M. Marcussen og K. Ronit (red.)

Internationalisering af den offentlige forvaltning i Danmark

Århus: Aarhus Universitetsforlag 2003

SOM del av den danske maktutredning analyserer denne boken internasjonalisering av den offentlige sentralforvaltning i Danmark - over tid og innenfor ulike politikkområder. Forvaltningsinternasjonalisering (FI) som studiefelt er vektlagt sterkere av den danske maktutredning enn av den pågående norske maktutredning. I den norske utredningen står globalisering - særlig økonomisk og rettslig globalisering - sterkere som tema sammenlignet med den danske utredningen (for eksempel Tranøy & Østerud 2001; Østerud 2001). Det er nok også en noe sterkere oppmerksomhet rettet mot EUs betydning for FI i den danske utredningen enn i den norske.

Denne omtalen vil først gjøre rede for bokens oppbygging, de analytiske modeller som foreslås og de empiriske observasjoner som gjøres. Dernest vil jeg diskutere nærmere både de teoretiske tilnærmingene som velges og de empiriske observasjonene som gjøres. Siden dette er et redigert arbeid, vil omtalen vektlegge redaktørenes innledende og avsluttende kapitler i sterkere grad enn de øvrige kapitler. Vi omtaler imidlertid også særlig de historiske kapitler i boken.

Boken åpner med et begrepsmessig og tematiserende innledningskapittel hvor det redegjøres for det fenomen som studeres - forvaltningsinternasjonalisering. Dette fenomen, som er bokens avhengige variabel, forstås som bestemte endringer av sentralforvaltningens formelle strukturer, faktiske oppgaver og inter- og intra-organisatoriske relasjoner. Redaktørene plasserer forskningen omkring internasjonalisering av offentlig forvaltning i en mellomposisjon mellom et interstatlig perspektiv og et transnasjonalt perspektiv. Dernest defineres FI som "en proces, hvor ydre udviklingstræk har indflydelse på den nationale forvaltning samt andre nationale aktører" (s. 13). I tillegg defineres FI som et open-ended og dynamisk fenomen hva angår formelle strukturer, oppgaver og relasjoner (s. 16). FI omfatter således langsom og moderat transformasjon av nasjonalstaten hvor grunnleggende strukturer, oppgaver og relasjoner endres. Disse endres inkrementelt uten raske sprang og moderat ved at internasjonale "impulser" filtreres og modifiseres av lokale strukturer, kulturer og praktiser. Samlet sett berører FI statssuvereniteten på stadig nye områder og med økende tyngde.

Redaktørene skisserer fire mekanismer som fremmer FI. Disse er 1) en "hierarkisk-juridisk mekanisme" med fokus på top-down regel-drevet endring fra EU og internasjonale standardiseringsorganisasjoner, 2) en "hierarkisk-symbolsk mekanisme" som vektlegger den regulerende kraft til internasjonale symboldokumenter - for eksempel dokumenter fra OECDs PUMA-komité, 3) en "markedsmekanisme" med fokus på internasjonal konkurranse, og 4) en "læringsmekanisme" med vekt både på "overflatisk" læring gjennom justering av faktisk beslutningsadferd og mer dyptgripende læring gjennom endring av identiteter, roller og lojaliteter.

Dernest redegjør redaktørene for utvalget av empiriske case som representerer bokens empiriske belysning av FI. Dette fenomen studeres sektorvis og over tid. Begrunnelsen for sektorvis komparasjon synes å være at grad av institusjonalisering av ulike politikkområder kan forklare grad av og former for FI. To sterkt institusjonaliserte forvaltningsområder (landbruksforvaltningen og arbeidsmarkedsforvaltningen) sammenlignes med to svakere institusjonaliserte forvaltningsområder (bistandsforvaltningen og energiforvaltningen). Endelig, historisk komparasjon begrunnes med betydningen av brudd versus kontinuitet i FI.

Den historiske utviklingen av FI diskuteres over en periode på hele 900 år. Hovedvekten legges likevel på etterkrigsperioden. Tim Knudsen (kap. 2) diskuterer den lange historien frem til ca. 1970, Jørgen Grønne- gård Christensen (kap. 3) omtaler perioden fra 1970 til i dag, mens Torben Beck Jørgensen (kap. 4) gir en oversikt over FI i dag. De resterende kapitler omhandler den sektorvise internasjonaliseringen i henholdsvis landbruksforvaltningen (kap. 5), arbeidsmarkedsforvaltningen (kap. 6), energiforvaltningen (kap. 7) og bistandsforvaltningen (kap. 8). Kapittel 9 trekker frem hovedfunn og angir utfordringer for videre forskning.

Boken er velskrevet og fremstilt på en lett tilgjengelig måte. Den har et innslag av generelle hypoteser i kapittel 1 som gir boken et analytisk begrepsapparat. Boken gir også en oversikt over eksisterende litteratur om FI, samt at den presenterer viktige empiriske observasjoner omkring FI. Samlet sett fremstår forvaltningen i et krysningsfelt mellom brudd og kontinuitet over tid hva angår internasjonalisering, og det vises til relativt store sektorvise variasjoner hva angår både omfang av og former for FI. "Det konkluderes, at den offentlige forvaltning er robust og kun i helt særlige situationer ... forandres grundlæggende" (s. 233). Felles for alle politikkområder som omtales i boken er at stadig flere oppgaver settes av en internasjonal dagsorden. Likevel konkluderes det med at sterkt institusjonaliserte, særlig eldre forvaltningsområder er mer robuste mot endring enn mindre institusjonaliserte forvaltningsområder. Forvaltningens internasjonale relasjoner beskrives også som mer internasjonalisert enn tidligere. Tjenestemenns roller blir stadig mer komplekse og krevende, de har mer hyppige internasjonale kontakter og møter og deltar i stadig tettere profesjonelle nettverk internasjonalt. Boken understreker også at denne utviklingen har støttet en allerede eksisterende spenning mellom sentralisering og desentralisering av makt i sentralforvaltningen samt "styrket en i forvejen kendt tradition for korporativ deltagelse" (s. 241). Disse observasjonene er velkjente fra studier i flere land, noe som gjør bokens selvstendige empiriske bidrag mer begrenset, men som likevel underbygger dens eksterne validitet. Manglende empirisk nybrott kan imidlertid kompenseres gjennom teoretisk nyvinning. På dette punkt fremstår likevel ikke boken som nyskapende. Riktignok skisseres fire endringsmekanismer (se ovenfor), men hver enkelt av disse er velkjente innenfor studiet av offentlig forvaltning, og mekanismene knyttes ikke sammen gjennom mer prinsipiell teoretisk diskusjon. Den teoretiske redegjørelsen for hvert enkelt perspektiv er også relativt kort. Det er først og fremst læringsmekanismen som begrunnes mer grundig teoretisk. Endelig benyttes ikke dette konseptuelle "template" systematisk gjennom boken, og i synkende grad utover i boken. Dertil summeres ikke den empiriske støtten til mekanismene opp i bokens konklusjon. Avslutningskapitlet foretar først og fremst en empirisk oppsamling av hovedfunn (se s. 244). Endelig setter ikke boken frem dristige teoretiske eller metodiske utfordringer for videre forskning (s. 248). Samlet sett blir derfor bokens empiriske og teoretiske bidrag begrenset i forhold til eksisterende forskning.

Enkelte deler av den kritikk som er fremsatt ovenfor kan i noen grad tilskrives bokformatet. Vi finner ofte godbitene i redigerte bøker i enkeltkapitlene. Undertegnede fattet særlig interesse for de lange historiske linjer i FI, ved Tim Knudsen (kap. 2). Dette kapittel beskriver forvaltningsinternasjonaliseringens kontinuitet i omfang, og samtidig at formene for internasjonalisering har endret seg. Vi har gått fra en personlig initiert internasjonalisering (fremmet av geistlighet og adelskap/borgerskap) til mer organisert internasjonalisering. Knudsen trekker også frem universitetenes rolle, fra Bologna i 1088, som internasjonaliserings-agenter gjennom internasjonal bevegelse av studenter og ansatte. Mens kirken og universitetene fremmet FI i middelalderen og etter reformasjonen, bidrog den westfalske orden etter 1648 til redusert FI gjennom å heve de territorielle grensene mellom forvaltningsapparatene i Europa. Det er først etter 1945 at den institusjonaliserte internasjonaliseringen igjen blir dominerende. Det største bruddet i dansk FI finner sted i 1973 gjennom dansk EU- medlemskap.

Beck Jørgensen (kap. 4) beskriver forvaltningen som todelt - et politisk-administrativt ledelsesnivå og et lokalt produksjonsnivå. FI foregår ifølge Beck Jørgensen på det førstnevnte nivå, relativt dekoplet fra det første. FI foregår også mer på statlig nivå enn på lokalt og regionalt forvaltningsnivå, og mer i toppen av organisasjonene enn i bunnen (s. 105). "Jo tættere vi kommer ind i staten, jo mer udtalte bliver internationaliseringens følgevirkninger" (s. 112). Endelig beskrives en akselerasjonseffekt. "Internationalisering avler internationalisering" (s. 125). Dette, sammen med de sektorvise variasjonene, antas å bidra til økende sektorvis variasjon (A- og B-lag) hva angår internasjonalisering av forvaltningen. Innenfor et gammelt og sterkt institusjonalisert forvaltningsområde som landbruksforvaltningen blir i så måte "nationale magt- forhold ... den afgørende faktor i udformningen af forvaltningsstrukturen" (s. 154).

Implisitt gir boken også støtte til den observasjon at det er mer FI i politikkens innhold enn på forvaltningens formelle strukturer. Studien støtter derfor et observert paradoks i forskningen, nemlig at "stability in organizational structures and behavioral flexibility have come together" (Olsen 2002:9). Dette paradoks besvares ikke i boken, men kan antydningsvis skyldes at nasjonal politikk i økende grad formes av EU-institusjoner fremfor av nasjonale institusjoner, at nasjonale forvaltningsinstitusjoner gir fleksible rammer for politikk, og at FI er løst koplede prosesser. Beck Jørgensens beskrivelse av forvaltningen som todelt kan støtte den siste forklaringen. For eksempel har formell sentralisering av dansk EU-koordineringsapparat gått sammen med høy grad av departemental selvstendighet - særlig overfor EU-kommisjonen. "Fagministre og ministerienes embedsmænd optræder med større selvstendighed end forudsat i de oprindelige spilleregler ..." (s. 84). Imidlertid bidrar ikke boken til økt forståelse for hvilken selvstendig betydning EU har for FI spesielt og transformasjon av staten generelt (Trondal 2003). Redaktørene hevder selv at "det er dog meget svært analytisk at skelne skarpt mellem europæisering og globalisering". Det hadde vært ønskelig at boken nettopp brakte oss ett skritt nærmere et svar på dette spørsmål. En årsak til at boken ikke gir et slikt svar kan være at bokens uavhengige variabel er relativt upresis: "De forskellige internationale udviklingstendenser betragtes ... i vores fremstilling som den uafhængige variabel ..." (s. 19). Forklaringen kan imidlertid også være at de tre avhengige variablene (struktur, oppgaver og relasjoner) heller ikke presiseres med hensyn til empiriske forventninger. Det diskuteres heller ikke hvor omfattende disse variablene må endres, eller om det kreves endring i en, to eller flere variabler samtidig, for å tale om FI. Følgelig blir selve den empiriske diagnosen vanskelig å stille.

Samlet sett representerer boken et bidrag til studiet av offentlig forvaltning, reformer og internasjonalisering. Den gir også grunnlag for videre studier av forvaltningsinternasjonalisering - både empirisk og teoretisk. En sentral teoretisk og empirisk utfordring er å diskriminere mellom ulike kilder til forvaltningsreformer. Skyldes reformer lokalt lederskap med evne og vilje til instrumentell rasjonalitet, skyldes de historisk kontinuitet og fortidens stemmer, eller skyldes de institusjonaliserte koplinger mellom forvaltningsapparat i ulike land med innslag av transgovernmental læring og sosialisering? Et sentralt spørsmål som også bør besvares er hvorvidt lokal variasjon i forvaltningsinternasjonalisering skyldes lokale institusjonelle variasjoner eller om den skyldes lokal tilpasning til internasjonale "impulser".

Jarle Trondal

jarle.trondal@hia.no

Referanser

Olsen, Johan P. (2002), "Towards a European Administrative Space?". ARENA working paper 02/26.

Tranøy, Bent Sofus & Øyvind Østerud, red. (2001), Mot et globa- lisert Norge?

Oslo: Gyldendal.

Trondal, Jarle (2003), "Transformasjon av staten. Hvilken betydning har EU?". Norsk

Statsvitenskapelig Tidsskrift 19(1):28-54.

Østerud, Øyvind (2001), Globaliseringen og nasjonalstaten. Oslo: Gyldendal.

Ottar Brox, Tore Lindbekk og Sigurd Skribekk (red:):

Gode formål - gale følger?

Kritisk lys på norsk innvandringspolitikk

Oslo: Cappelen Akademisk Forlag 2003

IFØLGE omslagsteksten er siktemålet med Gode formål - gale følger? å "oppfordre til en fordomsfri og nyansert debatt om norsk innvandringspolitikk og bidra til større åpenhet også om de ubehagelige sidene av innvandringen." I forordet blir vi fortalt at artikkelsamlingen "har sprunget ut av et tverrfaglig og upolitisk forum der teoretikere og praktikere gjennom lengre tid har møttes på en oslorestaurant en gang i måneden." Med dette anslaget skaper forfatterne forventninger om fornyelse av debatten gjennom presentasjon av én ny posisjon på tvers av de etablerte politiske motsetningene. Samarbeidet mellom praktikere og teoretikere framstår også som en fruktbar idé; om forskerne kan lære praktikerne om dokumentasjon og generalisering, og praktikerne kan korrigere, nyansere og fargelegge teoretikernes bidrag, vil mye være vunnet både for teoretikere, praktikere og ikke minst leserne.

Artikkelsamlingen er delt inn i fire deler, med følgende overskrifter: "Arbeid", "Integrering", "Kriminalitet" og "Medier". Hege Storhaug innleder delen om arbeid med en artikkel kalt "Fra turistvisum til ekteskapsvisum". Artikkelen inneholder kjent stoff. Storhaug har gjennom lang tid engasjert seg i arbeid mot såkalt "ekteskapsimport". Hvorfor artikkelen er plassert under overskriften "Arbeid", er mer uforståelig. Hun starter riktig nok med å fyre løs mot det som omtales som myten om arbeidsinnvandringen på 1970-tallet. "Mange har gått på den historien at vi for 30 år siden importerte pakistanske arbeidere for å få gjort jobber 'som nordmenn ikke lenger ville ta', men at vi senere skygget unna de kostnadene denne importen etter hvert førte med seg." Ifølge Storhaug ble dette hevdet "fra flere hold". Beskrivelsene skal være framsatt både fra "såkalt antirasistisk hold, av venstreintellektuelle og på kommentar- og lederplass i nasjonale aviser." Det er litt vanskelig å se hvor Hege Storhaug vil med dette poenget. Hun bruker flere sider på å vise at innvandrerne ikke var invitert av norske myndigheter, men kom på "turistvisum". Hvem har sagt at de var invitert av myndighetene? Dette blir stående som en (av ganske mange) udokumentert(e) påstand(er).

Arbeidsinnvandringen til Norge (og resten av Vest-Europa) på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet handlet om to ting: høykonjunktur og derav følgende arbeidskraftbehov i den vestlige delen av verden, fattigdom og overbefolkning i store deler av verden for øvrig. Kombinasjonen av disse to forholdene krevde ingen aktiv handling (invitasjoner) fra norske myndigheter. Norge hadde i lang tid ført en liberal innvandringspolitikk. Det var lett å få turistvisum, og det var lett å få arbeidstillatelse i ettertid. Denne situasjonen varte fram til 1975, da det ble innført innvandringsstopp.

Mesteparten av Hege Storhaugs artikkel handler imidlertid ikke om arbeidsinnvandring, men om familiegjenforeningspolitikk. Med henvisning til sin egen bok Hellig tvang - unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap, som kom i 1998, kritiseres norske myndigheters unnfallenhet når det gjelder å stanse det hun kaller "den systematiske innvandringen gjennom ekteskap". Ekteskapsinnvandring er et problem. Det mener både Storhaug, undertegnede og norske myndigheter. Det blir imidlertid drøy kost når Storhaug bruker dette som et utgangspunkt for å forkaste hele den orske innvandringspolitikken. Det store flertallet kommer til Norge som flyktninger, arbeidsinnvandrere eller gjenforente familiemedlemmer som har vært atskilt på grunn av krig, flukt eller fattigdom - de kommer ikke som "ekteskapsinnvandrere".

Tore Thonstad ønsker å drøfte de samfunnsøkonomiske sidene av arbeidskraftimport. Hans bidrag kan leses som en nyttig nyansering i forhold til den debatten om arbeidskraftimport som raste mens arbeidsmarkedet ennå var stramt. Det er særlig Arbeidsdirektoratets beregninger av behovet for arbeidsinnvandring (30-40 000) som er skyteskive for argumentasjonen. Thonstads framstillingsgrep er først og fremst å så tvil ved andres argumentasjon gjennom å stille spørsmål. Det svært korte bidraget kunne med fordel ha blitt utvidet med egne analyser fram til en alternativ posisjon.

Bidraget fra Ottar Brox er verken nytt eller ukjent. Hovedargumentet ble første gang presentert i en kronikk i Dagbladet i 1968 og har siden blitt repetert flere ganger. I korthet hevder Brox at innvandring truer de tilkjempede rettighetene og levekårene til den innenlandske arbeiderklassen fordi innvandrerne blir en uorganisert arbeidskraftreserve som undergraver fagbevegelsens kampkraft. Denne argumentasjonen var åpenbart viktig for LO og regjeringen Nordlis syn på innvandringsstoppen i 1975, og fortsatt er hovedregelen at arbeidsinnvandring bare tillates når den etterspurte kompetansen ikke kan skaffes innenlands. Selv for den som har stor sans for dette argumentet, er det påfallende at Brox i så liten grad har videreutviklet, nyansert og dokumentert den empiriske holdbarheten til argument i årene etter at det ble presentert første gang. I Bonacichs "split labor market"- teori, som er til forveksling lik argumentet til Brox, spiller historisk skapte barrierer en viktig rolle. Modellen viser seg særlig fruktbar i analyser av Sør-Afrika under apartheid, USA i årene etter opphevelsen av slaveriet og Sveits med sin ekstreme gjestearbeiderordning. Passer dagens Norge i dette selskapet? Bonacich har pekt på at for eksempel den hvite amerikanske fagbevegelsen kunne valgt en inkluderende istedenfor en ekskluderende strategi overfor de svarte arbeiderne og dermed overvunnet sin strategiske svakhet. Argumentet er så pass interessant at det fortjener oppmerksomhet. Arbeidene til blant annet Jon Rogstad kunne bidratt både med et sterkere empirisk fundament og med nyanser til Brox' argument.

Så langt har ikke overbefolkningsspørsmål vært sentralt i den norske innvandringsdebatten. Bredo Berntsens bidrag endrer muligens dette. Hans argument er kort og godt at regjeringen i land med sterk befolkningsvekst må tvinges til å ta overbefolkningsproblemet alvorlig. Dersom det er mulig å eksportere et befolkningsoverskudd til land som Norge, vil det ikke oppstå noe press mot disse regimene. Det er ikke vanskelig å dele bekymringen for overbefolkningsproblematikken, men her blir den malthusianske analyserammen for snever. Uten en drøfting av det globale matvaremarkedet og ulike lands markedsmakt, blir argumentet rett og slett virkelighetsfjernt. Mange avanserte land i Europa kan ikke eller vil ikke brødfø sin egen befolkning. De bruker sin markedsmakt til matimport. Er det overraskende at mange fattige land prøver å kopiere denne utviklingsmodellen? Det mangler også en etisk dimensjon i Berntsens bidrag: om vi hadde muligheten til det, ville vi stoppet emigrasjonen fra et land for at sultedød i befolkningen skulle få regimet på bedre tanker? Denne problemstillingen ligger i forlengelsen av Berntsens argument, uten at den gjøres eksplisitt.

Bokas andre del handler om integrering og består av tre artikler. Den første er skrevet av Anders Slaatsveen og har tittelen "Hvem hindrer integreringen?". I artikkelen polemiserer han mot påstanden om at det i første rekke er majoritets- samfunnet som hindrer integrering mellom minoritet og majoritet. Artikkelen er spekket med spissformuleringer og påstander. Her får vi vite at det er maktmennesker innenfor innvandrermiljøene som hindrer integreringen, angivelig fordi den truer deres maktposisjon. Vi får vite at norske myndigheter, politikere og det han kaller "det moralske herrefolket" støtter opp om disse maktstrukturene. Vi får også vite at innvandrere ikke kommer her på grunn av nød og forfølgelse, men for å tjene penger eller "av andre egoistiske grunner". Når likeverdig samfunnsdeltakelse forutsetter kjennskap til Nansen og polferdene, sier det ganske mye om vilkårene for å bygge et flerkulturelt samfunn. Det skal skje på norske premisser. Eller som han selv uttrykker det: "Istedenfor å trykke opp flere vær-snill-motnegrene-brosjyrer, burde myndighetene dele ut litteratur som forteller noe viktig om norsk væremåte." Det er helt tydelig at Slaatsveen, gjennom mange år som ungdomsarbeider, har behov for å feste sine negative erfaringer fra innvandrermiljøene på papiret. Noe utgangspunkt for en saklig debatt er det imidlertid ikke.

Neste artikkel er skrevet av Olaf B. Halvorsen og har tittelen "Nordmenn er så dumme". I likhet med Slaatsveens artikkel er den basert på anekdoter og enkelteksempler som brukes som et slags bevismateriale på at innvandrerne har seg selv å takke for manglende integrering. Ifølge Halvorsen er det også rasismen mellom ulike innvandrergrupper som er den klarest uttalte rasismen i Norge. Det er en gjennomgående tone i artikkelen at "innvandrere kan takke seg selv" - enten det handler om språkproblemer eller andre integreringsutfordringer. Det er umulig å gå inn på alle enkelteksemplene til Halvorsen. Med 20 års erfaring som norsklærer for innvandrere har han sikkert opplevd litt av hvert. Problemet oppstår når eksemplene tas ut av sin sammenheng og brukes som grunnlag for generaliseringer. Selv om det i første rekke er muslimer som får gjennomgå, beskriver han også breie kategorier som "ikke-vestlige innvandrere" eller "innvandrergrupper fra fjernere kulturelle strøk". De har, ifølge Halvorsen, udemokratiske og sjåvinistiske holdninger - og nordmenn er lettlurte og godtroende. Et sentralt poeng hos Halvorsen er at disse synspunktene er fraværende i innvandringsdebatten. Er de det? Både Ottar Brox, Inger Lise Lien og Unni Wikan har fått mye oppmerksomhet rundt lignende utspill det siste tiåret. Halvorsen forfekter velkjente standpunkter, selv om de kanskje ikke har den oppslutningen Halvorsen hadde ønsket.

Den tredje artikkelen i denne delen er skrevet av Anila Nauni og handler om kosovoalbanernes selvbilde. Artikkelen beskriver på en god måte hvordan lovlydige kosovoalbanerne lider under et medieskapt bilde: kosovoalbanere er kriminelle. Artikkelen reiser viktige spørsmål - både om medias rolle generelt og om formidling av kriminalitetsstatistikk spesielt. Slik sett kunne artikkelen med fordel ha vært plassert under disse overskriftene - ikke i selskap med Slaatsveen og Halvorsen. Budskapet til Nauni er nærmest det stikk motsatte av det de to foregående artiklene formidler. Nauni er opptatt av å bekjempe generaliseringene, få fram nyansene og framfor alt - få fram innvandrerperspektivet.

Bokas tredje del har overskriften "Kriminalitet". Også her presenteres vi for tre svært ulike bidrag. Ole Petter Parnemann tar opp politiets erfaringer med fiktive flyktninger som forfalsker sine papirer og utnytter mottakssystemet. Parnemann har lang erfaring fra Asker og Bærum politikammer, hvor han i flere år hadde ansvar for utlendingskontrollen. Artikkelen greier på en kortfattet måte å formidle mye fakta, samtidig som den diskuterer en del vanskelige problemstillinger - blant annet knyttet til falske reisedokumenter og menneskesmugling. Vi kunne kanskje ha ønsket oss mer refleksjon rundt en del dilemmaer knyttet til falske reisedokumenter. Også reelle flyktninger kan i gitte situasjoner tvinges til å endre sin identitet - rett og slett for å redde livet. At de ved ankomsten til Norge ikke legger alle kortene på bordet, er selvsagt et problem sett fra et kontrollperspektiv, men kan være forståelig ut fra et flyktningperspektiv.

Pål Frogner har skrevet en artikkel der han drøfter spørsmålet om innvandrere er mer kriminelle enn nordmenn. I likhet med foregående artikkel, er Frogners artikkel informativ og saklig. Han dokumenterer store variasjoner mellom typer lovbrudd, og han viser også hvordan unøyaktig begrepsbruk bidrar til å formidle et bilde av bofaste innvandrere som mer kriminelle enn de faktisk er. Frogner er kritisk til medias framstilling av "innvandrerkriminalitet", og han er kritisk til politiet som han mener bidrar til å bekrefte det negative bildet gjennom sin måte å formidle statistikk. Et eksempel er når turister og "uregistrerte utledninger" i statistikksammenheng blir slått sammen med bofaste innvandrere. Men Frogner har også spark til en del debattanter som nærmest som et utgangspunkt for debatten forfekter at "innvandrere ikke er mer kriminelle enn nordmenn". Dette blir akkurat like unøyaktig (og dermed tvilsomt) som å forfekte det motsatte. Frogner er innom mange viktige spørsmål - blant annet forholdet mellom kriminalitet og levekår. Han dokumenterer fakta, og han har en omfattende referanseliste med henvisninger til relevant litteratur. Her skiller han seg ut i forhold til de fleste andre bidrag i boka.

Siste artikkel om kriminalitet er skrevet av Inger Lise Lien og drøfter gjengatferd knyttet til innvandrermiljøene. Dette er et tema Lien har belyst tidligere - gjennom både forskningsrapporter, bøker og artikler. Hun ser på hvordan fenomener som skam og ære er sentrale for å forstå hvordan innvandrerungdom med kriminell bakgrunn handler. Med henvisninger til internasjonal litteratur setter hun fokus på de doble kravene disse ungdommene utsettes for. Samtidig understreker hun nødvendigheten av også å se disse fenomenene som "gjengfenomener" - ikke bare "innvandrerfenomener". Også innenfor majoritetsbefolkningen etableres det gjenger, og det etableres gjenger på tvers av etniske grupper. Men som Lien sier: "... innvandrerungdom (er) utsatt for en større risiko som skyldes migrasjonen. Migrasjonsstrømmen går inn i bunnsegmentet i det norske samfunnet. Dette skaper frustrasjon hos mange innvandrere." Hun tar til orde for rask handling - for å unngå at problemene blir "kroniske". Det er vanskelig å være uenig med Lien i akkurat dette siste poenget. Det må likevel påpekes at Lien innimellom bruker formuleringer og karakteristikker som fungerer uheldig. Å omtale noen som et "bunnsegment" er noe mer enn en nøktern beskrivelse av levekår og fattigdomsproblematikk. I forhold til grupper som fra før er både stigmatisert og stemplet, kan dette oppleves som ekstra sårende.

Siste del av denne artikkelsamlingen har, uvisst av hvilken grunn, fått tittelen "Medier". Sten Morten Henningsmoen argumenterer for et organisk syn på sammenhengen mellom samfunn, kultur og individ og mot den oppfatningen at for eksempel konstitusjonspatriotisme og like politiske og sosiale rettigheter er til- strekkelig for å holde et samfunn sammen. Institusjoner knyttet til demokrati og rettsvesen springer ut av en bestemt type kultur. Kulturen i samfunnet motiverer og gir enkeltindividet identitet. "Kultur" framstår nærmest som noe altomfattende i denne argumentasjonen, og dermed blir "multikulturalisme" i betydningen flere kulturer innen samme territorium nærmest en selvmotsigelse. Framstillingen er besjelet av kommunitarismens kritikk av liberalismen, men problematiserer ikke om nasjonalstaten virkelig lever opp til kommunitarismens idealer. Stort sett holdes diskusjonen på teoretisk nivå, og når praktiske samfunnsforhold diskuteres, er gjerne teorien overdommer: "Et slikt standpunkt (en kulturnøytral stat) er ikke uproblematisk, og lar seg vanskelig forene med en sosiologisk samfunnsforståelse." Bidraget tar opp en viktig debatt, og argumentasjonen er tydelig som den blir i diskusjon av idealtyper. I den virkelige verden er stater mer eller mindre opptatt av å vedlikeholde majoritetskulturen og minoritetskulturene, grensene mellom ulike delkulturer er mer eller mindre overskridbare osv. Et bidrag med større vekt på praktiske samfunnsforhold ville neppe blitt like elegant, men kanskje mer relevant?

Sigurd Skirbekk peker på at nasjonalisme, rasisme og nazisme er forskjellige fenomener og at det er en tilsnikelse å hevde at det ene med nødvendighet fører til det andre. På teoretisk nivå er dette uproblematisk. Skirbekk baserer argumentasjonen på det han kaller "falsifiserende eksempler", med andre ord at når det finnes nasjonalister som ikke er og ikke blir rasister, så er det han kaller "den antinasjonale myte" usann. Når det finnes en eller flere overbeviste nazister som ikke argumenterte for jødeutryddelse, men for opprettelse av en egen jødisk stat, må det bety at nazistisk ideologi ikke automatisk ledet til jødeutryddelse. Dette er selvsagt riktig, men tankene går uvegerlig til Erasmus Montanus' bruk av logikken. Skirbekks "falsifiserende eksempler" er bare relevant så lenge hans motstandere baserer seg på en énfaktorforklaring og et mekanistisk årsaksargu- ment. Skirbekk har sikkert noen slike meningsmotstandere, men han navngir ingen. Med sitt fokus på unntakene, det Skirbekk kaller de "falsifiserende eksemplene", slipper han å diskutere det historiske hovedmønsteret. Han slipper også å forholde seg til fenomener som at nynazistiske smågrupper i Europa dekker seg bak merkelappen "nasjonalisme" og bruker den folkelige rasismen i sin rekruttering. Forfatteren lanserer et "motperspektiv" til "den antinasjonale myte". "Motperspektivet" skal vise at de innvandringsliberale må produsere bestemte myter om folkemord for å få orden i sin argumentasjon. Umiddelbart kunne en tenke seg at dette var ment som et forsøk på en vittig avkledning av logikken i "den antinasjonale myten", men Skirbekk er ute i et annet ærend. Skirbekk synes å mene at dagens innvandringsliberale med nødvendighet må støtte seg på en feilaktig framstilling av hva som motiverte kampen mot nazismen og overdrivelser når det gjelder nazistenes folkemord. Argumentet for det siste synes å være at kommunistene var enda verre enn nazistene. Denne logikken ville vel selv Rasmus Berg ha ment var for enkel.

I kapitlet "Forbuden frykt" argumenterer Skirbekk mot dem som mener det er skapt mye ubegrunnet frykt rundt innvandringen. Metaforen som brukes er andre verdenskrig og de som forsøkte å berolige dem som fryktet Nazi-Tyskland. Krigsmetaforer går igjen i Skirbekks argumentasjon. Dessuten har evolusjonsbiologien ifølge Skirbekk vist at frykt for det ukjente er naturlig. Frykt kan derfor verken "bekjempes eller forbys", hevdes det, etter at det to setninger tidligere argumenteres for at det er fornuftig "å lære" barn å frykte biler i fart og menn med sukkertøy. Om vi skal tro det siste argumentet, er vi vel likevel ikke helt i biologiens vold? Skirbekk er ikke blind for følgene av frykten. Han peker på at sumvirkningen kan bli diskriminering på arbeids- og boligmarkedet, sosial isolasjon av innvandrerne, motstand mot nye kulturimpulser osv. Det som skiller Skirbekk fra andre som er opptatt av disse mekanismene, er at han ser dette som uunngåelig og naturlig. Alle nye kulturelle impulser er ikke skadelige, men det fredelige norske samfunnet trues av frustrerte innvandrerne og ofte voldelig innvandrerkultur. I avsnittet "Frykten for islam og frykten for tyskerne" avviser Skirbekk forestillingen om at islam er en svak eller tilbakestående kultur. Dessuten er fødselsratene langt høyere i islamske land enn i Europa: "Demografi og kulturell påholdenhet kan rett og slett gjøre dem til historiske vinnere, og de vet det. Den vestlige liberale kulturen er derimot dekandent og ute av stand til å reprodusere sitt folketall, særlig på grunn av sekularisering og kvinnefrigjøring. Verre er det at mange ikke ser islam som en "sivilisatorisk utfordring". Skirbekk håper at frykten skal føre til en mobilisering av den europeiske sivilisasjonen (og da kan en jo ikke skusle bort det som finnes av frykt). "Disiplin og overindividuelle idealer" er nødvendig. "Sivilisasjonskrig" hadde vært en mer dekkende tittel på dette kapitlet.

Begge Skirbekks kapitler kan beskrives som halvkvedede viser. Det er mulig Skirbekk vil overlate til leseren å konkludere, men slik han argumenterer, er det naturligvis bare én konklusjon.

Det er uklart om Tore Lindbekk med overskriften "Hva må gjøres?" bevisst søker å vekke assosiasjoner til Lenins brutale handlekraft. De tiltakene som foreslås i dette bidraget er ytterliggående nok til å rettferdiggjøre metaforen, og formen minner stedvis om en politisk pamflett, særlig når det gjelder presisjon og dybde. Lindbekk hevder uten noen form for dokumentasjon at de "postmoderne" tilstandene i innvandringsbyråkratiet gjør at politikerne ikke kan stole på byråkratiet. Under overskriften "Reduser innvandringsstrømmen" argumenteres det for at rettskravet om individuell behandling av asylsøknadene skal ofres til fordel for "en forenklet saksbehandling ut fra standardkriterier". Noen ville vel være interessert i hvordan en slik praksis vil være i forhold til allmenne rettsprinsipper og de internasjonale konvensjoner Norge er forpliktet i forhold til, men det blir ikke drøftet. Lindbekk gjentar ellers en del velkjente argumenter fra et annet parti enn det han sogner til: bare gjennom å redusere "servicenivået" overfor asylsøkere, frata dem mulighet for juridisk bistand og utsendelse en bloc raskest mulig, kan Norge fjerne sitt rykte som et attraktivt asylland. Underforstått, Norge bør innrette sin innvandringspolitikk slik at vi oppfattes som verst i den europeiske klassen. (Betydningen av Schengen-samarbeidet blir ikke drøftet i denne sammenhengen.) På bokas "vaskeseddel" loves vi et bidrag til en "fordomsfri og nyansert debatt". I dette kapitlet møter vi en agiterende politiker, ikke en undrende forsker.

Boka lever ikke opp til forventningene. Med noen interessante unntak repeterer den velkjente argumenter framfor å presentere nye. Som helhet er boka mer agiterende enn nyanserende. Det er lite som vitner om gjensidig berikende samarbeid mellom teoretikere og praktikere. Praktikerne generaliserer på grunnlag av egne usystematiske observasjoner, og teoretikerne synes ikke nevneverdig interessert i praktikernes erfaringer. Bidragene representerer ikke noe samlet oppfatning, snarere tvert om. Det er vanskelig å finne en rød tråd som binder bidragene i boka sammen. Det nærmeste en kommer, er en felles klagesang i et flertall av bidragene: "vi kommer ikke til orde!" Dette er naturligvis en meget effektiv retorikk så lenge den blir trodd (Carl I. Hagen har etter hvert måttet sluttet å bruke dette retoriske grepet). Vi finner det vanskelig å forsvare de redaksjonelle svakhetene i antologien med at den gir stemme til de undertrykte i innvandringsdebatten. Det er rett og slett litt vanskelig å ta dette argumentet på alvor. Om bidragsyterne virkelig føler seg som en gruppe tvunget til taushet, må det være fordi de oppfatter

ytringsfrihet som en rett til bifall. Det er ikke uvanlig at bidragene i antologier spriker, men i denne boka settes muligens en ny standard. Det spriker mellom strengt faglige bidrag (for eksempel Nauni og Frogner) og de rent agitatoriske (Lindbekk og Storhaug), mellom marxistisk inspirert klasseanalyse (Brox) og dypt konservativ anti-liberalisme (Skirbekk), mellom det veldokumenterte (for eksempel Frogner) og det rent anekdotiske (Slaatsveen, Halvorsen).

Vurdert ut fra produktet, har det vært flere enetaler enn samtaler rundt dette kafébordet.

Berit Berg og Anders Todal Jenssen

Berit.Berg@sintef.no

anders.todal.jenssen@svt.ntnu.no