Sigmund Grønmo:

Samfunnsvitenskapelige metoder

Bergen: Fagbokforlaget 2004, 440 sider

Sigmund Grønmos innføringsbok i samfunnsvitenskapelig metoder ble lansert høsten 2004. Denne føyer seg inn i den etter hvert lange rekken av norskspråklige, generelle innføringsbøker i samfunnsvitenskapelig metode. Innenfor universitetsutdanningen i sosiologi og statsvitenskap er det først og fremst Ottar Helleviks Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap (Oslo: Universitetsforlaget 2002) og Kristen Ringdals Enhet og mangfold (Bergen: Fagbokforlaget 2004) som har dominert markedet. Grønmo representerer en seriøs konkurrent til Hellevik og Ringdal.

Undertegnede har undervist i forskningsmetode på sosiologi og har benyttet både Hellevik og Ringdal i undervisningen. Dette gir et grunnlag for en viss sammenlikning av styrker og svakheter. Jeg har valgt å lese Grønmos bok med undervisning for øye. Spørsmålet er altså om Grønmo har noe å tilføre metodeundervisningen i forhold til konkurrentene.

La meg starte med noen ord om oppbyggingen av Grønmos bok. Boken er organisert i fem deler. Første del beskriver trekk ved samfunnsvitenskap, metodenes plass innenfor samfunnsvitenskapene samt metodologisk spesialisering innenfor forskjellige samfunnsvitenskapelige fag og tradisjoner. De resterende fire delene er organisert rundt hvert sitt hovedelement i den samfunnsvitenskapelige forskningsprosessen: problemstilling og valg av tilnærming, produksjon av data, dataanalyse og fortolkning av analyser.

Bokens andre del konsentrerer seg om problemstillingens rolle i samfunnsvitenskapelige undersøkelser, kjennetegn ved og prinsipper for utvelging av analyseenheter (herunder metoder for sannsynlighetsutvelging og strategisk utvelging) samt klassifisering av framgangsmåter for utvelging av relevant informasjon fra undersøkelsesenhetene. Til sist beskrives ulike typer data, datakilder og undersøkelsesopplegg med vekt på skillet mellom kvalitative og kvantitative data på den ene siden og skillet mellom aktørdata, respondentdata og dokumentdata på den andre siden.

Tredje del tar opp innsamling eller «produksjon» av data. Her gjennomgås observasjon av aktører, utspørring av respondenter og innholdsanalyse av dokumenter, hele tiden med vekt på skillet mellom kvalitative og kvantitative metoder. Videre behandles strategier for kombinasjon av kvalitative og kvantitative data samt spørsmålet om dataenes kvalitet, dvs. validitet og reliabilitet.

Fjerde del omhandler analyse av data. Under behandlingen av kvalitativ dataanalyse legges hovedvekten på koding av data, utvikling av kategorier og begreper, og hvordan en ut fra gjentatte sammenlikninger av dataelementer kan utvikle typer og typologier. Det framheves at kvalitative analyser har to viktige formål: å utvikle hypoteser og teorier, samt helhetlig forståelse av det fenomenet som studeres. Kapitlene om kvantitativ analyse beskriver datamatrisen, indekskonstruksjon, målenivå, analyse av fordelinger på

enkeltvariabler, analyse av sammenhenger mellom variabler (bivariat tabellanalyse, multivariate tabellanalyser, korrelasjonsanalyse og regresjonsanalyse) samt statistisk generalisering. Denne delen inneholder også et kapittel som diskuterer forskjeller og likheter mellom kvalitativ og kvantitativ dataanalyse samt strategier for metodetriangulering.

Den femte delen retter oppmerksomheten mot fortolkningsprosessen, dvs. hvordan dataanalyse kan gi grunnlag for utvikling av kunnskap. Her behandles skillet mellom beskrivende, forklarende og forstående studier, samt hvilket grunnlag analyser kan gi for kunnskap om fenomeners stabilitet og utvikling, likheter og forskjeller mellom samfunn og forholdet mellom ulike nivåer i samfunnet. Et avsluttende kapittel tar opp spesielle utfordringer knyttet til analyser av sosiale relasjoner, nettverk og strukturer.

Så langt jeg kan se inneholder boken ingen vesentlige mangler. Metodens plass i samfunnet og samfunnsvitenskapen, forholdet mellom metodologi og teori, problemstillingens betydning, forskningsdesign, utvelgelse av enheter og informasjon, bruk av kilder, datainnsamlingsteknikker, analyse av data og ikke minst fortolkning av data er behandlet. Grønmo gir således en dekkende og helhetlig framstilling av stoffet. Stort sett legger Grønmo listen på et realistisk nivå når en tar i betraktning at boken skal gi en første innføring i samfunnsvitenskapelig metode på høyskole- eller universitetsnivå.

I motsetning til Hellevik og Ringdal gir Grønmo gjennomgående en bred dekning av både kvalitativ og kvantitativ metode. Boken er derfor spesielt egnet til kurs som dekker begge metodetradisjonene. Til kurs som spesialiserer seg i enten kvalitativ eller kvantitativ metode, vil den derimot ikke gå tilstrekkelig i dybden. Tidvis har en inntrykk av at beskrivelsen av skillet mellom de to metodetradisjonene er noe karikert, men Grønmo gjør likevel et hederlig forsøk på å rive ned barrierene mellom kvalitativ og kvantitativ metode. Dette gjelder både i forhold til problemstilling, utvelgelse av enheter og informasjon, datainnsamling, analyse og tolkning av data.

En vesentlig styrke ved boken, sammenliknet med de to konkurrentene, er dens helhetlige struktur. Spesielt Ringdals bok har vært kritisert for å ha en uklar oppbygning. Dette er ikke en kritikk en kan rette mot Grønmo. Skillet mellom kvalitative og kvantitative data, samt skillet mellom observasjon, utspørring og dokumenter som datakilder, er to vesentlige dimensjoner som organiserer boken. Som leser føler en at de vesentlige metodemomentene presenteres der de hører hjemme. Det er også en god progresjon i boken, noe som gir et solid og helhetlig inntrykk. Men bokens styrke er tidvis også dens svakhet: oppbygningen kan stundom oppleves som en «tvangstrøye» og føre til at presentasjonen blir preget av pliktløp og gjentakelser. Det er antakelig prisen en må betale for å ha en god struktur.

En stor fordel med boken er at den i femte og siste del omhandler det som kalles analytiske perspektiver. Dette dekker det en kan kalle for tolkningsaspektet ved samfunnsvitenskapelige undersøkelser, det vil si spørsmålet om hva slags kunnskap en kan generere ut fra analysen av data. Et vesentlig aspekt ved metodeundervisningen er å fokusere på at datainnsamling og dataanalyse ikke er målet med samfunnsvitenskapelige undersøkelser, selv om det er viktig. Det aller viktigste er hvordan analyser bør fortolkes og hva slags innsikt de gir. Dette er et aspekt som det spesielt savnes en god framstilling av i Ringdals bok.

En annen positiv side ved Grønmos bok er at den stort sett makter å gjøre rede for og forklare sentrale begreper på en presis og forståelig måte. Her bør den være et forbilde for Hellevik og Ringdal, som ikke alltid makter denne formidlingsrollen godt nok.

Bokens svakeste del må nok sies å være den som omhandler dataanalyse. Grønmo skal ha ros for å ta opp både analyse av kvalitative og kvantitative data, men disse behandles på en slik måte at leseren kun får et svært grovt innblikk i analysearbeidet. På mange måter er dette et nødvendig valg i en innføringsbok, spesielt når en skal dekke både kvalitativ og kvantitativ analyse.

Samtidig kunne alternative analyseteknikker som beretningsanalyse, diskursanalyse og konversasjonsanalyse ha blitt gitt en noe fyldigere presentasjon. Videre kunne for eksempel koding, som er en vesentlig teknikk ved kvalitativ analyse, vært bedre belyst med konkrete eksempler.

Av kvantitative analyseteknikker er spesielt presentasjonen av regresjonsanalyse for knapp, tatt i betraktning at denne analyseteknikken nå utgjør et vesentlig element i mange grunnkurs på bachelornivå. Hvordan en verbalt skal fortolke kvantitative analyseresultater, slik som prosentdifferanser, gjennomsnittseffekter og samspill, er nokså stemoderlig behandlet.

Det er alltid et spørsmål om presentasjonen av induktiv statistikk skal integreres med deskriptiv statistikk, slik Ringdal gjør, eller behandles isolert, slik Grønmo og Hellevik gjør. Ringdals variant gir en mer helhetlig og realistisk framstilling, men gjør samtidig læringsterskelen høyere for studentene. Det er ikke noe fasitsvar på hva som er mest hensiktsmessig.

I forbindelse med kvantitativ dataanalyse skjemmes boken av enkelte unødvendige feil som bør rettes opp i neste utgave av boken. Det er for eksempel ikke riktig å betrakte standardavviket som et mål på enhetenes gjennomsnittlige avstand fra gjennomsnittet. Det kan være betydelig forskjell mellom standardavvik og gjennomsnittsavviket. Standardavviket har ikke noen enkel substansiell fortolkning, annet enn at det er et mål på enhetenes avvik fra gjennomsnittsverdien. I likhet med Hellevik benytter Grønmo betegnelsen standardavvik for det som i annen norsk og internasjonal metodelitteratur kalles standardfeil. Selv om det er riktig at standardfeilen er standardavviket i en utvalgsfordeling, kan denne språkbruken føre til forvirring hos studentene.

Boken inneholder også svært upresise formuleringer i tilknytning til slutningsstatistikk. Det er upresist å si at en forkaster nullhypotesen dersom det er minst 95 prosent sannsynlighet for at den ikke er riktig. Den riktige formuleringen er at nullhypotesen forkastes når det er minst 95 prosent sannsynlighet for at en ikke forkaster en nullhypotese som korrekt (alternativt at det er mindre enn fem prosent sannsynlighet for å forkaste en nullhypotese som er korrekt). Boken inneholder også en del upresise beskrivelser av såkalte utvalgsfordelinger.

Framstillingen i boken kan nok tidvis oppleves som noe «tørr». Jeg tror det primært er to grunner til dette. For det første skyldes det overraskende lite aktiv bruk av konkrete eksempler til å belyse sentrale metodologiske poenger, og at en del av eksemplene kanskje begynner å nærme seg utgåttdato. En innføringsbok henvender seg til unge mennesker. Da bør eksemplene også være aktuelle for denne målgruppen. Det betyr ikke at gode klassiske eksempler ikke skal brukes, men det bør hele tiden være en avveining her.

Et annet aspekt som gjør framstillingen noe tørr er dessverre den balanserte framstillingen av metodefaget. Jeg sier dessverre, fordi balanse er et ideal en søker i de fleste sammenhenger. Alle erfarne metodefolk vet at det ofte ikke finnes fasitsvar på metodespørsmål. Men i en innføringsbok må dette hensynet veies mot hensynet til forståelse. Antall forbehold og avveininger må minimeres for å få fram hovedbudskapet. Jo flere diskusjoner, jo flere «om og men», jo vanskeligere blir boken å lese. En må være seg bevisst hvilket publikum en henvender seg til. Metodemodenhet forutsetter et minimum av basiskunnskaper som siden kan problematiseres.

Men alt i alt gir Grønmos bok et solid og sympatisk inntrykk. Der hvor Helleviks styrke er inngående kjennskap til alle aspekter ved surveymetoden og Ringdals styrke er den autoritative framstillingen av kvantitativ dataanalyse, er Grønmos styrke evnen til å gi en helhetlig disponering av metodefaget og at fortolkningsdelen tillegges så stor vekt. Dette gjør at boken uten tvil har noe å tilføre metodeundervisningen, sammenliknet med konkurrentene, og at den er en bok som det er tiltalende å bruke i undervisningsøyemed.

per.a.tufte@sifo.no

Tom Christensen, Per Lægreid, Paul G. Roness og Kjell Arne Røvik:

Organisasjonsteori for offentlig sektor. Instrument, kultur, myte

Oslo: Universitetsforlaget 2004, 212 sider

I forordet til Organisasjonsteori for offentlig sektor skriver forfatterne at boka bygger på en antakelse om at det er grunnleggende forskjeller mellom private og offentlige organisasjoner. Forfatterne ønsker «å utfordre en ensidig økonomisk analyse av politikk og samfunn ved å trekke veksler på mer sentrale deler av demokratiteori og organisasjonsteori» (side 9–10). Statsvitenskapen har etter forfatternes mening hatt for liten innflytelse på organisatoriske studier av offentlig sektor, og økonomisk tenkning med utgangspunkt i handelshøyskoler har hatt for stor innflytelse. Forfatternes prosjekt har vært å rette opp disse skjevhetene.

Forfatterne er blant Norges mest aktive forskere og kan med litt freidighet kalles de «fire store» – vittige sjeler vil kanskje heller kalle dem «firerbanden» – i offentlig administrasjon i tredje generasjons norsk statsvitenskap etter Knut Dahl Jacobsen i første og Johan P. Olsen i andre generasjon. (Skjønt, tredje generasjons norsk offentlig administrasjon har også andre innflytelsesrike forskere, for eksempel Morten Egeberg, som forfatterne også drar nytte av.) Forfatterne representerer i dag det tungt etablerte, statsvitenskapelige universitetsmiljøet i offentlig administrasjon som særlig studerer sentralforvaltningen, og de står trygt og godt på sterke faglige tradisjoner og egen forskning. Jeg skal i det etterfølgende la være å gjenfortelle bokas innhold i detalj men heller kort beskrive bokas sentrale bidrag og peke på noen forhold som kan tolkes på andre måter enn det forfatterne har gjort.

Forfatterne har bygd boka opp rundt to tilnærminger: en strukturell-instrumentell og en institusjonell. Videre deles disse to tilnærmingene i to. Den strukturell-instrumentelle tilnærmingen deles inn i en hierarkisk orientert variant og en forhandlingsvariant. Den institusjonelle tilnærmingen deles i et kulturelt perspektiv og et myteperspektiv. I det kulturelle

perspektivet er det normene i organisasjonene som virker førende, mens det i myteperspektivet er normene i omgivelsene som er førende for atferd i organisasjonene. I praksis diskuterer boka tre perspektiver basert på disse fire tilnærmingene: det instrumentelle perspektivet (kapittel 2), det kulturelle perspektivet (kapittel 3), og myteperspektivet (kapittel 4). Disse tre perspektivene brukes deretter til å analysere mål og verdier (kapittel 5), ledelse og styring (kapittel 6), reformer og endringer (kapittel 7), og effekter og implikasjoner (kapittel 8). I siste kapittel (kapittel 9) diskuterer forfatterne de tre perspektivene sammen og presenterer det transformative perspektivet, som jeg nedenfor har knyttet til begrepet «metodologisk organisasjonisme».

Forfatternes hovedbudskap er at offentlige organisasjoners dannelse, vedlikehold og endring må forklares med flere perspektiv, fordi bare å bruke ett perspektiv er utilstrekkelig. Offentlige organisasjoner og offentlig styring omdannes i møtet mellom rasjonelle valg, kulturelle føringer og krefter i omgivelsene. Dette er forfatternes transformasjonsperspektiv. Utfallene av slike transformative prosesser kan være åpne og bidra både til å stabilisere eksisterende forhold så vel som til å forandre strukturer, kulturer og normer. Forfatterne taler også for en konstruktiv organisasjonsteori. Dette innebærer at teori og forskning må ha et praktisk siktemål, og for å kunne være praktisk, må forskningen være empirisk basert. Forfatterne avslutter med noen anbefalinger for virkemiddelbruk, altså for forvaltningspolitikken. Organisasjonsutforming bør være forankret i de verdier en søker å arbeide etter, og konkrete endringer må vurderes etter kriterier for hva som er bra eller dårlig. Disse kriteriene er ofte vage og tøyelige, og forfatterne mener derfor «at man i offentlige organisasjoner må lære å leve med delvis motstridende mål og verdier» (side 186). Videre understreker forfatterne at offentlig sektor er mangfoldig. Løsning av ett problem kan lett skape nye problemer, og slik kan en forvente at det normale er at reformer skaper reformer.

Organisasjonsteori og statsvitenskap (offentlig administrasjon) har mange steder vært forholdsvis atskilt, men i Norge har disse to disiplinene blitt sammenvevd i en egen og sterk «skole», delvis i opposisjon til rasjonell aktør-teori innen politisk økonomi. Satt på spissen kan en kanskje si at der økonomer bygger sin forståelse på metodologisk individualisme og sosiologer på metodologisk institusjonalisme, så forfekter forfatterne og deres «skole» noe som kanskje kan betegnes som metodologisk organisasjonisme: Viktige deltakere i den offentlige politikken representerer formelle organisasjoner, og «disse deltakernes organisasjonstilhørighet og den organisasjonssammenhengen de handler innenfor vil påvirke deres tenke- og handlemåte og dermed også innholdet i den offentlige politikken» (side 11). Dersom det er slik at denne skolen mener at organisasjoner i overveiende grad påvirker både individer og politikk mer enn individer og politikk påvirker organisasjoner, så kan dette forsvare betegnelsen metodologisk organisasjonisme. Dette avviker fra forklaringer som tar utgangspunkt i individenes egeninteresser (metodologisk individualisme) og at normer og institusjoner i omgivelsene i overveiende grad påvirker organisasjoner og atferd (metodologisk institusjonalisme). I så fall kan denne boka ses på som en tydeliggjøring, og kanskje også som en videreutvikling

av James March og Johan P. Olsens institusjonelle skole, som særlig har kretset rundt skillet mellom konsekvenslogikk og såkalt passendelogikk.

Boka er gjennomgående balansert i beskrivelsene og pragmatisk i analysene. Begrenset rasjonalitet, som er et nøkkelbegrep i Carnegie-skolen så vel som i den norske statsvitenskapelige organisasjonsforskningen, er fremtredende i boka. Likevel er det tre sentrale gjennomgangstema i boka som kan problematiseres. For det første hevder forfatterne i kapittel 1 at offentlige og private organisasjoner er vesensforskjellige fordi offentlige organisasjoner står ansvarlige overfor en demokratisk, folkevalgt ledelse og skal ivareta mange motstridende hensyn. Videre hevdes det at offentlige organisasjoner er mer komplekse enn private organisasjoner. Endelig påpekes det at det kan være uklart hvor grensene for offentlige organisasjoner går. Disse beskrivelsene virker ved første øyekast rimelige, men ved nærmere analyse kan en hevde at det delvis er snakk om gradsforskjeller og delvis er åpne, empiriske spørsmål. Dersom private organisasjoner over tid handler på gjennomgående lite tillitvekkende måter, så vil den demokratiske styringskjeden også kunne komme til å gjelde private organisasjoner gjennom reguleringer og i ytterste konsekvens nasjonalisering. Videre er det langt fra klart at private organisasjoner kun har enkle formål som høyest mulig finansielle overskudd på bunnlinja. Også private organisasjoner må veie ulike hensyn som overskudd på kort eller lang sikt, hensyn til eiere eller til miljø, forhold til ansatte og lokalsamfunn, og utnytte eksisterende teknologi eller drive utviklingsarbeid. Når det gjelder kompleksitet, tror jeg mange private organisasjoner også kan beskrives som meget komplekse. Endelig kan grensene for private organisasjoner også være uklare. I næringslivet er nettverk, verdikjeder og klynger sentrale tema, og i visse tilfeller kan det tenkes at grensene mellom underleverandører, produsenter, distributører og myndigheter er relativt sømløse selv om de juridisk skulle være forholdsvis klare.

For det andre virker noe av kritikken i boka av de «enkle» økonomiske teoriene og modellene mer som et pedagogisk grep for å fremme noen budskap om styring og organisering i offentlig sektor enn som analytiske grep for å sammenligne økonomenes og forfatternes teorier og modeller. De enkle modellene som kritikken rettes mot, kan slik sett ses på som pedagogiske stråmenn. Mye av kritikken mot enkle økonomiske modeller og sammenhenger – som forfatterne har gjort til et av de bærende poengene i boka – framføres også av økonomer selv. I økonomisk teori er de enkle modellene gjerne bare utgangspunkt for mer sammensatte analyser, eller de er som sluttresultat rendyrkete forenklinger av mer komplekse sammenhenger. Poenget mitt er at boka, og mange kritikere av økonomiske teorier og modeller, kun beskriver og kritiserer de enkleste modellene på et forholdsvis overflatisk nivå – vulgærmodellene – og ikke de teoriene og modellene med tilhørende empirisk forskning som økonomer og andre selv ofte jobber med. Likevel må det sies at det valgte pedagogiske grepet virker godt for å fremme bokas budskap.

For det tredje virker det enkelte steder i boka som om økonomisk teori og styringsmodeller er en ensidig eksportvirksomhet fra privat til offentlig sektor. Slik er det neppe. Noen teorier og modeller kan ha hatt sitt utgangspunkt i offentlig sektor, blitt spredd og videreutviklet og

kommet tilbake til offentlig sektor i ny innpakning, uten at opprinnelsen har blitt husket. Andre modeller kan ha vært brukt i offentlig sektor i lang tid, men når modellene importeres i privat sektor, er det ingen som forbinder disse med offentlig sektor. Her mangler boka, og kanskje organisasjonsforskningen mer generelt, systematiske studier og dokumentasjon.

En av bokas sterke sider er at den bygger mye på forfatternes egen forskning. Dette gir mange gode og relevante norske eksempler. Samtidig innebærer dette valget en svakhet fordi mye relevant forskning fra andre norske forskere er utelatt. Forfatterne har gjort greit rede for dette valget i forordet, og resultatet er en gjennomarbeidet og lettlest tekst som passer bra for en lærebok. Samtidig mister boka med dette grepet noe av rikdommen i empiri og tolkninger som allerede finnes i den norske forskningen og som kunne ha beriket boka som fagbok.

Boka har en fyldig stikkordliste, og til hvert kapittel er det en liste med anbefalt litteratur. Den siste praksisen, å lage liste med anbefalt litteratur i stedet for en tradisjonell referanseliste med tilhørende referanser løpende i teksten, er noe som Universitetsforlaget bør revurdere. Praksisen gjør teksten lettlest, noe som sikkert bidrar til å senke terskelen for å lese pensum for ferske studenter og andre som ikke er vant til vitenskapelige tekster. Likevel reduserer denne praksisen bokas verdi som fagbok for andre fagfolk og for videregående studenter som kunne ønske å bruke boka som et oppslagsverk til mer dyptpløyende litteratur etter en første gjennomlesing av boka. Forfatterne har på sin side lagt ned et godt arbeide i å omtale utvalgte forfattere og boktitler slik at det er lett å gjenfinne disse i listene over anbefalt litteratur, selv om boka mangler tradisjonelle referanser.

Boka er forholdsvis kort (ca. 200 sider), har presise definisjoner og relevante eksempler. Boka passer for studenter i høyere utdanning som trenger en fordypning i offentlig sektor som et tillegg til en innføring i organisasjons- og ledelsesteori og økonomi. Boka passer også godt som en innføring i den statsvitenskapelige grenen i norsk organisasjonsteori, hva Børre Nylehn har kalt «statsviterfaget», for studenter utenfor statsvitenskapen. Selv om boka er skrevet balansert, slik det sømmer seg en lærebok, er det likevel nok av kontroversielle analyser og synspunkter i teksten til at den trolig også kan fungere som en debattbok innen organisasjonsteori og offentlig administrasjon. Boka kan i seg selv ses på som et innlegg i fagdebatten.

Boka er for øvrig oversatt til svensk og utgitt på Liber forlag i 2005. Dette kan tyde på at denne særnorske «skolen» av statsvitenskap og organisasjonsteori har en god og viktig «historie» å fortelle også utenfor Norge. Det er kanskje ikke så rart: Forfatterne har mange års erfaringer med forskning og undervisning, boka gjør bruk av flere perspektiver, og analysene er preget av pragmatiske vurderinger. På mange vis kan denne boka beskrives som en lærebok i «sosialdemokratiets» og velferdsstatens styringslogikker og -modeller i Skandinavia. Boka er hermed anbefalt.

aage.johnsen@oks.hio.no

Irene Levin og Jan Trost:

Hverdagsliv og samhandling med et symbolsk interaksjonistisk perspektiv

Bergen: Fagbokforlaget 2005, 273 sider

Da jeg plukket opp denne boka, gikk mine forventninger i retning av ei kreativ lærebok om symbolsk interaksjonisme. Forventningene ble bare delvis oppfylt. Boka fremstår som en omfangsrik og interessant innføring i symbolsk interaksjonisme, men ville uten tvil tjent på strammere redigering, både på struktur- og innholdssiden.

Det påpekes i boka at det ikke finnes bare ett symbolsk interaksjonistisk perspektiv, men flere. Det antydes at boka skal avklare variasjonen i perspektivene, samt belyse felles grunntrekk. Vi blir også fortalt at boka er skrevet med tanke på at den skal inngå i kurs ved universiteter og høyskoler. Forfatterne ser boka Hverdagsliv og samhandling som sin versjon og videreutvikling av symbolsk interaksjonisme.

I innledningen påpeker forfatterne at selv om det finnes flere varianter av symbolsk interaksjonisme, finnes det felles «grunnpilarer» som gjør at de ulike variantene ligner på hverandre. De nevner blant annet: definisjon av situasjonen, sosial interaksjon og symboler, som slike fellesnevnere. Forfatterne introduserer disse ved å kombinere abstrakte begreper med egne til tider morsomme eksempler og metaforer. Dette er meget fortjenstfullt, tatt i betraktning at boka er ment å være ei lærebok. Denne leseren var samtidig ambivalent i forhold til selve utvalget av «grunnpilarene». Forfatterne har utelatt en del andre begreper som man vanligvis assosierer med perspektivet, uten at de argumenterer for dette.

I boka presenteres sentrale symbolske interaksjonister som Dewey, Cooley, Mead, Thomas og Blumer. I kapittel 2 er disse interaksjonistene presentert på en kortfattet måte. Dette gjør at en del av begrepene som forbindes med Mead og Cooley ikke omtales. Kapitlet gir likevel en fin gjennomgang av de viktigste tidlige interaksjonistiske bidragene.

I de neste fire kapitlene diskuterer forfatterne grunnleggende interaksjonistiske begreper på en mer omfattende måte. Begrepene selvet, generaliserte og signifikante andre, sympatisk introspeksjon og primære grupper vies mest oppmerksomhet i kapittel 3. I samme kapittel introduserer forfatterne også nettverksbegrepet i forbindelse med diskusjonen av Cooleys begrep «primære grupper». Her ville en tjent på å avklare paralleller mellom primære og sekundære grupper og nettverksanalytikernes inndelinger i intime og utvidede nettverkssoner. Kapitlet inneholder også to morsomme tekster som er skrevet av studenter. Selv om disse tekstene til tider kan virke litt lettvinte, er dette et kreativt pedagogisk grep.

Forfatterne avklarer også perspektivets syn på interaksjon. Det poengteres blant annet at interaksjon baseres på samhandlernes egne definisjoner og tolkninger av hverandres handlinger og intensjoner. I den forbindelse presenterer forfatterne blant annet Meads og Blumers syn på interaksjon, samt forfatternes eget syn. Denne leseren anser at forfatternes egen versjon av interaksjonens forløp er interessant. Samtidig kan slike vekslinger mellom andres perspektiver og forfatternes egne tolkninger av dem, virke forvirrende på en utenforstående leser som bruker boka som ei lærebok.

Forfatterne forsøker her å slå to fluer i én smekk: De tilbyr sine egne tolkninger av ulike interaksjonistiske bidrag, og argumenterer for dem. Samtidig define -

rer de boka som ei lærebok. Dette gjør de flere steder i boka. Til tider oppstår det et spenningsforhold mellom disse to formålene, og boka ville tjent på et klarere skille. Forfatternes egne fortolkninger av perspektivet kunne med fordel settes i klart atskilte avsnitt eller kapitler.

Forfatterne tar også opp interaksjonistenes syn på sosiale objekter og symboler. De påpeker at mennesker ifølge symbolsk interaksjonisme handler i forhold til objekter ut ifra den mening disse objektene har for dem. Vi blir blant annet fortalt at meningen oppstår i løpet av interaksjonen, og at den endres gjennom ulike tolkningsprosesser. På slutten av kapittel 5 presenterer forfatterne også en rekke avklarende eksempler som viser hvordan meningen ved symbolene kan være avhengig av definisjonen av situasjonen.

Videre diskuterer forfatterne interaksjonistenes syn på identiteter og roller. Vi blir for eksempel fortalt at mennesker mottar andres rolleforventninger, men at de ikke alltid oppfylles. I den forbindelse viser forfatterne blant annet til interaksjonister som skiller mellom sendte og mottatte forventninger. Her kunne forfatterne med fordel også diskutert skillet mellom «role taking» og «role making». Samtidig kan det nevnes at denne leseren anser dette kapitlet (6) som den mest interessante i boka. Her påpeker forfatterne at identiteten også er sosial. Vi får presentert flere interessante eksempler som viser at en persons identitet er avhengig av de andre menneskene i omgivelsene. Forfatterne diskuterer også ulike typer identiteter. De peker for eksempel på skillet mellom sosial identitet og situasjonsbetinget identitet. Allestedsnærværende identiteter diskuteres også. Forfattere ser blant annet kjønn som en grunnleggende identitet.

Lenger ut i boka diskuterer forfatterne koblinger mellom symbolsk interaksjonisme og sosialt arbeid. Drøftingen av kvinners betydning som aktive symbolske interaksjonister er mest spenstig. For eksempel presenterer forfatterne bidragene til blant andre Jane Addams, Mary Richmond og Jessie Taft og diskuterer deres betydning for framveksten av disiplinen sosial arbeid.

Forfatterne prøver flere steder å vise hvordan interaksjonistiske begreper kan brukes i ulike analyser. For eksempel presenterer forfatterne i kapittel 8 forfatternes egen forskning. Levins interaksjonistiske perspektiv på overgrep mot barn er det mest interessante eksemplet. Dette kapitlet er uten tvil det mest pedagogiske i boka. Mesteparten av eksemplene fungerer godt. Leseren ville samtidig fått større utbytte av kapitlet og hele boka hvis det var en større variasjon i eksemplene. Selv om eksemplene omhandler svært ulike tema, konsentrerer de seg stort sett om de samme analytiske verktøyene.

Mot slutten av boka beskriver forfatterne i kortfattet form den dramaturgiske tilnærmingen, Iowaskolen og etnometodologien. Perspektivene til Kuhn, Goffman og Garfinkel står sentralt. Disse perspektivene betegner forfatterne som variasjoner av symbolsk interaksjonisme som til en viss grad avviker fra mainstream. I en avsluttende kommentar påstår forfatterne at de ikke bare har presentert den historiske bakgrunnen til symbolsk interaksjonisme, men også belyst forandringer i synsmåten. Denne påstanden ville vært mer troverdig hvis de viktigste videreføringer av perspektivet ble viet mer plass. Denne leseren savner blant annet en mer inngående gjennomgang av de sentrale analytiske verktøyene til Goffman kombinert med

eksempler på deres anvendelse. Når en snakker om videreføringen og forandringer i den interaksjonistiske synsmåten, så er Goffman en sentral figur.

Denne leseren har et ambivalent forhold til boka. Boka er spennende, men den har også flere svakheter. Enkelte begreper tas opp og diskuteres flere ganger. Enkelte eksempler i boka illustrerer de samme poengene. En del av gjentakelsene kunne med fordel vært fjernet. Det samme gjelder enkelte omfattende presentasjoner av interaksjonistenes private liv og deres biografier.

Samtidig er det flere ting som savnes, hvis vi skal anse boka som ei grundig innføringsbok i symbolsk interaksjonisme. Boka diskuterer for eksempel i liten grad all den kritikken som retningen er blitt utsatt for. Riktig nok gir den en god oversikt over de klassiske symbolsk interaksjonistiske perspektivene, men de nyere teoretiske bidragene og forsøkene på å utvikle et mer adekvat perspektiv er kun sporadisk nevnt. Strykers forsøk på å utvikle perspektivet kunne med fordel tas opp på en mer eksplisitt måte. Andre interaksjonistiske forsøk på å inkludere strukturelle krefter i perspektivet, og på denne måten møte all den kritikken som symbolsk interaksjonisme ble utsatt for, kunne også blitt mer omhandlet i boka. Det samme gjelder alle forsøkene på å kombinere symbolsk interaksjonisme med andre teoretiske perspektiver. Forfatterne kunne med fordel også ha avgrenset og definert symbolsk interaksjonisme i forhold til andre mikroorienterte perspektiver.

En leser som introduseres til perspektivet, kunne med hjelp av slike sammenligninger og kontrasteringer lettere ville kunne forstå særegenheter ved perspektivet.

Når det gjelder bokas struktur og disposisjon, kan vi konstatere at den ville blitt ei bedre lærebok hvis den inneholdt en oppsummering av hovedpunktene i hvert kapittel, forslag til videre lesing, samt oversikter i forkant av hvert kapittel.

Samtidig må det understrekes at boka har flere sterke sider. Den er innholdsrik og spennende. Teksten er stort sett tilgjengelig. Bokas styrke ligger også i det at den ikke reduserer og likestiller symbolsk interaksjonisme med Meads teoretiske bidrag. Dette møter man ofte i litteraturen på feltet. Forfatterne kombinerer perspektivene til flere teoretikere i forklaringen av de sentrale interaksjonistiske begreper, noe som kan gi leseren en god første oversikt over mangfoldet i perspektivet. En annen av bokas sterke sider er at den gir en nyttig innføring i ulike interaksjonistiske begreper og perspektiver. Bokas største styrke er likevel bruken av eksempler på anvendelse av interaksjonistiske analytiske verktøy.

For å konkludere kan vi si at boka har visse svakheter, men at den fremstår som en nyttig og fargerik introduksjon til symbolsk interaksjonisme, som alle vi som sympatiserer med perspektivet vil hilse velkommen.

marko.valenta@svt.ntnu.no

Ståle Opedal og Inger Marie Stigen (red.):

Helse-Norge i støpeskjeen. Søkelys på sykehusreformen

Bergen: Fagbokforlaget 2005, 245 sider

I 2002 trådte den såkalte sykehusreformen i kraft. 100 000 ansatte fikk nye arbeidsgivere, og milliardverdier ble flyttet mellom fylkeskommuner og stat. Reformen kombinerte statlig overtakelse med en slags privatisering ved at sykehu -

sene ble gjort til foretak. Reformen ble gjennomført av regjeringen Stoltenberg I på kort tid for å vise fram en reform for offentlig sektor som framstod som et kraftfullt politisk initiativ. Til grunn for reformen lå mange års omfattende debatt om hvordan sykehus bør styres og organiseres. Denne debatten har fortsatt etter at reformen ble gjennomført, og det begynner nå å komme forskningsbaserte bidrag om hvordan reformen virker. Et viktig bidrag er Opedal og Stigens bok Helse-Norge i støpeskjeen. I denne boken setter forskere fra flere samfunnsvitenskapelige miljøer i Norge søkelyset på reformen. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), Rogalandsforskning (RF) og Nordlandsforskning (NF) har nylig avsluttet en omfattende treårig prosessevaluering av sykehusreformen. Flere av kapitlene i boken bygger på sluttrapporten fra denne evalueringen. Andre kapitler er gjort av forskere som arbeider med andre sykehusorganisatoriske forskningsprogrammer.

Boken tar opp fire hovedspørsmål:

  • Reformens bakgrunn

  • Hvordan reformen balanserer mellom politisk styring og selvstendiggjorte sykehus

  • Hva er oppnådd med staten som sykehuseier?

  • Hvordan sykehuspolitikken formes både gjennom lange linjer og rask reform.

Boken har 12 kapitler som kan leses uavhengig av hverandre. Del 1 viser hvordan reformen må forståes som et samspill mellom organisasjon, historie og politikk. I kapittel 2 viser Stigen hvordan Sykehus-Norge er organisert. Hun får bl.a. fram at ideen om et regionalisert helsevesen ikke er et produkt av eier- og foretaksreformen i 2002, men en videreføring av utviklingen av et regionalisert helsevesen som startet i midten av 1970-åra. I kapittel 3 setter Byrkjeflot og Neby reformen inn i et komparativt nordisk perspektiv og får bl.a. fram hvordan reformen har ført Norge fra etternøler til pioner i reformeringen av sykehussektoren. Før den norske reformen i 2002 var det Sverige som hadde vært ivrigst med å reformere helsevesenet, mens de andre nordiske landene fulgte etter – et mønster vi kjenner fra offentlig sektor for øvrig. I del 2 vises gjennom fem kapitler den vanskelige balansegangen mellom ønsket om nasjonal styring og frihet for det enkelte foretak. Mange har stilt spørsmålet om det er mulig å innføre en reform som på samme tid gir staten et klarere styringsansvar og det enkelte foretak større frihet. I prinsippet skal politikerne styre de store linjer. Praksis er derimot at stortingsrepresentantene griper inn i detaljsaker for på den måten å tiltrekke seg medienes oppmerksomhet og velgernes stemmer. Som Rommetveit og Opedal sier det i kapittel 4, utviser Stortinget et engasjement som er betydelig mer omfattende enn det en kunne forvente i henhold til en New Public Management-orientert politikerrolle. Stortingsrepresentantene tar opp en lang rekke store og små saker, ikke bare overordnede og prinsipielle saker. Styringsiveren og de mange spørretimespørsmålene har satt press på helseminister og departement. Mens de politiske slag tidligere ble utkjempet i fylkestingene, er det nå Stortinget og helseministeren som kan overprøve de vedtak som styrene fatter i helseforetakene. Styringen av de regionale foretak er blitt så aktiv og sterk at Opedal i kapittel 5 stiller spørsmålet om sykehusene mer er foretak i navnet

enn i gavnet. I kapittel 6 analyserer Stigen, Finstad, Gjernes og Torjesen de regionale helseforetakenes roller og styringsfunksjon. Konklusjonen er at de regionale foretakene har klart å håndtere en rekke kryssende hensyn, selv om de har trådt feil ved noen anledninger. Det er betydelige forskjeller i måten de fem regionale foretakene har håndtert sine respektive lokale foretak. I kapittel 7 ser Martinussen og Paulsen på hvordan fylkespolitikerne har taklet sin nye rolle. Den tilskuerrolle de er tildelt, står i sterk motsetning til den rollen de selv ønsker å spille. Fylkespolitikerne ønsker seg i tillegg til ombudsrollen en hørings- og rådgivningsfunksjon og å være representert i helseforetakenes styre.

Del 3 har tre kapitler som belyser hva som faktisk er oppnådd med staten som sykehuseier. I kapittel 8 viser Hovik og Opedal at det har vært lettere å få til en effektivisering av administrative stabs- og støttefunksjoner enn av mer pasientnære og konfliktfylte tjenester som akuttberedskap og fødetilbud. Det er fremdeles uklare grenser for ansvar. Sykehusreformen har ikke skapt noen armlengdes avstand mellom politikkens vesen og de regionale og lokale foretakene og mellom politikk og administrasjon. Arbeids- og funksjonsfordelingen er ikke et faglig nøytralt virkemiddel langt unna den politiske dagsordenen. I kapittel 9 viser Tjerbo og Hagen at den statlige overtakelsen av sykehusene ikke har ført til at økonomien er kommet i balanse. Så langt viser erfaringene at det gamle spillet mellom fylkeskommunene og staten er erstattet med et nytt spill mellom de regionale foretakene og staten. Staten har ikke klart å etablere «harde» budsjettskranker, og de regionale helseforetakene forventer ikke at de må bære de endelige konsekvensene av dårlig aktivitetsstyring og sviktende budsjettdisiplin. Et av helseforetakene – Helse Øst – har vist at det er mulig å oppnå budsjettbalanse og samtidig redusere ventelistene. Hypotesen er at regionen har maktet dette fordi den har stilt klare krav til regional budsjettbalanse og desentralisert ansvaret for underskudd til det enkelte foretak. I kapittel 10 gir Hovik og Lie en sammenfattende vurdering av om sykehusreformen er til organisasjonens eller pasientenes beste. Både den offentlige statistikken og sykehusledernes svar på spørreundersøkelser tyder på ganske gode resultater. Konklusjonen er at de tydeligste resultatene er å finne innenfor administrative funksjoner og ledelsesfunksjoner i sykehusene. Departementet har skaffet seg et bedre styrings- og rapporteringssystem. Ledelsen på regions- og foretaksnivå er blitt mer resultatorientert, økonomistyringen er blitt bedre og det har skjedd en mer bevist satsing på FoU-oppgaver. Når det gjelder tjenesteytingen, er resultatene både mer variable og beskjedne, selv om mye er oppnådd med å redusere ventelister og ventetider. Resultatene av reformer varierer mellom foretakene. De som oppnår mest, er – etter sykehusledernes syn – foretak med stor grad av handlefrihet og klare og forutsigbare rammer.

Del 4 har to kapitler der sykehuspolitikken sees i et litt større perspektiv –

hvordan skal en tolke det forhold at storting og helseminister og departement engasjerer seg så sterkt? Utgangspunktet for Byrkjeflot og Grønlie er at det kan virke paradoksalt å hevde at vi er gått inn i en epoke med økt statlig styringsaktivisme i helsesektoren, siden intensjonene var det motsatte. Deres konklusjon er at organisering av norske sykehus er en stadig kamp med varige spenninger og konflikter, og at de sty -

rings- og organisasjonsformer som har vært tatt i bruk, er kompromisser mellom forskjellige, ofte motstridende styrings- og forvaltningsprinsipper. Alle vestlige land sliter med de samme problemene. Et interessant perspektiv i dette kapitlet er antakelsen om at den fylkeskommunale perioden i norsk sykehusorganisering er en overgangsperiode i den lange linjen fra velferdslokalisme til velferdsstat. Forfatternes hypotese er at den nye styringsformen er så lite stabil og konfliktpreget at den neppe vil videreføres uendret over lang tid, men at også fremtidige helsereformer vil skje innenfor rammen av en tung velferdsstatlig styring og kontroll. I kapittel 12 stiller Opedal og Stigen spørsmålet om staten har gjort en god jobb. Har reformen – slik tidligere helseminister Tore Tønne formulerte det – lagt til rette for mer helhetlig styring av spesialisthelsetjenesten og vært til pasientenes beste? Den endelige dommen kan, som Opedal og Stigen sier, ikke felles ennå. Kapitlene i denne boken viser at sykehusreformen fortsatt er på vei. Hittil har nok ikke reformen, ifølge forfatterne, på en kraftfull måte klart å overbevise om at den er det rette svaret på sykehussektorens utfordringer. Tiden i støpeskjeen har ikke vært tilstrekkelig til å gi reformen en mer grunnleggende stabilitet og likevekt. På den annen side er det, som forfatterne så klart sier det, svært viktig at sykehusreformen har medvirket til å sette i gang en rekke endringsprosesser. Gjennom modellen med regionale og lokale helseforetak er det lagt til rette for samarbeid og nettverksbygging på mange nivåer.

Denne boken kan anbefales for alle som er interessert i bakgrunnen for og konsekvensene av den omfattende sykehusreformen – en av de største reformer i norsk offentlig sektor i moderne tid. Boken er oversiktlig og godt skrevet. Den bygger på et omfattende datagrunnlag ved at det er gjennomført spørreundersøkelser til styremedlemmer og administrative ledere i regionale og lokale helseforetak både i 2003 og 2004. I 2004 ble det også sendt ut spørreskjemaundersøkelser til et utvalg divisjonsdirektører, klinikksjefer og avdelingsledere i de lokale helseforetakene. Boken har først og fremst et statsvitenskapelig preg som får frem hvordan hovedaktørene i den helsepolitiske styringskjeden har tilpasset seg reformene. Jeg savner et kapittel om hvordan reformen har virket på de medisinsk-faglige miljøene og sykehusenes rolle som forsknings- og produktutviklingsarena. Hvordan har egentlig endringene i de politisk-administrative systemene virket inn på den faglige siden av sykehusenes virksomhet? Som Opedal og Stigen sier, drøfter boken lite hvordan reformen møter den medisinske logikk. Ved en senere anledning vil jeg anbefale de mange forskningsmiljøene som arbeider med sykehusspørsmål at de også analyserer reformers konsekvenser for fagfolk og profesjonsorganisasjoner. Jeg mener boken vil være til stor nytte for den evaluering som vil bli gjort om sykehusreformens fremtid.

jan.grund@bi.no

Ulf Torgersen:

Styre og stell. Artikler i utvalg 1966–2002

Oslo: Unipub forlag 2005, 185 sider

Ulf Torgersen har i mange år gitt den norske offentligheten et tiltalende bilde av norsk samfunnsforskning. Mer enn de fleste har han levd opp til forskerens

udiskutable forpliktelse til å informere lesere av aviser og allmenntidsskrifter om det som foregår på instituttene – når det er av offentlig interesse. Det er nok mange med meg som har hatt glede av hans kunnskapsrike, informative og framfor alt velskrevne og underholdende kronikker og småstykker, i Dagbladet, Nytt Norsk Tidsskrift og ellers i en hel flora av publikasjoner som leses av alle andre enn hans fagfeller. Men dessuten forteller Bredo Berntsens bibliografi, som avslutter den høyst leseverdige samling av Torgersens artikler, som jeg har fått lov til å anmelde, at han også må ha hatt en viktig, og for meg ukjent rolle som statsviternes statsviter, kritiker og inspirator. «Hva mener Ulf om dette?» var ifølge Øyvind Østerud et spørsmål som hyppig ble stilt av kolleger. Mitt inntrykk var at det særlig var oss som driver i nabodisipliner som hadde nytte av hans kritiske virksomhet.

Styre og stell er et lite utvalg av hans omfattende artikkelproduksjon. Ved siden av noen lengre bokomtaler og korte kommentarer til aktuelle og evige spørsmål, finner vi interessante biografiske bidrag om sentrale faglige skikkelser som Stein Rokkan, Arne Næss og Reinhard Bendix. Særlig den siste viser en av hans sterke sider, som ellers kommer til uttrykk mange steder i den lille boka: Han må ha tilegnet seg en vesentlig breiere samfunnsvitenskapelig kunnskap enn mange andre gode forskere.

Torgersens bokomtaler er det stadig en glede å lese. De er fyldige, grundige og informative, men også velskrevne, billedrike og underholdende. Hans gode penn frister ham aldri til bare å bruke boka som påskudd til å briljere. De kan også være kritiske, men på en så elskverdig måte at den omtalte nesten føler seg vel ved å bli utsatt for den skarpe kloa, lett kamuflert av den godslige labben.

En leser ikke denne boka uten å bli mint om den sørgelige tilstanden i norsk samfunnsvitenskapelig offentlighet, nemlig at altfor få av de bøkene som disiplinene sender ut, blir virkelig kritisk anmeldt av forfatterens kolleger, i eget eller nærstående fag. Det innebærer også at mange av våre seniorer, i motsetning til Torgersen, altfor sjelden gjør sin kritiske plikt. Uten at forskerkollektivene sørger for at denne jobben blir gjort kontinuerlig, må det være vanskelig å unngå at fagene forfaller til trivialiteter og ved- og vannbæring for oppdragsgiverne.

Torgersens vennlige form er ikke til hinder for at han kan være skarp i sin kritikk. Det kommer godt fram i hans positive lesning av den artikkelsamlingen som Arne Martin Klausen redigerte i 1984, Den norske væremåten. Anmelderen gir sine lesere en ubendig lyst til å kjøpe og lese boka, men samtidig advarer han ettertrykkelig nabodisiplinen mot å henfalle til for enkelt å forklare norske adferdsformer med et nasjonalt kultursyndrom, som «bygda» eller «ekthetskravet». Han anbefaler antropologene heller å ta i bruk sine velutviklede komparative arbeidsmåter, som han finner få nedslag av i artiklene. Statsviterens grundige lesning og tverrfaglige refleksjoner må i dette tilfellet være langt nyttigere for norsk sosialantropologi enn den ukritiske entusiasmen som boka – så vidt jeg husker – ble møtt med av forfatternes fagfeller.

Et annet eksempel på tankevekkende kritikk, som burde ha vært tatt langt mer alvorlig, er hans gjennomgang av bokserien Kvinners levekår og livsløp. Han formidler noen av kvinneforskernes viktige funn og innsikter på en vennlig og

kollegial måte, men med en kritisk undertone, eller med et spørsmål som etter hvert formuleres eksplisitt: Men hvor blir det av lagdelingsperspektivet? Han overbeviser i alle fall denne anmelderen om at vi ville ha fått bedre svar på kvinneforskernes spørsmål dersom de ikke hadde gått i store buer rundt variabler som lag eller klasse. Det burde for eksempel ikke være noen tvil om at organiseringen av forholdet mellom kjønnene står i en gjensidig sammenheng med forhold på arbeidsmarkedet.

Torgersen er en mester i å oppsummere sin kritikk i konsise og rammende spissformuleringer: Han er ikke helt fornøyd med Helga Hernes’ boktittel Staten – kvinner ingen adgang?, og mener at Staten – kvinner mindre adgang enn ønskelig, men dog større enn før og i større utstrekning enn for den private sektor, ville ha vært mer adekvat. Hans kollegiale vennlighet avtar noe når han streifer innom bidragsytere som hører til i fjernere disipliner: I teksten om «rabies stipendiatis» fra 1970, basert på 14 års feltarbeid, finner vi denne:

Den økende interessen blant filosofer for å ta opp samfunnsspørsmål og således etablere en ny amatør-sosiologi vesentlig basert på mer reflekterende tysk litteratur, kan vel sees som et forsøk på erobring av grønne gressganger som åpenbart er mer fristende enn filosofenes avgnagde beiter» (s. 110).

«Jeg har lagt stor vekt på at det jeg skriver, skal være leselig», skriver han beskjedent i forordet. Det kan en kalle understatement. For i alt som han har skrevet for publisering, har han vært opptatt av at vi ikke bare skal forstå teksten, men også oppleve leserglede. Han økonomiserer med fagenes egen terminologi, og bruker like gjerne folkelige metaforer som fagord for å formidle sine kunnskaper og innsikter. Men den som ikke bare blir klokere, men også glad og lattermild under lesinga av Styre og stell, må ha et alvorlig handikap.

Torgersens billedrike og ofte overbevisende skrivekunst kunne fortjene en spesiell behandling av fagfolk som behersker retorikk eller stilanalyse. Han er spesielt god til å finne originale metaforer, eller bruke gamle bilder til nye og overraskende formål. I mangel av et faglig begrepsapparat må denne anmelderen nøye seg med å gjengi et par godbiter.

I en kritikk av Rune Slagstads vektlegging av Erling Kristvik som «nasjonal strateg» fordi han burde ha spilt en større rolle, summerer Torgersen sitt syn opp slik: «Jeg vil ikke at meteorologer lar sin værmelding preges av hva slags vær de mener bør komme i morgen, selv om jeg måtte være aldri så enig i sak» (s. 57). Hans tekster er ikke bare rike på bilder, men også på idéer. Tenk bare på den kostelige lille artikkelen der han viser at tendensen til teologisk ortodoksi varierer med arbeidsmarkedet for prester. I kritikken av den kulturantropologiske essaysamlingen gjør han oss kjent med en annen: «Jeg har selv av og til fantasert om å skrive en tolkende artikkel om hvorfor to av våre største oppdagelsesbragder (Fram og Kon-Tiki) har bestått i å la seg drive,» – men bare for å advare mot å la seg forføre til å realisere slike frivole flyveidéer (s. 66).

ottar.brox@nibr.no