Abstract:

THIS ARTICLE REPORTS THE RESULTS OF AN ELITE SURVEY INTO THE DISTANCES between political parties in the Norwegian parliament in late 2000 and early 2001. In contrast to the traditional cleavage literature, a new approach based on social choice theory is used to determine (inductively) the dimensionality of the political space. It turns out that the political landscape in the late 1990s can be seen as mainly unidimensional. The underlying scale Socialist Left Party (SV)-Labor Party (AP)-Center Party (SP)-Christian People's Party (KrF)-Liberal Party (V)-Conservative Party (H)-Progress Party (FrP) makes about two-thirds of the preferences of the MPs single-peaked. This is the familiar left-right scale. The Christian People's Party (KrF) is the median party (Condorcet-winner). It is noted that MPs on the right (i.e. belonging to H and FrP) often regard the Center Party as more leftist than the Labor Party.

vordan ser det politiske landskapet ut? Hvilke partier er å anse H som naboer? Hvilke partier er det lengst avstand mellom? Bestemmes forholdet mellom partiene fortsatt av den klassiske høyre-venstre-aksen? Dette er spørsmål som er inngående analysert, ikke minst innenfor valgforskningen. Ulike typer data og forskjellige analyseteknikker har vært lagt til grunn, men det er likevel skapt et nokså entydig bilde av det norske politiske landskap som flerdimensjonalt. Flere skillelinjer gjør seg gjeldende, og de skjærer på tvers av hverandre.

Med basis i intervjudata fra Stortinget skal vi redegjøre nærmere for hvordan partiene plasserer seg i forhold til hverandre på elitenivå. Hver representant har tatt stilling til hvor langt unna andre partier ligger ens eget. Representantene har dermed plassert alle partiene i forhold til ens eget, ut fra hovedsynspunktene de mener at partiene står for. Hver enkelt har slik sett rapportert sin (subjektive) oppfatning av hvordan det politiske landskap ser ut. Utfordringen for oss består i å sammenfatte eller summere denne informasjonen på en fruktbar måte, og generere et helhetlig bilde av politiske avstander. Dette gir oss også anledning til å lokalisere hvor det reelle politiske sentrum - og de politiske ytterfløyer - måtte befinne seg. Gjennom det aggregerte bildet vil vi se om de folkevalgtes preferanser kan forstås på basis av én underliggende dimensjon - for eksempel høyre-venstre-aksen - eller ikke.1

På sidene som følger redegjøres det først kort for hvilke bilder av politiske avstander på velger- og eliteplan som eksisterende analyser har avdekket, og det pekes på enkelte metodiske utfordringer som melder seg i denne forbindelse. Dernest analyseres svarene stortingsrepresentantene ga i Makt- og demokratiutredningens intervjuundersøkelse mot slutten av valgperioden 1997-2001. Intervjumaterialet gir grunnlag for å hevde at den tradisjonelle høyre-venstre-aksen fortsatt dominerer bildet. I kjølvannet av analysen spekuleres det også litt over hvilke endringer i konfliktstrukturen valget høsten 2001 brakte med seg. I siste avsnitt oppsummeres diskusjonen.

En tidligere versjon av artikkelen ble presentert på XIII Nordiske Statskundskabskongres, Aalborg, 15.-17. august 2002. Matti Wiberg, Ingvar Mattson, Frode Veggeland og de øvrige deltakerne i arbeidsgruppen for parlamentsforskning takkes for innspill. Takk til Olav Gjelsvik, Aanund Hylland, Arne Mastekaasa, Ole-Jørgen Skog og tidsskriftets to anonyme konsulenter for verdifulle kommentarer. Takk også til Bernt Aardal, William Shaffer og Oddbjørn Knutsen for hjelp i en tidlig fase av arbeidet. Artikkelen bygger på Makt- og demokratiutredningens intervjuundersøkelse i Stortinget, og inngår som ledd i et av utredningens prosjekter.

POLITISKE AVSTANDER PÅ VELGER- OG ELITENIVÅ

Det har utviklet seg en relativt omfattende litteratur om politiske konfliktlinjer og avstand mellom partier.2 Noen analyser har som formål å avdekke politiske avstander og redegjøre for endring og stabilitet i det ideologiske forholdet mellom partiene (f.eks. Huber & Inglehart 1995; Laver & Garry 2000; Budge, Robertson & Hearl 1987; Budge 2001). Som vi skal se har ulike tilnærminger og teknikker blitt anvendt i denne forbindelse. I de fleste undersøkelsene er det imidlertid ikke konfliktstrukturen i seg selv det jaktes på. Det er heller slik at konfliktlinjer og politiske avstander trekkes inn for å forklare slike ting som velgernes partivalg og utfallet av regjeringsforhandlinger (f.eks. Aardal 1999; Macdonald, Rabinowitz & Listhaug 1991; Strøm & Leipart 1993; Laver & Budge 1992).

Noe forenklet kan en si at det er fire fremgangsmåter som har dominert i arbeidet med å avdekke konfliktstrukturer og politiske avstander, hver med forskjellige undergrupper som vi ikke går særlig inn på.3 I og med at det grunnleggende analyseformålet er å avdekke konfliktdimensjoner - og avstander mellom partiene langs den eller de dimensjonene som peker seg ut - er det også klart at det er informasjon om velgernes eller politikernes holdninger eller preferanser som står i fokus for interessen. Dette er informasjon som det av ulike grunner kan være vanskelig eller kostnadskrevende å tilveiebringe, og det velges følgelig i mange tilfeller indirekte til- nærminger for å avdekke preferansene eller de politiske avstandene det er tale om.

1 . Intervjuundersøkelser på velger- og eliteplan.. Intervjuundersøkelser på velger- og eliteplan. Den første - og mest direkte - forskningsstrategien vi skal nevne er å gjennomføre intervjuer, enten på velger- eller elitenivå. Måling av politiske avstander på velgerplan har foregått jevnlig over flere tiår i Norge, mens eliteundersøkelser med sentrale politikere som respondenter er gjennomført langt mer sporadisk.

Tre typer av spørsmål synes å gå igjen når det gjelder å avdekke konfliktstrukturen. En teknikk er å be respondentene om å plassere seg selv langs en forhåndsdefinert skala - for eksempel venstre-høyre-aksen - med et gitt antall punkter (selvplassering). En annen mulighet er å be respondentene om å ta stilling til et større eller mindre batteri av holdnings- eller stridsspørsmål, slik at en ved hjelp av faktoranalyse eller lignende teknik-

ker kan avdekke hvordan synspunktene som tilkjennegis henger i hop. Et siste instrument er å be respondentene om å tilkjennegi partipolitiske annenpreferanser, eller eventuelt mer eller mindre fullstendige rangeringer av de politiske partiene.

Hvis formålet er å avdekke respondentenes posisjoner på underliggende dimensjoner, kan det selvsagt være et problem å basere seg på teknikken med selvplassering. Det er ikke sikkert at en meningsfull skala av den typen som forutsettes virkelig eksisterer. For eksempel eksisterer det kanskje ikke endimensjonalitet ut fra venstre-høyre-aksen på det aktuelle tidspunktet. Et annet problem kan være ulikheter i informasjon respondentene imellom. Ikke alle trenger å ha en tilstrekkelig fullstendig og konsistent preferansestruktur på det politiske området. Denne typen problem vil selvsagt være størst i velgerundersøkelser. Instrumenter for å kartlegge finstrukturen i respondentenes preferanser - for eksempel fullstendige rangeringer av partiene - er med andre ord noe som først og fremst kan være aktuelt på elitenivå.

2. Ekspertvurderinger. Den andre tilnærmingsmåten vi skal nevne er å benytte eksperter på politisk adferd for å komme frem til konfliktlinjer og partienes plasseringer i forhold til dem. Det er gjennomført et relativt lite antall slike undersøkelser, men de mest velfunderte og omfattende av dem har hatt stor betydning (spesielt Castles & Mair 1984; Laver & Hunt 1992 og Huber & Inglehart 1995). Castles og Mair fikk i 1982 et hundretalls eksperter i 17 land til å plassere partiene i eget land langs en venstre-høyre-skala, rimeligvis uten å presisere nærmere hva «venstre» og «høyre» skulle bety eller innebære. Huber og Inglehart (1995) tok for seg 42 land i en lignende undersøkelse elleve år senere. Korte spørreskjemaer ble sendt ut til over 800 eksperter, og nesten 40 prosent av dem returnerte skjemaene etter blant annet å ha foretatt en bedømmelse av hvordan landets partier plasserte seg fra venstre til høyre. Venstre-høyre-skalaen som fremkom for Norges vedkommende (se tabell 1), var basert på vurderingene til i alt 11 eksperter.4

Fordelen med ekspertundersøkelsene er at de er lite kostnadskrevende. I og med at det er vurderingene til noen av de presumptivt aller best informerte politiske observatørene som innhentes, er det også hevdet at data vil være av relativt høy kvalitet (jf. Mair 2001). Uten problemer er data av denne typen imidlertid ikke. Et lite utvalg eksperter gis stor tyngde, og det

TABELL 1.Plasseringer av norske partier langs høyre-venstre-skalaen i et utvalg studier der forskjellige tilnærmingsmåter benyttes

ANALYSER

VENSTRE-HØYRE-AKSE

Ekspertvurderinger:

1. Morgan (1976)

SV-AP-V-KRF-SP-H

2. Castles & Mair (1984)

SV-AP-V-SP-KRF-H-FRP

3. Huber & Inglehart (1995:102)

SV-AP-SP-V-KRF-H-FRP

4. Laver & Hunt (1992:278)

SV-AP-V-KRF-SP-H-FRP

5. Ray & Narud (2000:233)

SV-SP-V-KRF-AP-H-FRP

Velgerundersøkelser:

5. Converse & Valen (1972:72)

SF-AP-V-KRF-SP-H (partirangeringer)

6. Listhaug et al. (1994:119)

SV-AP-V-SP-KRF-H-FRP (selvplassering 1989)

7. Narud (1999:127)

SV-V-SP-AP-KRF-H-FRP (partiplassering 1996)

8. Aardal (1999:93)

SV-SP-AP-KRF-V-FRP-H (offentlig-privat 1997)

9. Valgundersøkelsen 1997

SV-AP-SP-V-KRF-H-FRP (partiplassering) SV-AP-SP-V-KRF-FRP-H (selvplassering)

Eliteundersøkelser (stortingsrepresentanter):

10. Narud (1999:127)

SV-SP-AP-KRF-V-H-FRP (partiplassering 1996)

11. Narud & Oscarsson (1999)

SV-SP-AP-KRF-V-H-FRP (rangeringer 1996)

Innholdsanalyser (partiprogrammer):

12. Strøm & Leipart (1993)

AP-SV-KRF-V-SP-H-FRP (1989)

13. Shaffer (1998)

V-SV-KRF-AP-SP-H-FRP (1989) KRF-SV-SP-V-AP-H-FRP (1993)

14. Garry (2001:190)

SV-AP-KRF-SP-V-H-FRP (1997)

Voteringsanalyser:

15. Shaffer (1998)

SV-AP-SP/KRF/H-FRP (Stortinget 1989-90) SV-SP-KFR-V-AP-H-FRP (Stortinget 1993-94)

er ingen garanti for at det ikke forekommer utvalgsskjevheter av betydning for det bildet som tegnes. Selv om det er flere eksperter som uttaler seg om det politiske landskapet i et land, kan hver og en av dem bygge sine vurderinger på nøyaktig de samme analysene eller kildene. I prinsippet er

det jo også mulig at det hersker misoppfatninger om det fenomen det skal rapporteres om, og i så fall vil vurderingen som fremkommer være lite verdt. Det blir nærmest en situasjon med «garbage in, garbage out».5 Det kan også hende at eksperter bygger på observert adferd - eksempelvis graden av enighet mellom partier i parlamentsvoteringer eller tilbøyeligheten til å inngå i koalisjoner. Hvis en så i sin tur ønsker å benytte skalaplasseringene fra ekspertundersøkelsen til å forklare samarbeidsmønstre i politikken, ender en nærmest opp med et sirkelresonnement (jf. Müller & Strøm 2000:8).

3. Innholdsanalyse av partiprogrammer. Det er gjort en stor innsats med å tilrettelegge valg- eller arbeidsprogrammer fra politiske partier for analyse, og det er utviklet forskjellige teknikker for å avdekke underliggende strukturer i materialet (Budge, Robertson & Hearl 1987; Laver & Budge 1992; Budge et al. 2001; Warwick 2002). Gjennom partiprogrammene får vi et godt inntrykk av hvordan partiene ønsker å stå frem overfor velgerne. Vi ser hvilke saker som i praksis blir prioritert, og hvilke standpunkter partiene inntar. Samtidig er det klart at partiprogrammene utgjør en form for politisk handling - en selvpresentasjon for å vinne tilslutning. Dataene kan slik sett ikke tolkes som et direkte uttrykk for politiske preferanser eller avstander.

En grunn til at interessen for innholdsanalyse av partiprogrammer er stor, er at en kan få sammenlignbare data fra et stort antall land over en lengre tidsperiode.6 Det betyr selvsagt også at det er mulig å tilrettelegge data fra tidsperioder der intervjuer - som jo ville kunne gitt et direkte uttrykk for velger- eller elitepreferanser - ikke lenger er en praktisk mulighet.

Utgangspunktet ved analyse av partiprogrammer er koding av ord eller setninger i forhold til ideologiske posisjoner. Deretter må det benyttes en eller annen statistisk teknikk for å avdekke dimensjoner. På dette punkt er det ikke enighet om hvilken fremgangsmåte som er den beste. Det er dessuten vanskelig å bedømme hvor vellykket den aktuelle fremgangsmåten er, all den stund det selvsagt ikke foreligger noen «fasit» å forholde seg til. Det en ofte ser i stedet, er at resultatene fra analyser av partiprogrammer bedømmes i forhold til det bildet som er fremkommet ved hjelp av ekspertvurderinger (Gabel & Huber 2000; Garry 2001; Laver & Garry 2000).

4. Adferdsanalyser (primært voteringsanalyser). Den fjerde og siste typen analyser vi skal nevne er rene adferdsstudier. Det er handlinger heller enn holdninger som registreres, men intensjonen er likevel ofte å benytte først- nevnte type informasjon til å si noe om sistnevnte forhold - det vil si holdningsstruktur eller preferansemønster. Viktigst i denne sammenheng er avstemningsstudier (roll-call-analyser), hvor det er innslaget og hyppigheten av samvotering som danner grunnlag for å si hvordan det politiske landskap arter seg. Det er opplagt at informasjonen i dette tilfellet vil være begrenset til elitenivået, i og med at det er parlamentsavstemninger det er tale om.

Det er også ganske klart at stemmegivning ikke trenger å være noen avgjørende indikasjon på underliggende preferanser. Serien med analyser av stemmegivning i Stortinget som Shaffer (1998) har gjennomført, er illustrerende i så måte. Analysene resulterer alltid i et flerdimensjonalt mønster, herunder i de fleste sammenhenger med plasseringer langs en slags venstre-høyre-akse. Et par av disse plasseringene er referert (under voteringsanalyser) i tabell 1. Den første av dem er basert på avstemnings- mønsteret i Stortinget under Jan P. Syses regjeringstid, og vi ser at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre inntar den samme posisjonen. Det reflekterer felles opptreden ved voteringene i den aktuelle perioden, men kan selvsagt ikke bety at partiene var helt overlappende rent holdningsmessig også. Rett etter Syses avgang forsvant da også samstemmigheten ved voteringene.

Tabellen gjengir også det mønsteret som ble produsert på basis av voteringsdata det første året i den påfølgende valgperioden. Her ender alle de tre tradisjonelle sentrumspartiene mellom Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet på skalaen. Igjen er det nok et sammensatt mønster av samvotering etter «EU-valget» i 1993 som reflekteres, heller enn partienes underliggende preferanser som sådan.

De forskjellige empiriske tilnærmingene som er nevnt har alle sine sterke og svake sider. Hvis formålet er å avdekke holdninger eller preferanser hos en gruppe aktører, vil normalt intervjudata være å foretrekke fremfor andre typer data.7 Det skyldes først og fremst at denne typen materiale «måler» det vi er ute etter - preferanser - på den mest direkte måten. Ekspertvurderinger, innholdsanalyse av partiprogrammer og voteringsanalyser kommer i denne sammenheng - altså når det gjelder å avdekke preferanser - i annen rekke. Dette er fremgangsmåter som er sær-

lig attraktive når intervjumateriale ikke er tilgjengelig, eller de kan tjene som et verdifullt supplement til slikt materiale.

POLITISKE AVSTANDER BASERT PÅ DE FOLKEVALGTES PREFERANSER

STORTINGSUNDERSØKELSEN 2000-2001. Som tidligere nevnt ønsker vi å danne oss en oppfatning av konfliktstrukturen i partisystemet og de politiske avstandene partiene imellom ved å benytte svarene som stortingsrepresentanter har gitt i forbindelse med Makt- og demokratiutredningens spørreundersøkelse. Intervjuene fant sted høsten 2000 og våren 2001 (se Holth & Prangerød 2001). Vi følger en fremgangsmåte som i overveiende grad er induktiv, i og med at det i utgangspunktet ikke gjøres noen forutsetninger om dimensjonalitet eller politiske avstander.8 Det er spørsmål om å «sammenfatte» de individuelle oppfatningene om nærhet og avstand til ulike partier som fremkommer i intervjuene.

Konkret er representantene bedt om å besvare følgende spørsmål: «Hvis vi konsentrerer oss om stortingspartienes hovedsynspunkter, hvilke tre partier vil du si ligger nærmest ditt eget parti, og hvilke partier ligger lengst unna?» På intervjutidspunktet var det åtte partier på Stortinget: Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kystpartiet. Det sistnevnte partiet er droppet fra analysen. Foruten respondentens eget parti, er det registrert hvilke tre partier som sies å ligge nærmest, og hvilke tre som anses å ligge lengst unna. Dette innebærer at vi har en fullstendig «rangering» av partiene på Stortinget - ut fra oppfatninger om partiavstander med basis i «hovedsynspunkter» - fra de som har svart på alle elementene i spørsmålet som ble referert. Vi skal i det følgende behandle oppgitte avstander som om det var tale om oppgitte preferanser. Det forutsettes at en representant som sier at partiet X ligger nærmere eget parti enn partiet Y gjør, også foretrekker X fremfor Y. På denne måten kan vi si at stortingsintervjuene (indirekte) gir oss representantenes ordinale preferanser over de foreliggende partialternativer.9

Alt i alt er det 138 stortingsrepresentanter som har deltatt i Makt- og demokratiutredningens intervjuundersøkelse. Det gir en svarprosent på nærmere 84, som må sies å være relativt høy. Et problem er at svarprosenten varierer en del partiene imellom. Ytterpunktene er Kristelig Folkeparti og Venstre. I KrF svarte alle representantene, mens bare halvparten

TABELL2 . Svarprosenten innenfor ulike partier. Totalt antall respondenter er. Svarprosenten innenfor ulike partier. Totalt antall respondenter er 138 , og 137 har besvart spørsmålene om avstand mellom partier. Frafallet av, og 137 har besvart spørsmålene om avstand mellom partier. Frafallet av respondenter er angitt i parentes i tredje kolonne. (Kilde: Stortingsundersøkel- sen 2000-01 ))

PARTI

ANTALL REPRESENTANTER

SVARPROSENT

1997-2001

(ANTALL SOM IKKE HAR SVART)

SV

9

89 % (1)

AP

65

89 % (7)

SP

11

82 % (2)

KRF

25

100 % (0)

V

6

50 % (3)

H

23

74 % (6)

FRP

25

68 % (8)

SAMLET

165

84 % (27)

av Venstres gruppe ønsket å bidra. Ellers er det som tabell 2 viser, en dårligere svarprosent på høyresiden i politikken enn på venstresiden. Dette er det viktig å ha med seg når resultatene fra spørreundersøkelsen tolkes.

Hvilket bilde gir stortingsintervjuene av politiske avstander? Med unntak av fem representanter, foreligger det fullstendige rangeringer av de viktigste partiene fra de øvrige representantene som ble intervjuet.10 Partiene er rangert på 72 forskjellige måter, og vi skal ikke gjengi alle disse variantene her. Selv om antallet rangeringer i og for seg kan virke høyt, må det understrekes at det jo er svært mange mulige måter å rangere syv partier på (antall mulige rangeringer er 7! = 5040). Dermed er det også antydet at det må finnes en viss struktur eller indre sammenheng i måten stortingsrepresentantene betrakter avstandene mellom partiene på.

Stortingsrepresentantene har vurdert partiene ut fra deres hovedsynspunkter. Det er flere veier å gå videre med basis i de individuelle rangeringer som foreligger. Poenget er å summere eller aggregere dette materialet på en hensiktsmessig måte. Det som synes å være den vanligste fremgangsmåten i sammenhenger som dette, er å ty til flerdimensjonal skalering (Kruskal & Wish 1978; Shaffer 1998:237-240, jf. Converse & Valen 1972:71-75). Det innebærer at de individuelle rangeringene genererer et kvantitativt mål på avstandene mellom alle par av alternativer. I neste omgang søkes det avklart hvordan partiene plasserer seg i det politiske rom, gitt avstandsmålene.11 Vi skal ikke gå veien om avstandsmål, men i stedet benytte de individuelle rangeringene direkte. Det gjøres på to

måter. Først skal vi bestemme stortingsrepresentantenes «sosiale» preferanseorden, eller den flertallspreferansen som måtte gjøre seg gjeldende i materialet. For det andre skal vi vurdere om stortingsrepresentantenes preferanser i rimelig grad kan sies å være endimensjonale.

SENTRALE BEGREPER. Aller først er det nødvendig å avklare noen begreper.12 En Condorcet-vinner er et alternativ (i vårt tilfelle et parti) som er i stand til å slå alle de andre med rent flertall i parvise oppstillinger (gitt de rangeringene som foreligger). Condorcet-vinneren kan i en viss forstand sies å være det sterkeste av de foreliggende partiene, i og med at en systematisk tar hensyn til mer informasjon om stortingsrepresentantenes holdninger til partiene enn bare hvilket de selv tilhører. Det partiet som utgjør Condorcet-vinneren, er også å betrakte som det reelle sentrum i preferansefordelingen. Selv om dette partiet ikke trenger å stå sterkt ut fra representantenes førstepreferanser, vil det nødvendigvis ha mer omfattende prinsipal og subsidiær støtte enn noe annet alternativ.

Hvorvidt en Condorcet-vinner eksisterer eller ikke, avhenger av fordelingen av individuelle preferanser. Visse kombinasjoner av preferanser leder til at det ikke vil finnes noe alternativ i det hele tatt som slår alle de andre i parvise oppstillinger. Det innebærer i så fall at den kollektive preferanse (helt eller delvis) er syklisk; flertallet roterer, og det kan ikke pekes ut en entydig vinner. Det kan dermed heller ikke lokaliseres noe entydig sentrum i preferansefordelingen.

En Condorcet-taper er et særlig svakt alternativ (parti). Det er et alternativ som taper i parvise flertallsavstemninger mot hvert av de andre alternativene. Flertallet av representantene vil i så fall anse hvilket som helst av de øvrige partiene som et som alt i alt ligger nærmere eget parti.

Må én eller flere dimensjoner bringes inn for å beskrive det politiske landskapet? Svaret på dette spørsmålet kan avhenge av hvordan dimensjoner defineres. Som et utgangspunkt kan det sies at vi har med endimensjonalitet å gjøre, hvis det i hovedsak er slik at stortingsrepresentantene vurderer andre partier som dårligere jo lenger unna eget parti på den aktuelle dimensjonen de befinner seg.

Mer presist vil vi knytte endimensjonalitet til forekomsten av entop- pede preferanser. Anta at vi plasserer partiene i en eller annen rekkefølge (horisontalt) langs en akse eller dimensjon, slik det er gjort i figur 1. Vertikalt avmerkes vurderingen av alternativene som forekommer, fra det som

anses best (øverst) til det som vurderes som svakest (nederst). En enkelt aktørs rangering av alternativene som finnes, kan fremstilles som en kurve i diagrammet. La oss si at en stortingsrepresentant rangerer partiene på følgende måte: AP-SV-SP-KrF-V-H-FrP (det vil si med AP som første- preferanse og FrP som det parti som ligger lengst unna eget parti).13 Det resulterer i den preferansekurven som har AP som toppunkt. For sammenligningens skyld er det også vist en flertoppet preferansekurve (rangeringen FrP-H-KrF-AP-V-SV-SP).14

Preferansekurver som er jevnt stigende, jevnt avtakende eller som stiger til et toppunkt for så å avta igjen, kalles entoppede. Vi har med endimen- sjonalitet i streng forstand å gjøre når partiene kan ordnes på en slik måte horisontalt at vi ender opp utelukkende med entoppede preferansekurver. Median-alternativet som kan lokaliseres langs dimensjonen er Condorcet-

FIGUR 1. Preferansekurver. Den vertikale aksen forstås slik at ver- dien 7 står for høyest rang eller det beste alternativ (det vil si eget parti), mens verdien 1 står for det lavest rangerte parti (det som anses å ligge lengst unna eget parti). Den heltrukne linjen er en entoppet preferansekurve, mens den stiplede linjen har tre topper.

vinner. Dette er det alternativet som utgjør førstepreferansen til den eller de aktørene som ligger midt i fordelingen og deler kollektivet i to like store grupper. I denne situasjonen vil det nemlig være slik at et flertall av aktø- rene har median-alternativet eller et alternativ til venstre for det som førstepreferanse, samtidig som et flertall har median-alternativet eller et alternativ til høyre for det som førstepreferanse.

Hvis en større gruppe aktører skal forholde seg til mange alternativer, er det i praksis vanskelig å tenke seg at bare entoppede preferansekurver vil forekomme.15 Det er nettopp en situasjon av denne typen vi står overfor.16 Bare entoppede preferansekurver er en svært restriktiv betingelse for endimensjonalitet. Et visst avvik fra entoppethet er imidlertid mulig uten at det endrer situasjonens karakter av at det fortsatt er én dimensjon som dominerer. Begrepet semi-entoppede preferanser er relevant i denne sammenheng (Niemi 1983; jf. Rasch 1987). En gruppe preferansekurver er semi-entoppede hvis alternativene kan ordnes på en slik måte langs en dimensjon at (i) et flertall av preferansekurvene avtar til venstre for et gitt alternativ x, og (ii) et flertall av preferansekurvene avtar til høyre for det samme alternativet. Her vil x være median-alternativ, og selvfølgelig også Condorcet-vinner. Vi ser altså at selv om noen aktører i en gruppe har flertoppede preferansekurver (som den stiplede linjen i figur 1), kan det eksistere en rimelig velordnet kollektiv preferanse. Det innebærer at det er et sentrum i preferansefordelingen (Condorcet-vinneren), og en underliggende dimensjon eller konfliktlinje der ytterpunktene lar seg identifisere.

La oss nå gå over til stortingsintervjuene. Finnes det en Condorcet-vinner? Eksisterer det en klar flertallspreferanse? Kan situasjonen betegnes som endimensjonal? Vi behandler spørsmålene etter tur.

CONDORCET-VINNER OG FLERTALLSPREFERANSE

En Condorcet-vinner er som nevnt et alternativ som har flertallet på sin side i sammenligninger med hvert av de andre alternativene som foreligger. Vi kan dermed finne frem til en eventuell Condorcet-vinner ved å sammenligne hvert par av partier. Hvilket parti som går seirende ut av sammenligningen, avhenger av hvordan hver enkelt respondent (stortingsrepresentant) rangerer de to aktuelle partiene i forhold til hverandre. Tabell 3 viser resultatet av alle parvise oppstillinger med basis i stortingsintervjuene. Respondentenes rangeringer benyttes direkte, uten vekting av noe slag.

TABELL 3. Stortingsrepresentantenes vurdering av alle par av partier opp mot hverandre, ut fra svar på hvilket av partiene som ligger nærmest (eller lengst unna) eget parti. Flertallsprinsippet bestemmer resultatet av hver parvise sam- menstilling (resultatet angitt i parentes). Marginen ved hver flertallssammenlig- ning er ført opp i klammeparenteser. Hvis marginen er høyere enn 28 , kunne, kunne selv ikke en svarprosent på 100 endret resultatet. Resultater som i prinsippet kunne blitt endret som følge av høyere svarprosent er uthevet. De som sannsyn- ligvis ville blitt endret dersom alle stortingsrepresentantene hadde svart, er i til- legg understreket. (N= 137 )137 ))

AP

KrF

SP

SV

V

H

KrF

AP[6]

(76-65)

SP

AP [44]

KrF [27]

(90-46)

(80-53)

SV

AP [102]

KrF [18]

SP [12]

(119-17)

(77-59)

(74-62)

V

AP [40]

KrF [100]

SP [41]

SV [7]

(88-48)

(118-18)

(89-48)

(71-64)

H

AP [40]

KrF [62]

SP [54]

SV [22]

V [30]

(88-48)

(99-37)

(95-41)

(79-57)

(82-52)

FrP

AP [68]

KrF [95]

SP [75]

SV [61]

V [95]

H [97]

(107-39)

(116-21)

(105-30)

(99-38)

(116-21)

(117-20)

Hvis vi starter i øverste venstre felt i tabellen, er det AP og KrF som sammenlignes. Et flertall av de som har besvart spørreskjemaet rangerer AP foran KrF, og det står derfor AP i ruten det gjelder.17 Marginen er relativt knapp, med 71 for AP og 65 for KrF - en overvekt på 6 respondenter. Flertallsovervekten ved hver parvise oppstilling er gjengitt i parentes.

Oversikten viser at AP fremstår som Condorcet-vinner. Et flertall av de som har deltatt i stortingsintervjuene rangerer AP foran hvert av de øvrige partiene. Vi legger også merke til at FrP kommer ut som taper i alle parvise oppstillinger. Partiet kan dermed betegnes som Condorcet-taper. Det nest svakeste alternativ ut fra parvise sammenligninger er H (seirer kun over FrP), mens V er tredje svakest (foretrekkes av flertallet fremfor FrP og H).

Alt i alt gir sammenligningene vi har foretatt følgende flertallspreferanse (fra best til dårligst):18

[I] AP➞KrF➞SP➞SV➞V➞H➞FrP

Condorcet-vinneren AP samler størst oppslutning - prinsipalt og subsidi- ært - og utgjør slik sett sentrum i preferansefordelingen. Det er videre åpenbart at mange av respondentene ser FrP som et parti som ligger langt unna eget parti. Faktisk sier nærmere 72 prosent av representantene at FrP er det partiet som ligger lengst unna eget parti. Vel 22 prosent plasserer SV i denne rollen. Det er bare noen få slengere som sier at andre partier enn FrP eller SV ligger lengst unna.19 Dermed indikeres det også at FrP og SV utgjør ytterpunktene i det politiske bildet.

Vi kan ikke bygge analysen på opplysninger fra alle stortingsrepresentantene. I den grad frafallet på 16 prosent av representantene er systematisk ut fra partivariabelen, er det lett å tenke seg at analysen blir påvirket. Som det fremgikk av tabell 2, er utvalget av representanter som er med i intervjuundersøkelsen skjevt. Det er en negativ korrelasjon mellom den kollektive flertallspreferansen vi kom frem til ovenfor og partienes svarprosenter.20 Det er dermed godt mulig at utvalgsskjevheten systematisk favoriserer SV, AP og SP.

Vi har ingen metode som kan eliminere det nevnte utvalgsproblemet. Vi merker oss imidlertid at de aller fleste marginene som er oppgitt i tabell 3 er større enn antall stortingsrepresentanter som ikke har deltatt i maktutredningsintervjuene, det vil si større enn 28. Det betyr at det bare er de sammenligningene som har lavere flertallsmargin enn dette, som ville kunne blitt endret med større deltakelse. Gitt skjevheten i frafallet (størst på høyresiden), er det liten grunn til å tro at sammenligningene KrF-SP og KrF-SV kunne gått i KrFs disfavør. Høyst sannsynlig ville KrF blitt styrket i disse sammenligningene. Tilsvarende ville neppe sammenligningen SP-SV tippet i en annen retning. Tvert imot ville nok SP kommet styrket ut. Likedan ville ikke sammenligningen SV-H ha falt ut på en annen måte enn det tabell 3 viser (gitt at til sammen ni representanter fra SV, AP og SP ikke har deltatt i undersøkelsen).

Det er annerledes når det gjelder sammenligningene AP-KrF og SV-V. Gitt svar fra alle stortingsrepresentantene, er det grunn til å anta at KrF ville ha blitt tilstrekkelig styrket i forhold til AP til å snu om på flertallet.21 På dette punktet er de typiske vurderingene i H og FrP, hvor frafallet av respondenter var størst, nokså entydige. Tilsvarende er det all grunn til å tro at flertallet hadde tippet i favør av V i sammenligning med SV.

På det grunnlaget som er nevnt, må hele flertallspreferansen for forsamlingen justeres. Den sannsynlige flertallspreferansen i Stortinget i siste del av sesjonen 2000-2001 er dermed:

[ II ] KrF ➞AP ➞SP ➞V ➞SV ➞H ➞FrP

KrF er med andre ord Condorcet-vinner og FrP Condorcet-taper. Flertallspreferansen inneholder ingen sykliske elementer.

Flertallsrelasjonene vi har diskutert er også fremstilt i figur 2. Her er det vist med piler hvordan de ulike sammenligningene mellom par av partier faller ut. Pilen peker bort fra det sterkeste av to alternativer. Usikkerhetene som skyldes frafall av respondenter er markert med stiplede piler. De to stiplede pilene (AP➞KrF og SV➞V) ville høyst sannsynlig blitt snudd i en undersøkelse uten frafall av respondenter, mens de øvrige relasjonene ville holdt seg uforandret.

Det resonnementet som er gjennomført nå, er trolig den beste måten å uttale seg om preferansefordelingen i et samlet Storting på. Vi skal likevel

FIGUR 2.Flertallsrelasjoner i Stortinget basert på representantenes rangering av partiene. Pilen peker bort fra det partiet som oppnår flertall. De to stiplede pilene angir usikre relasjoner. Disse pilene ville sannsynligvis blitt snudd hvis alle stortingsrepresentantene hadde besvart de aktuelle spørsmålene. (N= 137 )137 ))

nevne en svært enkel form for vekting som også kan foretas for å bøte på problemet med bortfall av respondenter. Vi kan først aggregere preferansene innen hvert parti separat. Dette gir oss en entydig flertallspreferanse for hvert parti.22 Disse rangeringene er vist i tabell 4. Partirangeringene - flertallspreferansen for hvert parti - gis dernest vekt etter den representasjon partiene faktisk hadde i valgperioden 1997-2001. På dette grunnlaget sammenlignes alle par av partier på nytt. Antallet seire og tap fremgår av de to nederste linjene i tabell 4.

Hva fører så vektingsprosedyren til? For det første innebærer den at AP svekkes. Et flertall (vektet) rangerer nå KrF foran AP, hvilket også er i samsvar med det vi kom frem til i tilknytning til rangering II ovenfor. Fortsatt tipper imidlertid flertallet i favør av AP når partiet stilles opp mot alle andre partier.

For det andre ser vi at både SP og KrF er blitt styrket som følge av vektingen. SP seirer over KrF og de andre partiene bortsett fra AP. KrF står på sin side sterkest i alle parvise oppstillinger utenom den hvor SP inngår. Det mest interessante her er sammenligningen KrF-SP, som jo også ble markert som usikker i tabell 3. Vektingsprosedyrer leder til at relasjonen blir snudd i SPs favør. Selv om vi holder fast ved at dette er lite sannsynlig, vil vi se på konsekvensen av at det åpnes for muligheten.

For det tredje legger vi merke til at FrP fortsatt står svakest (Condorcet- taper). Partiene SV, V og H kommer ut av de parvise sammenstillingene på

TABELL 4.Flertallspreferanser innad i stortingspartiene, basert på stortingsin- tervjuene 2000-2001 . De to nederste radene angir antallet seire og tap i parvise. De to nederste radene angir antallet seire og tap i parvise sammenligninger mellom partiene, gitt mandatfordelingen etter valget i 1997

SV (9)

AP (65)

SP (11)

KRF (25)

V (6)

H (23)

FRP (25)

Preferanse

SV

AP

SP

KRF

V

H

FRP

AP

SV

KRF

SP

KRF

V

H

SP

SP

AP

V

H

KRF

KRF

KRF

KRF

SV

H

SP

FRP

V

V

V

V

AP

AP

AP

AP

H

H

H

SV

SV

SP

SP

FRP

FRP

FRP

FRP

FRP

SV

SV

Parvise seire

3

5

5

5

2

1

0

Parvise tap

3

1

1

1

4

5

6

nøyaktig samme måte som i det opprinnelige tilfellet som vises i tabell 3. Det innebærer at flertallet heller i favør av SV når partiet stilles opp mot V, hvilket vi ovenfor antok var lite sannsynlig.

Samlet sett betyr vektingen at det ikke lenger finnes en klar flertallspreferanse. Det er tre partier - AP, SP og KrF - som står sterkere enn de andre partiene, og de inngår i et roterende flertall. Det vil si at et flertall rangerer KrF foran AP, et flertall rangerer SP foran KrF og et flertall rangerer AP foran SP. Det finnes ingen entydig flertallsvilje i forsamlingen; forholdet mellom AP, SP og KrF er preget av ubestemthet og ustabilitet. Forsamlingens flertallspreferanser kan dermed fremstilles på følgende måte:

[ III ] (AP➞SP➞KRF➞AP) ➞SV ➞V ➞H ➞FrP

På sett og vis kan en si at sentrum har ekspandert til å omfatte hele tre partier (i et innbyrdes ustabilt forhold). Fortsatt oppfattes FrP og SV å være de partiene som flest synes det er lengst avstand til. Det er naturlig å se dem som klare fløypartier i det politiske landskap.

Vektingsprosedyren - som altså resulterer i et roterende flertall - er mindre overbevisende enn resonnementet som ledet til rangering II på basis av tabell 3. Vi har likevel fått demonstrert at situasjonen er labil; det er små marginer, og lite som skal til for å skape ustabilitet. Mest sannsynlig fantes det imidlertid på intervjutidspunktet en klar Condorcet-vinner (KrF) og en entydig flertallspreferanse [det vil si rangering II ovenfor].

SITUASJONEN ETTER VALGET 2001. Den fremgangsmåten med enkel vekting som vi har lagt til grunn, kan benyttes til å trekke linjene frem til innevæ- rende storting. Tabell 5 er basert på at flertallspreferansene innad i hvert parti har holdt seg konstant, men at vekten hver rangering tillegges, reflekterer sammensetningen Stortinget fikk etter valget i 2001. Dette er neppe en helt urealistisk forutsetning, selv om det jo kan tenkes at representanter som systematisk vurderer de politiske avstandene annerledes enn forgjengerne er blitt valgt. Særlig kan en høy andel nye representanter bidra til dette. Vi tror likevel at vi kan få frem noen av hovedlinjene i dagens politiske landskap ved å gå frem som antydet.23

Valget i 2001 kan sies å ha skjøvet tyngdepunktet i forsamlingen mot høyre. KrF står helt entydig frem som Condorcet-alternativ, og er dermed sentrum i preferansefordelingen. Det er neppe grunn til å tvile på at dette

TABELL 5.Antatte flertallspreferanser i stortingspartiene, fremkommet på basis av stortingsintervjuene 2000-2001 . De to nederste radene inneholder antallet. De to nederste radene inneholder antallet seire og tap mellom par av partier, gitt mandatfordelingen etter valget høsten 2001

SV (23)

AP (43)

SP (10)

KRF (22)

V (2

H (38)

FRP (26)

Preferanse

SV

AP

SP

KRF

V

H

FRP

AP

SV

KRF

SP

KRF

V

H

SP

SP

AP

V

H

KRF

KRF

KRF

KRF

SV

H

SP

FRP

V

V

V

V

AP

AP

AP

AP

H

H

H

SV

SV

SP

SP

FRP

FRP

FRP

FRP

FRP

SV

SV

Parvise seire

1

3

4

6

4

3

0

Parvise tap

5

3

2

0

2

3

6

er en realitet. FrP er fortsatt det klart svakeste partiet, bedømt ut fra hvordan partiet gjør det i parvise oppstillinger (Condorcet-taper). Dette til tross for at FrP er det tredje største på Stortinget. Grunnen er selvsagt at så mange betrakter partiet som det som ligger lengst unna eget parti; FrP har svært svak subsidiær tilslutning. SV fikk langt flere mandater enn partiet hadde i forrige periode, men er likevel svekket i forhold til andre partier etter valget. SV taper i alle parvise oppstillinger med unntak av sammenligningen med FrP.

Når det gjelder de fire gjenværende partiene, er forholdene sammensatte. Venstre er sterkere enn Høyre, men inngår samtidig i et roterende flertall med AP og SP. Forholdet mellom H, SP og AP er også syklisk. Samlet kan vi fremstille forsamlingens flertallspreferanse etter valget i 2001 på følgende måte, fra Condorcet-vinneren til Condorcet-taperen:

[IV] KrF ➞ (V➞AP➞SP➞V)(H➞AP➞SP➞H) ➞ SV ➞FrP

Denne flertallspreferansen er mer usikker enn den vi holdt for å være mest dekkende for situasjonen i forrige stortingsperiode, nemlig rangering II (KrF-AP-SP-V-SV-H-FrP). Det er likevel klart at sentrum i preferansefordelingen kan lokaliseres til KrF, og at SV og FrP utgjør fløypartier. Forholdet mellom de øvrige partiene synes uavklart og labilt.

HØYRE-VENSTRE-DIMENSJONEN. Vi har så langt ikke drøftet om preferansefordelingen i Stortinget kan betegnes som endimensjonal eller ikke. Når det gjelder de avstandsvurderingene som stortingsrepresentantene har oppgitt, kan det imidlertid slås fast at det ikke er mulig å finne noen ordning av partiene som gjør alle preferansekurver entoppede. Noen endimensjonalitet i denne strenge forstand finnes med andre ord ikke i intervjumaterialet vi forholder oss til. Kun entoppede preferansekurver er en svært restriktiv betingelse. Selv om betingelsen ikke oppfylles, kan stortingsrepresentantenes preferanser likevel være tilstrekkelig velordnede til at det er rimelig å si at det i hovedsak er én dimensjon som gjør seg gjeldende.

Har vi en situasjon med semi-entoppede preferanser? Situasjoner av denne typen ligger nær opp til full endimensjonalitet. I første omgang kan vi ta utgangspunkt i partienes (aggregerte) flertallspreferanser, slik de kommer til uttrykk i tabell 4. I figur 3 er det valgt en underliggende dimensjon med SV og FrP som ytterpunkter. AP betraktes videre som mer ytterlig- gående enn SP. Tilsvarende plasseres V til høyre for KrF. Flertallspreferansene vi har resonnert oss frem til innenfor hvert parti (tabell 4), fremkommer som preferansekurver (jf. figur 1). For å gjøre det enklere å se formen på hver av kurvene, er de fremstilt separat (i samme orden som plasseringen av partiene langs dimensjonen). Merk videre at hvis vi legger tabell 4 til grunn direkte, gir det en delvis syklisk flertallspreferanse (dvs. rangering III ovenfor). Vi har argumentert for at flertallspreferansen høyst sannsynlig er uten sykliske elementer (i tråd med rangering II ovenfor), og at KrF er Condorcet-vinner. Det legges derfor i den videre diskusjon av figur 3 til grunn at KrF utgjør median-alternativet langs den aktuelle dimensjonen.

De fem nederste preferansekurvene i figuren er entoppede (SV, AP, SP, KrF og V). Det utgjør mer enn to tredjedeler av forsamlingen. Preferansekurven til H er totoppet med den plasseringen av AP og SP som er valgt på den underliggende aksen. Dette betyr at flertallet i H ser på SP som et mer ytterliggående parti - et som alt i alt ligger lenger unna eget parti - enn AP. Samme vurdering finnes i FrP, men ikke i noen av de øvrige partiene. En stor overvekt av representantene betrakter SP som et sentrumsparti, det vil si et parti som ligger til høyre for AP på den underliggende dimensjonen. Preferansekurven til FrP er «avvikende» også på høyresiden av det politiske spektrum. De aller fleste av partiets representanter mener at KrF ligger nærmere eget parti enn V, noe som bidrar til at preferansekurven faktisk blir tretoppet.

FIGUR 3.Preferansekurver basert på flertallsoppfatningene i partiene (jf. tabell 4 ). Den vertikale aksen angir grad av preferanse, som forklart i figur 2). Den vertikale aksen angir grad av preferanse, som forklart i figur 2

Vi kan ikke skape større grad av entoppethet ved å bytte om plasseringen av AP og SP. En slik skala respekterer i og for seg forsamlingens flertallspreferanse (det vil si preferanseorden II ovenfor) på en bedre måte enn den som ligger til grunn i figur 3, i den forstand at partiene blir gradvis sterkere når vi beveger oss fra ytterfløyene og inn mot sentrum.24 Vi holder imidlertid fast ved den underliggende ordningen i figur 3, siden den åpenbart er bedre i samsvar med hvordan hovedtyngden av representantene oppfatter de politiske avstandene mellom partiene.25

Hvis et flertall av preferansekurvene avtar både til høyre og til venstre for sentrum - som altså er Condorcet-vinneren KrF - har vi med semi- entoppede preferanser å gjøre. Fra sentrum og ut mot høyre er kravet oppfylt. Egentlig er det på høyresiden nærmest fullt samsvar i oppfatningene om hvordan det politiske landskapet er å forstå, med FrP som mest ytterliggående, og H som mer ytterliggående enn V. Til venstre for KrF finnes ikke et flertall med fallende preferansekurver, selv om de fleste kurvene er entoppede; det råder - som tidligere nevnt - en viss uenighet om hvor SP befinner seg langs skalaen.

Konklusjonen er med andre ord at heller ikke kravet om semi-entoppede preferanser imøtekommes fullt ut, selv om det er nær ved.26 Dette til tross er den indre strukturen i aktørenes preferanser i overveiende grad endimensjonal.27 Det er i all hovedsak kun ett parti det hersker klar uenighet om plasseringen av, nemlig om SP ligger til venstre eller høyre for AP. Entoppede preferansekurver dominerer klart. Den partiplasseringen som gir opphav til det høye innslaget av entoppethet, er videre lett å tolke politisk. Det dreier seg om en nokså tradisjonell høyre-venstre-akse. Det er viktig å understreke at høyre-venstre-dimensjonen her er generert rent induktivt, uten at det i utgangspunktet er gjort noen forutsetninger om forholdet mellom partiene som skulle tilsi at dette ble resultatet. Høyre-venstre-aksen fremstår som en overlegen måte å oppsummere stortingsrepresentantenes vurderinger av de politiske avstandene på.

Hvor går grensen for å betegne en preferansefordeling som «nær endimensjonal»? Når er det utvetydig slik at situasjonen primært må anses som (genuint) flerdimensjonal? I de tilfellene hvor det ikke finnes noen Condorcet-vinner - og det i stedet er en syklisk relasjon mellom minst de tre sterkeste alternativene - er det ikke rimelig å benytte betegnelsen endimensjonalitet (selv om flertallet av preferansekurvene likevel kan være entoppede). Da er i alle fall grensen overskredet. Dersom syklisiteten ikke

omfatter de øverste elementene i den kollektive preferansen, er det bare en nærmere analyse som kan fortelle oss om det er tilstrekkelig indre sammenheng i aktørenes vurderinger til å snakke om noe som ligger nær endimensjonalitet. Ustabilitet som følge av at det ikke eksisterer noen entydig flertallspreferanse, er således et av kjennetegnene ved flerdimensjonalitet.

Den høyre-venstre-aksen vi har endt opp med er ikke helt den samme som den Narud (1999:127) kommer frem til med data fra stortingsunder- søkelsen 1996. Forskjellen er plasseringen av SP. Teknikken som ligger bak Naruds analyse - gjennomsnitt av representantenes plassering av partiene langs en ti-punkts høyre-venstre-skala - er imidlertid en helt annen enn den vi har benyttet. Av denne grunn er kanskje det mest interessante at resultatene ligger så nær opp til hverandre.28 Vi legger ellers merke til at ingen av ekspertvurderingene opererer med høyre-venstre-skalaer som er nøyaktig lik den vi har kommet frem til. Hos Huber og Inglehart (1995) er det innbyrdes forholdet mellom V og KrF snudd om i forhold til vår analyse. Når det gjelder sentrum-høyre-siden av politikken, er det liten tvil om at situasjonen er endimensjonal med rekkefølgen KrF-V-H-FrP. Huber og Inglehart foretok datainnsamlingen tidlig på 1990-tallet, og det er selvsagt en mulighet at Venstre egentlig har beveget seg mot høyre i løpet av tiåret. Laver og Hunts (1992) skala virker enda mindre tilfredsstillende, i alle fall som uttrykk for hvordan konfliktstrukturen i partisystemet fortoner seg for stortingsrepresentantene.29

Det er ellers verdt å merke seg at SP i tidlige undersøkelser er plassert nærmere H enn det KrF og V er (Morgan 1976; Converse & Valen 1972). Castles og Mair (1984) bytter om KrF og SP, og hos Huber og Inglehart (1995) skyves også SP til venstre for V. Enkelte senere undersøkelser legger SP til venstre også for AP, noe vi - alt tatt i betraktning - ikke fant grunnlag for i dataene som analyseres her. Den utvikling over tid som beskrives på denne måten, er trolig en realitet. Fra den første etterkrigstiden har SP beveget seg fra å være et parti på høyresiden i det politiske landskap, til å bli et parti på venstresiden. Antakelig er det mulig å hevde at V i samme tidsperiode har gjennomført en motsatt reise i det politiske rom; fra å være det av de tradisjonelle, ikke-sosialistiske partiene som lå nærmest AP, er partiet nå det som ligger nærmest Høyre.

La oss avslutte dette avsnittet med en kommentar til fordelingen av førstepreferanser i Stortinget. Figur 4 angir oppslutningen om partiene etter

FIGUR 4.Fordelingen av førstepreferanser langs venstre-høyre-aksen etter val- get i 1997 (heltrukket linje) og valget i 2001 (stiplet linje)

valget i 1997 (heltrukket linje) og 2001 (stiplet linje). Fra en nokså venstreskjev fordeling ved det første valget, resulterte det siste valget i en mer markant, bipolar fordeling. Oppslutningen er størst på fløyene (SV-AP og H-FrP). Siden vi ikke har med perfekt endimensjonalitet å gjøre, er det KrF som er median-alternativ (Condorcet-vinner) - ikke bare i 2001, men også etter valget i 1997. Innslaget av totoppede preferansekurver gjør at median-alternativet i 1997 ikke sammenfaller med partiet til median- representanten i fordelingen langs den horisontale aksen i figur 4. Gitt

skalaen, befant median-representanten seg i SP, men SP er altså ikke det alternativ som slår alle i parvise oppstillinger.30

AVSLUTTENDE BEMERKNINGER

Voteringsdata fra Stortinget har vist at AP og H de senere årene ofte har stemt likt.31 Det har derfor blitt hevdet at de to partiene i praktisk politikk står «nærmere hverandre enn de gir inntrykk av i sin retorikk og propaganda» (Aardal 1999:89-90). Aardal er imidlertid av dem som samtidig har understreket at de grunnleggende politiske konflikter som knyttes til høyre-venstre-aksen ikke dermed er blitt uaktuelle. Det samme budskapet kan leses ut av vår analyse. Uansett hvordan stemmegivningen på Stortinget måtte arte seg, forteller stortingsrepresentantenes preferanser oss at høyre-venstre-aksen fortsatt er den dominerende måten å betrakte det politiske landskapet på. Konfliktstrukturen i partimønsteret er i hovedsak endimensjonal, og langs dimensjonen som genereres, plasserer partiene seg etter et velkjent høyre-venstre-mønster.

Sejersted (1997:10) har hevdet at 1990-tallet har frembrakt «genuint nye problemer», hvor svarene er å finne «hinsides de tradisjonelle høyre/venstre- eller sentrum/periferi-aksene». Dette kan godt være riktig, normativt betraktet. Rent empirisk har vi imidlertid ikke funnet noe grunnlag for å revidere det syn at høyre-venstre-aksen fortsatt beskriver det politiske landskapet - slik det fortoner seg for stortingspolitikerne - på en god måte. Hvis formålet er å utvikle redskaper for å analysere og forstå politisk aktivitet, er det derfor liten grunn til å følge Sejersteds (1997:11) anbefaling om «å gi slipp på de gamle forestillinger om venstre og høyre».

Det vi imidlertid bør gi slipp på er enkle forestillinger om flerdimensjonalitet og kryssende konfliktlinjer. Det er ingen tvil om at politiske konfliktspørsmål er av mange slag, og at ulike saker gir opphav til forskjellige konflikt- og samarbeidsmønstre. Skillelinje-modellen(e) i valgforskningen har fanget inn de viktigste konfliktdimensjonene. Partikonstellasjonene er derfor ikke uavhengige av om det er livssynsspørsmål, EU, skatt eller landbrukssubsidier som står på den politiske dagsorden. Det forhindrer likevel ikke at helhetsbildet av det politiske rom paradoksalt nok er endimensjonalt snarere enn flerdimensjonalt. Det er nettopp dette vi er kommet frem til. Når stortingsrepresentantene bes om å vurdere hvordan par- tiene - ut fra sine «hovedsynspunkter» - ligger i forhold til hverandre, er

det den tradisjonelle høyre-venstre-aksen som best sammenfatter disse vurderingene. Vi trenger i realiteten ikke flere dimensjoner for å beskrive det politiske landskapet på dette generalitetsnivået. Selv om endimensjonaliteten ikke er perfekt, er det imidlertid ikke dokumentert et avvik som er markant nok til at vi må snakke om flere - enn si kryssende - konfliktlinjer.

Noter

1. Uttrykkene «høyre-venstre» og «venstre-høyre» betegner det samme og benyttes om hverandre.

2. Dimensjonsbegrepet er en metafor fra geometrien (Weisberg 1974). Vi kommer senere tilbake til hva vi legger i det her, spesielt hva vi forstår med endimensjonalitet. For vårt formål er det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på begrepet konfliktlinje, ut over å si at politiske konfliktlinjer betegner motsetninger av en viss permanens mellom partier i et samfunn. En konfliktlinje er et slags «ordnende» prinsipp som i beste fall forenkler og skaper forståelse i partimangfoldet. Når det gjelder det sosiale, strukturelle, institusjonelle og verdimessige grunnlag konfliktlinjer eller konfliktdimensjoner måtte ha, se for eksempel Bartolini og Mair (1990), Skare (1998) og Aardal (1994).

3. Vi nevner en rekke analyser av konfliktstrukturen i det norske partilandskapet (slik tabell 1 viser), men intensjonen er ikke å gi en uttømmende opplisting av tidligere analyser.

4. Knutsen (1998 og 1999) sammenligner resultatene for partienes høyre-venstre-plassering i de to ekspertundersøkelsene som er nevnt. Sammenligningen omfatter de 13 landene som inngår i begge undersøkelsene.

5. Dette er mindre av et problem i land med en vital valgforskningstradisjon, som i Norge. I en god del av landene som dekkes i Huber og Ingleharts (1995) analyse er det ingen slik tradisjon, og vanskelig å bedømme om ekspertvurderingene kan anses som mer enn gjetninger. Satt på spissen kan vi si at innhenting av ekspertvurderinger er en forskningsstrategi som aktualiseres når andre, mer direkte strategier for å få frem konfliktstrukturen i partisystemet, ikke kan benyttes. Samtidig vil dette være situasjoner hvor ekspertvurderingene lettest fremtrer som rent gjettverk, fordi det vil være lite av håndfaste analyser å bygge vurderingene på.

6. Dataene tilrettelagt av The Manifesto Research Group omfatter programmer fra nærmere 300 partier i over 350 valg i 25 land i tidsperioden 1945-1998 (riktignok noe kortere tidsperiode for land som ikke har vært demokratiske i hele etterkrigstiden). Se Budge et al. (2001).

7. Det kan selvsagt være andre formål enn dette som ligger til grunn for analysen. Det er også klart at det vil ha interesse i seg selv å foreta innholdsanalyser av partiprogrammer eller analyser av dimensjonaliteten i parlamentsvoteringer.

8. Om induktive versus deduktive fremgangsmåter på feltet, se for eksempel Laver og Hunt (1992:44-46) og Saglie (1995).

9. For de aller fleste representantenes vedkommende er det altså generert fullstendige og transitive preferanser over de syv partiene som inngår. Spørsmålet i intervjuundersøkel-

sen er stilt på en slik måte at det trolig fremkommer en lavere grad av indifferens i synet på partiene enn det i realiteten er. Se Hovi og Rasch (1993:99-100) for det nærmere innhold i begrepene som er nevnt her.

10. For fire av de fem nevnte respondentene foreligger det nesten fullstendige rangeringer. For kun én representant har vi bare førstepreferansen (det vil si eget parti). De syv partiene det er tale om er de som nevnes i tabell 2 (AP, H, FrP, KrF, SP, SV og V).

11. La oss som en illustrasjon tenke oss at vi har alle avstandene mellom en gruppe norske byer. På dette grunnlag skal det være mulig å produsere en todimensjonal løsning der byene plasseres i forhold til hverandre akkurat som på et kart. Hvis vi på tilsvarende måte har alle avstandene mellom en gruppe partier som basis, vil utfordringen være å avklare om én eller flere dimensjoner må trekkes inn for å gi et dekkende bilde av situasjonen - for å få et «kart» over det politiske rom hvor avstandene «stemmer».

12. Begrepene vi går inn på har opphav i social choice-teori eller teori om gruppebeslutninger. For en nærmere oversikt over begreper og modeller, se for eksempel Hovi og Rasch (1993), Johnson (1998), Hinich og Munger (1994) og - med en kritisk innfallsvinkel - Green og Shapiro (1994).

13. Dette er den rangeringen som var mest utbredt blant Arbeiderpartiets representanter (oppgitt av vel 46 prosent av de som svarte).

14. Det var kun én av representantene som oppga denne preferanseordenen.

15. Riker (1980:437-438), i en artikkel som har hatt stor betydning, går så langt som til å si at entoppede preferanser i ren form «seldom appears to be satisfied in the real world». Videre: «Despite the frequent journalistic use of dichotomies, e.g. 'left-right' (...) - all of which are extremes on one issue dimension - still, scholary efforts to describe real politics on one dimension seem always to break down» (Riker 1980:438).

16. Det er altså tale om en gruppe på 137 (av 165) representanter som forholder seg til syv alternativer. Det finnes en rekke analyser hvor siktemålet eksempelvis er å beregne sannsynligheten for at det ikke finnes en Condorcet-vinner, gitt antall aktører, antall alternativer og forutsetninger knyttet til preferansefordelingen. Under rimelige forutsetninger er sannsynligheten for roterende flertall i en større gruppe som rangerer syv alternativer over en tredjedel. Se for eksempel Jones et al. (1995), jf. Hovi og Rasch (1993:163-169). Et par analyser hvor strukturen i velgerpreferanser er undersøkt i praksis er Radcliff (1993); Niemi og Wright (1987); Van Deemen og Vergunst (1998); Feld og Grofman (1988); og Kurrild-Klitgaard (2001).

17. En del av de som her sies å rangere AP foran KrF, representerer AP på Stortinget. De andre som havner ut med en preferanse for AP fremfor KrF, har oppgitt at AP vurdert på basis av partienes «hovedsynspunkter» ligger nærmere eget parti enn KrF.

18. Pilen fra et parti til et annet symboliserer at flertallet rangerer det førstnevnte høyest.

19. Nærmere bestemt er det fire som plasserer Senterpartiet lengst unna eget parti (de til- hører FrP og H). To har Arbeiderpartiet som det partiet som ligger lengst unna (begge er høyrerepresentanter), én plasserer Høyre lengst unna (en arbeiderpartirepresentant) og én ser Venstre som partiet som ligger lengst unna (en arbeiderpartirepresentant).

20. Korrelasjonskoeffisienten Spearman's rho er på 0,76 (sig. 0,04).

21. Hvis representantene som ikke har svart ikke har vurderinger som er klart annerledes enn partifellene har, kan vi forvente en knapp seier for KrF i konkurranse med AP.

22. En slik intern flertallspreferanse kunne godt hatt sykliske elementer, men det er ikke tilfellet for noe partis vedkommende, bedømt ut fra stortingsintervjuene.

23. En kan se på preferansene som angis i tabellen som den beste gjetning vi kan gjøre på rangeringene i det nyvalgte Stortinget. Den informasjonen vi bygger på er helt klart usikker, men det finnes ikke noen annen informasjon som kunne gitt oss bedre og mer pålitelige preferanseordninger.

24. Fra venstresiden er SP sterkere enn SV i parvise oppstillinger, og et flertall foretrekker AP fremfor SP. KrF slår i sin tur AP. Tilsvarende kan en starte fra høyre: H slår FrP, V slår H og KrF slår V. KrF er median-alternativ.

25. Det å la KrF og V bytte plass på høyresiden av den underliggende dimensjonen vil stride mot forestillingene om avstander som fremkommer i de andre partiene, og ville gjøre preferansekurvene til SV, AP og SP totoppet, og H tretoppet.

26. Det finnes forskjellige forslag til ytterligere svekkelse av strukturen i aktørenes preferanser, som likevel sikrer en velordnet flertallspreferanse i forsamlingen. Niemi (1983:268) understreker at «nearly semi-single-peaked preferences» som oftest gir en klar flertallspreferanse. Konfliktstrukturen er dermed «sufficiently unidimensional in character that something akin to single-peakedness occur».

27. Det finnes en lang rekke restriksjoner på preferansemønsteret i en gruppe som kunne vært nevnt i denne forbindelse (jf. Craven 1992:85-105; Sen & Pattanaik 1969). Grunnen til at vi har fokusert på entoppethet og semi-entoppethet er at dette er restriksjoner som lett lar seg tolke som uttrykk for endimensjonalitet. La oss også kort nevne «quasivalue restriction» (Craven 1992:89-90). I første omgang fester vi oss ved SV, AP og SP, og beregner hvor mange av representantene som har de forskjellige mulige rangeringene av de tre partiene. Antallet representanter som for eksempel rangerer SV først og SP sist av de tre partiene skrives n(SV-AP-SP). Dette gir følgende resultat: n(SV-AP-SP)=6; n(SP-AP-SV)=44; n(SV-SP-AP)=6; n(AP-SP-SV)=41; n(AP-SV-SP)=59; n(SP-SV-AP)= 8. De to første rangeringene, de to midterste og de to siste er diametralt motsatte av hverandre. En del av dem kan derfor sies å utligne og oppheve hverandre. Slik sett kan seks av rangeringene SP-AP-SV oppheve alle de seks rangeringene SV-AP-SP, og de sistnevnte kan derfor sløyfes helt. Etter å ha gått gjennom alle rangeringene på denne måten, står vi tilbake med n(SP-AP-SV)=38, n(AP-SP-SV)=35 og n(AP-SV-SP)=51. Dette er en rent entoppet eller endimensjonal situasjon med SV og SP som ytterpunkter, og AP i midten. Tilsvarende kan vi gjøre med AP, SP og KrF for å vurdere om denne formen for «minimal» endimensjonalitet også gjelder i forholdet mellom disse partiene. Tallene som er benyttet ovenfor er fra intervjuundersøkelsen, men hver representants svar er vektet i forhold til mandatfordelingen 1997-2000.

28. Fremgangsmåten vi har lagt til grunn er rent ordinal. I Naruds (1999) analyse kan det imidlertid være slik at et større antall av stortingsrepresentantene har plassert SP til høyre for AP enn til venstre. Hvis de som plasserer SP til venstre, gjennomgående oppgir større avstander enn de som legger partiet til høyre, kan selvsagt gjennomsnittsavstandene bli slik at SP faller ut som mer ytterliggående enn AP.

29. Narud og Strøm (2000) legger Laver og Hunt (1992) til grunn for lokalisering av medianen på Stortinget langs høyre-venstre-aksen i etterkrigstiden. Her kan en imidlertid lett komme til å bomme på den virkelige medianen, hvis plasseringen av partiene ikke er i samsvar med stortingsrepresentantenes avstandsvurderinger. I så måte er Laver og Hunts akse i alle fall ikke dekkende for siste del av 1990-tallet. Narud og Strøm (2000:164) tar da også forbehold for lokaliseringen av SP til høyre for KrF.

30. Når Narud og Strøm (2000) kommer frem til at median-representanten i 1997 til- hørte KrF, bunner det i at de (i) benytter Laver og Hunts (1992) venstre-høyre-akse SV-AP-V-KrF-SP-H-FrP (som neppe er dekkende), og (ii) ikke tar hensyn til at aktø- rer på høyresiden ofte ser på SP som et mer ytterliggående parti på venstresiden enn AP.

Begge disse forholdene er vesentlige for lokaliseringen av et reelt median-alternativ, og ikke bare median-representanten langs en forhåndsdefinert skala.

31. Se voteringsarkivet til Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (www.nsd.uib.no).

Referanser

BARTOLINI, S. & P. MAIR (1990), Identity, Competition and Electoral Accountability: The Stabilisation of European Electorates 1 885- 1 985885- 1 9851 985985. Cambridge: Cambridge University Press.

BUDGE, I. (2001), «Validating the Manifesto Research Group approach». I: M. Laver (red.), Estimating the Policy Positions of Political Actors. London: Routledge. [Se også www.essex.ac.uk/ecpr/]BUDGE, I., D. ROBERTSON & D. HEARL (red.) (1987), Ideology, Strategy and Party Change: Spatial Analyses of Post-War Election Programmes in 1 9 Democracies.9 Democracies. Cambridge: Cambridge University Press.

BUDGE, I., H.D. KLINGEMANN, A. VOLKENS, J. BARA & E. TANNENBAUM (2001), MAP- PING POLICY PREFERENCES. ESTIMATES FOR PARTIES, ELECTORS, AND GOVERNMENTS 1 945- 1 998.945- 1 998.1 998.998. OXFORD: OXFORD UNIVERSITY PRESS.

CASTLES, F. & P. MAIR (1984), «Left-Right Political Scales: Some Expert Judgements», European Journal of Political Research 12:73-88.

CONVERSE, P.E. & H. VALEN (1972), «Skillelinjer i norsk politikk og velgernes oppfatning av avstander mellom partiene». I: H. Valen & W. Martinussen (red.), Velgere og poli- tiske frontlinjer. Oslo: Gyldendal.

CRAVEN, J. (1992), Social Choice. A Framework for Collective Decisions and Individual Judgements. Cambridge: Cambridge University Press.

FELD, S.L. & B. GROFMAN (1988), «Ideological Consistency as a Collective Phenomenon», American Political Science Review 82:773-788.

GABEL, M.J. & J.D. HUBER (2000), «Putting Parties in Their Place: Inferring Party Left-Right Ideological Positions from Party Manifestos Data», American Journal of Political Science 44:94-103.

GARRY, J. (2001), «The computer coding of political texts: results from Britain, Germany, Ireland and Norway». I: M. Laver (red.), Estimating the Policy Positions of Political Actors. London: Routledge. [Se også www.essex.ac.uk/ecpr/]GREEN, D.P. & I. SHAPIRO (1994), Pathologies of Rational Choice Theory. A Critique of Applications in Political Science. New Haven: Yale University Press.

HINICH, M.J. & M.C. MUNGER (1994), Ideology and the Theory of Political Choice. Ann Arbor: Michigan University Press.

HOLTH, B.A. & J.T. PRANGERØD (2001), LEDERSKAPSUNDERSØKELSEN 2000 . DOKUMENTA- SJONSRAPPORT (KORRIGERT VERSJON).. DOKUMENTA- SJONSRAPPORT (KORRIGERT VERSJON). NOTATER 2001/42. OSLO: STATISTISK SENTRALBYRÅ.

HOVI, J. & B.E. RASCH (1993), Strategisk handling. Innføring i rasjonalitetsmodeller og spillteori. Oslo: Universitetsforlaget.

HUBER, J.D. & R. INGLEHART (1995), «Expert Interpretations of Party Space and Party Locations in 42 Societies», Party Politics 1:73-111.

JOHNSON, P.E. (1998), Social Choice. Theory and Research. Quantitative Applications in the Social Sciences 123. London: Sage.

JONES, B., B. RADCLIFF, C. TABER & R. TIMPONE (1995), «Condorcet Winners and the Paradox of Voting: Probability Calculations for Weak Preference Orders», American Political Science Review 89:137-144.

KNUTSEN, O. (1998), «Expert Judgements of the Left-Right Location of Political Parties: A Comparative Longitudinal Study», West European Politics 21:63-94.

KNUTSEN, O. (1999), Left-Right Polarisation in West European Party Systems: A Comparative Longitudinal Study Based on Judgements by Political Experts. Arbeidsnotat 7/99. Oslo: Institutt for statsvitenskap.

KRUSKAL, J.B. & M. WISH (1978), MULTIDIMENSIONAL SCALING. BEVERLY HILLS: SAGE.

KURRILD-KLITGAARD, P. (2001), «An empirical example of the Condorcet paradox of voting in a large electorate», Public Choice 107:135-145.

LAVER, M. (2001), Estimating the Policy Positions of Political Actors. London: Routledge.

LAVER, M. & I. BUDGE (red.) (1992), Party, Policy, and Government Coalitions. London: St. Martin's Press.

LAVER, M. & J. GARRY (2000), «Estimating Policy Positions from Political Texts», Ame- rican Journal of Political Science 44:619-634.

LAVER, M. & W.B. HUNT (1992), POLICY AND PARTY COMPETITION. LONDON: ROUTLEDGE.

LAVER, M. & N. SCHOFIELD (1990), Multiparty Government: The Politics of Coalition in Europe. Oxford: Oxford University Press.

LISTHAUG, O., S.E. MACDONALD & G. RABINOWITZ (1994), «IDEOLOGY AND PARTY SUP- PORT IN COMPARATIVE PERSPECTIVE», EUROPEAN JOURNAL OF POLITICAL RESEARCH 25:111-149.

MACDONALD, S.E., G. RABINOWITZ & O. LISTHAUG (1991), «ISSUES AND PARTY SUPPORT IN MULTIPARTY SYSTEMS», AMERICAN POLITICAL SCIENCE REVIEW 85:1107-1131.

MAIR, P. (2001), «Searching for the Positions of Political Actors. A Review of Approaches and a Critical Evaluation of Expert Surveys». I: M. Laver (red.), Estimating the Policy Positions of Political Actors. London: Routledge.

MORGAN, M.J. (1976), The Modelling of Government Coalition Formation: A Policy- Based Approach with Interval Measurement. Upublisert Ph.D.-avhandling. University of Michigan.

MüLLER, W.C. & K. STRØM (2000), «Coalition Governance in Western Europe. An Introduction». I: W.C. Müller & K. Strøm (red.), Coalition Governments in Western Europe. Oxford: Oxford University Press.

NARUD, H.M. (1999), «Politiske avstander og regjeringsalternativ ved valget i 1997». I: B. Aardal (red.), Velgere i 90-årene. Oslo: NKS-Forlaget.

NARUD, H.M. & H. OSCARSSON (1999), Mass-Elite Perceptions of the Policy Space: A Comparison between Norway and Sweden. Paper presented at the ECPR Joint Sessions of Workshops, Mannheim, March 26-31. [www.essex.ac.uk/ecpr/]NARUD, H.M. & K. STRØM (2000), «Norway: A Fragile Coalition Order». I: W.C. Müller & K. Strøm (red.), Coalition Governments in Western Europe. Oxford: Oxford University Press.

NIEMI, R.G. (1983), «Why so much stability? Another opinion», Public Choice 63:488-497.

NIEMI, R.G. & J.R. WRIGHT (1987), «Voting Cycles and the Structure of Individual Preferences», Social Choice and Welfare 4:173-183.

RADCLIFF, B. (1993), «The Structure of Voter Preferences», The Journal of Politics 55:714-719.RASCH, B.E. (1987), «Manipulation and strategic voting in the Norwegian parliament», Public Choice 52:57-73.

RAY, L. & H.M. NARUD (2000), «Mapping the Norwegian Political Space», Party Politics 6:225-239.RIKER, W.A. (1980), «Implications from the Disequilibrium of Majority Rule for the Study of Institutions», American Political Science Review 74:432-446.

SAGLIE, J. (1995), «Konstruksjon av det politiske rom: Induktive og deduktive strategier», Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 11:187-208.

SEJERSTED, F. (1997), «Parlamentarismens suspensjon og embedsmannsstatens gjenkomst», Nytt Norsk Tidsskrift 14:3-14.

SEN, A. & P.K. PATTANAIK (1969), «Necessary and Sufficient Conditions for Rational Choices under Majority Decisions», Journal of Economic Theory 1:178-202.

SHAFFER, W.R. (1998), Politics, Parties, and Parliaments. Political Change in Norway. Columbus: Ohio State University Press.

SKARE, A. (1998), «Politisk skillelinje: en drøfting av begrepet», Tidsskrift for samfunns- forskning 39:163-193.

STRØM, K. & J.Y. LEIPART (1993), «Policy, Institutions, and Coalition Avoidance: Norwegian Governments, 1945-1990», American Political Science Review 87:870-887.

VALEN, H. & S. ROKKAN (1974), «Norway. Conflict Structure and Mass Politics in a European Periphery». I: R. Rose (red.), Comparative Electoral Behaviour. New York: The Free Press.

VAN DEEMEN, A.M.A. & N.P. VERGUNST (1998), «Empirical evidence of paradoxes of voting in Dutch elections», Public Choice 97:475-490.

WARWICK, P.V. (2002), «Toward a Common Dimensionality in West European Policy Spaces», Party Politics 8:101-122.

WEISBERG, H.F. (1974), «Dimensionland: An Excursion into Space», American Journal of Political Science 18:743-776.

AARDAL, B. (1994), «Hva er en politisk skillelinje? En begrepsmessig grenseoppgang», Tidsskrift for samfunnsforskning 35:218-243.

AARDAL, B. (1999), «Holdningsprofiler og stemmegivning». I: B. Aardal (red.), Velgere i 90 -årene.-årene. Oslo: NKS-Forlaget.