Unni Wikan: Generous Betrayal. Politics of Culture in the New EuropeChicago: University of Chicago Press, 2002

IF one looks back no more than three or four years, it is striking how issues that earlier would have been labelled racist, were one to voice them, ... are now politi- cally clean and speakable (Wikan 2002:11).

Det er med en viss ulyst man gir seg inn på å kommentere Unni Wikans nye bok Generous Betrayal: Politics of Culture in the New Europe (Wikan 2002). Gjennom sin iherdige deltakelse i offentlig debatt, gjerne knyttet til oppsiktsvekkende forbrytelser begått av innvandrere, har Unni Wikan selv blitt en merkestein i den moralske og moraliserende norske innvandringsdebatten, og gjennom det i det norske politiske feltet som helhet. Dette er muligens uheldig for Wikan, men det er også uheldig for debatten, fordi forsøk på kritisk analyse av hennes offentlige utspill risikerer å bli misforstått som personangrep. Dette problemet blir ikke mindre ved at det, til tross for hennes tilsynelatende skarpe meningsytringer, ofte er svært vanskelig å få tak hva som etter Wikans mening egentlig mangler og bør gjøres i dagens flerkulturelle Norge. Siden midten av 1990-tallet har hun vært konstant og høylytt misnøyd med tingenes tilstand. Den som leter i hennes tekster etter presise analyser, eller konkrete forslag til endringer i offentlig politikk, ut over slagordet om å «stille større krav til innvandrerne», leter imidlertid i stor grad forgjeves. For å gjøre det klart i utgangspunktet, så er personangrep ikke mitt siktemål her. Tvert imot er det slik at jeg ikke bare finner hennes bekymring på vegne av unge innvandrerkvinner berettiget, jeg deler også hennes skepsis mot multikulturalisme som en måte å organisere samfunnet på. Til tross for dette føler jeg en sterk uro ved Wikans engasjement og argumentasjon på dette feltet, særlig på vegne av antropologifaget som vi begge tilhører. Det er denne uroen jeg forsøker å avdekke årsaken til i det følgende. Mitt hovedargument er at i en situasjon hvor det «fremmede» kontinuerlig konstrueres og rekonstrueres gjennom politisk debatt, bør antropologer bidra til å holde faglig kunnskap og dagsaktuell politikk atskilt fra hverandre. Jeg kan ikke se at Wikans bok er et foregangseksempel i så måte.

Wikans personlige snarere enn analytiske tilnærming til spørsmål omkring innvandring preger også Generous

Betrayal. Hele innledningen og deler av boken for øvrig, er viet framstillingen av forfatterens smertefulle vandring i den norske offentlige debatten - av hvordan hun er blitt misforstått og feiltolket av journalister og akademiske kollegaer. Et hovedpunkt hos Wikan er at før hun engasjerte seg i debatten høsten 1995, levde det norske folk i uvitenhet om innvandreres situasjon i Norge (:43). Informasjon ble ansett å være farlig, og ble - litt uklart av hvem - bevisst holdt tilbake fra offentligheten for ikke å skape rasisme. Hennes utholdenhet i møtet med fordommer og uvitenhet har derfor vært en ensom kamp for å føre kunnskap ut til folket.

Det er mange ting å undre seg over i Wikans historiske framstilling av den norske kunnskapsarenaen. Blant disse er at hun overfor et utenlandsk publikum lar være å presentere en muligens marginal, men likevel kontinuerlig kunnskapsproduksjon om innvandring til Norge fra tidlig på 1970-tallet (Korbøl 1972; Grønhaug 1979; Kramer et al. 1979) og fram til den perioden da hun selv ble interessert (Brox 1991; Eriksen 1991; 1993; Eriksen og Sørheim1994). Som de fleste vil kunne se av navnene, er dette en kunnskapstradisjon som representeres av forfatterens egne fagfeller.1 Siden det viktigste empiriske materialet i forfatterens bok fra 1995, Mot en ny norsk under- klasse (Wikan 1995), er avisoppslag, er det også vanskelig å se at denne boken kan ha brakt fram informasjon som myndigheter og media holdt tilbake. For et avislesende og TV-seende publikum med en hukommelse som strekker seg 10-12 år tilbake, burde beskrivelsen av den store stillheten før 1995 forekomme nær- mest absurd.

Det mest interessante trekk ved beskrivelsen av forfatterens ensomme kamp

mot fordommer og fortielse er likevel fristelsen til ikke å være helt alene i sin egen historie, ikke helt misforstått. På følgende måte beskrives hennes møte med konferansepublikum utenfor akademikernes og journalistenes rekker:

No wonder listeners were thrilled with my revelations of the current rethinking of the concept of culture. It seemed to give them a lifebuoy, something to grasp and hold on to, in the hurly-burley of daily trafficking in immigrant matters ... The reactions of my audience were almost palpable: gratitude and relief (:77).

Denne framstillingen gir en leseveiledning for forfatterens engasjement sett under ett. En velvillig tolkning av Wikans prosjekt på dette området, i boken og i debatten utenfor, er at det ikke primært er antropologisk, ikke komparativt analyserende; det er snarere å innta rollen som medium for folkets varierte negative erfaringer med innvandrere og innvandring: Hun tar disse erfaringene imot, bearbeider dem og leverer dem tilbake i form av forsterkede fortolkningsrammer som folk kan bruke for å gi mening til sin egen frustrasjon. Hennes posisjonering, slik hun selv beskriver den, er ikke akademikerens, men folketalerens. Som hun selv sier om møtet med sitt publikum: «I had the harrowing experience of realizing that people's commonsense reactions were sometimes ahead of the anthropologists' belated understandings of 'culture'» (:77). Det er disse hverdagsreaksjonene forfatteren omgjør til egne politiske standpunkter - og Wikan er klar på hva hun gir sitt publikum tilbake, hva som har vært nøkkelen til hennes store suksess i mediene: «Perhaps the one statement I made, a single sentence, that made the most impact was 'kultur har ikke krav på

respekt' - culture is not entitled to respect in and of itself» (:77).

Jeg vil hevde at en slik lesning av teksten i den foreliggende boken, som en form for politisk populisme, er den eneste som kan gjøre forfatterens framstilling og argumentasjon forståelig. Hennes argumentasjon er nemlig ikke bare inkonsis- tent, men systematisk uklar. Innvandring som onde tar i boken form av ideologi med karakter av det Miles i sin tid (Miles 1989) kalte «praktisk tilstrekkelighet»: Når innvandrernes fattigdom kan forklare et samfunnsproblem, er de fattige; når et tilsvarende problem bare kan forklares av deres velstand, er de velstående - når kultur ikke passer, lar forfatteren den ligge, når det er nødvendig, tar hun den med. La meg bruke litt plass på de to viktigste temaene hvor disse motsigelsene kommer til uttrykk: integreringspolitikk og kultur.2

NORSK INTEGRERINGSPOLITIKK

Generous Betrayal er bygget opp omkring Wikans svært personlige rekonstruksjon av historiene til noen unge kvinner og menn med innvandrerbakgrunn. Et fellestrekk for disse er at de har opplevd overgrep fra sine opprinnelses- familier: tvangsekteskap, kidnapping, endog drap. Wikans påstand er at dette har kunnet skje på grunn av norske myndigheters ettergivenhet overfor foreldre, særlig fedre, som ønsker å oppdra sine barn i henhold til sin egen kultur. Overfor det norske barnevernet, som har vært inne i flere av sakene, er Wikan aktor, jury og bøddel i en og samme person. Om behandlingen av Aisha, som mot sin vilje ble tilbakeført fra fosterhjem til sin opprinnelige familie og deretter tatt med ut av landet mot sin vilje, skriver forfatteren blant annet:

Aisha's story is the story of a modern form of sacrifice, the one being performed on the altar of culture. Its high priests are state authorities and institutions who act in conjunction with spokesmen of «the culture» to ensure compliance with traditional mores (:24).

Dette er sterke metaforer innenfor et fag hvor studiet av ritualer innehar en sentral plass. De angir at det her er noe mer som har skjedd enn en uheldig beslutning tatt av en tilfeldig saksbehandler. Norske myndigheters behandling av kvinner som Aisha er en handling som gjentas; den er del av et bevisst og ønsket mønster, en ritualisert form som uttrykker grunnverdier i det norske samfunnet.

Det paradoksale er at ikke bare er Wikan overbevist om de aktuelle barnevernsarbeidernes «deep moral engagement» - deres erfaringer med Aishas sak beskrives som «too painful for them to discuss» (:25) - noen sider senere framstilles hovedprinsippene i norsk integreringspolitikk som bygget på prinsipper man skulle tro Wikan tilsluttet seg, nemlig likhet på tvers av opprinnelse:

The fundamental value on which Norway rests is that of equality of all human beings, irrespective of gender, race, rank, and the like. Hence official Norwegian policy regarding immigrants is based on equal, not differential, treatment, although it is recognized that special help may be needed in some respects to facilitate their prospects for self- help and integration into the larger society (:58).

Dersom dette er Wikans forståelse, er det desto mer påfallende at hun som forsker ikke undersøker empirisk hvor det virkelige problemet i saksbehandlingen ligger, med andre ord hvilke konkrete overleg-

ninger som ligger til grunn for de beslutninger som treffes. En analyse av beslutninger truffet av barnevernet i forhold til innvandrerbarn, og en vurdering av betydningen av kulturoppfatninger for disse beslutningene, ville vært av stor interesse for en debatt om offentlig politikk i det flerkulturelle Norge. Det får vi ikke i boken - vi får ikke engang en antydning.2 I stedet postulerer Wikan uten videre at barnevernet unnlater å gripe inn mot innvandrerforeldres overgrep og omsorgssvikt av frykt for å bli kalt rasister (:25), anklager som blir stå- ende som generelle og udokumenterte påstander. Dette er uheldig av minst to grunner. For det første fordi påstandene gir en fortegnet beskrivelse av den faktiske situasjonen.3 For eksempel var det i 1996 8,4 barn per 1000 med flyktningbakgrunn under omsorg av barnevernet, dobbelt så mange som for etnisk norske barn (Kalve 1999). Av barn med innvandrerbarn uten flyktningbakgrunn mottok 27 av 1000 barn barnevernstiltak, mot 17 per 1000 av etnisk norske barn (ibid.). Dette viser at barnevernet faktisk griper inn overfor innvandrerfamilier, tross risikoen for å bli kalt rasister. Den andre årsaken til at Wikans framstilling er uheldig, er at den har en form som ikke gir oss noen anvisning i form av konkrete tiltak om hva som kan gjøres med den situasjonen som beskrives som uholdbar. Dersom barnevernsarbeidere er moralsk engasjerte mennesker (som dessuten tiljubler Wikan når hun sprer sitt budskap), og norsk politikk er basert på likhetsprinsipper - hvor skal vi da søke løsningen på det problemet som foreligger? Som nevnt innledningsvis er dette et gjennomgående problem ved boken, som det er ved Wikans offentlige utspill for øvrig. Kravene som det tilsynelatende er så viktig å stille til innvandrere, konkretiseres aldri

ut over de banale kravene om å lære norsk og følge norsk lov. For å ta ett eksempel til, så trekker forfatteren ingen klar konklusjon av sin gjennomgang av hvordan innvandrerbefolkningen belaster og/eller utnytter det norske velferdssystemet. Hun nøyer seg i stedet med generelle utsagn av en type vi kjenner framført fra annet hold i politiske debatter:4

You don't have to be Norwegian to be entitled to social assistance in Norway ... Refugees, for example, are provided with anything they need in the way of material welfare upon their arrival in Norway (:54); ... you don't have to earn a living to be able to live moderately well in Norway' (:55); Social assistance was never meant to be a permanent arrangement for anyone ... Had this been the case for native Norwegians, there would have been a national outcry. But when it comes to immigrants, other standards apply (:57); osv., osv.

Det framgår ikke om Wikan faktisk mener at sosialhjelp ikke bør gis til innvandrere, og hvilke konsekvenser hun i så fall antar at dette vil få for det norske velferdssamfunnet. Dette kunne man forventet, blant annet fordi forfatteren i sin tenkning omkring dannelsen av en etnisk underklasse - som altså riktignok lever godt på sosialhjelp - henviser til Ottar Brox' forskning (:59). På dette punktet går imidlertid disse to forskernes argumentasjon i stikk motsatt retning. Brox' hovedpoeng i debatten om innvandring er ikke at innvandrere ikke behøver å jobbe, men tvert imot at deres vilje til å akseptere lav lønn og elendige arbeidsvilkår fører til dårligere lønn og arbeidsvilkår også for etniske nordmenn (Aftenposten 22.06.02). Mens Wikan implisitt synes å argumentere for en «amerikansk» løsning uten understøttelse av uproduktiv menneske-

lig kapital, er det derfor vanskelig å se at hun får støtte for et slikt syn hos Brox. Heller ikke gjør hun en seriøs vurdering av de spørsmålene det amerikanske samfunnet står overfor når det gjelder innvandring og minoriteter. På side 49 siterer hun Jensen og Chitose (1996) på at innfødte barn og andregenerasjon innvandrerbarn i USA er bemerkelsesverdig like med henblikk på hovedforsørgers posisjon i arbeidsmarkedet. Det hun ikke nevner er at 34,2 % av utenlandskfødte barn, 28,7 % av andregenerasjon innvandrerbarn og 20 % av tredjegenerasjon innvandrerbarn i USA lever under fattigdomsgrensen. I haitiske og mexicanske familier lever mer enn 40 % av barna i fattigdom, blant laotiske og kambodsjanske mer enn 50 % (Jensen 2001:35). Er dette en situasjon vi ville være tilfreds med i Norge?

KULTURBEGREPET

Som sagt angir ikke forfatterens behandling av de integrasjonspolitiske temaene i boken noen praktiske skritt for hva som bør gjøres videre. For å være nøyaktig: Wikan overlater til leseren å trekke den praktiske konklusjonen av argumentasjonen. Med den hjelp leseren får, helt fram til målstreken, er det vanskelig å unngå at denne konklusjonen blir at det å sette stopp for innvandringen er den eneste fornuftige løsningen på de problemene som stilles til skue. Vi får referert turister som beklager at blonde jenter holder på å bli mangelvare i Skandinavia (:32), får vite at dansk politi ler av Norge som tar imot flyktninger, og at landet framstår som en drøm for asylsøkere på grunn av sin familiegjenforeningspolitikk (:41). Bare nylig er en viss realisme i ferd med å bre seg i befolkningen:

... internal pressure is building up as the Norwegian government is becoming increasingly aware of the adverse consequences of its own intended charity. Agents who smuggle refugees into the country earn exorbitant sums; and a large number of refugees are operating with false identities or refusing to offer any identification to maximize their chances of staying in Norway (:42).

Samtidig unnlater forfatteren å fortelle at Norge er blant landene i Europa med den aller laveste raten innvilgelser av flyktningstatus. I år 2000 var denne innvilgelsesraten 1 % (UNHCR 2001:9).

På dette området er det jeg selv har størst problemer med å akseptere Wikans framstilling. Jeg vil hevde at for en yrkesgruppe som har som definert oppgave å formidle andres rasjonalitet i forhold til vår egen, er det å beskrive norsk og/eller vestlig flyktningpolitikk som for liberal, uten å problematisere et slikt utsagn i forhold til økonomisk ulikhet og menneskerettigheter i dagens verden, over grensen for hva som er faglig forsvarlig. I en situasjon hvor migranter hver uke dør i containere og synkeferdige lasteskip, er en utlegning av hvordan de søker å tilsnike seg adgang til våre velferdsgoder, uten å beskrive migrantenes egen forståelse av sin egen situasjon, å velge det privilegerte mindretallets side. Ikke desto mindre er det først i en slik sammenheng Wikans opptatthet av kultur blir forståelig. Et trekk både ved hennes forrige bok og denne, er at hun i sin omgang med kulturbegrepet gjør det stikk motsatte av hva hun selv hevder.

Wikans offisielle budskap er at «kultur» kun er et ord, et begrep, og derfor uten forklaringskraft. Som det heter i en av bokens undertitler: «Kulturer møtes ikke, det gjør mennesker» (:83). Samtidig ligger en mer substansiell kulturforståelse

som en tydelig undertekst i den foreliggende boken, på samme måte som i forfatterens forrige bok (jf. Fuglerud 2001:134). Når jeg ovenfor skrev at norsk integreringspolitikk bygger på likhetsprinsipper man skulle tro at Wikan tilslutter seg, er det nettopp fordi en slik mer substansiell kulturell forståelse av innvandrerbefolkningen til stadighet bryter gjennom. Ikke minst gjelder dette i forståelsen av de negative fenomener som innvandringen bringer med seg. Om arbeidsløsheten blant innvandrere skriver forfatteren for eksempel:

Because the term «culture» is a non-word with regard to immigrants' performance in the labour market, we are in a bind. There is probably a fear that it might be racist even to suggest that some minorities had a «culture» that set a greater value on working than did others. Though if one were to take culture seriously, that is precisely what one would have to be prepared to find (:58).

Ikke å forundres over kommer en substansiell kulturell forståelse særlig til uttrykk i diskusjonen av bokens hovedtema, overgrepene mot unge kvinner med innvandrerbakgrunn. Om drap på døtre/ søstre som anses å være blitt for vestlige i sin livsform, skriver forfatteren:

And yet we cannot do away with «culture» in our attempt to make sense of what was at stake. «Honour and shame» are part and parcel of many societies ... There is ... no denying that culture has traditionally played a part in justifying such crimes ... (:97).

Mens vi noen sider tidligere er blitt fortalt at «kultur» bare er et ord, og forfatteren bruker store deler av boken på å kritisere kollektive identiteter generelt (særlig kapittel V), er det i forståelsen av krimi-

nalitet plutselig antirasistene - som Wikan bare ser ut til å forakte - som anklages for ikke å ville forklare handling ved kultur:

But in the view of some media-friendly antiracists in Norway - whose voices are actually being heard - culture is not a problem. By an ingenious and subtle move, problems related to «culture» are redefined as exceptions, unique happenings, or individual events (:147).

Denne stadige vaklingen, eller glidningen, i forfatterens argumentasjon er beklagelig fordi Norge utvilsomt trenger en saklig offentlig debatt om kulturens plass i det flerkulturelle samfunnet. I utgangspunktet skulle man tro at en av seniorene blant professor-sjiktet i antropologi kunne være den rette til å lose oss alle gjennom en slik debatt; påpeke likheter og forskjeller i samfunnstradisjoner, forklare sammenhenger mellom makt, kjønn og generasjoner, hevde prinsipielle standpunkter i en opphetet politisk debatt. I stedet får vi altså det motsatte: meninger markedstilpasset en situasjon hvor høyrekreftene i Europa er på frammarsj. Mens kultur og kollektive identiteter ikke har noen plass når det gjelder å forklare handling utført av mennesker oppvokst i vestlige land, er slike kategorier nødvendige for å forstå verden utenfor.5

Wikans forfatterskap om innvandring og kultur har preg av å være et bakvendtland. Mens hennes offisielle budskap er at alle må behandles som individer, viser hennes beskrivelser og implisitte argumentasjon at det - stikk i strid med hennes egne anklager mot disse - er sentrale samfunnsinstitusjoner, blant dem domstolene, som etter beste evne søker å opprettholde prinsippet om individenes likhet - og til takk blir belønnet med kritikk

for ikke å ta hensyn til individenes kulturbakgrunn. Dermed risikerer Wikan i virkeligheten å medvirke til en svekkelse av de kulturuavhengige rettsprinsipper hun hevder å arbeide for. Det er et svært lite skritt fra å framheve eksistensen av æresdrap som kulturell og juridisk kategori i deler av innvandrerbefolkningen til å la det samme fenomenet få formildende eller forsterkende virkning i norsk domstolspraksis. Da er ikke «kultur» lenger bare et ord, men en sosial realitet med konsekvenser i form av samfunnsmessig organisering. Hvis Wikan ser dette paradokset, må man spørre seg hvorfor hun ikke forholder seg aktivt til det. Det kan synes som svaret på dette ligger i at det kulturevolusjonistiske budskapet er blitt stadig viktigere for Wikans engasjement i det flerkulturelle samfunnet - med andre ord budskapet om at vår vestlige samfunnsform har nådd et høyere nivå av sivilisasjon enn de samfunnsformer innvandrerne er produkter av. Framført i filosofen Finkielkrauts ord lærer vi at det

er ved å gi avkall på kultur at individer i Europa har vunnet sine rettigheter (:147). Altså - for å gjenta: På den ene siden rettigheter, på den andre siden kultur. Like under bokens nokså overfladiske diskusjon av identitetspolitikk, hvor maktforholdet i relasjonen majoritet-minoritet er fullstendig fraværende, ligger dermed den forståelsen at det vi egentlig har med å gjøre når vi diskuterer innvandringens onder, er en kamp mellom livsformer. Det må være lov å uttrykke overraskelse over å finne hos Wikan et perspektiv som bryter så radikalt med den norske tradisjonen innenfor etnisitetsforskning, grunnlagt av Fredrik Barth. På den annen side er det som nevnt innledningsvis ikke vanskelig også å finne mer prinsipielle synspunkter i Wikans bok som man kan tilslutte seg. For eksempel anser Wikan at: «'Culture' functions in a racist manner if it is a model of humans we apply only to 'them' but not to ourselves and if this model implies a derogatory view of the Other' (:81). Ja, nettopp!

Noter

1 Som det vil være kjent for de fleste, handler Brox' bok om temperaturen i og polariseringen av debatten om innvandring, og dokumenterer slik sett at denne debatten var høyst levende før Wikan meldte seg på.

2 En slik undersøkelse av beslutninger om omsorgsovertakelse generelt er utført av Backe-Hansen (2001).

3 I sin oppramsing av hvilke onder innvandringen fører med seg, nevner riktignok Wikan at innvandrerbarn er overrepresentert i barnevernssaker (:52). Det gjøres imidlertid ikke forsøk på å sette dette forholdet i relasjon til påstanden om samme etats unnlatelsessynder.

4 På side 236 (note 36) framstiller Wikan situasjonen slik at integreringstilskuddet som kommunene får fra staten går direkte til flyktningene selv, noe som selvfølgelig ikke er tilfelle. Dette medfører ifølge Wikan at: «... a family of six would receive on average 360,000,- kroner per year (US$ 40,000) - roughly equivalent to an associate professor's salary» (:236). Denne beskrivelsen er feilaktig.

5 Det er fristende her også å vise til en tekst utenfor boken. I en kronikk om Fadime Sahindal-saken i Sverige viser Wikan at den glidningen i kulturargumentasjon som vi finner i Generous Betrayal ikke er noen enkeltstående glipp. Her skriver hun blant annet: «At ære er kollektivt, betyr videre at drapsmannen ikke

behøver å være gjerningsmannen, for å si det slik ... Så også med Fadimes far, som nå har henrettet sin datter. Han handler knapt kun som individ. Han er offer for et kvinnefiendtligog menneskefiendtlig system som krever at ære vinnes ved vold. Slike systemer florerer nå i Norden og Vest-Europa» (Aftenposten 27.01.02).

Referanser

BACKE-HANSEN, ELISABETH (2001), RETTFER- DIGGJØRING AV OMSORGSOVERTAKELSE: EN BESLUTNINGSTEORETISK ANALYSE AV BARNEVERN- TJENESTENS ARGUMENTASJON I EN SERIE TYPISKE SAKER OM SMÅ BARN. OSLO: NOVA RAPPORT 2/2001.

BROX, OTTAR (1991), «JEG ER IKKE RASIST, MEN ...»: HVORDAN FÅR VI VÅRE MENINGER OM INN- VANDRERE OG INNVANDRING? OSLO: GYLDENDAL 1991.

ERIKSEN, THOMAS HYLLAND (1991), VEIEN TIL ET MER EKSOTISK NORGE: EN BOK OM NORD- MENN OG ANDRE UNDERLIGE FOLKESLAG. OSLO: AD NOTAM.

ERIKSEN, THOMAS HYLLAND (1993), TYPISK NORSK: ESSAYS OM KULTUREN I NORGE. OSLO: HUITFELDT.

ERIKSEN, THOMAS HYLLAND & TORUNN ARNTSEN SØRHEIM (1994), KULTURFOR- SKJELLER I PRAKSIS: PERSPEKTIVER PÅ DET FLERKUL- TURELLE NORGE. OSLO: AD NOTAM.

FUGLERUD, ØIVIND (2001), Migrasjonsfor- ståelse: Flytteprosesser, rasisme og globali- sering. Oslo: Universitetsforlaget.

GRØNHAUG, REIDAR (red.) (1979), Migra- sjon, utvikling og minoriteter: vandringen fra Asia og Middelhavsområdet til Nord- Europa og Norge i 1950 - 70 -årene- 70 -årene70 -årene-årene. Bergen: Universitetsforlaget.

JENSEN, LEIF (2001), «The Demographic Diversity of Immigrants and Their Child-ren». I: Ruben Rumbaut & Alejandro Portes (eds.), Ethnicities. New York: Russell Sage Foundation.

JENSEN, LEIF & YOSHIMI CHITOSE (1996), «Today's Second Generation: Evidence from the 1990 Census». I: Alejandro Portes (ed.), The New Second Generation. New York: Russell Sage Foundation.

KALVE, TRYGVE (1999), Innvandrerbarn i barnevernet. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

KORBØL, AUD (1972), Pakistansk innvan- dring til Norge: dannelse av et minoritets- samfunn? Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

KRAMER, JULIAN, ROBERT RYALL, METTE- MARIE SALVESEN & HARALD TAMBS- LYCHE (1979), HUSHOLD, BOLIG OG KONTAKT- MØNSTER BLANT INNVANDRERNE. RAPPORT NO. 1 FRA FREMMEDARBEIDERPROSJEKTET. BERGEN.

MILES, ROBERT (1989), Racism. London & New York: Routledge.

UNHCR (2001), Trends in Asylum Decisions in 38 countries, 1999 - 2000- 20002000 Geneva: UNHCR.

WIKAN, UNNI (1995), Mot en ny norsk under- klasse: Innvandrere, kultur og integrasjon. Oslo: Gyldendal.

WIKAN, UNNI (2002), Generous Betrayal: Politics of Culture in the New Europe. Chicago & London: University of Chicago Press.