Willy Pedersen

Nye seksualiteter

Oslo: Universitetsforlaget 2005, 363 s.

Ny sexy sosiologi

Willy Pedersen har levert en velskrevet og innsiktsfull bok om ungdoms og unge voksnes seksualitet. Boken søker å vise hvordan seksualiteter formes av det samfunnet ungdommene lever i. Med andre ord er det hans prosjekt å vise hvordan følelser, begjær og seksuelle praksiser finner sin form og endres over tid, i samspill med de samfunnsmessige omgivelsene. Her formidles bilder av ungdoms utforming av intimitet, både i allmenne og marginaliserte deler av befolkningen. Tematisk dekker boken tema som eksperimentering med hetero- og homoseksualitet, onani som del av kvinnefrigjøringen, nye stiluttrykk og iscenesettelser av mannlighet og kvinnelighet, hvordan ny kommunikasjonsteknologi åpner opp for nye former for intim samhandling, seksuelle overgrep fra jevnaldrende og uklare grenser for prostitusjon.

Gjennomgående presenterer Pedersen mange sosiologiske innsikter og perspektiv på en misunnelsesverdig lettfattelig måte. Han formidler innsikter og refleksjoner som burde vekke engasjement, nysgjerrighet og interesse blant alminnelig samfunnsinteresserte lesere. Boken er til dels holdt i en kåserende stil. I andre deler av boken er det mer den nøkterne empirikeren som kommer til syne. Hvert av kapitlene innledes med et foto, og teksten er brutt opp med tekstbokser hvor Pedersen trekker fram eksempler fra og kommenterer skjønnlitteratur, medieoppslag og egen og andres forskning. Hvert av kapitlene avsluttes med punktvise sammendrag. Boken burde være aktuell for flere sosiologikurs på høgskole- og universitetsnivå. For samfunnsvitere som befatter seg med ungdomsforskning, kjønns- og seksualitetsforskning, burde det foreliggende arbeidet gi inspirasjon, impulser og ideer til å gjennomføre utfyllende og alternative analyser.

Nye seksualiteter bygger på forskningsarbeider gjennomført av Pedersen og hans kollegaer de siste ti til femten årene. De fleste av kapitlene trekker veksler på tidligere publiserte resultater fra prosjektene. Til grunn ligger fem surveydatasett fra den alminnelige befolkingen fra perioden 1992–2002. I tillegg er det gjennomført om lag 200 kvalitative intervjuer, feltarbeid, ekspertintervjuer og innsamlede data fra nett- og chattesteder fra midten av 1990-tallet og fram til 2005. Alt i alt bygger Pedersen på et svært omfattende datamateriale. En styrke er at han får fram tvetydighetene i materialet og de ofte sammensatte erfaringer som finnes blant disse befolkningsgruppene. Det er også slående i hvilken grad forskningskollegiet har maktet å få intervjupersoner i tale på områder som i utgangspunktet antas å være følsomme.

Mange av intervjupersonene oppviser både vilje til og kompetanse i å fortelle om eller presentere egne seksuelle erfaringer. Dataene sannsynliggjør hvordan ungdom og unge voksne selv bidrar til å konstruere seksualitet som sosialt fenomen og er aktive aktører i den samfunnsmessige utformingen av intimitet, lyst og

kjønnede relasjoner i det moderne Norge. De er ikke bare passive objekter for tunge samfunnsmessige prosesser og strukturer i «informasjonssamfunnet». Ungdommene ses også som aktive subjekter som bruker og bearbeider tilgjengelig informasjon, ikke minst ved hjelp av nyere kommunikasjonsteknologi – selv noen av de yngre forskerne som har deltatt i datainnsamlingen framstår som mindre teknisk oppdaterte i forhold til en del av de ungdommene som det er innsamlet data om.

Pedersens budskap er at vi angivelig står overfor nye praksiser og nye muligheter. Et hovedbudskap i boken er at det seksuelle feltet har endret seg. Mannlighet og kvinnelighet gis nye uttrykk. Pedersen reiser her spørsmål om ikke en del feminister har stivnet i forståelser av kjønn som ikke fanger opp endringene de siste to tiårene på det seksuelle feltet. Dette uteskes i lys av såkalt modernitetsteori. Dette utgjør mye av den teoretiske rammen for analysene. En grunnantagelse er at det norske samfunnet har blitt mer individualisert og krever større grad av aktive valg fra aktørenes side. Økt informasjonsmengde og økt mangfold i livsstiler skal ha bidratt til at ungdommene må forholde seg til et større mangfold av kulturelle koder, nye og sammensatte praksisformer og tidvis motstridende normer og forventninger. Dette skal også ha fått betydning for ungdoms utforming av kjønn, familieliv, seksualitet og reproduksjon.

I Pedersens analyse står begrepet seksuelle skript, utviklet av Gagnon og Simon, sentralt. De seksuelle praksisene forstås som strukturert av dominerende kulturelle manuskript: Dette utlegges som systemer av symboler og tegn som legger føringer på hva som kan sies og gjøres. Med andre ord står de kulturelle forklaringene sentralt i analysen. De seksuelle skriptene forstås slik at de bidrar til å strukturere handlingsrommet for seksuell praksis. Utgangspunktet er at mennesker tilegner seg seksuelle handlingsmønstre som utvikler seg gjennom hele livet. Samtidig ligger det ikke en kulturell determinisme i dette perspektivet. De kulturelle kodene kan lokaliseres på et kollektivt nivå, men tillempes de konkrete samhandlingssituasjonene og den enkeltes behov, ønsker og tidligere erfaringer. Scriptene læres, men tilpasses og forhandles også om av aktørene. De ses som forhandlet fram, i samspill med de sosiale grupper aktørene inngår i. De seksuelle skriptene skal ha endret form og innhold. Her er noen av Pedersens rapporterte funn:

  • Ny informasjonsteknologi, nye genrer i litteratur og medier spiller en stadig viktigere rolle. Vi overøses med fortellinger om seksualitet. Det bidrar til nye seksuelle uttrykk, muligheter, forventninger og krav.

  • Mannlighet og kvinnelighet uttrykkes i nye former. Også blant etniske minoriteter som forventes å være tradisjonalistiske, kan det spores nye og sammensatte stiluttrykk og praksiser.

  • Oralsex har i større grad blitt en del av ungdommers seksualitet.

  • Den tradisjonelle kjønnsrollediskursen – med dominerende og presterende menn og føyelige og passive kvinner – er i ferd med å forvitre, i alle fall i urbane miljøer. Unge kvinner framstår som mer aktive og opptatt av egne behov og ønsker. Menn må unngå å bli oppfattet som for pågående og selvsentrerte.

  • Intimitet i gråsonen mellom hetero- og homoseksuell praksis synes større, og mer tillatt, for jenter enn gutter.

Pedersen viser til en rekke bakgrunnsvariabler av betydning for ungdommenes seksuelle praksis, som utdanning, bosted, familieforhold og religion. Han viser for eksempel at det ikke er tilfeldig hvilke ungdommer som bytter sex mot penger eller rusmidler. Pedersen viser flere steder hvordan etablerte normer og forventninger ikke bare er situasjonsavhengige og må tilpasses og forhandles om «lokalt», men også tidvis representerer institusjonaliserte motstandspunkt mot endring og legger føringer på ungdommenes valg. Noen ganger står jevnaldermiljøets normer i motstrid til hva de har tilegnet seg av normer og verdier i tidlig sosialisering. Her får Pedersen blant annet fram hvordan ungdommers seksualitet og intime forhold preges av brytningene mellom nye samfunnsmessige forhold på den ene siden og opplevelsen av normativt press fra opphavsfamilien.

Et av de begrepene jeg er mindre overbevist om, er «intimitetens medborgerskap», hentet fra Ken Plummer. Plummer hevder at tradisjonelle ideer om medborgerskap – knyttet til skillet mellom sivile, politiske og sosiale rettigheter og plikter – ikke fanger opp det nye politikkfeltet. Intimitetens medborgerskap, sier han, er bygd opp rundt reproduksjon, intimitet og mangfoldet av måter å organisere disse aspektene ved våre liv. Pedersen synes å slutte seg til begrunnelsen. Begrepet skulle være nyttig i analyse av hvordan aktørene former deres nære relasjoner, og hvordan de igjen blir viktige elementer i hvordan aktørene former deres liv som samfunnsdeltakere. Åpenbart har dette likhetspunkter med feministers problematisering av forholdet mellom det offentlige og private livet, og at det private er politisk, som i spørsmål om regulering av tilgang til prevensjonsmidler, abort, porno eller barnepass. Jeg finner det imidlertid problematisk at Plummer mener dette begrepet skal komme som en fjerde dimensjon ved medborgerskap, i tillegg til T.H. Marshalls skille mellom sivile, politiske og sosiale rettigheter og plikter. Jeg tror det kan være mer hensiktsmessig å betrakte kjønn og seksuell orientering/identitet som faktorer som strukturerer adgangen til disse rettighetene, som i spørsmål om likelønn mellom menn og kvinner, eller adgang til å bli vurdert som adoptivforeldre for lesbiske og homofile. Det å innføre intimitet som en egen dimensjon, tror jeg forvansker mer enn det oppklarer. Det synes å være en viss risiko for at sammenhenger mellom anerkjennelse/undererkjennelse av identiteter og tilgang til medborgerlige rettigheter (og plikter), og sammenhenger mellom anerkjennelse som fullverdige medborgere og fordeling av ressurser, tilsløres. De sosiale bevegelsene og politiske dragkampene om anerkjennelse av (tidligere) nedvurderte samfunnsgrupper og fordeling av ressurser som utspiller seg i offentligheten, kan bli mistet av syne.

Mange av de situasjonene Pedersen analyserer, beskrives som spill med kjønn, med uklare grenser mellom fantasi og virkelighet, online og offline. Mye av det som utspiller seg over nettet kan ses som lek med kulturelle skript, men som han selv er inne på, bidrar trolig mange også til å vedlikeholde etablerte oppfatninger om kjønn og seksualitet. I det datamaterialet som vises fram, er kjønnede og seksualiserte former for dominans og makt mest slående i rand-

sonene, blant de mer marginale ungdommene, mens dette ikke på samme måte formidles i analysene av data fra tverrsnittet av ungdommer. Imidlertid kunne for eksempel pågående offentlig debatter om seksualisert reklame med jenter i barneskolealder peke i retning av større fokusering på kjønnsbestemte former for kulturell dominans i massemedia og hvordan dette preger ungdommenes utforming av intimitet. Men kanskje er det en omkostning med mye modernitetsteori og forfølgelse av teser om økt individualisering at spørsmål om systematiske mønstre i dominans og innflytelse lett kommer i bakgrunnen eller blir underkommunisert?

En kunne noen ganger ha ønsket at Pedersen i større grad hadde forsøkt å «presse» de teoretiske perspektivene han trekker veksler på. Fra tid til annen blir det uuttalt hva følgene eller implikasjonene er av de data som presenteres. Pedersen reiser en rekke interessante spørsmål når det gjelder hvordan dataene bør tolkes, men det er ikke alltid at spørsmålene besvares. Rett nok har boken allerede et ganske høyt sideantall, men den kunne trolig med fordel ha hatt et sluttkapittel som sammenfattet de empiriske funnene og ansatsene til mer teoretiske drøftinger underveis. Da ville det kanskje også ha kommet fram en tydeligere posisjonering i forhold til andre norske og nordiske forskere på området. Oppsummert er imidlertid boken et kjærkomment tilskudd til den norske faglitteraturen om ungdom, kjønn og seksualitet.

Rune Halvorsen

runeh@svt.ntnu.no

Tor Bjørklund

Hundre år med folkeavstemninger. Norge og Norden 1905–2005

Oslo: Universitetsforlaget 2005, 253 s.

Ambitionen i Tor Bjørklunds bok Hundre år med folkeavstemninger är att med Norge i fokus ge ett perspektiv på folkomröstningar i Norden. Det är en reviderad upplaga av boken Om folkeavstemninger. Norge og Norden 1905–1994 som utgavs 1997. Som så ofta när det är fråga om reviderade böcker kunde dock uppdateringen ha varit bättre gjord i några avseenden. Ur redigeringsmässig synpunkt är det exempelvis inte förtroendegivande att Michael Gallaghers och Pier Vincenzo Uleris bok The Referendum Experience in Europe, som utkom 1996, benämns som «en nylig utkommet bok» (s. 25). Det hade också varit på sin plats att bättre uppmärksamma aktuell forskning om fenomenet folkomröstningar, som bedrivits av nordiska kolleger. Helhetsintrycket är emellertid positivt. Bjørklund skriver spänstigt och initierat om ett institut som sannolikt kommer att spela en allt större roll i Norden.

Ingen omröstning har ägt rum i Norge sedan Bjørklunds bok utkom första gången, men två har hållits i Danmark och en i Sverige, och samtliga dessa omröstningar har handlat om spörsmål relaterade till EU. Just den europeiska integrationsprocessen svarar för den viktigaste orsaken till att det skett en kraftig ökning av antalet folkomröstningar: sedan 1972 har närmare 50 omröstningar ägt rum med anledning av EU:s utveckling. I Norden har elva av de senaste 13 folkomröstningarna gällt EU. Eftersom åtskilliga medlemsländer i EU har konstitutionellt bindande regler som kräver folkomröstning vid överlåtande

av nationell suveränitet talar mycket för att tendensen med alltfler folkomröstningar kommer att fortsätta. För en sådan prediktion talar dessutom de etablerade demokratiska institutionernas legitimitetsproblem, särskilt det faktum att de politiska partierna har fått svårare att fullgöra rollen som kanaler mellan medborgarna och de beslutande instanserna.

Sammantaget gör detta att frågan om folkomröstningarnas roll i vår demokrati alltmer tenderar att hamna i fokus. Av det skälet är det viktigt att det bedrivs forskning om hur olika typer av folkomröstningar funktionellt förhåller sig till den representativa demokratin. Bjørklund adresserar förvisso dessa frågor. Men han nöjer sig med att konstatera det redan tidigare kända förhållandet att folkomröstningar kan vara ett tveeggat vapen. De kan, skriver han, fungera som ett «svärd» för medborgarna, men också som en «sköld». I det förra fallet kan medborgarna sätta agendan. Tydligast sker det vid folkinitiativ; här ges medborgarna en betydligt mer central och offensiv roll än i andra folkomröstningssammanhang. Då en folkomröstning kommer till stånd till följd av ett institutionellt initiativ fungerar den som en sköld. Men här har i varierande grad de styrande kontroll, folkets makt ligger i att stoppa och bromsa.

Skillnaden mellan folkinitiativ och referendum kan knappast överdrivas. David Butler och Austin Ranney menar i sitt klassiska verk Referendums Around the World. The Growing Use of Direct Democracy (1994) att det egentligen handlar om två skilda världar, en där folkinitiativ förekommer och en där det inte gör det. I det förra fallet får folkomröstningen en tydligt elitutmanande karaktär. I teoretiska termer kan hegemoniraserande effekter uppstå.

Hur fruktbar är metaforen med svärdet och skölden? En begränsning är att den enbart tar fasta på folkets roll. Men också den styrande eliten kan ju använda sig av folkomröstningar i maktpolitiskt syfte. Folkomröstningar är dock ett tveeggat svärd för de maktägande. Bjørklund visar hur å ena sidan folkomröstningar varit till stor nytta för partier som varit internt splittrade. Det föreställda motsatsförhållandet mellan direktdemokrati och representativ demokrati är empiriskt sett långt ifrån självklart. Detta är dock enbart den ena sidan av saken. Historien kan nämligen vittna om att åtskilliga referendum, även sådana med plebicitära förtecken, resulterat i elitutmanande konsekvenser. Likväl som elitkontrollerade folkomröstningar kan skänka legitimitet åt de styrande kan de alltså underminera förutsättningarna för dessa.

Inte minst i svensk politik har det varit vanligt att de styrande nyttjat folkomröstningsinstitutet i manipulativt syfte. Det är huvudsakligen i situationer då partierna varit ur stånd att hantera svåra frågor som folkomröstningar ägt rum. Omröstningarna har med andra ord fungerat som parlamentarismens propplösare. Men förhållandet mellan direktdemokrati och parlamentarism är komplicerat, och det är svårt att i övergripande termer fastställa hur olika typer av folkomröstningar inverkar på den representativa demokratin som ju trots allt – alldeles oberoende av hur direktdemokratins potential värderas – kommer att förbli grundelementet i de nordiska styrelseskicken under överskådlig tid. Bjørklunds ambition är tvivelsutan att lämna ett bidrag till detta komplexa spörsmål, men det saknas en systematisk och uttömmande analys av denna centrala frågeställning.

Ty folkomröstningar kan uppträda på högst olika sätt i förhållande till den representativa demokratin. Det kan vara fråga om en stödjande funktion: folkomröstningar kan ge vägledning åt de representativa organen eller lösa upp politiska knutar. I vissa frågor kan dessa organ sakna legitimitet att fatta beslut och då kan det vara nödvändigt att låta folket avgöra direkt. Det handlar alltså om att komplettera den representativa demokratins olika tillkortakommanden.

Genom folkomröstningar kan också de representativa organens beslut korrigeras. Detta är vanligt förekommande. I Schweiz visar det sig att medborgarna påfallande ofta korrigerar beslut som fattats av de folkvalda. Är det, med avseende på folkomröstningarnas konsekvenser, svärdet eller skölden som står till buds när väljarna i en obligatorisk folkomröstning stoppar ett förslag om grundlagsändring? Vid en första anblick tycks svaret självklart: det handlar om att stoppa ett förslag, med andra ord är det en sköld. Men konsekvenserna kan ju bli korrigering även i en vidare bemärkelse. Ett regimskifte kan komma till stånd på grund av folkomröstningen. Men politiken kan förändras som en följd av omröstningen även om regeringen inte avgår. Ett exempel på detta kan hämtas från Sverige. Efter att väljarna 2003 sade nej till ett införande av Euron har politiken systematiskt lagts om i en EU-skeptisk riktning. Denna politikomläggning kan tolkas i termer av att väljarna använde sig av ett svärd gentemot de makthavande. Detta är en tolkning som bör ses mot bakgrund av den allt större opinionskänsligheten i dagens politiska ledarskap, ett ämne som Bjørklund utvecklar förtjänstfullt i slutet av boken.

Det funktionellt sett mest långtgående utfallet är den relation mellan folkomröstningar och representativ demokrati där folkomröstningar i praktiken ersätter de folkvaldas beslutsfattande. Vi talar då återigen om folkinitiativ, här i dess renaste form, vilket i grunden utmanar den representativa styrelsen. Folket förses med ett svärd som kan användas för att rätta till underlåtenhetssynder.

Frågan kan ställas, om inte det redan inom ramen för ett system som inte alls befattar sig med folkinitiativ, och kanske inte ens med andra typer av folkomröstningar, i praktiken kan uppstå ett system där demokratin kännetecknas av så långtgående opinionsanpassning att det är folket snarare än de folkvalda som håller i taktpinnen. På denna punkt lämnar Björklund ett tankeväckande bidrag. Demokratins transitionsprocess under det händelserika sekel som behandlas i boken kan beskrivas utifrån flera olika dimensioner. En handlar om utvecklingen från vad Ronald Inglehart kallar elitdirigerad till elitdirigerande mobilisering. Det förra begreppet tar fasta på en hierarkisk ordning där auktoritetstilltron var stark och där mobiliseringen skedde uppifrån. Detta gäller inte längre. I takt med att medborgarna blivit mindre auktoritetsbejakande har eliterna utmanats. Mobiliseringen har ändrat karaktär. Den sker numera nedifrån och är i denna mening elitdirigerande. Denna förändrade mobilisering har gjort det svårare för de styrande att få sin vilja igenom vid folkomröstningar; väljarna blir alltmer svårstyrda och folkomröstningar framstår följaktligen som högriskprojekt. Därav skulle följa att de styrande försöker undvika folkomröstningar. Men folkomröstningar blir vanligare. En orsak till det är att kraven på folkomröstningar blivit vanligare.

De styrande försöker naturligtvis att vidmakthålla en elitdirigerad ordning.

Om folkomröstningar skall hållas är det viktigt att folket «röstar rätt». Det krävs timing; att man förmår att fånga det momentum i politiken som uppkommer då ett s.k. policy-windows öppnas. Bjørklund konstaterar att det knappast kommer att hållas någon ny folkomröstning i Norge om ett EU-medlemskap om inte de styrande är säkra på att få majoritet för ett sådant. Men implikationerna av förändringen från elitdirigerad till elitdirigerande mobilisering är att det aldrig går att vara säker på ett bestämt utfall. Några garantier kan aldrig ges för grönt ljus till Bryssel, menar Bjørklund.

Exemplet Norge och en eventuellt ny folkomröstning om EU återspeglar någonting centralt i dagens demokratiska praktik. Nedifrånmobiliseringen kan vara stark utan att någon folkomröstning äger rum. Folkviljan, i termer av opinionsläget, är genom alla opinionsmätningar känd ändå, och denna imaginära folkvilja sätter gränser för de styrande. I slutet av boken utvecklar Bjørklund tesen att det ägt rum en utveckling mot direktdemokrati. Men denna direktdemokrati kommer till uttryck i andra former än folkomröstningar. Dels uttrycks alltså folkviljan genom opinionsmätningar. Dels växer alternativa participationsformer fram vid sidan av traditionella kanaler. Trots att partiväsendet minskar i betydelse när det gäller politisk mobilisering är därför inte makthavarna frikopplade från medborgarna. Tvärtom är de mer välinformerade än någonsin om opinionen. Visserligen har politikens professionalisering inneburit färre kontakter väljare och valda, och mer inflytande för tjänstemän och lobbyister. Men denna professionalisering har samtidigt inneburit en allt tydligare symbios mellan väljare och valda. Fokusgrupper och opinionsmätningar spelar större roll som avstämningsmekanismer.

Störst betydelse spelar opinionsmätningarna. Det handlar här om reguljära avstämningar av opinionsläget som formmässigt påminner en del om folkomröstningar. Bjørklund anknyter till George Gallups tes, där opinionsmätningarna beskrivs som en möjlighet att vitalisera demokratin. Gallup menade att mätningar av opinionen i form av representativa urval i en mening var att föredra framför folkomröstningar: mätningarna gav en mer «äkta» avspegling av folkmeningen eftersom dessa i motsats till folkomröstningar inte var möjliga att manipulera.

När Gallup skrev boken The Pulse of Democracy 1940 skedde det i ett läge då världens demokratier befann sig under press. Folkomröstningsinstitutet var diskrediterat efter att Hitler använt sig av folkomröstningar i syfte att legitimera sitt styre. Vad Gallup inte tycks ha föreställt sig var att opinionsmätningarna dels kunde vara av bristande kvalitet, dels kunde användas i opinionsbildande syfte genom att resursstarka intressen beställer mätningar.

En aspekt gäller opinionsmätningarnas inverkan på den representativa demokratin. I allt större utsträckning styr opinionsmätningarna partiernas agerande. Mediebilden av partierna färgas av mätningarna; partier i medvind får positiv uppmärksamhet och omvänt. I valkampanjer är det av avgörande betydelse att ett parti får «vinnarstämpeln»; en s.k. «bandwagon effect» kan då uppstå. Därutöver görs en mängd opinionsmätningar om hur opinionen ser på olika frågor. Partierna påverkas starkt av dessa mätningar när politiken läggs fast. De gör dessutom egna mätningar för att stämma av opinionen och kalibrera sina ståndpunkter.

Bjørklund radar upp problem med denna utveckling: vi får alltför opinionskänsliga politiker, vilket frambringar en kortsiktighet i politiken. Jakten på procent i de återkommande mätningarna om partisympatier resulterar i att politiken – eller snarare bilden av politiken – omvandlas till en idrottstävling, det talas om «framgång» och «motgång», «vinnare» och «förlorare», snarare än om argument för och emot politiska ståndpunkter. Men Bjørklund vänder på problemet och frågar om det inte också finns något positivt med denna opinionsdemokrati. Kanske bidrar mätningarna till att öka intresset för politik?

Under alla förhållanden innebär lyhördheten inför opinionsmätningarna en anpassning till folkmeningen. Är detta verkligen något att förfasa sig över? Vi får ju en starkare påverkan nedifrån och upp i det politiska systemet. Politiskt ledarskap blir förvisso mer en fråga om opinionsspegling än om opinionsbildning, den politiker som vill bli omvald kan inte avvika särskilt mycket gentemot opinionen. Implikationerna av denna förskjutning av representationsrollen är betydande. Bjørklund talar om förekomsten av en «samtykkeson»: i den opinionsstyrda demokratin finns mer eller mindre tydliga ramar, en sorts normativa järnstaket, som på ett distinkt sätt strukturerar debatten. Det är inom dessa staket som det opinionsmässigt acceptabla växer fram.

En fråga som Bjørklund avstår från att formulera är huruvida framväxten av «samtykkesoner» inom olika områden kan resultera i att ideologiska motsättningar avklingar och att vi istället för en livaktig idédebatt får en utslätad och ängslig samförståndsnorm. Detta skulle få förödande konsekvenser för det politiska intresset och i förlängningen skada demokratin. Kombinationen av en «falsk» konsensus, frambringad av en rädsla för att hamna utanför den politiska «samtykkesonen», och ett behov av att identifiera åsiktsbrytningar i syfte att rättfärdiga det egna partiets roll, kan leda till konstruerade konflikter.

Vi kanske alltså redan har infört en form av direktdemokrati, utan att vi förstått det? Detta skulle i så fall ha skett successivt, som en konsekvens av opinionsundersökningarnas allt viktigare roll. Betyder inte det att opinionsmätningarna också gjort folkomröstningar överflödiga? Bjørklunds svar är nej: det är skillnad mellan att avge sin röst i en folkomröstning och att besvara en fråga från ett opinionsinstitut. I det förra fallet handlar det om ett betydligt större allvar, det är fråga om ett aktivt handlande som kräver eftertanke, man tar ställning i anslutning till en kampanj då olika argument konfronteras. Röstning implicerar också en moralisk förpliktelse. Man förväntas känna ansvar för sitt ställningstagande.

Vad som framförallt talar mot att opinionsmätningarna gjort folkomröstningar överflödiga är den legitimitet som folkomröstningar genererar, menar Bjørklund. I opinionsmätningar kan folket knappast avge en «dom» på ett auktoritativt sätt, bland annat för att det är ett begränsat urval som får komma till tals. I en folkomröstning har alla möjlighet att delta i «domen».

Tommy Möller

tommy.moller@statsvet.su.se

Organisasjonsendringer og endringsledelse

Bergen: Fagbokforlaget 2004, 325 s.

I forordet til Organisasjonsendringer og endringsledelse skriver Dag Ingvar Jacobsen at formålet med denne boken er å fylle et tomrom. Det tomrommet han sikter til, er det som finnes mellom den akademiske litteraturen om planlagt organisasjonsendring på den ene side – og på den andre side den typen litteratur som har et praktisk siktemål og som stadig lanserer nye suksessoppskrifter av typen: ’seks-tommelfingerregler-for-å-skape-gode-endringsprosesser’. Det Jacobsen vil med denne boken er altså intet mindre enn å formidle mellom teori og praksis, ideal og realitet, på en måte som skal være nyttig både for den som studerer faget organisasjonsteori og for den som faktisk deltar i endringsprosesser i ’det virkelige liv’. Kort sagt henvender denne boken seg til alle og enhver, noe som både er dens styrke og dens svakhet.

Tema for Organisasjonsendringer og endringsledelse er som tittelen antyder den planlagte eller styrte endringen i organisasjoner. Jacobsen har valgt å angripe dette store temaet ved å dele boken i to. Første del tar for seg spørsmålet: Hva er endring? Som et alternativ til de løfterike suksessoppskriftene som forutsetter at alle planlagte endringsprosesser er like, presenterer Jacobsen et mer komplekst, men likevel lett tilgjengelig begrepsapparat som tar høyde for at det finnes endringsprosesser av mange ulike slag. Tilnærmingen Jacobsen her støtter seg til kalles på fagspråket ’contingency theory’, og hjertesaken til talsmenn for denne skolen er at ingen ting av det som skjer i organisasjoner kan forstås som et isolert fenomen. Derfor må også enhver god teori om planlagt endring inneholde et vokabular som ikke bare gjør det mulig å skille mellom ulike typer organisasjonsendring – men også gjør det mulig å skille mellom ulike typer organisasjoner og ulike typer omgivelser. I tradisjonen fra Jay Gailbraith, Henry Mintzberg og James D. Thompson, identifiserer Dag Ingvar Jacobsen et lite knippe mønstre, såkalte konfigurasjoner, som angir hvordan ulike organisasjonstyper og ulike omgivelsestyper vanligvis forholder seg til fenomenet planlagt endring.

Bokens andre del vier Jacobsen til de praktiske sidene av saken, altså til å diskutere hva man bør gjøre for at en planlagt endringsprosess skal ha gode sjanser for å lykkes. Her skiller han grovt mellom to mulige ledelsesstrategier: nemlig den deltakende og inkluderende tilnærmingen til planlagt endring, som har fått det runde tilnavnet O, og den mindre sympatiske, toppstyrte og tvingende ledelsesstilen som her kalles E. Hver av disse ledelsesstilene utstyres med en rikholdig meny av egenskaper, slik at leseren får holdepunkt som gjør det mulig å forestille seg konkrete eksempler på ’O’-stilen og ’E’-stilen. For å svare på det praktiske spørsmålet: Når bør man legge opp til en åpen og inkluderende endringsprosess, og når bør man tvinge igjennom en planlagt endring?, knytter Jacobsen igjen an til den organisasjonsteoretiske fagtradisjonen han kommer fra som tilsier at det vil være en illusjon å tro at det finnes ett svar på dette spørsmålet. Tvert om finnes det flere svar. Hvilken lederstil og hvilken endringsstrategi som har størst sjanser for å lykkes, vil alltid avhenge av hvordan vi besvarer følgende fem spørsmål:

  • Hva er det som har drevet fram behovet for endring?

  • Hva er innholdet i den aktuelle endringen som ønskes gjennomført?

  • Hva er endringens omfang?

  • Hvilken type organisasjon dreier dette seg om?

  • Hvilke omgivelser befinner den aktuelle organisasjonen seg i?

Det Dag Ingvar Jacobsen bidrar med i Organisasjonsendringer og endringsledelse er, slik jeg ser det, i hovedsak å sammenfatte og popularisere en rekke ulike bidrag fra den organisasjonsteoretiske fagtradisjonen som vil besvare ethvert spørsmål som angår planlagte endringsprosesser med den forbeholdne kommentaren: ’det kommer an på’. I seg selv er det ikke noe galt i dette, snarere har denne forbeholdenheten en viktig misjon så lenge det finnes naive suksessoppskrifter å opponere mot. Men på den andre side kan det Jacobsen her tilbyr bli ’tungen ut av vinduet’ for den som ønsker å skape entusiasme om en reform. En annen innvending som kan reises mot denne boken er at forfatteren selv ser ut til å lide av en form for naivitet som er sterkt beslektet med den han ser hos de som leverer suksessoppskrifter, fordi han tar det for gitt at nettopp den teoritradisjonen han selv bekjenner seg til kan levere redskaper som gjør det mulig å fange inn alt som er verd å merke seg her i verden.

Et eksempel på dette, hentet fra Jacobsens bok, er at han anvender Jungs mystiske begrep ’arketype’ for å beskrive helt vanlige organisatoriske mønstre – altså disse mønstrene som i hans fagtradisjon også kalles konfigurasjoner. Uten å fordømme ordmagi som sådan, kan jeg ikke her se hva som er den analytiske gevinsten i å bruke dette ordet. Ettersom Jungs arketyper er få og grunnleggende sett uforanderlige, kan dette begrepet anvendt i en organisasjonsteoretisk kontekst gi inntykk av at det dypest sett faktisk bare finnes en liten håndfull mulige organisasjonsformer, ledelsesstiler og endringsstrategier. Og at den teoritradisjonen Jacobsen med denne boken føyer seg inn i, er den eneste som kan tilby analytisk verktøy som gjør det mulig å avlese disse mystiske mønstrene som organisasjonslivet består av og alltid har bestått av.

Interessant nok er det særlig i den økonomisk orienterte organisasjonsteorien som i utgangspunktet er nokså fremmed for mer dyptpløyende kulturanalyser, at slike ord brukes i fri dressur. Et annet eksempel fra Jacobsens bok er hans anvendelse av Kuhns betegnelse ’paradigmeskifte’ – som i dette tilfellet lett og ledig finner veien til Janne Carlzons heroiske og sagnomsuste endringsoperasjon i SAS. Riktig nok dreier også Kuhns paradigmeskifter seg om radikale endringsprosesser, men så vidt meg bekjent var det på ingen måte de planlagte og lederstyrte endringene Kuhn hadde i tankene da han formulerte dette begrepet. Også ordet ’revolusjon’, som i hverdagsspråket brukes om samfunnsmessige omveltninger med en viss politisk relevans, blir så å si tappet for mening når Jacobsen bruker det for å skille den store organisasjonsendringen fra den lille. Men på den andre side har disse spredte innslagene av saftige begrep med mangfoldige betydninger den fordelen at de stimulerer fantasien og bidrar til å skape liv i denne typen organisasjonsteori som ellers ofte tyr til bokser og piler som kan gi leseren et noe mekanisk, flatt og dødt inntrykk.

Det er først i epilogen, som kalles ’Endringens tyranni’ at Dag Ingvar

Jacobsen tillater seg å lufte sine egne synspunkt på saken. Sørgelig nok består denne siste reflekterende delen av boken bare av et par sider. Ett av poengene forfatteren her søker å løfte fram er at alt snakket om endring til tider kan være både tomt og lite formålstjenlig. Selv målt ut fra rent økonomiske målestokker hender det rett som det er at det svarer seg å beholde den gamle måten å gjøre ting på. Eksemplene Jacobsen her trekker fram er vinbønder fra Frankrike og klokkeprodusenter fra Sveits, som alle med tiden har vist seg å tjene stort på at de ikke endret sine tradisjonelle produksjonsmåter – selv om det i en periode så ut til at de ville bli utkonkurrert av mer moderne aktører på markedet.

Slik jeg ser det, kunne Jacobsen med fordel dratt mer nytte av sin egen lærdom i denne tankevekkende epilogen, fordi det kunne ha ledet ham i retning av å oppdage at det allerede eksisterer en lang tradisjon av organisasjonsteoretikere, sosiologer og filosofer som har forsøkt å orientere seg i det tomrommet han starter ut denne boken med å identifisere. Dette høyst interessante tomrommet som Dag Ingvar Jacobsen, med støtte fra tidligere Magma-redaktør Gro Ladegård, her lanserer som nytt, er med andre ord slett ikke noe nytt rom, men snarere et gammelt rom som blant andre Max Weber har beveget seg mye rundt i.

Hvorfor Dag Ingvar Jacobsen i Organisasjonsendringer og endringsledelse velger å ignorere alle gamle tenkere som har søkt å gi noen svar på hvordan man kan forholde seg til det tomrommet han med denne boken ønsker å fylle, er en gåte. Svaret på denne gåten kan som forfatteren selv antyder være at det alltid har vært et godt salgsargument å lansere noe som nytt. Mitt inntrykk etter å ha lest denne boken er at det er selgeren Jacobsen som taler når han ivrer for å dytte endringsteoretikerens og endringsaktørens perspektiver tettes mulig sammen. Det han risikerer når han bruker dette grepet, som riktig nok samler hele bokens potensielle kundekrets på ett sted, er at han samtidig gir sine lesere gode grunner til å reise spørsmålene: Er dette god teori? Er det god praksis? Eller kanskje er det noe midt imellom – en avansert huskeliste for alle de som av ulike grunner vil vite mer om temaet planlagt organisasjonsendring.

Kjersti Halvorsen

kjersti.halvorsen@aorg.uib.no

Katrine Fangen

Deltakende observasjon

Bergen: Fagbokforlaget 2004, 255 s.

Som antropolog var det med spent forventning jeg åpnet en ny bok om deltakende observasjon – på norsk! Og Katrine Fangens Deltakende observasjon ble en positiv leseropplevelse. Som introduksjonsbok i samfunnsvitenskapelig metode er den skrevet med overbevisende faglig forankring i forfatterens eget fag, sosiologi, og i hennes egne feltarbeidserfaringer i Norge og Tyskland. Forfatteren gir uttrykk for at hun ønsker boken skal være relevant både for antropologer og sosiologer og «gi nyttige perspektiver til studenter og forskere uansett hvor de skal uføre sitt feltarbeid» (s. 27). Jeg tror hun lykkes i dette. Nedenfor vil jeg komme nærmere inn på hvordan hun gjør det, men også vise mer konkret til det jeg mener er bokens sterke sider så vel som dens mulige begrensninger.

Men først vil jeg si at Deltakende observasjon fremstår som en god og

engasjerende introduksjonsbok. Stoffet er konkret og personlig, men samtidig fremstilt på en oversiktlig og systematisk måte. Forfatteren tar opp ulike aspekter ved bruk av deltakende observasjon som metode i en feltarbeidssituasjon, og diskuterer de ulike fasene i det som vil være mange av lesernes første forskningsprosjekt – fra forberedelse til bruk av deltakende observasjon i en feltarbeidssituasjon, via analyse og kvalitetssikring til publisering av forskningsresultater. Katrine Fangens erfaringer fra feltarbeid blant ulike ungdomsgrupper i Tyskland, men kanskje spesielt blant norske nynazister, brukes til å aktualisere mer generelle utfordringer og dilemmaer ved bruk av deltakende observasjon som metode. Hun lykkes i å vise metodens kvaliteter og potensialer, og slik blir dette en bok som også vil inspirere mer erfarne forskere i planlegging av nye feltarbeid.

Et bakgrunnskapittel (kap. 2) gir en kortfattet fremstilling av den historiske utviklingen av deltakende observasjon som metode, med utgangspunkt i Boas og Malinowski i kultur- og sosialantropologi, og i sosiologiens Chigacoskole slik den utviklet seg i mellomkrigstiden. Her plasseres også Whytes Street Corner Society. Sammen med et utvalg nyere norske studier – bl.a. Annick Prieurs studie av transvestitter i Mexico City, Geir Øygardens studie av boksere i Den brukne neses estetikk, Dag Albums studie av «pasientkulturen» i sykehus og Cato Wadels studie av arbeidsløse i Canada, slik den presenteres i hans metodebok Feltarbeid i egen kultur – danner Whytes klassiske subkultur-studie en eksempelsamling som forfatteren trekker på for å illustrere sentrale metodiske problemstillinger gjennom hele boken. Disse eksemplene utfyller på mange måter hennes egne feltarbeidserfaringer.

I kapittel 3, «Metodens egenart», gir Fangen en syntese av hva deltakende observasjon dreier seg om, og hun hevder med overbevisning at formålet er å «kunne beskrive hva folk sier og gjør i sammenhenger som ikke er strukturert av forskeren» (s. 31). Dette er et viktig poeng, ikke minst i en tid da ulike «participatory approaches» får økende legitimitet, samtidig som krav om (kostnads)effektivitet innenfor forskning blir stadig sterkere. Fangen velger å referere til menneskene hun studerer som deltakere, først og fremst for å unngå å bruke «objektiverende begreper» om dem jeg har vært vant til å kalle «informanter» (men ikke «respondenter»!) i et feltarbeid.

I denne sammenheng hadde det kanskje vært nyttig om boken hadde diskutert mer eksplisitt hva vi skal legge i betegnelsen «deltaker». For nye generasjoner av studenter er det ikke alltid et opplagt skille mellom kontekster hvor «deltakerne» deltar i sosiale prosesser som er uavhengige av en deltakende observatørs prosjekt, og kontekster og situasjoner som er arrangert for å skaffe data fra deltakerne. I den siste kategorien finner vi bl.a. den typen relativt kostnadseffektiv datainnsamling gjennom deltakerorienterte metoder som eksempelvis PRA (participatory rural appraisal) representerer.

Kapittel 4 handler om forberedelser til feltarbeid. Her presenteres ulike tilnærminger til bruk av deltakende observasjon for å teste hypoteser, og ulike syn på behovet for å utforme en presis problemstilling før selve feltarbeidet begynner. Teoretiske utgangspunkt og metodiske tilnærminger knyttes sammen i en diskusjon av konkrete feltarbeidsforberedelser. En av denne bokens gjennomgående sterke sider er nettopp hvordan forfatte-

ren knytter metodologiske refleksjoner til et utvalg sentrale teoretiske perspektiver innenfor både sosiologi og filosofi. Fangen sier innledningsvis noe om de metodiske implikasjonene av Skjervheims perspektiv på «engasjement» i Deltakar og tilskodar. Hun viser senere i boken hvordan deltakelse i kommunikasjonsprosesser – med referanse til Habermas’ teori om kommunikativ handling – blir en forutsetning for kontekstualisert fortolkning, og trekker videre inn hvordan Bourdieus arbeider kan belyse relasjonene mellom forsker og informant i en feltarbeidssituasjon.

Kapittel 5, «Gjennomføring», er både i substans og omfang et hovedkapittel i Deltakende observasjon. Kapitlet handler om innledende kontakt og opparbeiding av tillit i forbindelse med et feltarbeid, og om hvordan en som forsker i praksis observerer menneskelig samhandling gjennom deltakelse i sosiale sammenhenger. Fangen diskuterer ulike mulige deltakerroller (for forskeren) i spennet mellom ’fullt deltakende observatør’ og ’ikke-deltakende observatør’ – den siste en rolle med rolledilemmaer som ble presentert med stor underholdningsverdi i spillefilmen Salmer fra kjøkkenet. Her gis også gode råd om skriving av feltnotater. Tidsdimensjonen i et feltarbeid – deltid/fulltid, kort/langt – diskuteres praktisk og pragmatisk, uten den ideale fordring om minst ett års full deltakelse – slik man gjerne finner i antropologisk metodelitteratur. Hun diskuterer feltarbeidets sosiale dynamikk, tar opp strukturelle forskjeller mellom forsker og informanter (bl.a. i Bourdieus klasseperspektiv) og trekker inn kjønnsdimensjoner så vel som (sub)kulturelle forskjeller.

Slik jeg leser Fangen skriver hun med mest innlevelse og engasjement om feltarbeidssituasjoner og problemstillinger som i vid forstand er relatert til hennes egne erfaringer. Men dette er ikke nødvendigvis en svakhet ved boken. Det er også et poeng som nettopp understøtter behovet for og verdien av den typen feltarbeidserfaringer gjennom deltakende observasjon som boken inviterer til.

Et eget kapittel, kapittel 6, handler også om hvordan deltakende observasjon kan kombineres med andre datainnsamlingsteknikker i et feltarbeid. Her går forfatteren særlig inn på intervjuing, og fokuserer på relasjonen mellom samhandlingsdata og diskursive data. Dette er en interessant og viktig diskusjon. Men jeg tror at hvis man som Fangen presenterer samhandling og diskurs som to ulike typer data, krever det en videre problematisering av hvordan vi kan snakke (metodologisk) om «sannhet», «løgn» og «desinformasjon» i forhold til diskursive data. Disse kategoriseringene er, tror jeg, mer den observerende deltakers ord enn den analyserende og validerende forskers kategorier. I hvilken grad blir dette moralske kategorier (for den deltakende observatør) heller enn epistemologiske og metodologiske kategorier for forskeren i rollen som analyserende fortolker? Gjennom bokens åpne, konkrete og samtidig problematiserende tekst reises både eksplisitt og mer implisitt en rekke slike problemstillinger, som bør være av interesse for erfarne forskere.

Vi finner også et eget kapittel (kap. 9) om kvalitetssikring av datamateriale samlet inn gjennom deltakende observasjon. Her finnes interessante diskusjoner om bruken av standardbegreper som «validitet» og «reliabilitet» for å vurdere kvaliteten av både datamateriale og fortolkninger. Fangen tar et klart standpunkt når hun innleder kapitlet med å si at kvalitativ forskning ikke kan vurderes «ut fra samme krav som kvantitativ

forskning» (s. 195). På en lettfattelig og praktisk orientert måte trekker hun inn ulike perspektiver fra aktuelle debatter i skjæringsfeltet mellom metodologi og epistemologi. Man kunne hevde at dette blir mer et ekko enn et dypdykk i komplekse debatter om de epistemologiske premissene for deltakende observasjon som metode. Men som leser av en introduksjonsbok vil jeg si at forfatteren håndterer dybde- og breddehensyn på en måte som fungerer.

Egne kapitler tar opp feltarbeidets etikk (kap. 7) og analyse av observasjonsmateriale (kap. 8). I det avsluttende kapitlet om publisering knytter Fangen sine anbefalinger nær opp til de andre temaene hun systematisk har behandlet gjennom resten av boken. Hun anbefaler å tenke skriving fra første stund, og samtidig tenke på å skrive for et publikum. Dette tror jeg hun også selv har gjort i denne metodeboken. Den er rettet inn mot – og fortjener – et publikum i brede samfunnsvitenskapelige kretser.

Er Deltakende observasjon så en metodebok som feier av banen det som ellers finnes på norsk av metodelitteratur med fokus på feltarbeid? Etter min mening gjør den ikke det. En av bokens mange kvaliteter er nettopp hvordan den, gjennom sin systematiske, brede og samtidig konkrete og personlige tilnærming, gir en kontekst som både utfyller og kan øke utbyttet av å lese andre metodebøker. Hun fører ikke leseren så nær innpå «fremmede» situasjoner i ikke-vestlige kontekster som en mer antropologisk forankret innføring i feltarbeidsmetode som for eksempel Finn Sivert Nielsens Nærmere kommer du ikke (fra 1996). Men Fangens bok kan på mange måter supplere andre bøker for folk som planlegger ikke-vestlige feltarbeid. Slik blir Fangens bok ikke bare anbefalelsesverdig i seg selv, men representerer også en verdifull kontekst for andre bøker. Den er et viktig bidrag til vårt repertoar av samfunnsvitenskapelig metodelitteratur på norsk.

Randi Kaarhus

randi.kaarhus@umb.no

Bernard Enjolras, Ørnulf Seippel og Ragnhild Holmen Waldahl

Norsk idrett – organisering, fellesskap og politikk

Oslo: Akilles 2005, 191 s.

Norges Idrettsforbund (NIF) organiserte i 2004 1,9 millioner medlemskap, fordelt på totalt 12175 idrettslag. Dette gjør forbundet til vår største frivillige organisasjon. Som frivillig organisasjon arbeider NIF i samsvar med bestemte idealer. Den foreliggende boken har – som jeg skal komme tilbake til – ikke i utpreget grad noen samlende ramme, men hvis man skal peke på ett forhold som kanskje kan få status som grunntema, dreier det seg om mulige motsetninger mellom idealer og realiteter: NIF skal bygge sin virksomhet på frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd. Av både interne og eksterne årsaker blir imidlertid disse idealene utfordret. Internt skjer dette for eksempel ved at NIF har en beslutningsstruktur som kan problematiseres fra et demokratiperspektiv, og eksternt ved at organisasjonen står overfor omfattende endringer i rammebetingelsene.

Boken gir imidlertid først og fremst en grunnleggende innføring i den norske idrettens organisering, inkludert dens relasjoner til politiske myndigheter og til markedet. Dens siktemål er beskrivende, som det sies i forordet. Boken har fire

deler og elleve kapitler. Den første delen består av ett kapittel og gir en bred redegjørelse for hvordan idretten er organisert, forholdet mellom stat og idrett, og for breddeidrettens kanskje viktigste finansieringskilde, nemlig spillemidlene. Kapitlet er etter min vurdering ualminnelig kjedelig, med til dels nitide gjengivelser av stortingsmeldingers målsettinger, hvilke aktører som er involvert i kampen om spillemidler etc. Det er ikke dermed sagt at en slik gjennomgang er uten verdi.

Den andre delen består av tre kapitler og retter oppmerksomheten mot idrettslagenes virksomhet. Sentrale spørsmål er lagenes organisasjon og økonomi (kapittel 2), styring og ledelse i norske idrettslag (kapittel 3) og idrettens sosiale funksjoner, spesielt dens betydning for sosial integrasjon (kapittel 4). Som frivillig organisasjon er norsk idrett en del av det som gjerne omtales som «den tredje sektor» eller «sivilsamfunnet». Dette innebærer for eksempel at medlemmene i et lag utfører mye dugnadsarbeid for å skaffe inntekter. Samtidig illustreres her det tvetydige ved forholdet mellom de ulike organisasjonsformene: Når medlemmene i et idrettslag deler ut telefonkataloger, selger de tjenester på et marked, samtidig som arbeidet er frivillig. Disse glidende overgangene gis en fin beskrivelse i kapittel 2.

Del 3 handler om den sentrale organiseringen av norsk idrett, det vil si sentraladministrasjonen (kapittel 5), idrettskretsene (kapittel 6) og særforbundene (kapittel 7). I tillegg kommer et kapittel om NIFs interessenter. Og til sist handler del 4 om idrettspolitikk, med vekt på hvordan organisasjonens beslutningsstruktur er organisert (kapittel 9) og hvordan relasjonene mellom NIF og statlige myndigheter kan forstås (kapittel 10). Til sist i denne delen følger et mer generelt kapittel om norsk idretts særtrekk og utfordringer. Her drøftes spørsmål om kommersialisering og globalisering og måten hvorpå slike utviklingstrekk skaper nye utfordringer og dilemmaer for idretten.

Som nevnt er siktemålet med boken å beskrive feltet, noe som fører til at flere av kapitlene stort sett består av redegjørelser for beslutningsprosedyrer og organisasjon, samt deskriptive analyser av data fra ulike undersøkelser. Spesielt kapitlene 1, 3, 5 og 7 preges av dette og har en svært lite drøftende form. Etter mitt syn blir perspektivet veldig begrenset hvis man utelukkende har et deskriptivt siktemål. Forfatterne burde tatt seg den frihet å lansere noen begrunnede spekulasjoner om hvordan resultatene bør forklares. På side 38‑39 presenteres for eksempel resultater fra en sammenligning mellom frivillige i idretten i forhold til andre frivillige organisasjoner. Noen til dels betydelige prosentforskjeller fremkommer. Her burde forfatterne utvist noe mer sosiologisk fantasi og spekulert litt på mulige substansielle forklaringer. Dette ville gitt mer liv til en fremstilling som i sin nåværende form er blottet for skriftlig energi. Derfor kan vi få servert overflødigheter som at «mens 39 prosent av medlemmene [i idrettslag] er jenter/kvinner, er 61 prosent gutter/menn» (s. 34) – hva skulle de 61 prosentene ellers ha vært?

I andre passasjer spekuleres det i mulige forklaringer, slik at det ikke er noen konsekvent holdning til presentasjonsformen at den utelukkende skal være deskriptiv. På side 68 spekuleres det i mulige forklaringer på hvorfor trenernes alder varierer i ulike idretter. Den er markert høyere i friidrett, ski og orientering enn i ridning, innebandy og dans.

Her presenterer forfatterne to mulige forklaringer. Jeg synes den andre virker langt mer rimelig enn den første, men det er underordnet. Poenget er at straks jeg får anledning til å vurdere slike forhold, kommer jeg i interaksjon med teksten, og den blir langt mer interessant å lese. Videre drøftes kjønnsforskjeller i hvilke motiver eller meninger folk knytter til idrettsaktivitet på s. 72–73. Også her knyttes det an til teori, nærmere bestemt at idrett er knyttet til maskuline verdier som legger vekt på prestasjon og ytelse. Disse antagelsene får forfatterne bekreftet – jenter legger større vekt på alle meningsdimensjonene bortsett fra den som er knyttet til prestasjon. Her burde det nok imidlertid vært understreket at kjønnsforskjellene jevnt over er små, selv om de er signifikante og går i forventet retning.

I forordet sies det at boken henvender seg til skoleelever, studenter, tillitsvalgte i den frivillige idretten, ansatte i offentlig idrettsforvaltning og andre med interesse for idrettens organisering. Man må altså forvente at leserne har relativt ulike faglige forutsetninger. Tekstens vanskelighetsgrad varierer en hel del. Mens boken i enkelte partier består i nokså banale tabellgjennomganger og redegjørelser, er andre deler mer teoretisk avanserte (og de fleste skoleelever vil nok få problemer). Kapittel 2 inneholder for eksempel en nokså tettpakket redegjørelse for tre transaksjonstyper som har relevans for å forstå fenomenet dugnadsøkonomi. Disse er basert på Karl Polanyi og får betegnelsene kommersielle transaksjoner, gjensidige transaksjoner og berettigelsestransaksjoner. På samme måte introduseres i kapittel 8 begrepet om kollektive goder for å forstå samspillet mellom Norges Idrettsforbund og deres «interessenter», det vil si grupper og aktører som påvirker eller er påvirket av organisasjonen.

Analysen av NIFs interessenter er for øvrig blant bokens mest interessante. Noe forenklet er poenget at når Idrettsforbundet og idrettskretsene i større grad enn særforbundene tilbyr sine medlemmer kollektive goder, oppstår et demokratiproblem. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom det som tilbys og det som er brukernes behov. Dette problemet ligger dels i kollektive goders natur. Prismekanismen kan ikke brukes til å signalisere idrettslagenes konkrete behov. Det betyr at det ikke dannes noen tilbakemeldingsfunksjon i markedet med hensyn til hvorvidt NIF produserer for mye eller for lite av et gode. Signalene må i stedet uttrykkes politisk, for eksempel gjennom deltakelse på Idrettstinget, som er norsk idretts høyeste organ. Problemet her er at idrettslagene er dårlig representert på Idrettstinget. Det består av representanter for idrettskretsene og særforbundene. Disse er i sin tur ikke først og fremst representanter for idrettslagene, i stedet kommer de stort sett fra idrettsrådene og særkretsene. I sum innebærer dette at idrettslagene har meget begrensede påvirkningsmuligheter i forhold til Idrettsforbundets prioriteringer.

Tilnærmingen til dette dilemmaet er nok litt for preget av generell økonomisk teori etter min smak. Løsningen består jo ikke i å bringe prioriteringene i samsvar med den etterspørsel aktørene uttrykker på markedet. I stedet bør lagene gis bedre muligheter til å artikulere sine interesser gjennom formelle politiske kanaler. Dette er to forskjellige ting. Likevel viser kapittel 8 hvordan denne type teori med relativt enkle midler kan generere interessante problemstillinger og peke på organisatoriske dilemmaer. Men som nevnt spørs det hvor mange

skoleelever som har utbytte av slike resonnementer.

Også kapittel 10 har visse teoretiske ambisjoner. Her diskuteres korporatisme, nettverksteorier og klientelisme som alternative perspektiver på hvordan statlig idrettspolitikk dannes. Dette belyses gjennom en analyse av to case. For det første prosessen som ledet frem til St.meld. nr. 14 (1999–2000), Idrettslivet i endring. For det andre analyseres endringen i den såkalte tippenøkkelen våren 2002. Forfatterne problematiserer korporatismeteorien som har dominert forståelsen av dette feltet.

I siste kapittel forsøker forfatterne å drøfte idretten i et mer overordnet perspektiv. Her er målet å presentere noen utfordringer og problemstillinger som det er sannsynlig at idretten vil stå overfor i tiden som kommer. Rammebetingelsene endres for eksempel ved at salg av TV-rettigheter øker de økonomiske ulikhetene mellom ulike idretter og særforbund. På sikt vil dette trolig også øke rekrutteringsproblemene for en del av de mindre idrettene. Videre peker flere tendenser i retning av at NIF kan komme til å måtte vurdere sin egen organisasjonsform. Forfatterne diskuterer her hensiktsmessigheten både av den hierarkiske strukturen og tolinje-organiseringen som kjennetegner norsk idrett i dag (altså en organisering som inneholder både særforbund og idrettskretser). Helt til slutt drøftes globalisering og kommersialisering som allmenne trender som også har betydning for idretten. Her nøyer forfatterne seg med å reise problemstillingene, noen egentlig drøfting er det ikke blitt plass til. Det er mulig å tenke seg at disse problemstillingene i stedet for å avslutte boken kunne introdusert den, slik at man hadde noen overordnede spørsmål å knytte de mer detaljerte redegjørelsene og analysene til. På den annen side er det jo ikke unaturlig å avslutte en slik bok med å se idretten i et litt større perspektiv.

Selv om boken på mange måter er verdifull i kraft av at den gir en god oversikt over idrettens organisering, virker den noe mangelfullt gjennomarbeidet og har et lite enhetlig preg. En introduksjon som i litt større bredde lanserte noen problemstillinger som boken skulle kretse rundt, hadde utvilsomt forbedret det ferdige produktet. Kapitlene har dessuten veldig ulik disposisjon. I hvert av kapitlene 1–7 gis det for eksempel ryddige oppsummeringer, til dels punktvis. I kapitlene 8–11 mangler dette.

Til sist tre mindre kommentarer som forlaget mer enn forfatterne trolig er adressat for. Jeg synes for det første skrifttypen i denne boken er gyselig, og får vondt i øynene av å lese i den over lengre tid. For det andre hadde et stikkordregister vært formålstjenlig. For det tredje kunne tabell- og figurnummereringen med fordel fulgt kapittelinndelingen.

Som forfatterne er inne på i forordet, har norsk idrett vært gjennom store endringer etter at det meste av bokens «data» ble innhentet. Den økonomiske krisen i 2003 medførte store endringer, ikke minst i NIF sentralt. Forfatterne signaliserer derfor at nye opplag i større grad vil fange opp disse endringene. Jeg håper forfatterne til senere utgaver også får tid til å vurdere bokens disposisjon og fremstillingsform, med sikte på å gjøre den litt mer enhetlig i form og til dels i innhold.

Arve Hjelseth

arve.hjelseth@hint.no