Hege Skjeie og Marit Teigen: Menn imellom. Mannsdominans og likestillingspolitikk Oslo: Gyldendal Akademisk 2003

 

Tidlige morgenfly fra Stavanger til Oslo har typisk svært skeiv kjønnsfordeling: Av passasjerene som skal til hovedstaden for å delta i viktige beslutninger, er åtte av ti menn. Fordelingen er like skeiv, men med motsatt fortegn, blant studentene i helse- og sosialfagene ved den lokale læreanstalt, der jentene totalt dominerer bildet. Observasjonene er ikke spesielle for regionen, og eksemplene kunne forfleres. De illustrerer et særtrekk ved det norske samfunn: Til tross for siste generasjons nitide innsats for likestilling, kjennetegnes tilstanden ved a) sterk mannsdominans blant ledere og b) jenter utdanner seg til dårlig betalte jobber, som siden ofte kombineres med deltidsarbeid. Kvinnene er altså utenfor viktige beslutninger og tjener mindre enn menn. Landet man fra en fremmed planet, måtte slutningen bli at det systematiske mønsteret var planlagt og villet. Og helt uforståelig måtte kjønnsdelingen framstå, når det viste seg «alle» så sterkt erklærer seg for likeverd og likestilling mellom kvinner og menn - muligens med unntak av enkeltutslag i en skjerpet debatt-tone høsten 2003.

Det er gapet mellom den faktiske ulikheten og den allmenne oppslutning om kjønnsmessig likhet som danner bakgrunn for boken Menn imellom. Mannsdominans og likestillingspolitikk, skrevet av Hege Skjeie og Mari Teigen som ledd i Makt- og demokratiutredningen. Den dreier seg om hva som skjedde med den ambisiøse likestillingsiveren og det trettiårige samfunnsprosjekt, og hvorfor utviklingen synes å ha gått i stå. Problemstillingen slås opp med vekt på frihet fra diskriminering, desavuering og krenkelser, samt lik rett til lik deltakelse, som likestillingsarbeidets viktigste prinsipielle tekst. Kjønnsrettferdighet dreier seg både om anerkjennelse og fordeling, om retten til å snakke selv - i stedet for å bli snakket til. En hovedlinje i kapitlene utover i boken er hvordan slike likestillingsprinsipper har vært gjenstand for politiske konflikter, forhandlinger og kompromisser. Forfatterne hevder at som offentlig politikk er «likestilling» et felt for institusjonell unnvikenhet. Likestilling står for prinsipper som ofte må vike litt, og en politikk som mangler prioritet. Dette ser en i møte med trosfriheten, organisasjonsfriheten og i det posisjonelle maktfelt. I det første må diskrimineringsvernet tilpasses, i det andre krympes deltakelsesretten, og i det tredje vedvarer mannsdominansen. For likestillingspolitikken har kompromisskulturen vært kostbar. Likestilling beskrives som en stor ambisjon om et kjønnsrettferdig samfunn, men også som et felt for doble meldinger. Tilpasningskravene pakkes inn i generell tilslutningsretorikk.

Med dette som utsiktspunkt diskuteres i kapittel 2 likestilling som forhandlet kompromiss nærmere. Hovedpoenget er at når prinsippet skal konkretiseres, kommer det gjerne i konflikt med konkurrerende prioriteringer, forvaltet av tunge samfunnsinstitusjoner. Institusjonelle forhandlinger om likestilling blir en form for kompromiss. I et slikt perspektiv plasseres gjennomgangen innen den norske og skandinaviske styringsmodellen. I kapitlet diskuteres blant annet hvordan to sentrale teoretiseringer av kjønnsmakt i Skandinavia deler interessen for politiske integrasjon, ved teorien om «statsfeminismen» på norsk og teorien om «genussystemet» på svensk. Det

er klare overlappinger mellom norske og svenske tilnærminger, men også forskjeller, eksempelvis i vektlegging av småbarnsfamilienes kår og strukturell og fysisk vold mot kvinner. Argumentet er likevel at forhandlingspolitikkens praksisformer gir lite rom for reell endring. Og det er ikke forhandlinger kvinner imellom det dreier seg om. I mange konkrete beslutningssituasjoner er mannsdominansen påtakelig.

De empiriske analysene av holdninger til likestillingsspørsmål baserer seg på data fra Maktutredningens eliteundersøkelse samt flere befolkningssurveyer. Etter at materialet nærmere er redegjort for (kapittel 3), drøftes i de følgende tre kapitler mannsdominansen i norske eliter, holdninger til denne og til likestilling som ledelsesproblematikk. Det offisielle Norge kan i hovedsak fanges i én metafor: gruppebilde med dame. Hovedmønsteret i elitenes kjønnsstruktur dreier seg om variasjoner i et overveiende mannsmonopol, dog med enkelte unntak. I eliteundersøkelsen er det spurt om dominansen oppfattes som problematisk. Svarene indikerer at eliten kanskje ikke ser den som svært problematisk, men gjerne er for tiltak for jevnere fordeling, med kvinner noe mer positive enn menn. Mannsdominansen danner etter Skjeie og Teigens vurdering et forlegenhetsfelt, når den med jevne mellomrom blir problematisert i offentlige likestillingsdebatter. Når dominansen nok en gang dokumenteres, blir den oppfattet som ubehagelig eller uakseptabel. Likestillingsdebatter krever typisk full tilslutning til likestillingsidealer. Kapittel 5 går inn på hvilke tiltak som er iverksatt internt i virksomhetene for å øke rekruttering av kvinner til lederposisjoner. Data tyder på et ikke ubetydelig omfang av regulerende og tilretteleggende tiltak, med mest vekt på å få tak i kvalifiserte kvinnelige søkere, og mindre på relevante velferdsordninger. Det er stor variasjon mellom sektorer, der justissektoren og næringslivet kommer dårlig ut. Næringslivslederne gjør det likevel relativt bedre når det gjelder selv å ta tiltaksinitiativ. Tolkningen er at næringslivets prinsipp om frivillighet og fravær av sentrale avtaler om likestilling gir et relativt stort handlingsrom for egeninitiering.

«Mannsdominansens grunner: Forklaringskart» er tittelen på sjette kapittel. Her analyseres «viktige grunner» som et spørsmål om hvordan mannsdominansen på samfunnsmessige elitenivåer blir forstått av elitegruppene selv. Det dreier seg om relativ vektlegging av antatt mulige forklaringer på menns fortsatte dominans. I en innledende drøfting berøres både direkte diskriminering, kodifiseringsprosesser og tilbudssideforklaringer. Det er allmenn oppslutning (litt mer blant menn enn blant kvinner) om at det er for få kvinner som søker seg til lederstillinger. Forklaringer som at menn har problemer med å samarbeide eller at kvinner takler presset dårlig, får lite gjenklang i eliten. Nærmere halvparten av begge kjønn mener at kvinners omsorgsoppgaver begrenser innsatsen på jobben. Kapitlet avsluttes med alternative fortolkninger av det dominerende syn at for få kvinner søker seg til ledende posisjoner. I neste kapittel rettes oppmerksomheten mot en annen stor likestillingsambisjon. Det dreier seg om reformulering av den sosialdemokratiske lønnsarbeidermodellen - fra halve til hele folket i arbeid. Dette gjelder altså den norske arbeids- og omsorgspolitikken, om utviklingen av velferdsrettigheter i relasjon til lønnsarbeid, og om holdninger til den nye normative toforsørgermodellen for kjernefamilien. Ana-

lysene gir grunnlag for å hevde at likedelingsnormen for familien mest antar form av en middelklassenorm, ved at den i liten grad griper deltidsarbeidets klassekoplinger og mønstrene for faktisk arbeidsdeling i familien.

Kapittel 8 dreier seg om likelønnskravet. Drøftingen fokuserer på et korporativt kompromiss om likelønn knyttet opp mot den norske forhandlingsmodellen, samt betydningen av forhandlingssystemet for likelønnsregler og likelønnskrav. Verdsettingen av kvinners lønnsarbeid i forhold til menns betraktes som uttrykk for systemisk desavuering. Forfatterne slår slik fast at verdisettingsdiskriminering som systemisk problem i Norge har handlet om den normative makten i forhandlingssystemet og den faktiske kontrollen med forhandlingsresultatene.

Niende kapittel tar for seg norsk kvoteringspolitikk, dels som spørsmål om institusjonalisering, og dels som spørsmål om holdninger til konkrete ordninger. I det avsluttende kapitlet drøftes endringstendenser i de siste tiårenes såkalt allmenne samfunnssnakk om «likestilling» og den instrumentalisering av likestillingsprinsipper forfatterne mener er en følge av lønnsomhetsretorikken om likestilling.

Boken handler om en svært viktig problemstilling og en kritisk utfordring for det norske samfunn: Uten radikale grep vil situasjonen trolig være omtrent like begredelig en generasjon framover fra nå. Framstillingen inneholder interessante oppslag og presenterer ny empiri om kjønn, makt og fordeling, samt holdninger til likestilling. Bokens sterke side er beskrivelsene og analysene av de tunge historiske og strukturelle krefter som krever at likestilling stadig må vike, og som slik gir forklaring på hvorfor utviklingen går så tregt. Forfatterne avviser for øvrig hele «på vei»-metaforen som forledende. Deres insistering på mannsdominansens tilnærmede urokkelighet tvinger leseren stadig til refleksjon, også om man skulle være uenig i argumenter og posisjoner. De empiriske resultatene, som enkeltvis kan virke enkle og udramatiske, får samlet betydelig tyngde - i kombinasjon med kvalifiserende kommentarer. Framstillingen er imidlertid ikke alltid like sterk når det gjelder utvikling av teoretiske resonnementer, bruk og tolkning av tilgjengelig empiri, og ansatser til hva som kunne gjøres for å komme ut av uføret. Forfatterne har valgt en stil med mindre vekt på begrepsfesting og modeller. Heller foretrekkes poengterte karakteristikker og illustrerende konkretiseringer. Valget gir framstillingen driv ved nærhet til konflikter og prosesser i det norske samfunn, men resulterer samtidig i mindre logisk sammenheng i den samlede komposisjon. Vansker i forhold til empirien blir tydelig blant annet ved gjennomgangen av eliteutvalgets holdninger. I alle fall for denne leser virker forfatterne her ambivalente i sin tilnærming. I noen tilfeller antas fordelingene tilsynelatende å avspeile viktige samfunnsrealiteter, andre gang tolkes de nærmest som uttrykk for falsk bevissthet. Begrunnelsen for tolkningsvalgene virker uklare. Tidvis farer forfatterne etter min vurdering for lett over ny og viktig forskning. Dette gjelder eksempelvis i drøftingen av direkte diskriminering, der implikasjonene av nyere påvisninger av diskrimineringens begrensede betydning burde vært tatt mer på alvor.

Skjeie og Teigens vektlegging av likestillingens vikeplikt som ledd i forhandlet kompromiss gir etter alt å dømme et relevant inntak til bedre å forstå forvitringen i likestillingsarbeidet. Og uten at likestilling gis høyere politisk priorite-

ring, blant annet ved en sterk oppgradering av lønnen i omsorgsyrkene, blir det vanskelig å komme ut av hengemyra. Likevel, i en bok om menns og kvinners makt savnes en djervere tilnærming til likestillingspolitikkens utfordringer i vår tid. Dagens mønstre kan i stor grad forstås som samlet resultat av mange «frie» og «rasjonelle» valg som tas individuelt og innen par- og familieforhold, under gitte strukturelle rammer. Den grunnleggende utfordring for politikken blir dermed: Hvordan frambringe strukturelle endringer som gir andre betingelser for kvinners og menns valg av utdanning, yrke, tid til jobb, arbeid/omsorg i familie og hjem? Ved å endre valgbetingelsene kan en også forandre relasjonen og maktforholdet mellom de to kjønn. Utfordringen impliserer gjennomtenkning også av spørsmål som eksempelvis differensiell skattlegging, større generell lønnsulikhet, lik deling av foreldrepermisjon og lik sjanse for hovedansvar for barn ved skilsmisse - for å nevne noen av de tema som vært oppe. Enkelte ganger tangeres slike spørsmål, men jeg tror mange her vil savne større dybde i drøftingen. Det samme gjelder en analyse av hvorfor likestillingsprosjektet etter hvert er blitt vanskeligere, blant annet ved et stadig grådigere arbeidsliv som gjør konflikten mellom jobb og familie sterkere, og slik i realiteten favoriserer mannlige karrierer. En gjennomgang av mannsdominansens forming som institusjonelt forankret politikk skulle peke videre mot drøfting av politikkens begrensninger i det postmoderne samfunn. Og kanskje kunne det tenkes et oppgjør med tafatt-

heten rundt ungdommens preferansemønstre, og et forsøk på å ta tilbake sosialiseringen av gutters og jenters livsvalg som felles pedagogisk/politisk prosjekt? Når jenter heller sent oppdager at mammaene likevel ikke hadde ordnet likestillingen, tyder dette på at de og brødrene skulle ha blitt bevisstgjort sammenhengen mellom tidlige valg og senere følger - og fått tydeligere råd både fra mor og far. Dette er vanskelige tema, der det neppe finnes enkle patentløsninger. Likevel, her ligger utfordringer som denne leser hadde ønsket ville stått mer sentralt. Bak vurderingen ligger nok også tiltakende usikkerhet om hvorvidt det valgte grep, med hovedvekt på rettighetsperspektivet, egentlig kan gi operasjonelt grunnlag i dagens Norge for utformingen av veien videre.

For politikken og samfunnsforskningen synes en revurdering av likestillingsanalysen helt nødvendig om den sementerte tilstanden skal kunne brytes. Særlig trengs dypere innsikt i mekanismene bak hennes og hans valg over livsløpet. Det er en god del forskning på gang, som trolig vil gi grunnlag for fordomsfri og reflektert diskusjon, fortrinnsvis i et mer konstruktivt leie enn fjorårets beiske tone. Hege Skjeie og Mari Teigen har gitt et interessant og tankevekkende bidrag med klar relevans for en nyorientering som må komme. Man trenger verken være enig i argumenter eller bifalle perspektivering for å ha utbytte av boken.