Francis Sejersted: Norsk idyll?Oslo: Pax Forlag 2000

DET er alltid givende å lese bøker som drøfter grunnleggende trekk og endringsprosesser i samfunnet. Sejersteds essaysamling er en bok i denne kategorien. Den «belyser og kommenterer tendenser i dagens samfunn ut fra et historisk perspektiv» (s. 9). Tanken bak dette essayet er å diskutere en av Sejersteds hovedteser i lys av tendenser som jeg tror, i hvert fall indirekte, peker i en noe annen retning enn den han ser for seg. Dette gjelder hans tese om det kommunikasjonsteoretiske perspektivs sentralitet i samfunnsforskning og samfunnsutvikling.

Sejersteds bok har stor tematisk spennvidde, og det sier seg selv at det derfor ikke er mulig å gi en fyldestgjørende redegjørelse for alle viktige problemstillinger som tas opp i de ulike artiklene. Jeg mener likevel at forholdet mellom ulike teoretiske forståelser av politikk, demokrati og institusjonsutforming står sentralt i de fleste essayene, og deler av Habermas' begrepsapparat fungerer flere steder som tilgrunnliggende utgangspunkt. At jeg fokuserer på dette virker også rimelig i og med at forfatteren selv skriver at «det er (...) et hovedærend å slå et slag for fruktbarheten av det kommunikasjonsteoretiske perspektiv» (s. 9). Innledningsvis bør det også anføres at Sejersteds essaysamling er meget velskrevet, interessant og tidvis lærerik. I det følgende kan det imidlertid hende at det kritiske hovedargumentet jeg forsøker å utvikle, skygger for dette faktum.

SAMFUNNSVITENSKAPEN OG HISTORIEN

I flere sammenhenger har Sejersted gitt en fremstilling av samfunnsvitenskapens historie som jeg finner nokså lite treffende. I essayet «Litt av en historie» (trykket i Demokratisk kapitalisme) hevdet Sejersted at historiefaget, og mer allment de gamle fortolkningsdisipliner, kom i identitetsproblemer når de mer nomotetiske samfunnsvitenskapene dukket opp på arenaen (Sejersted 1993:346). Samfunnsviternes problemstillinger var mer instrumentelle og tilnærmingen mer preget av positivistisk vitenskapsteori. Den første maktutredningen var et eksempel på dette. Samtidig var særlig økonomisk his-

torie under press fra en lignende bevegelse blant historikerne selv, representert ved folk som Douglass North og Robert Fogel, som var skolert i den nyklassiske økonomiens begrepsapparat, og som forsøkte å anvende dette for å analysere historisk-økonomiske spørsmål (Sejersted 1993:344).

Lignende synspunkter kan finnes i Norsk idyll. I et essay som har fått samme tittel som boken, hevdes det for eksempel at hverken Johan P. Olsen eller Gudmund Hernes «har forlatt den instrumentelle rasjonalitet eller konsekvensmoralen» (s. 45), og at «den instrumentelle rasjonalitet (...) som var så fremherskende under den ivrige reformbølge på 50- og 60-tallet, er ved å gå i oppløsning» (s. 44).1 Hvis jeg har forstått Sejersted riktig, er det underliggende perspektiv på samfunnsvitenskapens historie følgende: I dens tidligste fase var optimismen stor, og man ønsket å bruke den kunnskapen som ble utviklet til «social engineering», til å utforme samfunnets institusjoner og strukturer på en måte som man vitenskapelig kunne vise var mest effektiv og nyttig. Den første maktutredningens viktigste problemstillinger, enten de var knyttet til demokratiproblemet eller til styringsproblemet, er basert på samme premiss. Men de senere år har altså mer fortolkende perspektiver igjen vunnet innpass, også i samfunnsvitenskapen. Spesielt har det kommunikasjonsteoretiske perspektiv kommet mer i forgrunnen.

Etter mitt syn er dette en problematisk fremstilling av viktige deler av samfunnsvitenskapens virksomhet i etterkrigstiden. Det er nok i hovedsak riktig for økonomenes del. Ragnar Frisch ga vel en gang uttrykk for en teknokratisk visjon om at sosialøkonomien på sikt ville kunne gjøre to tredjedeler av den politiske strid overflødig. I noen grad er det også riktig for statsvitenskapen, selv om den adferdsteoretiske revolusjonen på 1950- tallet nok førte til at målet om å være en styringsdisiplin for staten kom sterkt i bakgrunnen. I tillegg har i hvert fall Johan P. Olsen (f.eks. 1992) senere nokså eksplisitt avgrenset seg mot den «instrumentelle rasjonalitet», i den grad det er riktig at Olsen noen gang har bygget på et slikt perspektiv.2 For sosiologiens del er fremstillingen enda mer tvilsom. Som Lars Mjøset (1991:171) har påpekt; de sentrale bidragene i norsk «gullaldersosiologi» fra 50- og 60-tallet ble i liten grad rammet av positivismekritikken. Selv om offisielle ambisjoner på vegne av faget nok kunne peke i retning av positivisme og at kunnskapen skulle kunne anvendes instrumentelt, så var de fleste sentrale arbeidene fra denne perioden av en helt annen karakter: Gullaldersosiologien fungerte først og fremst som velferdsstatens dårlige samvittighet (Mjøset 1991: 155-163), i «idealer og realiteter»-tradisjonen.

Sejersted synes i noen grad å se den første maktutredningen som en forlengelse av en sentral tendens i norsk samfunnsvitenskap, hvor kunnskapen skal kunne anvendes instrumentelt for å styrke demokratiet eller avhjelpe den moderne statens styringsproblemer.3 Men hvis man ensidig fremhever denne tradisjonen i norsk sosiologi, glemmer man at mange sosiologiske miljøer stilte seg kritisk til Bergens-sosiologien og maktutredningen. Som Østerberg (1978:25) har skrevet, for ham syntes det som om fremgangen for spesielt rational choice-sosiologien, som spilte en stor rolle i hvert fall for Hernes' del av maktutredningen, var «et tilbakefall i forhold til sosiologisk teori, som jo er oppstått bl.a. som en overvinnelse av utilitarismen». Muligens er også rational choice-teorien en spesielt

godt egnet sosiologisk teori som beslutningsgrunnlag for myndighetene: siden den fokuserer på ytre incentiver og rasjonelle aktører, blir det lettere å anvende instrumentelle styringssystemer som kan avklare blant annet ansvarsforhold. Men denne teoretiske tilnærmingen spilte ingen rolle i norsk sosiologi, og en begrenset rolle i statsvitenskap, før Hernes kom til Bergen. Det lar seg altså gjøre å lese samfunnsvitenskapens, og kanskje særlig sosiologiens, historie på en noe annen måte enn det jeg anser som Sejersteds hovedtilnærming.

Jeg har nok muligens gitt et noe unyansert referat av Sejersteds fremstilling av det historiske forløpet til forholdet mellom historie og samfunnsvitenskap. Det kan likevel være et poeng å lese hans fremstilling som en «fortelling» om dette forholdet, slik Sejersted selv i bokens innledende essay peker på ulike fortellinger innen historiefaget. Sejersteds fortelling ser dermed, noe forenklet, slik ut: Da samfunnsvitenskapen ble institusjonalisert i Norge, var det basert på en instrumentell og rasjonalistisk forståelse av dens funksjon, og den så lenge ut til å skvise de mer fortolkende disipliner ut av bildet. I lys av samfunnsutviklingen på 70- og 80-tallet, og spesielt i lys av utviklingen av det kommunikasjonsteoretiske perspektiv, har imidlertid historiefaget og de fortolkende disipliner slått tilbake, og grunnlaget er lagt for en fruktbar utveksling mellom de ulike disipliner, med kommunikasjonsteorien som et mulig sentralt utgangspunkt. Den teknokratiske vitenskapsforståelsen er dermed på vikende front.

Mitt syn er at dette ikke bare er problematisk fordi det tenderer mot å fortegne bildet av sosiologien og deler av statsvitenskapens rolle på 50- og 60-tallet. Det er også problematisk fordi det teknokratiske grep om samfunnsutviklingen like gjerne kan hevdes å være sterkere enn noen gang. Om dette skal det handle i det følgende.

DET KOMMUNIKASJONS- TEORETISKE PERSPEKTIV: RELEVANS, UTBREDELSE OG PÅVIRKNINGSKRAFT

Sejersted gir flere steder i boken et energisk forsvar for fruktbarheten av det han kaller det kommunikasjonsteoretiske perspektiv. Habermas er trolig den samfunnsteoretiker som har påvirket ham mest i de senere år (jfr. s. 61). Men at et perspektiv etter hans (og for så vidt mitt) syn er fruktbart, betyr ikke at det rent faktisk har stor utbredelse innen samfunnsvitenskapen, og videre, det betyr ikke at perspektivet har oppnådd å levere begreper og tenkemåter med hensyn til for eksempel institusjonsdesign. Vi kan altså skille mellom tre måter å evaluere et perspektiv på når vi vurderer dets innflytelse, eller ønskelige innflytelse: For det første kan man programmatisk hevde at et perspektiv har relevans, eller er fruktbart, for å forstå et historisk forløp, eller for den saks skyld for å stake ut en kurs for fremtiden. Dette er en type diskusjon som er del av samfunnsvitenskapens meta-debatt: På hvilket konseptuelt grunnlag bør vår forståelse av verden bygge?

For det andre kan et perspektiv hevdes å ha fått stor utbredelse innenfor faglig debatt i samfunnsvitenskapen. Man gjør da krav på at ikke bare er perspektivet fruktbart, det har også hatt et visst gjennomslag. Og for det tredje kan perspektivet også ha en virkning som går utover den interne samfunnsvitenskapelige debatt, og som får direkte innflytelse på samfunnsutviklingen gjennom dens bidrag til for eksempel historieforståelse og institusjonsutforming. Her kan teorien

fungere instrumentelt i forhold til å gripe og forandre virkeligheten. Dette er en tenkemåte som riktignok kan virke noe paradoksal i forbindelse med det kommunikasjonsteoretiske perspektiv, all den stund perspektivet peker på grensene for å behandle andre som objekter for (instrumentell) påvirkning. For at perspektivet skal ha påvirkningskraft, kreves det altså at det flyttes ut fra seminarene og kommer i inngrep med de prosesser som faktisk påvirker samfunnets utvikling.

Hos Sejersted finner man utsagn om det kommunikasjonsteoretiske perspektiv som støtter opp under alle disse tre måtene å fortolke dets innflytelse på. Noen smakebiter:

  1. kommunikasjonsteoretiske perspektiv gir et bedre grunnlag for å forstå dagens samfunn enn den tidligere ensidige tendens i retning av interessekamp» (s. 11). «Det

  2. «Det er et påfallende trekk ved utviklingen av samfunnsforskningen i de seneste tiår at det vi kan kalle 'det kommunikasjonsteoretiske perspektiv' er blitt stadig mer fremtredende» (s. 55)

  3. «Det er (...) også en økende oppmerksomhet, såvel fra politikerhold som fra forskerhold, rettet mot utviklingen i livsverdenen. I realiteten kan vi si at det dreier seg om hvordan demokratiet må bygges opp nedenfra for å fungere» (s. 49).

Knyttet til det siste argumentet nevner Sejersted både kvinne- og aksjonsforskningen, i tillegg til kulturfagene og den norske populismetradisjonen. Siden det hevdes at oppmerksomheten om denne tenkemåten øker også i den politiske sfære, må dette være et argument for at perspektivet i det siste tilfellet tilfredsstil-

ler alle de tre dimensjonene jeg definerte ovenfor: Det er et fruktbart perspektiv, det har økende betydning i faglige miljøer, og det gis også økt oppmerksomhet i politiske miljøer, der beslutninger i hvert fall formelt sett fattes.

Utsagn av type (1) ovenfor er uproblematiske, så lenge man tilkjennegir sitt synspunkt og argumenterer for det, noe Sejersted stort sett gjør på en overbevisende måte. Jeg deler dessuten Sejersteds syn på fruktbarheten av det kommunikasjonsteoretiske perspektiv, i det minste som et verdifullt alternativ til det å betrakte politikk utelukkende som interessekamp. På dette punktet følger Sejersted opp den etter hvert velkjente debatten i kjølvannet av særlig Seips politiske historie, som også sto sentralt i flere artikler i Demokratisk kapitalisme. Utsagn av type (2) har jeg umiddelbart vanskeligere for å ta klart stilling til. Påstanden er at perspektivet spiller en mer sentral rolle i samfunnsvitenskapens utvikling enn tidligere. Ifølge Sejersted øyner man et 'paradigmeskifte', hvor det kommunikasjonsteoretiske perspektiv løftes frem (s. 11). Slagstads (1998) monumentale bok om De nasjonale strateger kan for eksempel i noen grad leses i dette perspektivet. Dette er nok likevel dels et spørsmål om hvilke bøker man leser og hvilke (samfunnsvitenskapelige) miljøer man deltar i - jeg tror en mer teknisk-instrumentell tilnærming til flere av de problemstillinger Sejersted tar opp, lever i beste velgående. Man kan utvilsomt også være en utmerket samfunnsviter uten å kjenne det kommunikasjonsteoretiske perspektiv særlig inngående.

Men for det tredje trenger ikke det faktum at akademikere diskuterer og løfter frem det kommunikasjonsteoretiske perspektiv på seminarer, bety at perspektivet også kommer til uttrykk når man velger

mellom alternative perspektiver for å utforme og endre institusjoner i grenselandet mellom politikk, marked og sivilt samfunn, og å reflektere rundt disse endringsprosessene, slik det antydes i utsagn (3) ovenfor. Når Sejersted nevner ytringsfrihets- og verdikommisjonen som eksempler på at man i politiske miljøer har forstått viktigheten av kommunikasjon for samfunnsutviklingen (s. 11), er nok dette på mange måter riktig. Samtidig stiller jeg meg tvilende til om det er rimelig å betrakte dette som tidstypiske trekk ved vår samtid. Kort sagt tror jeg det er tvilsomt om man her skimter et «paradigmeskifte, bort fra det økonomiske perspektiv, i hvert fall som fullstendig dominerende» (s. 11). Jeg tror at det «økonomiske» demokratibegrepet som Sejersted kritiserer, snarere er styrket enn svekket de siste ti-femten årene, om ikke i alle samfunnsvitenskapelige miljøer, så i hvert fall som tilgrunnliggende premiss for utformingen av sentrale samfunnsinstitusjoner. Det kan tenkes at når Sejersted og andre mer eller mindre likesinnede diskuterer sentrale problemstillinger ut fra et kommunikasjonsteoretisk perspektiv, så gir dette viktige faglige innspill, men det er likevel tvilsomt hvorvidt de blir lyttet til i politiske reformprosesser.

DET ØKONOMISKE PERSPEKTIV

I de noe antydningsvise synspunkter jeg har gjort rede for ovenfor, ligger det implisitt at jeg tror det er en sammenheng mellom den faglige utvikling innen samfunnsvitenskapene på den ene siden, og hvordan problemer i offentligheten identifiseres og diskuteres på den andre siden. Jeg har forsøkt å vise at Sejersted lanserer fremgangen for det kommunikasjonsteoretiske perspektiv som en vesentlig side ved den faglige utvikling, og at han også (som en følge av det?) hevder at perspek-

tivet spiller en viktigere rolle enn før med hensyn til hvordan vi forstår oss selv, vår historie, og hvordan vi staker ut veien videre. Nå er ikke dette helt entydig hos ham. Sejersted er selv flere steder i boken inne på at det som kan kalles det økonomiske perspektiv, eller den økonomiske måten å forstå samfunnsinstitusjoner og den historiske utvikling på, også spiller en sentral rolle. I essayet «Tekst og makt» diskuterer han for eksempel den nye saklighetsdiskursen, som de siste 20 årene kanskje har kommet aller best til uttrykk gjennom økonomenes økte innflytelse. Økonomenes retorikk «er blitt så dominerende i politikken» (s. 81), og har i «forbløffende stor grad (...) kunnet kolonisere det politiske feltet» (s. 82). I essayet «Managere og konsulenter som manipulatorer» drøftes lignende trekk ved utviklingen i privat næringsliv, men nå med moderne lederteori snarere enn økonomisk teori som hovedtema. De er imidlertid beslektet gjennom sitt grunnsyn om at det å manipulere aktørers omgivelser er det naturlige styringsmiddel, snarere enn å påvirke deres indre overbevisning (jfr. Olsen 1993:7). Sejersted er også inne på det poeng jeg nevnte innledningsvis i dette avsnittet, nemlig den mulige sammenhengen mellom faglig utvikling og samfunnets utvikling, eller mellom teori og virkelighet:

Det spørsmål som naturlig melder seg er da om den kommunikasjonsteoretiske renessanse vi ser i dag bare er en internfaglig utvikling (...), eller om det også reflekterer en reell utvikling i samfunnet, det vil si, om vi er på vei inn i en ny samfunnsorden (...), som for å fanges inn og forstås krever en fornyelse av de teoretiske perspektiver (...). Det er mye som tyder på at vi nettopp har en slik vekselvirkning mellom teori og virkelighet (s. 64).

På den ene siden hevdes det altså at det kommunikasjonsteoretiske perspektiv er blitt mer fremtredende, på den andre siden hevdes det i andre sammenhenger at økonomenes innflytelse er blitt så stor at de nærmest har tilranet seg hegemoniet over diskursen om offentlig sektor. Det er ikke nødvendigvis slik at det ene må utelukke det andre, men i den grad det kommunikasjonsteoretiske perspektiv faktisk i noen grad avløser det økonomiske, virker det likevel intuitivt urimelig at begge deler kan være tilfellet på en gang.

Sejersteds hovedreferanse når han snakker om det økonomiske perspektiv er muligens den historieskrivning hvor politikk utelukkende er å forstå som interesserealisering og -aggregering. Han har selv gjort en stor innsats for å utvide historikeres arsenal av perspektiver hvorfra man kan forstå historiske prosesser, altså bevege seg hinsides et rent økonomisk perspektiv. I dag vil jeg si at det økonomiske perspektiv, som etter mitt syn er den viktigste veiviseren for svært mange av de reformer som har skjedd i offentlig sektor, henger sammen med tre integrerte og sterkt beslektede faglige perspektiver; nemlig nyklassisk økonomi, rational choice-sosiologi og New Public Management. Og som nevnt tror jeg det hjelper lite at man diskuterer det kommunikasjonsteoretiske perspektiv på konferanser og seminarer, hvis man ikke når frem hos reelle beslutningstakere. Det finnes andre forskningsmiljøer som bygger på helt andre tilnærminger, og som har langt større direkte og indirekte innflytelse på institusjonsutforming. Et eksempel er boken Effektivitet i offentlig tjenesteyting (Sørensen, Borge & Hagen 1999), som tar for seg bakgrunnen for ulike reformer og diskuterer sterke og svake sider ved disse. Referanserammen er hele tiden en teknisk-instrumentell forståelse av offent- lig sektors rolle. Det er et oppsiktsvekkende fravær av viljen til å se på befolkningen som noe annet og mer enn (for)brukere av offentlige tjenester. At deres perspektiv har hatt stor innflytelse på den retning endringsprosessene i offentlig sektor har tatt de siste årene, anser jeg for åpenbart.

Norge blir i økende grad en markeds- stat snarere enn en kommunikasjonsstat. Det er vel knapt noe kontroversielt i å påstå at dette er et vesentlig trekk ved samfunnsutviklingen de siste 15-20 årene. Min påstand er at det også er et langt mer fremtredende trekk enn den oppmerksomheten som er blitt det kommunikasjonsteoretiske perspektiv til del.

Et annet spørsmål er likevel hvorvidt det er mulig at de to perspektivene kan ha fremgang på samme tid. Det ligger i tenkningen som er utgangspunktet for det økonomiske perspektiv, at individets roller overfor stat og sivilt samfunn innsnev- res. Også overfor offentlige institusjoner er vi i økende grad kunder eller forbru- kere der vi tidligere var borgere og klien- ter (jfr. Eriksen & Weigård 1993). I denne tankegangen har kommunikativ rasjonalitet begrenset plass, rett og slett fordi en forbruker uttrykker sine preferanser gjennom markedsadferd, og markedsadfer- den er taus: Aktøren er den eneste kilde til sine egne preferanser, og kommunikasjon mellom aktører foregår ikke på et marked. Man taler gjennom hva man kjøper eller avstår fra å kjøpe. Å la markedsmekanismer sørge for produksjonen av offentlige tjenester innebærer i prinsippet politikkens abdikasjon: Når lover og forskrifter er utarbeidet, står enhetene friere enn før til å produsere sine tjenester innenfor denne rammen. Og dette gjøres med utgangspunkt i signaler fra brukerne - dvs. markedet. Utover offentlige avgifter er det for eksempel ikke lenger et poli-

tisk spørsmål hva som er en rimelig strømpris - det avgjøres på kraftmarkedet. Med kvalitetsreformen i høyere utdanning er det også i økende grad studentene som gjennom sin etterspørsel av institusjoner, fag og kurs avgjør hvordan ressursene fordeles. Mer overordnede utdanningspolitiske overveielser spiller mindre rolle. Nå er ikke dette noen presis beskrivelse av trekk ved endringsprosessene i alle offentlige institusjoner, men det er i det minste i økende grad på denne måten en rekke institusjoner modelleres. Jeg skal kort diskutere en slik reform i det avsluttende avsnittet.

ET FORBEHOLD OG ET EKSEMPEL

Det må tas et forbehold her. Selv om den økonomiske diskurs fungerer som referanseramme for det meste av de endringsprosesser som foregår, og selv om denne tenkemåten tendensielt innebærer å se på alle politisk-administrative problemer som tekniske problemer som kan løses gjennom teknisk-instrumentelle inngrep, så kan naturligvis det kommunikasjonsteoretiske perspektiv likevel ha spilt en rolle. Det er allmenn enighet om at i komplekse samfunn kan ikke alle spørs- mål gjøres til gjenstand for kommunikativ rasjonalitet. Man har derfor alternative «interaksjonsmedier» som kan koordinere samhandlingen på områder hvor til og med en begrenset kommunikativ rasjonalitet kan komme til kort. Habermas omtaler makt og penger som slike interaksjonsmedier.

Med dette sikter jeg til at det økonomiske perspektivet og markedsreformene, som i stor grad har underminert muligheten til å få de aktuelle institusjoner til å fungere etter kommunikative prinsipper, selv kan være et resultat av at man gjennom en kommunikativt legitim prosess har anerkjent at feltet best kan styres gjennom teknisk-instrumentelle virkemidler. Man kan altså tenke seg at det økonomiske perspektiv er blitt rådende som resultat av en «deliberativ» prosess i dertil egnede organer. Gitt kompleksiteten i senmoderne samfunn, er det ingen grunn til å avvise denne muligheten a priori. For å belyse hvordan markedsreformene blir initiert og igangsatt, skal jeg til slutt kort vurdere dereguleringen av det norske energimarkedet i lys av dette. Reformen bygget i stor grad på nyklassisk økonomisk teori (Hjelseth 1998). Også andre reformer har denne retningen eller beslektede perspektiver som utgangspunkt. Særlig viktig de senere år har kanskje den såkalte New Public Management-skolen vært (se Busch et al. 2001).

Dereguleringen av kraftmarkedet ble vedtatt i løpet av det drøye året Syse-regjeringen satt i regjeringskontorene, og hvor Eivind Reiten var olje- og energiminister. Da regjeringen tiltrådte, forelå det allerede et forslag til ny energilov fra den avgåtte Brundtland-regjeringen. Her ble det gått inn for betydelige sammenslåinger av små enheter, samt at man ønsket vertikalt integrerte kraftverk. Innenfor denne rammen ble det på visse områder også foreslått å øke bruken av markedsmekanismer noe. Bare fire dager etter at Reiten tiltrådte, ble forslaget trukket tilbake. Samtidig hadde en gruppe økonomer ved SAF (senere SNF) i Bergen i perioden fra august 1988 til mars 1989 utredet «et markedsbasert omsetningssystem, med økonomisk rasjonelle aktører» (Bjørndalen et al. 1989:2). Dette oppdraget hadde de fått fra Finansdepartementet og OED. Tormod Hermansen var på denne tiden departementsråd i Finansdepartementet, og spilte en viktig rolle når det gjaldt å gi mandatet en såpass radikal utforming i forhold til de nedfelte tradisjoner i norsk

kraftforsyning (Thue 1996:100). Denne utredningen ble grunnlaget for den nye energiloven, som ble vedtatt i juni 1990, etter en stortingsdebatt hvor det bare var avsatt tre og en halv time (Thue 1996:114). Forslaget om et markedsbasert omsetningssystem kom åpenbart overraskende både på bransjen og på Stortinget, men reformen ble i sine enkelte deler vedtatt i løpet av noen få uker. Kommunenes Sentralforbund rakk ikke engang å formulere en uttalelse før høringsfristen utløp (Thue 1996:88).

Man trenger ikke ta stilling til hvorvidt reformen har vært vellykket for å konkludere når det gjelder kraftmarkedet. Poenget i vår sammenheng er at det er få og små tilløp til reelle kommunikative prosesser blant involverte aktører og i opinionen generelt. Dette kan også skyldes at kraftbransjen var relativt vanskelig å skjønne - uten en viss teknisk skolering var det ikke lett å forstå hva reformen ville innebære. Hvis man antyder at deler av Stortinget ikke helt skjønte hva som ble vedtatt, er man neppe langt fra sannheten. Det hjalp naturligvis at olje- og energiministeren var fra Senterpartiet og klarte å få med seg sin gruppe. Partiet har senere uttrykt skepsis mot enkelte sider ved reformen.

Det var nok i første rekke det Rune Slagstad (1998) betegner som markeds- teknokratene som sto bak denne reformen. De klarte å omgjøre spørsmålet om kraftmarkedet til et teknisk spørsmål om størst mulig effektivitet, og fjernet derigjennom effektivt forestillingen om kraftsektoren som en sentral del av offentlig infrastruktur, og om at ethvert spørsmål om energiforsyning er et nasjonalt, demokratisk anliggende.

Et viktig trekk ved dereguleringen av kraftmarkedet var at Norge gjennom den nye energiloven var et av de første land i verden som etablerte et markedsbasert omsetningssystem. Slik sett virker det lite rimelig å forklare reformen med henvisning til «ytre press» og som en tilpasning til omgivelsene og til systemene i andre land. Historien om dereguleringen er derfor åpenbart en historie som er nokså særegen. Ofte har dereguleringer kommet som et resultat av internasjonale prosesser som har tvunget frem reformer også i Norge.

De fleste andre tilfeller av deregulering og innføring av markedsmekanismer har dessuten i større grad vært gjenstand for til dels omfattende offentlig debatt. Ikke minst gjelder dette den store reformen i høyere utdanning, som ennå ikke er implementert. Men til tross for dette gjenstår to forhold også for denne og lignende reformer: For det første har argumenter som i større eller mindre grad er basert på den kommunikative tradisjonen, åpenbart hatt lite gjennomslag. Rune Slagstads (2000) tolkning av «kunnskapens hus», og de kritiske merknader til Mjøsutvalget som lå implisitt i dette bidraget, har hatt små konsekvenser for reformens innhold, selv om den skapte omfattende debatt. Jeg er blant dem som beklager perspektivets manglende innflytelse, men jeg er ikke overrasket: markedsteknokratene har vunnet hegemoniet også over utdanningsfeltet.

Og for det andre ligger det som nevnt i sakens natur at når markedsmekanismer i større grad kommer til anvendelse, så skapes institusjonelle rammer som i liten grad gir spillerom for deliberative prosesser. Politiske spørsmål overføres til markedet, og der tales det et annet språk, dvs. pengenes og kjøpekraftens tause språk. Elektrisitet og utdanning er blitt varer. Eriksens (2001) diskusjon av mulighetene for å etablere deliberative organer som kan begrense profesjonenes teknokratiske styring er et interessant forsøk, men

så vidt meg bekjent har det foreløpig begrenset utbredelse. Og viktigere: For at slike organer skal få større utbredelse, må trolig det økonomiske perspektiv kompletteres eller utfylles med alternative perspektiver. Min konklusjon er at så ikke har skjedd; tvert imot virker det økonomiske perspektiv, i den forstand jeg har

definert det her, i dag som en selvsagt evalueringsstandard for enhver institusjon, også i offentlig sektor. Det finnes i og for seg en rekke fornuftige grunner til at utviklingen har gått denne veien, men det kommunikasjonsteoretiske perspektiv trives uansett dårlig under dets hegemoni.

Noter

1 Det skal legges til at dette essayet opprinnelig ble skrevet så tidlig som i 1987. Jeg antar likevel at Sejersted i hovedsak kunne formulert seg på samme måte i dag, noe også enkelte argumenter i de øvrige essayene tyder på.

2 Olsen (for eksempel 1993) er eksplisitt kritisk til New Public Management, en innflytelsesrik retning som har hatt stor betydning for restruktureringen av offentlig sektor. Langs de samme linjer har han også kritisert Mjøs-3 Som Sejersted (s. 34-35) innsiktsfullt påpeker, skjedde det i løpet av maktutredningen en forskyvning av fokus. Oppmerksomheten og intensjonen var opprinnelig å avklare maktfordelingen som grunnlag for ytterligere demokratisering. Delvis initiert av den generelle politisk-økonomiske utvikling på 70-tallet, ble det gradvis lagt større vekt på statens manglende evne til å styre i en kompleks korporativ og medievridd beslutningsstruktur.

utvalgets innstilling om høyere utdanning.

Referanser

BJØRNDALEN, JØRGEN, EINAR HOPE, EIVIND TANDBERG & BERIT TENNBAKK (1989), MARKEDSBASERT KRAFTOMSETNING I NORGE. RAPPORT 7/1989. BERGEN: SENTER FOR ANVENDT FORSKNING.BUSCH, TOR, ERIK JOHNSEN, KURT K. KLAUSEN & JAN O. VANEBO (RED.) (2001), MODERNISE- RING AV OFFENTLIG SEKTOR - NEW PUBLIC MANA- GEMENT I PRAKSIS. OSLO: UNIVERSITETSFORLAGET.

ERIKSEN, ERIK O. (2001), Demokratiets sorte hull - om spenningen mellom fag og poli- tikk i velferdsstaten. Oslo: Abstrakt Forlag.

ERIKSEN, ERIK O. & JARLE WEIGÅRD (1993), «Fra statsborger til kunde: Kan relasjonen mellom innbyggerne og det offentlige reformuleres på grunnlag av nye roller?, Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 9 (2):111-131.

HJELSETH, ARVE (1998), «'Markedets' ekspansjon - markedsreformer og økonomifagets hegemoni», Sosiologi i dag 4:19-42.

MJØSET, LARS (1991), Kontroverser i norsk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget. OLSEN, JOHAN P. (1992), «'Nyinstitusjonalismen' - en kommentar til Bjørn Erik Rasch», Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 8 (2):148-153.

OLSEN, JOHAN P. (1993), «Utfordringer for offentlig sektor og for statsvitenskapen - noen sentrale spørsmål og problemstillinger», Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 9 (1):3-28.

SEJERSTED, FRANCIS (1993), Demokratisk kapitalisme. Oslo: Universitetsforlaget.

SLAGSTAD, RUNE (1998), DE NASJONALE STRA- TEGER. OSLO: PAX.

SLAGSTAD, RUNE (2000), KUNNSKAPENS HUS - FRA HANSTEEN TIL HANSEID. OSLO: PAX.

SØRENSEN, RUNE J., LARS-ERIK BORGE & TERJE P. HAGEN (1999), EFFEKTIVITET I OFFENT- LIG TJENESTEYTING. BERGEN: FAGBOKFORLAGET.

THUE, LARS (1996), Strøm og styring - norsk kraftliberalisme i historisk perspektiv. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

ØSTERBERG, DAG (RED.) (1978), HANDLING OG SAMFUNN. OSLO: PAX.