial‑, helse- og omsorgstjenester. Alt dette fører til at spørsmål som tidligere ble avgjort i demokratiske folkevalgte organer, i stadig større utstrekning blir avgjort i de mer eller mindre lukkete rettsrom.

Det er mange som har tatt til motmæle mot Maktutredningens rettsliggjøringstese. Det startet med Hege Skjeies særuttalelse i NOU-en (NOU 2003:19 s. 74 flg.), og ble raskt fulgt opp av jurister i ulike posisjoner. Kritikken har særlig vært rettet mot at rettsbeskyttelse av individer og sårbare grupper skulle være i strid med demokratiske hensyn. Det reises også kritikk mot Maktutredningens beskrivelse av faktiske forhold. Blant juristene som ytret seg kritisk, nevnes Carsten Smith (Domstolsadministrasjonens «Nyhetsbrev» 5/2003), Cecilie Schatvet (Kritisk Juss 1/2004 og Eivind Smith (Aftenposten 23.11.03). En rekke av høringsinstansene følger opp denne kritikken, blant annet Senter for menneskerettigheter, Senter mot etnisk diskriminering, Senter for kvinne- og kjønnsforskning og Gulating lagmannsrett. Omfattende juridisk og rettsteoretisk kritikk er reist i boka Makt og rett (Kinander 2005). Inger-Johanne Sand er svært kritisk til Maktutredningens forståelse av forholdet mellom rett og politikk (Sand 2005).

Regjeringens behandling av disse spørsmålene fortoner seg langt på vei som en forsvarstale mot påstandene om politikkens forvitring (St.meld. 17 for 2004‑2005 Makt og demokrati). Rettsliggjøringen er her gitt en mer grundig omtale enn i Maktutredningens avsluttende skrifter. Kapitlet om rettsliggjøring er på 24 NOU-sider, i tillegg er det

nær tre NOU-sider om regelstyring i kommunesektoren. Det er en sterk perspektivforskyvning over mot det rettslige i stortingsmeldingen, 27 sider av totalt 127 tekstsider, mens tilsvarende tall i NOU-en fra Maktutredningen var tre sider av 85.

Rettsliggjøring og demokrati

Vi må stille som et minstekrav til de som snakker om rettsliggjøring at de vet hva de snakker om. Når de for eksempel snakker om at rettsliggjøring er en fare for demokratiet og innskrenker politikernes handlefrihet, må vi kunne forvente at de har et avklart forhold til begrepets innhold og at det foreligger et solid empirisk grunnlag for å hevde at rettsliggjøringen har disse virkningene. Ettersom den tiltagende rettsliggjøringen framstår som en av hovedkonklusjonene fra Maktutredningen, skulle man tro at så er tilfellet. Hvordan det faktisk forholder seg, er blant de spørsmålene vi skal komme tilbake til.

Selv om mange av samfunnsvitenskapene miljømessig springer ut av jussen, og mange av samfunnsvitenskapenes klassikere var svært opptatt av rettslige fenomener og til dels skrev egne rettssosiologiframstillinger, har moderne samfunnsvitenskap vært preget av en nærmest patologisk mangel på interesse for rettslige forhold. Det kan virke som om det gjennom lang tid har vært behov for å distansere seg fra «faderhuset». Jeg har allerede nevnt den forrige Maktutredningen i så henseende (NOU 1982:3). Som et annet eksempel kan nevnes de to siste utgavene av samleverket Det norske samfunn (1986, 2003), som i motsetning til de to første (1968, 1975) ikke har brydd seg med samfunnets rettslige sider. Maktutredningens interesse for rettslige spørsmål er én indikator blant flere på at dette kan være i ferd med å endre seg i enkelte samfunnsvitenskapelige miljøer.

Den nye Maktutredningen har viet retten større oppmerksomhet enn hva vi har vent oss til når det gjelder norsk samfunnsvitenskap, og både jurister og en rettssosiolog har utarbeidet noen selvstendige bidrag i Maktutredningens regi. Men utgangspunktet mitt for en kritikk av Maktutredningen er at presentasjonen av rettsliggjørings- og maktabdiseringsproblematikken til dels befinner seg på et overflatisk plan og hviler på et overflatisk grunnlag. Jeg tror Maktutredningen har mye rett i det forfatterne skriver om overføring av kompetanse til overnasjonale organer, og at dette til dels har fått dramatisk mer omfattende virkninger enn mange på forhånd forestilte seg i Norge. Det er imidlertid åpenbart at problemstillingen ikke utelukkende, og kanskje heller ikke i så veldig stor grad bør behandles som et rettsliggjøringsspørsmål. I utgangspunktet er det norske politiske organer som avgir eller overfører kompetanse til overnasjonale politiske organer, som i likhet med norske politiske organer bruker rettsregler som ett av midlene for å gjennomføre politisk styring. Torstein Eckhoff skrev en utmerket veileder om ulike styringsinstrumenter, som gir et godt grunnlag for å velge mellom rettslige eller andre virkemidler (Eckhoff 1983). Hvorvidt politisk styring gjennom rettsregler er rettsliggjøring i form av overføring av kompetanse fra politikere til rettslige organer, kommer helt an på hvordan den rettslige styringen blir gjennomført. Vi skal være klar over at mye av lovgivningen, ikke minst store deler av velferdslovgivningen, i det store og hele lever et liv fjernt fra juristers og rettslige organers innblanding (Andenæs 1992).

Når vi beveger oss til det hjemlige plan, tror jeg det vi er blitt presentert både er mangelfullt og delvis forfeilet. Jeg tror Maktutredningens datagrunnlag har vært for overflatisk og at tolkningen av dette grunnlaget ikke har foregått med de beste tilgjengelige redskaper. Jeg er overbevist om at denne delen av Maktutredningens arbeid hadde blitt langt bedre (og nokså annerledes?) dersom det i større grad hadde bygget på rettssosiologiske innsikter.

Norsk rettsvitenskap og rettsliggjøring

Med utgangspunkt i Rune Slagstads analyser er det blitt god tone å kombinere den norske rettsrealismen etter annen verdenskrig med sosialdemokrati og styringskåthet (Slagstad 1987a; 1987b). Som de fremste representantene for denne såkalt politiserte styringsjuss er utropt Vilhelm Aubert og Torstein Eckhoff. Det skal imidlertid godt gjøres å utpeke 1940‑, 1950- og 1960-årene til en utpreget periode for rettsliggjøring. Det er mer naturlig å la den stå som en periode som var preget av avrettsliggjøring. Sosialdemokratiet var i utpreget grad opptatt av å skifte ut rettsstatlige idealer med politisk styring. Dette prosjektet fikk imidlertid etter hvert avdekket sine lyter og mangler; et viktig norsk utgangspunkt er det kjente Kontrast-nummer fra 1967, Det usynlige Norge, utgitt i bokform under tittelen Myten om velferdsstaten i 1970 (Lingås 1970). Dette innledet en radikal velferdsstatskritikk, som i sin tur fødte en juridisk opposisjon, som dels valgte tradisjonelle rettsliggjøringsstrategier som politisk virkemiddel. Et svært interessant og konsekvent gjennomført, men ikke helt vellykket forsøk (vellykket som doktoravhandling, men ikke som praktisk veiviser) var Erik Boes doktoravhandling fra 1979, Distriktenes Utbyggingsfond. Boes bærende idé var at tildelinger fra DU måtte skje i forhold til strenge juridiske krav til rettssikkerhet og rettferdighet. Fra samfunnsvitenskapelig hold er det sagt i opposisjon til denne innfallsvinkelen at det er pussig at det som i realiteten var en bank, skulle drives etter detaljerte juridiske kriterier.

I en annen sjanger lå Rune Slagstads kritikk av rettsrealismen, kritisk juss og kvinnebevegelsen, da han hevdet:

... med grufulle erfaringer fra det 20. århundres eksperiment med totalitære regimer: at det er meget farlig å transformere juss til politikk (Slagstad 1982).

På 1980-tallet mente Slagstad at det var meget farlig å transformere juss til politikk. Nå er Østerud av den motsatte oppfatning. Det er interessant å registrere at to av redaktørene i Nytt Norsk Tidsskrift fra starten i 1984, Francis Sejersted og Rune Slagstad, kan karakteriseres som de store rettsliggjørere i norsk samfunnsvitenskap, i arven etter Schweigaard, Stang og de gamle rettsstatsidealene, mens den tredje av de fortsatt gjenværende redaktører, Øyvind Østerud, har inntatt den helt motsatte posisjon. Det kan i hvert fall virke slik. Imens har utviklingen ubønnhørlig gått sin gang, og at jussen er blitt mer og mer politisert, bør det herske liten tvil om (Sand 2005).

Rettsliggjøring har vært en av bjelkene i den norske kritisk juss-bevegelsen, i motsetning til hva Slagstads utlegninger skulle tilsi. Den norske kritisk juss-bevegelsen har vært pragmatisk og blant annet hatt rettshjelp og rettshjelpsforskning som en av sine hovedinteresser. Stort sett har vært snakk om rettsliggjøring med måte, og i kombinasjon med andre strategier. Mange jurister har etter

hvert lært seg å advare mot politikeres ofte ureflekterte rettsliggjøringsbestrebelser; det kan ofte være et godt juridisk råd å si at lovfesting ikke er noen god idé, dersom man har et genuint ønske om å løse aktuelle problemer.

Før man konkluderer med at rettsliggjøring er et inngrep i demokratiet, må man spørre seg hva bakgrunnen for rettsliggjøringen er, og hva virkningene blir. Det første er problematisert av flere etter at Maktutredningen slapp ut sin sluttrapport, det siste er i mindre grad viet oppmerksomhet.

Satt på spissen kan det sies at ressurssterke grupper er best tjent med lite rettslig regulering, og skjønnsmessige regler. Da kan de og deres advokater skape sin egen rett, og med innsats av sine advokattropper kan de nedkjempe og uskadeliggjøre sine motstandere, ikke med våpen, men med argumenter, som det ikke sjelden kan ligge trusler bak. Mye av den rettslige globalisering kan oppfattes i et slikt perspektiv (Papendorf 2003). De fattige er best tjent med klare regler, med klare rettigheter og plikter. Gjennomgående må de klare seg med de dårligste advokatene, dersom de i det hele tatt har noen til å hjelpe seg. I en slik situasjon er klare regler m.v. én måte å verne seg mot overgrep på, men heller ikke dette er alltid til like stor hjelp.

Kort sagt er det gjerne et demokratisk underskuddsfenomen som ligger bak kravet om lovfesting av sosiale rettigheter, spesialundervisning i skolen, likestilling, forbud mot diskriminering osv. I stor utstrekning er det for å avdempe svakheter ved vårt demokratiske system at kravet om rettigheter er blitt reist, og i stor utstrekning er det når politikerne har innsett disse svakhetene at det har kommet regler. Ofte har politikerne hatt ansvaret for at slike svakheter har fått bli opprettholdt eller fått lov til å utvikle seg, men de faktiske problemene ligger også ofte i at de som er delegert myndighet til å være utøvere av ytelser og tjenester, ikke har forvaltet sin myndighet på en tilfredsstillende måte. Helsevesenet var lenge så å si lovløst område, helseprofesjonene var delegert allmakt, og en beskjeden befolkning som var oppdratt til å se på legene som små og store guder, fant seg i det som foregikk. Bare se hva jeg som juridisk student leste i mitt pensum i erstatningsrett:

For dem som ikke er leger, står legegjerningen ofte i forjettelsens skjær. Man er tilbøyelig til å feste seg ved de sider av denne gjerning som hører gleden og trivselen til. Man tenker på de interessante og store oppgaver legen stilles overfor. Man dveler dagdrømmende ved den tilfredsstillelse det må gi å løse disse oppgaver, ved den takknemlighet fra lidende medmennesker som strømmer mot legen, og det berikende i å vie sitt liv til en virksomhet som har medfølelsen, hjelpsomheten og den ideale humanitet i seg (Andersen 1970).

Jeg bare spør: Hvem kunne tenke seg å gå til erstatningssak mot leger etter å ha lest disse linjer? Hvem ville se det rimelige i å kreve rettsregler for å regulere disse opphøyde veseners gjerning?

Men idyllen brast, helsevesenet viste i stadig større utstrekning fram sine svakheter, og befolkningens kunnskap og innsikt økte. Arroganse, uvitenhet og feilbehandling ble avdekket, likeledes mangelfulle systemer for å bøte på feil. Det er dessverre en kjensgjerning at det ofte må en saftig skandale til for å få til endringer i norsk helse- og sosialvesen; da kan reformene til gjengjeld komme litt brått og ugjennomtenkt (Andenæs 1994). Den såkalte pasientrettighetslov-

givning som vi har fått i de senere år, må først og fremst ses på som et middel til å avbøte uønskete effekter av udemokratisk profesjonsstyre, ikke til å svekke demokratiet. I et rettsliggjøringsperspektiv er det interessant å studere Ståle Eskelands enmannsutredning om ny pasientrettighetslov (NOU 1992:8), som var et forsøk på en sterk grad av rettsliggjøring av helsetjenesten – utredningen ble raskt lagt i en skuff av oppdragsgiver – og fulgt opp med den skjønnspregete og materielt temmelig uforpliktende pasientrettighetsloven som senere ble fremmet av departementet og vedtatt i Stortinget (Ot.prp. nr. 12 for 1998‑99, lov om pasientrettigheter av 2. juli 1999 nr. 63). Realiteten er at politikerne for lenge siden hadde avgitt all sin makt og myndighet til helseprofesjonene. Dette illustrerer et viktig poeng: Mye av det som kalles rettsliggjøring, og der det påstås at det har skjedd en overføring av makt fra politikere til jurister, er i realiteten en overføring, eller et forsøk på overføring, av makt fra for eksempel profesjoner til mer eller mindre rettslige kontrollorganer. Og det er jo egentlig mindre dramatisk enn som så, det er ikke mye makt som overføres, men det etableres en kontroll med at makten ikke skal bli misbrukt. Når det gjelder domstolenes stilling, er vi selvsagt velkjent med deres begrensete prøvingsrett overfor forvaltningsvedtak. Domstolene har jo i det hele tatt ikke noen myndighet før forvaltningen har opptrådt sterkt urimelig. Det er neppe noen som mener det er demokratisk med en forvaltning som det er fritt fram for å opptre sterkt urimelig overfor borgerne.

Domstolene

Hva så med domstolene? Er deres makt og betydning økt i de senere år? Etter å ha lest Maktutredningens sluttrapport og reflektert litt på bakgrunn av egne inntrykk, trodde jeg at Maktutredningen her kunne ha et poeng. På bakgrunn av en artikkel jeg skrev på midten av 1980-tallet, «Domstolene – statsmakt på nedtur», følte jeg et sterkt behov for å gå litt mer empirisk inn i problemstillingen og sjekke om påstander jeg hadde framsatt i 1985 ikke lenger var gyldige.

Det jeg hevdet i artikkelen var i korthet følgende:

Domstolenes storhetstid er nært knyttet til rettsstatens gullalder (fram mot 1884), men slik at det var de følgende tiår domstolene markerte seg som maktfaktor. Senere er det gått nedover med domstolenes makt, innflytelse og betydning.

Domstolenes minskete betydning har mye av sin bakgrunn i at de ikke lenger er så egnet til å betjene det rettssystem vi har i dag. Rettslige problemer i dagens rettssystem får mer hensiktsmessige løsninger utenfor domstolene enn i. [...]

Det er ikke nødvendig med formaliserte endringer for å skape grunnlag for nye metoder i domstolenes arbeid. Formaliserte endringer er gjerne begrunnet i domstolenes arbeidsbyrde. Det har i de senere år kommet viktige lovendringer som har bidratt til å redusere domstolenes arbeidsbyrde.

Er det muligheter for at domstolene igjen kan få eller opprettholde sin plass som en viktig institusjon i det norske samfunnslivet? Svaret ligger i stor grad utenfor domstolene, men også i (Andenæs 1985).

Kunne det så være noe i at denne trenden kunne være brutt? Det var bare å gå til samme type data som jeg hadde brukt til artikkelen, og sammenlikne.

Her må innskytes at statistikk om rettslige forhold i Norge har vært forbausende mangelfull, sett i forhold til våre statistikktradisjoner på andre områder. Vi har en brukbar kriminalstatistikk, men på det sivilrettslige området har det vært svært lite. Den relativt nyetablerte Domstolsadministrasjonen har store utfordringer foran seg. Men noe statistikk er det, og Høyesterett treffer ikke flere avgjørelser enn at man raskt kan lage sin egen statistikk.

Aubert (1976) hevdet at omfanget av domstolenes virksomhet har stagnert. Eckhoff (1976) mente at domstolene blir brukt mindre til konfliktløsning enn tidligere og at deres betydning for rettsutviklingen sannsynligvis er redusert. Eriksson beskrev finske forhold og hevdet at

Domstolarnas almänna samhälleliga betydelse har minskat kraftigt under detta århundrade, framförallt sedan II världskriget. [...]

Idag är domstolarna inte stort mer än straffande instanser och organ för handhavande av vissa traditionella administrative rutinuppgifter (Eriksson 1980).

At domstolenes relative betydning må ha blitt redusert, illustreres blant annet av utviklingen av antall dommere i forhold til utviklingen av den juridiske profesjon totalt. I tabell 1 ser vi at det er skjedd en dramatisk endring når det gjelder forholdet mellom dommere og jurister totalt, fra et forholdstall på ca. 1:3 i 1815 til 1:29 i 2002.

Dommere og jurister totalt

ÅrDommereJurister totaltRatio dommere:jurister

1815

96

329

1:3,4

1970

231

6000

1:26

2002

488

14000

1:29

Kilde: Andenæs (1985) og Norges Juristforbund.

Straffesakene har økt kraftig, og representerer en viktig forklaring når det gjelder domstolenes økte arbeidsbyrde. Vi har også fått toinstansordningen i straffesaker, men dette ligger helt utenfor vårt tema, med unntak for at også det forklarer mye av økningen i antall dommere.

Men når det gjelder de sivile sakene, har det vært en forunderlig stabilitet i antallet avgjorte saker. Fra 1950 og fram til i dag har antallet saker behandlet i by- og herredsrettene ligget stabilt mellom 10 og 15 000. Saker innkommet til lagmannsrettene har ligget på mellom 1100 og 1800. For begge rettsinstanser har andelen domsavsigelser ligget på 2/3 av disse tallene.

I Høyesterett har antall innkomne saker i tiden fra 1950 og fram til i dag ligget på mellom 200 og i overkant av 400. Her har det imidlertid skjedd en dramatisk endring i forholdet mellom innkomne saker og saker avgjort ved dom. Mens det tidligere ble avsagt dom i halvparten eller nesten halvparten av de innkomne sakene, er dette tallet i de senere år redusert til 1/6.

Jeg kommer tilbake til antall dommer og deres fordeling på rettsområder senere. Jeg kan røpe at det heller ikke her later til å være endringer av betydning.

I etterkrigstiden har altså konflikter avgjort av domstolene i sivile saker ligget på et stabilt nivå. Den store forandringen ligger i at mulighetene for å få konflikten prøvet av Høyesterett er blitt dramatisk redusert.

Denne stabiliteten finner vi i en periode der det har skjedd en voldsom ekspansjon i det norske samfunnet, så vel

i privat som i offentlig sektor, og kanskje ikke minst i forholdet mellom offentlig og privat sektor. Konfliktpotensialet har sannsynligvis økt kraftig, og antall løste konflikter har økt. Men de er blitt løst andre steder enn i domstolene. Nye konfliktløsningsorganer har vokst opp i privat og offentlig regi, og domstolene har mer og mer framstått som en ubrukelig løsning eller som en siste nødløsning.

Det har skjedd viktige endringer i avgrensningen av domstolenes arbeidsbyrde de senere år. Endringene er ikke gjennomført for å bedre befolkningens rettssikkerhet, men for å lette domstolenes arbeidsbyrde.

Antallet sivile saker avgjort med dom i Høyesterett har gått jevnt og trutt nedover. De senere år har det ligget på ca. 60 saker i året. De lovendringer som er gjennomført for å begrense sakstilgangen, synes å ha hatt beskjeden betydning i forhold til en mer langsiktig dynamikk. Tvistemålslovens § 373, 3.1. nr. 4 ble endret i 1960 og i 1981 for å begrense mengden av sivile saker. Statistikken tyder ikke på at lovendringene i seg selv har hatt noen særlig betydning.

Endringen i 1981 ble gjennomført på initiativ fra Høyesterett. Høyesterett ville ha anledning til å bruke den nødvendige tid til behandling av de saker som har størst betydning for rettsenheten og rettsutviklingen. Domstolene mente at det var rimelig at 1/3 av rettsdagene gikk med til behandling av straffesaker, og at resten ble brukt til sivile saker. For en illustrasjon av utviklingen, se tabell 2.

Pådømte saker i Høyesterett

ÅrSivile dommer i Høyesterett pr. år

1900–1935

200–450

1950-tallet

90–140

1960-tallet

90–110

1970-tallet

70–90

1980-tallet

60

1992

97

2002

61

Kilde: Andenæs (1985) og Høyesterett.

Utviklingen fra begynnelsen av 1990-tallet kan kanskje tolkes som et resultat av en mer offensiv holdning fra Høyesteretts side i de første årene med Carsten Smith som justitiarius (1992–2002), men det synes som om det etter hvert falt tilbake til det «gamle».

Det opplyses i Domstolsvesenets årsrapport for 2002 (s. 12) at:

Både straffesaker og sivile saker ser ut til gjennomsnittlig fortsatt å øke noe i kompleksitet. Dette skyldes blant annet hyppigere bruk av internasjonale rettskilder i Høyesteretts dømmende virksomhet. Høyesterett behandlet to sivile saker og to straffesaker i plenum i 2002. Behandlingen av disse fire sakene har lagt beslag på relativt store ressurser (Domstolsadministrasjonen 2003).

Det kan legges til at antall dommere i Høyesterett har vært konstant gjennom mange år, men det har de senere år blitt utviklet et omfattende juridisk sekretariat som gjør mye av det juridiske grovarbeidet for dommerne. Dette kan ha ført til at Høyesterett har fått kapasitet til å avsi flere dommer, og/eller anledning til mer grundig arbeid med den enkelte sak. Hva er det så Høyesterett holder på med? I 1985 skrev jeg:

Disse ca. 60 sakene, er det så de som har størst betydning for rettsenheten og rettsutviklingen? Oversikten over sakstypene gir et ytterst tradisjonelt bilde av Høyesteretts virksomhet. Det er i utpreget grad «den sentrale juss» (Kjønstad 1978) som dominerer. Nye områder som er underlagt rettslig regulering glimrer med sitt fravær, som f.eks. offentligrettslig lovgivning som vi forbinder med velferdsstaten. Borgernes rettssikkerhet i forhold til offentlig ressurslovgivning, avgrensning av vide og uklare offentlige fullmakter, kort sagt en rekke fundamentale spørsmål knyttet til borgernes avhengighet av det offentlige, kommer sjelden eller aldri til avgjørelse i Høyesterett (Andenæs 1985).

Når vi tar for oss dagens situasjon, er det vanskelig å se noen markerte forskjeller når det gjelder profilen på sakene. Det later til å være nokså høy grad av samsvar fra år til år når det gjelder hva slags saker som dominerer. I 2002 var det, som året før, flest skattesaker, og med familie/arv på annen plass. Deretter fulgte (2002) forvaltningsrett og tingsrett, arbeidsrett og erstatning, og fordringsrett. Sosialrett, selskapsrett og ekspropriasjon scorer også rimelig høyt. Nye rettsområder glimrer med sitt fravær, men tradisjonelle faginndelinger kan selvsagt skjule nye og interessante problemstillinger.

Spørsmålene som tas opp i dette avsnittet, fortjener grundigere undersøkelser. Men på grunnlag av det foreliggende materialet må det konkluderes med at domstolene ikke har fått flere saker å arbeide med i de senere år, når vi holder strafferetten utenfor. Det er antydet, og antydningen virker ikke usannsynlig, at en del av sakene som kommer inn for domstolene i dag, er mer kompliserte enn tidligere, og dermed øker domstolenes arbeidsbyrde. Men dette gjør ikke domstolene mer betydningsfulle, og det gir ikke domstolene mer makt enn tidligere.

Juristene

Vi har sett at det var 329 jurister i Norge i 1815, og at 96 av dem var dommere. Utover på 1800-tallet utviklet juristene seg til en stor og viktig profesjon, med sentral betydning i rettsstatens gullalder. Og mens juristene i dag er praktisk talt fraværende i det politiske livet, dominerte de i annen halvdel av 1800-tallet. I to perioder av de siste 200 årene har vi hatt en dramatisk økning i antallet jurister, på 1800-tallet og etter 1980 (se tabell 3).

Jurister i Norge

ÅrJurister totalt

1815

329

1900

2 000

1940

4 000

1960

5 600

1980

6 600

2002

14 000

Kilde: Johnsen (1986) og Norges Juristforbund.

Skal vi si noe mer kvalifisert om hva denne utviklingen har å si for rettsliggjøringen, må vi vite mer om hva disse juristene holder på med. Grovt sett er ca. 6000 advokater, 4000 er i offentlig forvaltning og 4000 driver med andre ting (dommere, forskere og lærere, i privat virksomhet, organisasjoner osv.). Advokatene har økt kraftig, fra mindre enn 2000 i 1960 til 6000 på begynnelsen av 2000-tallet. I forvaltningen har også antallet jurister økt, men deres relative betydning har skrumpet kraftig inn. De utgjør en stadig mindre andel av ansatte i sentralforvaltningen, og de er blitt nær-

mest fjernet fra sentrale sjefsposisjoner, særlig sjefsposisjonene som innebærer makt. Det er vanskelig å snakke om en rettsliggjort sentralforvaltning der sjefene er økonomer og samfunnsvitere og juristene føler seg som frustrerte agenter for politiske, økonomiske og andre faglige interesser.

Hva medfører så det økte antall advokater? Det er åpenbart at advokatøkningen er et element i en rettsliggjøringsprosess i mange sammenhenger, for eksempel i næringslivet. Mer kompliserte regelverk, nasjonalt og internasjonalt, gjør at det ikke lenger er så enkelt for (enkle) forretningsfolk å manøvrere seg gjennom uklare landskap. Juristene, med sin oversikt over hvordan man forserer hindre og sin særpregete formuleringsevne, har fått en sentral plass. Der forretningsfolk tidligere gikk til møter alene, har de nå med seg sine advokater. Dette er et element i en rettsliggjøring som skjer nasjonalt og internasjonalt, og det er ingen tegn til at denne prosessen ikke vil utvikle seg videre. Men denne rettsliggjøringen, i likhet med mye annen rettsliggjøring, har jo ingen ting med overføring av makt fra politikere til andre å gjøre.

Hva er Maktutredningens problem?

Det er ikke mye rettssosiologi i Maktutredningens grunnlagsmateriale. Det lille som er, bekrefter i en viss forstand rettsliggjøringstesen. Jeg tenker på Knut Papendorfs undersøkelse om internasjonaliseringen av advokatvirksomhet (Papendorf 2003). Men i det store og det hele våger jeg den påstand at Maktutredningen har lagt til grunn et materiale og innhentet synspunkter som bygger på overflatekunnskap, normative forestillinger i stedet for kunnskap om virkeligheten, samt kunnskap som gir et fortegnet bilde av virkeligheten. Jeg kan helt slutte meg til Cecilie Schatvets lederartikkel i Kritisk Juss 1/2004 (Schatvet 2004), som nettopp påpeker mangelen på rettssosiologiske perspektiver som vesentlig for manglene ved Maktutredningens analyse. Selv om han ikke bruker begrepet rettssosiologi, er Eivind Smith inne på det samme i sin kronikk i Aftenposten 24.11.03 (E. Smith 2003). Maktutredningen gjorde etter manges oppfatning et dristig, men ikke helt vellykket gjennomført forsøk på å bringe humanvitenskapene inn i prosjektet. Kanskje det ville ha blitt mer vellykket om man i stedet hadde trukket noe større veksler på rettsvitenskapen i vid forstand.

Jeg skal forsøke å eksemplifisere, uten at jeg påstår at Maktutredningen har forholdt seg akkurat som mine eksempler indikerer. Det er ofte nær sammenheng mellom overflatekunnskap og normativ kunnskap. Det er min påstand at når Maktutredningen hevder at pasientrettigheter og annen rettighetslovgivning har medført overføring av makt fra politikere til jurister, så baserer dette seg på hva man kan lese ut av lovtekster, forarbeider, målsettinger m.v., eller hva vi ved å sette det litt på spissen kan karakterisere som mer eller mindre naive og virkelighetsfjerne ønsker, om det da i det hele tatt er noen tro på at de uttalte virkninger vil inntre. Enkelte, være seg konspirasjonsorienterte eller ikke, vil karakterisere denne lovgivningen som ideologi og si at det er ikke materielle virkninger, men symbolvirkninger som er etterstrebet. De fleste som kjenner denne lovgivningen gjennom praksis eller teoretisk innsikt, vet at mye av den har begrensete eller minimale virkninger og, kanskje mest interessant, lovgivningen har ikke så mye hatt som målsetting å innføre ny

praksis som å fastslå fra før etablert god praksis som gjeldende rett. Det er ikke engang noe nytt i mye av denne lovgivningen!

Når det gjelder kunnskap som gir et fortegnet bilde av virkeligheten, kan den samstemte enighet mellom Maktutredningen og Regjeringsadvokaten (Sven Ole Fagernæs på Justisdepartementets Ethos-konferanse 17. september 2003) fungere illustrerende. Regjeringsadvokaten har hevdet at rettsliggjøringen er problematisk, og at mye ny lovgivning og nye typer problemer som ikke egner seg for rettslig konfliktløsning, kommer til domstolene. Dette kan det være mye riktig i. Men det er min påstand at Regjeringsadvokaten baserer sine inntrykk på et i samfunnsmessig sammenheng svært lite antall tilfeller, som også ofte har begrensete normative føringer på senere praksis. Det skal lite til før Regjeringsadvokaten føler seg plaget av ny lovgivning, for på enkelte områder er det embetets oppgave å være statens advokat i alle de sakene som kommer for retten. Men ikke minst når det gjelder velferdslovgivningen er det velkjent at noen få rettsavgjørelser har begrenset betydning for framtidig praksis. Det har også ombudsmannsavgjørelser. De har en tendens til å virke i det enkelte tilfellet, men overfor profesjonskulturer fjernt fra den juridiske makter de ikke å legge føringer på praksis som sådan.

Realiteten er at denne lovgivningen, nå som tidligere, i det store og det hele lever et avslappet liv, fjernt fra jurister og fjernt fra juridiske overprøvingsorganer. Det skal vi i og for seg på mange måter være glade for, idet mange av de avgjørelser som treffes er lite egnet som juristmat, og jurister i liten grad har interessert seg for eller forstått hva som foregår på disse områdene.

Kritikken av Maktutredningen

Det framgår av hva jeg har skrevet at jeg slutter meg til noe av den kritikken som er reist mot Maktutredningen på dette området. Mye av dissensen til Hege Skjeie ligger på samme banehalvdel som min (NOU 2003:19). Dette kan suppleres med å gå tilbake til en kritikk av den forrige maktutredningen. I 1981 publiserte Kristian Andenæs, Tom Johansen og Thomas Mathiesen som redaktører boka Maktens ansikter (Andenæs m.fl. 1981), som inntok kritiske perspektiver til Hernes’ og Olsens maktutredning. Kritikken gikk blant annet på at de presenterte et ovenfraperspektiv på makt og ikke var opptatt av hvordan problemene tar seg ut nedenfra, fra de styrtes, de undertryktes og de kontrollertes perspektiv. Herunder ble det omfattende fravær av kvinneperspektiv ofret stor oppmerksomhet, i kapitler skrevet av Harriet Holter og Beatrice Halsaa.

Selv om jeg synes at den gamle sprinter Øyvind Østerud denne gangen har vært litt for rask i svingene («Sammenholdt med tyngden i jussens anerkjente fortolkningsfellesskap er samfunnsforskningens flimrende, sesongvarierende fortolkningsmenyer nærmest uttrykk for en ’uutholdelig letthet’», har den svensk-danske rettssosiologen Margareta Bertilsson formulert seg, se Slagstad 2001), vil jeg helt til slutt gi uttrykk for at min kritikk ikke må overskygge det faktum at jeg synes det er prisverdig at Maktutredningen har satt rettsliggjøring på dagsordenen og gitt et godt grunnlag for interessante diskusjoner og vitenskapelig videreutvikling i årene som kommer. Jeg er ikke uenig med Maktutredningen i at det skjer en rettsliggjøring, men den skjer i stor utstrekning på andre måter og med andre virkninger enn det Maktutrednin-

gen har fått fram. Blant annet er virkningene mye mer indirekte enn det man får inntrykk av ved å lese Maktutredningen.

En videreutvikling av diskusjonen må i stor utstrekning skje innenfor rettssosiologiens rammer, og dermed er det en anledning til å gjenoppta en diskusjon som i vårt fagmiljø hadde sin glanstid på 1980-tallet (Voigt: «Verrechtlichung» 1980; Görlitz & Voigt: «Grenzen des Rechts» 1987) – men nå under ganske andre rammebetingelser.

Maktutredningens utgivelser, et forfatterregnskap*

Sluttrapporten, referanser

423 forfatternavn – 23 juristnavn

Utgivelser, forfattere

Bokserie Gyldendal Akademisk: 75 forfatternavn – 0 juristnavn

Bøker på andre forlag: 32 forfatternavn – 0 juristnavn

Rapportserien: 111 forfatternavn – 11 juristnavn

Tilknyttete rapporter: 1 forfatternavn – 0 juristnavn

Utvalgte fagartikler: 31 forfatternavn – 0 juristnavn

Totalt: 250 forfatternavn – 11 juristnavn

*Juristnavn inkluderer rettssosiologer

Referanser

Andenæs, Kristian (1985), «Domstolene – statsmakt på nedtur». Hefte for Kritisk Juss, 3–4:51–58.

Andenæs, Kristian (1992), Sosialomsorg i gode og onde dager. Oslo: TANO.

Andenæs, Kristian (1994), «Skandale». Nytt Norsk Tidsskrift, 11:70–80.

Andenæs, Kristian, Tom Johansen & Thomas Mathiesen, red. (1981), Maktens ansikter. Oslo: Gyldendal.

Andersen, Kristen (1970), Skadeforvoldelse og erstatning. Oslo: Johan Grundt Tanum.

Aubert, Vilhelm (1950), Priskontroll og rasjonering. En rettssosiologisk forstudie. Oslo: Skrivemaskinstua.

Aubert, Vilhelm (1976), Rettens sosiale funksjon. Oslo: Universitetsforlaget.

Aubert, Vilhelm, Torstein Eckhoff & Knut Sveri (1952), En lov i søkelyset. Oslo: Akademisk Forlag.

Bertilsson, Margareta (2001), «Professions on the Road to Global Power: The Case of the Legal Profession». I: Mikael Carleheden & Michael Hviid Jacobsen, red., The Transformation of Modernity. Aldershot: Ashgate.

Boe, Erik (1979), Distriktenes Utbyggingsfond. Oslo: Tanum-Norli.

Christie, Nils (1977), «Konflikt som eiendom». Tidsskrift for Rettsvitenskap, 90:113–132.

Domstolsadministrasjonen (2003), Årsrapport 2002. Trondheim.

Domstolsadministrasjonen (2003), Årsstatistikk 2002. Trondheim.

Eckhoff, Torstein (1976), «The relationship between judicial and political branches of government». Jahrbuch für Rechtssoziologie und Rechtstheorie, 4:13–23.

Eckhoff, Torstein (1983), Statens styringsmuligheter. Oslo: Tanum-Norli.

Eriksson, Lars D. (1980), Marxistisk rättsteori. Helsingfors: Juridica.

Görlitz, Axel & Rüdiger Voigt, red. (1987), «Grenzen des Rechts». Jahresschrift für Rechtspolitologie, 1:1–285.

Høyesterett, forretningsstatistikk diverse år.

Innstilling til lov om arbeidsvilkår for hushjelp m.v. avgitt 23. juni 1960.

Johnsen, Jon T. (1986), «Juristene i Norge». Retfærd, 9:62–77.

599Kinander, Morten, red. (2005), Makt og rett: om Makt- og demokratiutredningens konklusjon om rettsliggjøring av politikken og demokratiets forvitring. Oslo: Universitetsforlaget.

Larsen, Terje Rød (1978), «Voldsbølgen», myter og realiteter. Stensilserie 18. Oslo: Institutt for rettssosiologi.

Lingås, Lars Gunnar, red. (1970), Myten om velferdsstaten. Oslo: Pax.

Lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter.

Makten og demokratiet – en introduksjon (2003). Oslo.

NOU 1982:3 Maktutredningen. Sluttrapport.

NOU 1992:8 Lov om pasientrettigheter.

NOU 2003:19 Makt og demokrati. Sluttrapport fra Makt- og demokratiutredningen.

Ot.prp. nr. 12 for 1998–99 Om lov om pasientrettigheter.

Papendorf, Knut (2003), Advokatenes århundre? Om globaliseringen av advokatmarkedet. Oslo: Unipub.

Sand, Inger-Johanne (2005), «Hva er rettens rolle i dag? Forholdet mellom rett, politikk og makt, belyst ved nyere teori og eksempler fra globaliseringsdiskusjonen og Makt- og demokratiutredningen». I: Kristian Andenæs, Anne Hellum & Inger-Johanne Sand, Rettsliggjøring, kvinner, makt og politikk. Stensilserien nr. 101. Oslo: Institutt for kriminologi og rettssosiologi.

Schatvet, Cecilie (2004), «Ureflekterte påstander fra Maktutredningen II». Kritisk Juss, 1:1–2.

Slagstad, Rune (1982), «En liberal marxisme?». Kontrast, 5–6 (Også i Rettens ironi, 2001).

Slagstad, Rune (1987a), Rett og politikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Slagstad, Rune (1987b), «Norsk rettsrealisme etter 1945». Tidsskrift for Rettsvitenskap, 100:385–403.

Slagstad, Rune (2001), Rettens ironi. Oslo: Pax.

Smith, Carsten (2003), «Maktutredningen og dommerne». Nyhetsbrev. Trondheim: Domstolsadministrasjonen.

Smith, Eivind (2003), «Rettsliggjøring – eller et sosialdemokratisk prosjekt». Aftenposten 23.11.2003.

Stortingsmelding nr. 17 for 2004–2005 Makt og demokrati.

Strøm, Knut Erik (1979), Reform av kinolovgivningen. Oslo: Filmforlaget.

Voigt, Rüdiger, red. (1980), Verrechtlichung. Königsstein: Athenäum.

Østerud, Øyvind, Fredrik Engelstad & Per Selle (2003), Makten og demokratiet. Oslo: Gyldendal.