beatrice.halsaa@skk.uio.no

The positioning of women's studies in Norway: the Journal as prism1

The article discusses the establishment of women’s and gender research in Norway and the development of this field of studies in the period 1977–1997. Its point of departure is the Norwegian journal Nytt om kvinneforskning (NOK). The approach is inspired by Patricia McDermott’s analysis of the highly interesting position of feminist professional journals: between political feminism and academic norms. NOK represented both a publication channel and a tool for the Norwegian Research Council’s Secretariat for Women and Research. It was of pivotal importance in the consolidation of this research field, and played a key role in creating its identity.

Editorial selections reflected the Secretariat’s changing mandate and resource situation but were also affected by the increasing professional nature of the field. From its position as a news bulletin with liaison functions, NOK gradually became an academic journal. It provided an outlet for themes describing the distinctive character of research into women, and disseminated new and controversial perspectives on gender. Differences in opinion within the field were conveyed by NOK, but the journal did not constitute an arena for addressing crass conflicts. NOK’s mission became to draw greater attention to scientific theory and methodological issues in women’s studies, and its relationship with grass-roots feminism was weakened to make way for academic target groups – even though the editorial staff made every effort to develop academic modes that communicated with a wide range of readers.

Norsk kvinneforskning vokste fram i løpet av 1970-tallet som en kritisk fornyer og viderefører av kjønnsrolleforskningen. Kvinneforskningen var et internasjonalt fenomen og tett forbundet med den nye kvinnebevegelsen tidlig på 1970-tallet, men etablerte raskt egne institusjoner i akademia. Kvinneforskere utfordret akademia på mange plan og krevde endringer både i institusjonelle praksiser og i teoretiske forståelser. De møtte motstand fra mange akademiske hold, men etableringen av kvinne- og kjønnsforskningen som et tverr- eller flerfaglig forskningsfelt fortsatte. Gunstige politiske rammebetingelser skapte et handlingsrom som ble kyndig brukt av aktører på kvinneforskningsfeltet.2 Artikkelen diskuterer kvinneforskningens etablering og profesjonalisering som kunnskapsfelt fra slutten av 1970-tallet, med (Nytt om) kvinneforskning (NOK) som prisme.

NOK ble utgitt av Sekretariat for kvinneforskning (1977–1997),3 og var både en publikasjonskanal og et redskap for institusjonsbygging. Hvilken rolle spilte NOK i forhold til den akademiske feminismens ambisjoner om å utfordre etablerte standarder for vitenskapelig kvalitet og relevans? Fagtidsskrifter er dørvoktere for vitenskapelig kunnskapskonstruksjon, og arenaer for forhandlinger om kriterier for faglighet og relevans. Redaksjonelle avgjørelser om hva som skal publiseres når, hvor og hvordan, avspeiler og påvirker kunnskapspolitiske interesser og fellesskapsfølelse. I stoffvalg og formspråk avveies hensyn til etablerte vitenskapsinterne og akademiske standarder i forhold til vitenskapseksterne betingelser som økonomi og forskningspolitikk. En studie av NOK kan derfor belyse sentrale diskurser og dilemmaer i kvinneforskningen.

NOK utgjorde både en deloffentlighet og en motoffentlighet. Som akademisk publiseringskanal inngikk det i en akademisk offentlighet, og måtte forholde seg til vitenskapssamfunnets etablerte standarder. Som feministisk tidsskrift var NOK en motoffentlighet med forskningspolitiske aktivister som utfordret vitenskapelige kunnskapspraksiser og endret konvensjoner om relevans og objektivitet. Hvordan avspeilte og påvirket NOK forholdet mellom feminismen i og utenfor akademia? Hva slags offentlige rom ble skapt gjennom NOKs normer for form, innhold og deltakere? Hvordan balanserte NOK mellom forskningspolitisk feministisk aktivisme og akademisk konformitet for både å få vitenskapelig aksept og endre vitenskapelige praksiser og forståelser?

Artikkelen starter med å redegjøre for tidsskriftets historie, data og metode. En studie av amerikanske feministiske fagtidsskrifter presenteres, og deretter blir kvinneforskningens etablering og utvikling, deltakere og diskurser diskutert med utgangspunkt i NOK.

Historien i korte trekk

Nytt om kvinneforskning kom ut første gang i 1977 som en nyhetsbulleteng fra Sekretariat for kvinneforskning. Det utviklet seg gradvis til å bli et fagtidsskrift, det eneste tverrfaglige tidsskriftet på kvinne- og kjønnsforskningsfeltet i Norge. Navnet ble forkortet til Kvinneforskning i 1995. NOK kom ut regelmessig med fem nummer i året til 1994, deretter med fire nummer. Fram til midt på 1980-tallet var hvert nummer på ca. 50 sider, så økte det til i overkant av 100 sider. Opplaget har ligget på mellom 1200 og 1500, og antall abonnenter rundt 1000. Abonnementsavgift ble innført i 1983.

Sekretariat for kvinneforskning fungerte som tidsskriftets redaksjon, med Sekretariatets leder som ansvarlig redaktør. På 1990-tallet benyttet tidsskriftet med- eller gjesteredaktører utenfor Sekretariatet. En egen stilling som redaksjonssekretær ble opprettet i 1992. Fram til 1983 hadde NOK en enkel layout med sparsomme, enkle og nokså tilfeldige illustrasjoner. I 1983 ble layouten bedre, formatet større og NOK ble et fagtidsskrift med redaksjonell bearbeiding av artikler og organisering av innholdet i temanumre. Forsiden ble endret i 1983, 1986 og 1993.

I perioden 1977–1997 ble det skrevet 604 artikler med til sammen 685 forfattere, hvorav 36 artikler hadde mannlige forfattere.4 En grovsortering for perioden 1983–1997 viste at 20 numre hadde tyngdepunkt i samfunnsfaglig kvinne- og kjønnsforskning,5 14 numre hadde tyngdepunkt i humaniora, sju hadde tyngdepunkt i naturvitenskap/teknologi, fem numre i medisin/helsefag, mens 30 numre ikke meningsfylt lot seg gruppere etter tradisjonelle faggrenser.

Data og metode

Artikkelen bygger på 61 numre av NOK som ble utgitt i perioden 1977–1997.6 Samtlige er gjennomgått og bearbeidet til korte sammendrag. Sammendragene av tekstene (lederspalter, artikler og artikkellignende stoff, bokanmeldelser, debattinnlegg osv.) er analysert i forhold til stofftype, tematisk innhold og form. Lederspalten7 har vært sentral for diskusjon av redaksjonelle vurderinger omkring formål og brukergrupper. Sammen med fagartikler og annet stoff har den også vært grunnlag for analyser av feltets framvekst, selvforståelse og profesjonalisering, samt av sentrale debatter i kvinneforskningen. Artikkelen trekker også veksler på materiale om NOK, spesielt samtaler med fire av NOKs redaktører.8

Tilnærmingen er inspirert av Patrice McDermotts (1994) analyse av Feminist Studies (1972), Frontier (1975) og Signs (1975). McDermotts fokus er de feministiske tidsskriftenes spenningsfylte posisjon mellom grasrotbasert feminisme og akademiske normer, representert ved den uavhengige kvinnebevegelsen på den ene siden og akademiske forlag på den andre.9

Artikkelen nærmer seg feltet og stoffet med et «innenfra»-blikk, preget av mine posisjoner som feministisk forsker og aktivist. Jeg har vært deltaker på kvinneforskningsfeltet i hele den aktuelle perioden, både som forfatter, abonnent og leser av NOK. Jeg har deltatt på flere relevante arenaer som forskningspolitisk aktør og som grasrotfeminist. I ulike sammenhenger har jeg også tematisert kvinne- og kjønnsforskningens profesjonalisering eller akademisering i forhold til feltets normative utgangspunkt i feminismen. Dette er en tematikk som også drøftes i artikkelen, med en intendert analytisk distanse via McDermotts teoretiske grep.

Feministiske fagtidsskrifter i USA

På 1970-tallet oppsto nye feministiske publikasjonskanaler i mange land samtidig med, og som del av «den nye kvinnebevegelsen». Økt forekomst av stensiler og hefter var uttrykk for at noe var i gjære (McDermott 1994). Dette var publikasjoner med en uakademisk form, men med en upåklagelig interesse for feministisk teori. Aktivister i USAs kvinnebevegelse var overbevist om nytten av teori for en ny, radikal, politisk praksis, og offentliggjøring av kvinners personlige erfaringer var et ledd i denne kampen. Utarbeiding, distribusjon og diskusjon av trykt materiale skulle bidra til felles forståelse, identitet og handling. Kurs om kvinners situasjon, women’s studies, ble raskt etablert og etterspurt ved universitet og college. Det var et rom for nye feministiske tidsskrifter – også fagtidsskrifter.

Økonomiske forhold spilte en avgjørende rolle for hvilke redaksjonelle veivalg som ble tatt i de nye tidsskriftene (McDermott 1994). Feminist Studies oppsto i 1972 som et uavhengig feministisk tidsskrift. Redaksjonen satset på en uakademisk form, for eksempel ved fravær av fotnoter. Kvinneundertrykking ble synliggjort gjennom korte essays som ga rom for emosjonelle uttrykksformer. Forfatterne fikk skrive i personlig form: «jeg», «vi» og «oss». Den uakademiske formen forsvant imidlertid etter bare ett år, fordi redaksjonen bestemte seg for å publisere innlegg fra en konferanse for kvinneforskere, det vil si akademiske arbeider. Ved å publisere disse, bidro Feminist Studies til å etablere en mer profesjonell feministisk fagkultur. Bruk av akademiske standarder viste seg imidlertid snart å være problematisk fordi tidsskriftet henvendte seg til, og var økonomisk avhengig av, et ikke-faglig publikum. Problemet ble løst ved at redaksjonen oppga å være et uavhengig feministisk tidsskrift og knyttet seg tettere til et universitet. En ny redaksjon med akademiske kvalifikasjoner tok over, og akademiske fagkonsulenter ble trukket inn. Selv om Feminist Studies gjennomgikk en åpenbar akademisering, fortsatte det å pleie sine forbindelser til kvinnebevegelsen utenfor akademia og beholdt en identitet knyttet til den feministiske grasrota: «(…) the heart of their scholarship remained feminist politics», skriver McDermott. Redaksjonen sto for eksempel fast på at feministisk politikk må defineres av den grasrotbaserte feminismen, ikke av den akademiske.

Frontier og Signs ble etablert noe seinere enn Feminist Studies, i 1975. De startet begge som universitetsbaserte tidsskrifter, men var ellers svært forskjellige. Frontier var grasrotinitiert, og ville bryte med universitetenes standarder for kunnskapsformidling. Redaksjonen valgte en blanding av akademisk og ikke-akademisk form, blant annet gjennom kunstneriske uttrykk. Tidsskriftet ble drevet på kollektiv basis og var geografisk basert i periferien, i Boulder, Colorado. McDermott understreker at tidsskriftet ble stigmatisert på grunn av sin regionale posisjon, men sier samtidig at denne også ga rom for tematiske nyskapninger. Frontier var for eksempel det første tidsskriftet som publiserte artikler om «Native Americans»- og «Chicana»-kvinner. Men tidsskriftet hadde en ustabil, usikker og utrygg tilværelse. Det var lite penger til driften og stor slitasje på medarbeiderne. For å løse disse problemene, valgte redaksjonen etter hvert å gjøre som Feminist Studies: å knytte seg tettere til et universitet. Strategien lyktes.

Signs ble til gjennom et initiativ fra et prestisjetungt akademisk forlag, University of Chicago Press. Forlaget forventet nye kjøpergrupper i kjølvannet av den akademiske feminismen, og ba Catharine Stimpson om å være redaktør. Hennes lange erfaring fra akademisk feministisk virksomhet, blant annet som grunnlegger av National Women’s Association (NSWA), sikret tidsskriftet en brobygger mellom den akademiske og feministiske offentligheten med stor faglig og politisk legitimitet. Stimpson – en gammeldags liberaler – bygget opp Signs etter en tradisjonell akademisk modell, og var mer opptatt av å beskytte tidsskriftet mot kvinnebevegelsens politiske krav enn mot universitetets akademiske krav. Hennes feministiske kunnskapsstrategi gikk ut på å overbevise akademia innenfra om feminismens relevans gjennom klassisk faglig dyktighet. Bare strengt akademiske former ble godtatt, og Stimpson utfordret følgelig ikke gjennom sjangerblandinger og formeksperimenter. Hun var ikke opptatt av å bygge bro til grasrotfeminismen. Signs var likevel på linje med Frontier og Feminist Studies når det gjaldt politiske feministiske ambisjoner. Forskjellen var at Signs stilte absolutte krav til akademisk presisjon. Feministiske perspektiv og poeng skulle framføres gjennom rasjonelle argumenter. Stimpsons redaksjonelle linje sikret Signs penger, sikkerhet og, ikke minst, prestisje. Med basis i New York hadde tidsskriftet

også lett tilgang til sentrale politiske miljøer, forlagsmiljøer og kvinneorganisasjoner.

Feminist Studies, Frontier og Signs utfordret tradisjonelle forestillinger om objektivitet, men de måtte balansere sin fagopposisjon i forhold til akademiske krav. Ulike institusjonelle forhold påvirket tidsskriftenes problemsituasjon og satte rammer for virksomheten. McDermott har vist hvordan de var beslektet med akademiske tidsskrifter når det gjaldt form, mens de lignet sine politiske søstertidsskrifter i tematiske valg og politiske mål.

Feministiske tidsskrifter i Norge på 1970-tallet

Også i Norge ble det etablert nye feministiske tidsskrifter på 1970-tallet (Vibe 1994). Det første var Sirene (1973), et bredt orientert tidsskrift som henvendte seg til begge kjønn. Sirene måtte gi opp i 1983, da interessen for kvinnekamp og kvinnespørsmål dabbet av. I 1975 startet både Kjerringråd og Kvinnefront. Kvinnefront ble oppfattet som et medlemsorgan for AKP-ml’s kvinneorganisasjon Kvinnefronten, som også utga tidsskriftet. Det overlevde nedgangsperioden på 1980-tallet fordi tidsskriftet kunne trekke veksler på Kvinnefronten som medlemsorganisasjon.10

Kjerringråd begynte, i likhet med Sirene, som et uavhengig feministisk tidsskrift, med klare teoretiske ambisjoner om å fremme feministisk forståelse og utvikle teori for kvinnekampen. Det var blitt en viktig publiseringskanal for norske kvinneforskere da NOK så dagens lys.11 Kjerringråd var basert på politiske «undergrunnsstandarder», med bruk av manifester og ekspressive, personlige og erfaringsbaserte uttrykk (McDermott 1994). Kjerringråd måtte gi tapt i 1986 etter en forgjeves kamp mot fallende opplagstall. Kjerringråds utvikling ligner på Feminist Studies i USA, med én avgjørende forskjell: Feminist Studies lyktes i å knytte seg tettere opp til det akademiske miljøet, og overlevde av den grunn. Kjerringråd fikk ikke til denne koblingen.12

Et forskningspolitisk redskap

NOK startet som en enkel nyhetsbulleteng og skilte seg fra Frontier, Feminist Studies og Signs ved verken å være et uavhengig feministisk tidsskrift eller et universitetsbasert fagtidsskrift. Som Frontier og Feminist Studies var det initiert av akademiske feministiske aktivister,

men til forskjell fra dem var NOK et forskningspolitisk virkemiddel for NAVFs Sekretariat for kvinneforskning.

1977 var et gjennombruddsår for institusjonaliseringen av norsk kvinneforskning, med opprettelsen av et midlertidig Sekretariat for kvinneforskning for samfunnsvitere (1977–1981), og et stipendprogram for humanistisk forskning med kvinneaspekter.13 Grunnlaget for disse tiltakene var skapt gjennom flere års pådrivervirksomhet fra studenter, forskere og ansatte i universitets- og høgskolesektoren, representanter i forskningspolitiske fora, kvinnesaksaktivister på grasrota og i politiske eller byråkratiske posisjoner utenfor akademia. Forskningsrådets konferanse «Kvinneaspekter i humanistisk forskning» (NAVF 1976) og utredningen «Forskning om kvinner» (Haavind et al. 1976) hadde på overbevisende måter dokumentert og begrunnet behovet for forskning om kvinner.14 Sekretariatet var en strategisk plassert nasjonal institusjon som skulle initiere og fremme forskning om kvinners livsforhold og stilling i samfunnet, forbedre samarbeidet mellom samfunnsforskere og andre forskere på feltet, styrke rekruttering og finansiering av kvinneforskning, formidle kontakt mellom forskere og brukergrupper, samarbeide med Likestillingsrådet, holde seg orientert om den internasjonale virksomheten og «utgi en bulletine med visse mellomrom og drive en viss informasjonsvirksomhet utad».15 Bulletengen fikk navnet Nytt om kvinneforskning.16

NOKs forankring innebar at det ble en uatskillelig del av Sekretariatets virksomhet, på godt og vondt. Sekretariatets rammebetingelser og handlingsvalg påvirket tidsskriftet, for eksempel da mandatet ble utvidet i 1982 til å omfatte arbeid for økt rekruttering av kvinner til forskning og initiering av kvinneforskning på alle fagområder (ikke bare samfunnsfag).17 De levde begge i en form for permanent midlertidighet fra 1977 til 1997: Sekretariatet ble videreført i 1981, 1985 og 1986, gjort permanent i 1991, omorganisert og nedlagt i 1997.18

Integrering eller autonomi?

Kvinneforskningen på 1970-tallet var i rivende utvikling nasjonalt og internasjonalt, med nye publikasjoner, foreninger, konferanser, studietilbud osv. Det ble stadig vanskeligere å holde oversikten over feltet, og behovet for infrastruktur var åpenbart. Et nyhetsbrev var blitt

foreslått i rapporten Forskning om kvinner, og de rundt 70 kvinneforskerne som var samlet på Sekretariatets første konferanse, Samfunnsforskning om kvinner, på Ustaoset i 1977, ønsket informasjon om møter, seminarer og konferanser, reiserapporter, opplysninger om kvinneforskningsprosjekter, oversikter over internasjonal kvinneforskning, finansierings- og veiledningsmuligheter, litteraturoversikter og adresselister (Gornitzka & Ravndal 1977).

Noen ønsket mer enn et nyhetsbrev, og tok til orde for et eget fagtidsskrift for kvinneforskning. Forslaget førte til en interessant debatt som knyttet an til ulike oppfatninger om hva kvinneforskningen var og burde være. Det var enighet om at kvinneforskningen skulle påvirke og endre disiplinfagene, også omtalt som «integrering». Men det var delte meninger om kvinneforskningen også skulle fremmes som et eget tverrfaglig kunnskapsfelt, omtalt som særorganisering eller autonomi. Rapporten Forskning for kvinner hadde slått fast at kvinneforskning ikke kunne karakteriseres som «et eget område», og anbefalte publisering i disiplinfaglige tidsskrifter. Men på Ustaoset i 1977 mente flere at et «spesialtidsskrift» for kvinneforskning ville utgjøre en alternativ publiseringskanal og en motvekt mot eksisterende fagtidsskrifter som kunne friste flere til å publisere og gjøre det enklere å få publisert. Feltets status berettiget «særtiltak» i form av eget tidsskrift, ble det sagt, fordi et «lavprioritert forskningsområde» som kvinneforskningen hadde «vanskeligere med å bli antatt i tradisjonelle fagtidsskrifter» (Gornitzka & Ravndal 1977).

Argumentene mot etablering av et «rent» kvinneforskningstidsskrift var at det bare ville nå fram til dem som allerede var opptatt av kvinneproblematikk og dermed ha begrenset nytte. Kvinneforskerne måtte henvende seg til en bredere målgruppe enn kvinneforskerne selv hvis de skulle virke opinionsdannende, og derfor burde de benytte seg av eksisterende fagtidsskrifter. Integreringshensynene veide tyngre enn autonomi, og dermed var det duket for en nyhetsbulleteng i stedet for et fagtidsskrift. Forholdet til grasrotfeminismen var ikke et tema i denne sammenhengen.

Inspirasjon og informasjon

NOK var altså – til forskjell fra USA-tidsskriftene – primært et sted for toveiskommunikasjon mellom forskerne og Sekretariatet og et

bidrag til nettverksbygging mellom kvinneforskere. Nyhetsbrevet skulle aktivisere fagmiljøene og formidle informasjon mellom dem, og mellom forskere og brukergrupper, dvs. «myndighetene eller andre spesielle grupper, samt NAVFs forskjellige organ og underutvalg» (1/77).

Redaksjonen, det vil si Sekretariatet, planla følgende seksjoner i NOK:

  • «Leder»,

  • diskusjonsforum,

  • konferanser/seminarer/møter i Norge og utenlands,

  • forskningsprosjekter – pågående og planlagte, arbeids-/prosjektgrupper,

  • publikasjoner/litteraturtjeneste,

  • bokanmeldelser, tidsskriftomtaler, review essays, og

  • generell informasjon (1/77).

Heller ikke her var det referanser til grasrotfeminismen.

Sekretariatets lederspalte skulle brukes for å inspirere til aktivitet: «Langt fra være ’leder’ i tradisjonell forstand, er denne seksjonen ment som et mer uformelt bindeledd mellom redaksjonen og leser.» Formen var uformell, som i Frontier, blant annet med bruk av personlige pronomen («jeg» og «vi»). «Diskusjonsforum» skulle være «et forum for korte, spontane innlegg, for eksempel kommentarer til en løpende fagdebatt eller meget foreløpige tanker rundt et forskningsopplegg/prosjekt» (1/77). Om bokanmeldelser skrev Sekretariatet at det ville «holde seg orientert om aktuell litteratur og bringe korte omtaler», men overlate lengre og grundige anmeldelser til tidsskriftene.

Arbeidet med NOK var en prioritert oppgave for Sekretariatet: «En av de viktigste oppgavene i denne fasen er bl.a. å få etablert skikkelige arbeidsrutiner når det gjelder Nytt om kvinneforskning. Foreløpig ser vi Nytt om kvinneforskning som en forutsetning og et kjernepunkt i forhold til mange av de andre oppgavene som Sekretariatet er pålagt» (1/78).

Identitetsfellesskap

Publisering – det trykte ord – er en gammel strategi for å fremme samhold og skape interesse og oppslutning om en sak (McDermott 1994), og NOK var ikke noe unntak. I Sekretariatets arbeid med å fremme faglige møteplasser var NOK som edderkoppen i nettet for den akademiske feminismen.

De første årgangene var preget av stoff som skulle inspirere til samarbeid og nettverksbygging. Mye plass ble brukt til å informere om organiseringen av feltet nasjonalt og internasjonalt, det vil si om etablering av formelle og uformelle forskerfellesskap, for eksempel om Arbeidsgruppa på Institutt for kriminologi og strafferett (2/78), om kvinneretten og om kvinnefaglige undervisningstilbud (3/78), om Senter for kvinneforskning ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap i Bergen, om Kvinneforskergruppa ved Institutt for samfunnsforskning, og om Samarbeidsgrupper i kvinneforskning ved Universitetet i Trondheim (4/78). NOK fortsatte å gi presentasjoner av forskningsmiljøer, men innslagene ble færre etter hvert.19

Institusjonaliseringen av kvinneforskning internasjonalt fikk hyppig omtale, og viste feltets framgang. Innen 1981 var kvinneforskning i Finland, Sverige, Danmark, Canada, USA, Frankrike og India blitt presentert. Utviklingen i de enkelte nordiske land fikk særskilt mye plass, sammen med arbeidet i den nordiske kvinneforskerforeningen Nordisk Forum, helt i tråd med Sekretariatets mandat (se for eksempel 1/83, 4/83, 4/84). Også disse innslagene fikk over tid redusert omfang.

Kvinneforskningens status og betydning ble diskutert en rekke ganger. Dette var viktig også fordi Sekretariatets framtid var usikker. NOK oppfordret forskerne til langsiktig tenkning for å sikre Sekretariatet. Selv om norsk kvinneforskning møtte «velvilje og interesse fra mange hold», var veien fram «lang og kronglete», hevdet en lederartikkel, fordi kvinneforskerne var «få, unge, de aller fleste uten faste stillinger, med knappe bevilgninger og korte tidsfrister på sine prosjekter» (1/80). Entreprenørene på feltet brukte NOK til å forklare kvinneforskningens endringsorienterte, helhetsorienterte og tverrvitenskapelige karakter. Tidsskriftet bidro dermed til å skape en kvinneforskeridentitet. Sekretariatet var seg dette bevisst, og omtalte kvinneforskernes «store ’VI’» som et løst nettverk uten skarpe grenser og med

uformelle bånd, faglig og personlig informasjonsutveksling, mens Sekretariatet med styre utgjorde kvinneforskernes «lille ’vi’» (3/80).

Alternativ kunnskaping

Vi har sett at Signs, Frontier og Feminist Studies, til tross for akademisk form, på flere måter lignet sine ikke-akademiske søstertidsskrifter. Når det gjelder NOK, var forbindelsen til kvinnebevegelsen slående både tematisk og estetisk: Forsida på NOK i perioden 1977–1983 var utformet av grafiker og feminist Kari Rolfsen, på Sekretariatets oppfordring. Den besto av et kvinneportrett, et eldre ansikt tegnet med grove linjer. Forsida er ethvert tidsskrifts ansikt utad, bokstavelig talt. Rolfsens forside tilbød en umiddelbar feministisk identitet. Hennes strek var godt kjent blant daværende norske feminister, ikke minst gjennom Rolfsens utallige illustrasjoner i Sirene. Forsida kan leses som en symbolsk markering av båndene mellom kvinneforskning og kvinnebevegelse på 1970-tallet.

Forbindelsen til den politiske feminismen var også tydelig gjennom NOKs tematiske fokus, og kom for eksempel til uttrykk i artikler om Sekretariatets arbeidet med å etablere forskningsprogram. Dette var en prioritert oppgave for å samordne forskningen og «styrke innsatsen der det trengs». NOK’en ble aktivt brukt til å presentere, legitimere og invitere til deltakelse i de to første store satsingene i samfunnsvitenskapelig kvinneforskning: paraplyprosjektet Kvinners levekår og livsløp – forskningsprogram om kvinner i Norge, ledet av Helga Hernes, og veiledningsprosjektet Fellesskap, samhold, distanse og konflikt mellom kvinner, ledet av Harriet Holter.20 Omtalene av disse illustrerte at kvinneforskningen hadde klare kunnskapspolitiske ambisjoner og prøvde ut nye modeller for forskningsorganisering inspirert av grasrotfeminismen, med grasrot- og statsfeminister som målgrupper.

Levekår og livsløp ble utkrystallisert som overordnede uttrykk for norske kvinneforskeres interesser og fellesmål, under hvilke forskjellige fagområder og miljøer skulle kunne finne «sin naturlige plass» (Hernes i 2/78). Informasjon og analyse av kvinners situasjon i Norge var nødvendig som grunnlag for en fremtidig kvinnepolitikk, hevdet Hernes. Det var aldri snakk om at grasrotfeminismen skulle sette premisser, men at forskningsprogrammet skulle komme med analyser og

kritikk av offentlig politikk fra et kvinneperspektiv (6/78).21 Bøkene skulle «gi den innsikten, oversikten og forståelsen som er grunnleggende for dem som ønsker å tenke på fremtiden og handle for å forandre. Hva en ønsker å forandre, er et spørsmål som må besvares i fellesskap. Vi håper at vår forskning gjør det noe lettere for våre lesere å komme frem til visjoner av det gode liv» (Hernes 1982).

Harriet Holter var opptatt av kvinneforskernes særpreg og mente at de «(…) av gode grunner er særlig teoretisk og metodisk søkende, til dels usikre og famlende …». Kvinneforskeres brudd både med tradisjonelle kvinneroller og med det mannspregete forskningsmiljøet ga, ifølge Holter, både styrke, sårbarhet og usikkerhet. «Elitisme» og hierarkiske organisasjonsformer hadde dårlige vilkår i kvinneforskningsmiljøet, hevdet hun. Dette fikk konsekvenser for veiledningsprogrammet der målet var å utvikle uformelle samarbeidsformer, hjelp til selvhjelp, «personlig og faglig støtte» og «faglig generøsitet». Holter ga en klar kvinnepolitisk begrunnelse for sitt tematiske valg: «(…) fellesskap og samhold er den viktigste ressurs som undertrykte grupper kan mobilisere for å oppheve undertrykkelsen», «kvinners evne til gjennomføring av organisert fellesskap er en av de faktorer som bestemmer deres levekår». Hun mente dessuten at temaet lå til rette for å trekke inn klasseperspektiv i kvinneforskning og kvinnepolitikk (3/78).

NOK’en presenterte jevnlig fagmiljøer som skapte kunnskap på alternative måter, for eksempel kvinnekriminologien (2/78) og kvinneretten i Oslo (2 og 3/79, 5/80) som begge markerte seg sterkt ved å politisere tabubelagte tema: Forskere og studenter var aktivt med å opprette Juridisk rådgivning for kvinner (1974)22 og Krisetelefon for voldtatte og mishandlede kvinner (1977), og deres erfaringer herfra ble utgangspunkt for studentoppgaver og forskning.23 De var preget av kollektive arbeidsformer (2/78), metodeutvikling og nye former for forskningsformidling. En teatergruppe skulle for eksempel reise rundt med kvinnerettslige framstillinger. Miljøene var aksjonsrettete og arbeidet «for kvinnefrigjøring» (2/79).

Sekretariatet skulle stimulere kontakt mellom forskning og praksis. En personlig betraktning fra kvinnerettens møte med den italienske kvinnebevegelsen i 1982 gir et innblikk i kvinneforskningens

selvforståelse først på 1980-tallet, og viser at NOK bidro til å synliggjøre bånd mellom kvinneforskning og kvinnebevegelse:

For meg betydde turen – utover alt jeg lærte – hvor viktig det er hele tiden å veksle mellom politisk handling og teoridannelse – mellom aksjoner og bevisstgjøring. … Leve den internasjonale feminisme! (2/83).

Fortsatt prioritert oppgave

Det oppsto en viss usikkerhet om NOK’ens status i 1982 da Sekretariatet fikk nytt mandat, styre og leder. Den avgående redaktøren var bekymret for videreføringen «(…) idet det på det nåværende tidspunkt er uklart, ikke bare om hvilken form et eventuelt meldingsblad skal ha, men også om det i det hele tatt skal videreføres» (2/82).24 Den nye styrelederen, Åse Hiorth Lervik, ville vurdere en eventuell videreføring av NOK’en i forhold til andre oppgaver (2/82).25

Men usikkerheten blåste raskt bort. Lervik slo fast at bladet skulle fortsette, men med «nytt utseende både inni og utenpå» (3–4/82). Den nye redaktøren, Aina Schiøtz, var hentet direkte fra forlagsbransjen og var sterkt motivert for å utnytte NOK’ens potensial. NOK fortsatte følgelig å være en prioritert oppgave, og slik var det gjennom skiftende rammebetingelser i hele Sekretariatets levetid.

Men formatet, som hadde vært tilstrekkelig for å imøtekomme behov for miljøbygging og formidling på 1970-tallet, var utilstrekkelig på 1980-tallet. Kvinneforskningens egen utvikling hadde styrket argumentene for et mer akademisk fagtidsskrift.

Et fagtidsskrift for kvinneforskning

I debatten på Ustaoset i 1977 om tidsskrift eller nyhetsbrev var også «parallellpublisering» foreslått (Gornitzka & Ravndal 1977). Argumentet var at kvinneforskerne trengte både en egen publiseringskanal, altså et fagtidsskrift, og publisering i disiplinfeltenes ordinære tidsskrifter. Tiltak for å styrke integrasjon i fagene og autonomi ved hjelp av «særtiltak» for å styrke kvinne- og kjønnsforskningen som eget felt, ble hevdet å være gjensidig berikende.

Dette mellomstandpunktet – også kalt «den doble strategien» – viste seg å være liv laga. Kvinneforskere publiserte i disiplinfagenes tidsskrifter, samtidig som NOK gradvis ble et fagtidsskrift. En ny stil -

ling som forskningsleder i Sekretariatet i 1980 bidro til å styrke det redaksjonelle arbeidet. Spalten «Diskusjonsforum» ble mer artikkellignende, og det var et tydeligere skille mellom artikler, bokanmeldelser og omtaler av møter, seminarer og konferanser. Artikler og bokomtaler fikk mer plass, mens mindre tidsskriftpregede innslag fikk redusert plass. NOK var gradvis og uten debatt i ferd med å bli et fagtidsskrift «med tverrfaglig karakter og en profesjonell utforming» (NAVF 1989).

Omleggingen til fagtidsskrift for kvinneforskning avspeilte forskernes økte behov for forskningsformidling, men kan også tolkes som et svar på kvinneforskningens manglende gjennomslag på universitet og høgskoler, et tiltak for å styrke den faglige legitimiteten. I 1983 fikk NOK større format, bedre layout, ny forside og, ikke minst, mer vekt på faglig innhold. Sekretariatet prioriterte redaksjonell bearbeiding av artiklene, med ingress og snart også en mer tradisjonell akademisk form med fotnoter og litteraturlister. Bokanmeldelsene ble grundigere og oftere koblet opp mot tematisk innhold. Omfanget økte, og kravet til lesernes tidsbruk og konsentrasjon ble større.

Kvinneforskningsfeltet hadde gjennomgått en rivende utvikling siden starten på 1970-tallet, og det var mye forskning å formidle. Spørsmålet var hvordan, og svaret ble at det faglige innholdet skulle organiseres i form av temanumre fra 1983. NOK var ikke lenger en gratis nyhetsbulleteng, men et fagtidsskrift for kvinneforskningen som tok sikte på å være tilgjengelig for ulike brukergrupper. I motsetning til Signs, Frontier og Feminist Studies var det ikke aktuelt å innføre et system med eksterne akademiske fagkonsulenter for å kvalitetssikre artiklene, eller engelske sammendrag.

Politikk og estetikk

Omleggingen til fagtidsskrift ble markert med ny forside fra nr. 1 1983: et portrett av Cecilie Thoresen, Norges første kvinnelige student. Utskiftingen av Rolfsens kvinneansikt med en historisk Thoresen indikerte at Sekretariatets oppgaver var utvidet fra samfunnsforskning til å fremme kvinneforskning på alle fagområder. Portrettet av nettopp Thoresen kunne også symbolisere det nye arbeidet med likestilling i akademia, i tråd med påleggene i den nye likestillingsloven.26 Thoresen hadde vært en betydningsfull likestillingsforkjemper på 1880-tal -

let, og hadde fått aktualitet i forbindelse med jubileumsmarkeringer av 100 år med kvinners adgang til universitetet.

Forsidas nye estetikk representerte en vending bort 70-tallets feministiske uttrykk: fra et bilde formet av en kvinnelig kunstner som nærmest var et feminist-ikon på 1970-tallet – til et bilde som framhevet historiske linjer, laget av en mannlig maler.27 Men forsida symboliserte også kontinuitet: det var kvinneansikter som ble assosiert med feminisme og kvinnebevegelse. Cecilie Thoresen hadde ikke bare kjempet for å bli Norges første artianer, hun var også med på å stifte diskusjonsklubben Skuld i 1883, forløperen til Norsk Kvinnesaksforening (1884) (Blom 1995). Den nye forsida tok følgelig vare på kvinneforskningens feministiske forankring, men ga den et nytt uttrykk. Navnet forble imidlertid uendret, helt til 1995. Da ble det forkortet til Kvinneforskning:

Selv om vi er glad i det gamle navnet, har vi kommet til at det gir for smålåtne assosiasjoner. Etter som årene har gått, har bladet utviklet seg til et tverrfaglig kvinneforskningstidsskrift der hovedtyngden av stoffet ligger på presentasjon av resultater fra kvinneforskningen i en allment tilgjengelig artikkelform. Navneskiftet vil ikke innebære noen redaksjonelle endringer, men er en naturlig konsekvens av den rivende utviklingen innen kvinneforskningen selv, kvantitativt så vel som kvalitativt (leder 1/95).

Lederartikkelen unnlot å nevne at «Kvinneforskning» nå var et omstridt navn, også internasjonalt, fordi det verken ble oppfattet som dekkende eller inkluderende, ikke minst i forhold til mannsforskere.28

Tilgjengelighet og faglig dybde

Vi har sett at NOK på 80-tallet gradvis fikk lenge og tyngre fagartikler og en mer akademisk form. Likevel ble en lett tilgjengelig form beholdt på 1980- og -90-tallet: stor skrift, mye luft rundt ingressene, god plass til bokomtaler og diverse informasjon, få fotnoter og relativt populariserte artikler. NOK bidro med dette til å skape en kritisk del- og motoffentlighet og utvidet de akademiske formene ved å formidle akademisk innhold med bruk av personlige pronomen og ispedd personlige erfaringer. Det var også et visst spillerom for sjangerbrudd, for eksempel i form av eventyr (Heiberg 1/82, Kaul 5/87), dikt (Sundby 3/85), prolog (Brantenberg 5/87) og «hverdagsfortel -

ling» (Heløe i 5/89 og 1/90). NOKs standhaftige forsvar for forskningsformidling til en bred offentlighet framfor en snever krets av forskere var delvis et resultat av tidsskriftets rolle som redskap for Sekretariatet. I motsetning til Signs var Sekretariatets mandat også å formidle fagstoff til brukerne. Det ble presisert også i 1995 da tidsskriftets navn ble forkortet: Hovedtyngden av stoffet skulle fortsatt være «presentasjon av resultater fra kvinneforskningen i en allment tilgjengelig artikkelform.»

Kvinneforskningens «rivende utvikling», også inspirert av internasjonale debatter om feministisk vitenskapsteori, satte imidlertid spor etter seg også i NOK og gjorde det vanskeligere å formidle til brukere. Helga Hernes oppfordret for eksempel til «vitenskapsteoretisk selvransakelse og bevisstgjøring» (2/84), og programmet for humanistisk kvinneforskning i Bergen fokuserte «kvinneforskningens implisitte forutsetninger om kjønn som konstituerende kategori» (4/84). Temanummeret om vitenskapsteori (1/86) viste at kvinneforskningen midt på 80-tallet var blitt et kunnskapsfelt med inneforståtte begrep og referanser (Göransson 1987) som gjorde den mindre tilgjengelig på tross av vedvarende fokus på forskningsformidling og brukerbehov. Parallelt med diskusjonene om hvorvidt kvinneforskningen skulle være et eget fag eller «bare» et perspektiv på eksisterende fag, hadde feltet utviklet sin doxa. Forskerne på feltet forholdt seg til sentrale tekster og teorier uten alltid å referere dem, og det ble vanskeligere å følge med for de som manglet teoretisk skolering.

Denne faglige utviklingen på 1980- og -90-tallet skapte latente spenninger mellom Sekretariatets mandat om forskningsformidling og brobygging til ulike brukergrupper og forskernes behov for en mer spesialisert deloffentlighet. Mens økonomiske forhold presset fram akademiseringen av Frontier og Feminist Studies, bidro Sekretariatets mandat og relativt trygge økonomi til å holde igjen. Norsk kvinneforskning skulle formidles til en bred offentlighet, og redaksjonens vilje til popularisering var vedvarende:

Til tross for at redaksjonen har samarbeidet med forfatterne om å gjøre stoffet mer alminnelig tilgjengelig, har vi forståelse for at noe stadig kan oppleves som fremmedartet og vanskelig. Nytt om kvinneforskning er et faglig tidsskrift, ikke et vitenskapelig tidsskrift. (…) Selv om viljen er til

stede, kan det være vanskelig å popularisere. (…) Redaksjonen ønsker å gi leserne del i utfordrende og interessante tilnærminger til et velkjent tema. Så får vi håpe at nysgjerrigheten hjelper oss over de mer vanskelig tilgjengelige områdene! (leder 1/92).

Sitatet illustrerer spenningen mellom faglig dybde og tilgjengelighet og viser redaksjonens innsats for å gjøre NOK allment tilgjengelig. Men problemet forsvant ikke, og ønsket om tilgjengelighet fordret en begrunnelse. Den kom for eksempel da redaksjonen i 1993 ville presentere «kvinneforskningens stjerner». Den ba om korte og poengterte artikler som kunne «nå bredt ut og leses uten at man trenger mye forkunnskaper.» Forskerne sto fritt i å «boltre seg i treffende karakteristikker av sine – formodentlig – åndelige formødre og -søstre!» (2/93). Tilgjengelighet ble da legitimert som en strategi for å motivere til dypere faglig innsikt, med redaktørens personlige erfaringer som referanse: Hun var selv blitt advart mot å lese «Illustrerte klassikere» fordi det kunne ødelegge interessen for klassikernes tekster. Men de populariserte framstillingene hadde snarere stimulert henne til å oppsøke klassikerne, og ergo var det lagt til rette for «lette» artikler i NOK.

Et tverrvitenskapelig felt

Kvinne- og kjønnsforskningen hadde en tverrvitenskapelig identitet og ambisjon som på forskjellige måter ble speilet i NOK. De fleste numrene omfattet artikler fra flere enn ett disiplinfag, og forfatterne trakk veksler på teoretiske perspektiv fra flere fagområder. Ulike fag ble også representert, fordi det bakenforliggende formålet var å fremme kvinneforskning i alle fag. Sekretariatet brukte NOK som et virkemiddel til å stimulere kvinneforskning på områder der det manglet norsk forskning.

Selv om NOK i perioden 1977–1982 formelt sett skulle fremme samfunnsvitenskapelig kvinneforskning, var alle fagområder snart representert. Hovedtyngden var samfunnsvitenskapelig de første åra, men selv det første nummeret hadde bidrag fra humaniora. Fra 1979 kom det artikler om samfunnsplanlegging og «det nye hverdagslivet», fra 1980 medisinsk kvinneforskning, og fra 1981 var også naturvitenskapelig kvinneforskning presentert. Temanumre fra 1983 var iblant

knyttet til relativt avgrensete fagområder, som for eksempel kvinnerett (1/84), kvinner og helse (3/84), kvinneperspektiv i humaniora (2/85), naturvitenskap i et kvinneperspektiv (5/85) og kvinner i primærnæringene (4/88). Andre numre spente bredere, som hverdagslivets estetikk (3/85), ufrivillig barnløshet (1/87), kvinner, miljø og utvikling (3/91), reproduksjonsteknologi (3/92), rettigheter og hjertesaker 3/93 og fedre og andre menn (1/95). Mange av temanumrene holdt seg imidlertid ikke utelukkende til sitt tema, men inkluderte enkeltartikler om andre spørsmål.

Utvidelsen av Sekretariatets mandat og virkeområde i 1982 forsterket både kvinneforskningens og NOKs tverrfaglige karakter fordi det bidro til at nye felt og tema systematisk ble satt på dagsorden. Likestilling i akademia ble sentralt gjennom Sekretariatets arbeid med analyser av ansettelsesprosedyrer og ved samarbeid med forskningsrådets likestillingsutvalg. Samtidig var kvinneforskerne selv blitt mer opptatt av vitenskapsteori og akademia som institusjon. Flere temanumre handlet om kvinner i akademia, og formidlet fra prosjektet om ansettelsesprosedyrer (4/87). Likestillingsmandatet preget også NOK gjennom spalten «Nytt fra likestillingsutvalgene» (fra 1986 til 1994).

Etter 1982 fikk humaniora, medisin, teknologi og naturvitenskapelig kvinneforskning en plass mer på linje med samfunnsvitenskapelig kvinneforskning. Mulighetene var likevel ikke like gode på alle områder, og redaksjonen etterspurte mer stoff for naturvitere og medisinere. Spesielt kvinneforskning i naturvitenskapene var en mangelvare, og NOK reflekterte pålegget til Sekretariatet om å prioritere arbeidet for å øke kvinneandelen i medisin, naturvitenskap og teknologi (1/86): Numrene 5/85, 4/86 og 1/91 var temanumre om naturvitenskap. Det siste var uten norske artikler og en illustrasjon på at NOK ikke bare var en publikasjonskanal for norske kvinneforskere, men et forskningspolitisk virkemiddel.

Nedslagsfelt og brukere

Forventningene til nyhetsbulletengen var åpenbart store i 1977 da det første nummeret måtte trykkes opp på nytt:

(…) ideen om et kontakt- og informasjonsorgan for kvinneforskere og andre som er opptatt av kvinnespørsmål ha(r) falt i svært god jord … og det er jo hyggelig, erklærte redaksjonen (2/78).

NOK hadde et relativt høyt opplag, sammenlignet både med disiplinbaserte tidsskrift som Norsk statsvitenskapelig tidsskrift og tverrfaglige som Tidsskrift for samfunnsforskning.29 Antall abonnenter var også stabilt. Opplag og abonnementstall var tilsynelatende uavhengig av om NOK’en var gratis (til 1982) eller ikke, og uavhengig av dets karakter som nyhetsbulleteng eller fagtidsskrift. Hvem tok NOK’en sikte på å nå? De ønskede brukerne framgikk av Sekretariatets mandat. Det var aktive og potensielle forskere:

For å stimulere forholdet mellom forskning og praksis ville det være naturlig å la et slikt informasjonsblad sirkulere i de miljøer som ikke driver forskning, men som kanskje bare trenger et lite puff for å komme i gang (Gornitzka & Ravndal 1977:209).

Dessuten var det (kvinnelige) politikere, kvinneorganisasjoner, likestillingsansvarlige i akademia og annen forvaltning.

Et visst innslag av studentbidrag, spesielt i de første årgangene, viser at tidsskriftet ikke bare var en publiseringskanal for forskere. Studentenes fagkritikk og mellom- og hovedfagsoppgaver var avgjørende for utviklingen av samfunnsvitenskapelig og humanistisk kvinneforskning på 1970-tallet, og studentene var viktig for spredningen til nye fagområder på 1980- og -90-tallet.

Brukergrupper utenfor akademia ble ivaretatt gjennom bidrag fra ikke-forskere i form av meningsytringer, bokomtaler og «generell informasjon», og ved arbeidet med å gjøre fagstoffet tilgjengelig. Forskningsformidling ble tematisert i mange numre og avspeilte kvinneforskningens sterke ønsker om, og behov for, forskningsformidling til feminister utenfor akademia på 1970- og -80-tallet. Men NOK var først og fremst en arena for akademisk feminisme. Utvalget som evaluerte Sekretariatet i 1989 viste at «tidsskriftet hovedsakelig henvender seg til et fagpublikum, men at det også er et nyttig hjelpemiddel for mange utenfor fagmiljøene som ønsker å holde seg orientert om kvinneforskningen allment, eller som er inter -

essert i spesielle temaer som er blitt behandlet i enkeltnumre» (NAVF 1989).

I motsetning til Signs, som profilerte seg overfor det vitenskapelige feltet gjennom faglig dybde og spesialisering, var NOK et fagtidsskrift med ambisjoner om å nå et bredt faglig og politisk publikum. Redaksjonens målrettete brobyggingsarbeid med popularisering og formidling til både akademiske og ikke-akademiske brukergrupper ble imidlertid vanskeligere etter hvert som kvinneforskningsfeltet utviklet sin doxa og NOK ble innhentet av faginterne behov for et mer profesjonelt akademisk tidsskrift. Et tegn på dette var at tidsskriftet tok i bruk eksterne akademiske fagkonsulenter fra 1999.

Forskning og feminisme

Redaktører, styreledere, forskningsledere og andre bidragsytere tegnet bilder i NOK av en kritisk vitenskap i opposisjon til de etablerte fagene. På 1970- og -80-tallet skulle kvinneforskningen bidra til kvinnefrigjøring, ofte eksplisitt formulert fra kvinneforskere i ulike fag: «Kvinneforskning innebærer også en forskningspolitisk bestrebelse – vi må samle våre erfaringer om kvinners verden for at fordeler og makt kan fordeles mer rettferdig mellom kjønnene i vårt samfunn», skrev medisineren Kirsti Malterud (Malterud 1981).

Kvinneforskningen skal produsere ny og alternativ kunnskap som «kan vise hvordan undertrykkelsesformene virker, hvilke konsekvenser de har, og hvordan dette skal endres», mente Grete Botten, også medisiner (Botten 1983). Jorunn Veiteberg, kunsthistoriker, skrev:

(…) å forske i en type kunst som heile tida blir oversett eller plassert i båsen uviktig, tvingar rett og slett kvinneforskarane til å reflektere over faget sin karakter og historie og dermed over sin egen praksis innafor dei faglege institusjonane. I dette ligg ei stor utfordring til resten av fagmiljøet (Veiteberg 1985).

Kriminologene Liv Finstad og Cecilie Høigård påpekte at:

Kunnskapen som samles om prostitusjon har et klart mål: Endring av samfunnsmessige forhold som skaper prostitusjon og som holder prostituerte i så mange land fast i fornedrelse og elendighet (Finstad & Høigård 1985).

Psykologen Hanne Haavind mente at:

Kvinneforskere er vi blitt i opposisjon til våre fags toneangivende forståelsesformer. (…) Kvinneforskningens ambisjon er å utvikle erkjennelse som er egnet til å avsløre og forandre kvinners liv og posisjon som underordnede i et samfunn med mannlig dominans (Haavind 1986).

Antropologen Siri Gerrard skrev at fiskerikvinneforskningen hadde utspring i kvinnebevegelsen og et ønske om å gjøre noe med fagene både ut fra handlings- eller anvendte interesser og grunnforskningsinteresser (Gerrard 1988). Kvinneforskningens marginale posisjon gir mulighet for å vektlegge solidaritet og samarbeid mer enn konkurranse, og til å gjøre annerledes type forskningsarbeid. Politisk engasjement er viktig fordi det kan gjøre forskningen spennende og gi forskeren vågemot, mente Sissel Lie, professor i fransk litteratur (Lie 1990).

Fra grasrot- til statsfeminisme

Kvinneforskningens tette bånd til grasrotfeminismen ble svekket i løpet av 1970-tallet, til fordel for statsfeminismen. For eksempel var staten representert i Sekretariatets styre, men ikke den uavhengige kvinnebevegelsen. Sekretariatet var pålagt samarbeid med og bistand til Likestillingsrådet (1/1977), mens mandatet ikke sa noe eksplisitt om kvinnebevegelsen. Formuleringen om «formidling mellom forskere og brukergrupper» betydde imidlertid at kvinnebevegelsen var tenkt inn. Mandatet i 1982 styrket likestillingsinteressene og vekket motstand blant flere kvinneforskere,30 mens grasrotfeminismen forble unevnt.

Staten var blitt avgjørende for finansiering og gjennomføring av bokserien Kvinners levekår og livsløp,31og kunnskapsbehovene i offentlig sektor preget norsk kvinneforskning gjennom flere anvendte forskningsprogram som inngikk i departementenes handlingsplaner for likestilling på 1980-tallet. Femokratene – det offentlige likestillingsapparatets forvaltere – var blitt en viktig brukergruppe. NOK ble en kilde til informasjon om program som Teknologiens betydning for kvinners arbeidsliv, Forskningsprogram om likestilling, Program om kvinnemishandling, Kvinner i landbruket, Kvinner i fiskeriene og Kvinner og utvikling. Den generelle oppmerksomheten i samfunnet

omkring likestilling, preget også NOK. Det ble mer stoff om likestilling i akademia og andre forskningsinterne forhold, og referansene til grasrotfeminismen ble færre.

Kvinneforskningen opprettholdt likevel bånd til grasrotfeminismen, for eksempel gjennom boklanseringer på den internasjonale kvinnedagen 8. mars. De kvinnepolitiske ambisjonene ble ikke borte, men fant nye uttrykk, også i NOK. Framfor alt ved at NOK, i likhet med Signs, Frontier og Feminist Studies, formidlet kunnskap på områder av betydning for grasrotfeminismen og bidro til en ny diskurs om betydningen av kjønn gjennom tematisering av spørsmål som betingelser for kvinners deltakelse på arbeidsmarked og i politikk, forholdet mellom lønna og ulønna arbeid og mellom offentlig og privat omsorg. Tabubelagte tema som «brutalitet mot kvinner i hjemmet» ble løftet fram, og samarbeidet med grasrotfeminister og femokrater om praktiske tiltak fortsatte.32 NOK formidlet konstruktiv kritikk av betydning både for politiske diskurser og fordelingsbeslutninger.

Profesjonaliseringens pris

Kvinneforskningens suksess med institusjonalisering ble reflektert i NOKs overgang til fagtidsskrift. Indre og ytre grunner bidro til profesjonaliseringen: Mer forskning skapte andre behov enn en enkel informasjonskanal kvinneforskerne imellom. Uenigheter om integrering eller autonomi (etablering av et nytt felt) smuldret bort til fordel for en mer pragmatisk «dobbel strategi». Profesjonaliseringen var en villet prosess som også avspeilte at kunnskapsområdet var blitt tryggere og mer selvsikkert.

Forskningens rammebetingelser spilte også inn, som de hadde gjort for Frontier og Feminist Studies, med sterkere krav om publisering for ansettelse og opprykk, muligheter for å avlegge doktorgrad på grunnlag av artikkelsamling, og utviklingen av egne grader i kvinne- og kjønnsforskning internasjonalt. Mot slutten av 1990-tallet ble det utilstrekkelig med en publiseringskanal uten fagfellevurdering, og utsiktene var i realiteten enten full akademisering eller en langsom død. I likhet med Frontier og Feminist Studies valgte NOK å tilpasse seg vitenskapelige standarder gjennom fagfellevurdering av artikler for å bevare forskernes interesse. Konsekvensen var et mindre tilgjengelig tidsskrift – og synkende interesse blant brukergruppene utenfor akademia.33

Menn i NOK

Identitetsbygging betyr grensesetting, avgrensning og utestengning, selv om intensjonene er å skape åpenhet. Hvem og hva ble utestengt fra, eller holdt seg utenfor kvinneforskningsfeltet? Vi skal nærme oss spørsmålet ved kort å se på hvem som ikke publiserte i NOK. Ifølge redaktørene ble nesten ingen bidrag refusert, men ikke alle ble oppfordret til å bidra, og ikke alle følte seg kallet. Vi så at ca. 5 % av artiklene i perioden 1977–1997 hadde mannlig forfatter. Blant disse mennene var ingen av de norske mannlige kjønnsrolleforskere fra 1950- og -60-tallet, som Erik Grønseth, Per Olav Tiller og Sverre Brun-Gulbrandsen. I motsetning til de kvinnelige kjønnsrolleforskerne Harriet Holter og Berit Ås, som fikk status som pionerer i kvinneforskningen, holdt mennene seg åpenbart utenfor det nye forskerfellesskapet. Erik Grønseths betraktninger om kvinnebevegelsen og kvinnesosiologien indikerer at han ikke følte seg inkludert:

Den nye kvinnebevegelsen var jo i hovedsak en separatistbevegelse. Den forfektet at kvinnene selv skulle bruke og høste sine egne erfaringer, for så vidt forståelig og sikkert nødvendig. Men den var jo også delt i to. På den ene siden var de som legitimerte seg i forhold til det mannlige studentopprøret med marxistiske overtoner. Her var det dessverre liten plass til annet enn snever økonomi og politikk. Kjønn passet liksom ikke inn i klasseanalysen. På den andre siden hadde vi de som havnet i en slags feministisk isolasjon. Dette ble en teori hvor makroperspektivet var helt forsvunnet i horisonten: Dette var jo da stikk i strid med mine samfunnskritiske perspektiver igjen. Dessuten dannet de jo sine egne seminarer og sin egen forskningsgren: kvinnesosiologien (Grønseth 1977:28).

De første to leserbrevene i NOK (1/83) tok opp forholdet til menn: Det ene var en kritikk av mangel på menn i kvinneforskningens organer – formelt berettiget, men neppe i pakt med de dominerende oppfatningene på feltet. Det andre var en – lite treffende – kritikk av bladet for å referere mer til menn enn til kvinner. NOKs redaksjon forsøkte iherdig å motivere menn til å skrive, men lyktes bare delvis.34 Menn var ikke interessert i kvinneforskning, hevdet Helga Hernes i et intervju i forbindelse med Sekretariatets 10-årsjubileum (4/87):

«Det lå overhodet ingen prestisje i det, heller ingen penger. Dessuten var vi del av en bevegelse som var avskrekkende for mange menn. De få mannlige sjeler som kom, ble nok forvirret. I dag er situasjonen helt annerledes.»

Situasjonen var imidlertid ikke særlig endret etter 1987 dersom vi ser på antall mannlige bidrag i NOK. Øystein Gullvåg Holter mente i motsetning til Hernes at feminister bidro til menns passivitet gjennom påstander om mannsdominans (1/89).

Kvinneforskere kritiserte mannlige kolleger for ikke å sette seg inn i feltet,35 samtidig som verken kjønnsforståelse eller relasjoner til grasrotfeminismen bidro til å bygge ned kjønnsgrenser. Kvinnedominansen i NOK illustrerer feminismens dilemma mellom å fastholde og oppløse kjønnskategorier, og indikerer at kritiske studier av kjønn – også det mannlige – fortsatt i hovedsak er en kvinneinteresse (Hagemann 1988).

Tidsskriftet var mer heldig med integrering av mannsforskning da den ble etablert sist på 1980-tallet.36 Dette var et felt som interesserte mange kvinnelige forskere (Folkesson 2000), men det bidro også til betydelig vekst i andelen mannlige forfattere. 22 av 36 artikler skrevet av menn ble publisert på 1990-tallet. NOKs temanummer «Fedre og andre menn» (1/95) markerte at redaksjonen betraktet mannsforskningen som del av det feministiske kunnskapsfeltet, samtidig som tidsskriftet endret navn til Kvinneforskning, uten at faktiske og potensielle interessemotsetninger mellom kvinne- og mannsforskning ble tematisert:

Og så skulle det første nummeret av Kvinneforskning komme til å dreie seg om menn og mannsforskning! Vi ser ingen motsetning i det, men en glede. Mannsforskningen har de siste årene begynt å vinne innpass også i Norge. Den første nordiske konferansen om mannsforskning foregikk i København 1.–2. oktober. Vi gikk i samarbeid med Knut Oftung i Likestillingsrådet om å plukke ut bidrag fra denne engelskspråklige konferansen (1/1995).

Mannsforskningen representerte i realiteten en utfordring for kvinneforskningen, dels ved å kritisere dominerende perspektiv på kjønn (Holter 1987; Holter & Aarseth 1993; Oftung 1995; Aarseth 1995),

og dels ved å konkurrere om penger og posisjoner. Norsk mannsforskning etablerte da også raskt egne fora, selv om sentrale aktører fortsatt var og er virksomme på kvinneforskningsfeltet.

Søsterskapets grenser og feministiske feider

Blant etablerte kvinnelige forskere med kvinneperspektiv og/eller kjønn som fokus, var det få som ikke en eller annen gang brukte NOK’en som publikasjonskanal. Rene tilfeldigheter kan forklare hvorfor noen navn mangler. Men det fantes trolig også kvinnelige forskere som «meldte seg ut av» kunnskapsfeltet, i betydningen ikke ønsket å publisere i NOK’en. Kanskje opplevde de at det var for trangt for deres meninger, at søsterskapet ikke var for alle. Feider fra kvinnekampen tidlig på 1970-tallet kastet skygger også blant kvinneforskerne. Det hadde for eksempel vært «en dyp kløft» mellom ulike kvinnegrupper på kvinneretten (Dahl 4/87). «Konflikter i kvinneforskningen» (2/88) illustrerte behov for å dele erfaringer med å takle konflikter. Omstridte ansettelsessaker hadde skapt nye utfordringer for forskerfellesskapet. Det var ikke lenger lite og oversiktig. Vennskap og kjennskap var ingen garanti mot konflikter, men disse kom svært sjelden til uttrykk i NOK.

Direkte faglige og fagpolitiske uenigheter i kvinneforskningen lar seg primært identifisere gjennom kritiske bokanmeldelser fram til midt på 80-tallet. Bokanmeldelser er et format der ros og ris formidles. Omtalen av kvinneforskernes bøker i NOK var fra starten ikke bare informative og sjenerøse, de var ofte også kritiske. Kvinneundertrykking og makt – et sentralt tema i kvinneforskningen – ble for eksempel problematisert i flere omtaler. Helga Hernes avviste Berit Ås’ tese om den «stadige forverringen» i kvinners situasjon som uttrykk for en «fortidsnostalgi», som Hernes for øvrig mente preget mye feministisk teori (1/82). Fride Eeg Henriksen poengterte at Runa Haukaa og Birgit Broch Utnes påstand «Jo flere kvinner med god formell utdanning, jo mindre vekt blir det lagt på formell utdanning ved ansettelse.» – var dårlig begrunnet (2/80).37 Men det var først seinere på 1980-tallet at 70-tallets premiss om at kvinner var undertrykt for alvor ble tematisert i NOK (for eksempel Widerberg og Holter & Solheim i 1/89).

De skarpe debattene foregikk i fagmiljøene, for eksempel i kvinnerett, kvinnehistorie og sosiologi,38 og ble formulert for eksempel i

Kjerringråd. Men NOK var lenge en lagune, et harmonisk rom, i en forskningsverden som ofte ble opplevd som vanskelig.

Én eksplisitt diskusjon mellom to forskere foregikk i NOK på 1970-tallet, og handlet om kvinneforskningens hensikt: forholdet mellom om elendighetsforskning og verdighetsforskning. Kari Wærness og Susanne Fabricius tematiserte her en vedvarende spenning mellom ulike syn på kvinneforskning og politikk (4/79):39 Kvinners fravær fra litteraturhistorien skyldtes ikke bare at kvinner var kuet av sine omgivelser; kvinner utøvet selv «indre motstand» og opptrådte mange ganger selvundertrykkende, hevdet Fabricius. Når kvinneforskningen avdekket slike forhold, måtte den nødvendigvis bli «elendighetsforskning». Et ønske om «verdighetsforskning» var problematisk fordi det minnet om moraliserende forskning og krav om forskning med handlingsanvisninger. Fabricius ville heller ha «virkelighetsforskning» der kvinner ble betraktet som individer. Wærness poengterte at kvinneforskere gjerne kunne lage «elendighetsforskning», men at dette var utilstrekkelig i forhold til å få «en adekvat forståelse av kvinners situasjon». Forskning som også viste kvinners styrke, kunne dessuten bidra til å mobilisere kvinner «til aktiv innsats». Wærness avviste «virkelighetsforskning» ved å poengtere at forskere ikke kan finne noe som de ikke leter etter. Måten forskere formulerer spørsmål på er avgjørende for hvilke svar det er mulig å få, mente Wærness:

Våre begreper og språkbruk farger vår oppfatning av den virkelighet vi beskriver. Derfor finnes det ikke en gitt entydig «virkelighetsforskning» (Wærness 4/79).

McDermott viser hvordan feministiske debatter i USA ble håndtert i Feminist Studies, Signs og Frontier og hvilke konsekvenser de fikk. Først var det hissige og til dels svært personfokuserte debatter rundt kvinnekultur og seksualitet på 1980-tallet som førte til dype konflikter og splittelser i den amerikanske kvinneforskningen. Konfliktene ga også næring til konservative politiske krefter som ønsket å svekke kvinneforskningens faglige legitimitet. Så var det uenigheter omkring feminisme og poststrukturalisme på 1990-tallet, også med høy temperatur. Fordi dette var en mer teoretisk og fagintern debatt, ble den mindre ødeleggende for feltet.

NOK var verken preget av hissig faglige eller personfokuserte artikler. Innlegg fikk sjelden tilsvar, og debattspaltene var dempet i tonen.40 Manglende støtte fra den akademiske verden førte til «nedtoning av uenigheter blant kvinneforskerne, man trengte hverandres støtte», skrev Hanne Haavind (4/87). Uvilje mot splid i forskningsmiljøet etter harde konflikter mellom aktivistene i kvinnebevegelsen i første halvdel av 1970-tallet hadde også satt sine spor.41

Angrep på offentlig kjente kvinneforskere i massemedia førte sjelden til innlegg i NOK. Ingrid Nymoens diskusjon (2/88) av Eva Lundgrens Prester i lyst og last (1987) var et unntak i så måte. Nymoen så på pressens mottakelse av boka i forhold til en kritisk diskusjon av Lundgrens framstillingsform og metodebruk. Heller ikke konflikter om fordeling av knappe goder, som kompetanse, programpenger, stillinger og kompetansevurderinger ble satt på dagsordenen i NOK. Tendensen til konfliktvegring avspeilte i noen grad norsk forskningskultur generelt, her reflektert i følgende hjertesukk fra en redaktør som etterlyser debatt:

Vi nekter å tro at de artiklene som kommer i Nytt om kvinneforskning er så lite kontroversielle at de ikke gir godt grunnlag for debatt. Spaltene er åpne (5/85).

Tre store kontroverser i og rundt norsk kvinneforskning, alle med utgangspunkt i Sekretariatets likestillingsmandat fra 1983, illustrerer at det ble større rom for debatt i kvinneforskningen – og i NOK. Først skapte Hanne Havvind røre blant kvinner i naturvitenskapen ved et innlegg der hun spurte om økt kvinneandel i naturvitenskapelige fag skyldtes kvinnenes egen innsats eller om det skyldtes at «andre kvinners politiske innsats fører til at dørene åpner seg» og om kvinner i naturvitenskap var «gratispassasjerer på det tog av kvinner som i de siste år har erobret viktige maktposisjoner på alle samfunnslivets områder» (4/86). Hun fikk i samme nummer motsvar av Ruth Kleppe, som mente at begrepene «kvinneforskning» og «kvinneperspektiv» var egnet til å skape frustrasjon når de ble brukt i forbindelse med faglig innhold i realfag, og at de var egnet «til å skape motsetningsforhold når de problemer kvinneforskere innen samfunnsfag og humaniora har hatt blir overført til realfagsmiljøene» (4/86).

Dernest kom Sekretariatets prosjekt om prosedyrer rundt ansettelser i akademia (Fürst 1988), og en utredning om forskningspolitikk med kvinneperspektiv (Bermann, Holter, Sørensen & Aas 1989). I kjølvannet av begge utredningene oppsto det opprivende diskusjoner både innenfor og utenfor kvinneforskningen, omtalt i NOK. Elisabeth Fürsts bok Kvinner i akademia – inntrengere i en mannskultur? resulterte i en omfattende og sjeldent skarp debatt der hovedskillene gikk mellom etablerte kvinneforskere i humaniora og samfunnsfag på den ene siden, og forskere av begge kjønn utenfor kvinneforskningen på den andre. Konfliktene rundt den forskningspolitiske utredningen gikk rett inn i Sekretariatets styre, som var splittet i spørsmålet om utredningen burde utgis.42 Saken ble relativt godt dokumentert i tidsskriftet, og var et unntak fra det generelle bildet av enighet. Debattene om kvinner i akademia demonstrerte også grenser for overbærenhet med feministisk kritikk: Når kvinneforskningen pirket i akademias selvforståelse som nøytral og saklig arbeidsgiver og kunnskapsinstitusjon – eller kritiserte norsk forskningspolitikk i et feministisk perspektiv – ble det bråk.

Den dominerende feministiske diskursen på 1970- og tidlig 1980-tall hadde, som vi tidligere har sett, kvinneundertrykking som premiss. I løpet av 1980-tallet endret dette seg, både i norsk og internasjonal kvinneforskning. Det ble flere stemmer på feltet. Faglige uenigheter kom oftere til uttrykk, og forutsetningen om universell mannsdominans ble gjenstand for kritikk (Ask, Bleie & Broch-Due 1985). Norsk kvinneforskning ble anklaget for å ha vært mer opptatt av «ulikhetens årsaker» på samfunnsnivå enn av ulikhetens reproduksjon på psykologisk nivå. «Kvinner har lært at have lyst til det de skal,» hevdet Harriet Bjerrum Nielsen (3/86), og bidro til debatt om kvinners delaktighet i sin egen situasjon. Subjektivitet og identitet ble satt på den feministiske dagsordenen, mens rasjonalitetsbegrepet ble mindre sentralt.

Et annet uttrykk for endrete perspektiver i kvinneforskningen kom fra Harriet Holter, som selv hadde formulert en av de viktigste teoriene om patriarkat og kvinneundertrykking på 1970-tallet (Holter 1976). Hun tok til orde for mer fokus på «(…) menns tap og kvinners fordeler av det nåværende system», og på «maktfrie» relasjoner mellom kjønnene (4/87).

Avslutning

Artikkelen har diskutert kvinneforskningens etablering og utvikling i perioden 1977–1997 med utgangspunkt i NOK. Redaksjonelle valg avspeilte Sekretariatets skiftende mandat og ressurssituasjon, men ble også påvirket av feltets profesjonalisering og økte selvtillit. Fra å være en nyhetsbulleteng med sammenbindende og identitetsskapende funksjoner, ble NOK gradvis et feministisk fagtidsskrift som først i hovedsak formidlet kvinneforskning til en bred feministisk offentlighet for deretter i større grad å ha akademiske feminister som målgruppe.

Nye, kontroversielle og iblant tabubelagte tema, perspektiv og begrep ble formidlet gjennom NOK, og tidsskriftets brobyggende rolle mellom akademisk feminisme, grasrot- og statsfeminisme bidro til å forandre kjønnsdiskursen. Tidsskriftet skapte et offentlig rom for å tematisere kvinneforskningens egenart og formål, mens utviklingen på feltet ga grobunn for større meningsforskjell og nye perspektiver på kjønn. Profesjonaliseringen endret tidsskriftets karakter, men i likhet med Frontier, Feminist Studies og Signs ble kvinneforskningens feministiske prosjekt avspeilet og fremmet gjennom NOKs tematiske valg, form og forskningspolitiske mål. Som identitetsbyggende prosjekt bidro tidsskriftet til gradvis å skape et forskningsmiljø med bredde og trygghet til ikke bare å omfatte forskjellige faglige posisjoner, men også å diskutere dem offentlig.

NOK var en krumtapp i arbeidet med å bygge og konsolidere forskningsfeltet, skape bånd mellom forskere og mellom forskere og Sekretariat, og var et avgjørende identitetsskapende element. NOK ga den akademiske kvinneoffentligheten en stemme fra 1977. Det var livsnerven i Sekretariatets virksomhet (Halsaa 2001) og ble bevisst brukt til å begrunne faglige og forskningspolitiske tiltak, skape legitimitet og rekruttere og mobilisere forskere. Tidsskriftet var viktig som feministisk endringsstrategi.

Tidsskriftets institusjonelle plassering sikret økonomien, men bandt også redaksjonelle avgjørelser til Sekretariatets mandat. Redaksjonelle avveiinger av nærhet til og relevans for akademiske og ikke-akademiske felt gikk gradvis i favør av de akademiske og bidro til å styrke feltets legitimitet i akademia. Feltet oppga ikke sine endringsambisjoner, men orienterte seg mer mot akademia og kunnskapsteoretiske spørsmål. Profesjonsfagene, og mange enkeltforskere,

opprettholdt relasjoner til praksisfelt, men vitenskapsteoretiske og metodologiske spørsmål generelt fikk en mer dominerende stilling på bekostning av empirinær forskning. Kvinneforskningens relasjoner til andre kvinneoffentligheter ble svekket til fordel for akademiske målgrupper og formidlingsnormer, selv om NOK holdt fast på et innhold med relevans for en bred feministisk offentlighet og bestrebet seg på å utvikle akademiske former som også kommuniserte til kvinneoffentligheter utenfor akademia.

Referanser

Ask, Karin, Tone Bleie & Vigdis Broch-Due (1985), «Forskning på kvinner eller kjønnsrelasjoner». Nytt om kvinneforskning, 2:34–41.

Bermann, Tamar, Harriet Holter, Bjørg Aase Sørensen & Gro Hanne Aas (1989), På kvinners vis – med kvinners råd. Oslo: NAVFs sekretariat for kvinneforskning.

Blom, Ida (1995), «’… uden dog at overskride sin naturlige Begrænsning' – kvinner i akademia 1882–1932». I: Susanne Stiver Lie & Maj Birgit Rørslett, red., Alma Maters døtre. Oslo: Pax.

Botten, Grete (1983), «Er all forskning om kvinner innen medisinsk kvinneforskning?» Nytt om kvinneforskning, 1:6–11.

Finstad, Liv & Cecilie Høigård (1985), «Hva skjer i internasjonal prostitusjonskamp og prostitusjonsforskning?». Nytt om kvinneforskning, 5:39–43.

Folkesson, Per (2000), Nordisk mansforskning. Rapport nr. 3. Karlstad: Karlstad Universitet, Jämställdhetscentrum/Genusvetenskap.

Fürst, Elisabeth L’Orange (1988), Kvinner i akademia – inntrengere i en mannskultur? Oslo: NAVFs sekretariat for kvinneforskning.

Gerrard, Siri (1988), «Fiskerikvinner og samfunnsvitenskapelig kvinneforskning – bidrag og utfordringer.» Nytt om kvinneforskning, 4:24–33.

Gornitzka, Nina & Edle Ravndal (1977), Samfunnsforskning om kvinner. Rapport nr. 1, Sekretariat for kvinneforskning, NAVF.

Grønseth, Erik (1977), «’Se hvor jeg støver!’ Intervju med Erik Grønseth». I: Anne Marie Berg, Åse Berge, Annemor Kalleberg & Arnlaug Leira, red., I kvinners bilde. Bidrag til en kvinnesosiologi. Oslo: UniPax.

Göransson, Anita (1987), «Innovation och institution». I: Anita Göransson, Birgit Sawyer & Gunhild Kyle, red., Manliga strukturer och kvinnliga strategier: en bok till Gunhild Kyle. Göteborg: Historiska institutionen, Göteborgs universitet.

Hagemann, Gro (1988), «Gender and the Humanities» Nytt om kvinneforskning, 5:71–78.

Halsaa, Beatrice (2001), «Alt har sin tid. Tre redaktører ser tilbake på sitt hjertebarn». Kvinneforskning, 1:71–92.

Haukaa, Runa (1977), «Kommentarer til begrepet kvinnekultur». I: Anne Marie Berg, Åse Berge, Annemor Kalleberg & Arnlaug Leira, red., I kvinners bilde. Bidrag til en kvinnesosiologi. Oslo: UniPax.

Hernes, Helga (1982), «Forord». I: Kari Wærness, Kvinneperspektiv på sosialomsorgen. Oslo: Universitetsforlaget.

Holter, Harriet (1976), «Om kvinneundertrykkelse, mannsundertrykkelse og hersketeknikker». I: Tordis Støren & Tone Schou Wetlesen, red., Kvinnekunnskap. Oslo: Gyl -

dendal.

Holter, Harriet (1987), «Ord – bilder – kvinneforskning.» Nytt om kvinneforskning, 4:6–14.

Holter, Øystein Gullvåg & Helene Aarseth (1993), Menns livssammenheng. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Haavind, Hanne (1986), «Kvinneforskning og vitenskapelige paradigmer.» Nytt om kvinneforskning, 1:4–12.

Haavind, Hanne et al. (1976), «Forskning om kvinner». Oslo: Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd.

Lie, Sissel (1990), «Hva kan kvinneforskningen lære vitenskapen?». Nytt om kvinneforskning, 2:4–13.

Lykkjen, Asta Magni (1976), Voldtekt: ei bok om kvinneundertrykking. Oslo, Pax.

Malterud, Kirsti (1981), «Kvinneforskning i allmennpraksis». Nytt om kvinneforskning, 4/5:10–16.

McDermott, Patrice (1994), Politics and Scholarship. Feminist Academic Journals and the Production of Knowledge. Urbana & Chicago: University of Illinois Press.

Melby, Kari (1978), «Kvinnehistorie – hva og hvordan?». Kjerringråd, 3:27–32.

NAVF (1976), Rådet for humanistisk forskning: Kvinneaspekter i humanistisk kvinneforskning. En konferanserapport. Oslo: Norges almenvitenskapelige forskningsråd.

NAVF (1989), NAVFs sekretariat for kvinneforskning – en evaluering. Oslo: Norges almenvitenskapelige forskningsråd.

Nielsen, Harriet Bjerrum (1986), «Hvor sidder kønnet?». Nytt om kvinneforskning, 3:3–10.

Norges forskningsråd (1995), Kjønn og samfunn i endring. Konferanserapport. Oslo: Forskningsprogram for grunnleggende samfunnsvitenskapelig kvinneforskning, Norges forskningsråd.

Oftung, Knut (1995), «Menns bevegelser». Nytt om kvinneforskning, 1:4–14.

Robberstad Anne & Lucy Smith (1975), Kvinnerett. To artikler. Rapport nr. 30. Oslo: Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo.

Snare, Annika,red. (1976), «Strukturell vold mot kvinner», Rapport nr. 22, Oslo: Institutt for kriminologi, Universitetet i Oslo.

Steinfeld, Torill (1976), «Kvinnebevegelse, kvinneforskning og offentlighet». Nordisk Forum, 11, 4:6–9.

Stenøien, Jorun M. (2003), Den aktive medborger. Nye sosiale bevegelser som møteplasser for kunnskap og demokrati. Trondheim: Vox.

Veiteberg, Jorunn (1985), «Kvinneforskning innafor kunsthistorie». Nytt om kvinneforskning, 2:30–34.

Vibe, Astrid de (1994), «Deloffentlighetens dynamikk». I: Gro Hagemann & Anne Krogstad, red., Høydeskrekk. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Aarseth, Helene (1995), «Nye menn og troll til kjerringer? – en feministisk forståelse». Nytt om kvinneforskning, 1:45–59.